Jemen: En revolusjon for revolusjonen?

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts. 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future.

 As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drones strikes.

For en uke siden kom det spennende nyheter ut fra Jemen. President Hadi hadde utstedt ordre om at deler av den jemenittiske hæren skulle omorganiseres og denne gangen var det storfiskene som skulle trekkes ut av vannet. Den siste uken har ulike aktører med innsikt i Jemens indre anliggende spådd hva dette vil bety for landet fremover. Den eneste enigheten som eksisterer er at det ikke er mulig å spå. Opp i alt dette så har amerikanerne gjenopptatt sine drone-angrep på jemenittiske borgere. Det gjør ikke situasjonen enklere for de som jobber for en nasjonal forsoning av det jemenittiske folk.

Nyheten om omstruktureringen sprakk for en uke siden og det er den dristigste manøveren til president Hadi så langt. Det har lenge vært et krav om at Saleh og hans familie må fjernes fra maktposisjoner, spesielt militæret, og det var nettopp det Hadi tok mot av seg til å gjøre. Ali Abdullah Saleh er for tiden i Saudi-Arabia for medisinsk behandling og da tok Hadi affære. Ahmed Saleh, potensiell presidentkandidat og sønnen til Ali Abdullah Saleh ble fratatt vervet som sjef for Den republikanske garde. Garden ble oppløst og innlemmet i en ny militærenhet, mens Ahmed ble utnevnt til jemenittisk ambassadør i FAE. Nevøene til Saleh, Ammar Mohammad (Leder av National Security Bureau) og Tariq Mohammad (sjef for The Presidential Guard) ble henholdsvis militær attaché til Etiopia og Tyskland. Han sendte med andre ord hele Saleh-familien ut av landet. Under opptøyene i 2011 kjempet Saleh-familien mot general Mohsen Al-Ahmer. Mohsen Al-Ahmer ble også fjernet fra sin posisjon som sjef for «The First Armoured Division» og oppnevnt som militær rådgiver til president Hadi. Mohsen mistet sin hær (hæren ble oppløst og deres hovedkvarter skal gjøres om til en nasjonal park tro det eller ei) men fikk mulighet til å påvirke President Hadi i den retning han ønsker. Dette trekket viser at Saleh-familien fikk en større smekk over fingrene enn det Mohsnn gjorde. Men hva betyr det for Jemen?

En klar konsekvens av dette er at teltleirene i Change Square og andre steder i Sana’a nå blir rigget ned. I følge Washington Post har ungdomsgrupperingene som har styrt mye av demonstrasjonene de siste årene uttalt at de pakker sammen siden målene med protestene nå er innfridd. Men de advarer også om at de vil komme tilbake om det er nødvendig. Hovedgrunnen er ikke de militære omstruktureringene, men ønsket om å fokusere på den nasjonale dialogen som nå foregår. En dialog Raymond Lidal har rapportert fyldig om tidligere.(Du får også fyldig informasjon om maktkampen mellom Mohsen, Saleh og Al-Ahmer klanen i det innlegget om du vil vite mer). Dermed er Jemen et steg videre på veien mot en mer stabil stat sier mange. Er det så enkelt?

Er det så enkelt?

I etterkant av de militære omstruktureringene så er det mange som har vært ute å ytret seg. Human Right Watch har på den ene side applaudert omstruktureringene, spesielt det at både Saleh-familien og Mohsen er fjernet fra sine stillinger. På den andre siden har de sterkt kritisert at Saleh-familien får diplomatstillinger i utlandet (diplomatisk immunitet) og ikke kan tiltales for brudd på folkeretten under opprøret i 2011, mens Mohsen blir promotert til en høyere militær stilling. International Crisis Group peker på mye av det samme som HRW, men er litt grundigere i sin analyse. De peker på at selv om Hadi har vingeklippet Saleh-familien, så kan det ha medført at Mohsen (selv om han mistet sin hær) har kommet styrket ut av denne omorganiseringen. Mohsen er forhatt både av Houthiene i nord og separatistene i sør, og en styrket Mohsen i statsapparatet er ikke godt nytt for den nasjonale dialogen som foregår. Det er som ICG påpeker like viktig å få Mohsen ut av maktposisjoner om det skal være noe håp for at Den nasjonale dialogen skal ha mulighet for å lykkes. 

 Hva er konsekvensene?

