Saudi-Arabia og USA: Når uavhengige medier blir statens beste venn.

I juli 2011 hadde den britiske avisen The Times en stor avsløring i sin avis. De avdekket flere hemmelige amerikanske drone-baser både i Oman, FAE og Djibouti. Viktigst, og mest avslørende, var nok allikevel det at drone-baser også befant seg i Saudi-Arabia. Artikkelen til The Times, er dessverre skjult bak en "paywall" og dermed så fikk den ikke det gjennomslag den burde, spesielt i USA. 

Det at amerikanerne har baser for dronene sine i Midtøsten er velkjent, men at saudiske myndighetene har gitt amerikanerne fullmakter til å fly disse dronene over saudiske luftrom og at de kan stasjoneres på saudisk jord, det er ganske sensasjonelt. Men avsløringen til The Times fikk overraskende lite oppmerksomhet. Verken saudiske medier eller amerikanske medier tok tak i saken. Fra saudisk side er det forståelig, for en avsløring av amerikanske drone-baser på "hellig" jord, ville ført til at Kong Abdullah (som er beskytter "Custodian") av de hellige byene Mekka og Medina, ville bli ytterligere diskreditert av konservative religiøse krefter. Men at amerikanske medier ikke dekket en sak som dette er merkverdig. I dag vet vi hvorfor.

I anledning av at John Brennan skal bli utnevnt til ny CIA-sjef så har droner igjen blitt et tema. Brennan, som tidligere var den ledende anti-terror rådgiveren til Obama, har også ledet det amerikanske drone-programmet i Midtøsten og skal i dag bli grillet av kongressen før han blir utnevnt formelt. Brennan har hatt sterk tilknytning til drone-angrepene i Jemen, et svært omstridt drone-program. En av de fremste journalistene med Jemen-kunnskaper, Roberth Worth, har reist til Sana'a og dokumentert hva Brennan sin drone-politikk har gjort med landet. Det er ikke lystig lesning.

Som bakteppe til utnevnelsen av Brennan så har det lekket en del informasjon om drone-programmet som bør bekymre alle som er opptatt av en fri og uavhengig presse, og som verdsetter aviser som Worth's NYT og Washington Post.

Saken som ble omtalt i The Times, var godt kjent i flere amerikanske mediehus. Både New York Times og Washington Post viste om dette, men valgte å ikke dekke saken. Hvorfor? Fordi de ble bedt om å ikke skrive om drone-basene av Obama administrasjonen for det kunne true rikets sikkerhet. Og det var ikke slik at de ikke kunne skrive om drone-baser generelt, nei det er kun omtale av basen i Saudi-Arabia som var farlig. I over et halvt år ble saken holdt unna offentligheten, før den sprakk i går. 

Det var NBC som lakk et hemmeligstemplet notat som beviste drone aktiviteten i Saudi-Arabia. Engelske The Guardian hang seg på hylekoret og skrev en lengre artikkel hvor de kritiserte de amerikanske avisene: Newspapers accused of ‘shameful’ complicity for hiding existence of secret U.S. drone base. Andre aviser som britiske The Telegraph forsøkte også seg på kritikk, men bommet vel for det meste ved å begynne artikkelen sin slik som dette:

If the news of the base was a good story today, it would have been an even better story in 2011.  (Hvor de viser at de heller ikke har sett avsløringen i The Times halvåret før)

De amerikanske avisene gikk i forsvarsposisjon. Renommerte aviser som Washington Post og New York Times slet med å forklare seg. Washington Post forsøkte ved å henvise til rikets sikkerhet: 

The Washington Post had refrained from disclosing the specific location at the request of the administration, which cited concern that exposing the facility would undermine operations against an al-Qaeda affiliate regarded as the network’s most potent threat to the United States, as well as potentially damage counterterrorism collaboration with Saudi Arabia.The Post learned Tuesday night that another news organization was planning to reveal the location of the base, effectively ending an informal arrangement among several news organizations that had been aware of the location for more than a year.

New York Times forsøkte seg på samme taktikk: 

One of its revelations is the location of a drone base in Saudi Arabia. The Times and other news organizations, including The Washington Post, had withheld the location of that base at the request of the C.I.A., but The Times decided to reveal it now because, according to the managing editor Dean Baquet, it was at the heart of this particular article and because examining Mr. Brennan’s role demanded it.

“It was central to the story because the architect of the base and drone program is nominated to head the C.I.A.,” Mr. Baquet told me on Wednesday. In past stories, he said, the location of the base “was a footnote."

The government’s rationale for asking that the location be withheld was this: Revealing it might jeopardize the existence of the base and harm counterterrorism efforts.  ”The Saudis might shut it down because the citizenry would be very upset,” he said.

Det er mulig jeg er naiv, men å bruke argumentet om at saudierne ville bli sure, som et gyldig argument for å nekte offentligheten innsyn i statens anti-terror virksomhet er ikke godt nok. Spesielt når denne basen har blitt brukt til å drepe amerikanske statsborgere som Anwar Al-Awliki og hans sønn ved hjelp av droner. Amerikanske medier får ofte mye kritikk for å være partiske, men som oftest kan man iallefall stole på de to store, WP og NYT. Dessverre må man nå også ta det de skriver, og ikke skriver, med en klype salt. 

 

Saudi Arabia: Prins Salman utnevnt til ny kronprins. Hvor går Saudi nå?

I går kom den ventede bekreftelsen på at Prins Salman nå er den nye kronprinsen i Saudi-Arabia etter Prins Nayef sin død.  Jeg tenkte å bruke denne posten på å beskrive hva dette kan bety for Saudi-Arabia fremover og i tillegg fortelle litt mer om den nye kronprinsen. Men aller først så må jeg ta dere med på en liten avisrunde i Saudi, for det er morsomt å lese statlig media i slike tider. 

Den statlig avisen Arab News overgår seg selv med å hylle tidligere kronprins Nayef i dag. I fire-fem artikler hylles Nayef for alle sine bragder med fokus på en viktig ting: Sikkerhet. Han er mannen som har sikret landet de siste 40 årene som sjef for innenriksdepartementet. I en av artiklene fremheves det, i tillegg til sikkerhetsfokuset, hvordan han har kjempet mot narkotika og har hjulpet pilgrimmer, i tillegg til å skremme Al-Qaida ut av landet. I en annen sies det nesten rett ut at Nayef er den som har sørget for sikkerheten i Saudi i fire tiår, nesten på egenhånd. Det nevnes selvfølgelig ikke hvordan dette har foregått med mange brudd på menneskerettigheter, mangel på en rettstat og slike ting, det hadde ikke helt gjort seg på en slik dag. Morsom lesning er det uansett når «uavhengige» aviser ensidige hyller en statsmann. 

