Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.

Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:

De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.

I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:

Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.

Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP

Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.

I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.

Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia

Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013

Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.

Saudi-Arabia: Menneskerettighetsaktivister blir behandlet som terrorister

Saudi Arabia’s Specialized Criminal Court, created five years ago to handle terrorism suspects, would seem a strange venue to try two of the country’s foremost human rights champions. The case against them reads not like a terror plot but a mission statement for a civil liberties group. 

But the court ruled last month that their Saudi Civil and Political Rights Association, which called for peaceful change, the rule of law, free elections and a parliament, was “like al Qaida” because it challenged the legitimacy of the absolute monarchy.

Read more here: http://www.mcclatchydc.com/2013/04/30/190034/in-saudi-arabia-advocating-peaceful.html#storylink=misearch#storylink=cpy

Det har aldri vært lett å være en forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og et rettsystem i Saudi-Arabia. Allikevel er det flere tøffe sjeler som i flere år har jobbet for at Saudi-Arabia skal gi sine egne borgere elementære rettigheter. Dessverre ser det ut til at staten har vunnet første slag i kampen om mer frihet, men kampen er på ingen måte over. Bare spør Mohammad Fahad Al-Qathani, Abdullah al Hamid og Ibrahim Al-Mugaiteeb. 

Norske medier dekker sjeldent saker fra Saudi-Arabia. De siste ukene har det heldigvis vært en liten endring i akkurat det. På grunn av Ola Borten Moe sitt besøk i landet fikk flere norske journalister mulighet til å ta seg inn i dette lukkede landet, og de fleste har benyttet muligheten meget godt. Fra NRK og Sidsel Wold har vi fått saker om Saudi-Arabias første film, mens Aftenpostens Jørgen Lohne har rapportert om både et helsvart motebilde og tvitrende saudiske journalister. Det er allikevel en sak som heldigvis har fått mer oppmerksomhet enn film og mote, nemlig saudiske myndigheters reaksjoner mot menneskerettighetsaktivister.

Selv har jeg forsøkt å gi dette temaet mye oppmerksomhet her på bloggen ved flere anledninger, og det er tilfredsstillende at norske medier også velger å gjøre det samme når de har sjansen. For et par dager siden var det en lengre reportasje om ACPRA og Mohammed Fahad Al-Qathani på Urix (fra 11.30). I tillegg har spesielt Jørgen Lohne gjort en strålende jobb ved å sette dette på dagsordenen med flere gode reportasjer. I en av reportasjene intervjuer han Ibrahim Al- Mugaiteeb leder av Human Rights First Society en av få menneskerettighetsorganisasjoner i Saudi-Arabia. I intervjuet kommer det klart frem at de saudierne som ønsker å endre styresettet i landet møter stadig tøffere vilkår. De siste månedene har saudiske myndigheter slått hardt ned på individer eller organisasjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, eksemplifisert gjennom dommen mot grunnleggerne av ACPRA (The Saudi Civil and Political Rights Association). Organisasjonen ble krevd nedlagt og Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid ble dømt til fengsel. Dessverre er ikke denne dommen enestående.

I går kom det en pressemelding fra Amnesty International hvor de forlangte at saudiske myndigheter måtte tillate menneskerettighetsorganisasjoner. En nylig opprettet gruppe, Union For Human Rights, har blitt siktet for å opprette en organisasjon uten godkjenning. Det som gjør alt til en farse er at stifterne av organisasjonen ble tiltalt etter at de henvendte seg til myndighetene for å be om tillatelse til å opprette organisasjonen. Forstå det den som kan. Organisasjonen brøt med prinsippene til den saudiske staten fordi de ville, 

 - Spread and defend the culture of human rights, enforce its principles and values, and promote the Universal Declaration of Human Rights
 - to reinforce the role of women in political participation and social activities in accordance with Islamic Sharia [law]
 - to abolish punitive death penalties
 - to achieve its objectives by all legally and morally legitimate means by resorting to the judiciary when deemed necessary and by activating the rule of law.

