Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation

I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:

By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)

Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her) 

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.

Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)

Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.

Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:

De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.

I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:

Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.

Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP

Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.

I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.

Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia

Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013

Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.

Saudi-Arabia: Menneskerettighetsaktivister blir behandlet som terrorister

Saudi Arabia’s Specialized Criminal Court, created five years ago to handle terrorism suspects, would seem a strange venue to try two of the country’s foremost human rights champions. The case against them reads not like a terror plot but a mission statement for a civil liberties group. 

But the court ruled last month that their Saudi Civil and Political Rights Association, which called for peaceful change, the rule of law, free elections and a parliament, was “like al Qaida” because it challenged the legitimacy of the absolute monarchy.

Read more here: http://www.mcclatchydc.com/2013/04/30/190034/in-saudi-arabia-advocating-peaceful.html#storylink=misearch#storylink=cpy

Det har aldri vært lett å være en forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og et rettsystem i Saudi-Arabia. Allikevel er det flere tøffe sjeler som i flere år har jobbet for at Saudi-Arabia skal gi sine egne borgere elementære rettigheter. Dessverre ser det ut til at staten har vunnet første slag i kampen om mer frihet, men kampen er på ingen måte over. Bare spør Mohammad Fahad Al-Qathani, Abdullah al Hamid og Ibrahim Al-Mugaiteeb. 

Norske medier dekker sjeldent saker fra Saudi-Arabia. De siste ukene har det heldigvis vært en liten endring i akkurat det. På grunn av Ola Borten Moe sitt besøk i landet fikk flere norske journalister mulighet til å ta seg inn i dette lukkede landet, og de fleste har benyttet muligheten meget godt. Fra NRK og Sidsel Wold har vi fått saker om Saudi-Arabias første film, mens Aftenpostens Jørgen Lohne har rapportert om både et helsvart motebilde og tvitrende saudiske journalister. Det er allikevel en sak som heldigvis har fått mer oppmerksomhet enn film og mote, nemlig saudiske myndigheters reaksjoner mot menneskerettighetsaktivister.

Selv har jeg forsøkt å gi dette temaet mye oppmerksomhet her på bloggen ved flere anledninger, og det er tilfredsstillende at norske medier også velger å gjøre det samme når de har sjansen. For et par dager siden var det en lengre reportasje om ACPRA og Mohammed Fahad Al-Qathani på Urix (fra 11.30). I tillegg har spesielt Jørgen Lohne gjort en strålende jobb ved å sette dette på dagsordenen med flere gode reportasjer. I en av reportasjene intervjuer han Ibrahim Al- Mugaiteeb leder av Human Rights First Society en av få menneskerettighetsorganisasjoner i Saudi-Arabia. I intervjuet kommer det klart frem at de saudierne som ønsker å endre styresettet i landet møter stadig tøffere vilkår. De siste månedene har saudiske myndigheter slått hardt ned på individer eller organisasjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, eksemplifisert gjennom dommen mot grunnleggerne av ACPRA (The Saudi Civil and Political Rights Association). Organisasjonen ble krevd nedlagt og Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid ble dømt til fengsel. Dessverre er ikke denne dommen enestående.

I går kom det en pressemelding fra Amnesty International hvor de forlangte at saudiske myndigheter måtte tillate menneskerettighetsorganisasjoner. En nylig opprettet gruppe, Union For Human Rights, har blitt siktet for å opprette en organisasjon uten godkjenning. Det som gjør alt til en farse er at stifterne av organisasjonen ble tiltalt etter at de henvendte seg til myndighetene for å be om tillatelse til å opprette organisasjonen. Forstå det den som kan. Organisasjonen brøt med prinsippene til den saudiske staten fordi de ville, 

 - Spread and defend the culture of human rights, enforce its principles and values, and promote the Universal Declaration of Human Rights
 - to reinforce the role of women in political participation and social activities in accordance with Islamic Sharia [law]
 - to abolish punitive death penalties
 - to achieve its objectives by all legally and morally legitimate means by resorting to the judiciary when deemed necessary and by activating the rule of law.

