Midtøsten: Hvem er egentlig Ansar Al-Sharia?

For de av dere som har fulgt skriveriene på denne bloggen med jevne mellomrom så har dere nok merket at Ansar al-Sharia har blitt nevnt mange ganger. Det har hersket mye usikkerhet rundt hvem, hva og hvor denne gruppen kom fra, noe som jeg gjennom flere poster har forsøkt å synliggjøre. Ansar Al-Sharia som navn og organisasjon oppstod først i Jemen i april 2011, men nå har både navnet og organisasjonen blitt eksportert rundt i hele Midtøsten. Er dette bare et annet navn for Al Qaida, er det en ny jihadist-organisasjon eller er det ikke noen sammenheng i det hele tatt? 

I en artikkel  av Aaron Y. Zelin i Foreign Policy er det nettopp fremgangen til Ansar al-Sharia som blir behandlet meget grundig. I artikkelen kalt "know your Ansar al-Sharia" går han dypt inn i de forskjellige organisasjonene med samme navn som har dukket opp rundt om i Midtøsten det siste året og forsøker å forklare hva som ligger bak.

Ansar betyr "tilhenger av" eller "støttespiller" på arabisk. Ansar al-Sharia er dermed "tilhengere eller støttespillere av Islamsk lov". Der hvor jihadistiske organisasjoner tidligere lagde utallige ulike organisasjoner med mange ulike navn, så er det nå en trend at de kaller seg "Ansar" et eller annet. I følge Azelin så har Ansar al-Sharia fått fornyet interesse etter ambassadestormingen i Libya fordi antas at den lokale Katibat Ansar al-Sharia stod bak. Som jeg nevnte forrige uke kan det også antas at det var organisert av jihadistiske krefter i Jemen. Ansar al-Sharia som navn dukket som nevnt opp i Jemen først i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av av dem i et forsøk på å omdefinere Al Qaida. Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-mundhir al-shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Foreløpig finnes det Ansar Al-Sharia organisasjoner i Tunisia, Libya, Jemen, Egypt og Marokko. 

I følge Azelin er stiftelsen av de ulike Ansar al-Sharia gruppene et bevis på at Al Qaidas unipolare jihadisme nå har returnert til en mer multipolar jihadisme, hvor de ulike gruppene kjemper i sine hjemland og ikke mot en stor felles fiende globalt. En forskjell fra tiden før Al Qaida ble opprettet er at jihadistene er mer samlet ideologisk, ved at de prater om globale mål, men de kjemper lokalt. På 90-tallet både pratet og kjempet jihadistene lokalt. I tillegg følger disse gruppene i fotsporene til det muslimske brorskap ved å fokusere på å tilby folk tjenester og være en myndighetsfunksjon. 

Det er veldig viktig at de ulike Ansar al-Sharia gruppene ikke sees på som en stor enhet, men som mange små ifølge Azelin. Det er ikke opprettet noe formelt samarbeid mellom dem og de opererer uavhengig av hverandre. Det er også ulike grader av kontakt til den "gamle" Al-Qaida organisasjonen. Hva står de ulike gruppene for? 

Ansar al-Sharia i Jemen (ASJ)

Mens de andre Ansar al-Sharia gruppene har oppstått av seg selv, så har denne gruppen en klar forbindelse til AQAP, siden den tross alt er startet som et forsøk på å forbedre AQAP sitt rykte. Gruppen har, som jeg har nevnt utallige ganger, vært en stor maktfaktor sør i Jemen det siste året. De tok blant annet over store områder i Abyan og Shabwa, og mistet dem først i sommer til styresmaktene. I følge Azelin er det meget sannsynlig at dette bare er et midlertidig tilbakeslag for Ansar al-Sharia og at de sannsynligvis vil returnere. 

Grunnen til dette er sosioøkonomisk. En av Ansar al-Sharias styrker var at de greide å tilby innbyggere tjenester de ellers ikke ville ha fått. De tok over rollen som sentralmyndighetene egentlig skulle fylle og gav innbyggere elektrisitet, vann, sikkerhet, utdanning og opprettholdt lov og orden. Dette ble opprettholdt etter en meget ekstrem og snever forståelse av sharia. Allikevel argumenteres det for at deres styre var relativt populært. Det er dermed mulig at innbyggere uten mat, vann, strøm eller sikkerhet vil ønske Ansar al-Sharia tilbake om de kan tilby det som myndighetene ikke kan.

For noen uker siden så nevnte jeg en dokumentarfilm fra Frontline om Ansar al-Sharia i Jemen. Den er endelig tilgjengelig i Norge og finnes i Nrk sin nydelig nye nett tv. Den anbefaler jeg alle å se!  

Ansar al-Sharia i Tunisia (AST)

Ansar al-Sharia i Tunisia ble startet i etterkant av fallet til tidligere president Zine El-Abdine Ben Ali. Fra våren 2011 til nå i 2012 har medlemsmassen økt fra et par hundre til opp mot 10,000. AST er ifølge Azelin schizofrene i sin ideologi. De vil at tunisiere skal følge den "rette" veien i Islam, men oppfordrer samtidig medlemmer til å bli med på jihad i andre land. Det er bevist at mange av AST sine medlemmer skal ha vært med på angrepet på den amerikanske ambassaden i Tunis for en drøy uke siden. Det er også denne gruppen som stod i bresjen for å forby visningen av filmen Persepolis på tunisisk fjernsyn. Som sine navnebrødre i Jemen så tilbyr også AST sosiale tjenester i mange byer i Tunisia. 

