Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation

I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:

By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)

Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her) 

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.

Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)

Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

Saudi-Arabia: 26. oktober tar kvinnene over veiene i Saudi-Arabia. Forhåpentligvis.

Den arabiske halvøy vekkes til live av en hendelse som har vært annonsert en god stund, men som nå begynner å nærme seg med stormskritt. Den 26. oktober er blitt erklært som dagen kvinnene skal ta tilbake veiene i Saudi-Arabia og kjøre selv. Noe som i resten av verden ville blitt sett på som en triviell nyhet, men i Saudi-Arabia er det ramme alvor. Det som gjør det ekstra interessant er kongedømmets forbud mot alle offentlige protester og at det er landets svakeste gruppe som står bak, nemlig kvinnene. 

Den arabiske vår forsøkte å ta seg inn i Saudi-Arabia våren 2011, men takket være mye penger fra styresmaktene greide Al-Saud familien å holde sin egen befolkning i tøylene. En av bevegelsene som fikk mest oppmerksomhet denne våren var ikke opprørsgrupper eller revolusjonerende, men en gruppe kvinner som ønsket retten til å kjøre sin egen bil. Women2Drive ble kjapt et kjent begrep både i Saudi-Arabia og i resten av verden, ikke minst da en av deres talskvinner Manal Al-Sharif ble arrestert etter å ha kjørt sin egen bil. Ved hjelp av sosiale medier som YouTube, Twitter og Facebook fikk bevegelsen mye oppmerksomhet og Manal Al-Sharif ble blant annet invitert til Oslo Freedom Forum og til å holde foredrag i Bergen. (Møtet mitt med Manal Al-Sharif kan du lese om her) Kvinnens stilling i Saudi-Arabia var brennhet og retten til å kjøre bil var katalysatoren i alt dette.

Etter vår ble det høst og vinter, og det førte til at bevegelsen som kjempet for kvinners rettigheter i Saudi mistet litt av nyhetens interesse. Saudi-Arabia var igjen blitt et stabilt diktatur, mens konfliktene herjet i Syria, Libya, Jemen og Egypt. Alle protester mot regimet ble slått hardt ned og det religiøse politiet fikk økt sine ressurser for å motvirke «det moralske forfallet». Men Woman2Drive var ikke død. 

De siste månedene har det igjen blitt liv i bevegelsen som kjemper for kvinners rett til å kjøre (og økte rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia). En av frontkvinnene Eman Al-Nafjan som også driver bloggen Saudiwoman har flere ganger offentlig dokumentert at hun kjører bil. Reaksjonene fra folk hun møter på veien har vært positiv, og selv da hun ble arrestert var hun optimistisk med tanke på 26. oktober kampanjen. Igjen er internett og sosiale medier utrolig viktig i å få spredd budskapet og for å skape støtte. På YouTube kan man nå laste opp videoer hvor man tuter for å støtte de saudiske kvinnene (Honk for Saudi Woman) og det lastes jevnlig opp videoer med kvinner som kjører (se eksempler under). Det er opprettet en egen 26. oktober nettside (kun arabisk) for støtteerklæringer og det diskuteres heftig på Twitter og Facebook. Bevegelsen har også opprettet en egen engelskspråklig blogg, SaudiWomenDriving, som omtaler alle nyhetsartikler og diskusjoner om kvinner og bilkjøring i Saudi-Arabia frem mot 26. oktober. 

Kampanjen har fått lite oppmerksomhet i norsk media, men medier i Gulfen og USA har omtalt den jevnlig. Det nærmer seg nå den magiske datoen og alle lurer på hvordan styresmaktene vil reagere på en slik offentlig planlagt protest flere steder i Saudi-Arabia. En gang tidligere, 11. mars 2011, ble en slik offentlig protest planlagt (Day of Rage) men kun en eneste saudier turte å møte opp og protestere (Historien om han finner du her). Av den grunn er det mange som frykter at også denne protesten vil møte motstand blant styresmaktene. Men kvinnene ønsker ikke regimeskifte, kun retten til å kjøre sin egen bil, noe som er verre for styresmaktene å håndtere. 