Det er på mange måter historien om ACPRA en gang til. McClatchy Newspaper har skrevet en meget interessant artikkel om rettsaken mot ACPRA og går grundigere til verks en norsk media. For fem år siden ble Saudi-Arabia sin egen domstol for terrormistenkte åpnet, en domstol som fikk ansvaret for saken mot ACPRA-grunnleggerne. Myndighetene mente at Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid "var akkurat som Al-Qaida" fordi de utfordret legitimiteten til kongedømmet i landet ved å be om en fredelig overgang til demokrati og ønske om en rettsstat. McClatchy fulgte hele rettsaken og siterer blant annet Al-Qahtani på at de er stolte over å ha blitt dømt for å kjempe for menneskerettigheter og at dommen er "a badge of honor". Tøffe karer dette. 

For å få et innblikk i hvordan en parodi av en rettssak fortoner seg i Saudi-Arabia så bør du lese saken fra McClatchy. Den gir et godt bilde av kampen David fører mot Goliat, og hvor redd Goliat er for at David skal greier å påvirke opinionen. Nå skal det sies at grupper som ACPRA og Human Rights First Society ikke har bred støtte i befolkningen. De er en minoritet som våger å ta kampen for at alle innbyggere i Saudi-Arabia skal få like rettigheter. Det er menn som Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid som fører til forandring i verden, selv om de ofrer sine egne liv for å få dette til. I mine øyne er disse modige mennene kandidater til både Raftoprisen og Nobels Fredspris og dette er mitt bidrag til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Kampen for rettigheter i Saudi-Arabia har ikke kommet langt, men det er derfor viktig å støtte opp rundt denne typen organisasjoner og denne typen individer for å gi dem den drahjelpen man kan. Derfor jeg ikke helt enig med Hanne Skartveit som kritiserer Ola Borte Moe for å ikke nevne "kvinner" og "menneskerettigheter" i samtaler med energiministeren i Saudi-Arabia. Det Borten Moe bør kritiseres for er at han ikke møtte disse gruppene, disse individene og de miljøene som jobber for å styrke demokratiske rettigheter for den saudiske befolkningen. Å gå disse i møte, høre på hva de har å si og lytte til hvilke rolle de mener Norge kan spille er uendelig mye viktigere enn å nevne to ord i en samtale.

Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid kommer trolig til å sitte innesperret og bli behandlet som fiender av staten fordi de ønsker at innbyggerne i Saudi-Arabia skal ha mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Det er derfor opp til alle oss andre å tale deres sak når de ikke kommer til orde. Dette er mitt bidrag!

Jemen: Hva gjør en nordmann hos al-Qaida i Jemen? Noen ubesvarte spørsmål angående dagens nyhet.

De som har lest eller sett nyheter i dag har helt sikkert fått med seg nyheten om nordmannen som i følge flere etterrettningstjenester skal være trent av Al Qaida i Jemen (AQAP). NRK har hatt en bred dekning av saken og skrevet flere gode analyser, hvor flere av Norges fremste eksperter på terrorisme og Jemen har kommet til orde. I en sak uttaler Atle Mesøy seg om hvor verdifull denne nordmannen kan være for AQAP og han setter alt inn i en større kontekst ved å forklare hvorfor nyheten om en norsk terrorist i Jemen er sannsynlig. I et par andre saker fokuseres det på Al Qaida sitt mål om å rekruttere vestlige terrorister og at nordmannen er kjent fra PST fra før. Verdens Gang har også dekket saken grundig og setter fokus på noe som er ganske åpenbart, faren for at denne nordmannen kan bli drept enten i Jemen i kamper eller mer sannsynlig av amerikanske drone-angrep. 

