Saudi-Arabia: Gjestearbeideres stilling forverres i et forsøk på å få flere saudiere i arbeid

Gjestearbeideres situasjon i Saudi-Arabia har vært en gjenganger her på bloggen. Dette har ofte sin bakgrunn i historier om mishandlede hushjelper eller andre graverende forhold. Saudi-Arabia er i en merkelig situasjon ved at de er den største økonomien i Gulfen, men allikevel har en veldig høy arbeidsledighet blant sin egen befolkning. Offisielt ligger den på 12,5%, men det reelle tallet er trolig en god del høyere. I 2011 gikk kongefamilien inn for å forsøke å få ned arbeidsledigheten og innførte det såkalte «niqat-systemet» hvor det nå blir minimumskrav for hvor mange saudiere man må ha ansatt i bedrifter med over 30 ansatte. Som et neste steg i denne «Saudifiseringsprosessen» annonserte Kong Abdullah i april at alle ulovlige immigranter og alle som jobbet ulovlig i Saudi-Arabia hadde frem til 4 juli 2013 til å ordne papirene sine ellers ville de risikere å bli arrestert og deportert ut av landet. Det har ført til et salig kaos i Saudi-Arabia de siste månedene.

I god gammel saudisk ånd så ble denne fristen ikke så absolutt som mange hadde fryktet. I går gikk Kongen ut og utvidet fristen frem til 4 november siden det har vist seg praktisk umulig for alle berørte parter å fremskaffe dokumentasjonen innen fristen. Hovedgrunnen oppgis å være at ambassader og konsulater ikke har hatt kapasitet til å saksbehandle alle papirer og dermed er fristen utsatt. Det er i hovedsak asiatiske arbeidere fra land som India, Pakistan, Filipinene, Indonesia, Sri Lanka, Bangladesh og Nepal som er rammet, i tillegg til arbeidere fra Jemen og Egypt. Erklæringen om utsettelsen ble publisert i Arab News i går og sjeldent har det vel fantes et mer samstemt kommentarfelt som hyller en sak. Selv med denne utsettelsen så har denne «amnesti-perioden» satt fokus på gjestearbeideres rettigheter i Saudi-Arabia, rettigheter som er ikke-eksisterende. 

Avisen The National hadde i går en artikkel om de fortvilede arbeiderne som fryktet å bli kastet ut av landet. Her kommer det frem at mer enn 1,5 millioner ulovlige arbeidstakere hadde registrert seg i løpet av amnestiperioden. Man antar at over 2 millioner jobber ulovlig i Saudi-Arabia. Ved «ulovlig» er det ikke slik at de har sneket seg over grensen og jobber i skjul. Det betyr rett og slett at de enten jobber uten en sponsor eller at de jobber for andre enn sin egen sponsor. For det er slik at alle som skal jobbe i Saudi-Arabia må ha en sponsor (lokal bedrift, stor bedrift, privatperson) for å få jobbe i kongedømmet. Det å leie ut arbeidskraft som man sponser har blitt en stor forretning, siden sponsoren kan kreve deler av lønnen i «avgift» fra en arbeidstaker som jobber for andre. I følge den nye niqatloven så kan nå gjestearbeidere kun jobbe for sin egen sponsor, noe som ha ført til kaos. Mange har derfor forsøkt å finne en sponsor som kan ansette dem eller de har rett og slett forsøkt å få reisetillatelse fra sin nåværende sponsor så de kan komme seg ut av landet. Det er nemlig slik at sponsoren din tar vare på passet ditt og kan bestemme om du skal få lov til å forlate landet eller ikke.  

Redselen for mange fattige gjestearbeidere er at de vil bli arrestert uten gyldige papirer eller gyldige sponsorer og som en konsekvens bli utvist fra landet. Det vil føre til at de aldri vil ha muligheten til å returnere, noe som vil føre til økonomiske problemer for mange. Mange har kritisert denne kjappe tidsfristen satt av Kong Abdullah, så det er ingen overraskelse at kongen nå har utvidet fristen. Spesielt siden statlige eide aviser den siste uken har kjørt mange reportasjer om konsekvensen av fristen, noe de aldri ville fått lov til om ikke man viste at de ville komme en uttalelse fra kongen. 

En del saudiske økonomiske eksperter er uansett kritisk til denne «opprenskningen» i arbeidsmarkedet. De peker på at det i en del sektorer vil bli prekær mangel på arbeidskraft om det blir vanskeligere å få inn gjestearbeidere. I bygningsindustrien vil det bli vanskelig å rekruttere saudiere fordi disse jobbene ikke er "attraktive for saudiere". Det er i det hele et stort problem for saudiere at de ikke ønsker fysisk krevende jobber, en holdning som går helt opp til arbeidsministeren i Saudi som jeg har skrevet om tidligere. 

Det er antatt at rundt 350 000 gjestearbeidere og ulovlige immigranter har dratt eller allerede blitt utvist fra Saudi-Arabia i løpet av året. Til sammen er det over 8 millioner gjestearbeidere som jobber i Saudi-Arabia, hvor som sagt rundt 2 millioner av disse jobber «ulovlig» i landet. Målet til de saudiske myndighetene er å redusere antall gjestearbeidere gjennom «Niqat-systemet» med 30 %. Trolig vil det bare føre til at noen sektorer vil bli underbemannet, mens arbeidsløsheten blant saudierne vil forbli like høy. Det er i alle fall min spådom.

