Jemen: Journalister blir ansett som terrorister, løslatelsen av Abdulelah Haider Shaye

I føljetongen "nyheter som får stor oppmerksomhet internasjonalt, men lite oppmerksomhet i Norge" er vi kommet til nyheten om at den jemenittiske journalisten Abdulelah Haider Shaye endelig er løslatt fra fengsel. I fjor vår skrev jeg en lengre artikkel om Shaye som høyst sannsynlig ble fengslet siden han avslørte at et amerikansk droneangrep i Jemen rammet kvinner og barn. Ønsker du bakgrunn for Shaye-saken så bør du lese den før du går videre.

Shaye har blitt støttet av mange menneskerettighetsorganisasjoner som har krevd hans løslatelse i tre år og nå er han endelig en fri mann. Eller fri mann er å dra det litt langt. Han har fått husarrest de neste to årene, i tillegg til et tre års reiseforbud. Det innebærer at han ikke kan utøve yrket sitt og heller ikke kan reise ut av hovedstaden Sanaa. De fleste har applaudert at President Hadi har løslatt Shaye, men det er også blitt påpekt av blant annet Amnesty at det ennå er en del ting som er ubesvart. Det er allikevel noen som ikke er fornøyd med at en journalist er løslatt, nemlig USA.

Ironisk nok har USA flere ganger offentlig uttalt at rettsystemet i Jemen ikke holder mål og at hele landet er korrupt. Allikevel er de skuffet og bekymret over at en journalist som er dømt i dette korrupt og uholdbare rettsystemet er løslatt. Jeremy Scahill som jeg tidligere har nevnt her på bloggen har i en liten twittertirade sammenfattet paradoksene

Fortiden leser jeg boken "Dirty Wars" av nevnte Scahill, som slakter amerikansk utenrikspolitikk de siste 20 årene. Om bare 20 % av innholdet i boken er korrekt så er det ganske sjokkerende lesning. Scahill har også laget en dokumentarfilm med samme navn og i den filmen berøres arrestasjonen av Shaye. I dagens Democracy Now blir Scahill intervjuet om både filmen og Shaye og om det som påstas er sant så er det en ganske sjokkerende historie.

Det er en historie om en tøff journalist som på egenhånd avslører amerikanske angrep på sivile jemenitter, som blir truet med fengsel om han ikke holder kjeft og som til slutt havner i fengsel grunnet sin journalistiske gjerninger. I tillegg blir han holdt innesperret fordi president Obama personlig grep inn og ba tidligere president Saleh om det (Linken viser telefonsamtalen mellom de to). Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Democracy Now under her og gjøre opp deres egen mening:

Kort sagt er arbeidsvilkårene for kritisk journalistikk blitt verre. Saken til Shaye viser hvor tøft det kan være å jobbe for sannheten når man har en mektig fiende som Det hvite hus i nakken.

Saudi-Arabia: Menneskerettighetsaktivister blir behandlet som terrorister

Saudi Arabia’s Specialized Criminal Court, created five years ago to handle terrorism suspects, would seem a strange venue to try two of the country’s foremost human rights champions. The case against them reads not like a terror plot but a mission statement for a civil liberties group. 

But the court ruled last month that their Saudi Civil and Political Rights Association, which called for peaceful change, the rule of law, free elections and a parliament, was “like al Qaida” because it challenged the legitimacy of the absolute monarchy.

Read more here: http://www.mcclatchydc.com/2013/04/30/190034/in-saudi-arabia-advocating-peaceful.html#storylink=misearch#storylink=cpy

Det har aldri vært lett å være en forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og et rettsystem i Saudi-Arabia. Allikevel er det flere tøffe sjeler som i flere år har jobbet for at Saudi-Arabia skal gi sine egne borgere elementære rettigheter. Dessverre ser det ut til at staten har vunnet første slag i kampen om mer frihet, men kampen er på ingen måte over. Bare spør Mohammad Fahad Al-Qathani, Abdullah al Hamid og Ibrahim Al-Mugaiteeb. 

Norske medier dekker sjeldent saker fra Saudi-Arabia. De siste ukene har det heldigvis vært en liten endring i akkurat det. På grunn av Ola Borten Moe sitt besøk i landet fikk flere norske journalister mulighet til å ta seg inn i dette lukkede landet, og de fleste har benyttet muligheten meget godt. Fra NRK og Sidsel Wold har vi fått saker om Saudi-Arabias første film, mens Aftenpostens Jørgen Lohne har rapportert om både et helsvart motebilde og tvitrende saudiske journalister. Det er allikevel en sak som heldigvis har fått mer oppmerksomhet enn film og mote, nemlig saudiske myndigheters reaksjoner mot menneskerettighetsaktivister.

