Jemen: En revolusjon for revolusjonen?

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts. 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future.

 As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drones strikes.

For en uke siden kom det spennende nyheter ut fra Jemen. President Hadi hadde utstedt ordre om at deler av den jemenittiske hæren skulle omorganiseres og denne gangen var det storfiskene som skulle trekkes ut av vannet. Den siste uken har ulike aktører med innsikt i Jemens indre anliggende spådd hva dette vil bety for landet fremover. Den eneste enigheten som eksisterer er at det ikke er mulig å spå. Opp i alt dette så har amerikanerne gjenopptatt sine drone-angrep på jemenittiske borgere. Det gjør ikke situasjonen enklere for de som jobber for en nasjonal forsoning av det jemenittiske folk.

Nyheten om omstruktureringen sprakk for en uke siden og det er den dristigste manøveren til president Hadi så langt. Det har lenge vært et krav om at Saleh og hans familie må fjernes fra maktposisjoner, spesielt militæret, og det var nettopp det Hadi tok mot av seg til å gjøre. Ali Abdullah Saleh er for tiden i Saudi-Arabia for medisinsk behandling og da tok Hadi affære. Ahmed Saleh, potensiell presidentkandidat og sønnen til Ali Abdullah Saleh ble fratatt vervet som sjef for Den republikanske garde. Garden ble oppløst og innlemmet i en ny militærenhet, mens Ahmed ble utnevnt til jemenittisk ambassadør i FAE. Nevøene til Saleh, Ammar Mohammad (Leder av National Security Bureau) og Tariq Mohammad (sjef for The Presidential Guard) ble henholdsvis militær attaché til Etiopia og Tyskland. Han sendte med andre ord hele Saleh-familien ut av landet. Under opptøyene i 2011 kjempet Saleh-familien mot general Mohsen Al-Ahmer. Mohsen Al-Ahmer ble også fjernet fra sin posisjon som sjef for «The First Armoured Division» og oppnevnt som militær rådgiver til president Hadi. Mohsen mistet sin hær (hæren ble oppløst og deres hovedkvarter skal gjøres om til en nasjonal park tro det eller ei) men fikk mulighet til å påvirke President Hadi i den retning han ønsker. Dette trekket viser at Saleh-familien fikk en større smekk over fingrene enn det Mohsnn gjorde. Men hva betyr det for Jemen?

En klar konsekvens av dette er at teltleirene i Change Square og andre steder i Sana’a nå blir rigget ned. I følge Washington Post har ungdomsgrupperingene som har styrt mye av demonstrasjonene de siste årene uttalt at de pakker sammen siden målene med protestene nå er innfridd. Men de advarer også om at de vil komme tilbake om det er nødvendig. Hovedgrunnen er ikke de militære omstruktureringene, men ønsket om å fokusere på den nasjonale dialogen som nå foregår. En dialog Raymond Lidal har rapportert fyldig om tidligere.(Du får også fyldig informasjon om maktkampen mellom Mohsen, Saleh og Al-Ahmer klanen i det innlegget om du vil vite mer). Dermed er Jemen et steg videre på veien mot en mer stabil stat sier mange. Er det så enkelt?

Er det så enkelt?

I etterkant av de militære omstruktureringene så er det mange som har vært ute å ytret seg. Human Right Watch har på den ene side applaudert omstruktureringene, spesielt det at både Saleh-familien og Mohsen er fjernet fra sine stillinger. På den andre siden har de sterkt kritisert at Saleh-familien får diplomatstillinger i utlandet (diplomatisk immunitet) og ikke kan tiltales for brudd på folkeretten under opprøret i 2011, mens Mohsen blir promotert til en høyere militær stilling. International Crisis Group peker på mye av det samme som HRW, men er litt grundigere i sin analyse. De peker på at selv om Hadi har vingeklippet Saleh-familien, så kan det ha medført at Mohsen (selv om han mistet sin hær) har kommet styrket ut av denne omorganiseringen. Mohsen er forhatt både av Houthiene i nord og separatistene i sør, og en styrket Mohsen i statsapparatet er ikke godt nytt for den nasjonale dialogen som foregår. Det er som ICG påpeker like viktig å få Mohsen ut av maktposisjoner om det skal være noe håp for at Den nasjonale dialogen skal ha mulighet for å lykkes. 

 Hva er konsekvensene?

