Jemen: En revolusjon for revolusjonen?

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts. 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future.

 As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drones strikes.

For en uke siden kom det spennende nyheter ut fra Jemen. President Hadi hadde utstedt ordre om at deler av den jemenittiske hæren skulle omorganiseres og denne gangen var det storfiskene som skulle trekkes ut av vannet. Den siste uken har ulike aktører med innsikt i Jemens indre anliggende spådd hva dette vil bety for landet fremover. Den eneste enigheten som eksisterer er at det ikke er mulig å spå. Opp i alt dette så har amerikanerne gjenopptatt sine drone-angrep på jemenittiske borgere. Det gjør ikke situasjonen enklere for de som jobber for en nasjonal forsoning av det jemenittiske folk.

Nyheten om omstruktureringen sprakk for en uke siden og det er den dristigste manøveren til president Hadi så langt. Det har lenge vært et krav om at Saleh og hans familie må fjernes fra maktposisjoner, spesielt militæret, og det var nettopp det Hadi tok mot av seg til å gjøre. Ali Abdullah Saleh er for tiden i Saudi-Arabia for medisinsk behandling og da tok Hadi affære. Ahmed Saleh, potensiell presidentkandidat og sønnen til Ali Abdullah Saleh ble fratatt vervet som sjef for Den republikanske garde. Garden ble oppløst og innlemmet i en ny militærenhet, mens Ahmed ble utnevnt til jemenittisk ambassadør i FAE. Nevøene til Saleh, Ammar Mohammad (Leder av National Security Bureau) og Tariq Mohammad (sjef for The Presidential Guard) ble henholdsvis militær attaché til Etiopia og Tyskland. Han sendte med andre ord hele Saleh-familien ut av landet. Under opptøyene i 2011 kjempet Saleh-familien mot general Mohsen Al-Ahmer. Mohsen Al-Ahmer ble også fjernet fra sin posisjon som sjef for «The First Armoured Division» og oppnevnt som militær rådgiver til president Hadi. Mohsen mistet sin hær (hæren ble oppløst og deres hovedkvarter skal gjøres om til en nasjonal park tro det eller ei) men fikk mulighet til å påvirke President Hadi i den retning han ønsker. Dette trekket viser at Saleh-familien fikk en større smekk over fingrene enn det Mohsnn gjorde. Men hva betyr det for Jemen?

En klar konsekvens av dette er at teltleirene i Change Square og andre steder i Sana’a nå blir rigget ned. I følge Washington Post har ungdomsgrupperingene som har styrt mye av demonstrasjonene de siste årene uttalt at de pakker sammen siden målene med protestene nå er innfridd. Men de advarer også om at de vil komme tilbake om det er nødvendig. Hovedgrunnen er ikke de militære omstruktureringene, men ønsket om å fokusere på den nasjonale dialogen som nå foregår. En dialog Raymond Lidal har rapportert fyldig om tidligere.(Du får også fyldig informasjon om maktkampen mellom Mohsen, Saleh og Al-Ahmer klanen i det innlegget om du vil vite mer). Dermed er Jemen et steg videre på veien mot en mer stabil stat sier mange. Er det så enkelt?

Er det så enkelt?

I etterkant av de militære omstruktureringene så er det mange som har vært ute å ytret seg. Human Right Watch har på den ene side applaudert omstruktureringene, spesielt det at både Saleh-familien og Mohsen er fjernet fra sine stillinger. På den andre siden har de sterkt kritisert at Saleh-familien får diplomatstillinger i utlandet (diplomatisk immunitet) og ikke kan tiltales for brudd på folkeretten under opprøret i 2011, mens Mohsen blir promotert til en høyere militær stilling. International Crisis Group peker på mye av det samme som HRW, men er litt grundigere i sin analyse. De peker på at selv om Hadi har vingeklippet Saleh-familien, så kan det ha medført at Mohsen (selv om han mistet sin hær) har kommet styrket ut av denne omorganiseringen. Mohsen er forhatt både av Houthiene i nord og separatistene i sør, og en styrket Mohsen i statsapparatet er ikke godt nytt for den nasjonale dialogen som foregår. Det er som ICG påpeker like viktig å få Mohsen ut av maktposisjoner om det skal være noe håp for at Den nasjonale dialogen skal ha mulighet for å lykkes. 

 Hva er konsekvensene?

Det er ikke lett å se hvilken betydning denne omstruktureringen vil ha å si for Jemen fremover. I løpet av uken har det kommet to meget interessante analyser fra eksperter på området, Bernhard Haykel og Sama’a Al Hamdani. De er uenige på noen punkter, men begge peker på en del faktorer som er viktige å ta med i beregningen. Haykel starter sin artikkel med å påstå at omstruktureringen effektiv har gjort slutt på Saleh sin innflytelse i jemenittisk politikk og at Mohsen er strippet for makt. Den uttalelsen har han fått mye kritikk for, for Saleh er uten tvil en faktor å regne med selv om familien har mistet grepet på militæret. Men ser man vekk fra den ubalanserte introduksjonen så er han dyktig. I følge Haykel er Al-Ahmer klanen styrket etter omorganiseringen noe som fører til at Al-Islah trer frem som en enda viktigere maktfaktor i Jemen. Partiet som ble startet av Abdullah al-Ahmer, faren til de nåværende lederne av Al-Ahmer klanen, er også sterkt knyttet til Ali Mohsen. Islah er et islamsk/stamme parti som har blitt beskyldt for å kuppe revolusjonen fra ungdommene gjennom blant Hamid Al-Ahmer en rik forretningsmann som trolig stiller til presidentvalget i 2014/2016/om det blir avholdt. 

