Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation

I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:

By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)

Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her) 

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.

Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)

Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.

Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:

De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.

I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:

Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.

Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP

Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.

I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.

Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia

Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013

Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.

Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.

Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.

Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.

Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.

Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.

Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:

Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.

Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.

Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: Mellom kidnappingar og flystyrtar

Det er en ære å få presentere Den arabiske halvøys første gjesteblogger: Raymond Lidal (@rlidal). Forhåpentligvis vil dette være det første av mange innsiktsfulle innblikk fra Jemen.

Mellom kidnappingar og flystyrtar

 av Raymond Lidal, frilansjournalist busett i Sana'a.

Fyrst, eg er ikkje ein fyrstereisgut til Jemen, men viktigare: Eg er på ingen måte nokon Jemen-ekspert heller. Ikkje eingong ein Sana'a-ekspert (sjølv om det stort sett er her eg oppheld meg). Jemen er eit så samansett og komplisert land at eg ikkje torer å leggje meg på noko anna enn eit amatør-nivå. Eg kjem òg heilt sikkert til å overromantisere. Beklagar det. Sånn, det var ansvarsfråskrivinga.

---

Jemen. Kva tenkjer du då? I mitt fordomsfulle sinn tippar eg du ikkje kjem på veldig mykje positivt. Jo, Tawakkol Karman! Nei, eg tippar du eigentleg hadde gløymt kva land ho kjem frå.

Frå Jemen er det ikkje veldig stor variasjon i sakene som når internasjonal merksemd. Det er stort sett terrorisme, kidnappingar og al-Qaeda. Det er synd, fordi Jemen er mykje meir spanande enn som så. Dette innlegget kjem til å vere dels eit reiseinnlegg (frå Sana'a), dels ein klagesong over jemenittisk politikk, dels ei oppdatering på jemenittisk politikk, dels tryggleikspropaganda, dels ein klagesong over medias handtering av Jemen. Og litt kidnapping og al-Qaeda sjølvklart. 

Eg kom hit fyrste gongen i januar, 2011. Dagen etter eg landa starta dei fyrste store demonstrasjonane i Sana’a. Det viste seg jo at eg ikkje hadde noko med det å gjere. Men det var starten på ein lang og framleis uferdig revolusjon (eller ‘kaos’, alt etter kven ein spør). Julaftan 2011 kom eg attende til Noreg, men eg hadde berre så vidt byrja med Jemen. Det er eit land med ei voldsom tiltrekkingskraft. Og fantastisk grilla kylling!

Maten, luktene, qat-samlingane, vêret, naturen, gamlebyen i Sana'a. Menneska. Det er mykje å skryte av i Jemen, men menneska er grunnen til at ein kjem attende. Og menneska er grunnen til at ein verkeleg byrjar å bry seg om Jemen. Dei har gått gjennom mykje, og mykje står framleis att. Eg fekk oppleve dei og landet deira gjennom eit svært viktig år. Denne gongen håpar eg å få oppleve (litt av) endringa som så mange kjempa(r) for.

(Ta det med ro, eg skal skildre litt meir av det glade (og nydelege) Arabia lenger nede.)

Eitt av mange bilete frå taket mitt i gamlebyen.

Revolusjon og nedgang (og oppgang?)

2011 var ikkje eit bra år for den jamne jemenitt. Landet var i økonomisk og politisk oppløysing grunna opprøret. Til og med dei revolusjonære ville ha kalla situasjonen på overflaten for kaos (sjølv om opprøret var noko dei meinte var bra). Prisane på mat, gass og vatn steig kraftig. Valutaen sank tilsvarande. Det var harde kampar fleire stader i byen. Kampane førte til at folk måtte flykte og forretningar stenge. Det var uroleg, for å seie det mildt. Dog ikkje direkte farleg (unntak sjølvklart for dei uheldige som budde akkurat der kampane føregjekk; stridsdyktige soldatar; stridsdyktige stammemedlemmer; revolusjonistar på barrikadane). Mange støtta opprøret. Dei meinte at endring måtte kome. Jemen var i økonomisk krise òg før opprøret starta, og regimet til Ali Abdallah Saleh styrte landet med jernhand.

