Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.

Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.

Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.

Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.

Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.

Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:

Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.

Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.

Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: Vi prøver å spå fremtiden

Ferien er over, regnet og høsten er tilbake, og da er det vel like greit å rette blikket mot Den arabisk halvøy igjen etter en god pause. Som de fleste har fått med seg så har det skjedd mye i området i sommerferien, såpass mye at jeg ikke ser det som noe vits å oppsummere ting som de fleste allerede har oversikt over. Istedenfor å fortelle om fortiden, så tenkte jeg å bruke første bloggpost etter ferien til å spå fremtiden. 

Chatham House som jeg omtalt flere ganger tidligere gav for en drøy uke siden ut en veldig spennende rapport, ulikt det jeg har lest fra den kanten tidligere. Vanligvis er rapportene fra den kanten grundige, faktabelagte og uten mye fokus på hypotetiske scenarioer. Denne gangen er det nettopp det hypotetiske som danner grunnlaget for rapporten som du kan lese i sin helhet her.

Etter en Workshop på Jemen så har Chatham House utgitt en rapport med fire ulike scenarioer for hvor de tror Jemen vil gå de neste fem årene. Det er spennende lesning, og det varierer fra det man kan kalle den optimistiske og idealistiske fremtiden, til total kollaps. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i disse scenarioene og siden man alltid skal håpe på det beste så vil jeg legge vekt på det mer optimistiske scenarioet 

I rapporten presenteres altså fire scenarioer; transformasjon, strategiske valg utsatt, reform gått galt og degenerasjon (motsatt progresjon).

Transformasjon

Dette er det man kan kalle det optimistiske alternativet og de deler dette opp i to faser, en kortsiktig (fram til 2014) og en langsiktig (frem til 2017). Her spår man at Saudi-Arabia og GCC spiller en viktig rolle, både politisk og økonomisk, ved at de bidrar til å styrke den jemenittiske økonomien og at president Hadi spiller en nøkkelrolle.

Jemen er i dette scenarioet på veien mot reform og en bærekraftig transformasjon av det politiske maktapparatet. Mye av grunnen til dette er altså at Saudi-Arabia og GCC har gjort et politisk valg og investert store penger i å få Jemen sin økonomi på fote, fordi de innser at det vil gagne dem selv i lengden. Dette igjen vil åpne for en bedre økonomisk situasjon for Jemens innbyggere, noe som igjen vil gi president Hadi et klarere mandat til å omstrukturere det politiske og økonomiske maktapparatet. Det vil også føre til at de ulike fraksjonene i landet, Houthiene i nord og separatistene i sør, vil ha større incentiver til å komme til forhandlingsbordet. I disse forhandlingene vil disse gruppene bli lovet større selvstyre over sine områder, mot at de jobber sammen med staten ikke mot den. Også stammesamfunnet vil etterhvert se at de har mer å tjene på å jobbe på lag med statsapparatet og at det gir økonomiske fordeler. Det vil være en gradvis prosess, som langsomt vil bedre seg.

Den gamle makteliten vil i stor grad styre de økonomiske beslutningene også under Hadi. De vil igjen bygge seg sterke, men de vil bli bedt om å velge hva de vil være involvert i. Hadi vil i fase to avsette flere av de militære ledere fra Saleh tiden, til store protester, men med bred støtte i folket. Grunnet de økonomiske interessene til disse militære lederne, så vil de måtte ta et valg om de vil kjempe militært mot staten, og dermed ødelegge de forretningene de nå har bygget opp, eller godta å bli fjernet fra makten og fortsette å tjene gode penger. De vil da velge pengene. 

Valget i 2014 vil bli utsatt i et år for å få på plass en ordentlig grunnlov, som sikrer at interessene til alle grupper i landet blir ivaretatt. Alle opprørsgrupper, både stammer, separatister, houthier og deler av den konservative islamske bevegelse innser at de vinner mer på politisk deltagelse enn på voldelig opprør. Alle velger å delta i valget.

Grunnet en stadig bedring i sikkerheten, så strømmer det inn flere investeringer fra utlandet og turistindustrien blir sakte, men sikkert, en faktor i landet igjen. Det investeres penger i å effektivisere landbruket for å spare vannressursene. 

Allikevel, i 2017 så vil reformene som er innført og den økonomiske veksten ennå være skjør. Det er ennå risikabelt å investere i landet og GCC landene må ennå stå som garantist for mye av økonomien. Landet er ennå avhengig av olje fra Saudi-Arabia og hjelp til å avsalte nok vann til å møte behovet i befolkningen. Sikkerhetssituasjonen er betraktelig bedre, men ennå vil det bryte ut kamper mellom ulike stammer. De islamske fundamentalistene som Ansar Al Sharia og Al Qaida vil ennå være en trussel selv om de har liten oppslutning i folket.