Ansar al-Sharia i Libya (ASB og ASD)

I Libya har man like godt to ulike Ansar al-Sharia grupper. Katibat Ansar al-Sharia in Benghazi (ASB) og Ansar al-Sharia in Derna (ASD). ASB er sett på som gruppen som stod bak angrepet på konsulatet i Benhazi som førte til at den amerikanske ambassadøren ble drept. Gruppen ledes av en tidligere innsatt i Ghaddafi sine fengsler, Muhammed Al-Zahawi. Organisasjonen ble startet i februar i år og har foreløpig et par hundre medlemmer. ASB tilbyr som de andre navnebrødrene sosiale tjenester og gjort ting som myndighetene ikke makter eller ønsker. ASD vet man lite om annet enn at de er ledet av en tidligere innsatt på Guantanamo, Abu Sufyan bin Qumu. 

Ansar al-Sharia i Egypt (ASE) og Marokko (ASM)

Til forskjell fra gruppene nevnt ovenfor så har ikke disse gruppene gått ut offentlig og erklært at de eksisterer. ASM er således meget ung, den ble først startet for noen uker siden. Disse gruppene er foreløpig kun grupper som finnes på nettet og som operer på nettet. Det lille man vet er at gruppene har sagt at de ikke har tilknytting til andre Ansar al-Sharia grupper, men at de har samme ideologiske tankegrunnlag som basis. 

Det er med andre ord en utvikling man ikke helt vet hvor går, men det er uansett viktig å følge nøye med. Man skal ikke se bort ifra at Ansar al-Sharia som navn vil bli bedre kjent i verden i løpet av året om trenden som Azelin beskriver vil fortsette. 

Jemen: Et land uten vann

Dette er ikke første gang det blir nevnt og helt sikkert ikke siste. For er det en ting som er et gjentakende problem og som bare vil øke i omfang i Jemen så er det mangelen på vann. Jemen har nok av problemer. En svekket stat, fattigdom, underernæring, separatistgrupper osv osv. Det er med andre ord nok av problemer som må løses i det som er den arabiske verdens fattigste land. I tillegg til alle disse problemene så ser Jemen ut til å inneha den mildt sagt kjipe rekorden i å ha den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann.

Foreign Policy har den siste uken hatt flere gode artikler om de ulike problemene Jemen møter fremover. I «whose side is Yemen on», en meget lesverdig artikkel, vises FP hvordan det jemenittiske regimet motarbeider de reformer som man i utgangspunktet skal jobbe for å innføre. Jeg vil ikke gå dypt inn i artikkelen, men den er anbefalt lesning. Kort sagt så beskriver artikkelen hvordan de sentrale sikkerhetsinstitusjonene i Jemen samarbeider eller har meget tette bånd til terroristgrupperingene de er satt til å bekjempe. Her beskrives det grundig hvordan Al Qaida og Ansar Al-Sharia aldri ville oppnådd den styrken de nå har uten hjelp eller støtte i regimet. Så kan du spørre hva regimet tjener på å støtte organisasjoner som ønsker å velte dem? Svaret er enkelt, penger. For jo mer terror det finnes i Jemen, jo mer penger kommer inn i landet. Og jo mer penger som kommer inn i landet for å bekjempe terror, jo mer penger havner i korrupte hender til dem som skal bekjempe terrortrusselen. 

Hva har terror og vann til felles?

Egentlig veldig lite, men allikevel ganske mye. For så lenge Jemen styrer etter det man kan kalle «det korrupte prinsipp», det at landets økonomi og styringsdyktighet avhenger av hvor mye penger man kan hente inn i støtte fra andre land som Saudi-Arabia, USA og andre GCC land, så vil utviklingsspørsmål stå på stedet hvil. Jemen har mengde av problemer som må løses innenfor utdanning, helse, politikk, økonomi osv, men så lenge det ikke finnes en stabil statsstruktur som kan tenke langsiktig på vegne av hele landet så vil disse problemene forbli uløste og trolig forverre seg. 

I artikkelen «Yemens Water Woes» er det nettopp dette som belyses, med fokus på vannproblematikken som egentlig eksemplifiserer den onde spiralen Jemen er inne i. I følge Verdensbanken og flere uavhengige analysebyråer så er det sannsynlig at Sana'a vil gå tom for vann innen 2020/2025. Dette er enkelt nok fordi det hentes opp mer grunnvann enn det som erstattes gjennom naturlig regn. Det meste av vannet i Jemen hentes opp av dype, meget dype brønner, gjennom pumper, enten elektriske eller ved bruk av diesel. De fleste av disse pumpene er privateide og myndighetene har ingen oversikt over hvor mange eller hvor mye vann disse pumpene henter. Eneste man vet er at det hentes mye mer vann ut enn det som blir erstattet. 

Under revolusjonen, eller opprøret som mange bare kaller det i dag, så fikk man for første gang sett hva vannmangel kan føre til. Strømmen forsvant fra store deler av Sana'a, bensinprisene steg til himmelen og vannprisene steg i like stor grad. Når man vet at halvparten av innbyggerne i Jemen lever av $2 dagen, så er det vanskelig å få tak i vann når det koster det samme som en halvliter øl i butikken i Norge. 

Så hvor går alt vannet?