Da jeg leste om denne saken tidligere i dag, så må jeg si jeg ble ganske overrasket, og stilte meg litt tvilende til hva som egentlig ligger i denne saken. Nå skal det sies at jeg ikke tviler på at det som skrives om denne nordmannen stemmer, men jeg har en del ting som ikke er blitt besvart. Det som synes å være et faktum er at det befinner seg en nordmann i Jemen, som er tilknyttet et ekstremistisk islamistisk miljø i Norge og som har oppholdt seg i landet i flere måneder. PST er klar over dette og kjenner til mannen. Denne personen skal være en konvertitt til Islam og etnisk norsk, med norsk pass. I tillegg så mener altså flere etterretningstjenestemenn, anonyme sådan, at denne nordmannen har fått trening av Al Qaida og nå er klar for å utføre oppdrag på vegne av organisasjonen. Ingen ting av dette betviler jeg, men jeg har en del spørsmål som bør besvares. 

I media høres det ut som om det bare er å bestille en flybillett til Jemen og deretter gå å banke på døren til Al-Qaida og spørre om å få lov til å bli med på trening. Sånn fungerer det ikke! For at denne nordmannen i det hele tatt skal greie å komme i kontakt med noe som kan ligne på Al-Qaida affilierte grupper, så må han ha hatt noen kontakter. Spørsmålet er da, fra hvor? Har han opprettet kontakt fra Norge? Eller over internett? Begge deler er mulig. 

En annen mulighet er at han har dratt til Jemen for å studere. Enten arabisk eller på en koranskole. Jeg vet at det er vanlig for mange "radikaliserte" unge menn å dra til Jemen for å studere. Det er dermed en mulighet for at han er blitt rekruttert den veien og dermed blitt innlemmet i organisasjonen. Hva som er svaret vet jeg ikke, men det har en god del å si om AQAP. For kan de rekruttere fra Norge så er det mye mer skummelt enn om dette har startet i Jemen. 

Så over til organisasjonen Al Qaida eller AQAP. Jeg har tidligere her på bloggen skrevet grundig om hvordan Al Qaida har bygget seg opp i Jemen så jeg går ikke inn på det her. Ønsker du mer informasjon om det kan du lese de tidligere postene om AQAP her (del1) og her (del2). Det som kort sagt var konklusjonen er at så lenge den jemenittiske økonomien ikke bedres og befolkningen sulter og ikke finner arbeid, så vil AQAP ha gode rekrutteringsforhold. Det er dette som har skjedd i Jemen det siste året ved at AQAP i mange områder har tatt over ansvaret som staten egentlig skal stå for. Men det er noen ting som må presiseres her.

AQAP er ikke en organisasjon som vi kjenner fra Norge, med medlemskort og kontingenter. De er heller ikke en samlet gruppe, hierarkisk bygget hvor alle kjenner alle. Man kan godt kalle dem et ideologisk felleskap, men ikke et fysisk ett. Man har det siste året sett mange ulike grupperinger av det man kaller AQAP som har bredt seg i Jemen, uten at disse gruppene alltid har klar tilknytning til hverandre. Derfor er mitt andre store spørsmål, hvilken spesifikk gruppering er det denne nordmannen befinner seg hos? Og hvor i Jemen befinner han seg? Kan det være at han har hatt tett kontakt med noen spesifikk stammer eller familier, som igjen er knyttet til Al-Qaida eller Ansar Al-sharia medlemmer? Eller befinner han seg sammen med gutta som leder organisasjonen som Nasir al-Wuhayshi som er lederen av AQAP i Jemen, men som ingen vet hvor er? Er denne nordmannen en egen celle eller er han tilknyttet en større celle? Dette bør man kunne finne ut. Det er med andre ord stor forskjell på om han oppholder seg i Shabwa, Marib, Abyan eller Aden. For det er forskjell på gruppene som befinner seg her. 