Jemen: Et land uten vann

Dette er ikke første gang det blir nevnt og helt sikkert ikke siste. For er det en ting som er et gjentakende problem og som bare vil øke i omfang i Jemen så er det mangelen på vann. Jemen har nok av problemer. En svekket stat, fattigdom, underernæring, separatistgrupper osv osv. Det er med andre ord nok av problemer som må løses i det som er den arabiske verdens fattigste land. I tillegg til alle disse problemene så ser Jemen ut til å inneha den mildt sagt kjipe rekorden i å ha den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann.

Foreign Policy har den siste uken hatt flere gode artikler om de ulike problemene Jemen møter fremover. I «whose side is Yemen on», en meget lesverdig artikkel, vises FP hvordan det jemenittiske regimet motarbeider de reformer som man i utgangspunktet skal jobbe for å innføre. Jeg vil ikke gå dypt inn i artikkelen, men den er anbefalt lesning. Kort sagt så beskriver artikkelen hvordan de sentrale sikkerhetsinstitusjonene i Jemen samarbeider eller har meget tette bånd til terroristgrupperingene de er satt til å bekjempe. Her beskrives det grundig hvordan Al Qaida og Ansar Al-Sharia aldri ville oppnådd den styrken de nå har uten hjelp eller støtte i regimet. Så kan du spørre hva regimet tjener på å støtte organisasjoner som ønsker å velte dem? Svaret er enkelt, penger. For jo mer terror det finnes i Jemen, jo mer penger kommer inn i landet. Og jo mer penger som kommer inn i landet for å bekjempe terror, jo mer penger havner i korrupte hender til dem som skal bekjempe terrortrusselen. 

Hva har terror og vann til felles?

Egentlig veldig lite, men allikevel ganske mye. For så lenge Jemen styrer etter det man kan kalle «det korrupte prinsipp», det at landets økonomi og styringsdyktighet avhenger av hvor mye penger man kan hente inn i støtte fra andre land som Saudi-Arabia, USA og andre GCC land, så vil utviklingsspørsmål stå på stedet hvil. Jemen har mengde av problemer som må løses innenfor utdanning, helse, politikk, økonomi osv, men så lenge det ikke finnes en stabil statsstruktur som kan tenke langsiktig på vegne av hele landet så vil disse problemene forbli uløste og trolig forverre seg. 

I artikkelen «Yemens Water Woes» er det nettopp dette som belyses, med fokus på vannproblematikken som egentlig eksemplifiserer den onde spiralen Jemen er inne i. I følge Verdensbanken og flere uavhengige analysebyråer så er det sannsynlig at Sana'a vil gå tom for vann innen 2020/2025. Dette er enkelt nok fordi det hentes opp mer grunnvann enn det som erstattes gjennom naturlig regn. Det meste av vannet i Jemen hentes opp av dype, meget dype brønner, gjennom pumper, enten elektriske eller ved bruk av diesel. De fleste av disse pumpene er privateide og myndighetene har ingen oversikt over hvor mange eller hvor mye vann disse pumpene henter. Eneste man vet er at det hentes mye mer vann ut enn det som blir erstattet. 

Under revolusjonen, eller opprøret som mange bare kaller det i dag, så fikk man for første gang sett hva vannmangel kan føre til. Strømmen forsvant fra store deler av Sana'a, bensinprisene steg til himmelen og vannprisene steg i like stor grad. Når man vet at halvparten av innbyggerne i Jemen lever av $2 dagen, så er det vanskelig å få tak i vann når det koster det samme som en halvliter øl i butikken i Norge. 

Så hvor går alt vannet?

Det er det som er mest tragisk. Istedenfor å bruke vannet i jordbruket og produsere mat, så går nesten 50 % av alt vann til å dyrke Khat. Matjord tørker opp eller blir brukt til å dyrke narkotika, rett og slett fordi det er mest lønnsomt på kort sikt for bøndene. Jemen må dermed importere nesten all sin mat, og er veldig utsatt for svingning i de globale matprisene, i tillegg til at det ikke finnes vann. Dermed bruker flere og flere det meste av inntekten sin på å kjøpe khat for da har de iallefall noe å gjøre der de sitter uten jobb. Det øker igjen etterspørselen etter khat, det fører til at flere ser muligheten til å tjene lette penger på å dyrke khat, det fører til behovet for mer vann og det bare øker vannproblemene. Bruken av khat fører til flere helseproblemer, det samme gjør mangelen på rent vann og Jemen bare dras lenger og lenger ned i sin egen gjørme. Dere ser dette er en meget ond sirkel?

Så hva kan gjøres? 

På kort sikt, det vil si 10-15 år er det bare to muligheter for Sana'a om ting fortsetter slik det er nå. Enten så må myndighetene finne vannforsyninger utenfor Sana'a eller av-salte vannet fra Rødehavet noe som er enormt dyrt. Den andre muligheten er rett og slett å flytte folk dit vannet finnes. Det er antydet at det koster $10 milliarder å opprettholde enkle vannforsyninger til Sana'a de neste 20 år.