Personlig håper jeg at kampanjen får mer oppmerksomhet også i norsk offentlighet fremover. Blir styresmaktene i Saudi-Arabia sett i kortene og holdt under oppsyn vil det styrke kvinnenes mulighet til å lykkes. Jeg krysser fingrene for at 26. oktober aksjonen forløper fredelig og blir en suksess, og jeg håper inderlig det kan bety et steg i retningen mot mer rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia.  

Eksempler på Women2Drive videoer

Saudi-Arabia: Menneskerettighetsaktivister blir behandlet som terrorister

Saudi Arabia’s Specialized Criminal Court, created five years ago to handle terrorism suspects, would seem a strange venue to try two of the country’s foremost human rights champions. The case against them reads not like a terror plot but a mission statement for a civil liberties group. 

But the court ruled last month that their Saudi Civil and Political Rights Association, which called for peaceful change, the rule of law, free elections and a parliament, was “like al Qaida” because it challenged the legitimacy of the absolute monarchy.

Read more here: http://www.mcclatchydc.com/2013/04/30/190034/in-saudi-arabia-advocating-peaceful.html#storylink=misearch#storylink=cpy

Det har aldri vært lett å være en forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og et rettsystem i Saudi-Arabia. Allikevel er det flere tøffe sjeler som i flere år har jobbet for at Saudi-Arabia skal gi sine egne borgere elementære rettigheter. Dessverre ser det ut til at staten har vunnet første slag i kampen om mer frihet, men kampen er på ingen måte over. Bare spør Mohammad Fahad Al-Qathani, Abdullah al Hamid og Ibrahim Al-Mugaiteeb. 

Norske medier dekker sjeldent saker fra Saudi-Arabia. De siste ukene har det heldigvis vært en liten endring i akkurat det. På grunn av Ola Borten Moe sitt besøk i landet fikk flere norske journalister mulighet til å ta seg inn i dette lukkede landet, og de fleste har benyttet muligheten meget godt. Fra NRK og Sidsel Wold har vi fått saker om Saudi-Arabias første film, mens Aftenpostens Jørgen Lohne har rapportert om både et helsvart motebilde og tvitrende saudiske journalister. Det er allikevel en sak som heldigvis har fått mer oppmerksomhet enn film og mote, nemlig saudiske myndigheters reaksjoner mot menneskerettighetsaktivister.

Selv har jeg forsøkt å gi dette temaet mye oppmerksomhet her på bloggen ved flere anledninger, og det er tilfredsstillende at norske medier også velger å gjøre det samme når de har sjansen. For et par dager siden var det en lengre reportasje om ACPRA og Mohammed Fahad Al-Qathani på Urix (fra 11.30). I tillegg har spesielt Jørgen Lohne gjort en strålende jobb ved å sette dette på dagsordenen med flere gode reportasjer. I en av reportasjene intervjuer han Ibrahim Al- Mugaiteeb leder av Human Rights First Society en av få menneskerettighetsorganisasjoner i Saudi-Arabia. I intervjuet kommer det klart frem at de saudierne som ønsker å endre styresettet i landet møter stadig tøffere vilkår. De siste månedene har saudiske myndigheter slått hardt ned på individer eller organisasjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, eksemplifisert gjennom dommen mot grunnleggerne av ACPRA (The Saudi Civil and Political Rights Association). Organisasjonen ble krevd nedlagt og Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid ble dømt til fengsel. Dessverre er ikke denne dommen enestående.

I går kom det en pressemelding fra Amnesty International hvor de forlangte at saudiske myndigheter måtte tillate menneskerettighetsorganisasjoner. En nylig opprettet gruppe, Union For Human Rights, har blitt siktet for å opprette en organisasjon uten godkjenning. Det som gjør alt til en farse er at stifterne av organisasjonen ble tiltalt etter at de henvendte seg til myndighetene for å be om tillatelse til å opprette organisasjonen. Forstå det den som kan. Organisasjonen brøt med prinsippene til den saudiske staten fordi de ville, 

 - Spread and defend the culture of human rights, enforce its principles and values, and promote the Universal Declaration of Human Rights
 - to reinforce the role of women in political participation and social activities in accordance with Islamic Sharia [law]
 - to abolish punitive death penalties
 - to achieve its objectives by all legally and morally legitimate means by resorting to the judiciary when deemed necessary and by activating the rule of law.

