Qatar: Emiren av Qatar overlater makten til sin sønn emiren

Qatar sitt nye overhode 33 år gamle Sjeik Tamim bin Hamad al-Thani

Det har blitt en stund siden siste oppdatering, mye grunnet at jeg har hatt andre prosjekter å fokusere på. Men i dag kom det en såpass stor nyhet, sett fra Gulfen iallefall, at en liten oppdatering var på tide. Qatar, det rikeste landet på den arabiske halvøyen, har fått et nytt overhode: Sjeik Tamim bin Hamad al-Thani.

Emiren Hamad bin Khalifa al-Thani holdt en TV-overført tale hvor han erklærte at han ville abdisere fra tronen og overlate makten til sin sønn Tamim al-Thani. Hele talen kan du lese her om det er av interessse. Avtroppende Emir Hamad har styrt Qatar siden 1995 (27 juni) da han tok makten fra sin far i et "kupp" innad i familien. Morsomt nok er Qatar nå det eneste landet i verden hvor det befinner seg tre regjerende monarker, siden faren til Hamad ennå er i live. Det er sjeldent statsoverhoder i de arabiske monarkiene abdiserer, noe som gjør avgjørelsen til Emir Hamad ennå mer spesiell. Hovedregelen i andre arabiske monarkier som Saudi-Arabia, Kuwait, Jordan og Marokko er at kongen holder det gående til han dør før han blir erstattet. Avgangen til Hamad har vært spådd en god stund, men ble altså endelig bekreftet i dag. De fleste mener at Hamad går av på grunn av sviktende helse og at dette har vært avgjort innad i familien en god stund allerede. Men dette er ikke bekreftet offisielt.

Så hva er arven Emir Hamad bin Khalifa al-Thani etterlater seg? Først og fremst etterlater han seg et land som i løpet av de 18 årene han har sittet med makten har vokst til å bli et av verdens rikeste om man ser på BNP per innbygger. Landet har enorme gassreserver, bare Russland og Iran har større reserverer, og økonomien vokser år for år. Kanskje den største arven sett her fra vesten er oppstarten av Al-Jazeera i 1996 som totalt endret medielandskapet i den arabiske verden. Al Jazeera og Qatar har etterhvert fått mange fiender blant diktatorene i den arabiske verden, men har også fått mye skryt for sin grundige journalistikk. (Det skal sies at å se på Al-Jazeera i dag er en prøvelse når de later som om de er "nøytrale" mens de hyller deres skaper og øverste sjef. Ikke helt bra det.) Et annet kjennetegn til den avgåtte emiren er fokuset på å gjøre lille Qatar til en aktør i verden. Det er blitt investert enorme summer i ulike prosjekter i utlandet, landet har jobbet hardt med å få fotball-VM og de har vært en aktiv aktør i de regional konfliktene i etterkant av den arabiske våren.

Qatar er blitt styrt av Al-Thani familien i 130 år og de har ennå et fast grep om makten. Det er få muligheter for vanlig folk å påvirke beslutningsprosesser. Nå er det neste mann i rekken Sjeik Tamim bin Hamad al-Thani som skal styre det lille landet på østkanten av den arabiske halvøy. Sjeik Tamim er født i 1980 og utdannet ved Sanhurst militærakademi i England som mange andre president- og kongesønner i den arabiske verden. En av de første endringene som vil bli gjennomført, i følge Qatarkjennere, er at den profilerte statsministeren Hamad bin Jassim Al Thani vil bli erstattet. Jassim Al Thani har i stor grad vært det offentlige ansiktet til Qatar de siste årene.

Så hvem er dette nye statsoverhodet og hva kan vi forvente vil skje med Qatar fremover? I følge Gulf News så er Sjeik Tamim bin Hamad al-Thanien en erfaren mann tatt i betraktning hans unge alder. 

Since his appointment as heir apparent a decade ago, Shaikh Tamim has held top security and economic posts, as well as overseeing Qatar’s ambitious plans to use sports to raise its international profile.

As National Olympic Committee chairman, the prince, who is himself a keen player of both tennis and football, supervised Qatar’s successful bid to bring the 2022 FIFA World Cup to the desert nation of just 250,000 citizens.

The British-educated prince is also chairman of the board of Qatar Investment Authority, the emirate’s sovereign wealth fund, which has invested billions of dollars in some of Britain’s best-known landmarks and businesses.

The fund owns large stakes in Barclays Bank and supermarket chain Sainsbury’s, as well as famed London department store Harrods and the European Union’s tallest building, the Shard.

The sports-mad prince also oversaw the purchase of leading French football club Paris Saint-Germain, and the QIA has investments in other Western capitals.

