Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation

I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:

By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)

Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her) 

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.

Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)

Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

Saudi-Arabia: 26. oktober tar kvinnene over veiene i Saudi-Arabia. Forhåpentligvis.

Den arabiske halvøy vekkes til live av en hendelse som har vært annonsert en god stund, men som nå begynner å nærme seg med stormskritt. Den 26. oktober er blitt erklært som dagen kvinnene skal ta tilbake veiene i Saudi-Arabia og kjøre selv. Noe som i resten av verden ville blitt sett på som en triviell nyhet, men i Saudi-Arabia er det ramme alvor. Det som gjør det ekstra interessant er kongedømmets forbud mot alle offentlige protester og at det er landets svakeste gruppe som står bak, nemlig kvinnene. 

Den arabiske vår forsøkte å ta seg inn i Saudi-Arabia våren 2011, men takket være mye penger fra styresmaktene greide Al-Saud familien å holde sin egen befolkning i tøylene. En av bevegelsene som fikk mest oppmerksomhet denne våren var ikke opprørsgrupper eller revolusjonerende, men en gruppe kvinner som ønsket retten til å kjøre sin egen bil. Women2Drive ble kjapt et kjent begrep både i Saudi-Arabia og i resten av verden, ikke minst da en av deres talskvinner Manal Al-Sharif ble arrestert etter å ha kjørt sin egen bil. Ved hjelp av sosiale medier som YouTube, Twitter og Facebook fikk bevegelsen mye oppmerksomhet og Manal Al-Sharif ble blant annet invitert til Oslo Freedom Forum og til å holde foredrag i Bergen. (Møtet mitt med Manal Al-Sharif kan du lese om her) Kvinnens stilling i Saudi-Arabia var brennhet og retten til å kjøre bil var katalysatoren i alt dette.

Etter vår ble det høst og vinter, og det førte til at bevegelsen som kjempet for kvinners rettigheter i Saudi mistet litt av nyhetens interesse. Saudi-Arabia var igjen blitt et stabilt diktatur, mens konfliktene herjet i Syria, Libya, Jemen og Egypt. Alle protester mot regimet ble slått hardt ned og det religiøse politiet fikk økt sine ressurser for å motvirke «det moralske forfallet». Men Woman2Drive var ikke død. 

De siste månedene har det igjen blitt liv i bevegelsen som kjemper for kvinners rett til å kjøre (og økte rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia). En av frontkvinnene Eman Al-Nafjan som også driver bloggen Saudiwoman har flere ganger offentlig dokumentert at hun kjører bil. Reaksjonene fra folk hun møter på veien har vært positiv, og selv da hun ble arrestert var hun optimistisk med tanke på 26. oktober kampanjen. Igjen er internett og sosiale medier utrolig viktig i å få spredd budskapet og for å skape støtte. På YouTube kan man nå laste opp videoer hvor man tuter for å støtte de saudiske kvinnene (Honk for Saudi Woman) og det lastes jevnlig opp videoer med kvinner som kjører (se eksempler under). Det er opprettet en egen 26. oktober nettside (kun arabisk) for støtteerklæringer og det diskuteres heftig på Twitter og Facebook. Bevegelsen har også opprettet en egen engelskspråklig blogg, SaudiWomenDriving, som omtaler alle nyhetsartikler og diskusjoner om kvinner og bilkjøring i Saudi-Arabia frem mot 26. oktober. 

Kampanjen har fått lite oppmerksomhet i norsk media, men medier i Gulfen og USA har omtalt den jevnlig. Det nærmer seg nå den magiske datoen og alle lurer på hvordan styresmaktene vil reagere på en slik offentlig planlagt protest flere steder i Saudi-Arabia. En gang tidligere, 11. mars 2011, ble en slik offentlig protest planlagt (Day of Rage) men kun en eneste saudier turte å møte opp og protestere (Historien om han finner du her). Av den grunn er det mange som frykter at også denne protesten vil møte motstand blant styresmaktene. Men kvinnene ønsker ikke regimeskifte, kun retten til å kjøre sin egen bil, noe som er verre for styresmaktene å håndtere. 

Personlig håper jeg at kampanjen får mer oppmerksomhet også i norsk offentlighet fremover. Blir styresmaktene i Saudi-Arabia sett i kortene og holdt under oppsyn vil det styrke kvinnenes mulighet til å lykkes. Jeg krysser fingrene for at 26. oktober aksjonen forløper fredelig og blir en suksess, og jeg håper inderlig det kan bety et steg i retningen mot mer rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia.  

Eksempler på Women2Drive videoer

Saudi-Arabia: Kvinnesakskamp debattert av menn uten skrupler

Menneskerettigheter og kvinnesakskamp har vært en gjennganger her på denne bloggen. Når fokus er rettet mot land som Saudi-Arabia og Jemen så er det ikke så rart, det er i det hele mangler på begge områder på hele Den arabiske halvøy. Saker hvor religiøse utdannede menn ikke vil la kvinner jobbe gjentar seg stadig. I dag leste jeg et leserinnlegg, tittulert For those who want to confine women i avisen Saudi-Gazette. Med en slik tittel skulle man anta at denne skribenten ville kjempe for kvinners rett til å kunne frigjøre seg ved hjelp av jobb, kontroll over eget liv osv. I stedet beskylder han grupper som ønsker kvinner ut i arbeidslivet for å gjøre dette kun av en grunn, slik at man kan trakkasere dem seksuelt.