Som Raymond Lidal tidligere har påpekt er Den nasjonale dialogen allerede i problemer. Om det i tillegg vil bli slik at Islah vil styrke seg i etterkant av omstruktureringene så vil det kun skade denne dialogen. Islah er forhatt både i nord blant houthiene (Islah er sunni, Houthi er Shia/Zaydi) og i sør blant separatistene. Haykel fortsetter: 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future. (…). In other words, a new political structure has to be devised for Yemen, one that breaks with the corrupt and brutal leaders of the past and that also grants Yemenis a measure of local autonomy.

Haykel er forsiktig optimist selv om han ser alle problemene Jemen har foran seg. En som ikke er like optimistisk er al Hamdani. I sitt innlegg i avisen The National peker hun på at omstruktureringen kan føre til mer uro, ikke mindre som mange håper på. Hamdani er enig med Haykel i at Islah styrker seg etter Hadi sine ordre, og understreker at det betyr at Islah (sammen med Mohsen) i praksis nå kontrollerer halve det jemenittiske militæret. Hadi, som opprinnelig er fra Sør-Jemen, kontrollerer i praksis den andre halvdelen etter hans omstruktureringer. Hamdani er redd for at denne klare delingen av innflytelse i militæret mellom Islah og Hadi (og hans allierte) vil kunne føre til krig om dere interesser kommer i konflikt. Det kan føre til at militæret begynner å kjempe mot seg selv, men da også drar med seg resten av landet i en kamp nord mot sør. De store taperne da vil da bli separatistene i sør:

The two dominating powers of the military, Gen Mohsen and Islah on the one hand and Mr Hadi's forces on the other, could easily result in a typical north-south regional schism. Ultimately, the lives of separatists will be in danger. The military will always support the home region of the president, Abyan, and Islahis will not hesitate to involve their militias and their hold on the military to gain control over southern territories.

Hamdani avslutter mye mer pessimistisk enn Haykel: 

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts.

Droner, AQAP og USA 

Et siste poeng til slutt. Midt oppe i denne nasjonale uroen og maktkamper mellom ulike fraksjoner i hovedstaden, Sør-Jemen, Houthiene og stammer, så finner man også de militante islamistene ofte under Al Qaida flakket. USA har tatt mål at seg til å hjelpe Jemen gjennom den nasjonale dialogen og er blitt en nær alliert av president Hadi. Derfor får de også lov til å sende droner inn over jemenittiske luftrom for å «ta ut» terrorister. Jeg har tidligere skrevet mye om problemene, både moralsk og rettslig, rundt denne dronepraksisen som fører til mye sinne i Jemen og på bakken. I et leserinnlegg på Al-Monitor forteller Farea Al-Muslimi om da hans landsby ble angrepet av droner for et par dager siden. Om det han forteller har sannhet i seg, så er det bare et nytt eksempel på en praksis fra USA som både er moralsk forkastelig, men kanskje viktigere synes å bryte med grunnleggende rettigheter. Hammed al-Radmi, en antatt mellomleder i Al-Qaida skal ha bosatt seg i Wessab, I Dhammar-provinsen, uten at noen av innbyggerne viste om hans påståtte tilknytning. Han ble drept i et drone-angrep rettet mot hans hus og bil. Det som provoserer Al-Muslimi er ikke at USA går etter påstått terrorister, men at de kun er ute etter å drepe. Al-Radmi kunne lett blitt arrestert, tatt med inn til avhør og blitt stilt for en rett, men som mange ganger før så velger USA å sende droner mot han og hans familie. Noe som ofte fører til at sivile mister livet. 

Denne praksisen begynner å provosere så mange i Jemen at den kan vise seg å være kontraproduktiv. 

As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drone strikes.

For hver drone du slipper på en terrorist, så dukker det opp to nye. Om dette blir en virkelighet så er ikke  det et godt tegn for Jemen, USA eller regionen.

Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.

Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.

Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.

Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.

Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.

Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:

Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.

Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.

Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: Faren for stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran øker

De siste dagene har det kommet rapporter fra Jemen som ikke er lystige. Det hele startet med en meget godt belagt artikkel i New York Times, som i ettertid har skapt mye debatt både på sosiale medier og på ulike blogger. I artikkelen ,"With arms for Yemen Rebels, Iran Seek to wider Mideast Role", så argumenteres det for at Iran sin involvering i Jemen har økt de siste månedene, noe som blir bekreftet av amerikanske og jemenittiske tjenestemenn. Allikevel er mye usikkert. De fleste jemenkjennere på twitter uttrykte seg skeptisk til dette og mente at Iran sin innflytelse var minimal, i forhold til blant annet Saudi-Arabia og USA. Uansett grad av innflytelse, så peker artikkelen på det viktigste: Nemlig at Jemen seiler opp til å bli en viktigere arena for stedfortrederkrig (proxy war) mellom Iran og Saudi-Arabia.