Dette var det man kan kalle den optimistiske veien og jeg håper virkelig det er hvordan det vil gå. Jeg skal ikke være så pessimistisk, men Chatham har også sett på hva som kan skje om det ikke går som nevnt ovenfor.

Strategiske valg utsatt

Regimet fortsetter i dette scenarioet som det alltid har gjort, ved å opprettholde status quo. Som tidligere blir dette gjort ved å manipulere sikkerhetssituasjon mot omverdenen for å hente inn bistand og militære ressurser. Trusselen fra Al Qaida og andre opprørsgrupper vil bli overspilt og også bli brukt som unnskyldning for hvorfor reformer ikke blir gjennomført. I dette scenarioet så fortsetter President Hadi akkurat samme linje som tidligere president Saleh.  

Reform gått galt

Her har man ønsket å reformere hele landet, både politisk, økonomisk og militært altfor fort og det går rett på trynet. Myndighetene har store og ambisiøse planer for å transformere de ulike sfærene i samfunnet, men forsøker å gjennomføre dette før de har skaffet seg nok støtte fra maktbasen som blir presset til reformer. Forsøkene på å presse igjennom disse reformere, spesielt økonomiske og militære, fører til konflikter med makteliten i landet, i tillegg til ulike fraksjoner som stammer og andre opprørsgrupper. Dette fører til konflikter, som kan eskalere til større væpnede kamper som kan lede til en degenerasjon (se under) 

Degenerasjon

Her er man pessimistiske. Sikkerhetssituasjonen i Jemen blir stadig verre og mer kompleks. Flere grupper vil kjempe mot hverandre om innflytelse og makt, i tillegg til at de kjemper mot staten. Dette kan ligne en regelrett borgerkrig, men med utallige ulike grupper i kamp mot hverandre. Økonomien kollapser og den humanitære situasjon som allerede er prekær blir enda verre. Dette scenarioet kan knyttes til begge de to mer pessimistiske alternativene over, om alt går galt.

Dette er en meget enkel oversikt over alternativene, du bør lese rapporten for å få et ordentlig innblikk i hva de enkelte scenarioene inneholder. Chatham avslutter rapporten med en konklusjon som er verdt å nevne, for det er en konklusjon som sier noe om hva som må på plass for at man i det hele tatt skal kunne ha troen på at det kan skje en transformasjon. 

På kort sikt så vil maktkampen i Hashid, stammegrupperingen som Saleh, Ali Muhsin og Al-Ahmer tilhører ha stor betydning på hvordan maktbalansen i landet vil være. Hva som skjer her vil påvirke resten av landet.

Viktigst av alt er det nok at de underliggende problemene i Jemen må løses for at det skal kunne skje en positiv utvikling. Mangelen på vann og naturresurser, maktkampen mellom ulike eliter og klientismen som preger hele samfunnet er problemer som ikke kan vedvare. I tillegg må verdenssamfunnet bidra, både med kunnskap og med investeringer i landet. Det er uhyre viktig at disse investeringene ikke er rettet mot kun «anti-terror» eller sikkerhetssituasjonen, noe som vil gi myndighetene incentiver til å overdrive sikkerhetstrusselen. Det er også viktig at det ikke settes hard krav om rask implementering av alle reformer, noe som kan føre til at myndighetene innfører reformer for raskt og dermed skaper konflikter i stedet for å hindre dem.

Dette er som sagt bare spådommer og bare fremtiden vil vise hva som vil skje. Uansett må man være optimist og håpe på at Jemen gradvis greier å gå gjennom en transformasjon som vil bedre situasjonen i landet.

Dette var som sagt første bloggpost denne høsten. Det kommer nok flere etterhvert. Er det noen tema som er ønskelig å omtale, gjerne gi meg en lyd. 

Jemen: Skal ugress fjernes, må man huske å røske opp alle røttene

Det har vært påskeferie og Den Arabiske Halvøy har tatt seg en velfortjent ferie. Dessverre kan man ikke si det om den ekte arabiske halvøyen, for der skjer det ting. Det er ikke vits å ta for seg alt som har skjedd i Jemen de siste ukene, men et par ting er såpass viktige at de bør fremheves. Først og fremst omrokkeringer i militæret og kampen mot militante islamister. Vi begynner med det første. 