A certain group in society has recently said women should be employed in jobs that put them in direct contact with men and are unsuitable to their natures. This group has claimed this will help lower women’s unemployment and ensure that they can be financially independent. In reality, however, this group wants to confine women in a place where they can take advantage of them

Avsnittet over er innledningen på kronikken. Denne måten å argumentere på er vanlig blant grupper i det saudiske samfunnet som ønsker å begrense kvinners makt. For over et år siden ble denne videoen postet her på bloggen, en video som ennå er aktuell. Den er laget av Amnesty og viser på en ironisk måte hvordan mange menn ønsker at kvinner skal oppføre seg. Ellers vil det bli konsekvenser.

Denne gangen velger jeg, istedenfor å gjengi deler av leserinnlegget, å publisere hele innlegget her på bloggen. Så kan dere selv se hvordan man forsøker å argumentere for å begrense kvinners frihet ved å bruke argumenter om at man bare ønsker "å beskytte dem". God lesning. Og husk, du bør lese kommentarene under innlegget også, hvor forfatteren får skryt.

For those who want to confine women

Abdullah Munawar Al-Jamili
Al-Madinah newspaper

A certain group in society has recently said women should be employed in jobs that put them in direct contact with men and are unsuitable to their natures. This group has claimed this will help lower women’s unemployment and ensure that they can be financially independent. In reality, however, this group wants to confine women in a place where they can take advantage of them.

I hope no one will object to me citing the example of women in the West. Despite the openness and liberty enjoyed by Westerners, sexual harassment of women is a rising phenomenon regardless of the countless laws and punishments that await perpetrators.

Such is the plight of women in these countries that they appear in sexually provocative advertisements and even as bartenders serving men!

Here is another example that is close to us. During the end of the 20th century, there were calls in Egypt to attract the “honorable and chaste” Egyptian woman to work. These calls culminated in an event in which women demonstrators publicly burned the Hijab (veil) on March 20, 1919.

Further calls for women’s employment continued through movies and other media outlets always under the slogan of “freedom and sustenance.” The latter was used to employ women in pornographic activities.

Today Muslim Egyptian women are returning to the Hijab but they are still suffering from alarming high levels of verbal and physical harassment. According to a report recently issued by the Egyptian Center for Women Rights, 2010 witnessed a remarkable rise in assault and sexual harassment cases involving women.

The report said out of a total of 1,300 crimes committed against women, 933 or 71 percent were physical harassment crimes. Not only this but 72 percent of married and 94 percent of unmarried women were reportedly subjected to sexual harassment on public transportation, streets and other crowded places.

Women no doubt represent half of society and the breeder of its other half. She is an effective partner in the development and progress of society. We absolutely respect her right to work but asking her to do jobs not suitable to her nature will make her an easy prey for human wolves. We should not copy the examples of societies which called for the employment of women at any cost only to suffer the painful consequences years later.

Lastly, the renowned British academic and feminist Germaine Greer, who was a staunch supporter of equality between men and women, recently backed off from some of her ideas. She admitted that there were basic differences between the two genders and said giving a woman her rights did not mean sacrificing her femininity. Why don’t we benefit from the experiences of the others and start from where they ended?

Saudi-Arabia: Når kvinnene blir en joker

Det demonstreres sjeldent i Saudi-Arabia, hovedsaklig fordi det er forbudt. Som oftest er det forbudt for en større menneskemengde å samle seg på offentlige steder, noe som gjør det vanskelig å få igang noe som ligner en demonstrasjon. Av den grunn er det ofte en høy terskel for å protestere mot myndighetene, men det skjer med jevne mellomrom. Og i løpet av januar har det begynt å boble litt i vannet ulike steder i Saudi-Arabia, mye fordi myndighetene gjorde noe de nok ikke burde gjort. De arresterte kvinner fordi de protesterte mot at deres menn var fengslet uten lov og dom.

Å være kvinne i Saudi-Arabia er ikke lett. Det har det blitt skrevet opp og ned om her tidligere. Selv i all diskrimineringen så er det viktig å understreke at kvinner ofte blir behandlet med mer respekt offentlig sammenlignet med andre arabiske land, som feks Egypt, selv om de fra myndighetenes side blir behandlet som annenrangs borgere. Kvinnene en joker i samfunnsordenen i Saudi-Arabia, noe denne saken fra CNN viser ganske klart. 