Det er på mange måter historien om ACPRA en gang til. McClatchy Newspaper har skrevet en meget interessant artikkel om rettsaken mot ACPRA og går grundigere til verks en norsk media. For fem år siden ble Saudi-Arabia sin egen domstol for terrormistenkte åpnet, en domstol som fikk ansvaret for saken mot ACPRA-grunnleggerne. Myndighetene mente at Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid "var akkurat som Al-Qaida" fordi de utfordret legitimiteten til kongedømmet i landet ved å be om en fredelig overgang til demokrati og ønske om en rettsstat. McClatchy fulgte hele rettsaken og siterer blant annet Al-Qahtani på at de er stolte over å ha blitt dømt for å kjempe for menneskerettigheter og at dommen er "a badge of honor". Tøffe karer dette. 

For å få et innblikk i hvordan en parodi av en rettssak fortoner seg i Saudi-Arabia så bør du lese saken fra McClatchy. Den gir et godt bilde av kampen David fører mot Goliat, og hvor redd Goliat er for at David skal greier å påvirke opinionen. Nå skal det sies at grupper som ACPRA og Human Rights First Society ikke har bred støtte i befolkningen. De er en minoritet som våger å ta kampen for at alle innbyggere i Saudi-Arabia skal få like rettigheter. Det er menn som Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid som fører til forandring i verden, selv om de ofrer sine egne liv for å få dette til. I mine øyne er disse modige mennene kandidater til både Raftoprisen og Nobels Fredspris og dette er mitt bidrag til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Kampen for rettigheter i Saudi-Arabia har ikke kommet langt, men det er derfor viktig å støtte opp rundt denne typen organisasjoner og denne typen individer for å gi dem den drahjelpen man kan. Derfor jeg ikke helt enig med Hanne Skartveit som kritiserer Ola Borte Moe for å ikke nevne "kvinner" og "menneskerettigheter" i samtaler med energiministeren i Saudi-Arabia. Det Borten Moe bør kritiseres for er at han ikke møtte disse gruppene, disse individene og de miljøene som jobber for å styrke demokratiske rettigheter for den saudiske befolkningen. Å gå disse i møte, høre på hva de har å si og lytte til hvilke rolle de mener Norge kan spille er uendelig mye viktigere enn å nevne to ord i en samtale.

Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid kommer trolig til å sitte innesperret og bli behandlet som fiender av staten fordi de ønsker at innbyggerne i Saudi-Arabia skal ha mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Det er derfor opp til alle oss andre å tale deres sak når de ikke kommer til orde. Dette er mitt bidrag!

Saudi-Arabia: Kvinnesakskamp debattert av menn uten skrupler

Menneskerettigheter og kvinnesakskamp har vært en gjennganger her på denne bloggen. Når fokus er rettet mot land som Saudi-Arabia og Jemen så er det ikke så rart, det er i det hele mangler på begge områder på hele Den arabiske halvøy. Saker hvor religiøse utdannede menn ikke vil la kvinner jobbe gjentar seg stadig. I dag leste jeg et leserinnlegg, tittulert For those who want to confine women i avisen Saudi-Gazette. Med en slik tittel skulle man anta at denne skribenten ville kjempe for kvinners rett til å kunne frigjøre seg ved hjelp av jobb, kontroll over eget liv osv. I stedet beskylder han grupper som ønsker kvinner ut i arbeidslivet for å gjøre dette kun av en grunn, slik at man kan trakkasere dem seksuelt.

A certain group in society has recently said women should be employed in jobs that put them in direct contact with men and are unsuitable to their natures. This group has claimed this will help lower women’s unemployment and ensure that they can be financially independent. In reality, however, this group wants to confine women in a place where they can take advantage of them

Avsnittet over er innledningen på kronikken. Denne måten å argumentere på er vanlig blant grupper i det saudiske samfunnet som ønsker å begrense kvinners makt. For over et år siden ble denne videoen postet her på bloggen, en video som ennå er aktuell. Den er laget av Amnesty og viser på en ironisk måte hvordan mange menn ønsker at kvinner skal oppføre seg. Ellers vil det bli konsekvenser.