Det er på mange måter historien om ACPRA en gang til. McClatchy Newspaper har skrevet en meget interessant artikkel om rettsaken mot ACPRA og går grundigere til verks en norsk media. For fem år siden ble Saudi-Arabia sin egen domstol for terrormistenkte åpnet, en domstol som fikk ansvaret for saken mot ACPRA-grunnleggerne. Myndighetene mente at Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid "var akkurat som Al-Qaida" fordi de utfordret legitimiteten til kongedømmet i landet ved å be om en fredelig overgang til demokrati og ønske om en rettsstat. McClatchy fulgte hele rettsaken og siterer blant annet Al-Qahtani på at de er stolte over å ha blitt dømt for å kjempe for menneskerettigheter og at dommen er "a badge of honor". Tøffe karer dette. 

For å få et innblikk i hvordan en parodi av en rettssak fortoner seg i Saudi-Arabia så bør du lese saken fra McClatchy. Den gir et godt bilde av kampen David fører mot Goliat, og hvor redd Goliat er for at David skal greier å påvirke opinionen. Nå skal det sies at grupper som ACPRA og Human Rights First Society ikke har bred støtte i befolkningen. De er en minoritet som våger å ta kampen for at alle innbyggere i Saudi-Arabia skal få like rettigheter. Det er menn som Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid som fører til forandring i verden, selv om de ofrer sine egne liv for å få dette til. I mine øyne er disse modige mennene kandidater til både Raftoprisen og Nobels Fredspris og dette er mitt bidrag til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Kampen for rettigheter i Saudi-Arabia har ikke kommet langt, men det er derfor viktig å støtte opp rundt denne typen organisasjoner og denne typen individer for å gi dem den drahjelpen man kan. Derfor jeg ikke helt enig med Hanne Skartveit som kritiserer Ola Borte Moe for å ikke nevne "kvinner" og "menneskerettigheter" i samtaler med energiministeren i Saudi-Arabia. Det Borten Moe bør kritiseres for er at han ikke møtte disse gruppene, disse individene og de miljøene som jobber for å styrke demokratiske rettigheter for den saudiske befolkningen. Å gå disse i møte, høre på hva de har å si og lytte til hvilke rolle de mener Norge kan spille er uendelig mye viktigere enn å nevne to ord i en samtale.

Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid kommer trolig til å sitte innesperret og bli behandlet som fiender av staten fordi de ønsker at innbyggerne i Saudi-Arabia skal ha mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Det er derfor opp til alle oss andre å tale deres sak når de ikke kommer til orde. Dette er mitt bidrag!

Jemen: Hva kan man tolke ut av dagens valg?

I dag har det som de fleste har fått med seg vært valg i Jemen. Eller valg er det vel litt vanskelig å kalle det, siden det tross alt bare var en kandidat å stemme på, visepresident Abo Rabdi Mansour Hadi. Etter at GCC avtalen ble underskrevet og implementert, så var et av kravene at det skulle avholdes et valg på en ny president. Så hva kan vi forvente etter dagens valg og hva kan vi egentlig tolke ut av dagens valg så langt? Jeg tenkte å gå litt gjennom det i avsnittene under. 

Valget stod altså mellom Hadi, Hadi eller Hadi. Men hvem er han egentlig? Abo R Mansour Hadi er ikke en velkjent kar, heller ikke i Jemen. Han er født i 1945 og startet sin karriere i militæret slik som mange andre maktpersoner i landet. Han er opprinnelig fra sør, men har siden borgerkrigen i Jemen støttet seg til makteeliten i nord og gruppen rundt Saleh. Mange er usikre på hvordan Hadi vil fremtre nå som han har fått makten formelt sett, om han vil bli en tydeligere leder eller fortsette å jobbe i kulissene. Trolig vil det ikke bli noen stor endring i regimet på kort sikt, for selv om Saleh er bort (iallefall for nå) så sitter mye av regimet igjen og styrer. Om du ønsker mer informasjon om Hadi så har Guardian en god beskrivelse av den kommende presidenten, og så også bloggen Waq al Waq. 

Om Hadi blir valgt, noe han nok blir siden han er eneste kandidat, så har han en tøff oppgave foran seg. Han skal etter GCC avtalen i løpet av to år ha det overseende ansvaret for å skrive en ny grunnlov og forberede valget av et nytt parlament, basert på et flerpartisystem som fungerer. Sist, men kanskje viktigst, så skal han også forsøke å restrukturere de militære styrkene som nå styres av Saleh sine familiemedlemmer. Det er når han kommer til dette punktet at vi virkelig får se om Saleh sitt regime er ferdig eller bare har tatt seg en pause. I tillegg skal han fungere som en samlende president, både for nord og sør, noe det foreløpig ikke ser ut til at han vil være. Jeg skal komme tilbake til det om litt. 