Både akademikarar og Saleh-fiendtlege vil i stor grad kalle Saleh-perioden for eit diktatur. Det er rett på fleire måtar, sjølv om det ikkje nødvendigvis er heilt dekkande. Stikkord er større fridom enn i til dømes Libya under Gaddafi og Syria under Assad. Det var (og er) eit relativt ope land. Internasjonale organisasjonar/selskap kunne operere i stor grad fritt (iallfall om ein ser vekk frå korrupsjonen). Men jo, Ali Abdallah Saleh var overalt, og styrte landet til sitt eige beste – ikkje til folkets beste.

Mange var òg imot opprøret, og meinte sterke Saleh var (og er) rette mannen for Jemen. Det er ei haldning som absolutt ikkje har døydd ut.

Nattleg utsikt frå gamlebyens høgaste (trur eg) bygning, hotellet Burj al-Salaam. For øvrig eit hotell eg ikkje vil tilrå grunna nær tilknytting til Saleh-familien.

Men Saleh måtte gå av til slutt, etter totalt 33 år som Jemens president (dei fyrste tolv åra som president i Nord-Jemen. Nord- og Sør-Jemen vart til eit samla Jemen i 1990). Jemens nye president heiter Abd Rabboh Mansour Hadi (det er iallfall éin av skrivemåtane), og det er han som no leiar Jemen gjennom overgangsperioden dei er inne i. Det er ein overgangsperiode som har som mål å vere over i 2014. Då skal det haldast både parlaments- og presidentval, men fleire tvilar på at styresmaktene og dei forskjellige opposisjonsgruppene klarer å halde den tidsramma.

Etter at Hadi (for short) "kom" til "makta" har lite skjedd. (Hermeteiknforklaring: Han var den einaste kandidaten i tulle-presidentvalet i februar 2012, og folk kunne berre velje 'ja'. I tillegg er det slett ikkje han eller den nye regjeringa som har makta. Dei gamle makthavarane har framleis styringa). Lite har altså skjedd, sett vekk frå stagnasjon og ytterlegare politisk kaos. Frå overraskande mange får president Hadi skryt for i det minste å ha klart å halde Jemen samla, og styrt landet nokolunde på rett sti fram mot den nasjonale dialogen (les meir om det i min neste post). Det er skryt han ikkje får så lett frå meg. Eg meiner det skal veldig mykje til for at partane no sender kvarandre ut i borgarkrig. Det har litt med situasjonen dei er i (ein borgarkrig hadde vore absolutt katastrofalt), og litt med det jemenittiske lynnet. I tillegg er det no så mange partar involverte at ingen ynskjer det (kontra 'nord' mot 'sør' i 1994 til dømes). Jemenittar er ikkje kjende for å ty til vald som fyrste utveg. Heller mekling (styresmaktene er ei litt anna historie). Dei er eit fredeleg folk, og ynskjer mest av alt stabilitet og ro. Hadi skal altså ha mindre skryt enn Jemens øvrige befolkning.

Revolusjonen held fram, dog i litt mindre grad. Mohammed her, min gode ven, er av dei søtare innslaga i den jemenittiske revolusjonen.

Farleg(are) for somme

Likevel, samanlikna med 2011 er fleire ting heilt klart betre. Særleg på overflaten. Mangel på væpna kampar midt i hovudstaden er vel det mest openberre. (Dog, det er stadig kampar fleire stader i landet. Seinast i Aden, Jemens nest største by.) Økonomien har heller ikkje stupt ytterlegare, så dagleglivet i Sana'a går som normalt att. Vatn-, drivstoff- og straumtilførselen er sånn halvvegs stabil. Merkbart betre enn 2011. For jemenittar flest har dermed livskvaliteten auka marginalt, sjølv om politikken er i limbo. For dei aller fattigaste er ingenting betra sjølvklart. Dei må vente ein god del lenger. Og dei kan vere så mange som halvparten av innbyggjarane.