Så over til den nye kronprinsen Salman. Etter å ha brukt mye spalteplass på den gamle kronprinsen, så er det også satt av en del tekst til å hylle den nye. Arab News har allerede argumentene klare for hvorfor Salman er perfekt i jobben og hvorfor han kommer til å gjøre det storartet. Den andre statlige avisen Saudi Gazette har, tro det eller ei, samme innstilling til Salman og legger ut om hans bragder og hvor flink han er til alt. Ikke så objektivt, men veldig artig lesning.

For å få et litt mer objektiv og analytisk bilde over prosessen så må man ta turen ut av Saudi og til aviser som ikke har de samme nasjonale interessene i saken.  FAE avisen The National er en slik en og de har skrevet en informativ sak om Salman. Salman, nå 76 år, ble utnevnt til ny forsvarsminister etter at den forrige kronprinsen Sultan døde i oktober. Før det hadde han vært guvernør for Riyadh siden 1950-tallet, med noen få års pause inne i mellom. Salman har bidratt til at Riyadh har gått fra en liten ørkenoase til å bli en storby både finansielt og fysisk, og er yngre bror av Prins Nayef. Dermed er han en av de gjenlevende Sudayri Syv, sønner av Ibn Saud sin favorittkone Hussa Ahmad Al-Sudayri. Maktbasen til det saudiske kongedømmet har ligget i denne grupperingen, selv om Kong Abdullah ikke er en del av den. Beviset på at Sudayri-gruppen ennå er viktig, ble også vist i går, da den yngste av de syv, Prins Ahmed, overtok innenriksdepartementet etter sin bror Nayef. 

Salman har en høyere anseelse enn Nayef blant befolkningen i Saudi-Arabia. Han er ikke sett på som like konservativ som sin avdøde bror og blir betraktet å støtte det samme reformsporet som Kong Abdullah, noe som taler bra for Saudi-Arabia fremover. Salman har ikke like sterke forbindelser til det religiøse maktsentret, en forbindelse Nayef pleiet litt for godt i følge mange kritikere. En av hovedgrunnene til at Salman er godt likt i Saudi er at han har tatt avstand fra korrupsjon og blir sett på som en ærlig og redelig mann, noe som ikke alltid er lett å finne i Al-Saud familien.  

På kort sikt så er stabiliteten i Saudi-Arabia sikret, men det er ikke så lenge til den kan være truet. New York Times tar nettopp opp prosessen rundt utvelgelse av etterfølgere etter Kong Abduallah. Det praktiske først. I 2006 utnevnte Kong Abduallah et «utvelgelsesråd» som skulle godkjenne alle fremtidige utvelgelser av kongelige. Det er dette rådet som nå har godkjent Salman som kronprins. Rådet består av 33 medlemmer, enten sønner av den første kongen Ibn Saud eller barnebarn (som representerer sine fedre).  Hovedpoenget i NYT sin artikkel er en problematiseringen rundt hva som vil skje når det ikke er sønner av Ibn Saud å velge i lenger. Da må Kongen velges blant barnebarna og da kan det oppstå konflikter. 

Estimates of the number of princes of the ruling clan run to more than 7,000, but critical decisions have always been tightly held among the top three or four, including the ministers of defense and the interior, who have always been sons of King Abdulaziz. Now that Prince Salman has been named crown prince, most Saudi analysts say that just two younger sons of King Abdulaziz are considered by the family to be monarch material — possessing the needed blend of shrewdness, government experience and rectitude. The roughly 10 other surviving sons are marred by ill health, a lack of ability, a whiff or worse of corruption, or a reputation for practices that violate the tenets of Islam, like drinking alcohol.

Two other potential heirs are Prince Ahmed, believed to be 71, and Prince Muqrin, in his 60s.

Det store spørsmålet som vil bli stilt oftere og oftere er hvilke barnebarn som vil bli de første som får en stilling i arverekken. Utvelgelsesrådet består av alle deler av familien og det er store muligheter for at det kan oppstå en intern maktkamp mellom ulike fraksjoner av familien når en slik utvelgelse står på trappene. Dermed er det viktig å følge med på denne typen utvelgelser, rett og slett fordi det gir indikasjoner på hvilken vei Saudi-Arabia vil gå. 

Det som man kan tolke ut av utnevelsen av Prins Salman som kronprins og Prins Ahmed som innenriksminister er at Kong Abdullah sin «sakte» reformpolitikk står sterkere nå enn når Nayef var under ham. Kongen har nå folk i arverekken som er mer populære blant befolkningen enn det som tidligere var tilfellet. På en annen side så har Saudi-Arabia mistet en mann som har viet sitt liv til å sikre Saudi-Arabia fra indre og ytre trussler, og som har hatt mye støtte blant den religiøse makteliten i Saudi-Arabia. Med Nayef borte så mister de religiøse en støttespiller og det kan i lengden føre til et høyere konfliktnivå mellom den statlige og religiøse makteliten i landet. Det er en konflikt ingen ønsker, fordi man ikke vet hvem som vil gå seirende ut av den. Bare tiden vil vise hva som vil skje og jeg skal selvfølgelig følge med.

Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 2)?

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors. (Gregory Johnsen)

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor.   (Amel Ahmed)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. I min forrige post så jeg på artikkelen i The New York Times. I denne posten går jeg inn i Frontline sin reportasje, som går inn i hjertet av hvorfor AQAP har vokst seg sterkere i Jemen.

PBS og programmet Frontline viste for noen dager siden en times dokumentar om en journalist som fikk se hvordan organisasjonen AQAP fungerte på innsiden. Filmen kan du se her, men bare om du bor i USA. Jeg har dessverre ikke fått sett den av den grunn, så om noen der ute vet hvordan jeg kan få det til, gjerne gi en lyd i kommentarfeltet. I tillegg til filmen har Frontline satt sammen et enormt stort materiale av dokumentasjon som for oss Jemen-interesserte er til å spise opp. Det er mye, det er grundig og det er nok den beste samlingen av informasjon og analyser tundt AQAP i Jemen jeg har sett på en lang stund.

I linken under kan du høre et intervju med fotograf Safa al-Ahmad om hvordan det var å befinne seg inne i AQAP land. Du kan finne mer om Safa al-Ahmad her. 
 