Det er ikke lett å se hvilken betydning denne omstruktureringen vil ha å si for Jemen fremover. I løpet av uken har det kommet to meget interessante analyser fra eksperter på området, Bernhard Haykel og Sama’a Al Hamdani. De er uenige på noen punkter, men begge peker på en del faktorer som er viktige å ta med i beregningen. Haykel starter sin artikkel med å påstå at omstruktureringen effektiv har gjort slutt på Saleh sin innflytelse i jemenittisk politikk og at Mohsen er strippet for makt. Den uttalelsen har han fått mye kritikk for, for Saleh er uten tvil en faktor å regne med selv om familien har mistet grepet på militæret. Men ser man vekk fra den ubalanserte introduksjonen så er han dyktig. I følge Haykel er Al-Ahmer klanen styrket etter omorganiseringen noe som fører til at Al-Islah trer frem som en enda viktigere maktfaktor i Jemen. Partiet som ble startet av Abdullah al-Ahmer, faren til de nåværende lederne av Al-Ahmer klanen, er også sterkt knyttet til Ali Mohsen. Islah er et islamsk/stamme parti som har blitt beskyldt for å kuppe revolusjonen fra ungdommene gjennom blant Hamid Al-Ahmer en rik forretningsmann som trolig stiller til presidentvalget i 2014/2016/om det blir avholdt. 

Som Raymond Lidal tidligere har påpekt er Den nasjonale dialogen allerede i problemer. Om det i tillegg vil bli slik at Islah vil styrke seg i etterkant av omstruktureringene så vil det kun skade denne dialogen. Islah er forhatt både i nord blant houthiene (Islah er sunni, Houthi er Shia/Zaydi) og i sør blant separatistene. Haykel fortsetter: 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future. (…). In other words, a new political structure has to be devised for Yemen, one that breaks with the corrupt and brutal leaders of the past and that also grants Yemenis a measure of local autonomy.

Haykel er forsiktig optimist selv om han ser alle problemene Jemen har foran seg. En som ikke er like optimistisk er al Hamdani. I sitt innlegg i avisen The National peker hun på at omstruktureringen kan føre til mer uro, ikke mindre som mange håper på. Hamdani er enig med Haykel i at Islah styrker seg etter Hadi sine ordre, og understreker at det betyr at Islah (sammen med Mohsen) i praksis nå kontrollerer halve det jemenittiske militæret. Hadi, som opprinnelig er fra Sør-Jemen, kontrollerer i praksis den andre halvdelen etter hans omstruktureringer. Hamdani er redd for at denne klare delingen av innflytelse i militæret mellom Islah og Hadi (og hans allierte) vil kunne føre til krig om dere interesser kommer i konflikt. Det kan føre til at militæret begynner å kjempe mot seg selv, men da også drar med seg resten av landet i en kamp nord mot sør. De store taperne da vil da bli separatistene i sør:

The two dominating powers of the military, Gen Mohsen and Islah on the one hand and Mr Hadi's forces on the other, could easily result in a typical north-south regional schism. Ultimately, the lives of separatists will be in danger. The military will always support the home region of the president, Abyan, and Islahis will not hesitate to involve their militias and their hold on the military to gain control over southern territories.

Hamdani avslutter mye mer pessimistisk enn Haykel: 

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts.

Droner, AQAP og USA 

Et siste poeng til slutt. Midt oppe i denne nasjonale uroen og maktkamper mellom ulike fraksjoner i hovedstaden, Sør-Jemen, Houthiene og stammer, så finner man også de militante islamistene ofte under Al Qaida flakket. USA har tatt mål at seg til å hjelpe Jemen gjennom den nasjonale dialogen og er blitt en nær alliert av president Hadi. Derfor får de også lov til å sende droner inn over jemenittiske luftrom for å «ta ut» terrorister. Jeg har tidligere skrevet mye om problemene, både moralsk og rettslig, rundt denne dronepraksisen som fører til mye sinne i Jemen og på bakken. I et leserinnlegg på Al-Monitor forteller Farea Al-Muslimi om da hans landsby ble angrepet av droner for et par dager siden. Om det han forteller har sannhet i seg, så er det bare et nytt eksempel på en praksis fra USA som både er moralsk forkastelig, men kanskje viktigere synes å bryte med grunnleggende rettigheter. Hammed al-Radmi, en antatt mellomleder i Al-Qaida skal ha bosatt seg i Wessab, I Dhammar-provinsen, uten at noen av innbyggerne viste om hans påståtte tilknytning. Han ble drept i et drone-angrep rettet mot hans hus og bil. Det som provoserer Al-Muslimi er ikke at USA går etter påstått terrorister, men at de kun er ute etter å drepe. Al-Radmi kunne lett blitt arrestert, tatt med inn til avhør og blitt stilt for en rett, men som mange ganger før så velger USA å sende droner mot han og hans familie. Noe som ofte fører til at sivile mister livet. 

