Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 2)?

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors. (Gregory Johnsen)

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor.   (Amel Ahmed)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. I min forrige post så jeg på artikkelen i The New York Times. I denne posten går jeg inn i Frontline sin reportasje, som går inn i hjertet av hvorfor AQAP har vokst seg sterkere i Jemen.

PBS og programmet Frontline viste for noen dager siden en times dokumentar om en journalist som fikk se hvordan organisasjonen AQAP fungerte på innsiden. Filmen kan du se her, men bare om du bor i USA. Jeg har dessverre ikke fått sett den av den grunn, så om noen der ute vet hvordan jeg kan få det til, gjerne gi en lyd i kommentarfeltet. I tillegg til filmen har Frontline satt sammen et enormt stort materiale av dokumentasjon som for oss Jemen-interesserte er til å spise opp. Det er mye, det er grundig og det er nok den beste samlingen av informasjon og analyser tundt AQAP i Jemen jeg har sett på en lang stund.

I linken under kan du høre et intervju med fotograf Safa al-Ahmad om hvordan det var å befinne seg inne i AQAP land. Du kan finne mer om Safa al-Ahmad her. 
 

I tillegg har Frontline laget et meget fint interaktivt kart hvor en viser hvor de ulike drone-angrepene har truffet i Jemen de siste årene. Kartet er meget detaljert og kan finnes her.  Områdene hvor angrepene har truffet er innenfor området som jeg avgrenset i en tidligere post om AQAP og deres bakgrunn. Det meste imponerende  med Frontline sin dekning er en lang artikkel hvor de fokuserer på fem hovedpoenger. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen; Forholdet mellom Ansar Al Sharia og AQAP; Samarbeidet mellom USA og Jemen; Det amerikanske drone-programmet i Jemen og til slutt en diskusjon om det finnes andre alternativ enn droner? Jeg tenker gå kort igjennom disse fem punktene som du kan finner mer utbrodert i denne artikkelen som er en must-read for alle som har en interesse for Jemen.

De som uttaler seg om de ovennevnte punktene er mange av de samme jeg tidligere har nevnt her på bloggen. Greogory Johnsen, Michelle Shepard, Jeremy Scahill og Charles Schmitz. Greogory Johnsen har allerede skryt av Frontline på sin blogg og lagt ut hele intervjuet han gjorde på sine sider. I tillegg er det flere jemenittiske aktivister som @WomanfromYemen og @imothanaYemen. I tillegg er et par tidligere ambassadører intervjuet og sikkerhetseksperter. Den klart mest interessante personen av disse er tidligere ambassadør til Jemen Barbara Bodine som med sine erfaringer og avstand til makten gir mange meget gode betraktninger på før og nå i Jemen.

1. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen

The roots of Al Qaeda in the Arabian Peninsula can be traced back to the jailbreak in February 2006 [when] … 23 Al Qaeda suspects escaped from a maximum-security prison in Sana’a.  (Gregory Johnsen)

 Under dette punktet er Brodine intervjuet og hun sier rett ut at de ikke så på Al Qaida i Jemen som noe problem når hun kom dit i 1997. Antallet var usikker, men de var i hovedsak utlendinger. USA ble bedt om å hjelpe finansielt og militært, men avslo fordi de da ikke var en prioritert gruppe. Det var ikke før i etterkant av USS Cole bombingen de ble et fokusområde. Spesielt etter angrep fra AQ i Saudi i 2004 og 2005 hvor det ble slått hardt ned på gruppen og mange flyktet til Jemen ble det et fokus. Spesifikt fokus ble det på AQ etter den store fengselflukten i 2006.

En kan dele AQ i Jemen inn i to epoker. En frem til 2002 da daværende leder Abu ali Al Harithi ble drept i et drone-angrep. Det ødela nesten hele organisasjonen. Den andre epoken starter ved fengselflukten i 2006 da blant annet nåværende leder Nasir al-Wuhayshi rømte. I følge Gregory Johnsen er flukten hvor 23 AQ mistenkte rømte starten på det vi nå kjenner som AQAP. Denne grupperingen er bygget opp av ulike celler og er ikke så sårbar mot å miste sentrale ledere som man var tidligere. Ønskes det mer om dettte punktet så les første del i Frontline sin artikkel. 

