Saudi-Arabia: 26. oktober tar kvinnene over veiene i Saudi-Arabia. Forhåpentligvis.

Den arabiske halvøy vekkes til live av en hendelse som har vært annonsert en god stund, men som nå begynner å nærme seg med stormskritt. Den 26. oktober er blitt erklært som dagen kvinnene skal ta tilbake veiene i Saudi-Arabia og kjøre selv. Noe som i resten av verden ville blitt sett på som en triviell nyhet, men i Saudi-Arabia er det ramme alvor. Det som gjør det ekstra interessant er kongedømmets forbud mot alle offentlige protester og at det er landets svakeste gruppe som står bak, nemlig kvinnene. 

Den arabiske vår forsøkte å ta seg inn i Saudi-Arabia våren 2011, men takket være mye penger fra styresmaktene greide Al-Saud familien å holde sin egen befolkning i tøylene. En av bevegelsene som fikk mest oppmerksomhet denne våren var ikke opprørsgrupper eller revolusjonerende, men en gruppe kvinner som ønsket retten til å kjøre sin egen bil. Women2Drive ble kjapt et kjent begrep både i Saudi-Arabia og i resten av verden, ikke minst da en av deres talskvinner Manal Al-Sharif ble arrestert etter å ha kjørt sin egen bil. Ved hjelp av sosiale medier som YouTube, Twitter og Facebook fikk bevegelsen mye oppmerksomhet og Manal Al-Sharif ble blant annet invitert til Oslo Freedom Forum og til å holde foredrag i Bergen. (Møtet mitt med Manal Al-Sharif kan du lese om her) Kvinnens stilling i Saudi-Arabia var brennhet og retten til å kjøre bil var katalysatoren i alt dette.

Etter vår ble det høst og vinter, og det førte til at bevegelsen som kjempet for kvinners rettigheter i Saudi mistet litt av nyhetens interesse. Saudi-Arabia var igjen blitt et stabilt diktatur, mens konfliktene herjet i Syria, Libya, Jemen og Egypt. Alle protester mot regimet ble slått hardt ned og det religiøse politiet fikk økt sine ressurser for å motvirke «det moralske forfallet». Men Woman2Drive var ikke død. 

De siste månedene har det igjen blitt liv i bevegelsen som kjemper for kvinners rett til å kjøre (og økte rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia). En av frontkvinnene Eman Al-Nafjan som også driver bloggen Saudiwoman har flere ganger offentlig dokumentert at hun kjører bil. Reaksjonene fra folk hun møter på veien har vært positiv, og selv da hun ble arrestert var hun optimistisk med tanke på 26. oktober kampanjen. Igjen er internett og sosiale medier utrolig viktig i å få spredd budskapet og for å skape støtte. På YouTube kan man nå laste opp videoer hvor man tuter for å støtte de saudiske kvinnene (Honk for Saudi Woman) og det lastes jevnlig opp videoer med kvinner som kjører (se eksempler under). Det er opprettet en egen 26. oktober nettside (kun arabisk) for støtteerklæringer og det diskuteres heftig på Twitter og Facebook. Bevegelsen har også opprettet en egen engelskspråklig blogg, SaudiWomenDriving, som omtaler alle nyhetsartikler og diskusjoner om kvinner og bilkjøring i Saudi-Arabia frem mot 26. oktober. 

Kampanjen har fått lite oppmerksomhet i norsk media, men medier i Gulfen og USA har omtalt den jevnlig. Det nærmer seg nå den magiske datoen og alle lurer på hvordan styresmaktene vil reagere på en slik offentlig planlagt protest flere steder i Saudi-Arabia. En gang tidligere, 11. mars 2011, ble en slik offentlig protest planlagt (Day of Rage) men kun en eneste saudier turte å møte opp og protestere (Historien om han finner du her). Av den grunn er det mange som frykter at også denne protesten vil møte motstand blant styresmaktene. Men kvinnene ønsker ikke regimeskifte, kun retten til å kjøre sin egen bil, noe som er verre for styresmaktene å håndtere. 

Personlig håper jeg at kampanjen får mer oppmerksomhet også i norsk offentlighet fremover. Blir styresmaktene i Saudi-Arabia sett i kortene og holdt under oppsyn vil det styrke kvinnenes mulighet til å lykkes. Jeg krysser fingrene for at 26. oktober aksjonen forløper fredelig og blir en suksess, og jeg håper inderlig det kan bety et steg i retningen mot mer rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia.  