18 kvinner og 10 barn i byen Buraida samlet seg 5 januar for å demonstrere mot at deres familiemedlemmer var fengslet uten lov og dom. Kvinnene, og barna, ble raskt arrestert av det hemmelige politiet (Mubahith). Men så lever vi i 2013 og denne arrestasjonen ble fanget på film og spredd rundt i Saudi-Arabia. Det skal mye til før saudiere tar til gaten og demonstrerer, men det å arrestere kvinner og barn, og sette dem i fengsel det er over grensen for mange. Det er allment kjent at kvinner skal "beskyttes" og "straffes" av familien sin og saudiske myndigheter har ingenting med å anholde kvinner de ikke har familiære forbindelser med. Det er å gå over en grense og det skaper et enormt engasjement. Av den grunn ser man oftere og oftere i Saudi-Arabia at kvinner er dem som starter aksjoner eller deltar i demonstrasjoner. For blir de arrestert blir det enormt mye oppmerksomhet rundt det eller så lar myndighetene dem holde på i frykt for reaksjonene.

Det at kvinnene, som i stor grad har vært skjult for offentligheten i Saudi-Arabia, kan bli en joker i kampen for frihet og reformer, det er en spennende utvikling. Jeg tror ikke dette er siste gangen vi hører en historie som du kan se under:

Saudi-Arabia: Å være hushjelp i Saudi er blant verdens farligste jobber

Vi er inne i et nytt år, men verden slik vi kjenner den i Gulfen den består. Tidligere har jeg satt fokus på fattigdom blant vanlige saudiere og hvor hardt livet kan være for mange familier. Spesielt kvinner har det vanskelig i Saudi-Arabia. Allikevel er de problemene saudiske kvinner møter daglig ikke veldig store sammenlignet med en annen gruppe: Unge kvinner fra fattige asiatiske land som kommer til Saudi-Arabia som hushjelper (tilnærmet slaver i mange tilfeller).

Beklager sterke bilder. Dette er bildet av Sumiati Binti Salan Mustapa på sykehuset etter at hun hadde blitt mishandlet av sin "herre" og hans kone. De slapp straff, etter først å ha blitt dømt, ved å hevde av Sumiat var gal og at man ikke kunne utelukke at skadene var selvpåførte. (Foto: Al Arabiya)

De får passet sitt konfiskert av sin "herre" ved ankomst Saudi-Arabia, og får ikke reise ut av landet før "herren" sier at det er ok. Derfor er det enormt med historier om hushjelper som blir mishandlet og misbrukt, ofte også snytt for penger og lønn. I tillegg finnes det historier om familier hvor "herren" henter en hushjelp som fort blir til en ufrivillig sexslave både for "herren" og hans sønner. Dessverre har hushjelpenes stilling fått fornyet fokus etter at Saudi-Arabia henrettet en srilankisk hushjelp forrige uke, en hushjelp som var 17 år når ugjerningen hun trolig ikke har begått skjedde. Det er ikke første gang og det kommer nok til å skje igjen.

Saken har fått enormt mye oppmerksomhet i utenlandsk media, mens den ikke har fått like stor oppmerksomhet her hjemme. CNN har en artikkel om saken, og ABC news har også en lengre sak om hva som skjedde. Den meget gode bloggen Crossroads Arabia har også omtalt saken og fokuserer på at det er 45 hushjelper som er dømt til døden i Saudi-Arabia. 

Skal du lese deg litt opp på hva som er realitetene så er denne artikkelen (A Maid’s Execution) fra The New Yorker obligatorisk. Det er en historie som bare er trist, om en menneskeskjebne hvor ting ikke gikk som planlagt. Rizana Nafeek, fra en fattig landsby på Sri Lanka, dro med forfalsket pass til Saudi-Arabia som 17 åring for å jobbe som hushjelp for å skaffe penger til familien. 22. Mai 2005 forsøkte hun å gi en av ungene hun hadde ansvaret for melk gjennom en flaske, men ungen ble kvelt og døde. Familien beskyldte henne for å kvele babyen og hun ble fengslet. Deretter gikk det fra vondt til verre.

Hun ble stilt for retten uten forsvarer. Det  ble aldri foretatt en obduksjon av babyen, og om det ble gjort, har ingen hørt om resultatet. Rizana, som var mindreårig når ulykken skjedde, ble dømt som voksen, pga av et forfalsket pass som saudiske myndigheter trodde mer på enn hennes egen fødselsattest. Selv med protester fra utlandet, fra myndighetene på Sri Lanka, vårt eget Utenriksdepartement og menneskerettighetsorganisasjoner så ble hun henrettet forrige uke, uten at verken familie eller myndigheter fra Sri Lanka ble underrettet på forhånd. 

The Guardian har også omtalt saken og setter saken inn i et større perspektiv. Hovedsaklig er det indonesiske kvinner som er hushjelper i Saudi-Arabia, men også kvinner fra andre fattige land som Sri Lanka, Filipinene, India, Etiopia og Bangladesh jobber som hushjelper. Til sammen er det 1.5 millioner utenlandske hushjelper i Saudi-Arabia. The Guardian er klar på at ikke alle hushjelper blir behandlet dårlig, men det er mange som har det meget vanskelig: 

Migrants are at high risk of being victims of spurious charges. A domestic worker facing abuse or exploitation from her employer might run away and then be accused of theft. Employers may accuse domestic workers, especially those from Indonesia, of witchcraft. Victims of rape and sexual assault are at risk of being accused of adultery and fornication."