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en oppsummering av hva som skjedde i Jemen i helgen. Den nye presidenten Hadi har større baller enn jeg trodde han hadde og valgte å rokkere rundt på ledere i de ulike militære avdelingene. De to klart mest betydningsfulle rokkeringene var at Hadi fjernet Saleh sin halvbror Mohammed Saleh Al-Ahmar som sjef for flyvåpenet og i tillegg valgte å gi Saleh sin nevø Tariq ny jobb langt borte i Hadramout. (Tariq var tidligere leder for Presidentens Garde, men nå er han leder av den 37ende armerte brigade). Og til ingen overraskelse så ble det opprør, et opprør de alle fleste mener Saleh og hans nærmeste orkestrerte og stod bak!

Istedenfor for at jeg oppsummerer hendelsene, så vil jeg sterkt anbefale å lese oppsummeringen på Guardian-journalist Brian Whitaker sin blogg. Hovedpunktene er som følger. Hadi er tøff og sparker Saleh sin halvbror. De som ennå er lojale til Saleh maner til kamp, noe også Mohammed Saleh gjør og truer med å bombe flyplassen og sivile fly. Flyplassen i Sana'a blir stengt i flere dager, fordi man er redd for at den sivile flytrafikken vil bli innblandet. (I Jemen ligger den militære flyparken rett ved siden av den sivile lufthavnen. Når man lander i Sana'a så ser man jagerfly linet opp på rullebanen litt bortenfor avgangshallen, artig). 

I det hele så viser det seg at Saleh ennå har støtte i befolkningen og ikke minst i mange deler av regimet. I militæret har han enormt med støtte, siden familien hans tross alt styrer det meste. Det har fra min side, og fra mange andre, vært sagt at for å få et ordentlig maktskifte så må militæret omorganiseres totalt. Det at det blir fullstendig opprør når halvbroren til Saleh mister makten, så kan du tenkte deg hva som kan skje om noen av de andre nevøene mister jobben. Eller, gud forby, sønnen Ahmed! Det Hadi har gjort er modig, men de fleste Jemen-kjenner er veldig usikker på hva som egentlig vil skje fremover. Hadi har lite støtte i militæret, har ikke alliansene med stammer som Saleh hadde og bygger mye av sin autoritet på utenlandsk støtte. I lengden fungerer ikke det i Jemen.

I andre nyheter så fortsetter kampen mot militante Al-Qaida sympatiserende grupper sør i Jemen og det kommer nesten daglig rapporter om mange døde. I helgen ble over 50 drept, i går over 25 og i dag kom det rapporter om 9 nye dødsfall. Det virker ikke som om myndighetene i det hele tatt greier å få kontroll over situasjonen. Dermed er det, som alltid, stammene som nå tar mer og mer ansvar. De siste ukene har det blitt rapportert at flere stammer i sør nå kjemper aktivt mot disse gruppene og det er der de møter motstand. Det er en god utvikling for landet, men er dårlig nyhet for dem som har troen på et sentralstyrt Jemen. For greier stammene på egenhånd å fjerne Al-Qaida fra deres territorium, så må du ikke tro at de ønsker myndighetene velkommen med åpne armer inn i sine områder uten belønning og uten at flere krav må innfris. 

Penger er det ingenting av i Jemen, så det er lite å love stammene og befolkningen generelt, og det er en umiddelbar krise som må løses kjapt. Om du har noen som helst interesse i Jemen og deres økonomiske problemer så er dette artikkelen å lese. Er du bare interessert i hva som kan skje fremover med Jemen så har en av de fremste Jemen-kjennere i verden skrevet noen ord om det som du også bør lese. 

Trolig kommer det flere nyheter om Jemen og Saleh familien sin påvirkning de neste dagene. Bare når jeg sitter her og skal til å publisere så sier flere kilder at Saleh ønsker å gå i eksil i emiratene, om han får med seg hele familien. Følg med, fortsettelse følger.

Saudi Arabia: Det ulmer under overflaten og løsningen er "Mer religion og mer moralkontroll"

Det er en relativt rolig periode for tiden på den arabiske halvøy, så tenkte derfor å ta en liten oppsummering av litt ulike saker som har dukket opp fra Saudi Arabia de siste ukene. I stor grad dreier det seg om at det ulmer under overfalten på mange ulike områder, både når det kommer til økonomi og arbeidsløshet, energiforbruk, diskriminering og som alltid utenrikspolitikken

Det bobler under overflaten

The Economist trykket en interessant artikkel for noen uker siden som på mange oppsummerer de ulike problemene Saudi Arabia står foran. Den kan leses her. Her pekes det på at den økte velstanden i landet også fører med seg mer politisk beviste innbyggere og det vil bli en problem i lengden. Foreløpig har Saudi sluppet unna med å betale ut enorme summer til sin befolkning, i tillegg til at saudiere ikke betaler skatt og nesten får bensinen sin gratis (0,80 kr literen). Men det finnes problemer som bare vil bli større.

