Saudi Arabia: Prins Salman utnevnt til ny kronprins. Hvor går Saudi nå?

I går kom den ventede bekreftelsen på at Prins Salman nå er den nye kronprinsen i Saudi-Arabia etter Prins Nayef sin død.  Jeg tenkte å bruke denne posten på å beskrive hva dette kan bety for Saudi-Arabia fremover og i tillegg fortelle litt mer om den nye kronprinsen. Men aller først så må jeg ta dere med på en liten avisrunde i Saudi, for det er morsomt å lese statlig media i slike tider. 

Den statlig avisen Arab News overgår seg selv med å hylle tidligere kronprins Nayef i dag. I fire-fem artikler hylles Nayef for alle sine bragder med fokus på en viktig ting: Sikkerhet. Han er mannen som har sikret landet de siste 40 årene som sjef for innenriksdepartementet. I en av artiklene fremheves det, i tillegg til sikkerhetsfokuset, hvordan han har kjempet mot narkotika og har hjulpet pilgrimmer, i tillegg til å skremme Al-Qaida ut av landet. I en annen sies det nesten rett ut at Nayef er den som har sørget for sikkerheten i Saudi i fire tiår, nesten på egenhånd. Det nevnes selvfølgelig ikke hvordan dette har foregått med mange brudd på menneskerettigheter, mangel på en rettstat og slike ting, det hadde ikke helt gjort seg på en slik dag. Morsom lesning er det uansett når «uavhengige» aviser ensidige hyller en statsmann. 

Så over til den nye kronprinsen Salman. Etter å ha brukt mye spalteplass på den gamle kronprinsen, så er det også satt av en del tekst til å hylle den nye. Arab News har allerede argumentene klare for hvorfor Salman er perfekt i jobben og hvorfor han kommer til å gjøre det storartet. Den andre statlige avisen Saudi Gazette har, tro det eller ei, samme innstilling til Salman og legger ut om hans bragder og hvor flink han er til alt. Ikke så objektivt, men veldig artig lesning.

For å få et litt mer objektiv og analytisk bilde over prosessen så må man ta turen ut av Saudi og til aviser som ikke har de samme nasjonale interessene i saken.  FAE avisen The National er en slik en og de har skrevet en informativ sak om Salman. Salman, nå 76 år, ble utnevnt til ny forsvarsminister etter at den forrige kronprinsen Sultan døde i oktober. Før det hadde han vært guvernør for Riyadh siden 1950-tallet, med noen få års pause inne i mellom. Salman har bidratt til at Riyadh har gått fra en liten ørkenoase til å bli en storby både finansielt og fysisk, og er yngre bror av Prins Nayef. Dermed er han en av de gjenlevende Sudayri Syv, sønner av Ibn Saud sin favorittkone Hussa Ahmad Al-Sudayri. Maktbasen til det saudiske kongedømmet har ligget i denne grupperingen, selv om Kong Abdullah ikke er en del av den. Beviset på at Sudayri-gruppen ennå er viktig, ble også vist i går, da den yngste av de syv, Prins Ahmed, overtok innenriksdepartementet etter sin bror Nayef. 

Salman har en høyere anseelse enn Nayef blant befolkningen i Saudi-Arabia. Han er ikke sett på som like konservativ som sin avdøde bror og blir betraktet å støtte det samme reformsporet som Kong Abdullah, noe som taler bra for Saudi-Arabia fremover. Salman har ikke like sterke forbindelser til det religiøse maktsentret, en forbindelse Nayef pleiet litt for godt i følge mange kritikere. En av hovedgrunnene til at Salman er godt likt i Saudi er at han har tatt avstand fra korrupsjon og blir sett på som en ærlig og redelig mann, noe som ikke alltid er lett å finne i Al-Saud familien.  

På kort sikt så er stabiliteten i Saudi-Arabia sikret, men det er ikke så lenge til den kan være truet. New York Times tar nettopp opp prosessen rundt utvelgelse av etterfølgere etter Kong Abduallah. Det praktiske først. I 2006 utnevnte Kong Abduallah et «utvelgelsesråd» som skulle godkjenne alle fremtidige utvelgelser av kongelige. Det er dette rådet som nå har godkjent Salman som kronprins. Rådet består av 33 medlemmer, enten sønner av den første kongen Ibn Saud eller barnebarn (som representerer sine fedre).  Hovedpoenget i NYT sin artikkel er en problematiseringen rundt hva som vil skje når det ikke er sønner av Ibn Saud å velge i lenger. Da må Kongen velges blant barnebarna og da kan det oppstå konflikter. 

