Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.

Jemen: Den amerikanske anti-terrorpolitikken viser seg helt feilslått.

Da var det snart helg igjen og det er tid for å finne noe å lese på sammen med lørdagskaffen og helgefrokosten. Og denne uken har jeg i hovedsak lyst å fokusere på en artikkel som ble publisert for noen dager siden, som har fått stående applaus fra alle jemenkjennere på sosiale medier.

Jeremy Scahill (@jeremyscahill) slapp denne uken en artikkel kalt "Washington's War in Yemen Backfires" som er obligatorisk å lese for alle med interesse for Jemen. Scahill har skrevet en veldokumentert artikkel og i motsetning til skrivebordssynsere (som meg selv) så har han vært tilstede i de konflikområdene han omtaler. I det store og det hele oppsummerer Scahill Jemens komplekse natur og hvordan USA kan ha bidratt til å øke rekruteringen og oppslutningen til grupper som AQAP, gjennom handlinger som hadde som uttalt mål om akkurat det motsatte.

Om du ikke orker å lese alt som jeg går igjennom under, så anbefaler jeg å se intervjuet med Scahill på Democracy Now, hvor han i stor grad peker på alle poenger jeg fokusere på under. Flink kar!

Den feilslåtte anti-terror politikken

Scahill har dratt sør i Jemen, blant annet til Abyan provisen hvor det har vært harde kamper mellom islamister som kaller seg Ansar Al-Sharia og jemenittiske myndigheter siden mai i fjor. Det har siden den tid nesten ikke vært journalister i området, men Scahill fikk muligheten til å bli med helt til frontlinjen med en general i den jemenittiske hæren. En general som på mange måter kjemper en tapt kamp, men som ikke vil gi opp.

In all, more than 230 Yemeni soldiers have been killed in battles with the militants since last May. “These guys are incredibly brave,” the general concedes, speaking of the militants. “If I had an army full of men with that bravery, I could conquer the world.”

 Det Scahill viser er at disse islamistiske gruppene ser ut til å vinne stadig mer sympati blant folk i mer rurale områder, fordi jemenittiske styresmakter og amerikanerne har feilet i sin anti-terror politikk. Og det som kanskje er det skumle, som Scahill viser, er hvordan Ali Abduallah Saleh sitt regime har lurt amerikanske styresmakter trill rundt, ved å prate dem etter munnen. Et av problemene på landsbygden er at de kun ser jemenittiske styresmakter når de blir angrepet eller når amerikanske droner flyr over husene deres. Derimot har de islamske militante organisasjonene, som Ansar Al-Sharia, tatt på seg rollen som sikkerhetsbeskytter. Men det har også sin pris for noen.

Ansar al Sharia repaired roads, restored electricity, distributed food and began security patrols inside the city and its surroundings. It also established Sharia courts where disputes could be resolved. “Al Qaeda and Ansar al Sharia brought security to the people in areas that were famous for insecurity, famous for thefts, for roadblocks,” says Abdul Rezzaq al Jamal, an independent Yemeni journalist who regularly interviews Al Qaeda leaders and has spent extensive time in Zinjibar. “The people I met in Zinjibar were grateful to Al Qaeda and Ansar al Sharia for maintaining security.” While the militants in Abyan may be bringing law and order, this is, at times, enforced with horrifying tactics such as limb amputations against accused thieves and public floggings of suspected drug users.

Det har blitt hevdet AQAP har styrket seg er på grunn av at det ikke er en sterk president eller sentralmakt i Jemen etter opprøret det siste året. Det Scahill viser er at det trolig ikke er hovedårsaken til at islamistene har bygget seg opp. Derimot kan det tyde på at den økende støtten til AQAP sin ideologi er det økende raseriet fra ulike stammer i Jemen mot USA sin anti-terror politikk og støtten som er blitt gitt til Saleh sitt regime. For USA har i flere år drevet opplæring, trening og støttet opprettelsen av anti-terror styrker (CTU) i Jemen økonomisk. Disse styrkene har blitt ledet av familiemedlemmer av Saleh. Det som har provosert mange stammergrupperinger er at disse styrkene, som ble satt sammen for å kjempe mot terroristgrupperinger som AQAP i stedenfor har blitt flyttet til Sana'a for å beskytte presidenten og hans regime. Dermed har det ofte bare vært den regulære jemenittiske hæren igjen, en hær som er dårlig trent og med dårlig moral. På den måten så har USA vært med å finansiere godt trente militære styrker, som det siste året har kjempet mot sitt eget folk. Slik ting fører ikke til popularitet.