Det er det som er mest tragisk. Istedenfor å bruke vannet i jordbruket og produsere mat, så går nesten 50 % av alt vann til å dyrke Khat. Matjord tørker opp eller blir brukt til å dyrke narkotika, rett og slett fordi det er mest lønnsomt på kort sikt for bøndene. Jemen må dermed importere nesten all sin mat, og er veldig utsatt for svingning i de globale matprisene, i tillegg til at det ikke finnes vann. Dermed bruker flere og flere det meste av inntekten sin på å kjøpe khat for da har de iallefall noe å gjøre der de sitter uten jobb. Det øker igjen etterspørselen etter khat, det fører til at flere ser muligheten til å tjene lette penger på å dyrke khat, det fører til behovet for mer vann og det bare øker vannproblemene. Bruken av khat fører til flere helseproblemer, det samme gjør mangelen på rent vann og Jemen bare dras lenger og lenger ned i sin egen gjørme. Dere ser dette er en meget ond sirkel?

Så hva kan gjøres? 

På kort sikt, det vil si 10-15 år er det bare to muligheter for Sana'a om ting fortsetter slik det er nå. Enten så må myndighetene finne vannforsyninger utenfor Sana'a eller av-salte vannet fra Rødehavet noe som er enormt dyrt. Den andre muligheten er rett og slett å flytte folk dit vannet finnes. Det er antydet at det koster $10 milliarder å opprettholde enkle vannforsyninger til Sana'a de neste 20 år.

Av-salting av vann er noe som gjøres i Saudi-Arabia, men det koster enormt med penger og energi, og er lite sannsynlig når man ser på Jemen sine ressurser. Det som kan oppstå, og som både er sannsynlig og et skrekkscenario på samme tid er at Sana'a om 40 år er å betrakte som en spøkelsesby. Byen ligger midt i landet, på et fjellplatå og har ingen ressurser. Alt må fraktes inn i byen, og faren er stor for at en hovedstad uten vann ikke er en levedyktig hovedstad. Stenger man alle innfartsårer, som kun er to-tre hovedveier, pluss flyplassen, så kan ulike opprørsgrupper rett og slett sulte hovedstaden i hjel. Det kan igjen føre til masse-migrasjon til andre steder i Jemen eller ennå mer sannsynlig mot grensene til Saudi-Arabia. Derfor pøser Saudi-Arabia inn penger i Jemen for det er deres stor skrekk. Flere millioner som står ved grensen til Saudi-Arabia og som ikke har andre valg enn å ta seg over, rett og slett fordi det ikke finnes vannforsyninger i landet de kommer fra.

Det vi alltid kommer tilbake til er det som ble nevnt i forrige bloggpost. Jemen er helt avhengige av at de lykkes i reformprosessene og får en statsmakt som i større grad enn tidligere kan kontrollere ressurser og folk. Det er viktig å være tålmodig i denne prosessen, og ikke bare se på landet som et arnested for terroristgrupperinger som mange land i vesten fortiden gjør. For fokuserer man kun på sikkerhetstrusselen som Jemen fremstår som, og ikke tar tak i de underliggende sosiale og humanitære problemene så risikerer man en totalt «failed state» som både er uten styring og ikke i stand til å dekke de primær behovene til innbyggerne. Da sitter man igjen med et mye større problem enn den lille gruppen med jihadister som nå henger rundt i fjellene. Det man da kan sitte igjen med er en hel befolkning på 20 millioner som desperat vil ha tilgang på ressurser vi andre tar for gitt. Det er ikke et lystig scenario. 

Jemen: Skal ugress fjernes, må man huske å røske opp alle røttene

Det har vært påskeferie og Den Arabiske Halvøy har tatt seg en velfortjent ferie. Dessverre kan man ikke si det om den ekte arabiske halvøyen, for der skjer det ting. Det er ikke vits å ta for seg alt som har skjedd i Jemen de siste ukene, men et par ting er såpass viktige at de bør fremheves. Først og fremst omrokkeringer i militæret og kampen mot militante islamister. Vi begynner med det første. 

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en oppsummering av hva som skjedde i Jemen i helgen. Den nye presidenten Hadi har større baller enn jeg trodde han hadde og valgte å rokkere rundt på ledere i de ulike militære avdelingene. De to klart mest betydningsfulle rokkeringene var at Hadi fjernet Saleh sin halvbror Mohammed Saleh Al-Ahmar som sjef for flyvåpenet og i tillegg valgte å gi Saleh sin nevø Tariq ny jobb langt borte i Hadramout. (Tariq var tidligere leder for Presidentens Garde, men nå er han leder av den 37ende armerte brigade). Og til ingen overraskelse så ble det opprør, et opprør de alle fleste mener Saleh og hans nærmeste orkestrerte og stod bak!

Istedenfor for at jeg oppsummerer hendelsene, så vil jeg sterkt anbefale å lese oppsummeringen på Guardian-journalist Brian Whitaker sin blogg. Hovedpunktene er som følger. Hadi er tøff og sparker Saleh sin halvbror. De som ennå er lojale til Saleh maner til kamp, noe også Mohammed Saleh gjør og truer med å bombe flyplassen og sivile fly. Flyplassen i Sana'a blir stengt i flere dager, fordi man er redd for at den sivile flytrafikken vil bli innblandet. (I Jemen ligger den militære flyparken rett ved siden av den sivile lufthavnen. Når man lander i Sana'a så ser man jagerfly linet opp på rullebanen litt bortenfor avgangshallen, artig). 

