Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.

Saudi Arabia: Det ulmer under overflaten og løsningen er "Mer religion og mer moralkontroll"

Det er en relativt rolig periode for tiden på den arabiske halvøy, så tenkte derfor å ta en liten oppsummering av litt ulike saker som har dukket opp fra Saudi Arabia de siste ukene. I stor grad dreier det seg om at det ulmer under overfalten på mange ulike områder, både når det kommer til økonomi og arbeidsløshet, energiforbruk, diskriminering og som alltid utenrikspolitikken

Det bobler under overflaten

The Economist trykket en interessant artikkel for noen uker siden som på mange oppsummerer de ulike problemene Saudi Arabia står foran. Den kan leses her. Her pekes det på at den økte velstanden i landet også fører med seg mer politisk beviste innbyggere og det vil bli en problem i lengden. Foreløpig har Saudi sluppet unna med å betale ut enorme summer til sin befolkning, i tillegg til at saudiere ikke betaler skatt og nesten får bensinen sin gratis (0,80 kr literen). Men det finnes problemer som bare vil bli større.

Arbeidsledigheten er offisielt på 10,6% (dette gjelder bare for menn), men er trolig mye høyere. Og 35 % av menn under 30 år er arbeidsledig. Når man da vet at 60 % av Saudi-Arabia sin befolkning er under 21 år, så sier det seg selv at dette bare vil bli et økende problem i fremtiden. Det må skapes flere jobber. Og det er også målet til staten gjennom det såkalte Niqat programmet, hvor bedrifter pålegges å ansette ett vist antall saudiere. Problemet er at de fleste saudiere ikke har god nok utdannelse, fordi de kun lærer å pugge koranen og islamske studier, som ikke er relevant for arbeidslivet. Dermed må det også i fremtiden være et mål om å reformere utdanningen, men foreløpig er det ikke et diskusjonsemne. 

Allikevel er det flere og flere saudiere som tar til orde for at ting må skje. I et leseinnlegg i den saudiske avisen Arab News pekes det på at Saudi Arabia må gjøre noe med sitt eget oljeforbruk. Om forbruket ikke bremses så vil det snart ikke være olje igjen å eksportere:

If you divide that total by a population of 27 million people, oil consumption would amount to about (40) barrels per person each year, the highest per capita in the world. To put that in perspective, that rate is more than four times the rate of oil consumption in the United States, five times the rate of South Korea, and eight times the rate of consumption in Japan!

Dette er et nytt dilemma for Saudi Arabia, for de er helt avhengig av eksportinntekter for å få hjulene til å gå rundt, men landet har også et voldsomt forbruk av olje som gjør at det i lengden vil påvirke deres oljeeksport. Bare det at et slikt leserinnlegg får stå på trykk viser at dette er et problem myndighetene er klar over og nok ønsker å gjøre noe med, men da må de kutte i borgerenes tilbud. Konsekvensen da kan bli protester, noe som fryktes. Dermed gjøres det ingenting.

Farene utenfor

Mens ulike problemer tårner seg opp på hjemmebane så snur Saudi Arabia, som så mange land i regionen, seg mot omverdenen for å ta vekk fokus på det som skjer hjemme. I en god artikkel i Foregin Policy pekes det på hvordan sjiaminoriteten i Saudi blir diskriminert nesten som et politisk virkemiddel for å ta vekk fokus fra andre politiske saker. Sjianene på østkysten har i mange tiår bedt om å bli behandlet som saudiske borgere, og ikke som en religiøs minoritet, men myndighetene har bare lukket øynene. Myndighetene knytter til stadighet alle protester opp mot Iran, selv om det kun er lokale demonstranter med lokale krav. Og USA følger i stor grad etter og synes det egentlig er helt greit. Det skjer jevnlig i Saudi og samme argumentasjon ble brukt når det kom til opptøyene i Bahrain. 

The behavior of the Saudi leadership only allows the conclusion that repression of the Shiites is a fundamental part of Saudi political legitimacy. The state does not want to change the position of the Shiites and Shiite protests are used by the state to frighten the Sunni population of an Iranian takeover of the oilfields with the help of local Shiites. Similar narratives have been propagated in the Gulf Cooperation Council (GCC) media for months, at the cost of further deepening the sectarian divide in the Gulf States. The GCC intervention in Bahrain has severely worsened sectarian relations in the Gulf and beyond to levels not seen since the Iranian Revolution.