2. Forholdet mellom Ansar Al-Sharia og AQAP

 Adopting the name Ansar al-Sharia has basically been a rebranding attempt. We know that Nasir al-Wuhayshi heads both AQAP and Ansar al-Sharia. (Gregory Johnsen)

 Ansar Al-Sharia er et relativt nytt fenomen. Man hørte først om dem for et år siden da en representant fra AQAP i et interjvu nevnte at dette var navnet de brukte for å introdusere seg for folk i Jemen. I følge Johnsen så vet man nå at navnet Ansar Al-Sharia er et forsøk på å forbedre sitt omdømme og at denne organisasjonen også styres av AQAP. Jeremy Scahill er enig med Johnsen og ser på Ansar al-Sharia som merkevarebygging og gi dem et bedre navn. 

Barbara Brodine kommer med noen interessante tanker. Hun ser på forholdet mellom AQAP og Ansar al-Sharia som dette samme som Taliban og AQ. Ansar er på mange måter AQAP sin egne Talibanorganisasjon. Problemet er om dette er rett at man har to ulike trusler, som må slås ned på to ulike måter. 

 If we could get the guys who really lead, really manage, really organize AQAP, if we were somehow able to get rid of them, I think Ansar al-Sharia would still be there. And you might even be able to make the case that if the Yemenis were able to get rid of Ansar al-Sharia, you might not necessarily get rid of AQAP. So they feed on each other. They support each other. They certainly are related, but they’re not identical. (Barbara Brodine)

3. Samarbeidet mellom USA og Jemen

Saleh played the U.S. like a piano on the counterterror issue. He realized it was a cash cow that also could benefit him politically. (Jeremy Scahill)

 Mye av det som diskuteres her har jeg tidligere pekt på i denne posten om Jeremy Scahill og hans tanker om forholdet mellom de to landene. Men noe er nytt. I følge Brodine så har USA bidratt mye økonomisk og militært for å bygge opp en slagkraftig anti-terror styrke, i og med at militæret i Jemen er dårlig utstyrt og lite lojalt. Men Saleh regimet skjønte raskt at denne hjelpen var en melkeku for staten og de har brukt trusselen om AQAP for alt det er verdt. Det som er et paradoks er at det er anti-terror enhetene som får alle pengene og treningen, mens den dårlige jemenittiske hæren er den som har kjempet mot islamistene og tatt tap. Det er med på å skape dårlig moral i hæren og et hat mot staten. 

Den nye presidenten Hadi er i lomma på USA i følge både Johnsen og Scahill. Han har lite støtte på hjemmebane og derfor helt avhenging av støtten fra Saudi og USA for å ha støtte nok til å sitte på toppen. I tillegg er fokuset til USA kun på terrorisme, mens Jemen sliter med sult, mangel på vann og en enorm dårlig økonomi. Dette fokuset gjør at USA har liten støtte blant Jemens befolkning og dermed er med på å skape motstanden de selv kjemper mot. Scahill sier det enkelt:

The message the U.S. has sent to the Yemeni people is: We see how bad life is for you, but, but, but, terrorism terrorism, terrorism. And terrorism!

 Barbara Bondine er inne på samme tanker og tar selvkritikk. Hun peker på at den eneste amerikanske diplomat man ser besøker Jemen er anti-terror rådgiver John Brennan og det gir et inntrykk av at USA bare bryr seg om terrorisme. Av den grunn er det ikke så rart at Jemen spiller et spill rundt dette med terrorisme for de ser at dette er eneste mulighet å hente ut støtte fra USA. Alt vi vil gi penger til må ha en tilknytting til kampen mot Al Qaida. Det tror Brodine personlig er en feil taktikk.