Nord i Jemen befinner Houthiene seg, en gruppering av Sayidisjiaer, som i nesten ti år har kjempet både mot jemenittiske myndigheter og etterhvert også saudierne. De har helt siden opprøret startet blitt beskyldt for å alliere seg med Iran, noe de gjenntatte ganger har avvist. NYT artikkelen viser allikevel at forholdet mellom Hothiene og iranske myndigheter er eksisterende og at samarbeidet øker. Artikkelen hevder også at Iran smugler våpen inn til Hothiene og andre grupper som er i mot sentralmakten i Jemen, men legger frem få bevis på dette kravet. Houthiene har også avvist dette flere ganger, sist i en avisartikkel i The National. Men det kommer frem at de mottar støtte:

Mohammed Abdul Salam, a Houthi spokesman, yesterday denied that rebels had received arms from Iran. "We are in no need of Iranian weapons," he told The National. "The people of Yemen are supporting us. Our power is through them and not through Iran."

While rebutting claims that the rebels were being armed by Iran, however, other Houthi officials said Iran was providing logistical and political, as well as financial, assistance. They refused to disclose the exact scope of the aid, which began in 2007, but they said it had "greatly increased" since December and was being funnelled through a "third party" they would not identify. "Houthis will cooperate with Iran if its interests are in stake," explained a senior Houthi official by telephone from the Houthi stronghold of Sa'ada province.

Det er ingen tvil om at Iran ser på Houthiene, og Al Hirak (den sørlige seperatistbevegelsen) som nyttige allierte. De siste året har også samarbeidet mellom disse grupperingene øket. På den andre siden står Saudi-Arabia. De har i flere tiår gitt våpen, penger og andre belønningsmidler til sine allierte, både stammer og religiøse grupperinger. Av den grunn er det få i Jemen så egentlig ser problemet med  at Iran nå gjør det samme. 

"Why is it OK for Sunni Islamist parties in Yemen to receive aid from Saudi Arabia and not for Houthis to receive financial and logistic aid from Iran?" an exasperated Houthi official asked.

Stammer i Jemen har i all tid vært kjent for at deres lojalitet kan kjøpes. De som betaler mest, de får støtten. Derfor har Saudi Arabia pøst inn penger i Jemen, for de vet at penger er den eneste måten de kan skaffe seg lojale grupperinger i landet som dermed vil jobbe for deres interesser. Saudi sin store skrekk er at Hothiene, som befinner seg nord, i Sadaa, rett ved grensen til Saudi-Arabia, skal alliere seg mot deres erkefiende Iran. Så for å demme opp mot Houthiene, så skjer det mye innenriks i Jemen.  I går kom det rapporter om at et nytt salafistparti er blitt dannet, et parti som skal være mer konservativt og tettere knyttet til ideologien wahabismen som Saudi-Arabia styrer etter. Islah, som tidligere har hatt enerett på å være "det islamske partiet", får nå konkurranse. Dette er en utvikling man har sett i alle de arabiske landene som har hatt opprør det siste året, nemlig at Det muslimske brorskapet sine politiske grupper blir utfordret av salafister. Selvfølgelig står Saudi-Arabia og presser frem denne utviklingen. I tillegg jobber Saudi-Arabia hardt for at verken Hothiene, Al Hirak eller ungdomsbevegelsene skal få politisk innflytelse, for det vil føre til et mindre vennligstilt styre i Jemen. Og trikset til Saudi-Arabia er enkelt: Hyl ut Irans innflytelse og alle blir redde.

Bloggen Yemeni Motanen har en spennende analyse av det som foregår i Jemen for tiden. Der pekes det på at kampen mellom Iran og Saudi-Arabia ser ut til å flytte seg fra Syria og til Jemen. Siden Iran mister mer og mer innflytelse i Syria, så har de snudd seg mot Jemen som de ser på som mer og mer interessant. Mye av grunnen er at det er mange grupperinger i Jemen som er forbanna på Saudi-Arabia sin håndtering av opprøret, ved at de kun jobbet for å få på plass et vennliginnstilt regime. Dermed finnes det mange grupper i landet som tar i mot iransks hjelp med åpne armer, uten at de dermed støtter Iran sine regionale drømmer. Jeg lar bloggen prate for seg selv: 

With the beginning of the Yemeni uprisings early 2011, the Houthis surprised all sides and joined the protests in the streets, peacefully standing side-by-side with their historical enemies: the Salafis and Muslim Brotherhood in Yemen. Such a move by the Houthis was considered pragmatic and welcomed by many other Yemenis, especially given the Houthis’ cache of arms. Within months, however, violence broke out anew between minority Wahhabi Salafis and Houthis in Saada, which by then was fully Houthi controlled, and more recently at the Dar Al Hadith religious school in Saada (among those set up by KSA in the 1980s). The violence has also spread to the neighboring Haja governorate.

Now, with Iranian influence taking a battering in Syria, the Yemeni arena looks more promising for them. Saudi Arabia’s influence in Yemen is also in retreat for two reasons: Firstly, Saudi Arabia has stuck by the old, traditional elites and political actors whose power at home has been rocked by the uprisings. Secondly, the Houthis and Iran are establishing partnerships with leftist and liberals who are wary of the power the Sunni Islamists will have in the country post-Saleh. These relationships have been publicized during the many conferences and workshops Iran has held with Yemeni actors inside and outside the country.

Thus, while the proxy war between Iran and KSA in the Levant may seem to have swung toward the advantage of the latter, on the KSA’s own southern doorstep the “cold war” pendulum seems to be swinging the other way. 