Arbeidsledigheten er offisielt på 10,6% (dette gjelder bare for menn), men er trolig mye høyere. Og 35 % av menn under 30 år er arbeidsledig. Når man da vet at 60 % av Saudi-Arabia sin befolkning er under 21 år, så sier det seg selv at dette bare vil bli et økende problem i fremtiden. Det må skapes flere jobber. Og det er også målet til staten gjennom det såkalte Niqat programmet, hvor bedrifter pålegges å ansette ett vist antall saudiere. Problemet er at de fleste saudiere ikke har god nok utdannelse, fordi de kun lærer å pugge koranen og islamske studier, som ikke er relevant for arbeidslivet. Dermed må det også i fremtiden være et mål om å reformere utdanningen, men foreløpig er det ikke et diskusjonsemne. 

Allikevel er det flere og flere saudiere som tar til orde for at ting må skje. I et leseinnlegg i den saudiske avisen Arab News pekes det på at Saudi Arabia må gjøre noe med sitt eget oljeforbruk. Om forbruket ikke bremses så vil det snart ikke være olje igjen å eksportere:

If you divide that total by a population of 27 million people, oil consumption would amount to about (40) barrels per person each year, the highest per capita in the world. To put that in perspective, that rate is more than four times the rate of oil consumption in the United States, five times the rate of South Korea, and eight times the rate of consumption in Japan!

Dette er et nytt dilemma for Saudi Arabia, for de er helt avhengig av eksportinntekter for å få hjulene til å gå rundt, men landet har også et voldsomt forbruk av olje som gjør at det i lengden vil påvirke deres oljeeksport. Bare det at et slikt leserinnlegg får stå på trykk viser at dette er et problem myndighetene er klar over og nok ønsker å gjøre noe med, men da må de kutte i borgerenes tilbud. Konsekvensen da kan bli protester, noe som fryktes. Dermed gjøres det ingenting.

Farene utenfor

Mens ulike problemer tårner seg opp på hjemmebane så snur Saudi Arabia, som så mange land i regionen, seg mot omverdenen for å ta vekk fokus på det som skjer hjemme. I en god artikkel i Foregin Policy pekes det på hvordan sjiaminoriteten i Saudi blir diskriminert nesten som et politisk virkemiddel for å ta vekk fokus fra andre politiske saker. Sjianene på østkysten har i mange tiår bedt om å bli behandlet som saudiske borgere, og ikke som en religiøs minoritet, men myndighetene har bare lukket øynene. Myndighetene knytter til stadighet alle protester opp mot Iran, selv om det kun er lokale demonstranter med lokale krav. Og USA følger i stor grad etter og synes det egentlig er helt greit. Det skjer jevnlig i Saudi og samme argumentasjon ble brukt når det kom til opptøyene i Bahrain. 

The behavior of the Saudi leadership only allows the conclusion that repression of the Shiites is a fundamental part of Saudi political legitimacy. The state does not want to change the position of the Shiites and Shiite protests are used by the state to frighten the Sunni population of an Iranian takeover of the oilfields with the help of local Shiites. Similar narratives have been propagated in the Gulf Cooperation Council (GCC) media for months, at the cost of further deepening the sectarian divide in the Gulf States. The GCC intervention in Bahrain has severely worsened sectarian relations in the Gulf and beyond to levels not seen since the Iranian Revolution.

Saudierne jobber hardt for å styrke alliansen av sunni-muslimske stater, gjennom blant annet GCC (og ved å  støtte topprørere i land hvor disse gruppene "tilfeldigvis" er sunni grupperinger som feks. Syria, Libya og Jemen). Aftenposten har beskrevet Saudi-Arabia sin kamp for å styrke GCC og dermed svekke Iran sin innflytelse på Den arabiske halvøy. Den store taperen er Bahrain og andre land hvor opptøyene ikke er ledet av grupperinger som er vennligstilte til Saudi Arabia sin religiøse ideologi. 

Det finnes motstandere, men hvor er de?

