mandag 4. november 2013

Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation
I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:
By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)
Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.
Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)
Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

torsdag 17. oktober 2013

Saudi-Arabia: 26. oktober tar kvinnene over veiene i Saudi-Arabia. Forhåpentligvis.

Den arabiske halvøy vekkes til live av en hendelse som har vært annonsert en god stund, men som nå begynner å nærme seg med stormskritt. Den 26. oktober er blitt erklært som dagen kvinnene skal ta tilbake veiene i Saudi-Arabia og kjøre selv. Noe som i resten av verden ville blitt sett på som en triviell nyhet, men i Saudi-Arabia er det ramme alvor. Det som gjør det ekstra interessant er kongedømmets forbud mot alle offentlige protester og at det er landets svakeste gruppe som står bak, nemlig kvinnene. 

Den arabiske vår forsøkte å ta seg inn i Saudi-Arabia våren 2011, men takket være mye penger fra styresmaktene greide Al-Saud familien å holde sin egen befolkning i tøylene. En av bevegelsene som fikk mest oppmerksomhet denne våren var ikke opprørsgrupper eller revolusjonerende, men en gruppe kvinner som ønsket retten til å kjøre sin egen bil. Women2Drive ble kjapt et kjent begrep både i Saudi-Arabia og i resten av verden, ikke minst da en av deres talskvinner Manal Al-Sharif ble arrestert etter å ha kjørt sin egen bil. Ved hjelp av sosiale medier som YouTube, Twitter og Facebook fikk bevegelsen mye oppmerksomhet og Manal Al-Sharif ble blant annet invitert til Oslo Freedom Forum og til å holde foredrag i Bergen. (Møtet mitt med Manal Al-Sharif kan du lese om her) Kvinnens stilling i Saudi-Arabia var brennhet og retten til å kjøre bil var katalysatoren i alt dette.

Etter vår ble det høst og vinter, og det førte til at bevegelsen som kjempet for kvinners rettigheter i Saudi mistet litt av nyhetens interesse. Saudi-Arabia var igjen blitt et stabilt diktatur, mens konfliktene herjet i Syria, Libya, Jemen og Egypt. Alle protester mot regimet ble slått hardt ned og det religiøse politiet fikk økt sine ressurser for å motvirke «det moralske forfallet». Men Woman2Drive var ikke død. 

De siste månedene har det igjen blitt liv i bevegelsen som kjemper for kvinners rett til å kjøre (og økte rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia). En av frontkvinnene Eman Al-Nafjan som også driver bloggen Saudiwoman har flere ganger offentlig dokumentert at hun kjører bil. Reaksjonene fra folk hun møter på veien har vært positiv, og selv da hun ble arrestert var hun optimistisk med tanke på 26. oktober kampanjen. Igjen er internett og sosiale medier utrolig viktig i å få spredd budskapet og for å skape støtte. På YouTube kan man nå laste opp videoer hvor man tuter for å støtte de saudiske kvinnene (Honk for Saudi Woman) og det lastes jevnlig opp videoer med kvinner som kjører (se eksempler under). Det er opprettet en egen 26. oktober nettside (kun arabisk) for støtteerklæringer og det diskuteres heftig på Twitter og Facebook. Bevegelsen har også opprettet en egen engelskspråklig blogg, SaudiWomenDriving, som omtaler alle nyhetsartikler og diskusjoner om kvinner og bilkjøring i Saudi-Arabia frem mot 26. oktober. 

Kampanjen har fått lite oppmerksomhet i norsk media, men medier i Gulfen og USA har omtalt den jevnlig. Det nærmer seg nå den magiske datoen og alle lurer på hvordan styresmaktene vil reagere på en slik offentlig planlagt protest flere steder i Saudi-Arabia. En gang tidligere, 11. mars 2011, ble en slik offentlig protest planlagt (Day of Rage) men kun en eneste saudier turte å møte opp og protestere (Historien om han finner du her). Av den grunn er det mange som frykter at også denne protesten vil møte motstand blant styresmaktene. Men kvinnene ønsker ikke regimeskifte, kun retten til å kjøre sin egen bil, noe som er verre for styresmaktene å håndtere. 

Personlig håper jeg at kampanjen får mer oppmerksomhet også i norsk offentlighet fremover. Blir styresmaktene i Saudi-Arabia sett i kortene og holdt under oppsyn vil det styrke kvinnenes mulighet til å lykkes. Jeg krysser fingrene for at 26. oktober aksjonen forløper fredelig og blir en suksess, og jeg håper inderlig det kan bety et steg i retningen mot mer rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia.  