Først føler jeg det er viktig å peke på utviklingen som jeg ser på som positiv når det kommer til valget i dag. Først og fremst så er det en suksess at valget har foregått relativt rolig og uten store alvorlige hendelser. Viktigst av alt er det uansett at Ali Abduallah Saleh ble i USA og ikke kom tilbake til Jemen for å lage kluss under valget. Med Saleh borte så har det vært lettere å gjennomføre valget. For det andre så viser valget at konfliktnivået i Sana'a har roet seg ned. Det rapporteres om at veisperringer er borte, om at ulike grupper som Al-Ahmer familien, Ali Muhsin og Saleh sin slektninger alle har gått og stemt på Hadi. Gruppene som tidligere kjempet mot hverandre har, iallefall nå, valgt å legge bort våpnene og støtte en "ny" start.

For det tredje så virker det som om pragmatismen har vunnet over den sterke idealismen i Jemen. Folk som er i mot Saleh og mot GCC avtalen har allikevel valgt å stemme på Hadi, med håpet om at det kan bety at Saleh sin periode virkelig er over. Det at konfliktnivået har roet seg og at dagliglivet er tilbake til tilnærmet normalt har nok en betydning for at det. Til slutt, kvinner har gjennom valget i dag vist seg som den sterke kraften de er. Mange har stemt, flere på oppfordring fra Tawakul Karman, og kvinner har kanskje mer enn mange andre arabiske revolusjoner vært dem som har drevet kampen mot regimet i Jemen. I dag fikk de mulighet til å stemme Saleh ut av stolen. 

Det har vært bred pressedekning av valget og de fleste aviser legger vekt på det som jeg nevner ovenfor. TheNational skriver i sin lederartikkel at valget er langt fra bra i vestlig forstand, men at det bringer håp om en bedre framtid.  Ellers eminente Jørgen Lohne fra Aftenposten fokuserer litt for mye på Khat, og ikke valget i sin artikkel og får ikke frem viktigheten av dagens hendelse.

Andre medier er bedre. New York Times viser også at valget i stor grad er en farse, men at folk allikevel ønsker å stemme for å vise at de vil ha en ny president. I tillegg er mange trøtte og slitne av krig og demonstrasjoner og de ser dette som en ny start. The Telegraph har også fokus på Sana'a og Saleh, og mener at selv med alle manglene rundt dette valget så er det en milepæl i den arabiske våren at en president (forhåpentligvis) blir kastet gjennom valg.  Foreign Policy er også litt optimistiske og peker på en ting som skiller Jemen fra andre land som har vært påvirket av den arabiske våren.

Unlike Egypt, Yemen has a culture of multi-party competition and coalition politics; unlike Libya, Yemen has a developed parliamentary process with strong committee structures; and unlike Tunisia, Yemen has a history of a dynamic civil society that defends human rights and the freedoms of press and expression. There is a foundation upon which to build in Yemen, but democracy advocates need international assistance and support, not only financial, but moral and ideological as well.

Så da er vel alt fint? Dessverre er det nok ikke så enkelt. For det som har preget dekningen av valget er at fokuset har vært på hva som skjer i Sana'a. En ting som har skjedd i Sana'a er at folk som ikke har stemt, i en protest har farget tommelen sin rød som symbol på at regimet har blod på sine hender og at man ennå stemmer på dem. (Man dypper tommelen i blekk når man stemmer, og det røde blekket er dermed et sterkt symbol på at man er i mot hele valget). Etter min mening er hendelser i Sana'a viktig, men det er kanskje vel så viktig å følge med på hva som skjer i resten av Jemen, bort fra maktens sentrum. Og da støter vi på flere problemer. 

Det var allerede før valget klart at houthiene i nord ville boikotte valget. De har sagt at de vil kjempe mot Saleh regimet og de ser Hadi som en del av det. Det har i løpet av dagen kommet rapporter fra nord i Jemen om at velgere har slippet å dyppe tommelen i blekk når de har stemt, i frykt for at houthiene ville hevne seg på dem. I sør har det også vært problemer. BBC melder om at minst 8 soldater skal ha blitt drept ved et stemmelokale i Aden, sør i Jemen. Også andre steder i sør skal det ha vært angrep på stemmelokaler. Separatistene i Al-Hirak (Southern Movement) antas å stå bak og denne grupperingen boikotter valget og har vært krystallklare på at en stemme i valget er en stemme til "regimet i nord". Og her kommer vi til det stor spørsmålstegnet. For vil Hadi kunne greie å holde Jemen sammen slik som sin forgjenger, uten å bruke Saleh sine virkemidler som undertrykking og diskriminering av områder i sør?