Estimates of the number of princes of the ruling clan run to more than 7,000, but critical decisions have always been tightly held among the top three or four, including the ministers of defense and the interior, who have always been sons of King Abdulaziz. Now that Prince Salman has been named crown prince, most Saudi analysts say that just two younger sons of King Abdulaziz are considered by the family to be monarch material — possessing the needed blend of shrewdness, government experience and rectitude. The roughly 10 other surviving sons are marred by ill health, a lack of ability, a whiff or worse of corruption, or a reputation for practices that violate the tenets of Islam, like drinking alcohol.

Two other potential heirs are Prince Ahmed, believed to be 71, and Prince Muqrin, in his 60s.

Det store spørsmålet som vil bli stilt oftere og oftere er hvilke barnebarn som vil bli de første som får en stilling i arverekken. Utvelgelsesrådet består av alle deler av familien og det er store muligheter for at det kan oppstå en intern maktkamp mellom ulike fraksjoner av familien når en slik utvelgelse står på trappene. Dermed er det viktig å følge med på denne typen utvelgelser, rett og slett fordi det gir indikasjoner på hvilken vei Saudi-Arabia vil gå. 

Det som man kan tolke ut av utnevelsen av Prins Salman som kronprins og Prins Ahmed som innenriksminister er at Kong Abdullah sin «sakte» reformpolitikk står sterkere nå enn når Nayef var under ham. Kongen har nå folk i arverekken som er mer populære blant befolkningen enn det som tidligere var tilfellet. På en annen side så har Saudi-Arabia mistet en mann som har viet sitt liv til å sikre Saudi-Arabia fra indre og ytre trussler, og som har hatt mye støtte blant den religiøse makteliten i Saudi-Arabia. Med Nayef borte så mister de religiøse en støttespiller og det kan i lengden føre til et høyere konfliktnivå mellom den statlige og religiøse makteliten i landet. Det er en konflikt ingen ønsker, fordi man ikke vet hvem som vil gå seirende ut av den. Bare tiden vil vise hva som vil skje og jeg skal selvfølgelig følge med.

OPPDATERT: Jemen: Hvorfor ønsker Obama å holde en kritisk journalist i fengsel?

Denne fredagen blir det kun en liten post. Denne saken skulle jeg egentlig skrevet om i forrige uke, men jeg fikk ikke tid. Det er uansett en viktig og meget interessant sak. Det dreier seg om en jemenittisk journalist, Abdulelah Haider Shaye, som nå sitter fengslet i et jemenittisk fengsel etter sterkt press fra USA. Jeremy Scahill som jeg har nevnt tidligere på denne bloggen har skrevet en meget god og informativ artikkel om Shaye og grunnen til at han nå sitter fengslet. Det hele koker ned til Shaye sin forbindelse med Al-Qaida. 

I Jemen er han kjent som en kritisk og undersøkende journalist, som har Al-Qaida som et av sine spesialfelt. I 2009 ble Shaye for alvor kjent for amerikanske myndigheter etter at en treningsleir for Al-Qaida i Abyanprovinsen ble bombet av jemenittiske myndigheter. Eller det var det alle trodde. Shaye tok en stor risiko og reiste til området for å dokumentere hva som hadde skjedd og der så han noe helt annet enn hva som tidligere hva blitt dokumentert. Mange kvinner og barn var blitt drept og våpnene som ble brukt var amerikanske. Til sammen 14 kvinner og 21 barn mistet livet i angrepet, som i etterkant har vist seg å være gjennomført med USA i førersetet. Og ennå er det usikkert om angrepet i det hele tatt rammet Al Qaida medlemmer. Resten av historien kan dere altså lese i Scahill sin gode artikkel.  

Du bør også lese kommentarer fra Scott Horten, hvor han argumenterer for at Shaye holdes fengslet, ikke fordi han er tilknyttet Al-Qaida, men fordi han som kritisk journalist har avslørt amerikanske operasjoner i Jemen. Flaut for USA, ja, men ikke straffbart. 