(Oppdatering! Dette innlegget er skrive over ein viss periode. Den siste tida er straumsituasjonen merkbart verre.)

Det som derimot er verre enn 2011 er tryggleiken, og særleg for to grupper: (jemenittiske) politikarar/maktpersonar og, diverre, utlendingar. Men her skal det understrekast: sistnemnde gruppe har det frykteleg mykje lettare enn fyrstnemnde. For politikarar og makthavarar sin del så er det fyrst og fremst attentat som er "utfordringa". Det har vore ei veldig auke i politisk motiverte attentat og vald. Det går sjeldan ei veke utan, og det skjer ofte i hovudstaden. (Motorsykkel og maskingevær er dei føretrekte verktøya.) Det kan vere al-Qaeda, og det kan vere at al-Qaeda-namnet berre vert brukt av styresmaktene. Oftast veit me ikkje kven som står bak. Uansett, å vere ein maktperson i Jemen i dag er for ein risikosport å rekne.

Sånn cirka nøyaktig same bilete som det fyrste, berre i dagslys. Taket mitt er flott! Dette er sånn cirka midt i gamlebyen, litt nord-vest.

Eg er jo ein utlending i dette landet, og det er kanskje difor eg legg merke til det ekstra godt. Men det er diverre ikkje til å stikke under ein stol: utlendingar er oftare eit mål enn tidlegare. Kidnappingar og kidnappingsforsøk skjer. Ikkje ofte, men det skjer. Og det skjer i Sana'a. Det er ein stor skilnad frå tidlegare. For to veker sidan fekk me likevel ei gladmelding. Den sveitsiske læraren som vart kidnappa for nesten eitt år sidan, vart sleppt fri. Éi gladmelding, men framleis sit to uskuldige arabiskstudentar (pluss kona til éin av dei) i fangenskap. Det opprører både det internasjonale miljøet og dei aller fleste jemenittar. Slike operasjonar møter veldig lite forståing blant jemenittar. (Det same gjeld oppslutning om grupper som al-Qaeda: veldig svak.)

I tillegg til å vere ei krise og tragedie for dei involverte og pårørande, så er kidnappingar svært lite bra for Jemen. Det set heile landet i eit dårleg lys, skapar uvilje blant investorar (som verkeleg trengst i Jemen), og det svekkar trua på at styresmaktene kan garantere for tryggleiken til vanlege jemenittar (fordi det er ikkje berre utlendingar som vert kidnappa).

For eit par veker sidan vart òg ein britisk journalist forsøkt drepen. Òg det skjedde midt i Sana'a. Ikkje veldig hjelpsomt. Lite er kjend rundt hendinga (journalisten sjølv veit ingenting sikkert), og dermed er det vanskeleg å seie om drapsforsøk er noko fleire bør vere redde for, eller om det berre gjeld den aktuelle journalisten. Det er dog ingen tvil om at slike hendingar seier noko generelt om tryggleiken her. Han er ikkje på topp.

Toårsdagen for revolusjonen. Det vert framleis halde protestfredagsbøn kvar fredag. Dog, oppmøtet både her og ved Change Square er betydeleg mindre enn i 2011.

Media og røynda

Men er det farleg her? Det er kanskje spørsmålet eg møter oftast. Og 'nei' er framleis svaret mitt. Det finst ting her som berre kan skildrast som ekle, og det er heilt sikkert farlegare enn mange andre stader. Men framleis ikkje farleg, vil eg hevde. Andre kan finne på å vere usamde. Likevel, eg sjekkar mine omgjevnader litt oftare og betre no. Eg unngår somme stader litt meir no. Vegane eg tek er litt meir varierte. Og eg er litt meir mistenksam enn tidlegare. Ein tankegang som det er vanskeleg å unngå diverre. Det internasjonale miljøet (FN-arbeidarar, NGO-arbeidarar, journalistar) er ganske lite i Sana'a, og det har ein tendens til å hause opp den "farlege" tryggleiksituasjonen. Men sett bort frå slike forholdsreglar lever eg som normalt her. Og det er eit fint liv. Det einaste eg saknar frå Noreg er gode vener og kulturliv. Og litt kulde.