4. Det amerikanske droneprogrammet

Dette er mye av det jeg pekte på i Del 1, hvordan drone-programmet har utviklet seg under Obama. Der avsluttet jeg med å vise til angrepet i Majala i 2009, et angrep som drepte mange sivile. Jeremy Schill viser at den amerikanske politikken rundt drone-angrep endret seg i Jemen etter denne tabben. Nå er det ennå mer hemmelighetskremmeri og CIA står ofte bak det som skjer. Problemet ifølge Scahill er at det er mange bevis på at USA har stolt på regelrett feil etterretning som de har fått fra jemenittiske myndigheter og det har ført til at regimemotstandere har blitt drept, ikke AQAP affilierte

Barbara Brodine fortsetter denne tankegangen og jeg velger å sitere hennes kloke betraktninger: 

I think we underestimate how damaging the drone strikes are to our general level of support in Yemen, and I don’t think we’ve fully interalized what’s going on in the south, and is taking on the characteristics of an insurgency. Young Yemenis want our support until we mention the drones, which they see as killing innocents, whether or not you can make an empirical case that we’re killing the bad guys. … The[re is a] cost-benefit analysis that you always have to do with drones: Is the target worth the cost of the collateral damage? I’m not sure that the targets are high enough value to warrant the political loss. …

 Gregory Johnsen peker også tilbake til Majala og mot det Brodine sier. Han mener at videobilder av døde barn og kvinner, med missiler merket "made in US" ved siden av ikke er god reklame for USA og dette brukes for å rekruttere folk til Al Qaida.

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors.

 Scahill følger opp denne tankegangen og argumenterer for at droneangrepene gir folk en ikke-ideologisk grunn til å hate USA, noe som er farlig. Det kan bidra til at organisasjoner som Ansar Al sharia som er basert på ideologi greier å rekturtere folk som ikke støtter deres tanker, men som ønsker å kjempe mot USA og dere inngripen i Jemen. 

Michelle Shepard er også spurt om hva dronene gjør med folk i Jemen. Hun peker, i likhet med de andre, på at angrepet i Majala er en utløsende faktor for den motstanden man nå finner i Jemen. Og hun henviser til flere eksperter som mener at Ansar al-Sharia startet sin gruppe. Skaden man kan ha påført sin egen kamp for sikkerhet i USA er undervurdert av Obama-administrasjonen ifølge Shepard. I tillegg peker Shepard på en ting som altfor ofte blir oversett eller misforstått i Jemen. Stammenes rolle:

In addition to the outrage these killings evoke, there’s also the fact that tribal allegiances drive much of Yemen. Too often this is confused in the West as support for AQAP’s ideology. Take for instance the protection Awlaki enjoyed before his death. Much of that was thanks to his family’s powerful tribe connection, not support in the ideology he espoused. So if the use of “signature [strikes]” – those that target regions instead of individuals – erroneously kill tribal leaders, women or children, the blowback is an increase in anti-U.S. sentiment of which AQAP will deftly capitalize.

Det at stammene i området ikke har noen andre valg enn å støtte AQAP grupper i deres området vil føre USA inn i flere problemer. Atiaf Alwazir (alias WomanfromYemen) mener også at droneangrepene på lang sikt bare vil skade alle parter. På kort sikt så ser hun at det kan ha en effekt, men det hjelper ikke om det i lengden bare vil skape et mer ustabilt Jemen som da vil skape spillerom for ekstremistiske grupper. Hun viser også til at Anti-amerikanisme har økt betraktelig de siste årene, noe som er skummelt. I tillegg viser hun at mange innbyggere i Abyanprovinsen er fått forbud mot å forlate sine hjemområder av militante islamister. Det betyr at de er blitt fanger i sine egne hjem og går rundt hele tiden og frykter at droner skal bombe husene deres. Det sinnet som da bygger seg opp har da heller ikke noen annen vei å komme ut en å bli med i de islamistiske gruppene som Ansar Al Sharia, som da bygger seg sterkere på hatet mot USA. 

Ibrahim Monthana (alias @IMothanaYemen) støtter denne kritikken mot dronene og peker på faren som mange har sett, nemlig at ikke-ideologiske personer blir med i en ideologisk organisasjon for å kjempe mot USA. 