Eksempler på Women2Drive videoer

Saudi-Arabia: Saudi forbyr overgrep mot kvinner, barn og arbeidsinnvandrere. Eller gjør de det?

I dag plukket Verdens Gang opp nyheten som ble offentliggjort i forrige uke om at Saudi-Arabia har vedtatt en lov som forbyr mishandling og overgrep mot kvinner, barn, gjestearbeidere og andre utsatte grupper. Det er meget sjeldent at norske mediehus skriver positivt om Saudi-Arabia (ikke så rart), men denne gangen skryter VG veldig av saudiske myndigheter. Det fremstilles som om dette virkelig er en milepæl. Et steg i riktig retning er det nok, men hadde de satt seg litt inn i saken så hadde de sett at det ikke er så revolusjonert som de beskriver. 

Saudiske aviser slo saken stort opp forrige tirsdag og skrøt uhemmet av sin egen stat og konge. Saudi Gazette skrev at dette var et viktig steg fremover, mens deres kollega Arab News turte å være så "frekke" at de også kom med litt kritikk. De påpekte at det må utnevnes et spesifikt myndighetsorgan til å ha ansvar for dette, i tillegg til at vergeordningen ikke virker å være berørt av loven:

Suhaila Zain Al-Abideen Al-Hammad, a social activist and member of the National Society for Human Rights, said she has reservations about the new law because it doesn’t resolve the male guardianship issue. Many abusers are the guardians of the victims, she said.

Flere større internasjonale mediehus har også dekket saken og har pekt på mye av den samme kritikken. BBC nevner kun saken i en notis, mens Al Jazeera peker på et av mange paradokser i en artikkel som i stor grad er positiv til loven. Et paradoks er at kvinnene (angivelig) ikke trenger en verge for å anmelde vold (men må ha det for å møte opp på alle andre offentlige kontorer), men uansett må møte opp personlig på politistasjonen. Det kan være vanskelig i et land hvor kvinner ikke kan kjøre bil. Gulf News drar frem et annet paradoks når de belyser arbeidstageres rettigheter:

All employees, both civilians and those in the military, as well as those in the private sector who become aware of the abuse case – by virtue of their work - must report it to their employers who in turn must alert the social affairs ministry or the police, the official news agency said

Problemet med et slik tiltak er ofte at det i praksis betyr at en arbeidstaker som blir mishandlet av sin egen sjef må melde denne mishandlingen til samme person. Det betyr med andre ord liten forbedring.

Før denne loven ble annonsert har det ikke eksistert noen kodifisert lov som beskytter utsatte grupper for overgrep. Om noen mener de har blitt utsatt for overgrep så har det vært opp til enkelte dommer i shariadomstolene i Saudi-Arabia å vurdere sakene. Det har i praksis gjort at overgrep og mishandling aldri blir straffet og det er veldig positivt at det nå i klare ordelag blir forbudt ved lov.

Så hva er da problemet? Det er dessverre et par store problemer som må tas tak i før vi kan hylle saudiske myndigheter for virkelig å være progressive på dette området. Eman Al Nafjan, saudisk blogger under navnet SaudiWoman skriver knakende godt når hun understreker at ord på et papir ikke endrer et system over natten:    

It’s a system where children are protected from sexual abuse but a marriage between between a 50 year old man and an 11 year old girl is completely sanctioned and legal. It’s a system where the definition of abuse could be used against the victim since “not being loyal in performing duties” might be used by husbands to claim their wives are abusive for being disobedient and by employers against their employees. A 15th century protection system is a system that exists within a legal framework that considers all females as forever minors with a male guardian assigned to each. It is a system where each migrant worker is assigned to a Saudi citzen who can decide when, where and if the worker can work or go home. It’s a system where abuse is so institutionalised that the police are ordered to stop and arrest any woman for simply driving her own car. 