Denne praksisen begynner å provosere så mange i Jemen at den kan vise seg å være kontraproduktiv. 

As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drone strikes.

For hver drone du slipper på en terrorist, så dukker det opp to nye. Om dette blir en virkelighet så er ikke  det et godt tegn for Jemen, USA eller regionen.

Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.

Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.

Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.

Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.

Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.

Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:

Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.

Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.

Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: En drone for Obama

I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.

I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette. 

I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig? 

This is important.  The US has carried out, by my best estimate, between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.  Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi, Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real in Yemen.  And this is causing problems and - I continue to say - is one of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.

Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.

I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare. 

Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.

“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating more militants than they can kill.”

Helt til slutt vil jeg anbefale en artikkel av Abigail Fielding-Smith som har reist rundt sør i Jemen og bemerket det samme som de ovennevnte forfatterne. Sør-Jemen, både området rundt Aden og områder i Abyan og Shabwa er lovløse i praksis. 

The army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning, manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do anything.”

I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm. 

Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.

Jemen: Vi prøver å spå fremtiden

Ferien er over, regnet og høsten er tilbake, og da er det vel like greit å rette blikket mot Den arabisk halvøy igjen etter en god pause. Som de fleste har fått med seg så har det skjedd mye i området i sommerferien, såpass mye at jeg ikke ser det som noe vits å oppsummere ting som de fleste allerede har oversikt over. Istedenfor å fortelle om fortiden, så tenkte jeg å bruke første bloggpost etter ferien til å spå fremtiden. 

Chatham House som jeg omtalt flere ganger tidligere gav for en drøy uke siden ut en veldig spennende rapport, ulikt det jeg har lest fra den kanten tidligere. Vanligvis er rapportene fra den kanten grundige, faktabelagte og uten mye fokus på hypotetiske scenarioer. Denne gangen er det nettopp det hypotetiske som danner grunnlaget for rapporten som du kan lese i sin helhet her.

Etter en Workshop på Jemen så har Chatham House utgitt en rapport med fire ulike scenarioer for hvor de tror Jemen vil gå de neste fem årene. Det er spennende lesning, og det varierer fra det man kan kalle den optimistiske og idealistiske fremtiden, til total kollaps. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i disse scenarioene og siden man alltid skal håpe på det beste så vil jeg legge vekt på det mer optimistiske scenarioet 

I rapporten presenteres altså fire scenarioer; transformasjon, strategiske valg utsatt, reform gått galt og degenerasjon (motsatt progresjon).

Transformasjon

Dette er det man kan kalle det optimistiske alternativet og de deler dette opp i to faser, en kortsiktig (fram til 2014) og en langsiktig (frem til 2017). Her spår man at Saudi-Arabia og GCC spiller en viktig rolle, både politisk og økonomisk, ved at de bidrar til å styrke den jemenittiske økonomien og at president Hadi spiller en nøkkelrolle.

Jemen er i dette scenarioet på veien mot reform og en bærekraftig transformasjon av det politiske maktapparatet. Mye av grunnen til dette er altså at Saudi-Arabia og GCC har gjort et politisk valg og investert store penger i å få Jemen sin økonomi på fote, fordi de innser at det vil gagne dem selv i lengden. Dette igjen vil åpne for en bedre økonomisk situasjon for Jemens innbyggere, noe som igjen vil gi president Hadi et klarere mandat til å omstrukturere det politiske og økonomiske maktapparatet. Det vil også føre til at de ulike fraksjonene i landet, Houthiene i nord og separatistene i sør, vil ha større incentiver til å komme til forhandlingsbordet. I disse forhandlingene vil disse gruppene bli lovet større selvstyre over sine områder, mot at de jobber sammen med staten ikke mot den. Også stammesamfunnet vil etterhvert se at de har mer å tjene på å jobbe på lag med statsapparatet og at det gir økonomiske fordeler. Det vil være en gradvis prosess, som langsomt vil bedre seg.