I følge Wall Street Journal er det spådd at Qatar sitt overhode i større grad vil fokusere på innenrikspolitiske problemstillinger og ikke ha et like internasjonalt fokus som faren. I følge flere analytikere vil trolig Sjeik Tamim bruker mer penger på prosjekter i Qatar som jorbruksutvikling, infrastruktur og foreberedelse frem mot forballVM 2022. Utenlandske børser har allerede reagert positivt på nyheten om maktovergang i Qatar. For dere som har en spesiell interesse for Fotball VM i Qatar 2022 så vil jeg anbefale dere å lese denne teksten jeg skrev for fotballbloggen Materazzia for en stund siden. Her får dere en kort innføring i Qatar og min statusrapport fra Qatar 9 år før mesterskapet skal gå av stabelen. Det er ikke bare lystig lesning.

I går ble det klart at dagen i dag ville bli en offentlig helligdag for å feire den avtroppende monarken. Sosiale medier har i dag også vært fylt med nyheter og tanker etter avgangen til Emir Hamad. På twitter er det opprettet en egen hashtag #ThankyouHamad hvor blant annet dette bildet ble lagt ut som symboliserer den materielle utviklingen Qatar og Doha har gjennomgått på 20 år.  

 

Trolig vil ikke dette maktskiftet ha mye å si for Qatar de neste årene. Det er samme familie som trekker i trådene og pengene vil fortsette å fosse inn så lenge det er like stor etterspørsel etter olje og gass i verdensøkonomien. Så får vi se om den nye emiren vil være like populær som sin far når han har sittet ved roret noen år.

Oppdatert: 
Den arabiske halvøy ble invitert til Nrk P3 og programmet "Verdens rikeste land" for å prate litt uformelt om Qatar og den nye emiren blant annet. For å høre det innslaget er det bare å følge denne linken. 

Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.

Bahrain: Den glemte revolusjonen

Da er vi inne i et nytt år og det begynner også å nærme seg årsjubileer for opprørene som har brutt ut i den arabiske verden i 2011. Det har vært et hendelsesrikt år i hele Midtøsten og når historiebøkene skal skrive om den arabiske våren så vil 2011 være et sentralt år. I det store og det hele har det folkelige opprøret fått den dekningen det fortjener i lokal og internasjonal presse, med et stort unntak: Bahrain.

Avisen The National hadde i forrige uke små artikler som oppsummerte hva som har skjedd i alle land i Gulfen det siste året, med unntak av Jemen (Der har det skjedd så mye at det er vanskelig å oppsummere dette på en side). Avisen skrøt hemningsløst av UAE, landet som eier og publiserer avisen, mens den var mer kritisk innstilt til Oman, Qatar, Kuwait og Saudi Arabia. Det ble allikevel lagt mest vekt på situasjonen i Bahrain. Et opprør som har vært underrapportert og tilnærmet «glemt» med vilje av det internasjonale samfunnet.

Opprøret i Bahrain har jeg ikke nevnt så ofte her på bloggen, rett og slett fordi jeg sitter med lite kunnskap om hva som har skjedd og hva som skjer. Men nå som 2011 blir 2012 så fortjener Bahrain og de fredelige demonstrantene der oppmerksomhet. I avisartikkelen til The National om året i Bahrain legges det stor vekt på at opprøret i det lille øylandet tilnærmet er vasket kjemisk vekk fra nyhetsagendaen. Bahrain er som noen kanskje vet, nære allierte til Saudi Arabia og saudierne vil for alle del motvirke noen tegn på maktforskyvninger i det lille kongedømmet. Hovedgrunnen til dette er at flertallet av innbyggerne i Bahrain er sjiaer, mens kongedømmet er sunni. I tillegg er størsteparten av Saudi Arabia sine sjiaer bosatt på østkysten, i Qatif-området, i nærheten til Bahrain. Et opprør i Bahrain kan dermed fort smitte over på Saudi Arabia sine egne innbyggere, det tror i alle fall den styrende eliten. Saudi (og dessverre også USA) har uten bevis hevdet hardnakket at deler av opprøret i Bahrain er styrt fra Teheran. Sjia + opprør er ikke alltid = Iran. Men argumentet er blitt brukt så mye at det er blitt en sannhet, bare fordi det er blitt repetert. 

Og så må man da ikke glemme oljen, for størsteparten av Saudi sin oljeproduksjon skjer nettopp på østkysten og forstyrrelser i den vil være katastrofalt for hele verdensøkonomien.  Derfor valgte Saudierne tidlig å «låne» ut militære styrker til Bahrain slik at de kunne slå ned opprøret som begynte 14 februar 2011. Og eneste vei inn til Bahrain og ut av Bahrain går over en 22 kilometer lang bro, finansiert av Saudi og bygd akkurat stor nok til at tanks kan kjøre over. Tilfeldig? Neppe.