I tillegg har Frontline laget et meget fint interaktivt kart hvor en viser hvor de ulike drone-angrepene har truffet i Jemen de siste årene. Kartet er meget detaljert og kan finnes her.  Områdene hvor angrepene har truffet er innenfor området som jeg avgrenset i en tidligere post om AQAP og deres bakgrunn. Det meste imponerende  med Frontline sin dekning er en lang artikkel hvor de fokuserer på fem hovedpoenger. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen; Forholdet mellom Ansar Al Sharia og AQAP; Samarbeidet mellom USA og Jemen; Det amerikanske drone-programmet i Jemen og til slutt en diskusjon om det finnes andre alternativ enn droner? Jeg tenker gå kort igjennom disse fem punktene som du kan finner mer utbrodert i denne artikkelen som er en must-read for alle som har en interesse for Jemen.

De som uttaler seg om de ovennevnte punktene er mange av de samme jeg tidligere har nevnt her på bloggen. Greogory Johnsen, Michelle Shepard, Jeremy Scahill og Charles Schmitz. Greogory Johnsen har allerede skryt av Frontline på sin blogg og lagt ut hele intervjuet han gjorde på sine sider. I tillegg er det flere jemenittiske aktivister som @WomanfromYemen og @imothanaYemen. I tillegg er et par tidligere ambassadører intervjuet og sikkerhetseksperter. Den klart mest interessante personen av disse er tidligere ambassadør til Jemen Barbara Bodine som med sine erfaringer og avstand til makten gir mange meget gode betraktninger på før og nå i Jemen.

1. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen

The roots of Al Qaeda in the Arabian Peninsula can be traced back to the jailbreak in February 2006 [when] … 23 Al Qaeda suspects escaped from a maximum-security prison in Sana’a.  (Gregory Johnsen)

 Under dette punktet er Brodine intervjuet og hun sier rett ut at de ikke så på Al Qaida i Jemen som noe problem når hun kom dit i 1997. Antallet var usikker, men de var i hovedsak utlendinger. USA ble bedt om å hjelpe finansielt og militært, men avslo fordi de da ikke var en prioritert gruppe. Det var ikke før i etterkant av USS Cole bombingen de ble et fokusområde. Spesielt etter angrep fra AQ i Saudi i 2004 og 2005 hvor det ble slått hardt ned på gruppen og mange flyktet til Jemen ble det et fokus. Spesifikt fokus ble det på AQ etter den store fengselflukten i 2006.

En kan dele AQ i Jemen inn i to epoker. En frem til 2002 da daværende leder Abu ali Al Harithi ble drept i et drone-angrep. Det ødela nesten hele organisasjonen. Den andre epoken starter ved fengselflukten i 2006 da blant annet nåværende leder Nasir al-Wuhayshi rømte. I følge Gregory Johnsen er flukten hvor 23 AQ mistenkte rømte starten på det vi nå kjenner som AQAP. Denne grupperingen er bygget opp av ulike celler og er ikke så sårbar mot å miste sentrale ledere som man var tidligere. Ønskes det mer om dettte punktet så les første del i Frontline sin artikkel. 

2. Forholdet mellom Ansar Al-Sharia og AQAP

 Adopting the name Ansar al-Sharia has basically been a rebranding attempt. We know that Nasir al-Wuhayshi heads both AQAP and Ansar al-Sharia. (Gregory Johnsen)

 Ansar Al-Sharia er et relativt nytt fenomen. Man hørte først om dem for et år siden da en representant fra AQAP i et interjvu nevnte at dette var navnet de brukte for å introdusere seg for folk i Jemen. I følge Johnsen så vet man nå at navnet Ansar Al-Sharia er et forsøk på å forbedre sitt omdømme og at denne organisasjonen også styres av AQAP. Jeremy Scahill er enig med Johnsen og ser på Ansar al-Sharia som merkevarebygging og gi dem et bedre navn. 

Barbara Brodine kommer med noen interessante tanker. Hun ser på forholdet mellom AQAP og Ansar al-Sharia som dette samme som Taliban og AQ. Ansar er på mange måter AQAP sin egne Talibanorganisasjon. Problemet er om dette er rett at man har to ulike trusler, som må slås ned på to ulike måter. 

 If we could get the guys who really lead, really manage, really organize AQAP, if we were somehow able to get rid of them, I think Ansar al-Sharia would still be there. And you might even be able to make the case that if the Yemenis were able to get rid of Ansar al-Sharia, you might not necessarily get rid of AQAP. So they feed on each other. They support each other. They certainly are related, but they’re not identical. (Barbara Brodine)

3. Samarbeidet mellom USA og Jemen

Saleh played the U.S. like a piano on the counterterror issue. He realized it was a cash cow that also could benefit him politically. (Jeremy Scahill)

 Mye av det som diskuteres her har jeg tidligere pekt på i denne posten om Jeremy Scahill og hans tanker om forholdet mellom de to landene. Men noe er nytt. I følge Brodine så har USA bidratt mye økonomisk og militært for å bygge opp en slagkraftig anti-terror styrke, i og med at militæret i Jemen er dårlig utstyrt og lite lojalt. Men Saleh regimet skjønte raskt at denne hjelpen var en melkeku for staten og de har brukt trusselen om AQAP for alt det er verdt. Det som er et paradoks er at det er anti-terror enhetene som får alle pengene og treningen, mens den dårlige jemenittiske hæren er den som har kjempet mot islamistene og tatt tap. Det er med på å skape dårlig moral i hæren og et hat mot staten. 

Den nye presidenten Hadi er i lomma på USA i følge både Johnsen og Scahill. Han har lite støtte på hjemmebane og derfor helt avhenging av støtten fra Saudi og USA for å ha støtte nok til å sitte på toppen. I tillegg er fokuset til USA kun på terrorisme, mens Jemen sliter med sult, mangel på vann og en enorm dårlig økonomi. Dette fokuset gjør at USA har liten støtte blant Jemens befolkning og dermed er med på å skape motstanden de selv kjemper mot. Scahill sier det enkelt:

The message the U.S. has sent to the Yemeni people is: We see how bad life is for you, but, but, but, terrorism terrorism, terrorism. And terrorism!