Det finnes mange grupper som allikevel tør å hyle ut sin motstand. Den tøffeste av dem alle er nok Mohammad Fahad Al-Qahtani (som jeg har vært heldig å få møte, en fantastisk mann) Han har i flere å jobbet for å forbedre menneskerettighetene i Saudi-Arabia og er ikke veldig populær i maktapparatet. Denne uken vil organisasjonen han leder (ACPRA) organisere en sultestreik til støtte for politiske fanger fengslet uten dom eller rettsak.

Dessverre blir de fleste protester drept i startfasen. Som jeg tidligere har nevnt på bloggen, så ble tre saudiske filmskapere arrestert når de forsøkte å dokumentere fattigdom blant sine egne innbyggere. Andre, som Hamza Kashgari, ble fenglset fordi han kom med blasfemiske uttalelser om Islam. Og den listen er lang. Det ser dessverre ut til at måten Saudi-Arabia møter sin fremtidige problemer er det motsatte av Norges "mer demokrati, mer åpenhet", nemlig "Mer religion, mer moralkontroll". Selv om det religiøse politiet har fått en ny og "mer liberal leder" så sier mine kontakter i Saudi-Arabia at situasjonen har blitt merkbart værre. Det er mange flere Mutawwas ute på patrulje, det er mer aggressive og de har begynt å slå sin ofre med pisker eller arrestere dem om de ikke følger orde. Og det går i mye større grad ut over kvinner enn tidligere. Det er under et år siden jeg dro fra Saudi, men i følge mine kontakter så er situasjonen blitt mye verre, iallefall for kvinner som beveger seg i det offentlig rom. 

Vi nærmer oss en ny vår i verden og som artikkelen jeg viste til i begynnelsen hevder, så kan det lukte som om denne våren også vil ha politiske blomster som spirer og gror. Spørsmålet er bare om de finner et levedyktig klima i Saudi-Arabia denne våren. Det gjorde de ikke i fjor:

But the general trend is toward a hardening of rules. Prince Nayef, the crown prince and power behind the throne, believes this is no time to show weakness. Dissidents are detained or given travel bans, a favourite tactic of the regime in Syria until it started to use harsher methods in the past year. Media rules have also become tighter.

No fly appears too small to warrant swatting. Hamza Kashgari, a young blogger, fled to Malaysia after posting provocative comments about the Prophet Muhammad. The government applied all available diplomatic pressure to have him returned. Emboldened senior clerics are asking for Mr Kashgari to be executed for blasphemy.

Religion is at the heart of many conflicts. The volatile but oil-rich Eastern Province, home to many of the Sunni kingdom’s sizeable Shia minority, has witnessed frequent bouts of violent unrest in the past year. Two men were killed and several injured when police opened fire on a demonstration in February. In Qatif, the provincial capital, the walls of the main street are covered with graffiti insulting members of the royal family and asking, “Where is the oil money?”

The government accuses Iran of funding the protests. Shia leaders claim this is a convenient excuse to exclude them from politics. “The official story is always like this,” says Tawfiq al-Saif, a prominent Shia leader. “It just shows their failure to grasp the core problem.” The rhetoric on both sides is growing more poisonous. Hassan al-Saffar, a Shia cleric, denounced the royals for decrying the slaughter in Syria while repressing their own people and aiding a crackdown in neighbouring Bahrain. Meanwhile the interior ministry called protests a “new terrorism” and vowed to respond with an iron fist.

It smells like springtime.

Jemen: Og Saleh var ikke helt borte var han vel?

Mens jeg har tatt meg juleferie, så har det vært hendelsesrike uker i Jemen. Frem til 10 desember så var alt fokus rettet mot to ting, Tawakkul Karman og GCC avtalen. Prisen den ble delt ut til en Karman i storform og GCC avtalen den er undertegnet. Da var håpet at nå skulle det bli rolig fremover, Jemen skulle forhåpentligvis forsvinne litt ut av nyhetsbildet. Men slik skjedde ikke, og hvem hadde vel egentlig trodd det. Med en Saleh-familie som ennå er sterkt tilstede, med Al-Ahmer familien, Islah, Houthier, separatister, ungdomsbevegelser som marsjerer og en litt for frittalende amerikansk ambassadør, ja da får man nyheter fra Jemen også på julaften! 