I det hele så viser det seg at Saleh ennå har støtte i befolkningen og ikke minst i mange deler av regimet. I militæret har han enormt med støtte, siden familien hans tross alt styrer det meste. Det har fra min side, og fra mange andre, vært sagt at for å få et ordentlig maktskifte så må militæret omorganiseres totalt. Det at det blir fullstendig opprør når halvbroren til Saleh mister makten, så kan du tenkte deg hva som kan skje om noen av de andre nevøene mister jobben. Eller, gud forby, sønnen Ahmed! Det Hadi har gjort er modig, men de fleste Jemen-kjenner er veldig usikker på hva som egentlig vil skje fremover. Hadi har lite støtte i militæret, har ikke alliansene med stammer som Saleh hadde og bygger mye av sin autoritet på utenlandsk støtte. I lengden fungerer ikke det i Jemen.

I andre nyheter så fortsetter kampen mot militante Al-Qaida sympatiserende grupper sør i Jemen og det kommer nesten daglig rapporter om mange døde. I helgen ble over 50 drept, i går over 25 og i dag kom det rapporter om 9 nye dødsfall. Det virker ikke som om myndighetene i det hele tatt greier å få kontroll over situasjonen. Dermed er det, som alltid, stammene som nå tar mer og mer ansvar. De siste ukene har det blitt rapportert at flere stammer i sør nå kjemper aktivt mot disse gruppene og det er der de møter motstand. Det er en god utvikling for landet, men er dårlig nyhet for dem som har troen på et sentralstyrt Jemen. For greier stammene på egenhånd å fjerne Al-Qaida fra deres territorium, så må du ikke tro at de ønsker myndighetene velkommen med åpne armer inn i sine områder uten belønning og uten at flere krav må innfris. 

Penger er det ingenting av i Jemen, så det er lite å love stammene og befolkningen generelt, og det er en umiddelbar krise som må løses kjapt. Om du har noen som helst interesse i Jemen og deres økonomiske problemer så er dette artikkelen å lese. Er du bare interessert i hva som kan skje fremover med Jemen så har en av de fremste Jemen-kjennere i verden skrevet noen ord om det som du også bør lese. 

Trolig kommer det flere nyheter om Jemen og Saleh familien sin påvirkning de neste dagene. Bare når jeg sitter her og skal til å publisere så sier flere kilder at Saleh ønsker å gå i eksil i emiratene, om han får med seg hele familien. Følg med, fortsettelse følger.

Saudi Arabia: Det ulmer under overflaten og løsningen er "Mer religion og mer moralkontroll"

Det er en relativt rolig periode for tiden på den arabiske halvøy, så tenkte derfor å ta en liten oppsummering av litt ulike saker som har dukket opp fra Saudi Arabia de siste ukene. I stor grad dreier det seg om at det ulmer under overfalten på mange ulike områder, både når det kommer til økonomi og arbeidsløshet, energiforbruk, diskriminering og som alltid utenrikspolitikken

Det bobler under overflaten

The Economist trykket en interessant artikkel for noen uker siden som på mange oppsummerer de ulike problemene Saudi Arabia står foran. Den kan leses her. Her pekes det på at den økte velstanden i landet også fører med seg mer politisk beviste innbyggere og det vil bli en problem i lengden. Foreløpig har Saudi sluppet unna med å betale ut enorme summer til sin befolkning, i tillegg til at saudiere ikke betaler skatt og nesten får bensinen sin gratis (0,80 kr literen). Men det finnes problemer som bare vil bli større.

Arbeidsledigheten er offisielt på 10,6% (dette gjelder bare for menn), men er trolig mye høyere. Og 35 % av menn under 30 år er arbeidsledig. Når man da vet at 60 % av Saudi-Arabia sin befolkning er under 21 år, så sier det seg selv at dette bare vil bli et økende problem i fremtiden. Det må skapes flere jobber. Og det er også målet til staten gjennom det såkalte Niqat programmet, hvor bedrifter pålegges å ansette ett vist antall saudiere. Problemet er at de fleste saudiere ikke har god nok utdannelse, fordi de kun lærer å pugge koranen og islamske studier, som ikke er relevant for arbeidslivet. Dermed må det også i fremtiden være et mål om å reformere utdanningen, men foreløpig er det ikke et diskusjonsemne. 

Allikevel er det flere og flere saudiere som tar til orde for at ting må skje. I et leseinnlegg i den saudiske avisen Arab News pekes det på at Saudi Arabia må gjøre noe med sitt eget oljeforbruk. Om forbruket ikke bremses så vil det snart ikke være olje igjen å eksportere:

If you divide that total by a population of 27 million people, oil consumption would amount to about (40) barrels per person each year, the highest per capita in the world. To put that in perspective, that rate is more than four times the rate of oil consumption in the United States, five times the rate of South Korea, and eight times the rate of consumption in Japan!

Dette er et nytt dilemma for Saudi Arabia, for de er helt avhengig av eksportinntekter for å få hjulene til å gå rundt, men landet har også et voldsomt forbruk av olje som gjør at det i lengden vil påvirke deres oljeeksport. Bare det at et slikt leserinnlegg får stå på trykk viser at dette er et problem myndighetene er klar over og nok ønsker å gjøre noe med, men da må de kutte i borgerenes tilbud. Konsekvensen da kan bli protester, noe som fryktes. Dermed gjøres det ingenting.