Selv har jeg forsøkt å gi dette temaet mye oppmerksomhet her på bloggen ved flere anledninger, og det er tilfredsstillende at norske medier også velger å gjøre det samme når de har sjansen. For et par dager siden var det en lengre reportasje om ACPRA og Mohammed Fahad Al-Qathani på Urix (fra 11.30). I tillegg har spesielt Jørgen Lohne gjort en strålende jobb ved å sette dette på dagsordenen med flere gode reportasjer. I en av reportasjene intervjuer han Ibrahim Al- Mugaiteeb leder av Human Rights First Society en av få menneskerettighetsorganisasjoner i Saudi-Arabia. I intervjuet kommer det klart frem at de saudierne som ønsker å endre styresettet i landet møter stadig tøffere vilkår. De siste månedene har saudiske myndigheter slått hardt ned på individer eller organisasjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, eksemplifisert gjennom dommen mot grunnleggerne av ACPRA (The Saudi Civil and Political Rights Association). Organisasjonen ble krevd nedlagt og Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid ble dømt til fengsel. Dessverre er ikke denne dommen enestående.

I går kom det en pressemelding fra Amnesty International hvor de forlangte at saudiske myndigheter måtte tillate menneskerettighetsorganisasjoner. En nylig opprettet gruppe, Union For Human Rights, har blitt siktet for å opprette en organisasjon uten godkjenning. Det som gjør alt til en farse er at stifterne av organisasjonen ble tiltalt etter at de henvendte seg til myndighetene for å be om tillatelse til å opprette organisasjonen. Forstå det den som kan. Organisasjonen brøt med prinsippene til den saudiske staten fordi de ville, 

 - Spread and defend the culture of human rights, enforce its principles and values, and promote the Universal Declaration of Human Rights
 - to reinforce the role of women in political participation and social activities in accordance with Islamic Sharia [law]
 - to abolish punitive death penalties
 - to achieve its objectives by all legally and morally legitimate means by resorting to the judiciary when deemed necessary and by activating the rule of law.

Det er på mange måter historien om ACPRA en gang til. McClatchy Newspaper har skrevet en meget interessant artikkel om rettsaken mot ACPRA og går grundigere til verks en norsk media. For fem år siden ble Saudi-Arabia sin egen domstol for terrormistenkte åpnet, en domstol som fikk ansvaret for saken mot ACPRA-grunnleggerne. Myndighetene mente at Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid "var akkurat som Al-Qaida" fordi de utfordret legitimiteten til kongedømmet i landet ved å be om en fredelig overgang til demokrati og ønske om en rettsstat. McClatchy fulgte hele rettsaken og siterer blant annet Al-Qahtani på at de er stolte over å ha blitt dømt for å kjempe for menneskerettigheter og at dommen er "a badge of honor". Tøffe karer dette. 

For å få et innblikk i hvordan en parodi av en rettssak fortoner seg i Saudi-Arabia så bør du lese saken fra McClatchy. Den gir et godt bilde av kampen David fører mot Goliat, og hvor redd Goliat er for at David skal greier å påvirke opinionen. Nå skal det sies at grupper som ACPRA og Human Rights First Society ikke har bred støtte i befolkningen. De er en minoritet som våger å ta kampen for at alle innbyggere i Saudi-Arabia skal få like rettigheter. Det er menn som Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid som fører til forandring i verden, selv om de ofrer sine egne liv for å få dette til. I mine øyne er disse modige mennene kandidater til både Raftoprisen og Nobels Fredspris og dette er mitt bidrag til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Kampen for rettigheter i Saudi-Arabia har ikke kommet langt, men det er derfor viktig å støtte opp rundt denne typen organisasjoner og denne typen individer for å gi dem den drahjelpen man kan. Derfor jeg ikke helt enig med Hanne Skartveit som kritiserer Ola Borte Moe for å ikke nevne "kvinner" og "menneskerettigheter" i samtaler med energiministeren i Saudi-Arabia. Det Borten Moe bør kritiseres for er at han ikke møtte disse gruppene, disse individene og de miljøene som jobber for å styrke demokratiske rettigheter for den saudiske befolkningen. Å gå disse i møte, høre på hva de har å si og lytte til hvilke rolle de mener Norge kan spille er uendelig mye viktigere enn å nevne to ord i en samtale.

Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid kommer trolig til å sitte innesperret og bli behandlet som fiender av staten fordi de ønsker at innbyggerne i Saudi-Arabia skal ha mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Det er derfor opp til alle oss andre å tale deres sak når de ikke kommer til orde. Dette er mitt bidrag!