Det er ikke lett å se hvilken betydning denne omstruktureringen vil ha å si for Jemen fremover. I løpet av uken har det kommet to meget interessante analyser fra eksperter på området, Bernhard Haykel og Sama’a Al Hamdani. De er uenige på noen punkter, men begge peker på en del faktorer som er viktige å ta med i beregningen. Haykel starter sin artikkel med å påstå at omstruktureringen effektiv har gjort slutt på Saleh sin innflytelse i jemenittisk politikk og at Mohsen er strippet for makt. Den uttalelsen har han fått mye kritikk for, for Saleh er uten tvil en faktor å regne med selv om familien har mistet grepet på militæret. Men ser man vekk fra den ubalanserte introduksjonen så er han dyktig. I følge Haykel er Al-Ahmer klanen styrket etter omorganiseringen noe som fører til at Al-Islah trer frem som en enda viktigere maktfaktor i Jemen. Partiet som ble startet av Abdullah al-Ahmer, faren til de nåværende lederne av Al-Ahmer klanen, er også sterkt knyttet til Ali Mohsen. Islah er et islamsk/stamme parti som har blitt beskyldt for å kuppe revolusjonen fra ungdommene gjennom blant Hamid Al-Ahmer en rik forretningsmann som trolig stiller til presidentvalget i 2014/2016/om det blir avholdt. 

Som Raymond Lidal tidligere har påpekt er Den nasjonale dialogen allerede i problemer. Om det i tillegg vil bli slik at Islah vil styrke seg i etterkant av omstruktureringene så vil det kun skade denne dialogen. Islah er forhatt både i nord blant houthiene (Islah er sunni, Houthi er Shia/Zaydi) og i sør blant separatistene. Haykel fortsetter: 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future. (…). In other words, a new political structure has to be devised for Yemen, one that breaks with the corrupt and brutal leaders of the past and that also grants Yemenis a measure of local autonomy.

Haykel er forsiktig optimist selv om han ser alle problemene Jemen har foran seg. En som ikke er like optimistisk er al Hamdani. I sitt innlegg i avisen The National peker hun på at omstruktureringen kan føre til mer uro, ikke mindre som mange håper på. Hamdani er enig med Haykel i at Islah styrker seg etter Hadi sine ordre, og understreker at det betyr at Islah (sammen med Mohsen) i praksis nå kontrollerer halve det jemenittiske militæret. Hadi, som opprinnelig er fra Sør-Jemen, kontrollerer i praksis den andre halvdelen etter hans omstruktureringer. Hamdani er redd for at denne klare delingen av innflytelse i militæret mellom Islah og Hadi (og hans allierte) vil kunne føre til krig om dere interesser kommer i konflikt. Det kan føre til at militæret begynner å kjempe mot seg selv, men da også drar med seg resten av landet i en kamp nord mot sør. De store taperne da vil da bli separatistene i sør:

The two dominating powers of the military, Gen Mohsen and Islah on the one hand and Mr Hadi's forces on the other, could easily result in a typical north-south regional schism. Ultimately, the lives of separatists will be in danger. The military will always support the home region of the president, Abyan, and Islahis will not hesitate to involve their militias and their hold on the military to gain control over southern territories.

Hamdani avslutter mye mer pessimistisk enn Haykel: 

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts.

Droner, AQAP og USA 

Et siste poeng til slutt. Midt oppe i denne nasjonale uroen og maktkamper mellom ulike fraksjoner i hovedstaden, Sør-Jemen, Houthiene og stammer, så finner man også de militante islamistene ofte under Al Qaida flakket. USA har tatt mål at seg til å hjelpe Jemen gjennom den nasjonale dialogen og er blitt en nær alliert av president Hadi. Derfor får de også lov til å sende droner inn over jemenittiske luftrom for å «ta ut» terrorister. Jeg har tidligere skrevet mye om problemene, både moralsk og rettslig, rundt denne dronepraksisen som fører til mye sinne i Jemen og på bakken. I et leserinnlegg på Al-Monitor forteller Farea Al-Muslimi om da hans landsby ble angrepet av droner for et par dager siden. Om det han forteller har sannhet i seg, så er det bare et nytt eksempel på en praksis fra USA som både er moralsk forkastelig, men kanskje viktigere synes å bryte med grunnleggende rettigheter. Hammed al-Radmi, en antatt mellomleder i Al-Qaida skal ha bosatt seg i Wessab, I Dhammar-provinsen, uten at noen av innbyggerne viste om hans påståtte tilknytning. Han ble drept i et drone-angrep rettet mot hans hus og bil. Det som provoserer Al-Muslimi er ikke at USA går etter påstått terrorister, men at de kun er ute etter å drepe. Al-Radmi kunne lett blitt arrestert, tatt med inn til avhør og blitt stilt for en rett, men som mange ganger før så velger USA å sende droner mot han og hans familie. Noe som ofte fører til at sivile mister livet. 