Av-salting av vann er noe som gjøres i Saudi-Arabia, men det koster enormt med penger og energi, og er lite sannsynlig når man ser på Jemen sine ressurser. Det som kan oppstå, og som både er sannsynlig og et skrekkscenario på samme tid er at Sana'a om 40 år er å betrakte som en spøkelsesby. Byen ligger midt i landet, på et fjellplatå og har ingen ressurser. Alt må fraktes inn i byen, og faren er stor for at en hovedstad uten vann ikke er en levedyktig hovedstad. Stenger man alle innfartsårer, som kun er to-tre hovedveier, pluss flyplassen, så kan ulike opprørsgrupper rett og slett sulte hovedstaden i hjel. Det kan igjen føre til masse-migrasjon til andre steder i Jemen eller ennå mer sannsynlig mot grensene til Saudi-Arabia. Derfor pøser Saudi-Arabia inn penger i Jemen for det er deres stor skrekk. Flere millioner som står ved grensen til Saudi-Arabia og som ikke har andre valg enn å ta seg over, rett og slett fordi det ikke finnes vannforsyninger i landet de kommer fra.

Det vi alltid kommer tilbake til er det som ble nevnt i forrige bloggpost. Jemen er helt avhengige av at de lykkes i reformprosessene og får en statsmakt som i større grad enn tidligere kan kontrollere ressurser og folk. Det er viktig å være tålmodig i denne prosessen, og ikke bare se på landet som et arnested for terroristgrupperinger som mange land i vesten fortiden gjør. For fokuserer man kun på sikkerhetstrusselen som Jemen fremstår som, og ikke tar tak i de underliggende sosiale og humanitære problemene så risikerer man en totalt «failed state» som både er uten styring og ikke i stand til å dekke de primær behovene til innbyggerne. Da sitter man igjen med et mye større problem enn den lille gruppen med jihadister som nå henger rundt i fjellene. Det man da kan sitte igjen med er en hel befolkning på 20 millioner som desperat vil ha tilgang på ressurser vi andre tar for gitt. Det er ikke et lystig scenario. 

Jemen: Vi prøver å spå fremtiden

Ferien er over, regnet og høsten er tilbake, og da er det vel like greit å rette blikket mot Den arabisk halvøy igjen etter en god pause. Som de fleste har fått med seg så har det skjedd mye i området i sommerferien, såpass mye at jeg ikke ser det som noe vits å oppsummere ting som de fleste allerede har oversikt over. Istedenfor å fortelle om fortiden, så tenkte jeg å bruke første bloggpost etter ferien til å spå fremtiden. 

Chatham House som jeg omtalt flere ganger tidligere gav for en drøy uke siden ut en veldig spennende rapport, ulikt det jeg har lest fra den kanten tidligere. Vanligvis er rapportene fra den kanten grundige, faktabelagte og uten mye fokus på hypotetiske scenarioer. Denne gangen er det nettopp det hypotetiske som danner grunnlaget for rapporten som du kan lese i sin helhet her.

Etter en Workshop på Jemen så har Chatham House utgitt en rapport med fire ulike scenarioer for hvor de tror Jemen vil gå de neste fem årene. Det er spennende lesning, og det varierer fra det man kan kalle den optimistiske og idealistiske fremtiden, til total kollaps. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i disse scenarioene og siden man alltid skal håpe på det beste så vil jeg legge vekt på det mer optimistiske scenarioet 

I rapporten presenteres altså fire scenarioer; transformasjon, strategiske valg utsatt, reform gått galt og degenerasjon (motsatt progresjon).

Transformasjon

Dette er det man kan kalle det optimistiske alternativet og de deler dette opp i to faser, en kortsiktig (fram til 2014) og en langsiktig (frem til 2017). Her spår man at Saudi-Arabia og GCC spiller en viktig rolle, både politisk og økonomisk, ved at de bidrar til å styrke den jemenittiske økonomien og at president Hadi spiller en nøkkelrolle.

Jemen er i dette scenarioet på veien mot reform og en bærekraftig transformasjon av det politiske maktapparatet. Mye av grunnen til dette er altså at Saudi-Arabia og GCC har gjort et politisk valg og investert store penger i å få Jemen sin økonomi på fote, fordi de innser at det vil gagne dem selv i lengden. Dette igjen vil åpne for en bedre økonomisk situasjon for Jemens innbyggere, noe som igjen vil gi president Hadi et klarere mandat til å omstrukturere det politiske og økonomiske maktapparatet. Det vil også føre til at de ulike fraksjonene i landet, Houthiene i nord og separatistene i sør, vil ha større incentiver til å komme til forhandlingsbordet. I disse forhandlingene vil disse gruppene bli lovet større selvstyre over sine områder, mot at de jobber sammen med staten ikke mot den. Også stammesamfunnet vil etterhvert se at de har mer å tjene på å jobbe på lag med statsapparatet og at det gir økonomiske fordeler. Det vil være en gradvis prosess, som langsomt vil bedre seg.