Like many others in Yemen, I believe the drone program and strikes succeeded the most in the “Talibanization” of tribal areas and radicalizing people who are not ideologically related to the radical militants in the country.

5. Finnes det andre alternativer enn droner

Så hvilke alternativer finnes det til å angripe med droner? Alle ekspertene er enige i at en invasjon eller bakkekrig alias Irak bare vil gjøre vondt værre og man kan ikke la AQAP jobbe uforstyrret, for de har vist at de er en trussel mot USA gjennom "underbuksebomberen" og nå sist bomben som en saudisk dobbeltagent fikk av AQAP. 

Charles Schmitz peker på en viktig ting. At det må skje noe inne i Jemen for å få bukt med AQAP. Det må legges incentiver til rette slik at stammene ikke ser det som fordelaktig å samarbeide med disse gruppene og heller vil samarbeide med militæret i kampen mot dem. Historien viser at grupper som Ansar Al Sharia bare har hatt suksess når statlige grupper kjemper mot hverandre og de kan utnytte vakuumet. De har ikke lyktes i stor grad med å ta kontroll over områder og holde dem lenge. Schmitz mener at man i større grad må støtte jemenittiske styrker slik at de kan kjempe mot disse gruppene som man også ser i Afghanistan. Folket og stammene må få troen på at myndighetene står på deres side. 

If tribes feel that the government is fair and can be trusted then they will side with security forces against Al Qaeda. The U.S. administration claims that Yemen is an ungoverned space in which Al Qaeda can operate freely, but Yemen is not ungoverned. There is local law and local society. (Schmitz)

Scahill følger opp dette punktet. Han sier rett ut at USA ikke har nok kunnskaper om Jemen og derfor etter hans mening gjør feil etter feil. 

If the U.S. invested more in studying Yemen and developing non military ties with Yemeni groups and tribes, I believe that there are many creative paths to take to confront the relatively minor, non-existential threat of terrorism emanating from Yemen.

 Schmitz peker til slutt på at USA  har fått til mye av dette i Irak når de i sammarbeid med lokale krefter fikk dem til å kjempe mot AQ. Dette finnes allerede en del slike lokale komiteer i Abyan som kjemper mot AQAP og disse bør man innlede samarbeid med og støtte, i stedenfor å bombe de områdene hvor disse kreftene holder til. Da risikerer man at de vender seg mot USA.

I bunn og grunn så er det viktig med et fokusområde som er bredere enn bare terror. Man må inkludere alle problemene i Jemen for at man skal kunne få en slutt på disse problemene. mangel på mat, mangel på drikkevann, fattigdom og en økonomi i fritt fall fører til at ekstreme grupper får støtte. Som Amel Ahmed sier det:

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor. 

 Så enkelt kan de sies. Dessverre er det ikke like enkelt å gjennomføre. 

Jemen: Skaterene i Sana'a

Av og til dukker det opp små solskinnshistorier fra den arabiske halvøy og da må man ta i mot dem med åpne armer. Det er som oftest terrorisme, sult og dårlige nyheter som kommer ut fra Jemen for tiden, men i dag tenkte jeg å vise dere et godt unntak

En av de fremste journalistene jeg vet om i hele verden, og det sier ikke lite, er Michelle Shephard fra canadiske The Star. Hun har en egen evne til å finne de gode historiene i de mest utsatte områdene, noe som boken hennes Decade of Fear er det beste eksemplet på. Den har jeg omtalt tidligere her på bloggen og jeg kan ikke anbefale den sterkt nok om du er interessert i hvordan verden er blitt som den er blitt etter 11 september 2001.

Endelig har hun tatt turen til Jemen igjen og hun leverer strålende materiale som alltid. Denne gangen har hun valgt å fokusere på det Jemen som man ikke finner i nyhetsbildet. Det vanlige, det utradisjonelle og det naturlige. Altså det Jemen som finnes, men som ikke er interessant nok for internasjonale medier. Det er laget en egen oversikt i den canadiske avisen The Star, hvor alle intervjuer og film snutter fra hennes tur er samlet og de finner du her.