 Barbara Bondine er inne på samme tanker og tar selvkritikk. Hun peker på at den eneste amerikanske diplomat man ser besøker Jemen er anti-terror rådgiver John Brennan og det gir et inntrykk av at USA bare bryr seg om terrorisme. Av den grunn er det ikke så rart at Jemen spiller et spill rundt dette med terrorisme for de ser at dette er eneste mulighet å hente ut støtte fra USA. Alt vi vil gi penger til må ha en tilknytting til kampen mot Al Qaida. Det tror Brodine personlig er en feil taktikk.

4. Det amerikanske droneprogrammet

Dette er mye av det jeg pekte på i Del 1, hvordan drone-programmet har utviklet seg under Obama. Der avsluttet jeg med å vise til angrepet i Majala i 2009, et angrep som drepte mange sivile. Jeremy Schill viser at den amerikanske politikken rundt drone-angrep endret seg i Jemen etter denne tabben. Nå er det ennå mer hemmelighetskremmeri og CIA står ofte bak det som skjer. Problemet ifølge Scahill er at det er mange bevis på at USA har stolt på regelrett feil etterretning som de har fått fra jemenittiske myndigheter og det har ført til at regimemotstandere har blitt drept, ikke AQAP affilierte

Barbara Brodine fortsetter denne tankegangen og jeg velger å sitere hennes kloke betraktninger: 

I think we underestimate how damaging the drone strikes are to our general level of support in Yemen, and I don’t think we’ve fully interalized what’s going on in the south, and is taking on the characteristics of an insurgency. Young Yemenis want our support until we mention the drones, which they see as killing innocents, whether or not you can make an empirical case that we’re killing the bad guys. … The[re is a] cost-benefit analysis that you always have to do with drones: Is the target worth the cost of the collateral damage? I’m not sure that the targets are high enough value to warrant the political loss. …

 Gregory Johnsen peker også tilbake til Majala og mot det Brodine sier. Han mener at videobilder av døde barn og kvinner, med missiler merket "made in US" ved siden av ikke er god reklame for USA og dette brukes for å rekruttere folk til Al Qaida.

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors.

 Scahill følger opp denne tankegangen og argumenterer for at droneangrepene gir folk en ikke-ideologisk grunn til å hate USA, noe som er farlig. Det kan bidra til at organisasjoner som Ansar Al sharia som er basert på ideologi greier å rekturtere folk som ikke støtter deres tanker, men som ønsker å kjempe mot USA og dere inngripen i Jemen. 

Michelle Shepard er også spurt om hva dronene gjør med folk i Jemen. Hun peker, i likhet med de andre, på at angrepet i Majala er en utløsende faktor for den motstanden man nå finner i Jemen. Og hun henviser til flere eksperter som mener at Ansar al-Sharia startet sin gruppe. Skaden man kan ha påført sin egen kamp for sikkerhet i USA er undervurdert av Obama-administrasjonen ifølge Shepard. I tillegg peker Shepard på en ting som altfor ofte blir oversett eller misforstått i Jemen. Stammenes rolle:

In addition to the outrage these killings evoke, there’s also the fact that tribal allegiances drive much of Yemen. Too often this is confused in the West as support for AQAP’s ideology. Take for instance the protection Awlaki enjoyed before his death. Much of that was thanks to his family’s powerful tribe connection, not support in the ideology he espoused. So if the use of “signature [strikes]” – those that target regions instead of individuals – erroneously kill tribal leaders, women or children, the blowback is an increase in anti-U.S. sentiment of which AQAP will deftly capitalize.

Det at stammene i området ikke har noen andre valg enn å støtte AQAP grupper i deres området vil føre USA inn i flere problemer. Atiaf Alwazir (alias WomanfromYemen) mener også at droneangrepene på lang sikt bare vil skade alle parter. På kort sikt så ser hun at det kan ha en effekt, men det hjelper ikke om det i lengden bare vil skape et mer ustabilt Jemen som da vil skape spillerom for ekstremistiske grupper. Hun viser også til at Anti-amerikanisme har økt betraktelig de siste årene, noe som er skummelt. I tillegg viser hun at mange innbyggere i Abyanprovinsen er fått forbud mot å forlate sine hjemområder av militante islamister. Det betyr at de er blitt fanger i sine egne hjem og går rundt hele tiden og frykter at droner skal bombe husene deres. Det sinnet som da bygger seg opp har da heller ikke noen annen vei å komme ut en å bli med i de islamistiske gruppene som Ansar Al Sharia, som da bygger seg sterkere på hatet mot USA. 

Ibrahim Monthana (alias @IMothanaYemen) støtter denne kritikken mot dronene og peker på faren som mange har sett, nemlig at ikke-ideologiske personer blir med i en ideologisk organisasjon for å kjempe mot USA. 

Like many others in Yemen, I believe the drone program and strikes succeeded the most in the “Talibanization” of tribal areas and radicalizing people who are not ideologically related to the radical militants in the country.

5. Finnes det andre alternativer enn droner

Så hvilke alternativer finnes det til å angripe med droner? Alle ekspertene er enige i at en invasjon eller bakkekrig alias Irak bare vil gjøre vondt værre og man kan ikke la AQAP jobbe uforstyrret, for de har vist at de er en trussel mot USA gjennom "underbuksebomberen" og nå sist bomben som en saudisk dobbeltagent fikk av AQAP. 

Charles Schmitz peker på en viktig ting. At det må skje noe inne i Jemen for å få bukt med AQAP. Det må legges incentiver til rette slik at stammene ikke ser det som fordelaktig å samarbeide med disse gruppene og heller vil samarbeide med militæret i kampen mot dem. Historien viser at grupper som Ansar Al Sharia bare har hatt suksess når statlige grupper kjemper mot hverandre og de kan utnytte vakuumet. De har ikke lyktes i stor grad med å ta kontroll over områder og holde dem lenge. Schmitz mener at man i større grad må støtte jemenittiske styrker slik at de kan kjempe mot disse gruppene som man også ser i Afghanistan. Folket og stammene må få troen på at myndighetene står på deres side. 

If tribes feel that the government is fair and can be trusted then they will side with security forces against Al Qaeda. The U.S. administration claims that Yemen is an ungoverned space in which Al Qaeda can operate freely, but Yemen is not ungoverned. There is local law and local society. (Schmitz)

Scahill følger opp dette punktet. Han sier rett ut at USA ikke har nok kunnskaper om Jemen og derfor etter hans mening gjør feil etter feil. 

If the U.S. invested more in studying Yemen and developing non military ties with Yemeni groups and tribes, I believe that there are many creative paths to take to confront the relatively minor, non-existential threat of terrorism emanating from Yemen.