Den gamle makteliten vil i stor grad styre de økonomiske beslutningene også under Hadi. De vil igjen bygge seg sterke, men de vil bli bedt om å velge hva de vil være involvert i. Hadi vil i fase to avsette flere av de militære ledere fra Saleh tiden, til store protester, men med bred støtte i folket. Grunnet de økonomiske interessene til disse militære lederne, så vil de måtte ta et valg om de vil kjempe militært mot staten, og dermed ødelegge de forretningene de nå har bygget opp, eller godta å bli fjernet fra makten og fortsette å tjene gode penger. De vil da velge pengene. 

Valget i 2014 vil bli utsatt i et år for å få på plass en ordentlig grunnlov, som sikrer at interessene til alle grupper i landet blir ivaretatt. Alle opprørsgrupper, både stammer, separatister, houthier og deler av den konservative islamske bevegelse innser at de vinner mer på politisk deltagelse enn på voldelig opprør. Alle velger å delta i valget.

Grunnet en stadig bedring i sikkerheten, så strømmer det inn flere investeringer fra utlandet og turistindustrien blir sakte, men sikkert, en faktor i landet igjen. Det investeres penger i å effektivisere landbruket for å spare vannressursene. 

Allikevel, i 2017 så vil reformene som er innført og den økonomiske veksten ennå være skjør. Det er ennå risikabelt å investere i landet og GCC landene må ennå stå som garantist for mye av økonomien. Landet er ennå avhengig av olje fra Saudi-Arabia og hjelp til å avsalte nok vann til å møte behovet i befolkningen. Sikkerhetssituasjonen er betraktelig bedre, men ennå vil det bryte ut kamper mellom ulike stammer. De islamske fundamentalistene som Ansar Al Sharia og Al Qaida vil ennå være en trussel selv om de har liten oppslutning i folket.

Dette var det man kan kalle den optimistiske veien og jeg håper virkelig det er hvordan det vil gå. Jeg skal ikke være så pessimistisk, men Chatham har også sett på hva som kan skje om det ikke går som nevnt ovenfor.

Strategiske valg utsatt

Regimet fortsetter i dette scenarioet som det alltid har gjort, ved å opprettholde status quo. Som tidligere blir dette gjort ved å manipulere sikkerhetssituasjon mot omverdenen for å hente inn bistand og militære ressurser. Trusselen fra Al Qaida og andre opprørsgrupper vil bli overspilt og også bli brukt som unnskyldning for hvorfor reformer ikke blir gjennomført. I dette scenarioet så fortsetter President Hadi akkurat samme linje som tidligere president Saleh.  

Reform gått galt

Her har man ønsket å reformere hele landet, både politisk, økonomisk og militært altfor fort og det går rett på trynet. Myndighetene har store og ambisiøse planer for å transformere de ulike sfærene i samfunnet, men forsøker å gjennomføre dette før de har skaffet seg nok støtte fra maktbasen som blir presset til reformer. Forsøkene på å presse igjennom disse reformere, spesielt økonomiske og militære, fører til konflikter med makteliten i landet, i tillegg til ulike fraksjoner som stammer og andre opprørsgrupper. Dette fører til konflikter, som kan eskalere til større væpnede kamper som kan lede til en degenerasjon (se under) 

Degenerasjon

Her er man pessimistiske. Sikkerhetssituasjonen i Jemen blir stadig verre og mer kompleks. Flere grupper vil kjempe mot hverandre om innflytelse og makt, i tillegg til at de kjemper mot staten. Dette kan ligne en regelrett borgerkrig, men med utallige ulike grupper i kamp mot hverandre. Økonomien kollapser og den humanitære situasjon som allerede er prekær blir enda verre. Dette scenarioet kan knyttes til begge de to mer pessimistiske alternativene over, om alt går galt.

Dette er en meget enkel oversikt over alternativene, du bør lese rapporten for å få et ordentlig innblikk i hva de enkelte scenarioene inneholder. Chatham avslutter rapporten med en konklusjon som er verdt å nevne, for det er en konklusjon som sier noe om hva som må på plass for at man i det hele tatt skal kunne ha troen på at det kan skje en transformasjon. 

På kort sikt så vil maktkampen i Hashid, stammegrupperingen som Saleh, Ali Muhsin og Al-Ahmer tilhører ha stor betydning på hvordan maktbalansen i landet vil være. Hva som skjer her vil påvirke resten av landet.

Viktigst av alt er det nok at de underliggende problemene i Jemen må løses for at det skal kunne skje en positiv utvikling. Mangelen på vann og naturresurser, maktkampen mellom ulike eliter og klientismen som preger hele samfunnet er problemer som ikke kan vedvare. I tillegg må verdenssamfunnet bidra, både med kunnskap og med investeringer i landet. Det er uhyre viktig at disse investeringene ikke er rettet mot kun «anti-terror» eller sikkerhetssituasjonen, noe som vil gi myndighetene incentiver til å overdrive sikkerhetstrusselen. Det er også viktig at det ikke settes hard krav om rask implementering av alle reformer, noe som kan føre til at myndighetene innfører reformer for raskt og dermed skaper konflikter i stedet for å hindre dem.

Dette er som sagt bare spådommer og bare fremtiden vil vise hva som vil skje. Uansett må man være optimist og håpe på at Jemen gradvis greier å gå gjennom en transformasjon som vil bedre situasjonen i landet.