Denne praksisen begynner å provosere så mange i Jemen at den kan vise seg å være kontraproduktiv. 

As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drone strikes.

For hver drone du slipper på en terrorist, så dukker det opp to nye. Om dette blir en virkelighet så er ikke  det et godt tegn for Jemen, USA eller regionen.

Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.

Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.

Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.

Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.

Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.

Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:

Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.

Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.

Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: Mellom kidnappingar og flystyrtar

Det er en ære å få presentere Den arabiske halvøys første gjesteblogger: Raymond Lidal (@rlidal). Forhåpentligvis vil dette være det første av mange innsiktsfulle innblikk fra Jemen.

Mellom kidnappingar og flystyrtar

 av Raymond Lidal, frilansjournalist busett i Sana'a.

Fyrst, eg er ikkje ein fyrstereisgut til Jemen, men viktigare: Eg er på ingen måte nokon Jemen-ekspert heller. Ikkje eingong ein Sana'a-ekspert (sjølv om det stort sett er her eg oppheld meg). Jemen er eit så samansett og komplisert land at eg ikkje torer å leggje meg på noko anna enn eit amatør-nivå. Eg kjem òg heilt sikkert til å overromantisere. Beklagar det. Sånn, det var ansvarsfråskrivinga.

---

Jemen. Kva tenkjer du då? I mitt fordomsfulle sinn tippar eg du ikkje kjem på veldig mykje positivt. Jo, Tawakkol Karman! Nei, eg tippar du eigentleg hadde gløymt kva land ho kjem frå.

Frå Jemen er det ikkje veldig stor variasjon i sakene som når internasjonal merksemd. Det er stort sett terrorisme, kidnappingar og al-Qaeda. Det er synd, fordi Jemen er mykje meir spanande enn som så. Dette innlegget kjem til å vere dels eit reiseinnlegg (frå Sana'a), dels ein klagesong over jemenittisk politikk, dels ei oppdatering på jemenittisk politikk, dels tryggleikspropaganda, dels ein klagesong over medias handtering av Jemen. Og litt kidnapping og al-Qaeda sjølvklart. 

Eg kom hit fyrste gongen i januar, 2011. Dagen etter eg landa starta dei fyrste store demonstrasjonane i Sana’a. Det viste seg jo at eg ikkje hadde noko med det å gjere. Men det var starten på ein lang og framleis uferdig revolusjon (eller ‘kaos’, alt etter kven ein spør). Julaftan 2011 kom eg attende til Noreg, men eg hadde berre så vidt byrja med Jemen. Det er eit land med ei voldsom tiltrekkingskraft. Og fantastisk grilla kylling!

Maten, luktene, qat-samlingane, vêret, naturen, gamlebyen i Sana'a. Menneska. Det er mykje å skryte av i Jemen, men menneska er grunnen til at ein kjem attende. Og menneska er grunnen til at ein verkeleg byrjar å bry seg om Jemen. Dei har gått gjennom mykje, og mykje står framleis att. Eg fekk oppleve dei og landet deira gjennom eit svært viktig år. Denne gongen håpar eg å få oppleve (litt av) endringa som så mange kjempa(r) for.

(Ta det med ro, eg skal skildre litt meir av det glade (og nydelege) Arabia lenger nede.)

Eitt av mange bilete frå taket mitt i gamlebyen.

Revolusjon og nedgang (og oppgang?)

