Presseklipp: Det glemte Jemen

Denne kronikken er å finne i en redigert versjon i denne ukens utgave av Ny Tid. Av en eller annen grunn er jeg omtalt som professor, (noe som selvfølgelig er hyggelig) men ikke riktig. Artikkelen har dessverre ikke tatt med alle henvisningene på trykk, men de kan du finne her.

Det «glemte» Jemen

Bak Al-Qaida, droneangrep og terrortrusler finnes et land som forsøker å stable seg på beina etter den arabiske våren og hvor terrorisme er det minste av mange problemer. 

Den siste uken har Jemen igjen vært i internasjonale mediers søkelys etter at amerikansk etterretning angivelig skal ha mottatt informasjon om at Al Qaida og Al Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) har planlagt et eller flere angrep mot vestlige interesser. Ambassader, konsulater og vestlige arbeidstagere ble bedt om å evakuere landet og på samme tid ble droneangrepene mot angivelige AQAP-affilierte medlemmer trappet opp. I løpet av uken har det blitt gjennomført minst fem ulike angrep ulike steder i Jemen. Norsk og internasjonal media har hatt en bred dekning av trusler, angrep og dekket utviklingen tett, men på bakken i Jemen hvor farene angivelig skal være størst der er frykten for terror minimal. Det er kanskje ikke så rart, for sammenlignet med problemene Jemen vil møte i årene som kommer fremstår en gruppe med militante radikaliserte islamister i fjellene som det minste av mange mye større problemer. 

Den arabiske våren, som rammet hele den arabiske verden i varierende grad, traff også Jemen. Etter måneder med protester (og kamphandlinger noen steder) valgte tidligere President Ali Abdullah Saleh å fratre sin stilling etter å ha forhandlet seg frem til immunitet for seg og sine, og han overlot den til sin visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi. Hadi fikk dermed ansvar for å videreutvikle landet som kalles «det fattigste landet i den arabiske verden». 

President Hadi og styresmaktene i Jemen har enorm utfordringer om de ønsker å forbedre Jemens sosiale og økonomiske realiteter. 42 prosent av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er 64 år, 12 år lavere enn i Tunisia, 10 år lavere enn i Egypt som også har fått føle den arabiske våren på kroppen. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45,2 prosent) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. Hele 43 % av barna under fem år er underernærte, det er kun India som har et prosentvis høyere antall underernærte barn. En vei ut av fattigdom er ofte utdannelse, men kun litt over halvparten av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. (30 av % kvinnene, rundt 70 % av mennene). I tillegg antas det at tre til fem millioner barn ikke har adgang til skole.   

De økonomiske faktorene i Jemen er også nedslående og langt dårligere enn i Tunisia og Egypt som det kan være relevant å sammenligne med. BNP (kjøpekraftskorrigert) per innbygger er kun på $2.300 (sunket fra $2700 i 2010) sammenlignet med Tunisia ($9.900) og Egypt ($6.700). Arbeidsledigheten anslås til skyhøye 35 prosent offisielt, men er trolig enda høyere. Heldigvis, vil noen si, har Jemen olje og staten har vært helt avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 44. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og for 70 % av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge blant annet Chatham House (2011) så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer dyrkes det khat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger khat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette på khatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for grunnvann. Spådommen er at dette allerede kan skje om 10-15 år.

Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 400 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord (houthikrigene) og i sør de siste årene. I tillegg til de internt fordrevne flyktningene finnes det over 200 000 somaliere, eritreere og andre afrikanere med flyktningstatus som oppholder seg i landet og som oftest lever under forhold som er umenneskelige. 

Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Flere journalister og akademikere har dratt til områdene i sør hvor Al Qaida antas å ha sine kjerneområder. De har alle kommet tilbake med de samme svarene. Mange av de små landsbyene er helt eller delvis ødelagte og har som oftest en lutfattig befolkning som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det mange steder ikke tilgang på vann og lite eller ingen elektrisitet. Dette er områdene sentralmakten bryr seg lite om og det er de ulike klanene og stammene som styrer tilnærmet uavhengig fra den sentrale statsmakten.