Hovedartikkelen hun har skrevet er en fascinerende fortelling om skatemiljøet i Sana'a. Her dokumenterer hun Jemen sine motsetninger mellom det moderne og det tradisjonelle, og hvordan landet er fylt av både konservative og moderne tradisjoner som mikses inn i hverandre. Artikkelen finner du her, den er det bare å lese.

I tillegg har hun hatt med seg en fotograf som har dokumentert deres opphold i Jemen og da blant annet møtet med skaterne. Det skal sies at disse gutta ikke er "vanlige" jemenitter fordi de prater flytende engelsk i et land hvor halvparten hverken kan lese eller skrive sitt eget språk. Men selv om de er blant eliten, så er det spennende å se en annen side av jemenittisk kultur. (se for eksempel etter ca 5,25 min, når den ene skateren hopper ut fra en trapp i jeans og t-skjorte, og rett etter går en annen gutt forbi iført thobe og jambiyya.)

 I tillegg så får jeg enorm reisefeber når jeg så videoen de har laget av Sana'a. Her får du se hvor fasinerende Jemen ser ut og da spesielt Sana'a. Husene ser ut som pepperkakehus og gatene er små og koselige. Som du kan se i videoen under så er det ikke uten grunn at det sies at de første skyskraperne i verden ble bygget i Jemen. Denne videoen kan du se her og det anbefaler jeg.

Ha en god uke.

Nobels Fredspris: Tawakkul Karman

På lørdag deles Nobels fredspris for 2011 ut i Oslo. Denne gangen til tre modige og flotte damer, som alle har jobbet for fred, frihet og menneskeverd. Jeg vil i denne bloggposten prøve å tegne et bilde av hvem en av vinnerne, Tawakkul Karman, er og gi noen innblikk i hva som har skjedd med henne og Jemen det siste halve året. 


Allerede har en av NRK sine beste medarbeidere skrevet en meget presis og informativ profil av en av årets prisvinnere. Den bør leses og den oppsummerer det viktigste. Tomm Kristiansen har også tidligere i år deltatt i det heller tamme programmet Førkveld hvor han forklarte hvorfor Jemen er et av hans favoritt reisemål. Jeg er helt enig og anbefaler programmet. Jeg tenkte å spinne litt videre på Kristiansens profil og legge hovedfokuset på det siste året, hvor jeg personlig har hatt mye å gjøre med akkurat Jemen og Tawakkul. 


Første gang jeg i det hele tatt hørte om Tawakkul var rett etter at jeg ankom Saudi-Arabia i vår. I slutten av Januar, i etterkant av Ben Ali sin avgang i Tunisia ble Tawakkul Karman arrestert. Det er i etterkant morsomt å lese reportasjer fra den dagen, som viser hvor stor betydning denne arrestasjonen hadde. @tomfinn2 skrev denne artikkelen i januar og jeg låner noen sitater derfra.

Karman, a member of the Islamist party Islah, was seized by plain-clothed police officers in the early hours of the morning on charges of organising unlicensed demonstrations.

"The arrest of a woman in the middle of the night is something very uncommon here and it's insulting to the people of Yemen," said Abdullah al-Faqih, professor of political science at Sana'a University. "If they don't release her soon she may become a figurehead like Mohamed Bouazizi [whose self-immolation inspired the Tunisian revolt].

Al-Faqih fikk rett. Og mange ser på denne arrestasjonen som det virkelige startskuddet for revolusjonen i Jemen. For det første så arresterer man ikke kvinner på denne måten og for det andre så bruker man ikke makt mot dem. Når Tawakkul i tillegg er datter av en tidligere statsråd i Saleh sin regjering, Abdel Salam Karman, så gikk det for langt.