Det alt koker ned til er om det er ok å fengsle en journalist fordi han har et kontaktnettverk i en terrororganisasjon og intervjuer dem? Eller om det er ok og fengsle en journalist som gjør jobben sin og avslører hemmlige militære operasjoner av fremmede makter i sitt eget land? Avisen The National mener iallefall at det ikke er lov og er støttet av mange internasjonale NGOer som Amnesty, Human Right Watch, Reporters Without Borders og Committee to Protect Journalists. Avisen har derfor startet en kampanje for å hjelpe Shaye og den siden vil jeg anbefale alle å gå inn å se på. Her finner dere alt materiale som har med saken å gjøre og så kan dere selv gjøre opp deres mening.

Så får vi bare håpe at oppmerksomheten fører til at det vil bli en løsning på saken. 

OPPDATERT 25 MARS
Det virker som om denne saken får mer og mer oppmerksomhet i internasjonal media, iallefall noen steder. Shaye som tidligere har freelancet for Al Jazeera, ABC og Washington Post har nå fått en av sine tidligere arbeidsgivere til å skape litt oppmerksomhet rundt seg. I programmet The Listening Post på Al Jazeera, et program med fokus på medier  i hele verden, så har de denne uken valgt å ha et halvtimes program om saken til Shaye, hvor blant Jeremy Scahill (@jeremyscahill) er intervjuet. Programmet kan du se under og du kan lese mer om Al Jazeera sin dekning her.  


Halvtimen som Al-Jazeera har laget er grundig dokumentert og du får et godt inntrykk av hva som har skjedd rundt saken til Shaye, med et kritisk blikk både på Shaye selv og på amerikanske og jemenittiske myndigheter. Jeg vil anbefale alle å se programmet og gjør opp deres egen mening etterpå. Mitt inntrykk er at det er noe som ikke helt stemmer når man kan holde en journalist innesperret, uten at det finnes bevis (så langt iallefall) for at han har gjort annet enn å være en kritisk journalist med et kildenettverk mange ville vært misunnelig på. 

Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.

Jemen: Hadi's dilemma

Det har som alltid skjedd mye i Jemen den siste uken. På lørdag ble den nyvalgte presidenten Abdrabbou Mansour Hadi innsatt som president i en overgangsperiode. Saleh, han returnerte til Jemen, men laget mye mindre kluss enn man kunne frykte og gav sin støtte til den nye presidenten. På samme tid så smalt det i sør-øst, i Mukalla, hvor en bombe eksploderte der Den republikanske garde oppholdt seg. Minst 26 ble drept og flere skadet. I følge Reuters tok AQAP på seg ansvaret, men jeg har fremdeles ikke sett en offisiell bekreftelse på dette, så foreløpig er det ennå litt usikkert hvem som stod bak. Det viste uansett at den nye presidenten, Hadi, har mange utfordringer foran seg nå som han skal prøve å få Jemen på fote. Og blant de største utfordringene så ligger det å få kontroll på de elementene som ikke ønsker en sterk sentralmakt, hovedsaklig stammeføderasjoner og Houthiene.

I den meget gode avisen The National så har det de siste dagene vært fokusert nettopp på stammenes rolle i Jemen, en rolle man ikke kan undervurdere. Ali Abdullah Saleh styrte i stor grad gjennom å kontrollere de ulike stammeføderasjonene, og ved å splitte og herske dem i mellom. Det er denne styreformen som har gitt liv til hans mest berømte sitat:

Ruling Yemen is like dancing on the heads of snakes

  Det er flere store stammeføderasjoner i landet og The National peker hovedsaklig på de tre største i en fin oversikt. Hashid, Bakil og Madhaj. Bakil er det største av føderasjonene, men er ikke like godt organiserte og like mektige som Hashid. Blant stammene under Bakil fanen finner vi blant annet Nihm og Khawlan klanene som har kjempet harde kamper mot militæret det siste året. Hashid er nest størst, men er klart mektigst av føderasjonene. Saleh sin klan Sanhan tilhører denne føderasjonen, så gjør også den mektige Al-Ahmer familien som også styrer Hashid. Al-Ahmer familien kjempet, som mange husker, harde kamper mot Saleh sine styrker inne i Sana'a i sommer. I tillegg har vi altså Madhaj, en litt mindre profilert føderasjon, som ligger litt lengre sør enn Sana'a. Blant de mer profilerte klanene er blant annet Al-Fadhli og Al -awliki, begge klaner med medlemmer som har vært eller er jihadister. 