2011 var ikkje eit bra år for den jamne jemenitt. Landet var i økonomisk og politisk oppløysing grunna opprøret. Til og med dei revolusjonære ville ha kalla situasjonen på overflaten for kaos (sjølv om opprøret var noko dei meinte var bra). Prisane på mat, gass og vatn steig kraftig. Valutaen sank tilsvarande. Det var harde kampar fleire stader i byen. Kampane førte til at folk måtte flykte og forretningar stenge. Det var uroleg, for å seie det mildt. Dog ikkje direkte farleg (unntak sjølvklart for dei uheldige som budde akkurat der kampane føregjekk; stridsdyktige soldatar; stridsdyktige stammemedlemmer; revolusjonistar på barrikadane). Mange støtta opprøret. Dei meinte at endring måtte kome. Jemen var i økonomisk krise òg før opprøret starta, og regimet til Ali Abdallah Saleh styrte landet med jernhand.

Både akademikarar og Saleh-fiendtlege vil i stor grad kalle Saleh-perioden for eit diktatur. Det er rett på fleire måtar, sjølv om det ikkje nødvendigvis er heilt dekkande. Stikkord er større fridom enn i til dømes Libya under Gaddafi og Syria under Assad. Det var (og er) eit relativt ope land. Internasjonale organisasjonar/selskap kunne operere i stor grad fritt (iallfall om ein ser vekk frå korrupsjonen). Men jo, Ali Abdallah Saleh var overalt, og styrte landet til sitt eige beste – ikkje til folkets beste.

Mange var òg imot opprøret, og meinte sterke Saleh var (og er) rette mannen for Jemen. Det er ei haldning som absolutt ikkje har døydd ut.

Nattleg utsikt frå gamlebyens høgaste (trur eg) bygning, hotellet Burj al-Salaam. For øvrig eit hotell eg ikkje vil tilrå grunna nær tilknytting til Saleh-familien.

Men Saleh måtte gå av til slutt, etter totalt 33 år som Jemens president (dei fyrste tolv åra som president i Nord-Jemen. Nord- og Sør-Jemen vart til eit samla Jemen i 1990). Jemens nye president heiter Abd Rabboh Mansour Hadi (det er iallfall éin av skrivemåtane), og det er han som no leiar Jemen gjennom overgangsperioden dei er inne i. Det er ein overgangsperiode som har som mål å vere over i 2014. Då skal det haldast både parlaments- og presidentval, men fleire tvilar på at styresmaktene og dei forskjellige opposisjonsgruppene klarer å halde den tidsramma.

Etter at Hadi (for short) "kom" til "makta" har lite skjedd. (Hermeteiknforklaring: Han var den einaste kandidaten i tulle-presidentvalet i februar 2012, og folk kunne berre velje 'ja'. I tillegg er det slett ikkje han eller den nye regjeringa som har makta. Dei gamle makthavarane har framleis styringa). Lite har altså skjedd, sett vekk frå stagnasjon og ytterlegare politisk kaos. Frå overraskande mange får president Hadi skryt for i det minste å ha klart å halde Jemen samla, og styrt landet nokolunde på rett sti fram mot den nasjonale dialogen (les meir om det i min neste post). Det er skryt han ikkje får så lett frå meg. Eg meiner det skal veldig mykje til for at partane no sender kvarandre ut i borgarkrig. Det har litt med situasjonen dei er i (ein borgarkrig hadde vore absolutt katastrofalt), og litt med det jemenittiske lynnet. I tillegg er det no så mange partar involverte at ingen ynskjer det (kontra 'nord' mot 'sør' i 1994 til dømes). Jemenittar er ikkje kjende for å ty til vald som fyrste utveg. Heller mekling (styresmaktene er ei litt anna historie). Dei er eit fredeleg folk, og ynskjer mest av alt stabilitet og ro. Hadi skal altså ha mindre skryt enn Jemens øvrige befolkning.

Revolusjonen held fram, dog i litt mindre grad. Mohammed her, min gode ven, er av dei søtare innslaga i den jemenittiske revolusjonen.

Farleg(are) for somme

Likevel, samanlikna med 2011 er fleire ting heilt klart betre. Særleg på overflaten. Mangel på væpna kampar midt i hovudstaden er vel det mest openberre. (Dog, det er stadig kampar fleire stader i landet. Seinast i Aden, Jemens nest største by.) Økonomien har heller ikkje stupt ytterlegare, så dagleglivet i Sana'a går som normalt att. Vatn-, drivstoff- og straumtilførselen er sånn halvvegs stabil. Merkbart betre enn 2011. For jemenittar flest har dermed livskvaliteten auka marginalt, sjølv om politikken er i limbo. For dei aller fattigaste er ingenting betra sjølvklart. Dei må vente ein god del lenger. Og dei kan vere så mange som halvparten av innbyggjarane.