Og det blir verre. Det var under Bush administrasjonen dette samarbeidet med jemenittiske myndigheter ble startet. På den tiden var det kun finansiell og militær støtte som ble gitt, men Obama administrasjonen har tatt det et steg lenger. For i 2009 begynte man å sende ubemmanede droner inn i Jemen for å ta ut mistenkte terrorister. Informasjonen om hvor disse befant seg fikk man av jemenittiske myndigheter, som flere ganger feilinformerte for at USA skulle bombe motstandere av regimet. Noen angrep har tatt ut målene, mens andre kun har rammet sivile.

Some of the unilateral strikes have killed their intended targets, such as the CIA attack on Awlaki. But others have killed civilians—at times, a lot of civilians. And many of these have been in Abyan and its neighboring province of Shebwa, both of which have recently seen a substantial rise of AQAP activity. President Obama’s first known authorization of a missile strike on Yemen, on December 17, 2009, killed more than forty Bedouins, many of them women and children, in the remote village of al Majala in Abyan. Another US strike, in May 2010, killed an important tribal leader and the deputy governor of Marib province, Jabir Shabwani, sparking mass anger at the United States and Saleh’s government. “I think these airstrikes were based on false intelligence from the regime, because that is the nature of the contractor,” Qahtan charges. “The contractor wants to create more work in return for earning more money.”

I tillegg ble sønnen til Awlaki, en 16 åring, senere drept i et droneangrep. Sønnen er amerikansk statsborger. Gjenntatte angrep på uskyldige sivile skaper harme i befolkningen. Det som gjør disse feilslåtte angrepene ennå verre i Jemen er at du da også rammer stammesamfunnet.

The strikes “have recruited thousands.” Yemeni tribesmen, he says, share one common goal with Al Qaeda, “which is revenge against the Americans, because those who were killed are the sons of the tribesmen, and the tribesmen never, ever give up on revenge.” Even senior officials of the Saleh regime recognize the damage the strikes have caused. “People certainly resent these [US] interventions,” Qirbi, the foreign minister and a close Saleh ally, concedes.

 Dermed har de amerikanske droneangrepene, som var ment å svekke AQAP, bidratt til å gjøre det motsatte. Stammer som tidligere kjempet mot AQAP eller iallefall ikke støttet dem, ser nå i økende grad en allianse med samme gruppering som den beste løsningen i kampen mot amerikanske angrep. Og dermed er vi fremme med hovedpoenget til Scahill. At USA rett og slett har gjort en for dårlig jobb på bakken i Jemen og ikke har tatt hensyn til de spesielle samfunnsforholdene (stammesamfunnet) som landet er preget av.

The key to accomplishing anything in Yemen is navigating its labyrinthine tribal system. For years, a tribal patronage network helped bolster Saleh’s regime. Many tribes have had a neutral view of AQAP or have seen it as a minor nuisance; some have fought against Al Qaeda forces, while others have given them safe haven or shelter. The stance of many tribes toward Al Qaeda has depended on how they believe AQAP can forward their agenda. But US policy has enraged tribal leaders who could potentially keep AQAP in check and has, over the past three years of regular bombings, taken away the motivation for many leaders to do so.

Scahill viser dette ved å henvise til en intervju med en stammelder sør i Jemen:

Several southern leaders angrily told me stories of US and Yemeni attacks in their areas that killed civilians and livestock and destroyed or damaged scores of homes. If anything, the US airstrikes and support for Saleh-family-run counterterrorism units has increased tribal sympathy for Al Qaeda. “Why should we fight them? Why?” asks Sheik Ali Abdullah Abdulsalam, a southern tribal sheik from Shebwa who adopted the nom du guerre Mullah Zabara, he says, out of admiration for Taliban leader Mullah Mohammed Omar. “If my government built schools, hospitals and roads and met basic needs, I would be loyal to my government and protect it. So far, we don’t have basic services such as electricity, water pumps. Why should we fight Al Qaeda?” He says that AQAP controls large swaths of Shebwa, conceding that the group does “provide security and prevent looting. If your car is stolen, they will get it back for you.” In areas “controlled by the government, there is looting and robbery. You can see the difference.” Zabara adds, “If we don’t pay more attention, Al Qaeda could seize and control more areas.”

Det som kanskje er overraskende er at disse stammelederne ser på AQAP som en terroristorganisasjon, men definisjonsspørsmål er ikke det som opptar disse lederene mest. 

“The US sees Al Qaeda as terrorism, and we consider the drones terrorism,” he says. “The drones are flying day and night, frightening women and children, disturbing sleeping people. This is terrorism.” Zabara says several US strikes in his region have killed scores of civilians and that his community is littered with unexploded cluster bombs, which have detonated, killing children. He and other tribal leaders asked the Yemeni and US governments for assistance in removing them, he says. “We did not get any response, so we use our guns to explode them.” He also says the US government should pay money to the families of civilians killed in the missile strikes of the past three years. “We demand compensation from the US for killing Yemeni citizens, just like the Lockerbie case,” he declares. “The world is one village. The US received compensation from Libya for the Lockerbie bombing, but the Yemenis have not.”