Det er ikke bare Eman som reagerer. Også Human Right Watch har vært klare på at loven, som i seg selv er et stort fremskritt, langt i fra er nok. De har flere klare anbefalinger som må følges opp om dette skal kunne bli tatt alvorlig. For det første er det ikke utnevnt noe myndighetsorgan til å overse eller implementere loven. Så lenge det ikke står hvem som har ansvaret for den, vil den heller ikke bli fulgt opp. For det andre bruker lovteksten flere begreper som overgrep, mishandling, omsorgssvikt osv, men det defineres ikke hva som legges i begrepene. I følge HRW er det uklart om voldtekt av sin ektefelle egentlig regnes som overgrep, siden det ikke nevnes:

The law defines abuse as bodily, psychological, or sexual, but does not make explicit that marital rape is a crime, leaving open the possibility of differing interpretations of criminality.The law also does not address institutional systems that grant male family members and employers inordinate power over their female relatives or domestic workers, such as Saudi Arabia’s male guardianship system and unfair worker sponsorship regulations. In many cases, dependents would require logistical support or transportation from male relatives or employers, who themselves often are the abusers, in order to report abuses or escape abusive situations.

Avsnittet over summerer hvor mye som gjenstår før denne loven kan regnes som bindene for hele samfunnet. Vergeordningen består i beste velgående og betyr i praksis at kvinner ikke kan møte opp på offentlige kontorer (inkludert politisstasjoner) uten en verge. Det vil ikke bli noen endring for utsatte kvinner og barn så lenge de verken kan møte opp på et offentlig kontor alene for å anmelde overgrep eller får lov til å kjøre selv. Det er også uklart om denne loven vil stå over shariadomstolene, noe jeg tviler på. Dermed kan noe som egentlig er et overgrep frikjennes siden Guds lov står over menneskenes lov.

Gjestearbeiderne har det like vanskelig. Kafala-systemet består uten endring, noe som betyr at arbeidsgivere kan behandle byggearbeidere eller hushjelper like dårlig som før. For i følge loven må du rapportere mishandling til din overordnede eller sjef og hva gjør man om denne personen er den som mishandler deg, har konfiskert passet ditt og gir deg kost og losji? En anmelder iallefall ikke vedkommende for da vil man ende opp med å leve i Saudi-Arabia uten jobb, uten inntekt og uten mulighet til å forlate landet.

Det er flott at Saudi-Arabia har fått sin første lov mot mishandling, overgrep og omsorgssvikt. Det som ikke er like flott er at loven ikke virker til å ha noen praktisk betydning for de parter som vil kunne benytte seg av den. Et lite teoretisk steg i riktig retning er ikke langt nok, dessverre.

Saudi-Arabia: Gjestearbeideres stilling forverres i et forsøk på å få flere saudiere i arbeid

Gjestearbeideres situasjon i Saudi-Arabia har vært en gjenganger her på bloggen. Dette har ofte sin bakgrunn i historier om mishandlede hushjelper eller andre graverende forhold. Saudi-Arabia er i en merkelig situasjon ved at de er den største økonomien i Gulfen, men allikevel har en veldig høy arbeidsledighet blant sin egen befolkning. Offisielt ligger den på 12,5%, men det reelle tallet er trolig en god del høyere. I 2011 gikk kongefamilien inn for å forsøke å få ned arbeidsledigheten og innførte det såkalte «niqat-systemet» hvor det nå blir minimumskrav for hvor mange saudiere man må ha ansatt i bedrifter med over 30 ansatte. Som et neste steg i denne «Saudifiseringsprosessen» annonserte Kong Abdullah i april at alle ulovlige immigranter og alle som jobbet ulovlig i Saudi-Arabia hadde frem til 4 juli 2013 til å ordne papirene sine ellers ville de risikere å bli arrestert og deportert ut av landet. Det har ført til et salig kaos i Saudi-Arabia de siste månedene.

I god gammel saudisk ånd så ble denne fristen ikke så absolutt som mange hadde fryktet. I går gikk Kongen ut og utvidet fristen frem til 4 november siden det har vist seg praktisk umulig for alle berørte parter å fremskaffe dokumentasjonen innen fristen. Hovedgrunnen oppgis å være at ambassader og konsulater ikke har hatt kapasitet til å saksbehandle alle papirer og dermed er fristen utsatt. Det er i hovedsak asiatiske arbeidere fra land som India, Pakistan, Filipinene, Indonesia, Sri Lanka, Bangladesh og Nepal som er rammet, i tillegg til arbeidere fra Jemen og Egypt. Erklæringen om utsettelsen ble publisert i Arab News i går og sjeldent har det vel fantes et mer samstemt kommentarfelt som hyller en sak. Selv med denne utsettelsen så har denne «amnesti-perioden» satt fokus på gjestearbeideres rettigheter i Saudi-Arabia, rettigheter som er ikke-eksisterende. 