Grunnen til at jeg lurer er rett og slett fordi dette er litt viktig. De fleste husker sikkert den amerikanske statsborgeren Anwar al-Awliki som ble drept i et amerikansk drone-angrep for en stund siden. Han befant seg i Jemen sammen med Samir Khan redaktøren for magasinet Inspire Magazine da begge ble drept. Dette er et engelskspråklig magasin gitt ut for å markedsføre AQAP sin tankegang for engelskspråklige muslimer. Av den grunn ble Anwar Al-Awliki sett på som leder i AQAP, noe Atle Mesøy av en eller annen grunn også uttaler.  Dette er helt feil! Al-Awliki har aldri hatt en lederrolle i AQAP i Jemen, men har fungert som en rekrutterer mot Europa for denne typen tanker og ideer. Altså ideologiske partnere, ikke organisatoriske. Det finnes mange ulike grupper som altså støtter det ideologiske, men som ikke er underlagt det organisatoriske. Derfor er det veldig viktig å finne ut hvor denne nordmannen har vært og hvem denne gruppen som har trent ham er. Det som kan tyde på at han har en tilknytting til miljøet som Anwar al-Awliki tilhørte, og ikke den sentrale AQAP organisasjonen, er først hans etniske bakgrunn. I tillegg så rapporteres det at han var klar til å ta oppdrag, noe som tilsier at målet deres er utenfor Jemen, noe som virker til å være andre prioritet for AQAP i Jemen fortiden. 

Det er veldig mye som er uklart og mange spørsmål som nok vil bli stående ubesvart. Det siste viktige poenget jeg vil få frem er min lille skepsis om denne nordmannens klare tilknytning til AQAP. For noen dager siden leste jeg en fenomenal artikkel i CTC Sentinel, en artikkel som har blitt nevnt av flere terrorforskere i dag. Christopher Swift har i Arc of Convergence: AQAP, Ansar al-Shari`a and the Struggle for Yemen gjort et strålende arbeid med å kartlegge hva AQAP og Ansar Al-Sharia gjør i Jemen. Han har oppsummert mye av hovedpoengene i dette innlegget for Bloomberg. Om du har noen som helst interesse for Jemen, AQAP og deres utvikling så er artikkelen pensum. 

Så til poenget. I artikkelen peker Swift på tre punkter som har betydning her. Først at AQAP og deres søsterorganisasjoner som Ansar al-Sharia har et lokalt fokus. De aller fleste som nå rekrutteres jobber for lokale saker og kjemper mot det lokale militæret om kontroll over landområder. De bryr seg ikke om å skade vesten, de bryr seg om å få kontroll over egne områder.  Det leder til punkt nummer to, økonomi. I motsetning til hva du skulle tro så sier Swift at grunnen til at AQAP får større oppslutning er økonomi, ikke religiøse ideer. Unge menn trekkes til AQAP sine grupperinger fordi det gir dem håp for fremtiden, det gir dem penger og mat på bordet, og det gjør at de kan forsørge sine familier. 

Tribal leaders from Abyan, al-Jawf, Hadramout, Lahj and Marib provinces all described how insurgents lure idle young men with the promise of a rifle, a car and a salary of $400 a month --- a veritable fortune in a country where nearly half the population lives on less than $2 a day. Although tribal elders in some drought- stricken districts help AQAP recruit in exchange for new wells and food, the terrorists typically target disaffected individuals rather than tribes as a whole.

Tredje og siste punkt er at AQAP består av folk som kan de lokale skikkene, som hestehandler med stammer og gifter seg med døtrene deres for å skape allianser. De kjenner områdene bedre enn det den sentraliserte staten gjør og kan dermed forhindre at lokale stammer gjør opprør mot dem, ved å kjøpe eller forhandle seg støtte. Midt inne i dette så kommer altså denne nordmannen. Og han passer ikke inn! Det er det som irriterer meg, for jeg greier ikke helt å forstå hvilken rolle, hvilken plass og hva han da egentlig skal brukes til.