Jemen har de siste 30 årene blitt styrt ved at stammene har blitt holdt i sjakk, ved enten å betale dem eller sloss mot dem. Forsøk på å slå ned på stammenes innflytelse har blitt forsøkt mange ganger. (Imam Yayha halshugget feks leder av Hashid og Al-Ahmer familien, noe som betydde begynnelsen på slutten for ham og Imanatet). Derfor må lederen av Jemen være på lag med de ulike føderasjonene og det er det mange som tviler på at Hadi vil få til. Artikkelserien i The National peker nettopp på dette problemet, og spør hvordan Hadi skal få til å samle stammene til å jobbe for å bedre kårene i Jemen. Tidligere har støtte blitt kjøpt gjennom å betale stammeledere, men en stadig mer skrantene økonomi fører til at det har ikke staten råd til lenger. Men det er ikke bare Hadi som har problemer, det har også stammene. 

For deres avhengighet av staten er også skummel. Saleh holdt stammene oppe gjennom pengegaver og kjøpte dermed deres lojalitet. Stammenes store og absolutte problem er at de selv ikke bidrar til å skape verdier, de bare henter verdier ut av statskassen. Dermed får de et stort problem om disse verdiene ikke lenger kommer fra staten, da står de igjen på bar bakke. Og det var det som skjedde i sommer og som også fører til blant annen kidnappinger. Det er dermed vanskelig å se hvordan samspillet mellom sentralmakten og stammene vil arte seg fremover, spesielt om Hadi velger å reformere staten og slutte å betale ut like store summer til stammene som tidligere. Vil de da kjempe mot staten for å oppnå sine mål eller vil de godta at de selv må jobbe for å oppnå verdier selv uten staten som garantist. Jeg håper på sistnevnte, men frykter det første. 

Hadi har dessverre flere problemer. For i tillegg til stammene, så er det opprørsbevegelser både i nord og i sør (som jeg nevnte i forrige innlegg), og spesielt Houthiene i nord kan være en trussel. I en god artikkel i Foreign Policy så blir samspillet mellom sentralmakten og houthiene belyst. Har du lyst å forstå hvordan Houthiene stiller seg i forhold til det generelle opprøret i Jemen, så er det anbefalt lesning. Kort sagt, så peker forfatter Madeleine Wells på noen hovedpoenger:

I motsetning til bevegelsen i sør, så ser ikke Hothiene på seg selv som separatister, men som uavhengige. De ønsker selvstyre over sine områder, men ikke en egen stat. De er sterkt i mot regimet i Sana'a, og har også være høylytte motstandere av GCC avtalen, immunitet for Saleh og valget som ble avholdt 21 februar. Det positive og spennende med Houthiene er at de har valgt den politiske veien. De har lagt ned våpnene og forsøkt å påvirke prosesser gjennom å danne allianser og bruke politiske virkemidler for å nå frem med sine ønsker. Til å være en væpnet bevegelse, som har kjempet 7 kriger mot sentralmakten, så er det en interessant utvikling. På en annen side, så har de angrepet motstandere i nærområdene sine og boikottet valget, noe som viser at de ikke er så overbærende som man skulle ønske. De er også meget anti-amerikanske og konservative på mange områder, i tillegg til at de er Zaydi-sjiaer, noe som gjør at de ofte blir sett på som Iran sine proxyer i regionen. Det taler ikke til deres fordel, selv om de fleste vet at det ikke er sant. Dette er kun en kort oppsummering, men gjerne les artikkelen om du ønsker et fyldigere bilde. 

Det som da står igjen som Hadi sin store utfordring, det er å møte ønskene fra både stammer og Houthiene i arbeidet fremover. I tillegg har man opposisjonsgrupper som Islah, som er klare fiender av houthiene, som også vil ha et ord med i laget om hvordan Jemen skal se ut fremover. Hvordan Hadi skal greie å sjonglere alle disse gruppene, uten å få fiender blant noen av dem, er meg en gåte. Denne sjongleringen maktet ikke Saleh engang og han valgte ut Houthiene som sine fiender av den grunn. Faren er at Hadi vil gjøre det samme og da vil nok Houthiene kjempe for innflytelse og selvstyre, med et resultat at flere vil flykte fra sine hjem og det vil bli mer kaos. (Allerede er det over 200 000 internt fordrevne flyktninger nord i Jemen, i Sadah og Hajjah).