Det begynte for noen uker siden, ryktene om at Saleh var dårlig og trengte mer behandling for sine brannskader. FN sin utsending Jamal Benomar uttrykte i alle fall bekymring for Saleh sin helse. Men den potensielle USA turen til Saleh skal jeg komme tilbake til. For rett før jul startet det som ble kalt LifeMarch i Taiz. Dette var en fredelig marsj hvor flere tusen etter hvert marsjerte til fots fra Taiz og til Sana’a, til stor jubel underveis. Det finnes utallige bilder fra marsjen under hashtagen #lifemarch på twitter, @AjYemen, har tatt ett av dem. På selveste julaften ankom denne marsjen Sana’a. Målet for hele gåturen var å vise motstand mot GCC avtalen som ble undertegnet, en avtale mange jemenitter mener er påtvunget utenifra. De ønsker å stille Saleh for retten, slik Mubarak er blitt i Egypt og godtar ikke at han gjennom GCC avtalen får immunitet. Og derfor begynte de å gå. 

Dessverre så ble den fredelig marsjen sett på med frykt og de marsjerende ungdommene ble sett på som oppviglere og kaosmakere. Derfor begynte sikkerhetsstyrker å skyte med skarpt mot gruppen når de nærmet seg Sana’a sentrum. I følge Nrk ble minst 9 personer drept i kampene som oppstod og mange flere ble skadet. Det «nye» Jemen følger i fotsporene til det gamle. I følge lokalavisen Yemen Times så skal så mange som 13 ha blitt drept. Yemen Times har i det hele en god artikkel om hva forspillet til marsjen (gikk fra 2000 personer til 100.000) og etterspillet etter at folk ble drept. Les den her.  

Da er vi tilbake til dette med USA og Jemen. For USA sin ambassadør til Jemen, Gerald Feierstein, greide virkelig å tråkke i salaten da han ble intervjuet i etterkant av drapene på 13 fredelige demonstranter ved å uttale at ytterligere provokasjoner kunne lede til flere reaksjoner og vold. Med det stemplet han demonstrantene som pøbler og forsvarte myndighetene. Det blir ikke godt tatt i mot i et land hvor USA stadig synker i anseelse grunnet deres bånd til Saleh og hans familie. 

Og vi er ikke ferdig der. For det store sagaen nå er at Saleh ønsker å komme seg ut av Jemen, angivelig for å få medisinsk behandling (eller å få ro rundt seg som han selv sier). Han har derfor søkt visum til USA. Dette har ført til en meget opphetet debatt innad i USA, for bør amerikanerne gi visum til en autoritær leder som fremdeles har en finger med i spillet i Jemen? Saudi fikk enorm kritikk da de tok i mot Ben Ali, hva bør USA gjøre?

New York Times mener at et slik visum bør innvilges, dessverre basert på argumentasjon som jeg mener inneholder feil og er lite logisk. De mener at alt vil løse seg med Saleh ute og til og med at et «vanlig» presidentvalg da kan avholdes, noe som har vist seg å være optimistisk. Det ble for noen dager siden rapportert at visepresident Hadi kommer til å være eneste kandidat, noe som indikerer at Saleh familien ennå vil styre med han som deres marionett. Washington Post derimot er uenige med NYT og argumenterer mye bedre etter min mening for at Saleh bør nektes visum. Her vektlegges det at en slik innvilgelse vil være en fornærmelse mot det jemenittiske folk, at Saleh ennå kontrollerer mye av landet og at det vil virke som om USA da, i likhet med Saudi, tar parti med lederen og dermed er i mot folket. Hele denne visumsaken har som sagt skapt enormt stor debatt og AL Jazeera har til og med satt av en halvtime til å debattere det.

 

Jeg håper personlig at visumet ikke innvilges. Så lenge Saleh er en del av det politiske spillet i Jemen så bør ikke den amerikanske stat fremmedgjøre befolkningen i Jemen med å tilsynelatende støtte deres forhatte leder. Det vil trolig skape stor skade på lengre sikt.

Og helt til slutt, så har spenningene innad i Jemen også steget. Houthiene i nord gjør seg mer og mer synlige, og har havnet i konflikt med både myndighetene og militære greiner av Islah partiet. Det rapporteres at det nå skal være fremforhandlet en våpenhvile mellom Hothiene og Islah, men den er skjør.  Houthiene har vært en av de sterkeste motstanderne av immunitet for Saleh, mye på grunn av bruddene på folkeretten som de militære styrkene gjennomførte i kamper mot Hothiene frem til 2009.  

I tillegg så har parlamentet, som sluttet å være legitimt for nesten ett år siden, møttes igjen for å forberede nyvalg. Selv med noen utskiftninger så er det de samme gutta som sitter her, som det var før «revolusjonen» og folket som har demonstrert i gatene i over et halvår ser dermed lite endring. Hva som vil skje både med demonstrasjonene, Saleh, Houthiene og USA sin ambassadør gjenstår å se, men Jemen forsvinner ikke ut av nyhetsbildet med det første. 