Farene utenfor

Mens ulike problemer tårner seg opp på hjemmebane så snur Saudi Arabia, som så mange land i regionen, seg mot omverdenen for å ta vekk fokus på det som skjer hjemme. I en god artikkel i Foregin Policy pekes det på hvordan sjiaminoriteten i Saudi blir diskriminert nesten som et politisk virkemiddel for å ta vekk fokus fra andre politiske saker. Sjianene på østkysten har i mange tiår bedt om å bli behandlet som saudiske borgere, og ikke som en religiøs minoritet, men myndighetene har bare lukket øynene. Myndighetene knytter til stadighet alle protester opp mot Iran, selv om det kun er lokale demonstranter med lokale krav. Og USA følger i stor grad etter og synes det egentlig er helt greit. Det skjer jevnlig i Saudi og samme argumentasjon ble brukt når det kom til opptøyene i Bahrain. 

The behavior of the Saudi leadership only allows the conclusion that repression of the Shiites is a fundamental part of Saudi political legitimacy. The state does not want to change the position of the Shiites and Shiite protests are used by the state to frighten the Sunni population of an Iranian takeover of the oilfields with the help of local Shiites. Similar narratives have been propagated in the Gulf Cooperation Council (GCC) media for months, at the cost of further deepening the sectarian divide in the Gulf States. The GCC intervention in Bahrain has severely worsened sectarian relations in the Gulf and beyond to levels not seen since the Iranian Revolution.

Saudierne jobber hardt for å styrke alliansen av sunni-muslimske stater, gjennom blant annet GCC (og ved å  støtte topprørere i land hvor disse gruppene "tilfeldigvis" er sunni grupperinger som feks. Syria, Libya og Jemen). Aftenposten har beskrevet Saudi-Arabia sin kamp for å styrke GCC og dermed svekke Iran sin innflytelse på Den arabiske halvøy. Den store taperen er Bahrain og andre land hvor opptøyene ikke er ledet av grupperinger som er vennligstilte til Saudi Arabia sin religiøse ideologi. 

Det finnes motstandere, men hvor er de?

Det finnes mange grupper som allikevel tør å hyle ut sin motstand. Den tøffeste av dem alle er nok Mohammad Fahad Al-Qahtani (som jeg har vært heldig å få møte, en fantastisk mann) Han har i flere å jobbet for å forbedre menneskerettighetene i Saudi-Arabia og er ikke veldig populær i maktapparatet. Denne uken vil organisasjonen han leder (ACPRA) organisere en sultestreik til støtte for politiske fanger fengslet uten dom eller rettsak.

Dessverre blir de fleste protester drept i startfasen. Som jeg tidligere har nevnt på bloggen, så ble tre saudiske filmskapere arrestert når de forsøkte å dokumentere fattigdom blant sine egne innbyggere. Andre, som Hamza Kashgari, ble fenglset fordi han kom med blasfemiske uttalelser om Islam. Og den listen er lang. Det ser dessverre ut til at måten Saudi-Arabia møter sin fremtidige problemer er det motsatte av Norges "mer demokrati, mer åpenhet", nemlig "Mer religion, mer moralkontroll". Selv om det religiøse politiet har fått en ny og "mer liberal leder" så sier mine kontakter i Saudi-Arabia at situasjonen har blitt merkbart værre. Det er mange flere Mutawwas ute på patrulje, det er mer aggressive og de har begynt å slå sin ofre med pisker eller arrestere dem om de ikke følger orde. Og det går i mye større grad ut over kvinner enn tidligere. Det er under et år siden jeg dro fra Saudi, men i følge mine kontakter så er situasjonen blitt mye verre, iallefall for kvinner som beveger seg i det offentlig rom. 

Vi nærmer oss en ny vår i verden og som artikkelen jeg viste til i begynnelsen hevder, så kan det lukte som om denne våren også vil ha politiske blomster som spirer og gror. Spørsmålet er bare om de finner et levedyktig klima i Saudi-Arabia denne våren. Det gjorde de ikke i fjor:

But the general trend is toward a hardening of rules. Prince Nayef, the crown prince and power behind the throne, believes this is no time to show weakness. Dissidents are detained or given travel bans, a favourite tactic of the regime in Syria until it started to use harsher methods in the past year. Media rules have also become tighter.

No fly appears too small to warrant swatting. Hamza Kashgari, a young blogger, fled to Malaysia after posting provocative comments about the Prophet Muhammad. The government applied all available diplomatic pressure to have him returned. Emboldened senior clerics are asking for Mr Kashgari to be executed for blasphemy.

Religion is at the heart of many conflicts. The volatile but oil-rich Eastern Province, home to many of the Sunni kingdom’s sizeable Shia minority, has witnessed frequent bouts of violent unrest in the past year. Two men were killed and several injured when police opened fire on a demonstration in February. In Qatif, the provincial capital, the walls of the main street are covered with graffiti insulting members of the royal family and asking, “Where is the oil money?”

The government accuses Iran of funding the protests. Shia leaders claim this is a convenient excuse to exclude them from politics. “The official story is always like this,” says Tawfiq al-Saif, a prominent Shia leader. “It just shows their failure to grasp the core problem.” The rhetoric on both sides is growing more poisonous. Hassan al-Saffar, a Shia cleric, denounced the royals for decrying the slaughter in Syria while repressing their own people and aiding a crackdown in neighbouring Bahrain. Meanwhile the interior ministry called protests a “new terrorism” and vowed to respond with an iron fist.