Dette var som sagt første bloggpost denne høsten. Det kommer nok flere etterhvert. Er det noen tema som er ønskelig å omtale, gjerne gi meg en lyd. 

Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Saudi Arabia: Den lange dagen nærmer seg slutten

En kort liten leseoppfordring denne fredagen. The Economist, som er et av de beste nyhetstidskriftene jeg vet om, har denne uken satt litt ekstra fokus på Saudi-Arabia etter Nayef sin død. Fokuset deres ligner på det jeg forsøkte å få frem i den forrige posten, problemet med en aldrende maktelite. 

Economist har to artikler jeg vil anbefale dere å kikke på. Den første er en kort editorial som argumenterer for at det er snart bør være tid for at andre enn den gamle eliten skal styre Saudi fremover. Du kan lese den her.

Den andre anbefalingen er en lengre og grundigere gjennomgang av Saudi-Arabia, både sosialt, politisk og økonomisk. Om du ønsker å få et innblikk i hvilke utfordringer Saudi-Arabia står ovenfor på disse områdene fremover, så bør du sette av et kvarter til å lese "the long day closes"som artikelen heter.

Jeg tenkte å oppsummere kjapt de viktigste poengene, for de interesserte. Artikelen starter med samme utgangspunkt som min forrige bloggpost om arverekkefølgen i Saudi og hvilke konsekvenser det kan få fremover. Ser man inn i fremtiden så finnes det mange potensielle problemer. Et av disse er endringer i lojalitet blant den yngre delen av befolkningen. De fleste saudiere er religiøse og er stolte av sin tilhørighet til Islam. Allikevel er det flere som stiller seg skeptiske til den Wahabistiske versjonen som det saudiske lederskapet støtter seg til. Der forkynnes det blind lydighet til landets ledere, uansett hva de gjør. Som i andre arabiske land har salafistene fått sterkere støtte, i og med at de preker det motsatte: Slutt på korrupsjon og kun et religiøst styre. Det er en skummel utvikling for kongefamilien.

Selv om landet er rikt, så er ikke befolkningen veldig rik om man ser på Saudi som helhet. BNP per innbygger ligger på nivå med Slovenia og rundt 3 millioner mennesker er regnet som fattige. Som jeg har nevnt tidligere her, så er det et tabuområde som ikke omtales i nasjonal presse. Tre filmskapere som lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh i fjor sitter ennå fengslet. I tillegg sliter landet med en meget høy arbeidsledighet, rundt 30 %, i tillegg til lav arbeidslyst. Ansatte i privat sektor tjener mindre enn statsansatte, men jobber mye mer i all hovedsak. Den yngre generasjonen reiser i større grad ut av Saudi for å studere, hvor alt (og da mener jeg alt) er betalt av staten. Om disse returnerer til Saudi, men ikke får jobb, så er det fare for opprør. I det hele så er befolkningen i Saudi veldig ung, mens lederskapet er veldig gammelt. Det er rett og slett en enorm forskjell mellom forventninger og ønsker fra befolkningen, og virkelighetsforståelsen til lederskapet. Denne figuren fra Economist er meget beskrivende: 

 

Enda er ikke olje nevnt. Saudi er avhengig av eksporten av olje for at økonomien skal holde seg flytende. Allikevel bruker de enorme summer på subsidier av bensin og drivstoff, i tillegg til å bruke enorme mengder petroleum på energi og av-salting av vann. Da jeg bodde i Saudi kostet en liter bensin 80 øre. En liter vann var dyrere. Om ting ikke endres så kan landet ende opp med å ikke ha olje å eksportere om noen tiår. Og hvem er det som skal tenke langsiktig? Mennene som alle er døde om ti år! 

Som om dette ikke var nok problemer, så har man i tillegg kvinners stilling i landet. En enorm ressurs, som nektes å bidra til statens utvikling. Heldigvis får kvinner nå lov til å ta utdanning, men sliter veldig med å få seg jobb. Ofte fordi de rett og slett ikke kan komme seg dit, fordi bilkjøring er forbudt. 

“It is easier to send 30,000 women abroad to study than to let one woman drive,” says a Saudi diplomat.

Det bobler med andre ord under overflaten og det er økende misnøye med lederskapet, men ikke på samme måte som Egypt, Libya og Tunis. En advokat fra Riyadh setter såpass gode ord på middelklassens frustrasjon i artikkelen til The Economist at jeg velger å avslutte med hans egne analyser.

“In Egypt and Tunisia people felt both oppression and humiliation. We have oppression, but monarchies are better at softening the humiliation.” However, he notes that everyone he knows avidly watched Egypt’s televised presidential debates, and envied them. Anger and resentment, he says, have become “structural”. If protests have not spread, it is partly because knowing the king and his brothers are all old men encourages a wait-and-see attitude. No one needs to act to be sure of change; it will come of its own accord.

I bunn og grunn, så sitter mange på gjerdet å venter til de gamle lederne dør, for da vil det bli forandring uansett. Men hvilken vei, det er usikkert.