Migrants are also said to struggle to gain access to lawyers and translators and it is not uncommon, according to Human Rights Watch, for the Saudi authorities to prevent those arrested from contacting their embassies.

Beklager for sterke bilder. Men dette skjer dessverre så ofte at det ofte er eneste måten å beskrive galskapen på. Dette er bildet av en indonesisk hushjelp som var en av de "heldig" som kom seg på sykehus for behandling etter å ha blitt mishandlet av sin husfrue. (Al Arabiya)

Det finnes eksempler på hushjelper som er voldtatt gjentatte ganger av både far og sønn i huset. Noen ganger har de forsvart seg eller slått tilbake, noe som har ført til dødsfall hos familien de jobber hos. Andre har blitt mishandlet hver dag, som oftest av kvinnene i husholdet, og har tatt til motmæle. Det finnes ikke rettsikkerhet for denne gruppen i Saudi-Arabia. De er kvinner, fattige og asiatiske. I det saudiske hierarkiet er det så lavt man kan komme. 

Indonesiske myndigheter har tatt tak i dette problemet og nektet sine borgere å reise til Saudi-Arabia. Uten at det hjelper, for mange reiser uansett fordi det er penger å tjene. Jeg har tidligere skrevet om gjestearbeidere her på bloggen, og hushjelpene har det verst av alle. Det er viktig å spre informasjon om hvor fælt de har det og legge press på Saudi-Arabia ved å få frem at rettsystemet de har må modifiseres. Det må lages en kodifisert lov og den må gjelde både for saudiere og andre innbyggere.

Da jeg bodde i Saudi-Arabia fikk vi klar beskjed om at vi ikke burde bevege oss til sentrum av Riyadh fredag morgen, for da ble folk henrettet. Det skjer alltid i offentlighet ofte i området kalt "Chop-Chop square" på folkemunne. Her blir tilfeldige forbipasserende tvunget til å stå å se på, og dukker det opp noen hedninger som oss så blir vi tvunget til å stå fremst når henrettelsen skal skje. Hvorfor? Jo fordi det siste den dødsdømte skal se er hedninger før hodet blir kuttet. For ja, henrettelse skjer offentlig med sverd. Og det var nettopp det som skjedde med Rizana. 

Slik kan man bare ikke akseptere!

Jemen: Et år etter nobelprisen er kvinner ennå usynliggjort

Det er litt over et år siden Nobels Fredspris ble utdelt til den jemenittiske journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Tawakkul Karman. En velfortjent pris mye på grunn av at Karman er en meget atypisk jemenittiske kvinne, som både er meget synlig i offentligheten, og har en ektemann og familie som støtter henne fullt ut. Jeg skrev for et år siden et innlegg om Tawakkul Karman, som fortsatt er et av de mest leste her på bloggen, hvor jeg forsøkte å beskrive denne modige og bemerkelsesverdige kvinnen fra Jemen. I forrige uke ble det trykket en meget ærlig reportasje i nettavisen The Daily Beast tittulert After the Arab Spring, Yemen’s Women Are Left Behind. Det er en reportasje som bør leses og jeg tenkte å diskutere noe av innholdet som blir presentert der, spesielt med tanke på at det i dag er to år siden Den arabiske våren "offisielt" startet ved at Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv. 

The Daily Beast har tatt turen til Al-Hudaydah som ligger på vestkysten i Jemen i tilllegg til at de besøker noen småsteder i områdene rundt. Vi blir kjent med Aisha, 12 år, som nettopp har blitt gift med en 30 år gammel slektning og som har traumer etter en bryllupsnatt hun ikke har gode minner fra. I teorien er ekteskap ulovlig for kvinner under 17 år i Jemen, men reglene blir ikke håndhevet. Jeg har tidligere skrevet om dette med barneekteskap i Jemen og hvor mye dette ødelegger for hele samfunnet på lang sikt ved kvinner ikke får muligheten til å utdanne seg. Historien om Aisha bare bekrefter dette. Moren til Aisha, som selv ble giftet bort da hun var kun ni år gammel, var forkjemperen for giftemålet.  I et land som Jemen hvor folk på landsbygden ikke kjenner annet enn tradisjoner så blir gale valg gjentatt generasjon etter generasjon.

Situasjonen for kvinner i Jemen har dessverre ikke bedret seg de siste årene, selv med økt oppmerksomhet rundt landet som feks. Nobels Fredspris. 

According to the World Economic Forum, Yemen consistently ranks at the bottom in the global gender gap in terms of access to education, health, economic opportunities, and decision making. A quarter of the women between the ages of 15 and 49 are severely malnourished, and girls, who are seen as an economic burden, are often married off early. There is no law specifying the age of marriage in Yemen, and more than one in two girls have been married off by the time they turn 18. In addition to denying them an education, these early marriages keep girls and women away from the rest of society, stuck in mud huts, out of sight of any men but their husbands. More than 80 percent of Yemeni women are illiterate, and less than 20 percent work outside the home, according to the antipoverty organization Oxfam.