Den største faren etter dagens valg er nettopp at flere områder i Jemen har blitt styrket i sin kamp om autonomi og troen på dette. Det er ikke lengre enn 1990 hvor det var både et Sør-Jemen og et Nord-Jemen, og Al-Hirak har de siste årene fått økende støtte i sør i kravet om å løsrive seg fra nord. Dessverre er jeg redd at konflikten som tidligere var i Sana'a, nå kan flytte seg til de sørlige områdene i etterkant av presidentvalget. Spesielt om grupper i sør føler at de ikke får noen innflytelse i oppbyggingen av det "nye" Jemen. Heldigvis er dette et problem alle er klar over og det er opp til makten i Sana'a å forsøke å gi opposisjonen i sør den innflytelsen de ønsker for at dette ikke skal bli en ny stor konflikt. Sørområdene og  har blitt systematisk diskriminert på mange områder under Saleh sitt styre, så tilliten til sentralmakten er meget tynnslitt The National har en god reportasje om akkurat denne motsetningen i dagens avis som er verdt å lese. 

Det er så mye mer en kunne sagt om valget, men det kan jeg komme tilbake til når man har mottatt valgresultatet og reaksjonene på det. Så gjenstår det å se hva som skjer med Ali Abdullah Saleh. Han har selv sagt at han kommer til å returnere til Jemen og lede sitt eget parti GPC. Og fremdeles er det hans støttespillere som sitter med makten. Valget i dag er et steg i riktig retning, ingen tvil om det, men fremtiden til Jemen avhenger av utviklingen utenfor Sana'a, spesielt i nord og i sør. Saleh håndterte det med hard hånd og holdt Jemen samlet. Spørsmålet er hvordan Hadi skal kunne håndtere dette gjennom legitime midler? Ellers må Hadi lære seg å danse på slangehoder akkurat som sin forgjenger og da er vi tilbake til start. 

Saudi Arabia: Hvor mye kan man kreve av en norsk journalist som dekker Gulfen? Angående VG og Aftenposten sin dekning av Saudi Arabia sin nye kronprins

I dagens VG.no og Aftenposten på nett så finnes det en artikkel om den nye kronprinsen i Saudi-Arabia som jeg omtale her for noen dager siden. I tillegg var selve artikkelen lagt opp slik at man kunne få inntrykk av at her ville avisen eller journalisten fortelle oss lesere om hvilken betydning dette ville ha for Saudi-Arabia og omverdenen. Slik artikler er en mangelvare, altså analyser av endringer i utenrikspolitiske forhold, og jeg setter pris på at landsdekkende aviser forsøker å bedrive opplysning om verden rundt oss. Men artikkelen som dukket opp var dessverre noe av det svakeste journalistiske produktet jeg har lest på en god stund.

Artikkelen var skrevet av NTB, uten at noen journalist var oppgitt som forfatter og publisert både i Vg og Ap. VG sin artikkel ser du her, Ap.no sinartikkel her.

Det er flere ting jeg føler jeg må poengtere, og som jeg mener avishusene bør tenke over før de publiserer slike artikler. Først og fremst så lurer jeg på hvor redaktøransvaret/vaktsjef ansvaret ligger når man henter artikler fra nyhetsbyråer. Stoler man fullt og helt på innholdet eller vurderer man disse artiklene på lik linje som egenproduserte artikler? I tilfellene over, så virker det ikke som om noen har lest korrektur eller gått kritisk igjennom innholdet.

Det jeg gjør på denne siden er å skrive en blogg. Det er ofte mer subjektive meninger, ispedd analyser og tanker som ofte har form av å være objektive, men som sjeldent er det. Det er derfor dette er en blogg.