 Schmitz peker til slutt på at USA  har fått til mye av dette i Irak når de i sammarbeid med lokale krefter fikk dem til å kjempe mot AQ. Dette finnes allerede en del slike lokale komiteer i Abyan som kjemper mot AQAP og disse bør man innlede samarbeid med og støtte, i stedenfor å bombe de områdene hvor disse kreftene holder til. Da risikerer man at de vender seg mot USA.

I bunn og grunn så er det viktig med et fokusområde som er bredere enn bare terror. Man må inkludere alle problemene i Jemen for at man skal kunne få en slutt på disse problemene. mangel på mat, mangel på drikkevann, fattigdom og en økonomi i fritt fall fører til at ekstreme grupper får støtte. Som Amel Ahmed sier det:

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor. 

 Så enkelt kan de sies. Dessverre er det ikke like enkelt å gjennomføre. 

Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 1)?

"You can pass a lot of laws. Those laws are not going to get Bin Laden dead." (Leiter, Head of National Counterterrorism center)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i begge artiklene. I denne delen fokuserer jeg på artikkelen i New York Times.

New York Times publiserte en grundig artikkel for et par dager siden med innblikk i hvordan Obama administrasjonen har utviklet sin egen politikk rundt drone-angrep. I artikkelen kalt Secret ‘Kill List’ Proves a Test of Obama’s Principles and Will dokumenteres det grundig hvordan Obama har gått fra idealistiske uttalelser om ingen tortur og stenging av Guantanamo-basen, til å bli en realpolitiker som ikke blir blendet av sin egen retorikk. Kort sagt så er det "pragmatism over ideology" som er slagordet for anti-terror politikken. Det er veldig mye som kan sies om artikkelen og jeg vil bare trekke frem et par ting som er relevant for denne bloggen. 

Et poeng som er litt oppsiktsvekkende er hvordan Obama-administrasjonen ser på sine fiender i land de opererer, som Jemen. Distinksjonen mellom sivil og fiende er vanskelig å finne. 

It in effect counts all military-age males in a strike zone as combatants, according to several administration officials, unless there is explicit intelligence posthumously proving them innocent.

Denne politikken vises tydelig i Jemen, hvor sivil tap sjeldent har blitt kommentert av amerikanske myndigheter. I tillegg viser det seg at Obama-administrasjonen har en egen hemmelig "kill-list" hvor kandidater nomineres og blir valgt "inn" på listen. Til slutt er det Obama selv som avgjør om målene skal angripes, basert på denne listen. Artikkelen peker også på en endring i politikk fra Bush til Obama når det kommer til å pågripe terrorister. 

Their policy is to take out high-value targets, versus capturing high-value targets,” said Senator Saxby Chambliss of Georgia, the top Republican on the intelligence committee. “They are not going to advertise that, but that’s what they are doing.”      

Dette har vist seg de siste årene med angrepene på blant annet Bin Laden og Anwar Al-Awliki. Til slutt så viser artikkelen til det famøse angrepet i Majala (2009, des) i Abyanprovinsen, som i etterkant har vært vond nøtt for hele Obama-administrasjonen. Her ble målene man ønsket tatt ut, men også to familier i nærheten ble drept, både kvinner og barn. Jeg tidligere omtalt denne saken på bloggen og da spesielt under posten om hvorfor USA ønsker å holde en jemenittiske journalist fanget. Denne journalisten er den som først rapporterte om Majala hendelsen.  Det viser seg at denne hendelsen har hatt akkurat motsatt effekt av hva man ønsket. Den kalles ofte starten på Ansar Al-Sharia sin oppbygning i Jemen. Det ble etterhvert også lagt ut videoer som viste hva amerikanske droner hadde gjort, en av dem kan du se under. (advarer mot meget sterke bilder og jeg kan ikke 100% verifisere at den er autentisk. Den er hentet fra @afrahnasser sin blogg.

Det artikkelen til NYT viser er at Obama-administrasjonen etter denne hendelsen skal ha strammet grepet rundt disse angrepene og at det ble stilt høyere krav før man kunne "ta" ut det man anså som terrorister. Men disse kravene ble etter kun et par år løst mer og mer på, både i Pakistan og i Jemen. Et eksempel er drapet på sønnen til Anwar al-awliki som ennå ikke har blitt kommentert av amerikanske myndigheter selv om han er amerikanske statsborger, mindreårig og aldri har vært involvert i "terrorhandlinger". For å få et bedre innblikk i helheten så bør du sette av en halvtime og lese artikkelen.

I del to fokuserer jeg mer på Jemen og da med fokus på hvordan AQAP har bygget seg opp i landet og hva USA har gjort for å bidra/stoppe dette de siste 20 årene. Dessverre er drone-angrepene noe som kan ha bidratt til dette og da spesielt angrepet i Majala som av mange blir sett på som et vendepunkt i negativ retning. Dette kommer jeg mer tilbake til i Del 2 som publiseres i løpet av dagen.

Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.

Jemen: Hva kan man tolke ut av dagens valg?

I dag har det som de fleste har fått med seg vært valg i Jemen. Eller valg er det vel litt vanskelig å kalle det, siden det tross alt bare var en kandidat å stemme på, visepresident Abo Rabdi Mansour Hadi. Etter at GCC avtalen ble underskrevet og implementert, så var et av kravene at det skulle avholdes et valg på en ny president. Så hva kan vi forvente etter dagens valg og hva kan vi egentlig tolke ut av dagens valg så langt? Jeg tenkte å gå litt gjennom det i avsnittene under. 

Valget stod altså mellom Hadi, Hadi eller Hadi. Men hvem er han egentlig? Abo R Mansour Hadi er ikke en velkjent kar, heller ikke i Jemen. Han er født i 1945 og startet sin karriere i militæret slik som mange andre maktpersoner i landet. Han er opprinnelig fra sør, men har siden borgerkrigen i Jemen støttet seg til makteeliten i nord og gruppen rundt Saleh. Mange er usikre på hvordan Hadi vil fremtre nå som han har fått makten formelt sett, om han vil bli en tydeligere leder eller fortsette å jobbe i kulissene. Trolig vil det ikke bli noen stor endring i regimet på kort sikt, for selv om Saleh er bort (iallefall for nå) så sitter mye av regimet igjen og styrer. Om du ønsker mer informasjon om Hadi så har Guardian en god beskrivelse av den kommende presidenten, og så også bloggen Waq al Waq. 