Den gamle makteliten vil i stor grad styre de økonomiske beslutningene også under Hadi. De vil igjen bygge seg sterke, men de vil bli bedt om å velge hva de vil være involvert i. Hadi vil i fase to avsette flere av de militære ledere fra Saleh tiden, til store protester, men med bred støtte i folket. Grunnet de økonomiske interessene til disse militære lederne, så vil de måtte ta et valg om de vil kjempe militært mot staten, og dermed ødelegge de forretningene de nå har bygget opp, eller godta å bli fjernet fra makten og fortsette å tjene gode penger. De vil da velge pengene. 

Valget i 2014 vil bli utsatt i et år for å få på plass en ordentlig grunnlov, som sikrer at interessene til alle grupper i landet blir ivaretatt. Alle opprørsgrupper, både stammer, separatister, houthier og deler av den konservative islamske bevegelse innser at de vinner mer på politisk deltagelse enn på voldelig opprør. Alle velger å delta i valget.

Grunnet en stadig bedring i sikkerheten, så strømmer det inn flere investeringer fra utlandet og turistindustrien blir sakte, men sikkert, en faktor i landet igjen. Det investeres penger i å effektivisere landbruket for å spare vannressursene. 

Allikevel, i 2017 så vil reformene som er innført og den økonomiske veksten ennå være skjør. Det er ennå risikabelt å investere i landet og GCC landene må ennå stå som garantist for mye av økonomien. Landet er ennå avhengig av olje fra Saudi-Arabia og hjelp til å avsalte nok vann til å møte behovet i befolkningen. Sikkerhetssituasjonen er betraktelig bedre, men ennå vil det bryte ut kamper mellom ulike stammer. De islamske fundamentalistene som Ansar Al Sharia og Al Qaida vil ennå være en trussel selv om de har liten oppslutning i folket.

Dette var det man kan kalle den optimistiske veien og jeg håper virkelig det er hvordan det vil gå. Jeg skal ikke være så pessimistisk, men Chatham har også sett på hva som kan skje om det ikke går som nevnt ovenfor.

Strategiske valg utsatt

Regimet fortsetter i dette scenarioet som det alltid har gjort, ved å opprettholde status quo. Som tidligere blir dette gjort ved å manipulere sikkerhetssituasjon mot omverdenen for å hente inn bistand og militære ressurser. Trusselen fra Al Qaida og andre opprørsgrupper vil bli overspilt og også bli brukt som unnskyldning for hvorfor reformer ikke blir gjennomført. I dette scenarioet så fortsetter President Hadi akkurat samme linje som tidligere president Saleh.  

Reform gått galt

Her har man ønsket å reformere hele landet, både politisk, økonomisk og militært altfor fort og det går rett på trynet. Myndighetene har store og ambisiøse planer for å transformere de ulike sfærene i samfunnet, men forsøker å gjennomføre dette før de har skaffet seg nok støtte fra maktbasen som blir presset til reformer. Forsøkene på å presse igjennom disse reformere, spesielt økonomiske og militære, fører til konflikter med makteliten i landet, i tillegg til ulike fraksjoner som stammer og andre opprørsgrupper. Dette fører til konflikter, som kan eskalere til større væpnede kamper som kan lede til en degenerasjon (se under) 

Degenerasjon

Her er man pessimistiske. Sikkerhetssituasjonen i Jemen blir stadig verre og mer kompleks. Flere grupper vil kjempe mot hverandre om innflytelse og makt, i tillegg til at de kjemper mot staten. Dette kan ligne en regelrett borgerkrig, men med utallige ulike grupper i kamp mot hverandre. Økonomien kollapser og den humanitære situasjon som allerede er prekær blir enda verre. Dette scenarioet kan knyttes til begge de to mer pessimistiske alternativene over, om alt går galt.

Dette er en meget enkel oversikt over alternativene, du bør lese rapporten for å få et ordentlig innblikk i hva de enkelte scenarioene inneholder. Chatham avslutter rapporten med en konklusjon som er verdt å nevne, for det er en konklusjon som sier noe om hva som må på plass for at man i det hele tatt skal kunne ha troen på at det kan skje en transformasjon. 