Avisen The National hadde i går en artikkel om de fortvilede arbeiderne som fryktet å bli kastet ut av landet. Her kommer det frem at mer enn 1,5 millioner ulovlige arbeidstakere hadde registrert seg i løpet av amnestiperioden. Man antar at over 2 millioner jobber ulovlig i Saudi-Arabia. Ved «ulovlig» er det ikke slik at de har sneket seg over grensen og jobber i skjul. Det betyr rett og slett at de enten jobber uten en sponsor eller at de jobber for andre enn sin egen sponsor. For det er slik at alle som skal jobbe i Saudi-Arabia må ha en sponsor (lokal bedrift, stor bedrift, privatperson) for å få jobbe i kongedømmet. Det å leie ut arbeidskraft som man sponser har blitt en stor forretning, siden sponsoren kan kreve deler av lønnen i «avgift» fra en arbeidstaker som jobber for andre. I følge den nye niqatloven så kan nå gjestearbeidere kun jobbe for sin egen sponsor, noe som ha ført til kaos. Mange har derfor forsøkt å finne en sponsor som kan ansette dem eller de har rett og slett forsøkt å få reisetillatelse fra sin nåværende sponsor så de kan komme seg ut av landet. Det er nemlig slik at sponsoren din tar vare på passet ditt og kan bestemme om du skal få lov til å forlate landet eller ikke.  

Redselen for mange fattige gjestearbeidere er at de vil bli arrestert uten gyldige papirer eller gyldige sponsorer og som en konsekvens bli utvist fra landet. Det vil føre til at de aldri vil ha muligheten til å returnere, noe som vil føre til økonomiske problemer for mange. Mange har kritisert denne kjappe tidsfristen satt av Kong Abdullah, så det er ingen overraskelse at kongen nå har utvidet fristen. Spesielt siden statlige eide aviser den siste uken har kjørt mange reportasjer om konsekvensen av fristen, noe de aldri ville fått lov til om ikke man viste at de ville komme en uttalelse fra kongen. 

En del saudiske økonomiske eksperter er uansett kritisk til denne «opprenskningen» i arbeidsmarkedet. De peker på at det i en del sektorer vil bli prekær mangel på arbeidskraft om det blir vanskeligere å få inn gjestearbeidere. I bygningsindustrien vil det bli vanskelig å rekruttere saudiere fordi disse jobbene ikke er "attraktive for saudiere". Det er i det hele et stort problem for saudiere at de ikke ønsker fysisk krevende jobber, en holdning som går helt opp til arbeidsministeren i Saudi som jeg har skrevet om tidligere. 

Det er antatt at rundt 350 000 gjestearbeidere og ulovlige immigranter har dratt eller allerede blitt utvist fra Saudi-Arabia i løpet av året. Til sammen er det over 8 millioner gjestearbeidere som jobber i Saudi-Arabia, hvor som sagt rundt 2 millioner av disse jobber «ulovlig» i landet. Målet til de saudiske myndighetene er å redusere antall gjestearbeidere gjennom «Niqat-systemet» med 30 %. Trolig vil det bare føre til at noen sektorer vil bli underbemannet, mens arbeidsløsheten blant saudierne vil forbli like høy. Det er i alle fall min spådom.

Presseklipp: (U)dannet og Den arabiske halvøy

En meget klok og intelligent mann, og i tillegg en god bekjent av meg, Knut Melvær har tatt initiativet til å starte en podcastserie han har kalt (u)dannet. I samme ånd som "Hva er" bøkene, så er (u)dannet en podcastserie som ønsker å gi lytteren en innføring i ulike temaer, temaer som man ofte kunne ønske å vite litt mer om. Fremover vil det kommer podcaster om middelalderen, Sri Lanka, Melodi Grand Prix og Ludvig Holberg, men første episode er dedikert til denne bloggen. Ja temaet er enkelt og greit Den arabiske halvøy.

Om du har interesse i å høre litt lett samtale om ulike temaer knyttet til Den arabiske halvøy så sjekk ut (u)dannet her:

God fornøyelse! 