Denne gangen velger jeg, istedenfor å gjengi deler av leserinnlegget, å publisere hele innlegget her på bloggen. Så kan dere selv se hvordan man forsøker å argumentere for å begrense kvinners frihet ved å bruke argumenter om at man bare ønsker "å beskytte dem". God lesning. Og husk, du bør lese kommentarene under innlegget også, hvor forfatteren får skryt.

For those who want to confine women

Abdullah Munawar Al-Jamili
Al-Madinah newspaper

A certain group in society has recently said women should be employed in jobs that put them in direct contact with men and are unsuitable to their natures. This group has claimed this will help lower women’s unemployment and ensure that they can be financially independent. In reality, however, this group wants to confine women in a place where they can take advantage of them.

I hope no one will object to me citing the example of women in the West. Despite the openness and liberty enjoyed by Westerners, sexual harassment of women is a rising phenomenon regardless of the countless laws and punishments that await perpetrators.

Such is the plight of women in these countries that they appear in sexually provocative advertisements and even as bartenders serving men!

Here is another example that is close to us. During the end of the 20th century, there were calls in Egypt to attract the “honorable and chaste” Egyptian woman to work. These calls culminated in an event in which women demonstrators publicly burned the Hijab (veil) on March 20, 1919.

Further calls for women’s employment continued through movies and other media outlets always under the slogan of “freedom and sustenance.” The latter was used to employ women in pornographic activities.

Today Muslim Egyptian women are returning to the Hijab but they are still suffering from alarming high levels of verbal and physical harassment. According to a report recently issued by the Egyptian Center for Women Rights, 2010 witnessed a remarkable rise in assault and sexual harassment cases involving women.

The report said out of a total of 1,300 crimes committed against women, 933 or 71 percent were physical harassment crimes. Not only this but 72 percent of married and 94 percent of unmarried women were reportedly subjected to sexual harassment on public transportation, streets and other crowded places.

Women no doubt represent half of society and the breeder of its other half. She is an effective partner in the development and progress of society. We absolutely respect her right to work but asking her to do jobs not suitable to her nature will make her an easy prey for human wolves. We should not copy the examples of societies which called for the employment of women at any cost only to suffer the painful consequences years later.

Lastly, the renowned British academic and feminist Germaine Greer, who was a staunch supporter of equality between men and women, recently backed off from some of her ideas. She admitted that there were basic differences between the two genders and said giving a woman her rights did not mean sacrificing her femininity. Why don’t we benefit from the experiences of the others and start from where they ended?

Saudi-Arabia: Når kvinnene blir en joker

Det demonstreres sjeldent i Saudi-Arabia, hovedsaklig fordi det er forbudt. Som oftest er det forbudt for en større menneskemengde å samle seg på offentlige steder, noe som gjør det vanskelig å få igang noe som ligner en demonstrasjon. Av den grunn er det ofte en høy terskel for å protestere mot myndighetene, men det skjer med jevne mellomrom. Og i løpet av januar har det begynt å boble litt i vannet ulike steder i Saudi-Arabia, mye fordi myndighetene gjorde noe de nok ikke burde gjort. De arresterte kvinner fordi de protesterte mot at deres menn var fengslet uten lov og dom.

Å være kvinne i Saudi-Arabia er ikke lett. Det har det blitt skrevet opp og ned om her tidligere. Selv i all diskrimineringen så er det viktig å understreke at kvinner ofte blir behandlet med mer respekt offentlig sammenlignet med andre arabiske land, som feks Egypt, selv om de fra myndighetenes side blir behandlet som annenrangs borgere. Kvinnene en joker i samfunnsordenen i Saudi-Arabia, noe denne saken fra CNN viser ganske klart. 