Eksempler på Women2Drive videoer





onsdag 4. september 2013

Saudi-Arabia: Saudi forbyr overgrep mot kvinner, barn og arbeidsinnvandrere. Eller gjør de det?

I dag plukket Verdens Gang opp nyheten som ble offentliggjort i forrige uke om at Saudi-Arabia har vedtatt en lov som forbyr mishandling og overgrep mot kvinner, barn, gjestearbeidere og andre utsatte grupper. Det er meget sjeldent at norske mediehus skriver positivt om Saudi-Arabia (ikke så rart), men denne gangen skryter VG veldig av saudiske myndigheter. Det fremstilles som om dette virkelig er en milepæl. Et steg i riktig retning er det nok, men hadde de satt seg litt inn i saken så hadde de sett at det ikke er så revolusjonert som de beskriver. 

Saudiske aviser slo saken stort opp forrige tirsdag og skrøt uhemmet av sin egen stat og konge. Saudi Gazette skrev at dette var et viktig steg fremover, mens deres kollega Arab News turte å være så "frekke" at de også kom med litt kritikk. De påpekte at det må utnevnes et spesifikt myndighetsorgan til å ha ansvar for dette, i tillegg til at vergeordningen ikke virker å være berørt av loven:
Suhaila Zain Al-Abideen Al-Hammad, a social activist and member of the National Society for Human Rights, said she has reservations about the new law because it doesn’t resolve the male guardianship issue. Many abusers are the guardians of the victims, she said.
Flere større internasjonale mediehus har også dekket saken og har pekt på mye av den samme kritikken. BBC nevner kun saken i en notis, mens Al Jazeera peker på et av mange paradokser i en artikkel som i stor grad er positiv til loven. Et paradoks er at kvinnene (angivelig) ikke trenger en verge for å anmelde vold (men må ha det for å møte opp på alle andre offentlige kontorer), men uansett må møte opp personlig på politistasjonen. Det kan være vanskelig i et land hvor kvinner ikke kan kjøre bil. Gulf News drar frem et annet paradoks når de belyser arbeidstageres rettigheter:
All employees, both civilians and those in the military, as well as those in the private sector who become aware of the abuse case – by virtue of their work - must report it to their employers who in turn must alert the social affairs ministry or the police, the official news agency said
Problemet med et slik tiltak er ofte at det i praksis betyr at en arbeidstaker som blir mishandlet av sin egen sjef må melde denne mishandlingen til samme person. Det betyr med andre ord liten forbedring.

Før denne loven ble annonsert har det ikke eksistert noen kodifisert lov som beskytter utsatte grupper for overgrep. Om noen mener de har blitt utsatt for overgrep så har det vært opp til enkelte dommer i shariadomstolene i Saudi-Arabia å vurdere sakene. Det har i praksis gjort at overgrep og mishandling aldri blir straffet og det er veldig positivt at det nå i klare ordelag blir forbudt ved lov.

Så hva er da problemet? Det er dessverre et par store problemer som må tas tak i før vi kan hylle saudiske myndigheter for virkelig å være progressive på dette området. Eman Al Nafjan, saudisk blogger under navnet SaudiWoman skriver knakende godt når hun understreker at ord på et papir ikke endrer et system over natten:    
It’s a system where children are protected from sexual abuse but a marriage between between a 50 year old man and an 11 year old girl is completely sanctioned and legal. It’s a system where the definition of abuse could be used against the victim since “not being loyal in performing duties” might be used by husbands to claim their wives are abusive for being disobedient and by employers against their employees. A 15th century protection system is a system that exists within a legal framework that considers all females as forever minors with a male guardian assigned to each. It is a system where each migrant worker is assigned to a Saudi citzen who can decide when, where and if the worker can work or go home. It’s a system where abuse is so institutionalised that the police are ordered to stop and arrest any woman for simply driving her own car. 