Det er i disse områdene dronene faller fra himmelen og av og til treffer der de skulle. Flere ganger har det gått fryktelig galt, som i al-Majalah, hvor en drone drepte 41 sivile i 2009, blant dem 14 kvinner og 21 barn. Ledere for stammeføderasjonene har uttalt de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De har også påpekt at oppslutningen rundt AQAP og deres søsterorganisasjon Ansar al-Sharias ofte har en basis i at de gir unge menn et håp for fremtiden og gir dem muligheten til å forsørge sine familier. Det har kommet bekreftede historier om at ledere for disse organisasjonene har tilbudt nye medlemmer våpen og $400 i måneden for å la seg rekruttere. Slike tilbud er vanskelig å si nei til i et land hvor «alle» bør eie et våpen og ofte tjener mindre enn $2 dagen, om de i det hele tatt har inntekstbringene arbeid. 

Det tyder på at den ideologiske faktoren, som mange mener styrer alle medlemmer av AQAP, i mange områder er ikke-eksisterende. Selv om lederskapet består av radikaliserte militante islamister så er nettverket under ikke like enhetlig. Det er dessverre slik at for unge menn i noen veldige fattige distrikter i Jemen er det å bli medlem av Al Qaida affilierte organisasjoner det beste av mange dårlige muligheter. Dette er på ingen måte å unnskylde terroraktiviteter, men for å gi et bilde av at situasjonen ikke alltid er svart/hvit. 

Mye av poenget er at for å få en løsning på terrortrusselen som har fylt media den siste uken så må man inkludere «det glemte Jemen» i ligningen. Istedenfor å pøse inn penger til sentralmyndighetene som Saudi-Arabia gjør kun for å forhindre at Jemen ikke faller helt sammen, så må det fokuseres på en utvikling som er bærekraftig. Fra norsk side er det noen gode nyheter, spesielt at Flyktningehjelpen i 2012 endelig fikk innpass i Jemen og bidrar på den måten i å hjelpe og utvikle det sivile samfunnet i landet. Det å ha et kontinuerlig fokus på utvikling fremfor stadig brannslukking er en prosess som tar tid og som forutsetter at flere jobber mot samme mål. Et steg i riktig retning ville vært at USA ville behandlet Jemen som en partner og ikke kun et terrorrede, selv om det sikkert er en naiv forhåpning.

Det er ikke slik at jemenitter støtter terror og vold mer enn oss andre. De gjør som de fleste andre i verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjør det som må gjøres for å forsørge dem. Ved å ta tak i problemene i «det glemte Jemen» kan man nemlig ta to fluer i en smekk. Landet kan få en positiv utvikling sosialt og økonomisk, som igjen fører til at terrororganisasjoner som Al Qaida sitt eksistensgrunnlag svekkes kraftig. En slik strategi vil vise seg å være mye mer effektivt i terrorbekjempelsen enn droner i et langsiktig perspektiv. Dessverre ser det ut til USA sin strategi under Obama fortsetter med å ha fokus på kortsiktige militære mål i Jemen.  Det kan vise seg at den strategien vil være en ulykke både for jemenitter og USA.

Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.

Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:

De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.

I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:

Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.

Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP

Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.

I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.

Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia

Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013

Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.

Jemen: Journalister blir ansett som terrorister, løslatelsen av Abdulelah Haider Shaye

I føljetongen "nyheter som får stor oppmerksomhet internasjonalt, men lite oppmerksomhet i Norge" er vi kommet til nyheten om at den jemenittiske journalisten Abdulelah Haider Shaye endelig er løslatt fra fengsel. I fjor vår skrev jeg en lengre artikkel om Shaye som høyst sannsynlig ble fengslet siden han avslørte at et amerikansk droneangrep i Jemen rammet kvinner og barn. Ønsker du bakgrunn for Shaye-saken så bør du lese den før du går videre.