Heldigvis så hjelper Swift oss litt med dette. Ut fra hans feltarbeid så mener han at tilhengere av AQAP kan deles i fire grupper. Ideologiske puritanere, politiske pragmatikere, jemenittiske salafister og "utlendingene". Nordmannen kan da altså være en del av denne siste troppen. Jeg avslutter med konklusjonen til Swift hvor han, nesten iallefall svarer på mitt siste spørsmål angående denne nordmannen. Hvilken terroroperasjon er det AQAP ønsker at han skal utføre? (understreket)

Saudi purists and foreign fighters likely favor high profile assassination and provocation operations intended for global audiences. They see local gains as a basis for waging global jihad. Yemeni pragmatists and indigenous Salafists, by comparison, emphasize the sort of attritional operations and territorial consolidation aimed at establishing a self-sustaining insurrection. Their goal is to reestablish the caliphate, village by village, district by district.

These strategies are not necessarily in conflict. To the contrary, provocative terror can serve the pragmatists’ insurgency, particularly insofar as it disrupts or discredits the Yemeni regime. Moreover, insofar as operations such as the al-Sabin Square bombing achieve both symbolic and attritional objectives, it signals deeper convergence between these two tendencies. The question now is which tendency will prevail, particularly following the Yemeni Army’s liberation of Jaar and Zinjibar on June 12, 2012.[83] To the extent that the purists predominate, Yemen will likely witness urban violence directed at government officials, foreign embassies, and other symbols of the nexus between Yemen’s transitional government and the “infidel” West. If pragmatism prevails, however, then the insurgency could shift from the southern coastal provinces to rural highlands in a bid to preserve itself—and its influence—for years to come.[84]

Spørsmålet er dermed hvilken ideologisk retning i det ideologiske AQAP universet som greier å overleve. Og om USA velger å fokusere på puritanerne og utlendingene for å ta dem ut av spill først, siden de er den klart største trusselen for verden utenfor Jemen.

Om noen har noen gode svar på mine spørsmål eller bare innspill, gjerne legg igjen en kommentar.  

Jemen: Saleh går vist endelig av eller neida, eller joda, eller nei, eller joda.. Neida.

Nrk melder i dag at Ali Abdullah Saleh skal være villig til å skrive under GCC avtalen om maktoverføring og overlate makten til visepresident Hadi og en overgangsregjering. Hørt den før eller?

Jeg har lite til overs for både Saleh og Kate Perry, men denne komboen er noe av det artigste jeg har sett. Og den passer som hånd i hanske:

Denne avtalen som er forhandlet frem av Samarbeidsrådet for Gulfen, (GCC) gir Saleh immunitet og skal være basisen for overgangsregjering eller et overgangsråd frem til valg blir utskrevet. I utgangspunktet er hele avtalen en vits, ingen andre enn stormaktene i Vesten og i Gulfen støtter den og jeg er rimelig sikker på at den aldri kommer til å bli implementert. En stor mangel, blant mange, er at GCC avtalen ikke inneholder klare svar på hva som skal skje med de væpnede styrkene om Saleh går av, styrker som styres av hans familie.

Saleh har vel 5 ganger tidligere sagt han skal skrive under, for så å ombestemme seg i siste liten. For så å avvise hele avtalen  og deretter ønske å skrive under den igjen. Den beste historien er vel ennå når både hans parti og opposisjonen signerte og Saleh var den eneste som manglet. Og med den amerikanske ambassadøren som tilskuer, så ville han plutselig ikke allikevel fordi opposisjonen signert avtalen på feil sted. Hallo!

Jeg gleder meg til neste signeringsrunde og lurer på hvilken unnskyldning som da dukker opp. "armen er skadet, jeg kan ikke skrive" eller noe sånt. Jeg kan legge inn et veddemål her og nå. Saken som Nrk har laget i dag om at "saleh går av", er ikke den siste "saleh går av" saken som kommer til å bli laget i år!

Avslutter med en twittermelding fra en av journalistene i Sana'a Adam Baron. Den sier vel det meste:

RT @adammbaron: ok me and @tomfinn2 just flipped the coin on #saleh signing the gcc...coin got lost behind the sofa. foreshadowing?