 

Bahrain: Den glemte revolusjonen

Da er vi inne i et nytt år og det begynner også å nærme seg årsjubileer for opprørene som har brutt ut i den arabiske verden i 2011. Det har vært et hendelsesrikt år i hele Midtøsten og når historiebøkene skal skrive om den arabiske våren så vil 2011 være et sentralt år. I det store og det hele har det folkelige opprøret fått den dekningen det fortjener i lokal og internasjonal presse, med et stort unntak: Bahrain.

Avisen The National hadde i forrige uke små artikler som oppsummerte hva som har skjedd i alle land i Gulfen det siste året, med unntak av Jemen (Der har det skjedd så mye at det er vanskelig å oppsummere dette på en side). Avisen skrøt hemningsløst av UAE, landet som eier og publiserer avisen, mens den var mer kritisk innstilt til Oman, Qatar, Kuwait og Saudi Arabia. Det ble allikevel lagt mest vekt på situasjonen i Bahrain. Et opprør som har vært underrapportert og tilnærmet «glemt» med vilje av det internasjonale samfunnet.

Opprøret i Bahrain har jeg ikke nevnt så ofte her på bloggen, rett og slett fordi jeg sitter med lite kunnskap om hva som har skjedd og hva som skjer. Men nå som 2011 blir 2012 så fortjener Bahrain og de fredelige demonstrantene der oppmerksomhet. I avisartikkelen til The National om året i Bahrain legges det stor vekt på at opprøret i det lille øylandet tilnærmet er vasket kjemisk vekk fra nyhetsagendaen. Bahrain er som noen kanskje vet, nære allierte til Saudi Arabia og saudierne vil for alle del motvirke noen tegn på maktforskyvninger i det lille kongedømmet. Hovedgrunnen til dette er at flertallet av innbyggerne i Bahrain er sjiaer, mens kongedømmet er sunni. I tillegg er størsteparten av Saudi Arabia sine sjiaer bosatt på østkysten, i Qatif-området, i nærheten til Bahrain. Et opprør i Bahrain kan dermed fort smitte over på Saudi Arabia sine egne innbyggere, det tror i alle fall den styrende eliten. Saudi (og dessverre også USA) har uten bevis hevdet hardnakket at deler av opprøret i Bahrain er styrt fra Teheran. Sjia + opprør er ikke alltid = Iran. Men argumentet er blitt brukt så mye at det er blitt en sannhet, bare fordi det er blitt repetert. 

Og så må man da ikke glemme oljen, for størsteparten av Saudi sin oljeproduksjon skjer nettopp på østkysten og forstyrrelser i den vil være katastrofalt for hele verdensøkonomien.  Derfor valgte Saudierne tidlig å «låne» ut militære styrker til Bahrain slik at de kunne slå ned opprøret som begynte 14 februar 2011. Og eneste vei inn til Bahrain og ut av Bahrain går over en 22 kilometer lang bro, finansiert av Saudi og bygd akkurat stor nok til at tanks kan kjøre over. Tilfeldig? Neppe.

Selve opprøret i Bahrain ble hardt og hurtig slått ned, mens problemene som folk ønsket løsninger på ble ikke løst. Ennå jobber opposisjonelle for å innfridd kravene de stilte i fjor vår; Et konstitusjonelt monarki og viktigst slutt på det som i stor grad er institusjonell diskriminering av sjia majoriteten som bor på øya. Noe fremgang har det vært etter opptøyene, i november slapp Bahrain Independent Commision of Inquiery (BICI) en rapport som viste at arresterte demonstranter var blitt mishandlet og torturert og at overdreven maktbruk fra myndighetenes side var systematisk. Myndighetene har i etterkant opprettet en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon, men lite annet er blitt gjort. 

Og det som er farlig er at opprøret ikke er avsluttet, det er bare satt på pause. New York Times hadde i forrige uke en fascinerende artikkel om hvordan revolusjonen nå ble planlagt på kaféer, spesielt COSTA, som er populært i Midtøsten. Selve artikkelen starter med å få frem hvordan opprøret i Bahrain er spesielt på så mange måter, for eksempel at politiet nå spaner på kafeer for å passe på at folk ikke driver «regimekritisk» virksomhet når de bestiller seg en Kaffe Latte:

MANAMA, Bahrain — The police cars were lined up across the street, staking out a hub of subversive activity. Their focus was not some underworld hangout, but a coffee shop, Costa Coffee, in a shopping mall.

There was tension in the air when, suddenly, the suspects stood up, six women, and what did they do? They smiled and posed for pictures.

The police fired their weapons, tear gas and sound bombs, and the women rushed inside, frightened, a bit, exhilarated, a bit, and very well rehearsed.

“Thank you. Thank you,” the women and dozens of other customers crowding the patio chanted sarcastically as they rushed inside. The cafe’s security guard promptly sealed the doors with tape. The person making the coffee, who had worn a kaffiyeh scarf to protect against the fumes, offered trays of lemon slices and jugs of milk, which ease the burn of tear gas. Some patrons recorded the episode on video, and posted about the event live on Twitter.

And then it was over, just like that. The doors were opened, and in 20 minutes the patio was once again crowded.

“The cake’s just spicy now,” said Fatima Abbas, as she and her two daughters plugged their noses with napkins and continued sharing a slice of blueberry cheesecake. “We’re used to the flavor.”