Shaye har blitt støttet av mange menneskerettighetsorganisasjoner som har krevd hans løslatelse i tre år og nå er han endelig en fri mann. Eller fri mann er å dra det litt langt. Han har fått husarrest de neste to årene, i tillegg til et tre års reiseforbud. Det innebærer at han ikke kan utøve yrket sitt og heller ikke kan reise ut av hovedstaden Sanaa. De fleste har applaudert at President Hadi har løslatt Shaye, men det er også blitt påpekt av blant annet Amnesty at det ennå er en del ting som er ubesvart. Det er allikevel noen som ikke er fornøyd med at en journalist er løslatt, nemlig USA.

Ironisk nok har USA flere ganger offentlig uttalt at rettsystemet i Jemen ikke holder mål og at hele landet er korrupt. Allikevel er de skuffet og bekymret over at en journalist som er dømt i dette korrupt og uholdbare rettsystemet er løslatt. Jeremy Scahill som jeg tidligere har nevnt her på bloggen har i en liten twittertirade sammenfattet paradoksene

Fortiden leser jeg boken "Dirty Wars" av nevnte Scahill, som slakter amerikansk utenrikspolitikk de siste 20 årene. Om bare 20 % av innholdet i boken er korrekt så er det ganske sjokkerende lesning. Scahill har også laget en dokumentarfilm med samme navn og i den filmen berøres arrestasjonen av Shaye. I dagens Democracy Now blir Scahill intervjuet om både filmen og Shaye og om det som påstas er sant så er det en ganske sjokkerende historie.

Det er en historie om en tøff journalist som på egenhånd avslører amerikanske angrep på sivile jemenitter, som blir truet med fengsel om han ikke holder kjeft og som til slutt havner i fengsel grunnet sin journalistiske gjerninger. I tillegg blir han holdt innesperret fordi president Obama personlig grep inn og ba tidligere president Saleh om det (Linken viser telefonsamtalen mellom de to). Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Democracy Now under her og gjøre opp deres egen mening:

Kort sagt er arbeidsvilkårene for kritisk journalistikk blitt verre. Saken til Shaye viser hvor tøft det kan være å jobbe for sannheten når man har en mektig fiende som Det hvite hus i nakken.

Presseklipp: (U)dannet og Den arabiske halvøy

En meget klok og intelligent mann, og i tillegg en god bekjent av meg, Knut Melvær har tatt initiativet til å starte en podcastserie han har kalt (u)dannet. I samme ånd som "Hva er" bøkene, så er (u)dannet en podcastserie som ønsker å gi lytteren en innføring i ulike temaer, temaer som man ofte kunne ønske å vite litt mer om. Fremover vil det kommer podcaster om middelalderen, Sri Lanka, Melodi Grand Prix og Ludvig Holberg, men første episode er dedikert til denne bloggen. Ja temaet er enkelt og greit Den arabiske halvøy.

Om du har interesse i å høre litt lett samtale om ulike temaer knyttet til Den arabiske halvøy så sjekk ut (u)dannet her:

God fornøyelse! 

Jemen: En revolusjon for revolusjonen?

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts. 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future.

 As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drones strikes.

For en uke siden kom det spennende nyheter ut fra Jemen. President Hadi hadde utstedt ordre om at deler av den jemenittiske hæren skulle omorganiseres og denne gangen var det storfiskene som skulle trekkes ut av vannet. Den siste uken har ulike aktører med innsikt i Jemens indre anliggende spådd hva dette vil bety for landet fremover. Den eneste enigheten som eksisterer er at det ikke er mulig å spå. Opp i alt dette så har amerikanerne gjenopptatt sine drone-angrep på jemenittiske borgere. Det gjør ikke situasjonen enklere for de som jobber for en nasjonal forsoning av det jemenittiske folk.