Problemet for disse jemenittiske grupperingene som har vendt seg mot Iran er at de, ubevist, bidrar til å skape økte spenninger. Bare se på Bahrain. Her hylte både Saudi-Arabia (forsåvidt hele GCC) og USA om at Iran stod bak opptøyene, selv om det aldri ble fremvist beviser for dette. Dermed kunne man slå all motstand hardt ned, med påskudd om at den iranske fare måtte stoppe. Dette samme skjer i Syria, ved at Saudi-Arabia og Qatar jobber hardt for å støtte opp under sunnigrupperinger for å svekke iransk innflytelse, med sterk støtte fra USA. Faren er at det samme kan skje i Jemen og da kan situasjonen innenriks blir farlig og kaotisk. Ulike stammer, religiøse grupperinger, politiske grupperinger og staten som alle kjemper mot hverander er skrekkscenarioet. På en annen side, jemenitter har i alle tider vært smart nok til å la dem som ønsker å kjempe stedfortrederkriger på deres område få betale prisen, noe Nasser fikk føle da han sendte styrker til daværende Sør-Jemen. Lojaliteten er først og fremst til familie, klan og stamme, og til den som betaler mest. Trolig vil det til slutt være stedfortrederne som vil brenne seg på hendene, mens jemenittene ler med litt skadefryd. Historien har en tendens til å gjenta seg.

Jemen: Kidnappinger, kaos i distriktene og AQAP

Jemen er igjen på nyhetsradaren og dessverre er det dårlige nyheter denne gangen også. En norsk FN-medarbeider ble kidnappet i Sana’a og ført ut av byen til Marib-regionen av en stamme som ønsker å presse sentralmyndighetene til å løslate en av deres ledere fra fengsel. For dem som ønsker informasjon og følge utviklingen av denne saken så anbefaler jeg å følge hashtagen #freegert på twitter. 

Det er ikke uvanlig at utlendinger blir kidnappet i Jemen og brukt som pressmidler mot myndighetene. Så vidt jeg vet så er det veldig få eksempler på at ofrene har blitt skadet eller drept når det er stammegrupperinger som står bak. Det er noen eksempler på gisler som har blitt drept, men de har da vært holdt av islamistiske eller væpnede grupperinger, noe som ikke er tilfelle denne gangen. BT har en oversikt over kidnappinger i Jemen de siste årene som viser akkurat dette.  Det er til og med flere historier om turister som har blitt kidnappet og som senere har sagt at det var en flott og hyggelig opplevelse. «Gislene» i slike kidnappinger pleier å bli behandlet svært bra, som en æresgjest, og for dem som kjenner jemenittisk gjestfrihet så er det ikke lite. Jeg både håper og tror at dette vil løse seg, men det vil trolig ta litt tid.

Kidnappingen har fått bred dekning i norsk media, som også viser at de kan dekke Jemen grundig om de må. Både VG og Bergens Tidende har hatt flere grundige saker hvor de får frem kompleksiteten i denne kidnappingen. Foreløpig så ser det ut til at forhandlingene har gått litt i stå, men de fleste tror fortsatt på en fredelig løsning. Jeg tenkte å gi litt bakgrunnsinformasjon for å opplyse i alle fall.

Området Marib hvor den kidnappede nordmannen er ført til er et provinsområde uten noen form for sentralstyre. Her er det stammene som i det store og det hele styrer, og makten i Sana’a har lite de skal ha sagt. Spesielt etter et mislykket droneangrep i 2010 som var rettet mot Al-Qaida grupper, men som drepte guvenøren i området i stedet. Dette har i ettertid ført til at forholdet mellom sentrale myndigheter og stammegrupperinger i Marib har vært meget dårlig. Marib er også området hvor både oljeledninger og strømforsyning befinner seg og det har siden 2010 nesten vært månedlige angrep på disse installasjonene som et tilsvar på drapet på guvernøren.  Dette blir gjort med samme baktanker som kidnappingen, nemlig å presse myndighetene for penger og få innfridd krav. Under revolusjonen det siste året så har Marib i praksis vært selvstyrt og kidnappinger har nesten ikke eksistert, rett og slett fordi det ikke har vært en sterk sentralmakt å presse som tidligere. En av grunnene til at Saleh satt (og muligens ennå sitter) så lenge i presidentstolen var at han var en mester i å spille ulike stammegrupperinger opp mot hverandre og et av virkemidlene til stammene for å få hans oppmerksomhet var kidnappinger. Og kidnapping av en utlending fører til mye mer oppmerksomhet enn en jemenitt. Den siste måneden har denne typen kidnappinger eller utpressingsforsøk økt igjen i Jemen, noe som tyder på at stammene nå ser at sentralmakten i Sana’a har greid å etablere seg sakte opp igjen. Uansett så viser dette bare igjen hvor kaotisk og vanskelig Jemen er å forstå, men jeg vil bli veldig overrasket om det ikke kommer en fredelig løsning på denne kidnappingen, selv om det kan ta tid. 

Kaos i distriktene

Det som er mer skummelt fortiden er utviklingen både i sør og nord i Jemen, hvor det i mye større grad enn før er kaotisk og voldelig. Houthiene i nord har de siste månedene stadig havnet i væpnet kamp mot militære avdelinger av opposisjonsgruppen Islah, i tillegg til kamper mot regulære styrker fra myndighetene. Og tapstallene er veldig høye. I sør kjemper Ansar Al-Sharia ennå mot myndighetene i Zinjibar, i Abyan provinsen, uten at noen ennå egentlig vet hva som foregår. Ansar al-Sharia er trolig en gruppe som sympatiserer/tilhører AQAP (Al Qaida in the Arabian peninsula), uten at dette er formelt bekreftet. De har kjempet i sør i over et halvt år og de menneskelige konsekvensene er store. Flere titalls tusen er drevet på flukt og forholdene for dem som ennå er igjen i området er fryktelig. Og verre blir det.

