I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.
I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette.
I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig?
This is important. The US has carried out, by my best estimate,
between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.
Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi,
Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are
dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real
in Yemen. And this is causing problems and - I continue to say - is one
of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.
Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.
I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare.
Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.
“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent
sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that
has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating
more militants than they can kill.”
The
army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any
other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep
the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any
security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning,
manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do
anything.”
I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm.
Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.
"You can pass a lot of laws. Those laws are not going to get Bin Laden dead." (Leiter, Head of National Counterterrorism center)
I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i begge artiklene. I denne delen fokuserer jeg på artikkelen i New York Times.
New York Times publiserte en grundig artikkel for et par dager siden med innblikk i hvordan Obama administrasjonen har utviklet sin egen politikk rundt drone-angrep. I artikkelen kalt Secret ‘Kill List’ Proves a Test of Obama’s Principles and Will dokumenteres det grundig hvordan Obama har gått fra idealistiske uttalelser om ingen tortur og stenging av Guantanamo-basen, til å bli en realpolitiker som ikke blir blendet av sin egen retorikk. Kort sagt så er det "pragmatism over ideology" som er slagordet for anti-terror politikken. Det er veldig mye som kan sies om artikkelen og jeg vil bare trekke frem et par ting som er relevant for denne bloggen.
Et poeng som er litt oppsiktsvekkende er hvordan Obama-administrasjonen ser på sine fiender i land de opererer, som Jemen. Distinksjonen mellom sivil og fiende er vanskelig å finne.
It in effect counts all military-age males in a strike zone as
combatants, according to several administration officials, unless there
is explicit intelligence posthumously proving them innocent.
Denne politikken vises tydelig i Jemen, hvor sivil tap sjeldent har blitt kommentert av amerikanske myndigheter. I tillegg viser det seg at Obama-administrasjonen har en egen hemmelig "kill-list" hvor kandidater nomineres og blir valgt "inn" på listen. Til slutt er det Obama selv som avgjør om målene skal angripes, basert på denne listen. Artikkelen peker også på en endring i politikk fra Bush til Obama når det kommer til å pågripe terrorister.
Their policy is to take out high-value targets, versus capturing
high-value targets,” said Senator Saxby Chambliss of Georgia, the top
Republican on the intelligence committee. “They are not going to
advertise that, but that’s what they are doing.”
Dette har vist seg de siste årene med angrepene på blant annet Bin Laden og Anwar Al-Awliki. Til slutt så viser artikkelen til det famøse angrepet i Majala (2009, des) i Abyanprovinsen, som i etterkant har vært vond nøtt for hele Obama-administrasjonen. Her ble målene man ønsket tatt ut, men også to familier i nærheten ble drept, både kvinner og barn. Jeg tidligere omtalt denne saken på bloggen og da spesielt under posten om hvorfor USA ønsker å holde en jemenittiske journalist fanget. Denne journalisten er den som først rapporterte om Majala hendelsen. Det viser seg at denne hendelsen har hatt akkurat motsatt effekt av hva man ønsket. Den kalles ofte starten på Ansar Al-Sharia sin oppbygning i Jemen. Det ble etterhvert også lagt ut videoer som viste hva amerikanske droner hadde gjort, en av dem kan du se under. (advarer mot meget sterke bilder og jeg kan ikke 100% verifisere at den er autentisk. Den er hentet fra @afrahnasser sin blogg.
Det artikkelen til NYT viser er at Obama-administrasjonen etter denne hendelsen skal ha strammet grepet rundt disse angrepene og at det ble stilt høyere krav før man kunne "ta" ut det man anså som terrorister. Men disse kravene ble etter kun et par år løst mer og mer på, både i Pakistan og i Jemen. Et eksempel er drapet på sønnen til Anwar al-awliki som ennå ikke har blitt kommentert av amerikanske myndigheter selv om han er amerikanske statsborger, mindreårig og aldri har vært involvert i "terrorhandlinger". For å få et bedre innblikk i helheten så bør du sette av en halvtime og lese artikkelen.