Om Hadi blir valgt, noe han nok blir siden han er eneste kandidat, så har han en tøff oppgave foran seg. Han skal etter GCC avtalen i løpet av to år ha det overseende ansvaret for å skrive en ny grunnlov og forberede valget av et nytt parlament, basert på et flerpartisystem som fungerer. Sist, men kanskje viktigst, så skal han også forsøke å restrukturere de militære styrkene som nå styres av Saleh sine familiemedlemmer. Det er når han kommer til dette punktet at vi virkelig får se om Saleh sitt regime er ferdig eller bare har tatt seg en pause. I tillegg skal han fungere som en samlende president, både for nord og sør, noe det foreløpig ikke ser ut til at han vil være. Jeg skal komme tilbake til det om litt. 

Først føler jeg det er viktig å peke på utviklingen som jeg ser på som positiv når det kommer til valget i dag. Først og fremst så er det en suksess at valget har foregått relativt rolig og uten store alvorlige hendelser. Viktigst av alt er det uansett at Ali Abduallah Saleh ble i USA og ikke kom tilbake til Jemen for å lage kluss under valget. Med Saleh borte så har det vært lettere å gjennomføre valget. For det andre så viser valget at konfliktnivået i Sana'a har roet seg ned. Det rapporteres om at veisperringer er borte, om at ulike grupper som Al-Ahmer familien, Ali Muhsin og Saleh sin slektninger alle har gått og stemt på Hadi. Gruppene som tidligere kjempet mot hverandre har, iallefall nå, valgt å legge bort våpnene og støtte en "ny" start.

For det tredje så virker det som om pragmatismen har vunnet over den sterke idealismen i Jemen. Folk som er i mot Saleh og mot GCC avtalen har allikevel valgt å stemme på Hadi, med håpet om at det kan bety at Saleh sin periode virkelig er over. Det at konfliktnivået har roet seg og at dagliglivet er tilbake til tilnærmet normalt har nok en betydning for at det. Til slutt, kvinner har gjennom valget i dag vist seg som den sterke kraften de er. Mange har stemt, flere på oppfordring fra Tawakul Karman, og kvinner har kanskje mer enn mange andre arabiske revolusjoner vært dem som har drevet kampen mot regimet i Jemen. I dag fikk de mulighet til å stemme Saleh ut av stolen. 

Det har vært bred pressedekning av valget og de fleste aviser legger vekt på det som jeg nevner ovenfor. TheNational skriver i sin lederartikkel at valget er langt fra bra i vestlig forstand, men at det bringer håp om en bedre framtid.  Ellers eminente Jørgen Lohne fra Aftenposten fokuserer litt for mye på Khat, og ikke valget i sin artikkel og får ikke frem viktigheten av dagens hendelse.

Andre medier er bedre. New York Times viser også at valget i stor grad er en farse, men at folk allikevel ønsker å stemme for å vise at de vil ha en ny president. I tillegg er mange trøtte og slitne av krig og demonstrasjoner og de ser dette som en ny start. The Telegraph har også fokus på Sana'a og Saleh, og mener at selv med alle manglene rundt dette valget så er det en milepæl i den arabiske våren at en president (forhåpentligvis) blir kastet gjennom valg.  Foreign Policy er også litt optimistiske og peker på en ting som skiller Jemen fra andre land som har vært påvirket av den arabiske våren.

Unlike Egypt, Yemen has a culture of multi-party competition and coalition politics; unlike Libya, Yemen has a developed parliamentary process with strong committee structures; and unlike Tunisia, Yemen has a history of a dynamic civil society that defends human rights and the freedoms of press and expression. There is a foundation upon which to build in Yemen, but democracy advocates need international assistance and support, not only financial, but moral and ideological as well.

Så da er vel alt fint? Dessverre er det nok ikke så enkelt. For det som har preget dekningen av valget er at fokuset har vært på hva som skjer i Sana'a. En ting som har skjedd i Sana'a er at folk som ikke har stemt, i en protest har farget tommelen sin rød som symbol på at regimet har blod på sine hender og at man ennå stemmer på dem. (Man dypper tommelen i blekk når man stemmer, og det røde blekket er dermed et sterkt symbol på at man er i mot hele valget). Etter min mening er hendelser i Sana'a viktig, men det er kanskje vel så viktig å følge med på hva som skjer i resten av Jemen, bort fra maktens sentrum. Og da støter vi på flere problemer. 

Det var allerede før valget klart at houthiene i nord ville boikotte valget. De har sagt at de vil kjempe mot Saleh regimet og de ser Hadi som en del av det. Det har i løpet av dagen kommet rapporter fra nord i Jemen om at velgere har slippet å dyppe tommelen i blekk når de har stemt, i frykt for at houthiene ville hevne seg på dem. I sør har det også vært problemer. BBC melder om at minst 8 soldater skal ha blitt drept ved et stemmelokale i Aden, sør i Jemen. Også andre steder i sør skal det ha vært angrep på stemmelokaler. Separatistene i Al-Hirak (Southern Movement) antas å stå bak og denne grupperingen boikotter valget og har vært krystallklare på at en stemme i valget er en stemme til "regimet i nord". Og her kommer vi til det stor spørsmålstegnet. For vil Hadi kunne greie å holde Jemen sammen slik som sin forgjenger, uten å bruke Saleh sine virkemidler som undertrykking og diskriminering av områder i sør?

Den største faren etter dagens valg er nettopp at flere områder i Jemen har blitt styrket i sin kamp om autonomi og troen på dette. Det er ikke lengre enn 1990 hvor det var både et Sør-Jemen og et Nord-Jemen, og Al-Hirak har de siste årene fått økende støtte i sør i kravet om å løsrive seg fra nord. Dessverre er jeg redd at konflikten som tidligere var i Sana'a, nå kan flytte seg til de sørlige områdene i etterkant av presidentvalget. Spesielt om grupper i sør føler at de ikke får noen innflytelse i oppbyggingen av det "nye" Jemen. Heldigvis er dette et problem alle er klar over og det er opp til makten i Sana'a å forsøke å gi opposisjonen i sør den innflytelsen de ønsker for at dette ikke skal bli en ny stor konflikt. Sørområdene og  har blitt systematisk diskriminert på mange områder under Saleh sitt styre, så tilliten til sentralmakten er meget tynnslitt The National har en god reportasje om akkurat denne motsetningen i dagens avis som er verdt å lese. 