Det er ikke bare Eman som reagerer. Også Human Right Watch har vært klare på at loven, som i seg selv er et stort fremskritt, langt i fra er nok. De har flere klare anbefalinger som må følges opp om dette skal kunne bli tatt alvorlig. For det første er det ikke utnevnt noe myndighetsorgan til å overse eller implementere loven. Så lenge det ikke står hvem som har ansvaret for den, vil den heller ikke bli fulgt opp. For det andre bruker lovteksten flere begreper som overgrep, mishandling, omsorgssvikt osv, men det defineres ikke hva som legges i begrepene. I følge HRW er det uklart om voldtekt av sin ektefelle egentlig regnes som overgrep, siden det ikke nevnes:
The law defines abuse as bodily, psychological, or sexual, but does not make explicit that marital rape is a crime, leaving open the possibility of differing interpretations of criminality.The law also does not address institutional systems that grant male family members and employers inordinate power over their female relatives or domestic workers, such as Saudi Arabia’s male guardianship system and unfair worker sponsorship regulations. In many cases, dependents would require logistical support or transportation from male relatives or employers, who themselves often are the abusers, in order to report abuses or escape abusive situations.
Avsnittet over summerer hvor mye som gjenstår før denne loven kan regnes som bindene for hele samfunnet. Vergeordningen består i beste velgående og betyr i praksis at kvinner ikke kan møte opp på offentlige kontorer (inkludert politisstasjoner) uten en verge. Det vil ikke bli noen endring for utsatte kvinner og barn så lenge de verken kan møte opp på et offentlig kontor alene for å anmelde overgrep eller får lov til å kjøre selv. Det er også uklart om denne loven vil stå over shariadomstolene, noe jeg tviler på. Dermed kan noe som egentlig er et overgrep frikjennes siden Guds lov står over menneskenes lov.

Gjestearbeiderne har det like vanskelig. Kafala-systemet består uten endring, noe som betyr at arbeidsgivere kan behandle byggearbeidere eller hushjelper like dårlig som før. For i følge loven må du rapportere mishandling til din overordnede eller sjef og hva gjør man om denne personen er den som mishandler deg, har konfiskert passet ditt og gir deg kost og losji? En anmelder iallefall ikke vedkommende for da vil man ende opp med å leve i Saudi-Arabia uten jobb, uten inntekt og uten mulighet til å forlate landet.

Det er flott at Saudi-Arabia har fått sin første lov mot mishandling, overgrep og omsorgssvikt. Det som ikke er like flott er at loven ikke virker til å ha noen praktisk betydning for de parter som vil kunne benytte seg av den. Et lite teoretisk steg i riktig retning er ikke langt nok, dessverre.


mandag 19. august 2013

Presseklipp: Det glemte Jemen

Denne kronikken er å finne i en redigert versjon i denne ukens utgave av Ny Tid. Av en eller annen grunn er jeg omtalt som professor, (noe som selvfølgelig er hyggelig) men ikke riktig. Artikkelen har dessverre ikke tatt med alle henvisningene på trykk, men de kan du finne her.

Det «glemte» Jemen

Bak Al-Qaida, droneangrep og terrortrusler finnes et land som forsøker å stable seg på beina etter den arabiske våren og hvor terrorisme er det minste av mange problemer. 

Den siste uken har Jemen igjen vært i internasjonale mediers søkelys etter at amerikansk etterretning angivelig skal ha mottatt informasjon om at Al Qaida og Al Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) har planlagt et eller flere angrep mot vestlige interesser. Ambassader, konsulater og vestlige arbeidstagere ble bedt om å evakuere landet og på samme tid ble droneangrepene mot angivelige AQAP-affilierte medlemmer trappet opp. I løpet av uken har det blitt gjennomført minst fem ulike angrep ulike steder i Jemen. Norsk og internasjonal media har hatt en bred dekning av trusler, angrep og dekket utviklingen tett, men på bakken i Jemen hvor farene angivelig skal være størst der er frykten for terror minimal. Det er kanskje ikke så rart, for sammenlignet med problemene Jemen vil møte i årene som kommer fremstår en gruppe med militante radikaliserte islamister i fjellene som det minste av mange mye større problemer. 

Den arabiske våren, som rammet hele den arabiske verden i varierende grad, traff også Jemen. Etter måneder med protester (og kamphandlinger noen steder) valgte tidligere President Ali Abdullah Saleh å fratre sin stilling etter å ha forhandlet seg frem til immunitet for seg og sine, og han overlot den til sin visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi. Hadi fikk dermed ansvar for å videreutvikle landet som kalles «det fattigste landet i den arabiske verden». 

President Hadi og styresmaktene i Jemen har enorm utfordringer om de ønsker å forbedre Jemens sosiale og økonomiske realiteter. 42 prosent av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er 64 år, 12 år lavere enn i Tunisia, 10 år lavere enn i Egypt som også har fått føle den arabiske våren på kroppen. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45,2 prosent) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. Hele 43 % av barna under fem år er underernærte, det er kun India som har et prosentvis høyere antall underernærte barn. En vei ut av fattigdom er ofte utdannelse, men kun litt over halvparten av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. (30 av % kvinnene, rundt 70 % av mennene). I tillegg antas det at tre til fem millioner barn ikke har adgang til skole.   