Saudi-Arabia: Menneskerettighetsaktivister blir behandlet som terrorister

Saudi Arabia’s Specialized Criminal Court, created five years ago to handle terrorism suspects, would seem a strange venue to try two of the country’s foremost human rights champions. The case against them reads not like a terror plot but a mission statement for a civil liberties group. 

But the court ruled last month that their Saudi Civil and Political Rights Association, which called for peaceful change, the rule of law, free elections and a parliament, was “like al Qaida” because it challenged the legitimacy of the absolute monarchy.

Read more here: http://www.mcclatchydc.com/2013/04/30/190034/in-saudi-arabia-advocating-peaceful.html#storylink=misearch#storylink=cpy

Det har aldri vært lett å være en forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og et rettsystem i Saudi-Arabia. Allikevel er det flere tøffe sjeler som i flere år har jobbet for at Saudi-Arabia skal gi sine egne borgere elementære rettigheter. Dessverre ser det ut til at staten har vunnet første slag i kampen om mer frihet, men kampen er på ingen måte over. Bare spør Mohammad Fahad Al-Qathani, Abdullah al Hamid og Ibrahim Al-Mugaiteeb. 

Norske medier dekker sjeldent saker fra Saudi-Arabia. De siste ukene har det heldigvis vært en liten endring i akkurat det. På grunn av Ola Borten Moe sitt besøk i landet fikk flere norske journalister mulighet til å ta seg inn i dette lukkede landet, og de fleste har benyttet muligheten meget godt. Fra NRK og Sidsel Wold har vi fått saker om Saudi-Arabias første film, mens Aftenpostens Jørgen Lohne har rapportert om både et helsvart motebilde og tvitrende saudiske journalister. Det er allikevel en sak som heldigvis har fått mer oppmerksomhet enn film og mote, nemlig saudiske myndigheters reaksjoner mot menneskerettighetsaktivister.

Selv har jeg forsøkt å gi dette temaet mye oppmerksomhet her på bloggen ved flere anledninger, og det er tilfredsstillende at norske medier også velger å gjøre det samme når de har sjansen. For et par dager siden var det en lengre reportasje om ACPRA og Mohammed Fahad Al-Qathani på Urix (fra 11.30). I tillegg har spesielt Jørgen Lohne gjort en strålende jobb ved å sette dette på dagsordenen med flere gode reportasjer. I en av reportasjene intervjuer han Ibrahim Al- Mugaiteeb leder av Human Rights First Society en av få menneskerettighetsorganisasjoner i Saudi-Arabia. I intervjuet kommer det klart frem at de saudierne som ønsker å endre styresettet i landet møter stadig tøffere vilkår. De siste månedene har saudiske myndigheter slått hardt ned på individer eller organisasjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, eksemplifisert gjennom dommen mot grunnleggerne av ACPRA (The Saudi Civil and Political Rights Association). Organisasjonen ble krevd nedlagt og Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid ble dømt til fengsel. Dessverre er ikke denne dommen enestående.

I går kom det en pressemelding fra Amnesty International hvor de forlangte at saudiske myndigheter måtte tillate menneskerettighetsorganisasjoner. En nylig opprettet gruppe, Union For Human Rights, har blitt siktet for å opprette en organisasjon uten godkjenning. Det som gjør alt til en farse er at stifterne av organisasjonen ble tiltalt etter at de henvendte seg til myndighetene for å be om tillatelse til å opprette organisasjonen. Forstå det den som kan. Organisasjonen brøt med prinsippene til den saudiske staten fordi de ville, 

 - Spread and defend the culture of human rights, enforce its principles and values, and promote the Universal Declaration of Human Rights
 - to reinforce the role of women in political participation and social activities in accordance with Islamic Sharia [law]
 - to abolish punitive death penalties
 - to achieve its objectives by all legally and morally legitimate means by resorting to the judiciary when deemed necessary and by activating the rule of law.

Det er på mange måter historien om ACPRA en gang til. McClatchy Newspaper har skrevet en meget interessant artikkel om rettsaken mot ACPRA og går grundigere til verks en norsk media. For fem år siden ble Saudi-Arabia sin egen domstol for terrormistenkte åpnet, en domstol som fikk ansvaret for saken mot ACPRA-grunnleggerne. Myndighetene mente at Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid "var akkurat som Al-Qaida" fordi de utfordret legitimiteten til kongedømmet i landet ved å be om en fredelig overgang til demokrati og ønske om en rettsstat. McClatchy fulgte hele rettsaken og siterer blant annet Al-Qahtani på at de er stolte over å ha blitt dømt for å kjempe for menneskerettigheter og at dommen er "a badge of honor". Tøffe karer dette. 