It smells like springtime.

Jemen: Hadi's dilemma

Det har som alltid skjedd mye i Jemen den siste uken. På lørdag ble den nyvalgte presidenten Abdrabbou Mansour Hadi innsatt som president i en overgangsperiode. Saleh, han returnerte til Jemen, men laget mye mindre kluss enn man kunne frykte og gav sin støtte til den nye presidenten. På samme tid så smalt det i sør-øst, i Mukalla, hvor en bombe eksploderte der Den republikanske garde oppholdt seg. Minst 26 ble drept og flere skadet. I følge Reuters tok AQAP på seg ansvaret, men jeg har fremdeles ikke sett en offisiell bekreftelse på dette, så foreløpig er det ennå litt usikkert hvem som stod bak. Det viste uansett at den nye presidenten, Hadi, har mange utfordringer foran seg nå som han skal prøve å få Jemen på fote. Og blant de største utfordringene så ligger det å få kontroll på de elementene som ikke ønsker en sterk sentralmakt, hovedsaklig stammeføderasjoner og Houthiene.

I den meget gode avisen The National så har det de siste dagene vært fokusert nettopp på stammenes rolle i Jemen, en rolle man ikke kan undervurdere. Ali Abdullah Saleh styrte i stor grad gjennom å kontrollere de ulike stammeføderasjonene, og ved å splitte og herske dem i mellom. Det er denne styreformen som har gitt liv til hans mest berømte sitat:

Ruling Yemen is like dancing on the heads of snakes

  Det er flere store stammeføderasjoner i landet og The National peker hovedsaklig på de tre største i en fin oversikt. Hashid, Bakil og Madhaj. Bakil er det største av føderasjonene, men er ikke like godt organiserte og like mektige som Hashid. Blant stammene under Bakil fanen finner vi blant annet Nihm og Khawlan klanene som har kjempet harde kamper mot militæret det siste året. Hashid er nest størst, men er klart mektigst av føderasjonene. Saleh sin klan Sanhan tilhører denne føderasjonen, så gjør også den mektige Al-Ahmer familien som også styrer Hashid. Al-Ahmer familien kjempet, som mange husker, harde kamper mot Saleh sine styrker inne i Sana'a i sommer. I tillegg har vi altså Madhaj, en litt mindre profilert føderasjon, som ligger litt lengre sør enn Sana'a. Blant de mer profilerte klanene er blant annet Al-Fadhli og Al -awliki, begge klaner med medlemmer som har vært eller er jihadister. 

Jemen har de siste 30 årene blitt styrt ved at stammene har blitt holdt i sjakk, ved enten å betale dem eller sloss mot dem. Forsøk på å slå ned på stammenes innflytelse har blitt forsøkt mange ganger. (Imam Yayha halshugget feks leder av Hashid og Al-Ahmer familien, noe som betydde begynnelsen på slutten for ham og Imanatet). Derfor må lederen av Jemen være på lag med de ulike føderasjonene og det er det mange som tviler på at Hadi vil få til. Artikkelserien i The National peker nettopp på dette problemet, og spør hvordan Hadi skal få til å samle stammene til å jobbe for å bedre kårene i Jemen. Tidligere har støtte blitt kjøpt gjennom å betale stammeledere, men en stadig mer skrantene økonomi fører til at det har ikke staten råd til lenger. Men det er ikke bare Hadi som har problemer, det har også stammene. 

For deres avhengighet av staten er også skummel. Saleh holdt stammene oppe gjennom pengegaver og kjøpte dermed deres lojalitet. Stammenes store og absolutte problem er at de selv ikke bidrar til å skape verdier, de bare henter verdier ut av statskassen. Dermed får de et stort problem om disse verdiene ikke lenger kommer fra staten, da står de igjen på bar bakke. Og det var det som skjedde i sommer og som også fører til blant annen kidnappinger. Det er dermed vanskelig å se hvordan samspillet mellom sentralmakten og stammene vil arte seg fremover, spesielt om Hadi velger å reformere staten og slutte å betale ut like store summer til stammene som tidligere. Vil de da kjempe mot staten for å oppnå sine mål eller vil de godta at de selv må jobbe for å oppnå verdier selv uten staten som garantist. Jeg håper på sistnevnte, men frykter det første. 

Hadi har dessverre flere problemer. For i tillegg til stammene, så er det opprørsbevegelser både i nord og i sør (som jeg nevnte i forrige innlegg), og spesielt Houthiene i nord kan være en trussel. I en god artikkel i Foreign Policy så blir samspillet mellom sentralmakten og houthiene belyst. Har du lyst å forstå hvordan Houthiene stiller seg i forhold til det generelle opprøret i Jemen, så er det anbefalt lesning. Kort sagt, så peker forfatter Madeleine Wells på noen hovedpoenger:

I motsetning til bevegelsen i sør, så ser ikke Hothiene på seg selv som separatister, men som uavhengige. De ønsker selvstyre over sine områder, men ikke en egen stat. De er sterkt i mot regimet i Sana'a, og har også være høylytte motstandere av GCC avtalen, immunitet for Saleh og valget som ble avholdt 21 februar. Det positive og spennende med Houthiene er at de har valgt den politiske veien. De har lagt ned våpnene og forsøkt å påvirke prosesser gjennom å danne allianser og bruke politiske virkemidler for å nå frem med sine ønsker. Til å være en væpnet bevegelse, som har kjempet 7 kriger mot sentralmakten, så er det en interessant utvikling. På en annen side, så har de angrepet motstandere i nærområdene sine og boikottet valget, noe som viser at de ikke er så overbærende som man skulle ønske. De er også meget anti-amerikanske og konservative på mange områder, i tillegg til at de er Zaydi-sjiaer, noe som gjør at de ofte blir sett på som Iran sine proxyer i regionen. Det taler ikke til deres fordel, selv om de fleste vet at det ikke er sant. Dette er kun en kort oppsummering, men gjerne les artikkelen om du ønsker et fyldigere bilde. 