Og det finnes også kuriøse nyheter som kommer ut fra Jemen. Følg med i morgen, så skal jeg ta for meg litt av det! God romjul!

Jemen: Saleh har signert GCC avtalen. Hva nå?

Etter 6 måneders spill skrev en smilende Ali Abdullah Saleh under maktoverføringsavtalen forhandlet frem av GCC-landene i dag. Flere medier omtaler han allerede som eks-president og at han er den fjerde falne arabiske diktator. Det er altfor tidlig for slikt!

Jeg har flere ganger sagt at man aldri skal undervurdere Saleh. Og ser man på hva han har fått med seg i dag, så viser han seg som den smarteste av de arabiske diktatorene. For i GCC avtalen har han ordnet seg immunitet, slik at han ikke kan stilles til ansvar for forbrytelser han har stått bak under sin tid som president. Han har unngått at midlene han og familien har i utlandet blir frosset (Det er i stor grad penger fra den jemenittiske statskassen) og han har fått lov til å gå av med æren i behold. I tillegg sitter familien ennå med makten, siden sønnen Ahmed og nevøer kontrollerer de væpnede styrkene! Så mens Qadhaffi er død, Mubarak syk i en rettssal og Ben Ali på en strand i Jeddah, så får Saleh gjøre som han vil når han går av. Om han da går av til slutt da..

For det ligger i avtalen at det skal være en 90 dagers overgangsperiode hvor Saleh formelt sett skal være president. Disse dagene skal brukes av visepresident Hadi til å sette sammen en overgangsregjering og deretter skal makten overføres til ham frem til valg er blitt holdt. Hadi kommer til å være en marionett, men usikkert for hvem. Men la oss nå si at GCC avtalen blir overholdt. Hvem tjener på det og hva skjer med Jemen?


Hvem tjener på GCC- avtalen 
Er det en ting aktivistene i Jemen har vært klare på, så er det at GCC avtalen er uaktuell og de er sterkt i mot den. På twitter har hashtagen #No2GCCdeal figurert lenge, også i etterkant av signeringen i dag. Hovedproblemet med avtalen, i følge dem, er at Saleh ikke blir stilt til ansvar for sine handlinger (immuniteten), at familien ennå kan kontrollere de militære og at bare deler av opposisjonen er involvert. Så hvorfor har presset for å få signert denne avtalen vært så sterkt?

Først og fremst så tjener Saudi-Arabia på dette. Ibn Saud, grunnleggeren av Saudi-Arabia, sa før sin død: "Both good and bad comes from Yemen". Med dette menes at Jemen ikke må bli for sterke og mektige, men heller ikke for svake. Stabilitet er nøkkelordet, både for Saudi, men også for resten av GCC-landene. Et stabilt Jemen, er et Jemen som ikke skaper problemer. Hvem som styrer, hvordan stabiliteten blir fremkalt, er ikke viktig, så lenge det er et stabilt styre. Eneste Saudi ikke vil er nettopp å gi aktivistene makten, for det ville føre til at de ikke lenger har kontroll over Jemen. For USA er også denne avtalen viktig. De får gitt sin allierte President Saleh en verdig avgang, noe som gjør at alle militære hemmeligheter og avtaler ikke blir offentliggjort av en forbanna president. I tillegg opprettholder de samarbeidet med militæret og anti-terrorstyrkene i Jemen (styrt av Tareq og Yayha Saleh, nevøer av Saleh). For USA er AQAP hovedproblemet og da må man ha et vennligsinnet styre i Sana'a. Så interessant nok så er det få i Jemen som tjener på denne avtalen, med noen unntak


Hva nå for Jemen?
GCC avtalen er en avtale mellom presidenten og hans parti (GPC) og opposisjonen (JMP). Opposisjonen, eller Joint Meeting Party, er en koalisjon hvor Islah, et moderat islamistparti, er klart størst. I tillegg er sosialistene i sør (YSP) innflytelsesrike. Flere småpartier som Nasserister, Bath og et par Zayidi partier, er også inkludert. Det "artige" med JMP er at de har like lite troverdig blant jemenitter som presidenten selv. Så det som nå har skjedd er at Presidenten (som få liker) har gitt over makten til JMP (som ennå færre liker). Aktivistene som har vært ute å demonstrert og overnattet rundt Sana'a Universitet er ikke involvert i denne prosessen i det hele tatt. Med andre ord, de som startet revolusjonen og som har holdt den gående har ikke noe de skulle ha satt. Og problemene stopper ikke der. Jeg bruker liksågodt ordene twitter til å gi et bilde:

