Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.