Det blir dermed spennende å se hvordan Hadi vil løse sitt dilemma. Det jeg er redd for, er at uansett hva han velger, så vil noen ikke bli fornøyde. I tillegg lusker Saleh sin familie i bakgrunnen, og det gjør også Saleh selv. De vil nok også ha et ord med i laget. Og blir det konflikter på alle fronter så viser historien at det ikke alltid er sentralmakten som går seirende ut av slike konflikter. 

Jemen: Hva kan man tolke ut av dagens valg?

I dag har det som de fleste har fått med seg vært valg i Jemen. Eller valg er det vel litt vanskelig å kalle det, siden det tross alt bare var en kandidat å stemme på, visepresident Abo Rabdi Mansour Hadi. Etter at GCC avtalen ble underskrevet og implementert, så var et av kravene at det skulle avholdes et valg på en ny president. Så hva kan vi forvente etter dagens valg og hva kan vi egentlig tolke ut av dagens valg så langt? Jeg tenkte å gå litt gjennom det i avsnittene under. 

Valget stod altså mellom Hadi, Hadi eller Hadi. Men hvem er han egentlig? Abo R Mansour Hadi er ikke en velkjent kar, heller ikke i Jemen. Han er født i 1945 og startet sin karriere i militæret slik som mange andre maktpersoner i landet. Han er opprinnelig fra sør, men har siden borgerkrigen i Jemen støttet seg til makteeliten i nord og gruppen rundt Saleh. Mange er usikre på hvordan Hadi vil fremtre nå som han har fått makten formelt sett, om han vil bli en tydeligere leder eller fortsette å jobbe i kulissene. Trolig vil det ikke bli noen stor endring i regimet på kort sikt, for selv om Saleh er bort (iallefall for nå) så sitter mye av regimet igjen og styrer. Om du ønsker mer informasjon om Hadi så har Guardian en god beskrivelse av den kommende presidenten, og så også bloggen Waq al Waq. 

Om Hadi blir valgt, noe han nok blir siden han er eneste kandidat, så har han en tøff oppgave foran seg. Han skal etter GCC avtalen i løpet av to år ha det overseende ansvaret for å skrive en ny grunnlov og forberede valget av et nytt parlament, basert på et flerpartisystem som fungerer. Sist, men kanskje viktigst, så skal han også forsøke å restrukturere de militære styrkene som nå styres av Saleh sine familiemedlemmer. Det er når han kommer til dette punktet at vi virkelig får se om Saleh sitt regime er ferdig eller bare har tatt seg en pause. I tillegg skal han fungere som en samlende president, både for nord og sør, noe det foreløpig ikke ser ut til at han vil være. Jeg skal komme tilbake til det om litt. 

Først føler jeg det er viktig å peke på utviklingen som jeg ser på som positiv når det kommer til valget i dag. Først og fremst så er det en suksess at valget har foregått relativt rolig og uten store alvorlige hendelser. Viktigst av alt er det uansett at Ali Abduallah Saleh ble i USA og ikke kom tilbake til Jemen for å lage kluss under valget. Med Saleh borte så har det vært lettere å gjennomføre valget. For det andre så viser valget at konfliktnivået i Sana'a har roet seg ned. Det rapporteres om at veisperringer er borte, om at ulike grupper som Al-Ahmer familien, Ali Muhsin og Saleh sin slektninger alle har gått og stemt på Hadi. Gruppene som tidligere kjempet mot hverandre har, iallefall nå, valgt å legge bort våpnene og støtte en "ny" start.

For det tredje så virker det som om pragmatismen har vunnet over den sterke idealismen i Jemen. Folk som er i mot Saleh og mot GCC avtalen har allikevel valgt å stemme på Hadi, med håpet om at det kan bety at Saleh sin periode virkelig er over. Det at konfliktnivået har roet seg og at dagliglivet er tilbake til tilnærmet normalt har nok en betydning for at det. Til slutt, kvinner har gjennom valget i dag vist seg som den sterke kraften de er. Mange har stemt, flere på oppfordring fra Tawakul Karman, og kvinner har kanskje mer enn mange andre arabiske revolusjoner vært dem som har drevet kampen mot regimet i Jemen. I dag fikk de mulighet til å stemme Saleh ut av stolen. 