Saudi-Arabia: Kvinnesakskamp debattert av menn uten skrupler

Menneskerettigheter og kvinnesakskamp har vært en gjennganger her på denne bloggen. Når fokus er rettet mot land som Saudi-Arabia og Jemen så er det ikke så rart, det er i det hele mangler på begge områder på hele Den arabiske halvøy. Saker hvor religiøse utdannede menn ikke vil la kvinner jobbe gjentar seg stadig. I dag leste jeg et leserinnlegg, tittulert For those who want to confine women i avisen Saudi-Gazette. Med en slik tittel skulle man anta at denne skribenten ville kjempe for kvinners rett til å kunne frigjøre seg ved hjelp av jobb, kontroll over eget liv osv. I stedet beskylder han grupper som ønsker kvinner ut i arbeidslivet for å gjøre dette kun av en grunn, slik at man kan trakkasere dem seksuelt.

A certain group in society has recently said women should be employed in jobs that put them in direct contact with men and are unsuitable to their natures. This group has claimed this will help lower women’s unemployment and ensure that they can be financially independent. In reality, however, this group wants to confine women in a place where they can take advantage of them

Avsnittet over er innledningen på kronikken. Denne måten å argumentere på er vanlig blant grupper i det saudiske samfunnet som ønsker å begrense kvinners makt. For over et år siden ble denne videoen postet her på bloggen, en video som ennå er aktuell. Den er laget av Amnesty og viser på en ironisk måte hvordan mange menn ønsker at kvinner skal oppføre seg. Ellers vil det bli konsekvenser.

Denne gangen velger jeg, istedenfor å gjengi deler av leserinnlegget, å publisere hele innlegget her på bloggen. Så kan dere selv se hvordan man forsøker å argumentere for å begrense kvinners frihet ved å bruke argumenter om at man bare ønsker "å beskytte dem". God lesning. Og husk, du bør lese kommentarene under innlegget også, hvor forfatteren får skryt.

For those who want to confine women

Abdullah Munawar Al-Jamili
Al-Madinah newspaper

A certain group in society has recently said women should be employed in jobs that put them in direct contact with men and are unsuitable to their natures. This group has claimed this will help lower women’s unemployment and ensure that they can be financially independent. In reality, however, this group wants to confine women in a place where they can take advantage of them.

I hope no one will object to me citing the example of women in the West. Despite the openness and liberty enjoyed by Westerners, sexual harassment of women is a rising phenomenon regardless of the countless laws and punishments that await perpetrators.

Such is the plight of women in these countries that they appear in sexually provocative advertisements and even as bartenders serving men!

Here is another example that is close to us. During the end of the 20th century, there were calls in Egypt to attract the “honorable and chaste” Egyptian woman to work. These calls culminated in an event in which women demonstrators publicly burned the Hijab (veil) on March 20, 1919.

Further calls for women’s employment continued through movies and other media outlets always under the slogan of “freedom and sustenance.” The latter was used to employ women in pornographic activities.

Today Muslim Egyptian women are returning to the Hijab but they are still suffering from alarming high levels of verbal and physical harassment. According to a report recently issued by the Egyptian Center for Women Rights, 2010 witnessed a remarkable rise in assault and sexual harassment cases involving women.

The report said out of a total of 1,300 crimes committed against women, 933 or 71 percent were physical harassment crimes. Not only this but 72 percent of married and 94 percent of unmarried women were reportedly subjected to sexual harassment on public transportation, streets and other crowded places.

Women no doubt represent half of society and the breeder of its other half. She is an effective partner in the development and progress of society. We absolutely respect her right to work but asking her to do jobs not suitable to her nature will make her an easy prey for human wolves. We should not copy the examples of societies which called for the employment of women at any cost only to suffer the painful consequences years later.

Lastly, the renowned British academic and feminist Germaine Greer, who was a staunch supporter of equality between men and women, recently backed off from some of her ideas. She admitted that there were basic differences between the two genders and said giving a woman her rights did not mean sacrificing her femininity. Why don’t we benefit from the experiences of the others and start from where they ended?

Saudi-Arabia: «Den modigste mannen i Saudi-Arabia» er endelig løslatt

Den 11. mars 2011 befant jeg meg i Riyadh, Saudi-Arabia. Dette var en ganske spesiell dag. Den arabiske våren hadde skylt innover nabolandene, både Jemen og Bahrain hadde opplevd at årstidene endret seg sakte. Nå sto Saudi-Arabia for tur. På sosiale medier, hovedsakelig Facebook, Twitter og ulike blogger, så ble det annonsert at 11. mars skulle være dagen da saudiere tok til gaten for å vise at de også ønsket å være del av våren som tok den arabiske verden med storm. 