Det som da står igjen som Hadi sin store utfordring, det er å møte ønskene fra både stammer og Houthiene i arbeidet fremover. I tillegg har man opposisjonsgrupper som Islah, som er klare fiender av houthiene, som også vil ha et ord med i laget om hvordan Jemen skal se ut fremover. Hvordan Hadi skal greie å sjonglere alle disse gruppene, uten å få fiender blant noen av dem, er meg en gåte. Denne sjongleringen maktet ikke Saleh engang og han valgte ut Houthiene som sine fiender av den grunn. Faren er at Hadi vil gjøre det samme og da vil nok Houthiene kjempe for innflytelse og selvstyre, med et resultat at flere vil flykte fra sine hjem og det vil bli mer kaos. (Allerede er det over 200 000 internt fordrevne flyktninger nord i Jemen, i Sadah og Hajjah).

Det blir dermed spennende å se hvordan Hadi vil løse sitt dilemma. Det jeg er redd for, er at uansett hva han velger, så vil noen ikke bli fornøyde. I tillegg lusker Saleh sin familie i bakgrunnen, og det gjør også Saleh selv. De vil nok også ha et ord med i laget. Og blir det konflikter på alle fronter så viser historien at det ikke alltid er sentralmakten som går seirende ut av slike konflikter. 

Jemen: Hva kan man tolke ut av dagens valg?

I dag har det som de fleste har fått med seg vært valg i Jemen. Eller valg er det vel litt vanskelig å kalle det, siden det tross alt bare var en kandidat å stemme på, visepresident Abo Rabdi Mansour Hadi. Etter at GCC avtalen ble underskrevet og implementert, så var et av kravene at det skulle avholdes et valg på en ny president. Så hva kan vi forvente etter dagens valg og hva kan vi egentlig tolke ut av dagens valg så langt? Jeg tenkte å gå litt gjennom det i avsnittene under. 

Valget stod altså mellom Hadi, Hadi eller Hadi. Men hvem er han egentlig? Abo R Mansour Hadi er ikke en velkjent kar, heller ikke i Jemen. Han er født i 1945 og startet sin karriere i militæret slik som mange andre maktpersoner i landet. Han er opprinnelig fra sør, men har siden borgerkrigen i Jemen støttet seg til makteeliten i nord og gruppen rundt Saleh. Mange er usikre på hvordan Hadi vil fremtre nå som han har fått makten formelt sett, om han vil bli en tydeligere leder eller fortsette å jobbe i kulissene. Trolig vil det ikke bli noen stor endring i regimet på kort sikt, for selv om Saleh er bort (iallefall for nå) så sitter mye av regimet igjen og styrer. Om du ønsker mer informasjon om Hadi så har Guardian en god beskrivelse av den kommende presidenten, og så også bloggen Waq al Waq. 

Om Hadi blir valgt, noe han nok blir siden han er eneste kandidat, så har han en tøff oppgave foran seg. Han skal etter GCC avtalen i løpet av to år ha det overseende ansvaret for å skrive en ny grunnlov og forberede valget av et nytt parlament, basert på et flerpartisystem som fungerer. Sist, men kanskje viktigst, så skal han også forsøke å restrukturere de militære styrkene som nå styres av Saleh sine familiemedlemmer. Det er når han kommer til dette punktet at vi virkelig får se om Saleh sitt regime er ferdig eller bare har tatt seg en pause. I tillegg skal han fungere som en samlende president, både for nord og sør, noe det foreløpig ikke ser ut til at han vil være. Jeg skal komme tilbake til det om litt. 

Først føler jeg det er viktig å peke på utviklingen som jeg ser på som positiv når det kommer til valget i dag. Først og fremst så er det en suksess at valget har foregått relativt rolig og uten store alvorlige hendelser. Viktigst av alt er det uansett at Ali Abduallah Saleh ble i USA og ikke kom tilbake til Jemen for å lage kluss under valget. Med Saleh borte så har det vært lettere å gjennomføre valget. For det andre så viser valget at konfliktnivået i Sana'a har roet seg ned. Det rapporteres om at veisperringer er borte, om at ulike grupper som Al-Ahmer familien, Ali Muhsin og Saleh sin slektninger alle har gått og stemt på Hadi. Gruppene som tidligere kjempet mot hverandre har, iallefall nå, valgt å legge bort våpnene og støtte en "ny" start.