I del to fokuserer jeg mer på Jemen og da med fokus på hvordan AQAP har bygget seg opp i landet og hva USA har gjort for å bidra/stoppe dette de siste 20 årene. Dessverre er drone-angrepene noe som kan ha bidratt til dette og da spesielt angrepet i Majala som av mange blir sett på som et vendepunkt i negativ retning. Dette kommer jeg mer tilbake til i Del 2 som publiseres i løpet av dagen.
Denne fredagen blir det kun en liten post. Denne saken skulle jeg egentlig skrevet om i forrige uke, men jeg fikk ikke tid. Det er uansett en viktig og meget interessant sak. Det dreier seg om en jemenittisk journalist, Abdulelah Haider Shaye, som nå sitter fengslet i et jemenittisk fengsel etter sterkt press fra USA. Jeremy Scahill som jeg har nevnt tidligere på denne bloggen har skrevet en meget god og informativ artikkel om Shaye og grunnen til at han nå sitter fengslet. Det hele koker ned til Shaye sin forbindelse med Al-Qaida.
I Jemen er han kjent som en kritisk og undersøkende journalist, som har Al-Qaida som et av sine spesialfelt. I 2009 ble Shaye for alvor kjent for amerikanske myndigheter etter at en treningsleir for Al-Qaida i Abyanprovinsen ble bombet av jemenittiske myndigheter. Eller det var det alle trodde. Shaye tok en stor risiko og reiste til området for å dokumentere hva som hadde skjedd og der så han noe helt annet enn hva som tidligere hva blitt dokumentert. Mange kvinner og barn var blitt drept og våpnene som ble brukt var amerikanske. Til sammen 14 kvinner og 21 barn mistet livet i angrepet, som i etterkant har vist seg å være gjennomført med USA i førersetet. Og ennå er det usikkert om angrepet i det hele tatt rammet Al Qaida medlemmer. Resten av historien kan dere altså lese i Scahill sin gode artikkel.
Du bør også lese kommentarer fra Scott Horten, hvor han argumenterer for at Shaye holdes fengslet, ikke fordi han er tilknyttet Al-Qaida, men fordi han som kritisk journalist har avslørt amerikanske operasjoner i Jemen. Flaut for USA, ja, men ikke straffbart.
Det alt koker ned til er om det er ok å fengsle en journalist fordi han har et kontaktnettverk i en terrororganisasjon og intervjuer dem? Eller om det er ok og fengsle en journalist som gjør jobben sin og avslører hemmlige militære operasjoner av fremmede makter i sitt eget land? Avisen The National mener iallefall at det ikke er lov og er støttet av mange internasjonale NGOer som Amnesty, Human Right Watch, Reporters Without Borders og Committee to Protect Journalists. Avisen har derfor startet en kampanje for å hjelpe Shaye og den siden vil jeg anbefale alle å gå inn å se på. Her finner dere alt materiale som har med saken å gjøre og så kan dere selv gjøre opp deres mening.
Så får vi bare håpe at oppmerksomheten fører til at det vil bli en løsning på saken.
OPPDATERT 25 MARS
Det virker som om denne saken får mer og mer oppmerksomhet i internasjonal media, iallefall noen steder. Shaye som tidligere har freelancet for Al Jazeera, ABC og Washington Post har nå fått en av sine tidligere arbeidsgivere til å skape litt oppmerksomhet rundt seg. I programmet The Listening Post på Al Jazeera, et program med fokus på medier i hele verden, så har de denne uken valgt å ha et halvtimes program om saken til Shaye, hvor blant Jeremy Scahill (@jeremyscahill) er intervjuet. Programmet kan du se under og du kan lese mer om Al Jazeera sin dekning her.
Halvtimen som Al-Jazeera har laget er grundig dokumentert og du får et godt inntrykk av hva som har skjedd rundt saken til Shaye, med et kritisk blikk både på Shaye selv og på amerikanske og jemenittiske myndigheter. Jeg vil anbefale alle å se programmet og gjør opp deres egen mening etterpå. Mitt inntrykk er at det er noe som ikke helt stemmer når man kan holde en journalist innesperret, uten at det finnes bevis (så langt iallefall) for at han har gjort annet enn å være en kritisk journalist med et kildenettverk mange ville vært misunnelig på.