De økonomiske faktorene i Jemen er også nedslående og langt dårligere enn i Tunisia og Egypt som det kan være relevant å sammenligne med. BNP (kjøpekraftskorrigert) per innbygger er kun på $2.300 (sunket fra $2700 i 2010) sammenlignet med Tunisia ($9.900) og Egypt ($6.700). Arbeidsledigheten anslås til skyhøye 35 prosent offisielt, men er trolig enda høyere. Heldigvis, vil noen si, har Jemen olje og staten har vært helt avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 44. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og for 70 % av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge blant annet Chatham House (2011) så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer dyrkes det khat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger khat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette på khatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for grunnvann. Spådommen er at dette allerede kan skje om 10-15 år.

Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 400 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord (houthikrigene) og i sør de siste årene. I tillegg til de internt fordrevne flyktningene finnes det over 200 000 somaliere, eritreere og andre afrikanere med flyktningstatus som oppholder seg i landet og som oftest lever under forhold som er umenneskelige. 

Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Flere journalister og akademikere har dratt til områdene i sør hvor Al Qaida antas å ha sine kjerneområder. De har alle kommet tilbake med de samme svarene. Mange av de små landsbyene er helt eller delvis ødelagte og har som oftest en lutfattig befolkning som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det mange steder ikke tilgang på vann og lite eller ingen elektrisitet. Dette er områdene sentralmakten bryr seg lite om og det er de ulike klanene og stammene som styrer tilnærmet uavhengig fra den sentrale statsmakten.

Det er i disse områdene dronene faller fra himmelen og av og til treffer der de skulle. Flere ganger har det gått fryktelig galt, som i al-Majalah, hvor en drone drepte 41 sivile i 2009, blant dem 14 kvinner og 21 barn. Ledere for stammeføderasjonene har uttalt de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De har også påpekt at oppslutningen rundt AQAP og deres søsterorganisasjon Ansar al-Sharias ofte har en basis i at de gir unge menn et håp for fremtiden og gir dem muligheten til å forsørge sine familier. Det har kommet bekreftede historier om at ledere for disse organisasjonene har tilbudt nye medlemmer våpen og $400 i måneden for å la seg rekruttere. Slike tilbud er vanskelig å si nei til i et land hvor «alle» bør eie et våpen og ofte tjener mindre enn $2 dagen, om de i det hele tatt har inntekstbringene arbeid. 

Det tyder på at den ideologiske faktoren, som mange mener styrer alle medlemmer av AQAP, i mange områder er ikke-eksisterende. Selv om lederskapet består av radikaliserte militante islamister så er nettverket under ikke like enhetlig. Det er dessverre slik at for unge menn i noen veldige fattige distrikter i Jemen er det å bli medlem av Al Qaida affilierte organisasjoner det beste av mange dårlige muligheter. Dette er på ingen måte å unnskylde terroraktiviteter, men for å gi et bilde av at situasjonen ikke alltid er svart/hvit. 

Mye av poenget er at for å få en løsning på terrortrusselen som har fylt media den siste uken så må man inkludere «det glemte Jemen» i ligningen. Istedenfor å pøse inn penger til sentralmyndighetene som Saudi-Arabia gjør kun for å forhindre at Jemen ikke faller helt sammen, så må det fokuseres på en utvikling som er bærekraftig. Fra norsk side er det noen gode nyheter, spesielt at Flyktningehjelpen i 2012 endelig fikk innpass i Jemen og bidrar på den måten i å hjelpe og utvikle det sivile samfunnet i landet. Det å ha et kontinuerlig fokus på utvikling fremfor stadig brannslukking er en prosess som tar tid og som forutsetter at flere jobber mot samme mål. Et steg i riktig retning ville vært at USA ville behandlet Jemen som en partner og ikke kun et terrorrede, selv om det sikkert er en naiv forhåpning.

Det er ikke slik at jemenitter støtter terror og vold mer enn oss andre. De gjør som de fleste andre i verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjør det som må gjøres for å forsørge dem. Ved å ta tak i problemene i «det glemte Jemen» kan man nemlig ta to fluer i en smekk. Landet kan få en positiv utvikling sosialt og økonomisk, som igjen fører til at terrororganisasjoner som Al Qaida sitt eksistensgrunnlag svekkes kraftig. En slik strategi vil vise seg å være mye mer effektivt i terrorbekjempelsen enn droner i et langsiktig perspektiv. Dessverre ser det ut til USA sin strategi under Obama fortsetter med å ha fokus på kortsiktige militære mål i Jemen.  Det kan vise seg at den strategien vil være en ulykke både for jemenitter og USA.



tirsdag 6. august 2013

Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.


Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:
De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.
I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:
Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.
Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP
Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.
I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.
Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia
Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013
Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.