For det tredje så virker det som om pragmatismen har vunnet over den sterke idealismen i Jemen. Folk som er i mot Saleh og mot GCC avtalen har allikevel valgt å stemme på Hadi, med håpet om at det kan bety at Saleh sin periode virkelig er over. Det at konfliktnivået har roet seg og at dagliglivet er tilbake til tilnærmet normalt har nok en betydning for at det. Til slutt, kvinner har gjennom valget i dag vist seg som den sterke kraften de er. Mange har stemt, flere på oppfordring fra Tawakul Karman, og kvinner har kanskje mer enn mange andre arabiske revolusjoner vært dem som har drevet kampen mot regimet i Jemen. I dag fikk de mulighet til å stemme Saleh ut av stolen. 

Det har vært bred pressedekning av valget og de fleste aviser legger vekt på det som jeg nevner ovenfor. TheNational skriver i sin lederartikkel at valget er langt fra bra i vestlig forstand, men at det bringer håp om en bedre framtid.  Ellers eminente Jørgen Lohne fra Aftenposten fokuserer litt for mye på Khat, og ikke valget i sin artikkel og får ikke frem viktigheten av dagens hendelse.

Andre medier er bedre. New York Times viser også at valget i stor grad er en farse, men at folk allikevel ønsker å stemme for å vise at de vil ha en ny president. I tillegg er mange trøtte og slitne av krig og demonstrasjoner og de ser dette som en ny start. The Telegraph har også fokus på Sana'a og Saleh, og mener at selv med alle manglene rundt dette valget så er det en milepæl i den arabiske våren at en president (forhåpentligvis) blir kastet gjennom valg.  Foreign Policy er også litt optimistiske og peker på en ting som skiller Jemen fra andre land som har vært påvirket av den arabiske våren.

Unlike Egypt, Yemen has a culture of multi-party competition and coalition politics; unlike Libya, Yemen has a developed parliamentary process with strong committee structures; and unlike Tunisia, Yemen has a history of a dynamic civil society that defends human rights and the freedoms of press and expression. There is a foundation upon which to build in Yemen, but democracy advocates need international assistance and support, not only financial, but moral and ideological as well.

Så da er vel alt fint? Dessverre er det nok ikke så enkelt. For det som har preget dekningen av valget er at fokuset har vært på hva som skjer i Sana'a. En ting som har skjedd i Sana'a er at folk som ikke har stemt, i en protest har farget tommelen sin rød som symbol på at regimet har blod på sine hender og at man ennå stemmer på dem. (Man dypper tommelen i blekk når man stemmer, og det røde blekket er dermed et sterkt symbol på at man er i mot hele valget). Etter min mening er hendelser i Sana'a viktig, men det er kanskje vel så viktig å følge med på hva som skjer i resten av Jemen, bort fra maktens sentrum. Og da støter vi på flere problemer. 

Det var allerede før valget klart at houthiene i nord ville boikotte valget. De har sagt at de vil kjempe mot Saleh regimet og de ser Hadi som en del av det. Det har i løpet av dagen kommet rapporter fra nord i Jemen om at velgere har slippet å dyppe tommelen i blekk når de har stemt, i frykt for at houthiene ville hevne seg på dem. I sør har det også vært problemer. BBC melder om at minst 8 soldater skal ha blitt drept ved et stemmelokale i Aden, sør i Jemen. Også andre steder i sør skal det ha vært angrep på stemmelokaler. Separatistene i Al-Hirak (Southern Movement) antas å stå bak og denne grupperingen boikotter valget og har vært krystallklare på at en stemme i valget er en stemme til "regimet i nord". Og her kommer vi til det stor spørsmålstegnet. For vil Hadi kunne greie å holde Jemen sammen slik som sin forgjenger, uten å bruke Saleh sine virkemidler som undertrykking og diskriminering av områder i sør?

Den største faren etter dagens valg er nettopp at flere områder i Jemen har blitt styrket i sin kamp om autonomi og troen på dette. Det er ikke lengre enn 1990 hvor det var både et Sør-Jemen og et Nord-Jemen, og Al-Hirak har de siste årene fått økende støtte i sør i kravet om å løsrive seg fra nord. Dessverre er jeg redd at konflikten som tidligere var i Sana'a, nå kan flytte seg til de sørlige områdene i etterkant av presidentvalget. Spesielt om grupper i sør føler at de ikke får noen innflytelse i oppbyggingen av det "nye" Jemen. Heldigvis er dette et problem alle er klar over og det er opp til makten i Sana'a å forsøke å gi opposisjonen i sør den innflytelsen de ønsker for at dette ikke skal bli en ny stor konflikt. Sørområdene og  har blitt systematisk diskriminert på mange områder under Saleh sitt styre, så tilliten til sentralmakten er meget tynnslitt The National har en god reportasje om akkurat denne motsetningen i dagens avis som er verdt å lese. 

Det er så mye mer en kunne sagt om valget, men det kan jeg komme tilbake til når man har mottatt valgresultatet og reaksjonene på det. Så gjenstår det å se hva som skjer med Ali Abdullah Saleh. Han har selv sagt at han kommer til å returnere til Jemen og lede sitt eget parti GPC. Og fremdeles er det hans støttespillere som sitter med makten. Valget i dag er et steg i riktig retning, ingen tvil om det, men fremtiden til Jemen avhenger av utviklingen utenfor Sana'a, spesielt i nord og i sør. Saleh håndterte det med hard hånd og holdt Jemen samlet. Spørsmålet er hvordan Hadi skal kunne håndtere dette gjennom legitime midler? Ellers må Hadi lære seg å danse på slangehoder akkurat som sin forgjenger og da er vi tilbake til start.