De siste dagene har det kommet flere rapporter på at AQAP eller grupper som sympatiserer med dem har overtatt en by i Al-Baida regionen kale Rada’a, en by som tidligere var mest kjent for sine gamle fortidsminner. Og som på samme måte som i Zinjibar så er det umulig å vite hva som egentlig foregår.  I en bloggpost på Longwarjournal argumenteres det for at det er svogeren til Anwar Al-Awliki, Tareq al Dahab, som leder gruppen som nå har overtatt kontrollen i Rada’a, en by på rundt 60 000 innbyggere. De skal ha sverget sin troskap til AQ sentralt og lederen Ayman al Zawahiri. Men det er ulike forklaringer på hvordan dette har foregått.

Flere jemenittiske kilder hevder at myndighetene forlot byen og lot gruppen overta uten kamp, noe som flere hevdet også skjedde i Zinjibar. De mener dette er myndighetenes forsøk på å vise at uten dem ved makten så vil AQ ta over Jemen og gjøre landet til det nye Afghanistan. Andre mener derimot at dette er en reel trussel og at AQ i løpet av det siste året har styrket seg og utnytter maktvakuumet som er blitt etterlatt.  I tillegg så peker flere Jemen-eksperter på at kampene i Rada’a også har en stammekonflikt i seg, ved at stammeføderasjon Al Qayfah er involvert. Tareq Al Dahab er en sentral skikkelse i denne stammen, men det hevdes fra andre hold at han ikke er leder eller representerer Al-Qayfah. Kort fortalt kan det som skjer i Rada’a oppsummeres slik, etter Gregory Johnsen's ord:

@gregoryjohnsen: Anyone who tells you they know what is happening in Rada today (AQAP) probably doesn't.

For å oppsummere. Kidnappingen av den norske FN medarbeideren er tilnærmet en “normal” hendelse, som forhåpentligvis vil ende med en fredelig løsning, som det oftest gjør. Derimot er kampene både i sør, nord og nå også i Rada’a faretruende og peker på et Jemen som ikke er stabilt nok til å avholde presidentvalg allerede i slutten av februar. Fortesettelse følger, forhåpentligvis med litt mer optimisme.

Jemen: Og Saleh var ikke helt borte var han vel?

Mens jeg har tatt meg juleferie, så har det vært hendelsesrike uker i Jemen. Frem til 10 desember så var alt fokus rettet mot to ting, Tawakkul Karman og GCC avtalen. Prisen den ble delt ut til en Karman i storform og GCC avtalen den er undertegnet. Da var håpet at nå skulle det bli rolig fremover, Jemen skulle forhåpentligvis forsvinne litt ut av nyhetsbildet. Men slik skjedde ikke, og hvem hadde vel egentlig trodd det. Med en Saleh-familie som ennå er sterkt tilstede, med Al-Ahmer familien, Islah, Houthier, separatister, ungdomsbevegelser som marsjerer og en litt for frittalende amerikansk ambassadør, ja da får man nyheter fra Jemen også på julaften! 

Det begynte for noen uker siden, ryktene om at Saleh var dårlig og trengte mer behandling for sine brannskader. FN sin utsending Jamal Benomar uttrykte i alle fall bekymring for Saleh sin helse. Men den potensielle USA turen til Saleh skal jeg komme tilbake til. For rett før jul startet det som ble kalt LifeMarch i Taiz. Dette var en fredelig marsj hvor flere tusen etter hvert marsjerte til fots fra Taiz og til Sana’a, til stor jubel underveis. Det finnes utallige bilder fra marsjen under hashtagen #lifemarch på twitter, @AjYemen, har tatt ett av dem. På selveste julaften ankom denne marsjen Sana’a. Målet for hele gåturen var å vise motstand mot GCC avtalen som ble undertegnet, en avtale mange jemenitter mener er påtvunget utenifra. De ønsker å stille Saleh for retten, slik Mubarak er blitt i Egypt og godtar ikke at han gjennom GCC avtalen får immunitet. Og derfor begynte de å gå. 

Dessverre så ble den fredelig marsjen sett på med frykt og de marsjerende ungdommene ble sett på som oppviglere og kaosmakere. Derfor begynte sikkerhetsstyrker å skyte med skarpt mot gruppen når de nærmet seg Sana’a sentrum. I følge Nrk ble minst 9 personer drept i kampene som oppstod og mange flere ble skadet. Det «nye» Jemen følger i fotsporene til det gamle. I følge lokalavisen Yemen Times så skal så mange som 13 ha blitt drept. Yemen Times har i det hele en god artikkel om hva forspillet til marsjen (gikk fra 2000 personer til 100.000) og etterspillet etter at folk ble drept. Les den her.  

Da er vi tilbake til dette med USA og Jemen. For USA sin ambassadør til Jemen, Gerald Feierstein, greide virkelig å tråkke i salaten da han ble intervjuet i etterkant av drapene på 13 fredelige demonstranter ved å uttale at ytterligere provokasjoner kunne lede til flere reaksjoner og vold. Med det stemplet han demonstrantene som pøbler og forsvarte myndighetene. Det blir ikke godt tatt i mot i et land hvor USA stadig synker i anseelse grunnet deres bånd til Saleh og hans familie. 