18 kvinner og 10 barn i byen Buraida samlet seg 5 januar for å demonstrere mot at deres familiemedlemmer var fengslet uten lov og dom. Kvinnene, og barna, ble raskt arrestert av det hemmelige politiet (Mubahith). Men så lever vi i 2013 og denne arrestasjonen ble fanget på film og spredd rundt i Saudi-Arabia. Det skal mye til før saudiere tar til gaten og demonstrerer, men det å arrestere kvinner og barn, og sette dem i fengsel det er over grensen for mange. Det er allment kjent at kvinner skal "beskyttes" og "straffes" av familien sin og saudiske myndigheter har ingenting med å anholde kvinner de ikke har familiære forbindelser med. Det er å gå over en grense og det skaper et enormt engasjement. Av den grunn ser man oftere og oftere i Saudi-Arabia at kvinner er dem som starter aksjoner eller deltar i demonstrasjoner. For blir de arrestert blir det enormt mye oppmerksomhet rundt det eller så lar myndighetene dem holde på i frykt for reaksjonene.

Det at kvinnene, som i stor grad har vært skjult for offentligheten i Saudi-Arabia, kan bli en joker i kampen for frihet og reformer, det er en spennende utvikling. Jeg tror ikke dette er siste gangen vi hører en historie som du kan se under:

Saudi-Arabia: Å være hushjelp i Saudi er blant verdens farligste jobber

Vi er inne i et nytt år, men verden slik vi kjenner den i Gulfen den består. Tidligere har jeg satt fokus på fattigdom blant vanlige saudiere og hvor hardt livet kan være for mange familier. Spesielt kvinner har det vanskelig i Saudi-Arabia. Allikevel er de problemene saudiske kvinner møter daglig ikke veldig store sammenlignet med en annen gruppe: Unge kvinner fra fattige asiatiske land som kommer til Saudi-Arabia som hushjelper (tilnærmet slaver i mange tilfeller).

Beklager sterke bilder. Dette er bildet av Sumiati Binti Salan Mustapa på sykehuset etter at hun hadde blitt mishandlet av sin "herre" og hans kone. De slapp straff, etter først å ha blitt dømt, ved å hevde av Sumiat var gal og at man ikke kunne utelukke at skadene var selvpåførte. (Foto: Al Arabiya)

De får passet sitt konfiskert av sin "herre" ved ankomst Saudi-Arabia, og får ikke reise ut av landet før "herren" sier at det er ok. Derfor er det enormt med historier om hushjelper som blir mishandlet og misbrukt, ofte også snytt for penger og lønn. I tillegg finnes det historier om familier hvor "herren" henter en hushjelp som fort blir til en ufrivillig sexslave både for "herren" og hans sønner. Dessverre har hushjelpenes stilling fått fornyet fokus etter at Saudi-Arabia henrettet en srilankisk hushjelp forrige uke, en hushjelp som var 17 år når ugjerningen hun trolig ikke har begått skjedde. Det er ikke første gang og det kommer nok til å skje igjen.

Saken har fått enormt mye oppmerksomhet i utenlandsk media, mens den ikke har fått like stor oppmerksomhet her hjemme. CNN har en artikkel om saken, og ABC news har også en lengre sak om hva som skjedde. Den meget gode bloggen Crossroads Arabia har også omtalt saken og fokuserer på at det er 45 hushjelper som er dømt til døden i Saudi-Arabia. 

Skal du lese deg litt opp på hva som er realitetene så er denne artikkelen (A Maid’s Execution) fra The New Yorker obligatorisk. Det er en historie som bare er trist, om en menneskeskjebne hvor ting ikke gikk som planlagt. Rizana Nafeek, fra en fattig landsby på Sri Lanka, dro med forfalsket pass til Saudi-Arabia som 17 åring for å jobbe som hushjelp for å skaffe penger til familien. 22. Mai 2005 forsøkte hun å gi en av ungene hun hadde ansvaret for melk gjennom en flaske, men ungen ble kvelt og døde. Familien beskyldte henne for å kvele babyen og hun ble fengslet. Deretter gikk det fra vondt til verre.

Hun ble stilt for retten uten forsvarer. Det  ble aldri foretatt en obduksjon av babyen, og om det ble gjort, har ingen hørt om resultatet. Rizana, som var mindreårig når ulykken skjedde, ble dømt som voksen, pga av et forfalsket pass som saudiske myndigheter trodde mer på enn hennes egen fødselsattest. Selv med protester fra utlandet, fra myndighetene på Sri Lanka, vårt eget Utenriksdepartement og menneskerettighetsorganisasjoner så ble hun henrettet forrige uke, uten at verken familie eller myndigheter fra Sri Lanka ble underrettet på forhånd. 