Det er så mye mer en kunne sagt om valget, men det kan jeg komme tilbake til når man har mottatt valgresultatet og reaksjonene på det. Så gjenstår det å se hva som skjer med Ali Abdullah Saleh. Han har selv sagt at han kommer til å returnere til Jemen og lede sitt eget parti GPC. Og fremdeles er det hans støttespillere som sitter med makten. Valget i dag er et steg i riktig retning, ingen tvil om det, men fremtiden til Jemen avhenger av utviklingen utenfor Sana'a, spesielt i nord og i sør. Saleh håndterte det med hard hånd og holdt Jemen samlet. Spørsmålet er hvordan Hadi skal kunne håndtere dette gjennom legitime midler? Ellers må Hadi lære seg å danse på slangehoder akkurat som sin forgjenger og da er vi tilbake til start. 

Jemen/Saudi-Arabia: Lesestoff for fredagen

Det har blitt et lite opphold her de siste ukene, rett og slett fordi jeg har litt andre ting å bedrive. Men selv om det er rolig her, så skjer det mye i hele Gulfen. Jemen er på nytt i nyhetsbildet ved at Gert Danielsen, som ble kidnappet i Sana'a, nå er løslatt og tilbake i Norge. Det gikk heldigvis som vi forventet. Ellers er president Saleh endelig kommet seg på sykehus i USA og dermed fått seg visum, til store protester fra mange.
I Jemen er det fremdeles kamper både i nord, i sør og i områder nære Sana'a, og Al-Qaida affilierte grupper bygger seg opp flere steder i landet. I Saudi Arabia er det ikke like trengende problemer, men der er det i større grad de dyptpløyende problemene som må løses. I den anledning så har jeg samlet en del gode artikler om disse temaene som dere som er interessert bør lese.


Vi kan begynne i Saudi Arabia. I en meget velskrevet artikkel av Nathan Brown kalt "Why wont Saudi Arabia write down it's laws" pekes det på et av de mest sentrale problemene i det saudiske samfunnet, fraværet av kodifiserte lover og da fraværet av en rettsstat. Dette er noe jeg har jobbet en del med, og det fanget spesielt min interesse etter å ha lest denne utmerkede rapporten til HRW om alle problemene med rettsystemet til Saudi Arabia. Viktig å lese. Hovedproblemet som dere selv kan lese om er at man ikke vet om man gjør noe ulovlig og i tillegg kan samme handling straffes på helt ulike måter i det saudiske rettsystemet for alt avhenger av dommeren  og hans tolkning. I det hele viser Saudi Arabia at denne måten å bruke sharialov på, ikke er forenlig med noe som ligner en rettstat.

I en annen, litt hyggeligere artikkel, skrevet for nettstedet til Saudi Aramco (saudiske statlige oljeselskapet) så får vi være med på en tur i Wadien utenfor Riyadh. En Wadi er en dal eller et søkk i terrenget hvor det ofte er mer planteliv. Her får man en god beskrivelse av hvor mye slike Wadier har å si når man bor ute i ørkenen, og jeg kan skrive under på at feks Wadi Hanifa utenfor Riyadh er deilig å henge i når man har fått en overdose sand. 

Så til Jemen

Det er i hovedsak en artikkel jeg vil anbefale alle å lese, kalt "a shia militia, a sunni madrassa, and the story behind a siege in Yemen". Her beskriver Theo Padnos, som selv har vært student og bodd i Jemen, hva som egentlig har skjedd nord i Jemen, i provinsen Dammaj. Her kjemper zayidigrupper (hovedsaklig houhiene) mot sunni grupperinger om kontrollen over området. Midt i dette så ligger den en islamsk skole som tiltrekker seg mange vestlige muslimer som ser på dette som et av de få stedene man kan studere islam "slik det var". Fascinerende, men også deprimerende lesning. Men den anbefales sterkt.

Ellers har det kommet flere smånyheter fra Jemen de siste ukene, om man ser bort i fra kidnapping og Al-Qaida. Først så har Yemenpost skrevet om at de nye myndighetene vurderer å flytte hovedstaden i Jemen til Aden. I mine øyne et forslag som er smart, for Sanaa er en tapt by. Ingen vann, strømmen styres i Marib og byen er overbefolket. På lang sikt en god tanke. 

I tillegg har det kommet noen nyheter ut fra USA. Først at myndighetene ikke er sikre på om president"valget" vil bli avholdt 21 februar. Valg står i hermetegn rett og slett fordi det foreløpig kun er en kandidat, visepresident Hadi. Ellers har det vært fokus på at Hillary Clinton ikke helt stoler på Saleh.

Til slutt så vil jeg gjerne nevne kort en kronikk som stod å trykk i New York Times. Do drones undermine democracy? En tankevekkende og godt skrevet kronikk av Peter Singer om problemene med USA sin politikk med å sende droner for å ta ut "fiender" blant annet i Jemen. Verdt å lese.

God helg

Bahrain: Den glemte revolusjonen

Da er vi inne i et nytt år og det begynner også å nærme seg årsjubileer for opprørene som har brutt ut i den arabiske verden i 2011. Det har vært et hendelsesrikt år i hele Midtøsten og når historiebøkene skal skrive om den arabiske våren så vil 2011 være et sentralt år. I det store og det hele har det folkelige opprøret fått den dekningen det fortjener i lokal og internasjonal presse, med et stort unntak: Bahrain.

Avisen The National hadde i forrige uke små artikler som oppsummerte hva som har skjedd i alle land i Gulfen det siste året, med unntak av Jemen (Der har det skjedd så mye at det er vanskelig å oppsummere dette på en side). Avisen skrøt hemningsløst av UAE, landet som eier og publiserer avisen, mens den var mer kritisk innstilt til Oman, Qatar, Kuwait og Saudi Arabia. Det ble allikevel lagt mest vekt på situasjonen i Bahrain. Et opprør som har vært underrapportert og tilnærmet «glemt» med vilje av det internasjonale samfunnet.