Det har vært bred pressedekning av valget og de fleste aviser legger vekt på det som jeg nevner ovenfor. TheNational skriver i sin lederartikkel at valget er langt fra bra i vestlig forstand, men at det bringer håp om en bedre framtid.  Ellers eminente Jørgen Lohne fra Aftenposten fokuserer litt for mye på Khat, og ikke valget i sin artikkel og får ikke frem viktigheten av dagens hendelse.

Andre medier er bedre. New York Times viser også at valget i stor grad er en farse, men at folk allikevel ønsker å stemme for å vise at de vil ha en ny president. I tillegg er mange trøtte og slitne av krig og demonstrasjoner og de ser dette som en ny start. The Telegraph har også fokus på Sana'a og Saleh, og mener at selv med alle manglene rundt dette valget så er det en milepæl i den arabiske våren at en president (forhåpentligvis) blir kastet gjennom valg.  Foreign Policy er også litt optimistiske og peker på en ting som skiller Jemen fra andre land som har vært påvirket av den arabiske våren.

Unlike Egypt, Yemen has a culture of multi-party competition and coalition politics; unlike Libya, Yemen has a developed parliamentary process with strong committee structures; and unlike Tunisia, Yemen has a history of a dynamic civil society that defends human rights and the freedoms of press and expression. There is a foundation upon which to build in Yemen, but democracy advocates need international assistance and support, not only financial, but moral and ideological as well.

Så da er vel alt fint? Dessverre er det nok ikke så enkelt. For det som har preget dekningen av valget er at fokuset har vært på hva som skjer i Sana'a. En ting som har skjedd i Sana'a er at folk som ikke har stemt, i en protest har farget tommelen sin rød som symbol på at regimet har blod på sine hender og at man ennå stemmer på dem. (Man dypper tommelen i blekk når man stemmer, og det røde blekket er dermed et sterkt symbol på at man er i mot hele valget). Etter min mening er hendelser i Sana'a viktig, men det er kanskje vel så viktig å følge med på hva som skjer i resten av Jemen, bort fra maktens sentrum. Og da støter vi på flere problemer. 

Det var allerede før valget klart at houthiene i nord ville boikotte valget. De har sagt at de vil kjempe mot Saleh regimet og de ser Hadi som en del av det. Det har i løpet av dagen kommet rapporter fra nord i Jemen om at velgere har slippet å dyppe tommelen i blekk når de har stemt, i frykt for at houthiene ville hevne seg på dem. I sør har det også vært problemer. BBC melder om at minst 8 soldater skal ha blitt drept ved et stemmelokale i Aden, sør i Jemen. Også andre steder i sør skal det ha vært angrep på stemmelokaler. Separatistene i Al-Hirak (Southern Movement) antas å stå bak og denne grupperingen boikotter valget og har vært krystallklare på at en stemme i valget er en stemme til "regimet i nord". Og her kommer vi til det stor spørsmålstegnet. For vil Hadi kunne greie å holde Jemen sammen slik som sin forgjenger, uten å bruke Saleh sine virkemidler som undertrykking og diskriminering av områder i sør?

Den største faren etter dagens valg er nettopp at flere områder i Jemen har blitt styrket i sin kamp om autonomi og troen på dette. Det er ikke lengre enn 1990 hvor det var både et Sør-Jemen og et Nord-Jemen, og Al-Hirak har de siste årene fått økende støtte i sør i kravet om å løsrive seg fra nord. Dessverre er jeg redd at konflikten som tidligere var i Sana'a, nå kan flytte seg til de sørlige områdene i etterkant av presidentvalget. Spesielt om grupper i sør føler at de ikke får noen innflytelse i oppbyggingen av det "nye" Jemen. Heldigvis er dette et problem alle er klar over og det er opp til makten i Sana'a å forsøke å gi opposisjonen i sør den innflytelsen de ønsker for at dette ikke skal bli en ny stor konflikt. Sørområdene og  har blitt systematisk diskriminert på mange områder under Saleh sitt styre, så tilliten til sentralmakten er meget tynnslitt The National har en god reportasje om akkurat denne motsetningen i dagens avis som er verdt å lese. 