På kort sikt så vil maktkampen i Hashid, stammegrupperingen som Saleh, Ali Muhsin og Al-Ahmer tilhører ha stor betydning på hvordan maktbalansen i landet vil være. Hva som skjer her vil påvirke resten av landet.

Viktigst av alt er det nok at de underliggende problemene i Jemen må løses for at det skal kunne skje en positiv utvikling. Mangelen på vann og naturresurser, maktkampen mellom ulike eliter og klientismen som preger hele samfunnet er problemer som ikke kan vedvare. I tillegg må verdenssamfunnet bidra, både med kunnskap og med investeringer i landet. Det er uhyre viktig at disse investeringene ikke er rettet mot kun «anti-terror» eller sikkerhetssituasjonen, noe som vil gi myndighetene incentiver til å overdrive sikkerhetstrusselen. Det er også viktig at det ikke settes hard krav om rask implementering av alle reformer, noe som kan føre til at myndighetene innfører reformer for raskt og dermed skaper konflikter i stedet for å hindre dem.

Dette er som sagt bare spådommer og bare fremtiden vil vise hva som vil skje. Uansett må man være optimist og håpe på at Jemen gradvis greier å gå gjennom en transformasjon som vil bedre situasjonen i landet.

Dette var som sagt første bloggpost denne høsten. Det kommer nok flere etterhvert. Er det noen tema som er ønskelig å omtale, gjerne gi meg en lyd. 

Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.

Jemen: Hadi's dilemma

Det har som alltid skjedd mye i Jemen den siste uken. På lørdag ble den nyvalgte presidenten Abdrabbou Mansour Hadi innsatt som president i en overgangsperiode. Saleh, han returnerte til Jemen, men laget mye mindre kluss enn man kunne frykte og gav sin støtte til den nye presidenten. På samme tid så smalt det i sør-øst, i Mukalla, hvor en bombe eksploderte der Den republikanske garde oppholdt seg. Minst 26 ble drept og flere skadet. I følge Reuters tok AQAP på seg ansvaret, men jeg har fremdeles ikke sett en offisiell bekreftelse på dette, så foreløpig er det ennå litt usikkert hvem som stod bak. Det viste uansett at den nye presidenten, Hadi, har mange utfordringer foran seg nå som han skal prøve å få Jemen på fote. Og blant de største utfordringene så ligger det å få kontroll på de elementene som ikke ønsker en sterk sentralmakt, hovedsaklig stammeføderasjoner og Houthiene.

I den meget gode avisen The National så har det de siste dagene vært fokusert nettopp på stammenes rolle i Jemen, en rolle man ikke kan undervurdere. Ali Abdullah Saleh styrte i stor grad gjennom å kontrollere de ulike stammeføderasjonene, og ved å splitte og herske dem i mellom. Det er denne styreformen som har gitt liv til hans mest berømte sitat:

Ruling Yemen is like dancing on the heads of snakes

  Det er flere store stammeføderasjoner i landet og The National peker hovedsaklig på de tre største i en fin oversikt. Hashid, Bakil og Madhaj. Bakil er det største av føderasjonene, men er ikke like godt organiserte og like mektige som Hashid. Blant stammene under Bakil fanen finner vi blant annet Nihm og Khawlan klanene som har kjempet harde kamper mot militæret det siste året. Hashid er nest størst, men er klart mektigst av føderasjonene. Saleh sin klan Sanhan tilhører denne føderasjonen, så gjør også den mektige Al-Ahmer familien som også styrer Hashid. Al-Ahmer familien kjempet, som mange husker, harde kamper mot Saleh sine styrker inne i Sana'a i sommer. I tillegg har vi altså Madhaj, en litt mindre profilert føderasjon, som ligger litt lengre sør enn Sana'a. Blant de mer profilerte klanene er blant annet Al-Fadhli og Al -awliki, begge klaner med medlemmer som har vært eller er jihadister. 

Jemen har de siste 30 årene blitt styrt ved at stammene har blitt holdt i sjakk, ved enten å betale dem eller sloss mot dem. Forsøk på å slå ned på stammenes innflytelse har blitt forsøkt mange ganger. (Imam Yayha halshugget feks leder av Hashid og Al-Ahmer familien, noe som betydde begynnelsen på slutten for ham og Imanatet). Derfor må lederen av Jemen være på lag med de ulike føderasjonene og det er det mange som tviler på at Hadi vil få til. Artikkelserien i The National peker nettopp på dette problemet, og spør hvordan Hadi skal få til å samle stammene til å jobbe for å bedre kårene i Jemen. Tidligere har støtte blitt kjøpt gjennom å betale stammeledere, men en stadig mer skrantene økonomi fører til at det har ikke staten råd til lenger. Men det er ikke bare Hadi som har problemer, det har også stammene. 