Avishus, aviser og medier bør skille seg fra blogger, ved at de forsøker å formilde det som skjer i verden og sette dette inn i en kontekst, helst så objektiv som mulig. Skal man komme med argumenter eller påstander om en sak, så bør disse være veldokumenterte og ha belegg. For at avisene skal ha en troverdighet som en pålitelig nyhetsformidler så er det etter min mening viktig at de skiller seg fra mer subjektive informasjonskanaler som blogger, twitter og andre sosiale medier. Ser man på artikkelen publisert på nettsiden til de to største avisene i Norge, så mener jeg den ser ut som et dårlig skrevet blogginnlegg. Og det svekker mest av alt troverdigheten til aviser, journalister og dem som ønsker at det å være journalist er noe mer enn å skrive hva man tror. Det innebærer research, kildenettverk, belegg på påstander og et mål om å beskrive virkeligheten slik den er. Artikkelen under mangler alt dette, og jeg skal gi dere noen eksempler. 

Aldrende kronprins overtar i Saudi-Arabia

NTB

Saudi-Arabia får ny kronprins, men noen ny kurs i det erkekonservative og strengt islamske oljelandet er det ingen som venter.

I et land der kongen nærmer seg 90 år, og den forrige kronprinsen nylig døde i en alder av 80, kommer det ikke som noen stor overraskelse at valget av etterfølger falt på en 78-åring.

Kronprins Sultan døde av kreft på et sykehus i New York sist uke, etter mer eller mindre å ha styrt Saudi-Arabia siden kongen ble syk i 1995. Ved sin side har han hatt broren Nayef, som har hatt den viktige posten som innenriksminister i snart 40 år.

Dette er en påstand som er regelrett feil. Kong Fahd, den forrige kongen ble syk i 1995 og det var en maktkamp mellom Sudayri brødrene (Sultan, Nayef) og fløyen til nåværende Kong Abdullah. Når Fahd døde i 2005, tok Abdullah over og har styrt Saudi frem til nå. Sultan har stort sett vært syk de siste ti årene og har nesten ikke vært involvert i statsadministrasjonen. Nayef derimot, har allerede før han ble kronprins tatt over mye av Sultan sine oppgaver. Det er derimot korrekt at Nayef har vært innenriksminister i 40, men det er det eneste som er korrekt. Av den grunn er denne påstanden helt feil, spekulativ og har ingen belegg. 

Steil

Torsdag kom kunngjøringen om at Nayef, som er kongens halvbror, var utnevnt til kronprins. Få tror at det bærer bud om demokratiske reformer.

Nayef har opp gjennom årene markert seg som en steil motstander av å gi kvinner rettigheter, og han har vært en ivrig sjef for mutaween, religionspolitiet som med hard hånd sørger for at ingen bryter de strenge sharialovene.

Dette er i utgangspunkt riktig, men jeg forventer av en landsdekkende avis at man opplyser om hva man legger i ulike begreper. For det er helt feil at det er Mutaween som som «sørger for at ingen bryter lover». Det er det politiet som gjør. Det religiøse politiet har ingen politimyndighet, de ligner på vektere i vårt samfunn. De kan bare anholde folk om de har med seg politimenn. Og de har et meget lite ansvarsområde. I tillegg er det skummelt av en avis å bruke normative ord som «ivrig sjef» «hard hånd» «strenge lover». Det kan jeg bruke når jeg skriver en blogg, men en avis bør ikke uten å belegge sine påstander hevde slik ting i løse luften. 

Som innenriksminister har han også sørget for å plassere enhver antatt opposisjonell bak lås og slå, og han kommer neppe til å åpne fengselsportene, verken som kronprins eller om han en dag skulle bli konge.

Her må slike påstander dokumenteres. Når man skriver «enhver antatt opposisjonell» så forventer jeg som leser at dette kan dokumenteres gjennom noen form for belegg. Nå vet jeg at dette ikke er sant, for det finnes mange opposisjonelle i Saudi-Arabia som åpent uttrykker sin motstand mot styresettet. Et eksempel er @MFQahtani på twitter. Og hva menes med å «åpne fensgelseportene»? For hvem? Hadde journalisten her gjort jobben sin så hadde han fått med at Nayef er skeptisk til opposisjonelle krefter og belagt dette med dokumentasjon som er å finne andre steder enn i hans eget hode.

Ifølge fredagens kunngjøring fortsetter han i posten som innenriksminister, med sønnen prins Mohammed bin Nayef som viseminister.

Våkent øye

Mens andre regimer i araberverdenen har falt som dominobrikker i år, har det vært få tegn til uro i Saudi-Arabia.

Omverdenen holder alltid et våkent øye med verdens største oljeeksportør, men lukker det når regimet halshogger dødsdømte eller steiner kvinner som har «krenket» islam.