Opprøret i Bahrain har jeg ikke nevnt så ofte her på bloggen, rett og slett fordi jeg sitter med lite kunnskap om hva som har skjedd og hva som skjer. Men nå som 2011 blir 2012 så fortjener Bahrain og de fredelige demonstrantene der oppmerksomhet. I avisartikkelen til The National om året i Bahrain legges det stor vekt på at opprøret i det lille øylandet tilnærmet er vasket kjemisk vekk fra nyhetsagendaen. Bahrain er som noen kanskje vet, nære allierte til Saudi Arabia og saudierne vil for alle del motvirke noen tegn på maktforskyvninger i det lille kongedømmet. Hovedgrunnen til dette er at flertallet av innbyggerne i Bahrain er sjiaer, mens kongedømmet er sunni. I tillegg er størsteparten av Saudi Arabia sine sjiaer bosatt på østkysten, i Qatif-området, i nærheten til Bahrain. Et opprør i Bahrain kan dermed fort smitte over på Saudi Arabia sine egne innbyggere, det tror i alle fall den styrende eliten. Saudi (og dessverre også USA) har uten bevis hevdet hardnakket at deler av opprøret i Bahrain er styrt fra Teheran. Sjia + opprør er ikke alltid = Iran. Men argumentet er blitt brukt så mye at det er blitt en sannhet, bare fordi det er blitt repetert. 

Og så må man da ikke glemme oljen, for størsteparten av Saudi sin oljeproduksjon skjer nettopp på østkysten og forstyrrelser i den vil være katastrofalt for hele verdensøkonomien.  Derfor valgte Saudierne tidlig å «låne» ut militære styrker til Bahrain slik at de kunne slå ned opprøret som begynte 14 februar 2011. Og eneste vei inn til Bahrain og ut av Bahrain går over en 22 kilometer lang bro, finansiert av Saudi og bygd akkurat stor nok til at tanks kan kjøre over. Tilfeldig? Neppe.

Selve opprøret i Bahrain ble hardt og hurtig slått ned, mens problemene som folk ønsket løsninger på ble ikke løst. Ennå jobber opposisjonelle for å innfridd kravene de stilte i fjor vår; Et konstitusjonelt monarki og viktigst slutt på det som i stor grad er institusjonell diskriminering av sjia majoriteten som bor på øya. Noe fremgang har det vært etter opptøyene, i november slapp Bahrain Independent Commision of Inquiery (BICI) en rapport som viste at arresterte demonstranter var blitt mishandlet og torturert og at overdreven maktbruk fra myndighetenes side var systematisk. Myndighetene har i etterkant opprettet en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon, men lite annet er blitt gjort. 

Og det som er farlig er at opprøret ikke er avsluttet, det er bare satt på pause. New York Times hadde i forrige uke en fascinerende artikkel om hvordan revolusjonen nå ble planlagt på kaféer, spesielt COSTA, som er populært i Midtøsten. Selve artikkelen starter med å få frem hvordan opprøret i Bahrain er spesielt på så mange måter, for eksempel at politiet nå spaner på kafeer for å passe på at folk ikke driver «regimekritisk» virksomhet når de bestiller seg en Kaffe Latte:

MANAMA, Bahrain — The police cars were lined up across the street, staking out a hub of subversive activity. Their focus was not some underworld hangout, but a coffee shop, Costa Coffee, in a shopping mall.

There was tension in the air when, suddenly, the suspects stood up, six women, and what did they do? They smiled and posed for pictures.

The police fired their weapons, tear gas and sound bombs, and the women rushed inside, frightened, a bit, exhilarated, a bit, and very well rehearsed.

“Thank you. Thank you,” the women and dozens of other customers crowding the patio chanted sarcastically as they rushed inside. The cafe’s security guard promptly sealed the doors with tape. The person making the coffee, who had worn a kaffiyeh scarf to protect against the fumes, offered trays of lemon slices and jugs of milk, which ease the burn of tear gas. Some patrons recorded the episode on video, and posted about the event live on Twitter.

And then it was over, just like that. The doors were opened, and in 20 minutes the patio was once again crowded.

“The cake’s just spicy now,” said Fatima Abbas, as she and her two daughters plugged their noses with napkins and continued sharing a slice of blueberry cheesecake. “We’re used to the flavor.”

Dette viser med all tydelighet at man ikke skal lukke øynene for hva som skjer i Bahrain, for frustrasjonen og sinnet er ikke forsvunnet. Og selv om det gagner Saudi Arabia, USA, Europa, ja hele verdensøkonomien at man tier dette i hjel, så bør folk i Bahrain få de samme mulighetene til å uttrykke sin frustrasjon som andre innbyggere i den arabiske våren.

Jeg var i Bahrain i juni og da virket byen/landet helt normalt. Det var selvfølglig mindre turister enn vanlig og litt mer sikkerhetsoppbud, men ellers kunne man ikke merke at noe opprørsk hadde funnet sted. Helt til man satt seg inn i taxier. Taxiene kjøres nesten utelukkende av sjiamuslimer i Bahrain og alle sjåførene vi pratet med var forbanna, sinte og hadde på langt nær gitt opp kampen. Men de visste de måtte være tålmodige. De var forbanna på sin egen kongefamilie, på Saudi Arabia, på USA, på vesten, ja til og med på Al Jazeera. Og det er ikke så rart, for Bahrain har blitt behandlet annerledes enn andre land som har hatt opprør det siste året.

En liten avsluttende kommentar angående Al Jazeera English. De har i løpet av året blitt den nye store internasjonale nyhetsleverandøren, som spesielt i Midtøsten har et kontaktnettverk og kompetanse BCC og CNN bare kan misunne. Og dekningen deres av den arabiske våren har vært så bra at de var favoritter til å vinne Nobels fredspris. Den fortjener de ikke, mye på grunn av nettopp Bahrain.

For dekningen av konflikten i Bahrain har vist at AJE ennå ikke er så uavhengige som man håpet på. I begynnelsen overså de bare hva som skjedde i Bahrain. Da det ble umulig, så lagde de små informative reportasjer, sjeldent direkte og sjeldent med noen form for kommentarer og analyser. De la ut noen nettsaker på sine nettsider, men i motsetning til alle andre artikler om den arabiske våren, så ble kommentarseksjonen fjernet. Mye av grunnen til denne varsomheten var at Qatar selv sendte styrker gjennom GCC til Bahrain og dermed ble konflikten i Bahrain underrapportert. Spesielt hendelsene i etterkant med fengsling av opposisjonelle, leger og helsepersonell og maktmisbruket fra myndighetenes side ble aldri tatt opp like seriøst som når det skjedde i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. Konflikten i Bahrain viser rett og slett at det dessverre ennå finnes ulike nivåer for hvem som skal få lov til å kjempe for sine rettigheter, for mens verden har støttet tunisiere, egyptere, libyere og til en viss grad syrere og jemenitter, så har majoriteten i Bahrain blitt glemt. Kanskje er 2012 året hvor dette endrer seg.