For deres avhengighet av staten er også skummel. Saleh holdt stammene oppe gjennom pengegaver og kjøpte dermed deres lojalitet. Stammenes store og absolutte problem er at de selv ikke bidrar til å skape verdier, de bare henter verdier ut av statskassen. Dermed får de et stort problem om disse verdiene ikke lenger kommer fra staten, da står de igjen på bar bakke. Og det var det som skjedde i sommer og som også fører til blant annen kidnappinger. Det er dermed vanskelig å se hvordan samspillet mellom sentralmakten og stammene vil arte seg fremover, spesielt om Hadi velger å reformere staten og slutte å betale ut like store summer til stammene som tidligere. Vil de da kjempe mot staten for å oppnå sine mål eller vil de godta at de selv må jobbe for å oppnå verdier selv uten staten som garantist. Jeg håper på sistnevnte, men frykter det første. 

Hadi har dessverre flere problemer. For i tillegg til stammene, så er det opprørsbevegelser både i nord og i sør (som jeg nevnte i forrige innlegg), og spesielt Houthiene i nord kan være en trussel. I en god artikkel i Foreign Policy så blir samspillet mellom sentralmakten og houthiene belyst. Har du lyst å forstå hvordan Houthiene stiller seg i forhold til det generelle opprøret i Jemen, så er det anbefalt lesning. Kort sagt, så peker forfatter Madeleine Wells på noen hovedpoenger:

I motsetning til bevegelsen i sør, så ser ikke Hothiene på seg selv som separatister, men som uavhengige. De ønsker selvstyre over sine områder, men ikke en egen stat. De er sterkt i mot regimet i Sana'a, og har også være høylytte motstandere av GCC avtalen, immunitet for Saleh og valget som ble avholdt 21 februar. Det positive og spennende med Houthiene er at de har valgt den politiske veien. De har lagt ned våpnene og forsøkt å påvirke prosesser gjennom å danne allianser og bruke politiske virkemidler for å nå frem med sine ønsker. Til å være en væpnet bevegelse, som har kjempet 7 kriger mot sentralmakten, så er det en interessant utvikling. På en annen side, så har de angrepet motstandere i nærområdene sine og boikottet valget, noe som viser at de ikke er så overbærende som man skulle ønske. De er også meget anti-amerikanske og konservative på mange områder, i tillegg til at de er Zaydi-sjiaer, noe som gjør at de ofte blir sett på som Iran sine proxyer i regionen. Det taler ikke til deres fordel, selv om de fleste vet at det ikke er sant. Dette er kun en kort oppsummering, men gjerne les artikkelen om du ønsker et fyldigere bilde. 

Det som da står igjen som Hadi sin store utfordring, det er å møte ønskene fra både stammer og Houthiene i arbeidet fremover. I tillegg har man opposisjonsgrupper som Islah, som er klare fiender av houthiene, som også vil ha et ord med i laget om hvordan Jemen skal se ut fremover. Hvordan Hadi skal greie å sjonglere alle disse gruppene, uten å få fiender blant noen av dem, er meg en gåte. Denne sjongleringen maktet ikke Saleh engang og han valgte ut Houthiene som sine fiender av den grunn. Faren er at Hadi vil gjøre det samme og da vil nok Houthiene kjempe for innflytelse og selvstyre, med et resultat at flere vil flykte fra sine hjem og det vil bli mer kaos. (Allerede er det over 200 000 internt fordrevne flyktninger nord i Jemen, i Sadah og Hajjah).

Det blir dermed spennende å se hvordan Hadi vil løse sitt dilemma. Det jeg er redd for, er at uansett hva han velger, så vil noen ikke bli fornøyde. I tillegg lusker Saleh sin familie i bakgrunnen, og det gjør også Saleh selv. De vil nok også ha et ord med i laget. Og blir det konflikter på alle fronter så viser historien at det ikke alltid er sentralmakten som går seirende ut av slike konflikter. 

Jemen: Hva kan man tolke ut av dagens valg?