Nyheten om omstruktureringen sprakk for en uke siden og det er den dristigste manøveren til president Hadi så langt. Det har lenge vært et krav om at Saleh og hans familie må fjernes fra maktposisjoner, spesielt militæret, og det var nettopp det Hadi tok mot av seg til å gjøre. Ali Abdullah Saleh er for tiden i Saudi-Arabia for medisinsk behandling og da tok Hadi affære. Ahmed Saleh, potensiell presidentkandidat og sønnen til Ali Abdullah Saleh ble fratatt vervet som sjef for Den republikanske garde. Garden ble oppløst og innlemmet i en ny militærenhet, mens Ahmed ble utnevnt til jemenittisk ambassadør i FAE. Nevøene til Saleh, Ammar Mohammad (Leder av National Security Bureau) og Tariq Mohammad (sjef for The Presidential Guard) ble henholdsvis militær attaché til Etiopia og Tyskland. Han sendte med andre ord hele Saleh-familien ut av landet. Under opptøyene i 2011 kjempet Saleh-familien mot general Mohsen Al-Ahmer. Mohsen Al-Ahmer ble også fjernet fra sin posisjon som sjef for «The First Armoured Division» og oppnevnt som militær rådgiver til president Hadi. Mohsen mistet sin hær (hæren ble oppløst og deres hovedkvarter skal gjøres om til en nasjonal park tro det eller ei) men fikk mulighet til å påvirke President Hadi i den retning han ønsker. Dette trekket viser at Saleh-familien fikk en større smekk over fingrene enn det Mohsnn gjorde. Men hva betyr det for Jemen?

En klar konsekvens av dette er at teltleirene i Change Square og andre steder i Sana’a nå blir rigget ned. I følge Washington Post har ungdomsgrupperingene som har styrt mye av demonstrasjonene de siste årene uttalt at de pakker sammen siden målene med protestene nå er innfridd. Men de advarer også om at de vil komme tilbake om det er nødvendig. Hovedgrunnen er ikke de militære omstruktureringene, men ønsket om å fokusere på den nasjonale dialogen som nå foregår. En dialog Raymond Lidal har rapportert fyldig om tidligere.(Du får også fyldig informasjon om maktkampen mellom Mohsen, Saleh og Al-Ahmer klanen i det innlegget om du vil vite mer). Dermed er Jemen et steg videre på veien mot en mer stabil stat sier mange. Er det så enkelt?

Er det så enkelt?

I etterkant av de militære omstruktureringene så er det mange som har vært ute å ytret seg. Human Right Watch har på den ene side applaudert omstruktureringene, spesielt det at både Saleh-familien og Mohsen er fjernet fra sine stillinger. På den andre siden har de sterkt kritisert at Saleh-familien får diplomatstillinger i utlandet (diplomatisk immunitet) og ikke kan tiltales for brudd på folkeretten under opprøret i 2011, mens Mohsen blir promotert til en høyere militær stilling. International Crisis Group peker på mye av det samme som HRW, men er litt grundigere i sin analyse. De peker på at selv om Hadi har vingeklippet Saleh-familien, så kan det ha medført at Mohsen (selv om han mistet sin hær) har kommet styrket ut av denne omorganiseringen. Mohsen er forhatt både av Houthiene i nord og separatistene i sør, og en styrket Mohsen i statsapparatet er ikke godt nytt for den nasjonale dialogen som foregår. Det er som ICG påpeker like viktig å få Mohsen ut av maktposisjoner om det skal være noe håp for at Den nasjonale dialogen skal ha mulighet for å lykkes. 

 Hva er konsekvensene?

Det er ikke lett å se hvilken betydning denne omstruktureringen vil ha å si for Jemen fremover. I løpet av uken har det kommet to meget interessante analyser fra eksperter på området, Bernhard Haykel og Sama’a Al Hamdani. De er uenige på noen punkter, men begge peker på en del faktorer som er viktige å ta med i beregningen. Haykel starter sin artikkel med å påstå at omstruktureringen effektiv har gjort slutt på Saleh sin innflytelse i jemenittisk politikk og at Mohsen er strippet for makt. Den uttalelsen har han fått mye kritikk for, for Saleh er uten tvil en faktor å regne med selv om familien har mistet grepet på militæret. Men ser man vekk fra den ubalanserte introduksjonen så er han dyktig. I følge Haykel er Al-Ahmer klanen styrket etter omorganiseringen noe som fører til at Al-Islah trer frem som en enda viktigere maktfaktor i Jemen. Partiet som ble startet av Abdullah al-Ahmer, faren til de nåværende lederne av Al-Ahmer klanen, er også sterkt knyttet til Ali Mohsen. Islah er et islamsk/stamme parti som har blitt beskyldt for å kuppe revolusjonen fra ungdommene gjennom blant Hamid Al-Ahmer en rik forretningsmann som trolig stiller til presidentvalget i 2014/2016/om det blir avholdt. 