For å få et innblikk i hvordan en parodi av en rettssak fortoner seg i Saudi-Arabia så bør du lese saken fra McClatchy. Den gir et godt bilde av kampen David fører mot Goliat, og hvor redd Goliat er for at David skal greier å påvirke opinionen. Nå skal det sies at grupper som ACPRA og Human Rights First Society ikke har bred støtte i befolkningen. De er en minoritet som våger å ta kampen for at alle innbyggere i Saudi-Arabia skal få like rettigheter. Det er menn som Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid som fører til forandring i verden, selv om de ofrer sine egne liv for å få dette til. I mine øyne er disse modige mennene kandidater til både Raftoprisen og Nobels Fredspris og dette er mitt bidrag til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Kampen for rettigheter i Saudi-Arabia har ikke kommet langt, men det er derfor viktig å støtte opp rundt denne typen organisasjoner og denne typen individer for å gi dem den drahjelpen man kan. Derfor jeg ikke helt enig med Hanne Skartveit som kritiserer Ola Borte Moe for å ikke nevne "kvinner" og "menneskerettigheter" i samtaler med energiministeren i Saudi-Arabia. Det Borten Moe bør kritiseres for er at han ikke møtte disse gruppene, disse individene og de miljøene som jobber for å styrke demokratiske rettigheter for den saudiske befolkningen. Å gå disse i møte, høre på hva de har å si og lytte til hvilke rolle de mener Norge kan spille er uendelig mye viktigere enn å nevne to ord i en samtale.

Mohammad Fahad al-Qathani og Abdullah al-Hamid kommer trolig til å sitte innesperret og bli behandlet som fiender av staten fordi de ønsker at innbyggerne i Saudi-Arabia skal ha mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Det er derfor opp til alle oss andre å tale deres sak når de ikke kommer til orde. Dette er mitt bidrag!

Saudi-Arabia: En journalist returnerer til landet hvor han nesten ble drept

Det skjer mye på Den arabiske halvøy. I går kveld valgte presidenten i Jemen (Hadi) å omstrukturere hæren og sende slektningen til Ali Abdullah Saleh ut av landet som ambassadører eller militære attacheer. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere post, når jeg har satt meg litt bedre inn i helheten.

I denne lille posten vil jeg rette søkelyset mot journalistikk og farene det kan medføre for den enkelte. BBC har denne uken mange eksklusive nyheter fra Saudi-Arabia, mye takket være Frank Gardner. Blant annet har de dekket nyheten om at Saudi-Arabia ønsker å bygge et gjerde langs hele den saudiske/jemenittiske grensen for å kontrollere smugling av dop og våpen over grensen. Saudi-Arabia håper på at det vil føre til at den ulovlige immigrasjon fra fattige Jemen vil svekkes. Saken har så vidt vært omtalt i Dagbladet og Aftenposten, men har ellers fått lite oppmerksomhet. Nyheten om gjerdet kom i samme åndedrag som nyheten om at Saudi-Arabia utviser og deporterer flere tusen av jemenittiske gjestearbeidere. Dette er et tiltak for å bedre arbeidssituasjonen for egne borgere, siden arbeidsledigheten er skyhøy. Det bidrar også til at fattige Jemen, som ikke har arbeid for flertallet av befolkningen som bor i landet, nå også må forholde seg til at det returnerer masse gjestearbeidere fra Saudi. De vil føre seg inn i den lange rekken av arbeidsledige. Tidligere har gjestearbeiderne som jobbet i Saudi-Arabia tilført Jemen kapital og midler, ved at jemenitter i Saudi-Arabia sender penger hjem. Selv om ytterligere deportasjon av jemenitter uten godkjent arbeidstillatelse er utsatt, så gjør det ikke situasjonen i Jemen lettere. Der er nok ikke tilfeldig at nyheten sprenger akkurat nå om at Saudi-Arabia vil gjerde dem inne slik at de ikke kan snike seg tilbake for å jobbe. Sosial uro og arbeidsledighet skaper grobunn for ekstremisme, og et gjerde er ikke beskyttelse nok. Dessverre Saudi.