 Det siste store poenget som må understrekes er at stammene ikke frykter AQAP. Rett og slett fordi stammene er mye mektigere enn islamistene. Det ville vært selvmord for enhver islamistorganisasjon å legge seg ut med stammer i Jemen, da ville de bli knust. Og stammene har tidligere vært sterke motstandere av disse organisasjonene for de har bidratt til å skape ustabilitet i deres egne områder. Men nå ser flere stammer det som en fordel å alliere seg med disse grupperingen, for det vil fremme deres egne interesser. Scahill viser frykten AQAP har for å legge seg ut med stammegrupper i et intervju med en stammeleder (som før intervjuet stopper for å kjøpe en sekser med Heiniken å drikke mens de kjører bil), som også viser at islamistene i større grad enn mange andre forstår hvordan man skal spille det politiske spillet:

 “Once I got stopped by AQAP guys at one of their checkpoints, and they saw I had a bottle of Johnnie Walker,” he recalls as he guzzles his second Heineken in ten minutes and lights a cigarette. “They asked me, ‘Why do you have that?’ I told them, ‘to drink it.’” He laughs heartily. “I told them to bother another guy and drove off.” The message of the story is clear: the Al Qaeda guys don’t want trouble with tribal leaders. “I am not afraid of Al Qaeda; I go to their sites and meet them. We are all known tribesmen, and they have to meet us to solve their disputes.” Plus, he adds: “I have 30,000 fighters in my own tribe. Al Qaeda can’t attack me.

Dette ble kanskje for langt for de fleste, men for å få frem poengene som Scahill så bra viser så tenkte jeg det var riktig. Artikkelen avsluttes med å konkludere med at USA sin anti-terror politikk har vært mislykket i Jemen. De har brukt masse penger og ressurser på å bekjempe terror, men resultatet har vært at Saleh sin  familie har blitt rike og organisasjonene de har kjempet mot har fått økt støtte.

The United States “should have never made counterterrorism a source of profit for the regime, because that increased terrorism,” asserts Iryani. “Saleh's regimes agenda was to keep terrorism alive, because it was their cash cow.”

Konklusjonen som er like trist, som den viser hva feilslått politikk kan føre til, er som det klart sies av en tidligere rådgiver til president Saleh.

"Jeg tror at hadde vi bare blitt overlatt til oss selv, så ville vi hatt færre terrorister i Jemen enn det vi har nå."   

 Det er ikke lystig lesning.

 

Jemen: Kidnappinger, kaos i distriktene og AQAP

Jemen er igjen på nyhetsradaren og dessverre er det dårlige nyheter denne gangen også. En norsk FN-medarbeider ble kidnappet i Sana’a og ført ut av byen til Marib-regionen av en stamme som ønsker å presse sentralmyndighetene til å løslate en av deres ledere fra fengsel. For dem som ønsker informasjon og følge utviklingen av denne saken så anbefaler jeg å følge hashtagen #freegert på twitter. 

Det er ikke uvanlig at utlendinger blir kidnappet i Jemen og brukt som pressmidler mot myndighetene. Så vidt jeg vet så er det veldig få eksempler på at ofrene har blitt skadet eller drept når det er stammegrupperinger som står bak. Det er noen eksempler på gisler som har blitt drept, men de har da vært holdt av islamistiske eller væpnede grupperinger, noe som ikke er tilfelle denne gangen. BT har en oversikt over kidnappinger i Jemen de siste årene som viser akkurat dette.  Det er til og med flere historier om turister som har blitt kidnappet og som senere har sagt at det var en flott og hyggelig opplevelse. «Gislene» i slike kidnappinger pleier å bli behandlet svært bra, som en æresgjest, og for dem som kjenner jemenittisk gjestfrihet så er det ikke lite. Jeg både håper og tror at dette vil løse seg, men det vil trolig ta litt tid.

Kidnappingen har fått bred dekning i norsk media, som også viser at de kan dekke Jemen grundig om de må. Både VG og Bergens Tidende har hatt flere grundige saker hvor de får frem kompleksiteten i denne kidnappingen. Foreløpig så ser det ut til at forhandlingene har gått litt i stå, men de fleste tror fortsatt på en fredelig løsning. Jeg tenkte å gi litt bakgrunnsinformasjon for å opplyse i alle fall.