Saudierne jobber hardt for å styrke alliansen av sunni-muslimske stater, gjennom blant annet GCC (og ved å  støtte topprørere i land hvor disse gruppene "tilfeldigvis" er sunni grupperinger som feks. Syria, Libya og Jemen). Aftenposten har beskrevet Saudi-Arabia sin kamp for å styrke GCC og dermed svekke Iran sin innflytelse på Den arabiske halvøy. Den store taperen er Bahrain og andre land hvor opptøyene ikke er ledet av grupperinger som er vennligstilte til Saudi Arabia sin religiøse ideologi. 

Det finnes motstandere, men hvor er de?

Det finnes mange grupper som allikevel tør å hyle ut sin motstand. Den tøffeste av dem alle er nok Mohammad Fahad Al-Qahtani (som jeg har vært heldig å få møte, en fantastisk mann) Han har i flere å jobbet for å forbedre menneskerettighetene i Saudi-Arabia og er ikke veldig populær i maktapparatet. Denne uken vil organisasjonen han leder (ACPRA) organisere en sultestreik til støtte for politiske fanger fengslet uten dom eller rettsak.

Dessverre blir de fleste protester drept i startfasen. Som jeg tidligere har nevnt på bloggen, så ble tre saudiske filmskapere arrestert når de forsøkte å dokumentere fattigdom blant sine egne innbyggere. Andre, som Hamza Kashgari, ble fenglset fordi han kom med blasfemiske uttalelser om Islam. Og den listen er lang. Det ser dessverre ut til at måten Saudi-Arabia møter sin fremtidige problemer er det motsatte av Norges "mer demokrati, mer åpenhet", nemlig "Mer religion, mer moralkontroll". Selv om det religiøse politiet har fått en ny og "mer liberal leder" så sier mine kontakter i Saudi-Arabia at situasjonen har blitt merkbart værre. Det er mange flere Mutawwas ute på patrulje, det er mer aggressive og de har begynt å slå sin ofre med pisker eller arrestere dem om de ikke følger orde. Og det går i mye større grad ut over kvinner enn tidligere. Det er under et år siden jeg dro fra Saudi, men i følge mine kontakter så er situasjonen blitt mye verre, iallefall for kvinner som beveger seg i det offentlig rom. 

Vi nærmer oss en ny vår i verden og som artikkelen jeg viste til i begynnelsen hevder, så kan det lukte som om denne våren også vil ha politiske blomster som spirer og gror. Spørsmålet er bare om de finner et levedyktig klima i Saudi-Arabia denne våren. Det gjorde de ikke i fjor:

But the general trend is toward a hardening of rules. Prince Nayef, the crown prince and power behind the throne, believes this is no time to show weakness. Dissidents are detained or given travel bans, a favourite tactic of the regime in Syria until it started to use harsher methods in the past year. Media rules have also become tighter.

No fly appears too small to warrant swatting. Hamza Kashgari, a young blogger, fled to Malaysia after posting provocative comments about the Prophet Muhammad. The government applied all available diplomatic pressure to have him returned. Emboldened senior clerics are asking for Mr Kashgari to be executed for blasphemy.

Religion is at the heart of many conflicts. The volatile but oil-rich Eastern Province, home to many of the Sunni kingdom’s sizeable Shia minority, has witnessed frequent bouts of violent unrest in the past year. Two men were killed and several injured when police opened fire on a demonstration in February. In Qatif, the provincial capital, the walls of the main street are covered with graffiti insulting members of the royal family and asking, “Where is the oil money?”

The government accuses Iran of funding the protests. Shia leaders claim this is a convenient excuse to exclude them from politics. “The official story is always like this,” says Tawfiq al-Saif, a prominent Shia leader. “It just shows their failure to grasp the core problem.” The rhetoric on both sides is growing more poisonous. Hassan al-Saffar, a Shia cleric, denounced the royals for decrying the slaughter in Syria while repressing their own people and aiding a crackdown in neighbouring Bahrain. Meanwhile the interior ministry called protests a “new terrorism” and vowed to respond with an iron fist.

It smells like springtime.