Det er ekstremisme jeg egentlig vil fokusere på i denne posten. For i 2004 dro allerede nevnte Frank Gardner til Saudi-Arabia på vegne av BBC for å rapportere om forbindelser mellom Al-Qaida og Saudi-Arabia. Mens han og hans kameramann (Simon_Cumbers) rapporterte fra det fattige området Al-Suwaidi ble de angrepet av Al-Qaida sympatisører. Gardner ble skutt flere ganger, men overlevde. Han ble lam fra livet og ned, og bruker rullestol. Simon Cumbers gikk det ikke like bra med, han døde. Nå, nesten 10 år etter angrepet, returnerer Frank Gardner til Saudi-Arabia for å lage dokumentarfilm for BCC. (Den ligger her, men kan bare sees i UK. Jeg skal legge ut link så fort jeg har funnet en). 

Hva er det Gardner finner? Et helt annet Saudi-Arabia enn det han forlot i 2004. Landet har blitt tryggere, den militante ekstremismen som boblet i 2004 er nesten helt utradert og landet fremstår som et litt shizofrent kulturprosjekt, en miks mellom vesten og konservativ Islam. Bruk 5 minutter på å lese denne artikkelen og se reportasjen til Frank Gardner. Her sitter han i en rullestol i Chop-Chop Square og forteller hvordan det er å være tilbake. (BBC tillater ikke å legge ut deres videoer på eksterne blogger dessverre). I tillegg har han kommentert og laget en reportasje om grensegjerdet som jeg har nevnt over. Den kan du se og lese her. Det som er interessant med alt dette er at Gardner, som den saudi-kjenneren han er, virkelig mener det har gått fremover med landet. Sist han var der ble han nesten drept og nå skryter han av hvor landet har beveget seg siden 2004. I en artikkel for Telegraph underbygger han dette synspunktet.

Could this really be the same place where I nearly lost my life nine years ago, and where my cameraman, Simon Cumbers, lost his? It seemed like a different world. Saudi Arabia has clearly moved on from those dark days of the insurgency. Returning after so long to this strange and often misunderstood country felt, for me, like a form of closure. I was glad to be back.

Selv med all galskapen som skjer i Saudi-Arabia, bruddene på menneskerettigheter og den religiøse konservatismen, så er det uansett et godt tegn at landet utvikler seg fremover. Selv om det er små skritt.

Saudi-Arabia: Turister? Nei det bryr vi oss lite om

Det nærmer seg påskeferie og mens noen velger å ta turen til fjellet, så er det andre som ønsker å rette nesen mot varmere strøk (eller Syden som det kalles på folkemunne). Reisemålene blir mer og mer eksotiske, og spesielt reisemål på Den arabiske halvøy er i vinden, Dubai, Qatar, Oman osv. Men reisemål i Saudi-Arabia er det lite prat om og det er ikke så rart, for å reise som turist dit er ikke lett.

I dagens TIME magazine er det skrevet en artikkel om Saudi-Arabia kalt «Saudi-Arabia to Tourist: We are just not the into you», og det oppsummerer mye av essensen bak landets reiselivspolitikk. Nå kan nok mange tro at det uansett ikke er noe å se i landet som er basert midt i en ørken, men der tar dere feil. TIME har fulgt et fransk par som har reist til vestkysten av Saudi-Arabia og besøkt Al-Ula og Mada`in Saleh. Jeg har selv vært der og det er spektakulært! (se lenger ned for bilder). Sistnevnte er Saudi-Arabia sitt første sted som er havnet på UNESCO sin verdensarvsliste. Det er som sagt et spektakulært syn, men som TIME sin utsendte korrespondent observerer, det er ingen folk der. 

Not 20 minutes away by car, another extraordinary scene can be found: the carved stone tombs of the 1st century Nabataean trading center, Mada’in Saleh, now classified as a UNESCO World Heritage site — Saudi Arabia’s first. In between Al Ula and Mada’in Saleh lies a vast gathering of surreal rock formations, magenta and gold spires and tortured, wind-carved sandstone escarpments rising out of the dunes. It’s as if the Parthenon, the Grand Canyon and Colorado’s Garden of the Gods were all crammed together in an area not much larger than Manhattan. 