Dette viser med all tydelighet at man ikke skal lukke øynene for hva som skjer i Bahrain, for frustrasjonen og sinnet er ikke forsvunnet. Og selv om det gagner Saudi Arabia, USA, Europa, ja hele verdensøkonomien at man tier dette i hjel, så bør folk i Bahrain få de samme mulighetene til å uttrykke sin frustrasjon som andre innbyggere i den arabiske våren.

Jeg var i Bahrain i juni og da virket byen/landet helt normalt. Det var selvfølglig mindre turister enn vanlig og litt mer sikkerhetsoppbud, men ellers kunne man ikke merke at noe opprørsk hadde funnet sted. Helt til man satt seg inn i taxier. Taxiene kjøres nesten utelukkende av sjiamuslimer i Bahrain og alle sjåførene vi pratet med var forbanna, sinte og hadde på langt nær gitt opp kampen. Men de visste de måtte være tålmodige. De var forbanna på sin egen kongefamilie, på Saudi Arabia, på USA, på vesten, ja til og med på Al Jazeera. Og det er ikke så rart, for Bahrain har blitt behandlet annerledes enn andre land som har hatt opprør det siste året.

En liten avsluttende kommentar angående Al Jazeera English. De har i løpet av året blitt den nye store internasjonale nyhetsleverandøren, som spesielt i Midtøsten har et kontaktnettverk og kompetanse BCC og CNN bare kan misunne. Og dekningen deres av den arabiske våren har vært så bra at de var favoritter til å vinne Nobels fredspris. Den fortjener de ikke, mye på grunn av nettopp Bahrain.

For dekningen av konflikten i Bahrain har vist at AJE ennå ikke er så uavhengige som man håpet på. I begynnelsen overså de bare hva som skjedde i Bahrain. Da det ble umulig, så lagde de små informative reportasjer, sjeldent direkte og sjeldent med noen form for kommentarer og analyser. De la ut noen nettsaker på sine nettsider, men i motsetning til alle andre artikler om den arabiske våren, så ble kommentarseksjonen fjernet. Mye av grunnen til denne varsomheten var at Qatar selv sendte styrker gjennom GCC til Bahrain og dermed ble konflikten i Bahrain underrapportert. Spesielt hendelsene i etterkant med fengsling av opposisjonelle, leger og helsepersonell og maktmisbruket fra myndighetenes side ble aldri tatt opp like seriøst som når det skjedde i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. Konflikten i Bahrain viser rett og slett at det dessverre ennå finnes ulike nivåer for hvem som skal få lov til å kjempe for sine rettigheter, for mens verden har støttet tunisiere, egyptere, libyere og til en viss grad syrere og jemenitter, så har majoriteten i Bahrain blitt glemt. Kanskje er 2012 året hvor dette endrer seg.

Jemen: Den økonomiske situasjonen forverres stadig

Jemen er som mange har skjønt et komplekst land, med altfor mange problemer å løse på samme tid. I bunnen ligger økonomi og den økonomiske situasjonen i Jemen har forverret seg gradvis, i takt med opptøyene. Den uavhengige britiske tankesmien Chatham House er en av de beste resursene om man ønsker å forstå hva som foregår i Jemen og Jemengruppen deres er ledet av den eminente Ginny Hill.  I disse dager har Chatham House utgitt en liten rapport om den økonomiske situasjonen i Jemen, skrevet av Peter Salisbury og jeg tenkte å ta utgangspunkt i den for å gi en liten oversikt over hvor dårlig det står til i landet som flere spår blir den neste "failed state" i verden. Rapporten i sin helhet kan lastes ned gratis her, det anbefales!

Selve rapporten består av fire deler, med jeg tenkte å ta tak i det som muligens er mindre kjent her hjemme, den bakenforliggende økonomiske situasjonen i landet. Dette for å forsøke å gi et bilde av Jemens mange problemer, og grunnlaget for at jeg personlig er pessimistisk når det kommer til fremtiden for landet.

Tallenes tale

Rundt 43 % av befolkningen i Jemen lever på under 2$ dagen, noe som er omtrent 10 millioner mennesker. I tillegg er befolkningsøkningen på nesten 3 % årlig, noe som gjør Jemen til et av landene med høyest befolkningsøkning i verden. Kun halvparten av befolkningen kan lese og skrive, litt høyere tall for menn enn kvinner. Det er i tillegg flere millioner barn som ikke går på skole i det hele tatt. I tillegg er arbeidsledigheten skyhøy, staten mener den ligger på rundt 15 %, men det riktige tallet er trolig mellom 30-40 %. Noen observatører mener at den kan være så høy som 70 % i de urbane områdene, noe som er meget kritisk.

Jemen har olje og staten har vært avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 32. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og står for 70% av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge rapporten til Chatham House så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer, så dyrkes det qat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger qat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette da på qatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for vann, kanskje allerede i 2025. Av den grunn er det vanskelig å få tak i vann og vann er meget dyrt i Jemen.