Tawakkul er født i Taiz, kjent for å være den intellektuelle hovedstaden i Jemen. Det er historisk sett herfra de rikeste og dyktigste handelsmennene kom fra og det er her de best utdannede jemenittene er fra. Det er ikke uten grunn at Taiz ser ut til å ha blitt sentrum for kampen mot sentralmakten i Sana'a, som jeg har skrevet om tidligere. Hun har også en kjent bror som er poet og en annen som jobber for Al-jazeera. I tillegg til at hun altså er gift og har tre barn. I etterkant av arrestasjonen så var det ikke Tawakkul det ble utøvd press mot, men mot brødrene og mannen. Det ble gjort klart fra myndighetene at om brødrene og ektemannen ikke kunne kontrollere søsteren/konen sin så kunne det "skje" noe både med dem og med Tawakkul. Det som er ganske fantastisk er at både brødrene og mannen støtter henne fullt ut, noe som er ytterst sjeldent i et samfunn som Jemen. 



Det er mye å si om årets fredsprisvinner, men jeg velger å fokusere på hva en av de journalistene som har kommet nærmest Tawakkul har sagt om henne. Michelle Shepard (@shephardm) jobber i Canadiske The Star og har ved flere anledninger både møtt, intervjuet og etterhvert blitt en god venn av årets fredsprisvinner. Hun var også en av de første til å sette fokus på Tawakkol som en katalysator for revolusjonen i Jemen, som med denne artikkelen fra 15 februar i år. The unlikely face of Yemen’s uprising. I delen under møter hun fredsprisvinneren: 

TAWAKUL KARMAN, for one, has run out of patience. She no longer believes her own party can negotiate real change and does not take Saleh at his word.

Her cellphone rings constantly, at least every 90 seconds. A former soldier calls to tell her he will join her next protest. One of the student leaders checks in. Then someone from the city of Taiz, Yemen's former capital, reports that police have arrested demonstrators and the violence seems to be increasing.

“See, it has begun,” she says excitedly.

Behind her are three large framed photos of Martin Luther King Jr., Gandhi and Nelson Mandela, alongside a family portrait in which she smiles with her husband, Mohammed, who is also a human rights worker, and her 6-year-old son and two daughters, aged 13 and 7.

It is a world apart from her life demonstrating on the street, here in this living room oasis with a potted sunflower and the aromatic smells of lunch wafting in from the kitchen. The television is on in another room, where her husband watches news reports from Taiz.

Karman says she didn't sleep well last night — her shoulder was injured by a police baton at Sunday's demonstration.

“But I was happy. Do you want to know why?” she asks. And then quickly, she answers herself: “Because we are fighting for our freedom.”

She wants the demonstrations to remain peaceful but knows that police brutality will only help her cause and bring more people to the streets.

Sit-ins outside Sanaa University are now held daily, but each Thursday — the first day of the weekend here — Karman plans on staging mass demonstrations to march through the streets.

She is also buoyed by the news from Taiz, where the tribal influence is not as great as it is in Sanaa and the population includes more of the Facebook crowd — young and educated.

“When we have demonstrations here, all the people fear that some of the tribes will come and cause problems,” she says.

“But when Taiz is angry, they are one, and they will export it.”

Like all Yemenis, Karman is unfailingly hospitable and seems near tears when she explains she must attend a meeting and cannot sit together for lunch.

 “Tomorrow, or this week, I'll call you,” she says as she rushes into the kitchen.

Planning a revolution, she laughs, is busy work.

Shepard har også skrevet en helt utmerket bok om hvordan verden har forandret seg etter 11 september, sett fra hennes ståsted som utenriksjournalist, Decade of Fear. I denne boken er nesten hele epilogen viet opprøret i Jemen og Tawakkol. Og det som er morsomt er at jeg og Michelle var i Jemen på samme tid. For jeg hadde store planer om å treffe Tawakkol Karman når jeg reiste ned til Jemen for første gang i slutten av mars, men siden opprøret i Jemen eksploderte 18 mars, så var det vanskelig når vi kom ned uken etterpå. Som hvit utlending i Jemen på den tiden var det viktigste å holde en lav profil og å avtale et møte med Tawakkol var å gjøre det motsatte. Vi fikk vite at vi kun kunne møte henne tidlig, veldig tidlig, om morgenen, men vi ville dermed bli fulgt av myndighetene under hele vårt besøk. For å verken sette oss eller henne i fare, så valgte vi å ikke avtale noe møte.