Les denne setningen og se om en slik argumentasjon er verdig en nyhetsartikkel i en avis. Hvem er omverdenen? Jeg forstår argumentasjonen, men her må da journalisten vise til eksempler, til land, til hendelser osv. Å komme med en slik spekulativ subjektiv påstand uten annet enn retoriske vinklinger er en bloggsport, ikke en journalistsport.

En stabil oljeforsyning har i Vestens øyne alltid vært viktigere enn menneskerettigheter, ikke minst sett fra USA som kjøper brorparten av landets oljeproduksjon.

Det samme her. Hadde dette vært skrevet i en subjektiv blogg, så hadde det vært dårlig, men det er tross alt en blogg. Men dette er en avisartikkel. Da kan du ikke hevde, uten å belegge deg at olje alltid har vært viktigere enn menneskerettigheter for Vesten. Hvem er vesten?

Smilende norske oljeministere har heller aldri hatt demokrati og menneskerettigheter høyt på dagsorden under sine besøk i Saudi-Arabia, som dermed har sluppet betydelig lettere unna enn andre land i regionen.

Hvordan vet journalisten at alle oljeministre som har vært i Saudi har vært smilende? Og aldri brydd seg om demokrati? Det går enda rykter om besøket til Aslaug Haga i Riyadh da hun i en tale høvlet over Saudi-Arabia og manglende menneskerettigheter når hun var der.. Diplomatisk sett en katastrofe, og en skikkelig bommert realpolitisk, men hun smilte lite. Jeg sier som tidligere, man kan ikke hevde slikt i en nyhetsartikkel om man ikke belegger seg bedre. 

Som vokter av islams to største helligdommer Mekka og Medina, nyter Saudi-Arabia også stor innflytelse i den muslimske verden. Landet bidrar dermed til å begrense Irans innflytelse, og de saudiske prinsene har derfor gode venner i Washington.

Nøkkelrolle

Mens prins Nayef trolig er en garantist for det bestående, knyttes det mer spenning til hvem han trekker med seg oppover i hierarkiet.

Observatører tror prins Salman kommer til å få en nøkkelrolle, slik Nayef har hatt siden 1970-tallet.

- Før eller siden blir han kronprins, sier en tidligere diplomat i landet til Reuters.

Prins Salman har som guvernør i Riyadh åpnet byen og landet for utenlandske turister og investorer, han er en sterk tilhenger av økt samarbeid med Vesten og omgir seg med unge og velutdannede teknokrater.

Selv om også han har passert 75 år, kan det resultere i et generasjonsskifte der kongens brødre i økende grad plasseres på sidelinja, til fordel for barnebarna, tror diplomaten.

Det i seg selv vil bli sett på som noe av en revolusjon i Saudi-Arabia. (©NTB)

Siste del, ja der gjør journalisten jobben sin. Han bruker kilder til å belegge sine påstander, noe som gjør den troverdige og han henter ikke argumenter ut fra sitt eget hode. Dette med Prins Salman er spennende og det er helt korrekt at man antar at Nayef er siste bror av Ibn Saud som vil sitte med makt, etter han vil det trolig bli barnebarn av grunnleggeren av Saudi Arabia Ibn Saud. 

Jeg må understreke at jeg vet at Saudia Arabia har mange svin på skogen når det kommer til menneskerettigheter, kvinners stilling, demokratiske reformer osv. Men skal man ta tak i slike problemer så hjelper det lite at aviser trykker slike ureflekterte artikler som verken bidrar til opplysning eller oppklaring av hva som skjer i landet. Samme hvor uenig man er i et lands styresett og politikk, så forventer jeg at man argumenterer imot dette som en journalist når man jobber i en avis, ikke som en trangsynt blogger. 

Mitt poeng etter at norske aviser ikke kan fortsette å skrive som subjektive bloggere om de vil bli tatt seriøst som nyhetskilder. Det må kunne forventes at folk som blir betalt som journalister også arbeider som journalister. Og eksemplet over er mest av alt et bevis på manglende kunnskap og ferdigheter om et emne. Og hva gjør en journalist da. Ja han eller hun gjør research for å finne informasjon. Eksemplet over er et bevis på hvordan man ikke gjør research, man henter ikke informasjon ut i fra sitt eget hode, men fra ulike kilder som kan bidra til å opplyse en sak grundigere.