Og problemene stopper ikke der. For 93 % av alle jemenitter bruker gass og kokegass som deres primærkilde til drivstoff. Noe av dette produseres i Jemen, noe importeres. På grunn av opptøyene det siste halve året så har flere raffinerier blitt ødelagt, noe som har ført til svekket produksjon og lavere tilgjengelighet, som igjen har ført til økede priser på gass. Og det rammer alltid de fattigste først. Drivstoff, som bensin og diesel, har tidligere vært subsidiert av myndighetene (som i de fleste arabiske land) en subsidie myndighetene nå har gått bort fra. 22 % av utgiftene til staten i 2009 var drivstoffsubsidier. Slike utgifter har ikke staten råd til lenger, noe som har ført til økende drivstoffpriser. Når jeg var i Sana'a i vår var en liter bensin like dyrt i Sana'a som i Oslo.

Løsninger?

Men hvor er de som skal løse dette? De utnytter systemet som bare det!

Det er en liten elite av myndighetspersoner, militærledere, stammeledere og forretningsfolk som tilnærmet styrer hele Jemens økonomi. Saleh sin familie, Ali Muhsin Al -Ahmer (den defekterte militærgeneralen), Al-Ahmer familien (ledere for Hashid) og rike foretningsfolk som Hayel-Sayed og Abdulhaq har kontroll på det meste som skjer i landet. Og for å sette det i system. Flere av disse har tjent store penger på å smugle subsidiert drivstoff til utlandet, drivstoff som staten har brukt enorme summer av befolkningens penger på å subsidiere. I følge rapporten så er enorme summer ingen overdrivelse: "In 2008, Sarah Phillips found that around 50 per cent of subsidized diesel, which cost the state $3.5bn – or 12 per cent of that year’s GDP – went to smuggling rings within Yemen. (s.12) Den rike eliten har også flyttet de fleste av sine penger til utlandet, ellers så er de regelrett "gjemt i madrassen". Dette fordi bankvesenet i Jemen nesten ikke fungerer, det kan eksemplifiseres ved at kun 4 % av befolkningen bruker banker.

Av den grunn er økonomien veldig kontantbasert og da veldig utsatt for devaluering av den jemenittiske rijalen, siden alle sitter med pengene "gjemt i madrassen". Og akkurat denne devalueringen har skjedd, rijalen har sunket fra 218 for 1$, til over 240 for 1$ på et år. Alt blir dermed dyrere, siden det meste importeres, mens inntektene synker både for befolkningen og staten. Det ser ikke lyst ut. Og mørkere blir det

Jemen er på 148 plass av 178 land i Transparency International’s 2010 Corruption Perceptions Index. Av den grunn er det få land eller privatpersoner som vil investere i landet, noe som kunne gitt Jemen er løft økonomisk. For alle selskaper eller privatpersoner som ønsker å starte opp i Jemen eller investere, må ha en lokal "kontaktperson" som enten driver selve forretningen eller "passer på den". Og for denne jobben får disse kontaktpersonene mye penger. Og de er ofte sønner, fettere eller familiemedlemmer av den eliten nevnt ovenfor. Med en slik usikkerhet så er det kanskje ikke så rart at mange tenker to ganger før de investerer i Jemen.

Opptøyene det siste halve året har bare gjort ting verre enn de var. Og det er nok ikke tilfeldig at de fraksjonene som kjemper mot hverandre er ulike eliter som alle ønsker en større del av den økonomiske kaken til Jemen. Staten er nesten tom for penger allerede og har stort underskudd på budsjettet. Handelsbalansen til Jemen gikk fra minus 1 milliard dollar i 2008, til 2,7 milliarder dollar i 2010. Og det øker fortsatt. Det er allment kjent at Saudi Arabia spytter inn mange milliarder i jemenittisk økonomi, både i form av budsjettstøtte og tilnærmet bestikkelser til stammeledere og andre allierte. Det eneste man kan spå om opptøyene i Jemen er at de som kommer seirende ut vil ha vært på Saudi-Arabia sin lønningsliste. For Saudi-Arabia er stabilitet i Jemen alfa omega og hvem som står for denne stabiliteten er mindre viktig. 

Så mens alt forverrer seg, så blir mat dyrere, vann dyrere, drivstoff dyrere. Inntektene synker og fattige jemenitter øker. Flere vil bli underernærte, flere vil flykte fra sine hjem og alle piler vil peke klarere nedover. Og FN som forsøker å hjelpe til med humanitær støtte melder om at de trenger mer penger for å kunne hjelpe alle som trenger det. Men vesten (USA, EU osv) vil ikke hjelpe ennå, de vil vente og se hva som skjer først. De krever et regimeskifte eller iallefall noe som ligner på det før de vil vurdere å hjelpe. Det høres sikkert hjerterått ut, men det er fullt forståelig. For det er en kjent sak at nødhjelp gitt til Jemen ofte forsvinner uten å nå dem som trenger det. Dette fordi man som hjelpeorganisasjon ikke kan gå inn å hjelpe alene, man er nødt å knytte seg til en lokal NGO for å få lov til å jobbe i landet. Og denne lokale NGO har som oftest bånd opp til eliten som styrer Jemen.

Nå forstår dere kanskje hvorfor pessimismen rår på denne bloggen, for jeg kan ærlig ikke se en utgang på denne konflikten som vil få Jemen opp av gjørmen, spesielt ikke økonomisk. Hva tenker dere?