The Guardian har også omtalt saken og setter saken inn i et større perspektiv. Hovedsaklig er det indonesiske kvinner som er hushjelper i Saudi-Arabia, men også kvinner fra andre fattige land som Sri Lanka, Filipinene, India, Etiopia og Bangladesh jobber som hushjelper. Til sammen er det 1.5 millioner utenlandske hushjelper i Saudi-Arabia. The Guardian er klar på at ikke alle hushjelper blir behandlet dårlig, men det er mange som har det meget vanskelig: 

Migrants are at high risk of being victims of spurious charges. A domestic worker facing abuse or exploitation from her employer might run away and then be accused of theft. Employers may accuse domestic workers, especially those from Indonesia, of witchcraft. Victims of rape and sexual assault are at risk of being accused of adultery and fornication."

Migrants are also said to struggle to gain access to lawyers and translators and it is not uncommon, according to Human Rights Watch, for the Saudi authorities to prevent those arrested from contacting their embassies.

Beklager for sterke bilder. Men dette skjer dessverre så ofte at det ofte er eneste måten å beskrive galskapen på. Dette er bildet av en indonesisk hushjelp som var en av de "heldig" som kom seg på sykehus for behandling etter å ha blitt mishandlet av sin husfrue. (Al Arabiya)

Det finnes eksempler på hushjelper som er voldtatt gjentatte ganger av både far og sønn i huset. Noen ganger har de forsvart seg eller slått tilbake, noe som har ført til dødsfall hos familien de jobber hos. Andre har blitt mishandlet hver dag, som oftest av kvinnene i husholdet, og har tatt til motmæle. Det finnes ikke rettsikkerhet for denne gruppen i Saudi-Arabia. De er kvinner, fattige og asiatiske. I det saudiske hierarkiet er det så lavt man kan komme. 

Indonesiske myndigheter har tatt tak i dette problemet og nektet sine borgere å reise til Saudi-Arabia. Uten at det hjelper, for mange reiser uansett fordi det er penger å tjene. Jeg har tidligere skrevet om gjestearbeidere her på bloggen, og hushjelpene har det verst av alle. Det er viktig å spre informasjon om hvor fælt de har det og legge press på Saudi-Arabia ved å få frem at rettsystemet de har må modifiseres. Det må lages en kodifisert lov og den må gjelde både for saudiere og andre innbyggere.

Da jeg bodde i Saudi-Arabia fikk vi klar beskjed om at vi ikke burde bevege oss til sentrum av Riyadh fredag morgen, for da ble folk henrettet. Det skjer alltid i offentlighet ofte i området kalt "Chop-Chop square" på folkemunne. Her blir tilfeldige forbipasserende tvunget til å stå å se på, og dukker det opp noen hedninger som oss så blir vi tvunget til å stå fremst når henrettelsen skal skje. Hvorfor? Jo fordi det siste den dødsdømte skal se er hedninger før hodet blir kuttet. For ja, henrettelse skjer offentlig med sverd. Og det var nettopp det som skjedde med Rizana. 

Slik kan man bare ikke akseptere!

Saudi-Arabia: «Den modigste mannen i Saudi-Arabia» er endelig løslatt

Den 11. mars 2011 befant jeg meg i Riyadh, Saudi-Arabia. Dette var en ganske spesiell dag. Den arabiske våren hadde skylt innover nabolandene, både Jemen og Bahrain hadde opplevd at årstidene endret seg sakte. Nå sto Saudi-Arabia for tur. På sosiale medier, hovedsakelig Facebook, Twitter og ulike blogger, så ble det annonsert at 11. mars skulle være dagen da saudiere tok til gaten for å vise at de også ønsket å være del av våren som tok den arabiske verden med storm. 

Jeg husker godt at stemningen var litt mer spent enn vanlig i Riyadh i dagene før, men det var tilnærmet ingen som virkelig trodde det ville bli store protester. Det å demonstrere er i seg selv forbudt i Saudi-Arabia, så da skal det litt til at folk som aldri har demonstrert plutselig skal vise seg offentlig og protestere. 