I dag har det som de fleste har fått med seg vært valg i Jemen. Eller valg er det vel litt vanskelig å kalle det, siden det tross alt bare var en kandidat å stemme på, visepresident Abo Rabdi Mansour Hadi. Etter at GCC avtalen ble underskrevet og implementert, så var et av kravene at det skulle avholdes et valg på en ny president. Så hva kan vi forvente etter dagens valg og hva kan vi egentlig tolke ut av dagens valg så langt? Jeg tenkte å gå litt gjennom det i avsnittene under. 

Valget stod altså mellom Hadi, Hadi eller Hadi. Men hvem er han egentlig? Abo R Mansour Hadi er ikke en velkjent kar, heller ikke i Jemen. Han er født i 1945 og startet sin karriere i militæret slik som mange andre maktpersoner i landet. Han er opprinnelig fra sør, men har siden borgerkrigen i Jemen støttet seg til makteeliten i nord og gruppen rundt Saleh. Mange er usikre på hvordan Hadi vil fremtre nå som han har fått makten formelt sett, om han vil bli en tydeligere leder eller fortsette å jobbe i kulissene. Trolig vil det ikke bli noen stor endring i regimet på kort sikt, for selv om Saleh er bort (iallefall for nå) så sitter mye av regimet igjen og styrer. Om du ønsker mer informasjon om Hadi så har Guardian en god beskrivelse av den kommende presidenten, og så også bloggen Waq al Waq. 

Om Hadi blir valgt, noe han nok blir siden han er eneste kandidat, så har han en tøff oppgave foran seg. Han skal etter GCC avtalen i løpet av to år ha det overseende ansvaret for å skrive en ny grunnlov og forberede valget av et nytt parlament, basert på et flerpartisystem som fungerer. Sist, men kanskje viktigst, så skal han også forsøke å restrukturere de militære styrkene som nå styres av Saleh sine familiemedlemmer. Det er når han kommer til dette punktet at vi virkelig får se om Saleh sitt regime er ferdig eller bare har tatt seg en pause. I tillegg skal han fungere som en samlende president, både for nord og sør, noe det foreløpig ikke ser ut til at han vil være. Jeg skal komme tilbake til det om litt. 

Først føler jeg det er viktig å peke på utviklingen som jeg ser på som positiv når det kommer til valget i dag. Først og fremst så er det en suksess at valget har foregått relativt rolig og uten store alvorlige hendelser. Viktigst av alt er det uansett at Ali Abduallah Saleh ble i USA og ikke kom tilbake til Jemen for å lage kluss under valget. Med Saleh borte så har det vært lettere å gjennomføre valget. For det andre så viser valget at konfliktnivået i Sana'a har roet seg ned. Det rapporteres om at veisperringer er borte, om at ulike grupper som Al-Ahmer familien, Ali Muhsin og Saleh sin slektninger alle har gått og stemt på Hadi. Gruppene som tidligere kjempet mot hverandre har, iallefall nå, valgt å legge bort våpnene og støtte en "ny" start.

For det tredje så virker det som om pragmatismen har vunnet over den sterke idealismen i Jemen. Folk som er i mot Saleh og mot GCC avtalen har allikevel valgt å stemme på Hadi, med håpet om at det kan bety at Saleh sin periode virkelig er over. Det at konfliktnivået har roet seg og at dagliglivet er tilbake til tilnærmet normalt har nok en betydning for at det. Til slutt, kvinner har gjennom valget i dag vist seg som den sterke kraften de er. Mange har stemt, flere på oppfordring fra Tawakul Karman, og kvinner har kanskje mer enn mange andre arabiske revolusjoner vært dem som har drevet kampen mot regimet i Jemen. I dag fikk de mulighet til å stemme Saleh ut av stolen. 

Det har vært bred pressedekning av valget og de fleste aviser legger vekt på det som jeg nevner ovenfor. TheNational skriver i sin lederartikkel at valget er langt fra bra i vestlig forstand, men at det bringer håp om en bedre framtid.  Ellers eminente Jørgen Lohne fra Aftenposten fokuserer litt for mye på Khat, og ikke valget i sin artikkel og får ikke frem viktigheten av dagens hendelse.