Da var det snart helg igjen og det er tid for å finne noe å lese på sammen med lørdagskaffen og helgefrokosten. Og denne uken har jeg i hovedsak lyst å fokusere på en artikkel som ble publisert for noen dager siden, som har fått stående applaus fra alle jemenkjennere på sosiale medier.
Jeremy Scahill (@jeremyscahill) slapp denne uken en artikkel kalt "Washington's War in Yemen Backfires" som er obligatorisk å lese for alle med interesse for Jemen. Scahill har skrevet en veldokumentert artikkel og i motsetning til skrivebordssynsere (som meg selv) så har han vært tilstede i de konflikområdene han omtaler. I det store og det hele oppsummerer Scahill Jemens komplekse natur og hvordan USA kan ha bidratt til å øke rekruteringen og oppslutningen til grupper som AQAP, gjennom handlinger som hadde som uttalt mål om akkurat det motsatte.
Om du ikke orker å lese alt som jeg går igjennom under, så anbefaler jeg å se intervjuet med Scahill på Democracy Now, hvor han i stor grad peker på alle poenger jeg fokusere på under. Flink kar!
Den feilslåtte anti-terror politikken
Scahill har dratt sør i Jemen, blant annet til Abyan provisen hvor det har vært harde kamper mellom islamister som kaller seg Ansar Al-Sharia og jemenittiske myndigheter siden mai i fjor. Det har siden den tid nesten ikke vært journalister i området, men Scahill fikk muligheten til å bli med helt til frontlinjen med en general i den jemenittiske hæren. En general som på mange måter kjemper en tapt kamp, men som ikke vil gi opp.
In all, more than 230 Yemeni soldiers have been killed in battles with the militants since last May. “These guys are incredibly brave,” the general concedes, speaking of the militants. “If I had an army full of men with that bravery, I could conquer the world.”
Det Scahill viser er at disse islamistiske gruppene ser ut til å vinne stadig mer sympati blant folk i mer rurale områder, fordi jemenittiske styresmakter og amerikanerne har feilet i sin anti-terror politikk. Og det som kanskje er det skumle, som Scahill viser, er hvordan Ali Abduallah Saleh sitt regime har lurt amerikanske styresmakter trill rundt, ved å prate dem etter munnen. Et av problemene på landsbygden er at de kun ser jemenittiske styresmakter når de blir angrepet eller når amerikanske droner flyr over husene deres. Derimot har de islamske militante organisasjonene, som Ansar Al-Sharia, tatt på seg rollen som sikkerhetsbeskytter. Men det har også sin pris for noen.
Ansar al Sharia repaired roads, restored electricity, distributed food and began security patrols inside the city and its surroundings. It also established Sharia courts where disputes could be resolved. “Al Qaeda and Ansar al Sharia brought security to the people in areas that were famous for insecurity, famous for thefts, for roadblocks,” says Abdul Rezzaq al Jamal, an independent Yemeni journalist who regularly interviews Al Qaeda leaders and has spent extensive time in Zinjibar. “The people I met in Zinjibar were grateful to Al Qaeda and Ansar al Sharia for maintaining security.” While the militants in Abyan may be bringing law and order, this is, at times, enforced with horrifying tactics such as limb amputations against accused thieves and public floggings of suspected drug users.
Det har blitt hevdet AQAP har styrket seg er på grunn av at det ikke er en sterk president eller sentralmakt i Jemen etter opprøret det siste året. Det Scahill viser er at det trolig ikke er hovedårsaken til at islamistene har bygget seg opp. Derimot kan det tyde på at den økende støtten til AQAP sin ideologi er det økende raseriet fra ulike stammer i Jemen mot USA sin anti-terror politikk og støtten som er blitt gitt til Saleh sitt regime. For USA har i flere år drevet opplæring, trening og støttet opprettelsen av anti-terror styrker (CTU) i Jemen økonomisk. Disse styrkene har blitt ledet av familiemedlemmer av Saleh. Det som har provosert mange stammergrupperinger er at disse styrkene, som ble satt sammen for å kjempe mot terroristgrupperinger som AQAP i stedenfor har blitt flyttet til Sana'a for å beskytte presidenten og hans regime. Dermed har det ofte bare vært den regulære jemenittiske hæren igjen, en hær som er dårlig trent og med dårlig moral. På den måten så har USA vært med å finansiere godt trente militære styrker, som det siste året har kjempet mot sitt eget folk. Slik ting fører ikke til popularitet.