Og vi er ikke ferdig der. For det store sagaen nå er at Saleh ønsker å komme seg ut av Jemen, angivelig for å få medisinsk behandling (eller å få ro rundt seg som han selv sier). Han har derfor søkt visum til USA. Dette har ført til en meget opphetet debatt innad i USA, for bør amerikanerne gi visum til en autoritær leder som fremdeles har en finger med i spillet i Jemen? Saudi fikk enorm kritikk da de tok i mot Ben Ali, hva bør USA gjøre?

New York Times mener at et slik visum bør innvilges, dessverre basert på argumentasjon som jeg mener inneholder feil og er lite logisk. De mener at alt vil løse seg med Saleh ute og til og med at et «vanlig» presidentvalg da kan avholdes, noe som har vist seg å være optimistisk. Det ble for noen dager siden rapportert at visepresident Hadi kommer til å være eneste kandidat, noe som indikerer at Saleh familien ennå vil styre med han som deres marionett. Washington Post derimot er uenige med NYT og argumenterer mye bedre etter min mening for at Saleh bør nektes visum. Her vektlegges det at en slik innvilgelse vil være en fornærmelse mot det jemenittiske folk, at Saleh ennå kontrollerer mye av landet og at det vil virke som om USA da, i likhet med Saudi, tar parti med lederen og dermed er i mot folket. Hele denne visumsaken har som sagt skapt enormt stor debatt og AL Jazeera har til og med satt av en halvtime til å debattere det.

 

Jeg håper personlig at visumet ikke innvilges. Så lenge Saleh er en del av det politiske spillet i Jemen så bør ikke den amerikanske stat fremmedgjøre befolkningen i Jemen med å tilsynelatende støtte deres forhatte leder. Det vil trolig skape stor skade på lengre sikt.

Og helt til slutt, så har spenningene innad i Jemen også steget. Houthiene i nord gjør seg mer og mer synlige, og har havnet i konflikt med både myndighetene og militære greiner av Islah partiet. Det rapporteres at det nå skal være fremforhandlet en våpenhvile mellom Hothiene og Islah, men den er skjør.  Houthiene har vært en av de sterkeste motstanderne av immunitet for Saleh, mye på grunn av bruddene på folkeretten som de militære styrkene gjennomførte i kamper mot Hothiene frem til 2009.  

I tillegg så har parlamentet, som sluttet å være legitimt for nesten ett år siden, møttes igjen for å forberede nyvalg. Selv med noen utskiftninger så er det de samme gutta som sitter her, som det var før «revolusjonen» og folket som har demonstrert i gatene i over et halvår ser dermed lite endring. Hva som vil skje både med demonstrasjonene, Saleh, Houthiene og USA sin ambassadør gjenstår å se, men Jemen forsvinner ikke ut av nyhetsbildet med det første. 

Og det finnes også kuriøse nyheter som kommer ut fra Jemen. Følg med i morgen, så skal jeg ta for meg litt av det! God romjul!

Nobels Fredspris: Tawakkul Karman

På lørdag deles Nobels fredspris for 2011 ut i Oslo. Denne gangen til tre modige og flotte damer, som alle har jobbet for fred, frihet og menneskeverd. Jeg vil i denne bloggposten prøve å tegne et bilde av hvem en av vinnerne, Tawakkul Karman, er og gi noen innblikk i hva som har skjedd med henne og Jemen det siste halve året. 


Allerede har en av NRK sine beste medarbeidere skrevet en meget presis og informativ profil av en av årets prisvinnere. Den bør leses og den oppsummerer det viktigste. Tomm Kristiansen har også tidligere i år deltatt i det heller tamme programmet Førkveld hvor han forklarte hvorfor Jemen er et av hans favoritt reisemål. Jeg er helt enig og anbefaler programmet. Jeg tenkte å spinne litt videre på Kristiansens profil og legge hovedfokuset på det siste året, hvor jeg personlig har hatt mye å gjøre med akkurat Jemen og Tawakkul. 


Første gang jeg i det hele tatt hørte om Tawakkul var rett etter at jeg ankom Saudi-Arabia i vår. I slutten av Januar, i etterkant av Ben Ali sin avgang i Tunisia ble Tawakkul Karman arrestert. Det er i etterkant morsomt å lese reportasjer fra den dagen, som viser hvor stor betydning denne arrestasjonen hadde. @tomfinn2 skrev denne artikkelen i januar og jeg låner noen sitater derfra.

Karman, a member of the Islamist party Islah, was seized by plain-clothed police officers in the early hours of the morning on charges of organising unlicensed demonstrations.

"The arrest of a woman in the middle of the night is something very uncommon here and it's insulting to the people of Yemen," said Abdullah al-Faqih, professor of political science at Sana'a University. "If they don't release her soon she may become a figurehead like Mohamed Bouazizi [whose self-immolation inspired the Tunisian revolt].

Al-Faqih fikk rett. Og mange ser på denne arrestasjonen som det virkelige startskuddet for revolusjonen i Jemen. For det første så arresterer man ikke kvinner på denne måten og for det andre så bruker man ikke makt mot dem. Når Tawakkul i tillegg er datter av en tidligere statsråd i Saleh sin regjering, Abdel Salam Karman, så gikk det for langt.