Området Marib hvor den kidnappede nordmannen er ført til er et provinsområde uten noen form for sentralstyre. Her er det stammene som i det store og det hele styrer, og makten i Sana’a har lite de skal ha sagt. Spesielt etter et mislykket droneangrep i 2010 som var rettet mot Al-Qaida grupper, men som drepte guvenøren i området i stedet. Dette har i ettertid ført til at forholdet mellom sentrale myndigheter og stammegrupperinger i Marib har vært meget dårlig. Marib er også området hvor både oljeledninger og strømforsyning befinner seg og det har siden 2010 nesten vært månedlige angrep på disse installasjonene som et tilsvar på drapet på guvernøren.  Dette blir gjort med samme baktanker som kidnappingen, nemlig å presse myndighetene for penger og få innfridd krav. Under revolusjonen det siste året så har Marib i praksis vært selvstyrt og kidnappinger har nesten ikke eksistert, rett og slett fordi det ikke har vært en sterk sentralmakt å presse som tidligere. En av grunnene til at Saleh satt (og muligens ennå sitter) så lenge i presidentstolen var at han var en mester i å spille ulike stammegrupperinger opp mot hverandre og et av virkemidlene til stammene for å få hans oppmerksomhet var kidnappinger. Og kidnapping av en utlending fører til mye mer oppmerksomhet enn en jemenitt. Den siste måneden har denne typen kidnappinger eller utpressingsforsøk økt igjen i Jemen, noe som tyder på at stammene nå ser at sentralmakten i Sana’a har greid å etablere seg sakte opp igjen. Uansett så viser dette bare igjen hvor kaotisk og vanskelig Jemen er å forstå, men jeg vil bli veldig overrasket om det ikke kommer en fredelig løsning på denne kidnappingen, selv om det kan ta tid. 

Kaos i distriktene

Det som er mer skummelt fortiden er utviklingen både i sør og nord i Jemen, hvor det i mye større grad enn før er kaotisk og voldelig. Houthiene i nord har de siste månedene stadig havnet i væpnet kamp mot militære avdelinger av opposisjonsgruppen Islah, i tillegg til kamper mot regulære styrker fra myndighetene. Og tapstallene er veldig høye. I sør kjemper Ansar Al-Sharia ennå mot myndighetene i Zinjibar, i Abyan provinsen, uten at noen ennå egentlig vet hva som foregår. Ansar al-Sharia er trolig en gruppe som sympatiserer/tilhører AQAP (Al Qaida in the Arabian peninsula), uten at dette er formelt bekreftet. De har kjempet i sør i over et halvt år og de menneskelige konsekvensene er store. Flere titalls tusen er drevet på flukt og forholdene for dem som ennå er igjen i området er fryktelig. Og verre blir det.

De siste dagene har det kommet flere rapporter på at AQAP eller grupper som sympatiserer med dem har overtatt en by i Al-Baida regionen kale Rada’a, en by som tidligere var mest kjent for sine gamle fortidsminner. Og som på samme måte som i Zinjibar så er det umulig å vite hva som egentlig foregår.  I en bloggpost på Longwarjournal argumenteres det for at det er svogeren til Anwar Al-Awliki, Tareq al Dahab, som leder gruppen som nå har overtatt kontrollen i Rada’a, en by på rundt 60 000 innbyggere. De skal ha sverget sin troskap til AQ sentralt og lederen Ayman al Zawahiri. Men det er ulike forklaringer på hvordan dette har foregått.

Flere jemenittiske kilder hevder at myndighetene forlot byen og lot gruppen overta uten kamp, noe som flere hevdet også skjedde i Zinjibar. De mener dette er myndighetenes forsøk på å vise at uten dem ved makten så vil AQ ta over Jemen og gjøre landet til det nye Afghanistan. Andre mener derimot at dette er en reel trussel og at AQ i løpet av det siste året har styrket seg og utnytter maktvakuumet som er blitt etterlatt.  I tillegg så peker flere Jemen-eksperter på at kampene i Rada’a også har en stammekonflikt i seg, ved at stammeføderasjon Al Qayfah er involvert. Tareq Al Dahab er en sentral skikkelse i denne stammen, men det hevdes fra andre hold at han ikke er leder eller representerer Al-Qayfah. Kort fortalt kan det som skjer i Rada’a oppsummeres slik, etter Gregory Johnsen's ord:

@gregoryjohnsen: Anyone who tells you they know what is happening in Rada today (AQAP) probably doesn't.

For å oppsummere. Kidnappingen av den norske FN medarbeideren er tilnærmet en “normal” hendelse, som forhåpentligvis vil ende med en fredelig løsning, som det oftest gjør. Derimot er kampene både i sør, nord og nå også i Rada’a faretruende og peker på et Jemen som ikke er stabilt nok til å avholde presidentvalg allerede i slutten av februar. Fortesettelse følger, forhåpentligvis med litt mer optimisme.