Og det blir verre. Det var under Bush administrasjonen dette samarbeidet med jemenittiske myndigheter ble startet. På den tiden var det kun finansiell og militær støtte som ble gitt, men Obama administrasjonen har tatt det et steg lenger. For i 2009 begynte man å sende ubemmanede droner inn i Jemen for å ta ut mistenkte terrorister. Informasjonen om hvor disse befant seg fikk man av jemenittiske myndigheter, som flere ganger feilinformerte for at USA skulle bombe motstandere av regimet. Noen angrep har tatt ut målene, mens andre kun har rammet sivile.
Some of the unilateral strikes have killed their intended targets, such as the CIA attack on Awlaki. But others have killed civilians—at times, a lot of civilians. And many of these have been in Abyan and its neighboring province of Shebwa, both of which have recently seen a substantial rise of AQAP activity. President Obama’s first known authorization of a missile strike on Yemen, on December 17, 2009, killed more than forty Bedouins, many of them women and children, in the remote village of al Majala in Abyan. Another US strike, in May 2010, killed an important tribal leader and the deputy governor of Marib province, Jabir Shabwani, sparking mass anger at the United States and Saleh’s government. “I think these airstrikes were based on false intelligence from the regime, because that is the nature of the contractor,” Qahtan charges. “The contractor wants to create more work in return for earning more money.”
I tillegg ble sønnen til Awlaki, en 16 åring, senere drept i et droneangrep. Sønnen er amerikansk statsborger. Gjenntatte angrep på uskyldige sivile skaper harme i befolkningen. Det som gjør disse feilslåtte angrepene ennå verre i Jemen er at du da også rammer stammesamfunnet.
The strikes “have recruited thousands.” Yemeni tribesmen, he says, share one common goal with Al Qaeda, “which is revenge against the Americans, because those who were killed are the sons of the tribesmen, and the tribesmen never, ever give up on revenge.” Even senior officials of the Saleh regime recognize the damage the strikes have caused. “People certainly resent these [US] interventions,” Qirbi, the foreign minister and a close Saleh ally, concedes.
Dermed har de amerikanske droneangrepene, som var ment å svekke AQAP, bidratt til å gjøre det motsatte. Stammer som tidligere kjempet mot AQAP eller iallefall ikke støttet dem, ser nå i økende grad en allianse med samme gruppering som den beste løsningen i kampen mot amerikanske angrep. Og dermed er vi fremme med hovedpoenget til Scahill. At USA rett og slett har gjort en for dårlig jobb på bakken i Jemen og ikke har tatt hensyn til de spesielle samfunnsforholdene (stammesamfunnet) som landet er preget av.
The key to accomplishing anything in Yemen is navigating its labyrinthine tribal system. For years, a tribal patronage network helped bolster Saleh’s regime. Many tribes have had a neutral view of AQAP or have seen it as a minor nuisance; some have fought against Al Qaeda forces, while others have given them safe haven or shelter. The stance of many tribes toward Al Qaeda has depended on how they believe AQAP can forward their agenda. But US policy has enraged tribal leaders who could potentially keep AQAP in check and has, over the past three years of regular bombings, taken away the motivation for many leaders to do so.