(Derimot, når det kjem til å tilrå folk å reise hit, er eg veldig forsiktig. Det hadde jo vore forbaska typisk at nettopp personen som reiste hit etter råd frå meg vart kidnappa. Og eg trur dei på ambassaden i Riyadh hadde vorte litt irriterte. Dei er allereie (programfesta) irriterte nok på dei få nordmennene som er her. Men det eg kan seie er at Jemen er fantastisk for alle ansvarlege vaksne, som veit å oppføre seg, som kanskje har reist ein del, som kjenner til Midtausten, og som veit å ta ting litt roleg. For overnervøse islamskeptikarar: vent gjerne litt.)

Jemen er ikkje eit speglbilete av medias framstilling av landet. Akkurat dét gjeld vel svært få land, men det gjeld nok litt ekstra for Jemen. Dette landet handlar ikkje om terrorisme eller fly som styrtar midt i hovudstaden. Ikkje eingong om al-Qaeda. (Dette deler for øvrig òg mine amerikanske vener her.) Jo, desse tinga er deler av det puslespelet som til slutt utgjer Jemen – og eg kjem heilt sikkert til å rapportere om dette til ein viss grad sjølv. Men dei er ikkje dei viktige bitane. Det er heller ikkje dei viktige journalistiske sakene, slik eg ser det. Her er så mykje å ta av. Mange tema er diverre tragediar, andre er positive. Dei fleste viktige. Alle fascinerande.

Men ja, gå gjennom gamlebyen i Sana'a, og prøv å tenk på al-Qaeda. Du kjem ikkje til å klare det. Drikk te med melk langs ringvegen rundt gamlebyen om kvelden. Eller inviter deg sjølv (om du av ein eller annan grunn ikkje vert invitert uoppfordra) til å tygge qat med jemenittar i stova deira. Snakk med dei om ting som verkeleg betyr noko for dei (og for deg, det kan eg love deg). Eller berre tull. Jemenittar fungerer godt til det òg.

Ein litt for ung gut tygg litt for mykje usunn qat. Ein reknar med at rundt 70 prosent av alle  jemenittiske menn (og altfor mange born) tygg qat regelmessig. Det påverkar helsa negativt, men ikkje minst påverkar det òg økonomien. For fattige familiar er qat ein stor utgiftspost.

Dra ut av Sana'a (som eg diverre gjer altfor sjeldan sjølv). Berre til fjella rundt for å få ein oversikt og ein spektakulær utsikt. Sana'a ligg 2300 meter over havet allereie. Det er ein fin tanke når ein ser ned på byen, med ei shisha attmed deg. Og dra på landet! Iallfall dei delene som er trygge. Det er der det meste av Jemen finst. Ein reknar med at to tredelar bur utanfor dei store byane. Jemen er lite urbanisert, og kontrastane mellom by og bygd er store. Men menneska er som regel like flotte.

Dei aller fleste jemenittar er dei mest fredelege og mest generøse menneska eg har møtt (og eg har vore i Syria). Eit paradoks når ein tenkjer på fattigdomen. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg er invitert til lunsj hjå folk som eigentleg ikkje burde tilby meg det. Som deler både tid og tankar og mat med meg når dei eigentleg burde tene pengar. Tala er usikre, men så mange som 50 prosent kan leve under fattigdomsgrensa i Jemen.

Som sagt, det er menneska som drog meg attende til Jemen. Det er menneska som gjer at eg føler meg trygg. Og det er menneska som gjer at eg i det lange løpet er optimistisk på Jemens vegner. Eg er derimot ikkje veldig optimistisk på den nære framtida. For dei av dykk som er interesserte i den nasjonale dialogen som snart er på trappene i Jemen (og litt meir detaljar om revolusjonen), les gjerne vidare neste veke.

Og ja, dersom nokon har spørsmål om Jemen, så skal eg prøve å svare i kommentarfeltet.