(Oppdatering! Dette innlegget er skrive over ein viss periode. Den siste tida er straumsituasjonen merkbart verre.)

Det som derimot er verre enn 2011 er tryggleiken, og særleg for to grupper: (jemenittiske) politikarar/maktpersonar og, diverre, utlendingar. Men her skal det understrekast: sistnemnde gruppe har det frykteleg mykje lettare enn fyrstnemnde. For politikarar og makthavarar sin del så er det fyrst og fremst attentat som er "utfordringa". Det har vore ei veldig auke i politisk motiverte attentat og vald. Det går sjeldan ei veke utan, og det skjer ofte i hovudstaden. (Motorsykkel og maskingevær er dei føretrekte verktøya.) Det kan vere al-Qaeda, og det kan vere at al-Qaeda-namnet berre vert brukt av styresmaktene. Oftast veit me ikkje kven som står bak. Uansett, å vere ein maktperson i Jemen i dag er for ein risikosport å rekne.

Sånn cirka nøyaktig same bilete som det fyrste, berre i dagslys. Taket mitt er flott! Dette er sånn cirka midt i gamlebyen, litt nord-vest.

Eg er jo ein utlending i dette landet, og det er kanskje difor eg legg merke til det ekstra godt. Men det er diverre ikkje til å stikke under ein stol: utlendingar er oftare eit mål enn tidlegare. Kidnappingar og kidnappingsforsøk skjer. Ikkje ofte, men det skjer. Og det skjer i Sana'a. Det er ein stor skilnad frå tidlegare. For to veker sidan fekk me likevel ei gladmelding. Den sveitsiske læraren som vart kidnappa for nesten eitt år sidan, vart sleppt fri. Éi gladmelding, men framleis sit to uskuldige arabiskstudentar (pluss kona til éin av dei) i fangenskap. Det opprører både det internasjonale miljøet og dei aller fleste jemenittar. Slike operasjonar møter veldig lite forståing blant jemenittar. (Det same gjeld oppslutning om grupper som al-Qaeda: veldig svak.)

I tillegg til å vere ei krise og tragedie for dei involverte og pårørande, så er kidnappingar svært lite bra for Jemen. Det set heile landet i eit dårleg lys, skapar uvilje blant investorar (som verkeleg trengst i Jemen), og det svekkar trua på at styresmaktene kan garantere for tryggleiken til vanlege jemenittar (fordi det er ikkje berre utlendingar som vert kidnappa).

For eit par veker sidan vart òg ein britisk journalist forsøkt drepen. Òg det skjedde midt i Sana'a. Ikkje veldig hjelpsomt. Lite er kjend rundt hendinga (journalisten sjølv veit ingenting sikkert), og dermed er det vanskeleg å seie om drapsforsøk er noko fleire bør vere redde for, eller om det berre gjeld den aktuelle journalisten. Det er dog ingen tvil om at slike hendingar seier noko generelt om tryggleiken her. Han er ikkje på topp.

Toårsdagen for revolusjonen. Det vert framleis halde protestfredagsbøn kvar fredag. Dog, oppmøtet både her og ved Change Square er betydeleg mindre enn i 2011.

Media og røynda

Men er det farleg her? Det er kanskje spørsmålet eg møter oftast. Og 'nei' er framleis svaret mitt. Det finst ting her som berre kan skildrast som ekle, og det er heilt sikkert farlegare enn mange andre stader. Men framleis ikkje farleg, vil eg hevde. Andre kan finne på å vere usamde. Likevel, eg sjekkar mine omgjevnader litt oftare og betre no. Eg unngår somme stader litt meir no. Vegane eg tek er litt meir varierte. Og eg er litt meir mistenksam enn tidlegare. Ein tankegang som det er vanskeleg å unngå diverre. Det internasjonale miljøet (FN-arbeidarar, NGO-arbeidarar, journalistar) er ganske lite i Sana'a, og det har ein tendens til å hause opp den "farlege" tryggleiksituasjonen. Men sett bort frå slike forholdsreglar lever eg som normalt her. Og det er eit fint liv. Det einaste eg saknar frå Noreg er gode vener og kulturliv. Og litt kulde.