Det er en ekteskapslov i Jemen, sitatet ovenfor tar feil der, men som nevnt så blir den ikke håndhevet. I et fattig land som Jemen er kvinner, dessverre, ofte en byrde som familien må kvitte seg med slik at man ikke trenger å forsørge dem mer. Dermed blir jenter, ofte med en gang de får mensen, giftet bort. Da slipper man å forsørge dem og i tillegg får familiene ofte penger i retur. Jentene, som ofte ikke har lært hva sex er før giftemålet, må følge sine ektemenns ønsker siden de nå er å betrakte som mannens eiendom. Ofte blir de gravide uten å riktig vite hvordan og det finnes få jordmødre til å hjelpe. Prosentvis er barnedødeligheten og mødre som dør under fødselen skyhøyt sammenlignet med de fleste andre land. 

I fjor steg håpet blant mange av Jemens kvinner i kampen under opprøret mot Saleh og myndighetene. Kvinnene var instrumentelle i kampen for frihet og kampen mot Saleh, og Tawakkul Karman ble symbolet på den sterke jemenittiske kvinnens kamp for rettigheter. Saleh forsvant og situasjonen normaliserte seg, og dermed ble kvinnene igjen satt på sidelinjen. Mye av grunnen er nok menn i maktposisjoner som ikke har jobbet for å fremme kvinner stilling og rettigheter, men den største faktoren er dessverre fattigdom. Det er få som har mulighet til å kjempe for sine rettigheter når man ikke har vann, mat eller penger. 

Velger man å gjøre opprør, enten mot staten eller mot sin voldelige ektemann, da risikerer man å havne i fengsel. Som kvinne i Jemen har man ingen rettsikkerhet siden kvinnen betraktes som mannens eiendom. The Daily Beast har i samme artikkel møtt en av disse kvinnene, nå fengslet for mord på sin ektemann. Det finnes blant annet en bildekarrusell her som er verdt å kikke på. Det er i det hele trist å lese hvordan kvinner, grunnet fattigdom, tradisjon og religion, mister sine helt grunnleggende rettigheter. Så lenge kvinner er en økonomisk og familiær byrde, så vil nok dette bare fortsette. Om det finnes muligheter for å gi disse jentene en utdannelse og familiene en økonomisk gevinst (både kortsiktig og langsiktig) om de fikk denne muligheten, så ville Jemen gradvis endret seg i positiv retning. Problemet er at jeg personlig ikke greier å se helt hva som kan føre til en slik utvikling i det fattigste landet i den arabiske verden. Det gjør meg ikke optimistisk for fremtiden. 

Saudi-Arabia: Uutdannete menn nekter kvinner med utdannelse å jobbe

I dagens Washington Post er det skrevet en meget interessant artikkel om kvinners stilling i Saudi-Arabia som fortjener oppmerksomhet. I artikkelen Saudi Arabia struggles to employ its most-educated women pekes det på at det i dag utdannes flere kvinner enn noen gang, uten at de får jobb. Dette er noe som er blitt mer synlig de siste årene og er et problem som bare vil vokse. 

Arbeidsledigheten blant saudiske kvinner som ønsker å arbeide er 34 prosent. Her må det understrekes at dette er kun blant dem som ønsker å arbeide og som leter etter jobb. Arbeidsledigheten i det hele er nok mye høyere. Av de som er arbeidsledige i Saudi og som får støtte fra staten, så er 86 prosent av dem kvinner. 40 % av disse igjen har utdannelse fra høyere utdanningsinstitusjoner. 

Det er hovedsaklig under Kong Abdullah at denne eksplosjonen i kvinner som tar utdanning har funnet sted. Abdullah har hatt utdanning som en av sine fanesaker og da spesielt for kvinner. De siste ti årene har det samlede antallet universiteter i Saudi doblet seg fra 16 til 33. I tillegg åpnet Abdullah i fjor vår verdens største kvinnelige universitet, Princess Nora Universitetet, som har plass til hele 60,000 kvinnelig studenter. (En bekjent av meg var på åpningen og Abdullah ble behandlet som en Justin Beiber av kvinnene tilstede utenfor. Ironisk nok var det kun menn tilstede under selve åpningen, selv om universitetet kun er for kvinner.)

Det er også opprettet en stipendordning for saudiere som vil studere i utlandet og i dag er det rundt 145,00 saudiere (40 000 av dem er kvinner) som studerer i utlandet. Men jobb til de som kommer hjem er det få av, spesielt for kvinner. 

Job prospects for women are complicated by the kingdom’s severely restrictive religious culture. Under Saudi Arabia’s austere interpretation of Islam, it is considered a violation of God’s will for unrelated men and women to mingle. The most devout Saudi men find it dishonorable for others to even know the name of their wife or mother. They oppose women working or leaving their homes unaccompanied by a male relative. They believe it is an Islamic duty to honor women and protect families by having women stay at home and not be distracted by outside employment.