Scahill viser dette ved å henvise til en intervju med en stammelder sør i Jemen:
Several southern leaders angrily told me stories of US and Yemeni attacks in their areas that killed civilians and livestock and destroyed or damaged scores of homes. If anything, the US airstrikes and support for Saleh-family-run counterterrorism units has increased tribal sympathy for Al Qaeda. “Why should we fight them? Why?” asks Sheik Ali Abdullah Abdulsalam, a southern tribal sheik from Shebwa who adopted the nom du guerre Mullah Zabara, he says, out of admiration for Taliban leader Mullah Mohammed Omar. “If my government built schools, hospitals and roads and met basic needs, I would be loyal to my government and protect it. So far, we don’t have basic services such as electricity, water pumps. Why should we fight Al Qaeda?” He says that AQAP controls large swaths of Shebwa, conceding that the group does “provide security and prevent looting. If your car is stolen, they will get it back for you.” In areas “controlled by the government, there is looting and robbery. You can see the difference.” Zabara adds, “If we don’t pay more attention, Al Qaeda could seize and control more areas.”
Det som kanskje er overraskende er at disse stammelederne ser på AQAP som en terroristorganisasjon, men definisjonsspørsmål er ikke det som opptar disse lederene mest.
“The US sees Al Qaeda as terrorism, and we consider the drones terrorism,” he says. “The drones are flying day and night, frightening women and children, disturbing sleeping people. This is terrorism.” Zabara says several US strikes in his region have killed scores of civilians and that his community is littered with unexploded cluster bombs, which have detonated, killing children. He and other tribal leaders asked the Yemeni and US governments for assistance in removing them, he says. “We did not get any response, so we use our guns to explode them.” He also says the US government should pay money to the families of civilians killed in the missile strikes of the past three years. “We demand compensation from the US for killing Yemeni citizens, just like the Lockerbie case,” he declares. “The world is one village. The US received compensation from Libya for the Lockerbie bombing, but the Yemenis have not.”
Det siste store poenget som må understrekes er at stammene ikke frykter AQAP. Rett og slett fordi stammene er mye mektigere enn islamistene. Det ville vært selvmord for enhver islamistorganisasjon å legge seg ut med stammer i Jemen, da ville de bli knust. Og stammene har tidligere vært sterke motstandere av disse organisasjonene for de har bidratt til å skape ustabilitet i deres egne områder. Men nå ser flere stammer det som en fordel å alliere seg med disse grupperingen, for det vil fremme deres egne interesser. Scahill viser frykten AQAP har for å legge seg ut med stammegrupper i et intervju med en stammeleder (som før intervjuet stopper for å kjøpe en sekser med Heiniken å drikke mens de kjører bil), som også viser at islamistene i større grad enn mange andre forstår hvordan man skal spille det politiske spillet:
“Once I got stopped by AQAP guys at one of their checkpoints, and they saw I had a bottle of Johnnie Walker,” he recalls as he guzzles his second Heineken in ten minutes and lights a cigarette. “They asked me, ‘Why do you have that?’ I told them, ‘to drink it.’” He laughs heartily. “I told them to bother another guy and drove off.” The message of the story is clear: the Al Qaeda guys don’t want trouble with tribal leaders. “I am not afraid of Al Qaeda; I go to their sites and meet them. We are all known tribesmen, and they have to meet us to solve their disputes.” Plus, he adds: “I have 30,000 fighters in my own tribe. Al Qaeda can’t attack me.
Dette ble kanskje for langt for de fleste, men for å få frem poengene som Scahill så bra viser så tenkte jeg det var riktig. Artikkelen avsluttes med å konkludere med at USA sin anti-terror politikk har vært mislykket i Jemen. De har brukt masse penger og ressurser på å bekjempe terror, men resultatet har vært at Saleh sin familie har blitt rike og organisasjonene de har kjempet mot har fått økt støtte.
The United States “should have never made counterterrorism a source of profit for the regime, because that increased terrorism,” asserts Iryani. “Saleh's regimes agenda was to keep terrorism alive, because it was their cash cow.”
Konklusjonen som er like trist, som den viser hva feilslått politikk kan føre til, er som det klart sies av en tidligere rådgiver til president Saleh.
"Jeg tror at hadde vi bare blitt overlatt til oss selv, så ville vi hatt færre terrorister i Jemen enn det vi har nå."
I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.