Tawakkul er født i Taiz, kjent for å være den intellektuelle hovedstaden i Jemen. Det er historisk sett herfra de rikeste og dyktigste handelsmennene kom fra og det er her de best utdannede jemenittene er fra. Det er ikke uten grunn at Taiz ser ut til å ha blitt sentrum for kampen mot sentralmakten i Sana'a, som jeg har skrevet om tidligere. Hun har også en kjent bror som er poet og en annen som jobber for Al-jazeera. I tillegg til at hun altså er gift og har tre barn. I etterkant av arrestasjonen så var det ikke Tawakkul det ble utøvd press mot, men mot brødrene og mannen. Det ble gjort klart fra myndighetene at om brødrene og ektemannen ikke kunne kontrollere søsteren/konen sin så kunne det "skje" noe både med dem og med Tawakkul. Det som er ganske fantastisk er at både brødrene og mannen støtter henne fullt ut, noe som er ytterst sjeldent i et samfunn som Jemen. 



Det er mye å si om årets fredsprisvinner, men jeg velger å fokusere på hva en av de journalistene som har kommet nærmest Tawakkul har sagt om henne. Michelle Shepard (@shephardm) jobber i Canadiske The Star og har ved flere anledninger både møtt, intervjuet og etterhvert blitt en god venn av årets fredsprisvinner. Hun var også en av de første til å sette fokus på Tawakkol som en katalysator for revolusjonen i Jemen, som med denne artikkelen fra 15 februar i år. The unlikely face of Yemen’s uprising. I delen under møter hun fredsprisvinneren: 

TAWAKUL KARMAN, for one, has run out of patience. She no longer believes her own party can negotiate real change and does not take Saleh at his word.

Her cellphone rings constantly, at least every 90 seconds. A former soldier calls to tell her he will join her next protest. One of the student leaders checks in. Then someone from the city of Taiz, Yemen's former capital, reports that police have arrested demonstrators and the violence seems to be increasing.

“See, it has begun,” she says excitedly.

Behind her are three large framed photos of Martin Luther King Jr., Gandhi and Nelson Mandela, alongside a family portrait in which she smiles with her husband, Mohammed, who is also a human rights worker, and her 6-year-old son and two daughters, aged 13 and 7.

It is a world apart from her life demonstrating on the street, here in this living room oasis with a potted sunflower and the aromatic smells of lunch wafting in from the kitchen. The television is on in another room, where her husband watches news reports from Taiz.

Karman says she didn't sleep well last night — her shoulder was injured by a police baton at Sunday's demonstration.

“But I was happy. Do you want to know why?” she asks. And then quickly, she answers herself: “Because we are fighting for our freedom.”

She wants the demonstrations to remain peaceful but knows that police brutality will only help her cause and bring more people to the streets.

Sit-ins outside Sanaa University are now held daily, but each Thursday — the first day of the weekend here — Karman plans on staging mass demonstrations to march through the streets.

She is also buoyed by the news from Taiz, where the tribal influence is not as great as it is in Sanaa and the population includes more of the Facebook crowd — young and educated.

“When we have demonstrations here, all the people fear that some of the tribes will come and cause problems,” she says.

“But when Taiz is angry, they are one, and they will export it.”

Like all Yemenis, Karman is unfailingly hospitable and seems near tears when she explains she must attend a meeting and cannot sit together for lunch.

 “Tomorrow, or this week, I'll call you,” she says as she rushes into the kitchen.

Planning a revolution, she laughs, is busy work.

Shepard har også skrevet en helt utmerket bok om hvordan verden har forandret seg etter 11 september, sett fra hennes ståsted som utenriksjournalist, Decade of Fear. I denne boken er nesten hele epilogen viet opprøret i Jemen og Tawakkol. Og det som er morsomt er at jeg og Michelle var i Jemen på samme tid. For jeg hadde store planer om å treffe Tawakkol Karman når jeg reiste ned til Jemen for første gang i slutten av mars, men siden opprøret i Jemen eksploderte 18 mars, så var det vanskelig når vi kom ned uken etterpå. Som hvit utlending i Jemen på den tiden var det viktigste å holde en lav profil og å avtale et møte med Tawakkol var å gjøre det motsatte. Vi fikk vite at vi kun kunne møte henne tidlig, veldig tidlig, om morgenen, men vi ville dermed bli fulgt av myndighetene under hele vårt besøk. For å verken sette oss eller henne i fare, så valgte vi å ikke avtale noe møte.


Michelle Shepard fikk derimot tilbringe flere dager med henne når hun var i Jemen i februar. Jeg har også flere venner som har møtt Tawakkol flere gang og alle beskrev henne som enormt engasjert, god i engelsk, energisk og med store visjoner. Og frem til hun fikk fredsprisen var det mange som mente at visjonene var for store. 


I boken kjører Shepard rundt med samme sjåfør som vi brukte, en herlig Qat-tyggende Mohammad. Jeg har oversatt deler av boken for å gi et inntrykk av aktivisten og mennesket Tawakkol. Og beskrivelsene av Jemen, demonstrasjonene og folket er akkurat det samme inntrykket jeg sitter igjen med etter to besøk de siste året.  

Jeg møtte Tawakkul et par dager etter at jeg ankom Sana'a i februar 2011, etter avgangen til Ben Ali, men før Mubarak ble presset ut. Hun stod i gaten omringet av en gjeng demonstranter, og virket helt uberørt av at hun var en av bare et dusin kvinner blant flere tusen menn. Utenom et par utenlandske journalister, så var hun den eneste som ikke dekket til fjeset.