“Women are like pearls,” said one Saudi man. “We must protect them.”

Sitatet over er ganske symptomatisk. For mens Kongen og kongefamilien har full kontroll over landets politikk, så må de holde det religiøse maktapparatet i sjakk, og måten de gjør det på er å gi dem rett til å styre den sosiale arena. Eller kvinner som det også heter. Det betyr at det ikke skal foregå mingling mellom kjønnene noe sted. På Princess Nora Universitetet så underviser menn over videolink, hvor studentene kan se foreleseren, mens foreleseren ikke kan se de kvinnelige studentene. Det finnes noen menn på universitetet, de som vedlikeholder, fikser og ordner, men de er gjestearbeidere og regnes derfor ikke som "menn" og det er derfor ikke så farlig om de mingler med kvinnene. Men det er laget underjordiske vedlikeholds-ganger under universitetsområdet som disse "mennene" skal bruke, slik at de mingler så lite som mulig.

Kvinner kan bare arbeide i jobber hvor det ikke er fare for at de møter menn de ikke er i familie med. Det gjør jobbmarkedet ganske snevert. Dermed sitter masse kvinner med meget god utdanning uten jobb,  fordi noen uutdannete religiøse autoriteter er maktsyke. Men problemet stikker også dypere. Arbeidsminister i Saudi-Arabia Abdel Fakeih er intervjuet i saken og gir et inntrykk av at det ikke er så viktig at kvinner jobber, for de skal jo uansett tas vare på og beskyttes av menn. Individuell frihet og slikt, nei det har vi ikke hørt om:

Fakeih noted that some women don’t have a “sense of urgency” to work, because under Islamic sharia law, men are required to be financially responsible for women. Even if a woman earns far more money than her husband, he is required to pay for her needs, Fakeih said.“She can decide not to spend any of her money,” he said. “She can just keep her money to go to Hawaii or something. That’s the law.”

Om noen lurte. Kvinner trenger tillatelse fra sin mannlige verge for å få lov til å reise og til å opprette bankkonto.

Problemet rundt utdanning og kvinner blir også belyst i en saudisk blogg, Saudi Jeans, som skriver om når David Cameron besøkte Saudi-Arabia i forrige uke. Da besøkte han en kvinnelig privatskole og hilset på elevene, og kunne dermed reise hjem og si at han jobbet for kvinners rettigheter. På den andre siden så ble det opprør i det religiøse miljøet fordi denne "hvite kristne hedningen" av en statsminister både håndhilset og så ansiktene til disse jentene. 

Det som virkelig er problemet er maktkampen mellom staten og de konservative religiøse. Den eneste sfæren de konservative ennå har makt er på den sosiale arena og den makten vil de ikke gi fra seg. Og de bruker en hver anledning til å hyle høyt. Et eksempel var da en tysk professor, kvinnelig selvfølgelig, gikk inn i feil klasserom og underviste gutter, på et universitet i Dammam. Det skal, i følge konservative stemmer selvfølgelig, ført til oppstand blant guttene som løp til rektor og ba han fjerne henne fra klasserommet. Hjelp en kvinne med kunnskaper som lærer oss noe! Ahmed Al Ohmran, som driver Saudi Jeans, konkluderer:

This is one of these these issues that is a non-issue, really. But then again, it is the kind of thing that conservatives enjoy the most: an issue that involves women, especially one where they don’t have to worry about a direct confrontation with the government. In the end, it is the control of the social arena that they seek the most. As long as they don’t choose to challenge the government, the government would gladly let them have it.

About these ads

Saudi Arabia: Den lange dagen nærmer seg slutten

En kort liten leseoppfordring denne fredagen. The Economist, som er et av de beste nyhetstidskriftene jeg vet om, har denne uken satt litt ekstra fokus på Saudi-Arabia etter Nayef sin død. Fokuset deres ligner på det jeg forsøkte å få frem i den forrige posten, problemet med en aldrende maktelite. 

Economist har to artikler jeg vil anbefale dere å kikke på. Den første er en kort editorial som argumenterer for at det er snart bør være tid for at andre enn den gamle eliten skal styre Saudi fremover. Du kan lese den her.

Den andre anbefalingen er en lengre og grundigere gjennomgang av Saudi-Arabia, både sosialt, politisk og økonomisk. Om du ønsker å få et innblikk i hvilke utfordringer Saudi-Arabia står ovenfor på disse områdene fremover, så bør du sette av et kvarter til å lese "the long day closes"som artikelen heter.

Jeg tenkte å oppsummere kjapt de viktigste poengene, for de interesserte. Artikelen starter med samme utgangspunkt som min forrige bloggpost om arverekkefølgen i Saudi og hvilke konsekvenser det kan få fremover. Ser man inn i fremtiden så finnes det mange potensielle problemer. Et av disse er endringer i lojalitet blant den yngre delen av befolkningen. De fleste saudiere er religiøse og er stolte av sin tilhørighet til Islam. Allikevel er det flere som stiller seg skeptiske til den Wahabistiske versjonen som det saudiske lederskapet støtter seg til. Der forkynnes det blind lydighet til landets ledere, uansett hva de gjør. Som i andre arabiske land har salafistene fått sterkere støtte, i og med at de preker det motsatte: Slutt på korrupsjon og kun et religiøst styre. Det er en skummel utvikling for kongefamilien.