Jeg husker godt at stemningen var litt mer spent enn vanlig i Riyadh i dagene før, men det var tilnærmet ingen som virkelig trodde det ville bli store protester. Det å demonstrere er i seg selv forbudt i Saudi-Arabia, så da skal det litt til at folk som aldri har demonstrert plutselig skal vise seg offentlig og protestere. 

Protesten skulle opprinnelig foregå Olaya-street, en av hovedgatene midt i Riyadh. En kompis av meg kjørte tilfeldigvis gjennom deler av gaten samme dag, uten å tenke over at dette var den store protestdagen, og han trodde han var kommet til et statsbesøk av enorme dimensjoner. For i gaten, som er mange kilometer lang, der stod det en politibil parkert hver 50 meter nedover, det var flere helikoptere som fløy over området og i tillegg var det masser av synlig politi i gatene. Ellers var det helt tomt med biler og folk. De fleste saudiere skjønte at dette var dagen man holdt seg vekke fra sentrum, ikke minst borte fra Olaya (En gate som vanligvis er blant de mest populære handelsgater i Riyadh, fylt med butikker og kjøpesentre) ellers kunne man bli tatt som en demonstrant.  De eneste som var tilstede i gaten, utenom politi, var journalister og andre vestlige.

 Og ja, en mann med navn Khaled al-Johani, i ettertid kjent som «den modigste mannen i Saudi»

Mens politi og journalister stod og ventet på at noe skulle skje så dukket firebarnsfaren Khaled plutselig opp. Han hadde tenkt å delta i demonstrasjonen. En demonstrasjon med kun en deltaker, han selv. De utenlandske journalistene på stedet luktet nyheter og samlet seg rundt denne nylig ankommende karen, og Khaled gav dem akkurat det de var kommet for. Brutal ærlighet

Brutal ærlighet, som Khaled viste ville få han fengslet. Denne historien spredte seg raskt inne i Saudi og utenfor. I Saudi ble han beskrevet som en mann med mentale problemer, og at det var grunnen til at han oppsøkte offentligheten. Om du ser intervjuet så er det vel ganske klart at Khaled vet hva han prater om. Det dukket på en facebookside kalt «Where is Khaled?», han har sin egen wikipedia-artikkel og det har blitt skrevet utallige artikler om denne modige mannen. En annen av de modige mennene i Saudi, Mohammed al-Qahtani (som selv må møte i retten i disse dager) har sagt:

 There are a lot of people here who feel the same way Khaled does, but they are too afraid to say so in public. That video is getting very well circulated. Some people think nothing is going to happen here in Saudi, but an eruption can happen at any time. That's what happened with Khaled. He erupted. And that's why everyone's calling him the bravest man in Saudi

Det er mange som er helt enige med Khaled i Saudi-Arabia. Men det er ingen som tør å utfordre staten. Det å møte opp midt i en vrimmel av politifolk og prate med utenlandske journalister er så modig at selv ikke saudiske myndigheter hadde regnet med det. De trodde de hadde skremt alle til stillhet, men det var en mann som turte å si sin ærlige mening. Noe han har måtte betale for i ettertid.  

I etterkant av 11. mars så forsvant Khaled. Han ble raskt arrestert og holdt i fengsel i over et år uten lov eller dom. I februar 2012, nesten et år etter «demonstrasjonen» ble Khaled plassert på Amnesty International sin liste over samvittighetsfanger, og samme måned ble han endelig ført for retten. Han ble anklaget for "å ha demonstrert og ha vært til stede der hvor demonstrasjoner mot staten skulle finne i sted. I tillegg ble han tiltalt for å ha blitt intervjuet av utenlandsk media på en måte som skadet ryktet til Saudi-Arabia".

 

Khaled har siden blitt omtalt som den saudiske versjonen av Rosa Parks. Begge utfordret systemet og sa i fra at nok er nok. Selv med oppmerksomheten rundt hans person, har det vært lite informasjon om hvordan det går med Khaled. Helt frem til denne uken. I går offentliggjorde Amnesty International sin Gulf-avdeling en pressemelding hvor de annonserte at Khaled nå var sluppet fri. Pressemeldingen kan leses i sin helhet her. Han skal ha blitt løslatt den 8. august i år og siktelsene mot han skal nå være droppet, uten at Amnesty kan si det sikkert. Det er i alle fall en gledens dag

Jeg tipper vi ikke har hørt de siste ordene fra «Saudi-Arabias modigste mann»