Opprøret i Jemen startet 14 Januar, dagen Ben Ali gikk av. Tawakkul la ut en melding på Facebook for å oppfordre andre til å delta i feiringen av den falne diktatoren. Det ble arrangert en marsj som endte opp utenfor den Tunisiske ambassaden i Sana'a. En uke etterpå, mens Tawakkol var på vei hjem i sin egen bil, ble bilen tvunget ut av veien av flere biler uten skilter. Det er ikke uvanlig for menneskerettighetsaktivister å bli arrester i Jemen, men det er meget uvanlig at kvinner blir det. Arrestasjonen skapte opprør og 36 timer senere var hun løslatt. Men ikke uten at Saleh selv ringte broren Tariq hvor han skal ha sagt " Kontroller din søster. Alle som ikke adlyder meg vil bli drept".

Å beskrive Tawakkul er som å beskrive Jemen, hvor politiske bånd og stammetilhørighet gjør det umulig å putte folk inn i ideologiske båser. Tawakkul er medlem av det islamistiske partiet Islah, det mest innflytelsesrike opposisjonspartiet i koalisjon JMP. Ettersom ukene gikk i februar så distanserte Tawakkul seg mer og mer fra partiet, for hun fryktet at ekte endring ikke ville kunne skje innenfor det politiske systemet. Hun ble dermed med i en klarere upolitisk gruppering, som verken var sekulær eller religiøs, men en gatebevegelse som vokste dag for dag. 

Demonstrasjonene i Sana'a var veldig forutsigbare i begynnelsen. De fulgte et fast mønster. Det begynte om morgenen med små demonstrasjonen hvor flere og flere demonstrerte ved å gå gjennom gatene i sentrum. Et par timer etterpå kom baltagiy eller Thugs og det ble slåssing. Dette holdt på til rundt lunsj da folk heller gikk for å spise og kjøpe Qat, som ble tygget resten av dagen. Som en demonstrant sa, " Hva tror du er Saleh sitt mest effektive våpen mot demonstrasjoner? Skudd, våpen, tåregass? neida! Det er bare å sette en qat-dealer på hvert gatehjørne!"

Den 19 februar hadde hun avtalt å prate med meg før demonstrasjonen, men på grunn av et par telefonsamtaler følte hun at hun måtte delta i protestene med en gang og valgte å reise til Universitetet. Hun hoppet inn i frontsetet på sin egen bil, med ektemannen bak rattet. Folkemengden slukte henne når vi ankom, og feiret henne ved å hyle ennå høyere: "Irhal, Saleh go". Etterhvert greide jeg å komme meg ut av menneskemengden for å ta fotografier av demonstrantene, og møtte tilfeldig på Ahmed, somalier fra Seattle. Vi fikk så vidt sagt hallo før skytingen startet og sikkerhetstyrkene skøyt nå ikke i luften, men rett inn i folkemengden. Jeg kikket raskt etter Tawakkol, men kunne ikke se henne i mengden. Med frykten for at jeg ikke ville greie å løpe fra skyterne, så løp jeg inn i en restaurant, med Ahmed i hælene, rett før eieren skalket lukene. Vi la oss ned på kjøkkengulvet, mens døren ble pepret med skudd og steiner. Mens jeg lå der prøvde jeg å tvitre alt som skjedde, gjennom 140 tegn, og håpet at familien min ikke ville se dette når det skjedde. Jeg ringte min trofaste sjåfør Mohammed og han lovet å komme oss i møte. 

Rett etter at vi flyktet så ringte Tawakkol meg for å høre om vi var ok, i det hele før jeg kunne ringe henne og høre om det samme. Mens vi flyktet så vi en som ikke var ok, Bassim Abdu Othman lå i gaten og var døden nær. Han var skutt i skuldra. Dette var den første offeret for sikkerhetstyrkenes voldelige metoder under opprøret i Jemen og førte ennå flere ut i gatene.

Dette er bare et lite dårlig oversatt utdrag fra en fenomenal bok. Og jeg føler det gir et godt bilde av Tawakkol, Jemen og stemningen som var der før det smalt 18 mars. Siste gang jeg var i Jemen i Juli, så hadde mange mistet troen på Tawakkol, de fleste kvinner vi pratet med støttet henne ikke og mange mente hun hadde utspilt sin rolle. Hun var for idealistisk og for kravstor mente de, uten pragmatisk sans. I tillegg mente mange at hun legitimerte Islah og ødela for ungdomsbevegelsen. Alt dette har endret seg etter at hun fikk Fredsprisen. Nå er hun talspersonen for alle regimemotstandere, hun har satt fokus på Jemen og hun er et forbilde både for unge menn og kvinner. Hun kommer aldri i fremtiden til å bli president som norske medier har spekulert i, men takket være fredsprisen har hun blitt tatt seriøst og fått en talerstol utenfor Jemen. Jeg har sjeldent vært mer glad for en fredspris enn årets og denne prisen Tawakkol får på lørdag den 10 desember har fått og vil få enorm betydning for Jemen og protestbevegelsen der.


Det var vel nok for i dag. Har du noen spørsmål eller annet om Jemen eller Tawakkol, gjerne ta kontakt, det er ikke alt som for plass her på bloggen. Og lurer du på hvordan årets fredsprisvinner kombinerer familielivet med aktivisme, så anbefaler jeg på det sterkeste denne dokumentaren fra Al-Jazeera, som ble tatt opp før hun fikk prisen!