 

If it were anywhere else in the world, the sites would be crammed with camera-toting tourists. Instead, de Tinguy and her husband have the entire place to themselves, alone with their voluble and informed Saudi guide, who is in the process of explaining the mechanics of a primitive sundial that alerted local farmers when it was time to plant crops. “I could just spend days exploring this place,” says de Tinguy. “I would tell all my friends back home to visit.”

Nå er det ikke slik at det ikke kommer turister til Saudi-Arabia. En kan vel si at Saudi-Arabia er et av landene som får flest besøk av utenlandske turister, men i en litt spesiell kategori. De er nemlig pilgrimsreisende som skal besøke Mekka og Medina. Og denne gruppen får et spesielt visum kalt et «Ummrah-visa» som begrenser dere bevegelsesfriheten til kun de to overnevnte byene. Det finnes rett og slett ikke turistvisa i Saudi-Arabia, så om du absolutt vil reise rundt som turist så må du være på en gruppetur hvor dere blir guidet og passet på av saudiske myndigheter hele veien. Ironisk nok har Saudi-Arabia sin egen turistminister, den første arabiske astronauten, Prins Sultan bin Salman, som også er intervjuet i saken til TIME.

Jeg var så heldig å få møte og diskutere nettopp turisme med Salman når jeg oppholdt meg i Riyadh, mye fordi han står ansvarlig for en «turist kommisjon» som ble opprettet i 2000. Målet var å øke turisme i Saudi-Arabia. Da var han klar på at ting ville ta tid og at utenlandsk turister nok må smøre seg med tålmodighet før de får fri tilgang til landet. Saudi-Arabia sin økonomi går såpass bra selv med tilnærmet ingen turisme i landet. I tillegg er det konservative religiøse etablissementet redd for hva økende turisme kan betyr for de «saudiske verdiene» og at det kan føre til et fall i moral og oppførsel. Når jeg møtte Salman (og i intervjuet i Times) så var han klar på at hovedsatsingen til denne kommisjonen er å fokusere på egne borgere, og at de ønsker å feriere i sitt eget land.  

Sultan is gambling that if the government spends big to jazz up local attractions, more of those vacationing Saudis will stay home for the holidays. “To me, the most important foreign tourist is the Saudi tourist that is going to foreign countries,” he says. Not only will an increase in domestic tourism help diversify an economy deeply skewed in favor of oil, it will help create service-sector jobs for a swelling youth population that can no longer count on lifetime employment in a government ministry. And, Sultan hopes, it will help Saudis to fall in love anew with their homeland. “This initiative will reignite the interest of our young people,” he says. “Our country will only go forward if our people understand their roots and the traditions that keep them together.” That may be the case, but it will be a while yet before young Saudis choose Mada’in Saleh over St. Moritz for their winter holidays: Al Ula tour guide Abdulaziz says he gets on average four to five groups a week in the winter months, and none of them are Saudi, just resident expatriates looking to explore a little. Saudi Arabia may not be ready for foreign tourists, but Saudi tourists, it seems, aren’t quite ready for Saudi Arabia.

Det er med andre ord en god stund til du kan dra på påskeferie til Saudi-Arabia. De fleste vil nok ikke gjort det uansett, men for dere som har en historisk eller arkeologisk interesse, så er Saudi-Arabia en gullgruve. Det er så mye å se og så mye å oppleve at det er synd at de holder det helt for seg selv. Petra i Jordan er et sted de fleste har hørt om eller besøkt, men det er for eksempel få som vet at Mada`in Saleh er Nabateernes andre by etter at de flyktet fra Petra. Det eksisterer planer, ifølge Prins Salman, om å lage en «hovedvei» mellom Petra og Mada`in Saleh slik at flere skal få mulighet til å se praktverkene begge steder, men det er ennå i lenge frem dit. I mellomtiden kan dere nyte bilder fra Saudi-Arabia under.

God påske!

Al Ula. Byen er bygget opp av leirhus og er en av de få gamle byene som er bevart i Saudi-Arabia.

The Elephant Rock i Mada`in Saleh. Dere skjønner nok hvorfor den kalles det.

To av over 100 gravkamre i Mada`in Saleh.

Dette er nok det mest kjente gravkammeret i hele Mada`in Saleh. Meget spektakulært.

Fjellene i området rundt Al Ula og Mada`in Saleh er meget spektakulære. Tror bildet forteller det meste.

Bowlingfjellet. Hvorfor det tror du?