Jeb Boone: Do people need reminding that Saleh's sons, nephews, etc are still going to run the military and be in power? #Yemen

 GregoryJohnson: So the GPC and JMP are in Riyadh, know who isn't? Ali Muhsin, the al-Ahmars, and Ahmad Ali. #Yemen

GregoryJohnson: So let me get this straight, Hadi technically has the power, but Ahmad Ali; Ali Muhsin and the Ahmars have the guns. Hmmmm 

GinnyHill: Patience. I still predict it will take 5-15 years to resolve the issues exposed in this year's hybrid revolution/political crisis #Yemen

Som dere kanskje forstår. Det er ikke over. Det har såvidt begynt.

For i Sana'a sitter den defekterte generalen Ali Muhsin og han er ikke en del av GCC avtalen. I Sana'a sitter Al-ahmer familien og spesielt Hamid Al-Ahmer og lurer i kulissene. Han er den som finansierer Islah, men som ikke har noen formell posisjon der. I tillegg er han bror av lederen (Sadiq) av stammeføderasjonen Hashid som har kjempet væpnede kamper mot Saleh sine styrker. Hashid er heller ikke en del av GCC avtalen. Ingen stammer er det, og det er stammene som styrer mesteparten av Jemen. Og vi må ikke glemme Ahmad Ali, Saleh sin sønn, som styrer Den republikanske garden og fetterne hans som styrer andre hærstyrker. De har ikke gitt fra seg makten og de er ikke en del av GCC avtalen. Ja i tillegg har vi jo Houthiene i nord, Separatistene i sør og AQAP. Der er heller ikke involvert i GCC avtalen. Det er med andre ord nå kampen om makten begynner og utfallet er vanskelig å spå.

Og mens jeg sitter å skriver, så ser jeg at eminente Ginny Hill har skrevet en lignende artikkel for BCC hvor hun kommer frem til samme konklusjon. Dette er ikke over. Men i dag kan vi iallefall glede oss over at Jemen har tatt et steg i riktig retning, etter å ha tatt altfor mange den gale veien de siste månedene. Men ønsker du å løpe maraton, så holder det ikke å ta et skritt vekk fra startstreken.

Jemen: Saleh går vist endelig av eller neida, eller joda, eller nei, eller joda.. Neida.

Nrk melder i dag at Ali Abdullah Saleh skal være villig til å skrive under GCC avtalen om maktoverføring og overlate makten til visepresident Hadi og en overgangsregjering. Hørt den før eller?

Jeg har lite til overs for både Saleh og Kate Perry, men denne komboen er noe av det artigste jeg har sett. Og den passer som hånd i hanske:

Denne avtalen som er forhandlet frem av Samarbeidsrådet for Gulfen, (GCC) gir Saleh immunitet og skal være basisen for overgangsregjering eller et overgangsråd frem til valg blir utskrevet. I utgangspunktet er hele avtalen en vits, ingen andre enn stormaktene i Vesten og i Gulfen støtter den og jeg er rimelig sikker på at den aldri kommer til å bli implementert. En stor mangel, blant mange, er at GCC avtalen ikke inneholder klare svar på hva som skal skje med de væpnede styrkene om Saleh går av, styrker som styres av hans familie.

Saleh har vel 5 ganger tidligere sagt han skal skrive under, for så å ombestemme seg i siste liten. For så å avvise hele avtalen  og deretter ønske å skrive under den igjen. Den beste historien er vel ennå når både hans parti og opposisjonen signerte og Saleh var den eneste som manglet. Og med den amerikanske ambassadøren som tilskuer, så ville han plutselig ikke allikevel fordi opposisjonen signert avtalen på feil sted. Hallo!

Jeg gleder meg til neste signeringsrunde og lurer på hvilken unnskyldning som da dukker opp. "armen er skadet, jeg kan ikke skrive" eller noe sånt. Jeg kan legge inn et veddemål her og nå. Saken som Nrk har laget i dag om at "saleh går av", er ikke den siste "saleh går av" saken som kommer til å bli laget i år!

Avslutter med en twittermelding fra en av journalistene i Sana'a Adam Baron. Den sier vel det meste:

RT @adammbaron: ok me and @tomfinn2 just flipped the coin on #saleh signing the gcc...coin got lost behind the sofa. foreshadowing?