Selv om landet er rikt, så er ikke befolkningen veldig rik om man ser på Saudi som helhet. BNP per innbygger ligger på nivå med Slovenia og rundt 3 millioner mennesker er regnet som fattige. Som jeg har nevnt tidligere her, så er det et tabuområde som ikke omtales i nasjonal presse. Tre filmskapere som lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh i fjor sitter ennå fengslet. I tillegg sliter landet med en meget høy arbeidsledighet, rundt 30 %, i tillegg til lav arbeidslyst. Ansatte i privat sektor tjener mindre enn statsansatte, men jobber mye mer i all hovedsak. Den yngre generasjonen reiser i større grad ut av Saudi for å studere, hvor alt (og da mener jeg alt) er betalt av staten. Om disse returnerer til Saudi, men ikke får jobb, så er det fare for opprør. I det hele så er befolkningen i Saudi veldig ung, mens lederskapet er veldig gammelt. Det er rett og slett en enorm forskjell mellom forventninger og ønsker fra befolkningen, og virkelighetsforståelsen til lederskapet. Denne figuren fra Economist er meget beskrivende: 

 

Enda er ikke olje nevnt. Saudi er avhengig av eksporten av olje for at økonomien skal holde seg flytende. Allikevel bruker de enorme summer på subsidier av bensin og drivstoff, i tillegg til å bruke enorme mengder petroleum på energi og av-salting av vann. Da jeg bodde i Saudi kostet en liter bensin 80 øre. En liter vann var dyrere. Om ting ikke endres så kan landet ende opp med å ikke ha olje å eksportere om noen tiår. Og hvem er det som skal tenke langsiktig? Mennene som alle er døde om ti år! 

Som om dette ikke var nok problemer, så har man i tillegg kvinners stilling i landet. En enorm ressurs, som nektes å bidra til statens utvikling. Heldigvis får kvinner nå lov til å ta utdanning, men sliter veldig med å få seg jobb. Ofte fordi de rett og slett ikke kan komme seg dit, fordi bilkjøring er forbudt. 

“It is easier to send 30,000 women abroad to study than to let one woman drive,” says a Saudi diplomat.

Det bobler med andre ord under overflaten og det er økende misnøye med lederskapet, men ikke på samme måte som Egypt, Libya og Tunis. En advokat fra Riyadh setter såpass gode ord på middelklassens frustrasjon i artikkelen til The Economist at jeg velger å avslutte med hans egne analyser.

“In Egypt and Tunisia people felt both oppression and humiliation. We have oppression, but monarchies are better at softening the humiliation.” However, he notes that everyone he knows avidly watched Egypt’s televised presidential debates, and envied them. Anger and resentment, he says, have become “structural”. If protests have not spread, it is partly because knowing the king and his brothers are all old men encourages a wait-and-see attitude. No one needs to act to be sure of change; it will come of its own accord.

I bunn og grunn, så sitter mange på gjerdet å venter til de gamle lederne dør, for da vil det bli forandring uansett. Men hvilken vei, det er usikkert.

 

Saudi Arabia: Et møte med Manal Al Sharif

Denne uken har vært en spesiell uke. Veldig forsinket har jeg holdt på å lese boken "prinsessen" som er dagboknotatene til en saudisk prinsesse om hvordan det er å leve i Saudi Arabia. Dyster lesning om hvor hardt det er å leve som kvinne i et mannsdominert samfunn. I tillegg så har mange av de personene som jeg følger på twitter, og som har skrevet mye om Saudi-Arabia og Jemen, plutselig befunnet seg i Oslo på Oslo Freedom Forum. Folk som tidligere ikke har vært kjent for det offentlig Norge, får nå den oppmerksomheten de fortjener for innsatsen de har lagt inn for å fremme menneskerettigheter. Ahmed Al Omran, forfatter av den saudiske bloggen Saudi Jeans har fortalt om sine håp for fremtiden i Saudi i Dagsavisen, mens Manal Al-Sharif også er i Norge som man blant annet kunne lese i Aftenposten for noen dager siden

For min del er det ekstra spesielt fordi jeg befant meg i Riyadh når Manal for første gang ble et navn i verden, da hun satt seg i sin egen bil og kjørte, noe som ennå er forbudt i Saudi. Både i mitt miljø og blant saudierne jeg kjente ble hun sett på som en foregangsfigur. Hun ble fort et ikon i Saudi-Arabia, og i den arabiske verden generelt, og derfor var det ekstra spesielt å møte opp i går å få høre henne fortelle om sin kamp for kvinners rettigheter i Saudi-Arabia.