Protesten skulle opprinnelig foregå Olaya-street, en av hovedgatene midt i Riyadh. En kompis av meg kjørte tilfeldigvis gjennom deler av gaten samme dag, uten å tenke over at dette var den store protestdagen, og han trodde han var kommet til et statsbesøk av enorme dimensjoner. For i gaten, som er mange kilometer lang, der stod det en politibil parkert hver 50 meter nedover, det var flere helikoptere som fløy over området og i tillegg var det masser av synlig politi i gatene. Ellers var det helt tomt med biler og folk. De fleste saudiere skjønte at dette var dagen man holdt seg vekke fra sentrum, ikke minst borte fra Olaya (En gate som vanligvis er blant de mest populære handelsgater i Riyadh, fylt med butikker og kjøpesentre) ellers kunne man bli tatt som en demonstrant.  De eneste som var tilstede i gaten, utenom politi, var journalister og andre vestlige.

 Og ja, en mann med navn Khaled al-Johani, i ettertid kjent som «den modigste mannen i Saudi»

Mens politi og journalister stod og ventet på at noe skulle skje så dukket firebarnsfaren Khaled plutselig opp. Han hadde tenkt å delta i demonstrasjonen. En demonstrasjon med kun en deltaker, han selv. De utenlandske journalistene på stedet luktet nyheter og samlet seg rundt denne nylig ankommende karen, og Khaled gav dem akkurat det de var kommet for. Brutal ærlighet

Brutal ærlighet, som Khaled viste ville få han fengslet. Denne historien spredte seg raskt inne i Saudi og utenfor. I Saudi ble han beskrevet som en mann med mentale problemer, og at det var grunnen til at han oppsøkte offentligheten. Om du ser intervjuet så er det vel ganske klart at Khaled vet hva han prater om. Det dukket på en facebookside kalt «Where is Khaled?», han har sin egen wikipedia-artikkel og det har blitt skrevet utallige artikler om denne modige mannen. En annen av de modige mennene i Saudi, Mohammed al-Qahtani (som selv må møte i retten i disse dager) har sagt:

 There are a lot of people here who feel the same way Khaled does, but they are too afraid to say so in public. That video is getting very well circulated. Some people think nothing is going to happen here in Saudi, but an eruption can happen at any time. That's what happened with Khaled. He erupted. And that's why everyone's calling him the bravest man in Saudi

Det er mange som er helt enige med Khaled i Saudi-Arabia. Men det er ingen som tør å utfordre staten. Det å møte opp midt i en vrimmel av politifolk og prate med utenlandske journalister er så modig at selv ikke saudiske myndigheter hadde regnet med det. De trodde de hadde skremt alle til stillhet, men det var en mann som turte å si sin ærlige mening. Noe han har måtte betale for i ettertid.  

I etterkant av 11. mars så forsvant Khaled. Han ble raskt arrestert og holdt i fengsel i over et år uten lov eller dom. I februar 2012, nesten et år etter «demonstrasjonen» ble Khaled plassert på Amnesty International sin liste over samvittighetsfanger, og samme måned ble han endelig ført for retten. Han ble anklaget for "å ha demonstrert og ha vært til stede der hvor demonstrasjoner mot staten skulle finne i sted. I tillegg ble han tiltalt for å ha blitt intervjuet av utenlandsk media på en måte som skadet ryktet til Saudi-Arabia".

 

Khaled har siden blitt omtalt som den saudiske versjonen av Rosa Parks. Begge utfordret systemet og sa i fra at nok er nok. Selv med oppmerksomheten rundt hans person, har det vært lite informasjon om hvordan det går med Khaled. Helt frem til denne uken. I går offentliggjorde Amnesty International sin Gulf-avdeling en pressemelding hvor de annonserte at Khaled nå var sluppet fri. Pressemeldingen kan leses i sin helhet her. Han skal ha blitt løslatt den 8. august i år og siktelsene mot han skal nå være droppet, uten at Amnesty kan si det sikkert. Det er i alle fall en gledens dag

Jeg tipper vi ikke har hørt de siste ordene fra «Saudi-Arabias modigste mann»