Andre medier er bedre. New York Times viser også at valget i stor grad er en farse, men at folk allikevel ønsker å stemme for å vise at de vil ha en ny president. I tillegg er mange trøtte og slitne av krig og demonstrasjoner og de ser dette som en ny start. The Telegraph har også fokus på Sana'a og Saleh, og mener at selv med alle manglene rundt dette valget så er det en milepæl i den arabiske våren at en president (forhåpentligvis) blir kastet gjennom valg.  Foreign Policy er også litt optimistiske og peker på en ting som skiller Jemen fra andre land som har vært påvirket av den arabiske våren.

Unlike Egypt, Yemen has a culture of multi-party competition and coalition politics; unlike Libya, Yemen has a developed parliamentary process with strong committee structures; and unlike Tunisia, Yemen has a history of a dynamic civil society that defends human rights and the freedoms of press and expression. There is a foundation upon which to build in Yemen, but democracy advocates need international assistance and support, not only financial, but moral and ideological as well.

Så da er vel alt fint? Dessverre er det nok ikke så enkelt. For det som har preget dekningen av valget er at fokuset har vært på hva som skjer i Sana'a. En ting som har skjedd i Sana'a er at folk som ikke har stemt, i en protest har farget tommelen sin rød som symbol på at regimet har blod på sine hender og at man ennå stemmer på dem. (Man dypper tommelen i blekk når man stemmer, og det røde blekket er dermed et sterkt symbol på at man er i mot hele valget). Etter min mening er hendelser i Sana'a viktig, men det er kanskje vel så viktig å følge med på hva som skjer i resten av Jemen, bort fra maktens sentrum. Og da støter vi på flere problemer. 

Det var allerede før valget klart at houthiene i nord ville boikotte valget. De har sagt at de vil kjempe mot Saleh regimet og de ser Hadi som en del av det. Det har i løpet av dagen kommet rapporter fra nord i Jemen om at velgere har slippet å dyppe tommelen i blekk når de har stemt, i frykt for at houthiene ville hevne seg på dem. I sør har det også vært problemer. BBC melder om at minst 8 soldater skal ha blitt drept ved et stemmelokale i Aden, sør i Jemen. Også andre steder i sør skal det ha vært angrep på stemmelokaler. Separatistene i Al-Hirak (Southern Movement) antas å stå bak og denne grupperingen boikotter valget og har vært krystallklare på at en stemme i valget er en stemme til "regimet i nord". Og her kommer vi til det stor spørsmålstegnet. For vil Hadi kunne greie å holde Jemen sammen slik som sin forgjenger, uten å bruke Saleh sine virkemidler som undertrykking og diskriminering av områder i sør?

Den største faren etter dagens valg er nettopp at flere områder i Jemen har blitt styrket i sin kamp om autonomi og troen på dette. Det er ikke lengre enn 1990 hvor det var både et Sør-Jemen og et Nord-Jemen, og Al-Hirak har de siste årene fått økende støtte i sør i kravet om å løsrive seg fra nord. Dessverre er jeg redd at konflikten som tidligere var i Sana'a, nå kan flytte seg til de sørlige områdene i etterkant av presidentvalget. Spesielt om grupper i sør føler at de ikke får noen innflytelse i oppbyggingen av det "nye" Jemen. Heldigvis er dette et problem alle er klar over og det er opp til makten i Sana'a å forsøke å gi opposisjonen i sør den innflytelsen de ønsker for at dette ikke skal bli en ny stor konflikt. Sørområdene og  har blitt systematisk diskriminert på mange områder under Saleh sitt styre, så tilliten til sentralmakten er meget tynnslitt The National har en god reportasje om akkurat denne motsetningen i dagens avis som er verdt å lese. 

Det er så mye mer en kunne sagt om valget, men det kan jeg komme tilbake til når man har mottatt valgresultatet og reaksjonene på det. Så gjenstår det å se hva som skjer med Ali Abdullah Saleh. Han har selv sagt at han kommer til å returnere til Jemen og lede sitt eget parti GPC. Og fremdeles er det hans støttespillere som sitter med makten. Valget i dag er et steg i riktig retning, ingen tvil om det, men fremtiden til Jemen avhenger av utviklingen utenfor Sana'a, spesielt i nord og i sør. Saleh håndterte det med hard hånd og holdt Jemen samlet. Spørsmålet er hvordan Hadi skal kunne håndtere dette gjennom legitime midler? Ellers må Hadi lære seg å danse på slangehoder akkurat som sin forgjenger og da er vi tilbake til start.