Det er så mye mer en kunne sagt om valget, men det kan jeg komme tilbake til når man har mottatt valgresultatet og reaksjonene på det. Så gjenstår det å se hva som skjer med Ali Abdullah Saleh. Han har selv sagt at han kommer til å returnere til Jemen og lede sitt eget parti GPC. Og fremdeles er det hans støttespillere som sitter med makten. Valget i dag er et steg i riktig retning, ingen tvil om det, men fremtiden til Jemen avhenger av utviklingen utenfor Sana'a, spesielt i nord og i sør. Saleh håndterte det med hard hånd og holdt Jemen samlet. Spørsmålet er hvordan Hadi skal kunne håndtere dette gjennom legitime midler? Ellers må Hadi lære seg å danse på slangehoder akkurat som sin forgjenger og da er vi tilbake til start. 

Bahrain: Den glemte revolusjonen

Da er vi inne i et nytt år og det begynner også å nærme seg årsjubileer for opprørene som har brutt ut i den arabiske verden i 2011. Det har vært et hendelsesrikt år i hele Midtøsten og når historiebøkene skal skrive om den arabiske våren så vil 2011 være et sentralt år. I det store og det hele har det folkelige opprøret fått den dekningen det fortjener i lokal og internasjonal presse, med et stort unntak: Bahrain.

Avisen The National hadde i forrige uke små artikler som oppsummerte hva som har skjedd i alle land i Gulfen det siste året, med unntak av Jemen (Der har det skjedd så mye at det er vanskelig å oppsummere dette på en side). Avisen skrøt hemningsløst av UAE, landet som eier og publiserer avisen, mens den var mer kritisk innstilt til Oman, Qatar, Kuwait og Saudi Arabia. Det ble allikevel lagt mest vekt på situasjonen i Bahrain. Et opprør som har vært underrapportert og tilnærmet «glemt» med vilje av det internasjonale samfunnet.

Opprøret i Bahrain har jeg ikke nevnt så ofte her på bloggen, rett og slett fordi jeg sitter med lite kunnskap om hva som har skjedd og hva som skjer. Men nå som 2011 blir 2012 så fortjener Bahrain og de fredelige demonstrantene der oppmerksomhet. I avisartikkelen til The National om året i Bahrain legges det stor vekt på at opprøret i det lille øylandet tilnærmet er vasket kjemisk vekk fra nyhetsagendaen. Bahrain er som noen kanskje vet, nære allierte til Saudi Arabia og saudierne vil for alle del motvirke noen tegn på maktforskyvninger i det lille kongedømmet. Hovedgrunnen til dette er at flertallet av innbyggerne i Bahrain er sjiaer, mens kongedømmet er sunni. I tillegg er størsteparten av Saudi Arabia sine sjiaer bosatt på østkysten, i Qatif-området, i nærheten til Bahrain. Et opprør i Bahrain kan dermed fort smitte over på Saudi Arabia sine egne innbyggere, det tror i alle fall den styrende eliten. Saudi (og dessverre også USA) har uten bevis hevdet hardnakket at deler av opprøret i Bahrain er styrt fra Teheran. Sjia + opprør er ikke alltid = Iran. Men argumentet er blitt brukt så mye at det er blitt en sannhet, bare fordi det er blitt repetert. 

Og så må man da ikke glemme oljen, for størsteparten av Saudi sin oljeproduksjon skjer nettopp på østkysten og forstyrrelser i den vil være katastrofalt for hele verdensøkonomien.  Derfor valgte Saudierne tidlig å «låne» ut militære styrker til Bahrain slik at de kunne slå ned opprøret som begynte 14 februar 2011. Og eneste vei inn til Bahrain og ut av Bahrain går over en 22 kilometer lang bro, finansiert av Saudi og bygd akkurat stor nok til at tanks kan kjøre over. Tilfeldig? Neppe.

Selve opprøret i Bahrain ble hardt og hurtig slått ned, mens problemene som folk ønsket løsninger på ble ikke løst. Ennå jobber opposisjonelle for å innfridd kravene de stilte i fjor vår; Et konstitusjonelt monarki og viktigst slutt på det som i stor grad er institusjonell diskriminering av sjia majoriteten som bor på øya. Noe fremgang har det vært etter opptøyene, i november slapp Bahrain Independent Commision of Inquiery (BICI) en rapport som viste at arresterte demonstranter var blitt mishandlet og torturert og at overdreven maktbruk fra myndighetenes side var systematisk. Myndighetene har i etterkant opprettet en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon, men lite annet er blitt gjort. 