Som Raymond Lidal tidligere har påpekt er Den nasjonale dialogen allerede i problemer. Om det i tillegg vil bli slik at Islah vil styrke seg i etterkant av omstruktureringene så vil det kun skade denne dialogen. Islah er forhatt både i nord blant houthiene (Islah er sunni, Houthi er Shia/Zaydi) og i sør blant separatistene. Haykel fortsetter: 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future. (…). In other words, a new political structure has to be devised for Yemen, one that breaks with the corrupt and brutal leaders of the past and that also grants Yemenis a measure of local autonomy.

Haykel er forsiktig optimist selv om han ser alle problemene Jemen har foran seg. En som ikke er like optimistisk er al Hamdani. I sitt innlegg i avisen The National peker hun på at omstruktureringen kan føre til mer uro, ikke mindre som mange håper på. Hamdani er enig med Haykel i at Islah styrker seg etter Hadi sine ordre, og understreker at det betyr at Islah (sammen med Mohsen) i praksis nå kontrollerer halve det jemenittiske militæret. Hadi, som opprinnelig er fra Sør-Jemen, kontrollerer i praksis den andre halvdelen etter hans omstruktureringer. Hamdani er redd for at denne klare delingen av innflytelse i militæret mellom Islah og Hadi (og hans allierte) vil kunne føre til krig om dere interesser kommer i konflikt. Det kan føre til at militæret begynner å kjempe mot seg selv, men da også drar med seg resten av landet i en kamp nord mot sør. De store taperne da vil da bli separatistene i sør:

The two dominating powers of the military, Gen Mohsen and Islah on the one hand and Mr Hadi's forces on the other, could easily result in a typical north-south regional schism. Ultimately, the lives of separatists will be in danger. The military will always support the home region of the president, Abyan, and Islahis will not hesitate to involve their militias and their hold on the military to gain control over southern territories.

Hamdani avslutter mye mer pessimistisk enn Haykel: 

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts.

Droner, AQAP og USA 

Et siste poeng til slutt. Midt oppe i denne nasjonale uroen og maktkamper mellom ulike fraksjoner i hovedstaden, Sør-Jemen, Houthiene og stammer, så finner man også de militante islamistene ofte under Al Qaida flakket. USA har tatt mål at seg til å hjelpe Jemen gjennom den nasjonale dialogen og er blitt en nær alliert av president Hadi. Derfor får de også lov til å sende droner inn over jemenittiske luftrom for å «ta ut» terrorister. Jeg har tidligere skrevet mye om problemene, både moralsk og rettslig, rundt denne dronepraksisen som fører til mye sinne i Jemen og på bakken. I et leserinnlegg på Al-Monitor forteller Farea Al-Muslimi om da hans landsby ble angrepet av droner for et par dager siden. Om det han forteller har sannhet i seg, så er det bare et nytt eksempel på en praksis fra USA som både er moralsk forkastelig, men kanskje viktigere synes å bryte med grunnleggende rettigheter. Hammed al-Radmi, en antatt mellomleder i Al-Qaida skal ha bosatt seg i Wessab, I Dhammar-provinsen, uten at noen av innbyggerne viste om hans påståtte tilknytning. Han ble drept i et drone-angrep rettet mot hans hus og bil. Det som provoserer Al-Muslimi er ikke at USA går etter påstått terrorister, men at de kun er ute etter å drepe. Al-Radmi kunne lett blitt arrestert, tatt med inn til avhør og blitt stilt for en rett, men som mange ganger før så velger USA å sende droner mot han og hans familie. Noe som ofte fører til at sivile mister livet. 

Denne praksisen begynner å provosere så mange i Jemen at den kan vise seg å være kontraproduktiv. 

As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drone strikes.

For hver drone du slipper på en terrorist, så dukker det opp to nye. Om dette blir en virkelighet så er ikke  det et godt tegn for Jemen, USA eller regionen.