Det som gjør at Manal skiller seg ut fra mange andre MR aktivister i den arabiske verden er hennes fokusområde. Mens de fleste ønsker regimeskifte og politiske endringer er dette ikke fokus for henne. Alt hun vil er å gi kvinner de rettighetene de har krav på, noe som i Saudi-Arabia er en kamp mot makten og religiøse ledere. I det korte foredraget hun holdt gav hun et innblikk i livet som kvinne i Saudi, noe som for mange nok fortonet seg surrealistisk, selv om alt stemmer. Kvinner må dekke seg til, må ha tillatelse fra sin mannlige verge for å reise, føde, opprette bankkonto osv. I bunn og grunn så er kvinner ikke å betrakte som statsborgere av sitt eget land, for de er umyndiggjort.

På en veldig pedagogisk måte forklarte hun sitt liv fra å være det hun selv kalte en religiøs ekstremist, til der hun var i dag. Historien begynner i 1979 året hun ble født og et merkeår i Saudisk historie. Dette var året Profetens moske i Mekka ble beleiret, noe som ennå er risset inn i Saudisk historie som en skamplett. Juhayman al-Otaibi og hans følge beleiret moskeen i tre uker før saudiske myndigheter grep inn med våpen og fikk dem pågrepet. Grunnlaget for beleiring var at Juhayman mente at Al-Saud familien hadde mistet legitimiteten sin ved at de vendte seg for mye mot vesten og for lite mot Islam. Konsekvensen etter 1979 ble at det religiøse establishmentet fikk mer makt og kontrollen med innbyggerne ble sterkere. Og det gikk selvfølgelig ut over kvinnene.

Ønsker du å høre Manal sin egen fortelling om hennes opplevelse av Saudi fra 1979 og frem til i dag, så se talen hennes fra Oslo Freedom Forum under:

Det som gjorde møtet med Manal ekstra spesielt var at hun fremførte akkurat de samme tankene som man kan finne i boken Prinsessen. Men heldigvis så er ikke Manal en anonym figur, slik prinsesse Sultana er i boken. Hun har turt å stå frem med ansikt og fullt navn i sin kamp for sine rettigheter. Noe som har kostet henne mye. Hun fortalte oss tilhører om at hun var en aktivist ved et uhell, hun hadde ikke andre tanker enn å gjøre det hun mente hun hadde rett til, nemlig å kjøre en bil.

Det var mulig å åpne for spørsmål, noe jeg benyttet meg av. Men i motsetning til meg, så hadde ikke Manal glemt at hun skal returnere til Saudi-Arabia. For når jeg spurte om hvordan hun så på fremtiden i Saudi, etter Kong Abdullah, så beklaget hun og sa at det kunne hun ikke svare på. Noe jeg selvfølgelig burde ha skjønt på forhånd. For grunnen til at Manal er en strålende aktivist og et vanskelig problem å hanskes med for den saudiske staten er nettopp fordi hun ikke kritiserer kongefamilien og landet. Hun uttaler ofte at hun elsker Kong Abdullah, at han er en reformator og at hun elsker sitt land. Hun er klar og tydelig på at hun ikke ønsker regimeskifte og at hun derfor heller ikke kan kategoriseres som en del av den arabiske våren. Alt hun gjør er å kreve de rettighetene hun mener kvinner har krav på, nemlig likebehandling og å bli betraktet som borgere på lik linje med menn.

Det som kanskje få vet er at Manal har sterk støtte blant deler av kongefamilien. Problemet er det religiøse establishmentet som ikke vil miste sin makt og tviholder på den makten de har. De er moralpolitiet og utøver sin makt ved å stenge kvinner ute fra samfunnet. Mutawwaene er forhatte, men ennå har ikke kongefamilien turt å gå i mot dem for de frykter opprør. Og hvorfor tør de ikke ta fra dem makt? Jo da vender vi tilbake til 1979. 

For det var akkurat det som skjedde under beleiringen av Mekka. Kongefamilien forsøkte å svekke de religiøse sin makt i landet og en gruppe svarte med å angripe det uangripelige, det meste hellige i verden for en muslim, Profetens moske og Kabaaen i Mekka. Legitimiteten til Al-Saudi familien ligger i at de styrer med legitimitet fra gud og er beskyttere av av den hellige moske, Profetens moske.

 

Manal sitter til høyre, med sjal. 

Uansett var det en stor ære å få møte Manal personlig og høre henne dele sin tanker. Hele sesjonen ble avsluttet med at hun ønsket å vise en video laget av en venninne hun kalte Mia. Ikke store greiene tenkte vi, men det var det derimot. For videoen som ble vist, er MIA sin video til Bad Girls, som jeg postet her på bloggen for litt siden. Det viser at Manal inspirerer også utenfor sine grenser og har en gjennomslagskraft som man ikke skal undervurdere. Når en av verdens mest grensesprengende artister lager en video som en ren hyllest til Manal Al-Sharif da vet du at denne damen ikke forsvinner med det første. En viktig, klok og tøff stemme som fortsatt må gis rom for å bli hørt.

MIA sin video, laget som en hyllest til Manal Al-Sharif

Videoen som viser hva MIA baserer seg på, #onlyinsaudi