Og det som er farlig er at opprøret ikke er avsluttet, det er bare satt på pause. New York Times hadde i forrige uke en fascinerende artikkel om hvordan revolusjonen nå ble planlagt på kaféer, spesielt COSTA, som er populært i Midtøsten. Selve artikkelen starter med å få frem hvordan opprøret i Bahrain er spesielt på så mange måter, for eksempel at politiet nå spaner på kafeer for å passe på at folk ikke driver «regimekritisk» virksomhet når de bestiller seg en Kaffe Latte:

MANAMA, Bahrain — The police cars were lined up across the street, staking out a hub of subversive activity. Their focus was not some underworld hangout, but a coffee shop, Costa Coffee, in a shopping mall.

There was tension in the air when, suddenly, the suspects stood up, six women, and what did they do? They smiled and posed for pictures.

The police fired their weapons, tear gas and sound bombs, and the women rushed inside, frightened, a bit, exhilarated, a bit, and very well rehearsed.

“Thank you. Thank you,” the women and dozens of other customers crowding the patio chanted sarcastically as they rushed inside. The cafe’s security guard promptly sealed the doors with tape. The person making the coffee, who had worn a kaffiyeh scarf to protect against the fumes, offered trays of lemon slices and jugs of milk, which ease the burn of tear gas. Some patrons recorded the episode on video, and posted about the event live on Twitter.

And then it was over, just like that. The doors were opened, and in 20 minutes the patio was once again crowded.

“The cake’s just spicy now,” said Fatima Abbas, as she and her two daughters plugged their noses with napkins and continued sharing a slice of blueberry cheesecake. “We’re used to the flavor.”

Dette viser med all tydelighet at man ikke skal lukke øynene for hva som skjer i Bahrain, for frustrasjonen og sinnet er ikke forsvunnet. Og selv om det gagner Saudi Arabia, USA, Europa, ja hele verdensøkonomien at man tier dette i hjel, så bør folk i Bahrain få de samme mulighetene til å uttrykke sin frustrasjon som andre innbyggere i den arabiske våren.

Jeg var i Bahrain i juni og da virket byen/landet helt normalt. Det var selvfølglig mindre turister enn vanlig og litt mer sikkerhetsoppbud, men ellers kunne man ikke merke at noe opprørsk hadde funnet sted. Helt til man satt seg inn i taxier. Taxiene kjøres nesten utelukkende av sjiamuslimer i Bahrain og alle sjåførene vi pratet med var forbanna, sinte og hadde på langt nær gitt opp kampen. Men de visste de måtte være tålmodige. De var forbanna på sin egen kongefamilie, på Saudi Arabia, på USA, på vesten, ja til og med på Al Jazeera. Og det er ikke så rart, for Bahrain har blitt behandlet annerledes enn andre land som har hatt opprør det siste året.

En liten avsluttende kommentar angående Al Jazeera English. De har i løpet av året blitt den nye store internasjonale nyhetsleverandøren, som spesielt i Midtøsten har et kontaktnettverk og kompetanse BCC og CNN bare kan misunne. Og dekningen deres av den arabiske våren har vært så bra at de var favoritter til å vinne Nobels fredspris. Den fortjener de ikke, mye på grunn av nettopp Bahrain.

For dekningen av konflikten i Bahrain har vist at AJE ennå ikke er så uavhengige som man håpet på. I begynnelsen overså de bare hva som skjedde i Bahrain. Da det ble umulig, så lagde de små informative reportasjer, sjeldent direkte og sjeldent med noen form for kommentarer og analyser. De la ut noen nettsaker på sine nettsider, men i motsetning til alle andre artikler om den arabiske våren, så ble kommentarseksjonen fjernet. Mye av grunnen til denne varsomheten var at Qatar selv sendte styrker gjennom GCC til Bahrain og dermed ble konflikten i Bahrain underrapportert. Spesielt hendelsene i etterkant med fengsling av opposisjonelle, leger og helsepersonell og maktmisbruket fra myndighetenes side ble aldri tatt opp like seriøst som når det skjedde i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. Konflikten i Bahrain viser rett og slett at det dessverre ennå finnes ulike nivåer for hvem som skal få lov til å kjempe for sine rettigheter, for mens verden har støttet tunisiere, egyptere, libyere og til en viss grad syrere og jemenitter, så har majoriteten i Bahrain blitt glemt. Kanskje er 2012 året hvor dette endrer seg.