(Derimot, når det kjem til å tilrå folk å reise hit, er eg veldig forsiktig. Det hadde jo vore forbaska typisk at nettopp personen som reiste hit etter råd frå meg vart kidnappa. Og eg trur dei på ambassaden i Riyadh hadde vorte litt irriterte. Dei er allereie (programfesta) irriterte nok på dei få nordmennene som er her. Men det eg kan seie er at Jemen er fantastisk for alle ansvarlege vaksne, som veit å oppføre seg, som kanskje har reist ein del, som kjenner til Midtausten, og som veit å ta ting litt roleg. For overnervøse islamskeptikarar: vent gjerne litt.)

Jemen er ikkje eit speglbilete av medias framstilling av landet. Akkurat dét gjeld vel svært få land, men det gjeld nok litt ekstra for Jemen. Dette landet handlar ikkje om terrorisme eller fly som styrtar midt i hovudstaden. Ikkje eingong om al-Qaeda. (Dette deler for øvrig òg mine amerikanske vener her.) Jo, desse tinga er deler av det puslespelet som til slutt utgjer Jemen – og eg kjem heilt sikkert til å rapportere om dette til ein viss grad sjølv. Men dei er ikkje dei viktige bitane. Det er heller ikkje dei viktige journalistiske sakene, slik eg ser det. Her er så mykje å ta av. Mange tema er diverre tragediar, andre er positive. Dei fleste viktige. Alle fascinerande.

Men ja, gå gjennom gamlebyen i Sana'a, og prøv å tenk på al-Qaeda. Du kjem ikkje til å klare det. Drikk te med melk langs ringvegen rundt gamlebyen om kvelden. Eller inviter deg sjølv (om du av ein eller annan grunn ikkje vert invitert uoppfordra) til å tygge qat med jemenittar i stova deira. Snakk med dei om ting som verkeleg betyr noko for dei (og for deg, det kan eg love deg). Eller berre tull. Jemenittar fungerer godt til det òg.

Ein litt for ung gut tygg litt for mykje usunn qat. Ein reknar med at rundt 70 prosent av alle  jemenittiske menn (og altfor mange born) tygg qat regelmessig. Det påverkar helsa negativt, men ikkje minst påverkar det òg økonomien. For fattige familiar er qat ein stor utgiftspost.

Dra ut av Sana'a (som eg diverre gjer altfor sjeldan sjølv). Berre til fjella rundt for å få ein oversikt og ein spektakulær utsikt. Sana'a ligg 2300 meter over havet allereie. Det er ein fin tanke når ein ser ned på byen, med ei shisha attmed deg. Og dra på landet! Iallfall dei delene som er trygge. Det er der det meste av Jemen finst. Ein reknar med at to tredelar bur utanfor dei store byane. Jemen er lite urbanisert, og kontrastane mellom by og bygd er store. Men menneska er som regel like flotte.

Dei aller fleste jemenittar er dei mest fredelege og mest generøse menneska eg har møtt (og eg har vore i Syria). Eit paradoks når ein tenkjer på fattigdomen. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg er invitert til lunsj hjå folk som eigentleg ikkje burde tilby meg det. Som deler både tid og tankar og mat med meg når dei eigentleg burde tene pengar. Tala er usikre, men så mange som 50 prosent kan leve under fattigdomsgrensa i Jemen.

Som sagt, det er menneska som drog meg attende til Jemen. Det er menneska som gjer at eg føler meg trygg. Og det er menneska som gjer at eg i det lange løpet er optimistisk på Jemens vegner. Eg er derimot ikkje veldig optimistisk på den nære framtida. For dei av dykk som er interesserte i den nasjonale dialogen som snart er på trappene i Jemen (og litt meir detaljar om revolusjonen), les gjerne vidare neste veke.

Og ja, dersom nokon har spørsmål om Jemen, så skal eg prøve å svare i kommentarfeltet.

Jemen: En drone for Obama

I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.

I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette. 

I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig? 

This is important.  The US has carried out, by my best estimate, between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.  Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi, Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real in Yemen.  And this is causing problems and - I continue to say - is one of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.

Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.

I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare. 

Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.

“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating more militants than they can kill.”

Helt til slutt vil jeg anbefale en artikkel av Abigail Fielding-Smith som har reist rundt sør i Jemen og bemerket det samme som de ovennevnte forfatterne. Sør-Jemen, både området rundt Aden og områder i Abyan og Shabwa er lovløse i praksis. 

The army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning, manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do anything.”

I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm. 

Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.

Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.