Selve opprøret i Bahrain ble hardt og hurtig slått ned, mens problemene som folk ønsket løsninger på ble ikke løst. Ennå jobber opposisjonelle for å innfridd kravene de stilte i fjor vår; Et konstitusjonelt monarki og viktigst slutt på det som i stor grad er institusjonell diskriminering av sjia majoriteten som bor på øya. Noe fremgang har det vært etter opptøyene, i november slapp Bahrain Independent Commision of Inquiery (BICI) en rapport som viste at arresterte demonstranter var blitt mishandlet og torturert og at overdreven maktbruk fra myndighetenes side var systematisk. Myndighetene har i etterkant opprettet en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon, men lite annet er blitt gjort. 

Og det som er farlig er at opprøret ikke er avsluttet, det er bare satt på pause. New York Times hadde i forrige uke en fascinerende artikkel om hvordan revolusjonen nå ble planlagt på kaféer, spesielt COSTA, som er populært i Midtøsten. Selve artikkelen starter med å få frem hvordan opprøret i Bahrain er spesielt på så mange måter, for eksempel at politiet nå spaner på kafeer for å passe på at folk ikke driver «regimekritisk» virksomhet når de bestiller seg en Kaffe Latte:

MANAMA, Bahrain — The police cars were lined up across the street, staking out a hub of subversive activity. Their focus was not some underworld hangout, but a coffee shop, Costa Coffee, in a shopping mall.

There was tension in the air when, suddenly, the suspects stood up, six women, and what did they do? They smiled and posed for pictures.

The police fired their weapons, tear gas and sound bombs, and the women rushed inside, frightened, a bit, exhilarated, a bit, and very well rehearsed.

“Thank you. Thank you,” the women and dozens of other customers crowding the patio chanted sarcastically as they rushed inside. The cafe’s security guard promptly sealed the doors with tape. The person making the coffee, who had worn a kaffiyeh scarf to protect against the fumes, offered trays of lemon slices and jugs of milk, which ease the burn of tear gas. Some patrons recorded the episode on video, and posted about the event live on Twitter.

And then it was over, just like that. The doors were opened, and in 20 minutes the patio was once again crowded.

“The cake’s just spicy now,” said Fatima Abbas, as she and her two daughters plugged their noses with napkins and continued sharing a slice of blueberry cheesecake. “We’re used to the flavor.”

Dette viser med all tydelighet at man ikke skal lukke øynene for hva som skjer i Bahrain, for frustrasjonen og sinnet er ikke forsvunnet. Og selv om det gagner Saudi Arabia, USA, Europa, ja hele verdensøkonomien at man tier dette i hjel, så bør folk i Bahrain få de samme mulighetene til å uttrykke sin frustrasjon som andre innbyggere i den arabiske våren.

Jeg var i Bahrain i juni og da virket byen/landet helt normalt. Det var selvfølglig mindre turister enn vanlig og litt mer sikkerhetsoppbud, men ellers kunne man ikke merke at noe opprørsk hadde funnet sted. Helt til man satt seg inn i taxier. Taxiene kjøres nesten utelukkende av sjiamuslimer i Bahrain og alle sjåførene vi pratet med var forbanna, sinte og hadde på langt nær gitt opp kampen. Men de visste de måtte være tålmodige. De var forbanna på sin egen kongefamilie, på Saudi Arabia, på USA, på vesten, ja til og med på Al Jazeera. Og det er ikke så rart, for Bahrain har blitt behandlet annerledes enn andre land som har hatt opprør det siste året.

En liten avsluttende kommentar angående Al Jazeera English. De har i løpet av året blitt den nye store internasjonale nyhetsleverandøren, som spesielt i Midtøsten har et kontaktnettverk og kompetanse BCC og CNN bare kan misunne. Og dekningen deres av den arabiske våren har vært så bra at de var favoritter til å vinne Nobels fredspris. Den fortjener de ikke, mye på grunn av nettopp Bahrain.

For dekningen av konflikten i Bahrain har vist at AJE ennå ikke er så uavhengige som man håpet på. I begynnelsen overså de bare hva som skjedde i Bahrain. Da det ble umulig, så lagde de små informative reportasjer, sjeldent direkte og sjeldent med noen form for kommentarer og analyser. De la ut noen nettsaker på sine nettsider, men i motsetning til alle andre artikler om den arabiske våren, så ble kommentarseksjonen fjernet. Mye av grunnen til denne varsomheten var at Qatar selv sendte styrker gjennom GCC til Bahrain og dermed ble konflikten i Bahrain underrapportert. Spesielt hendelsene i etterkant med fengsling av opposisjonelle, leger og helsepersonell og maktmisbruket fra myndighetenes side ble aldri tatt opp like seriøst som når det skjedde i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. Konflikten i Bahrain viser rett og slett at det dessverre ennå finnes ulike nivåer for hvem som skal få lov til å kjempe for sine rettigheter, for mens verden har støttet tunisiere, egyptere, libyere og til en viss grad syrere og jemenitter, så har majoriteten i Bahrain blitt glemt. Kanskje er 2012 året hvor dette endrer seg.