Michelle Shepard fikk derimot tilbringe flere dager med henne når hun var i Jemen i februar. Jeg har også flere venner som har møtt Tawakkol flere gang og alle beskrev henne som enormt engasjert, god i engelsk, energisk og med store visjoner. Og frem til hun fikk fredsprisen var det mange som mente at visjonene var for store. 


I boken kjører Shepard rundt med samme sjåfør som vi brukte, en herlig Qat-tyggende Mohammad. Jeg har oversatt deler av boken for å gi et inntrykk av aktivisten og mennesket Tawakkol. Og beskrivelsene av Jemen, demonstrasjonene og folket er akkurat det samme inntrykket jeg sitter igjen med etter to besøk de siste året.  

Jeg møtte Tawakkul et par dager etter at jeg ankom Sana'a i februar 2011, etter avgangen til Ben Ali, men før Mubarak ble presset ut. Hun stod i gaten omringet av en gjeng demonstranter, og virket helt uberørt av at hun var en av bare et dusin kvinner blant flere tusen menn. Utenom et par utenlandske journalister, så var hun den eneste som ikke dekket til fjeset.

Opprøret i Jemen startet 14 Januar, dagen Ben Ali gikk av. Tawakkul la ut en melding på Facebook for å oppfordre andre til å delta i feiringen av den falne diktatoren. Det ble arrangert en marsj som endte opp utenfor den Tunisiske ambassaden i Sana'a. En uke etterpå, mens Tawakkol var på vei hjem i sin egen bil, ble bilen tvunget ut av veien av flere biler uten skilter. Det er ikke uvanlig for menneskerettighetsaktivister å bli arrester i Jemen, men det er meget uvanlig at kvinner blir det. Arrestasjonen skapte opprør og 36 timer senere var hun løslatt. Men ikke uten at Saleh selv ringte broren Tariq hvor han skal ha sagt " Kontroller din søster. Alle som ikke adlyder meg vil bli drept".

Å beskrive Tawakkul er som å beskrive Jemen, hvor politiske bånd og stammetilhørighet gjør det umulig å putte folk inn i ideologiske båser. Tawakkul er medlem av det islamistiske partiet Islah, det mest innflytelsesrike opposisjonspartiet i koalisjon JMP. Ettersom ukene gikk i februar så distanserte Tawakkul seg mer og mer fra partiet, for hun fryktet at ekte endring ikke ville kunne skje innenfor det politiske systemet. Hun ble dermed med i en klarere upolitisk gruppering, som verken var sekulær eller religiøs, men en gatebevegelse som vokste dag for dag. 

Demonstrasjonene i Sana'a var veldig forutsigbare i begynnelsen. De fulgte et fast mønster. Det begynte om morgenen med små demonstrasjonen hvor flere og flere demonstrerte ved å gå gjennom gatene i sentrum. Et par timer etterpå kom baltagiy eller Thugs og det ble slåssing. Dette holdt på til rundt lunsj da folk heller gikk for å spise og kjøpe Qat, som ble tygget resten av dagen. Som en demonstrant sa, " Hva tror du er Saleh sitt mest effektive våpen mot demonstrasjoner? Skudd, våpen, tåregass? neida! Det er bare å sette en qat-dealer på hvert gatehjørne!"

Den 19 februar hadde hun avtalt å prate med meg før demonstrasjonen, men på grunn av et par telefonsamtaler følte hun at hun måtte delta i protestene med en gang og valgte å reise til Universitetet. Hun hoppet inn i frontsetet på sin egen bil, med ektemannen bak rattet. Folkemengden slukte henne når vi ankom, og feiret henne ved å hyle ennå høyere: "Irhal, Saleh go". Etterhvert greide jeg å komme meg ut av menneskemengden for å ta fotografier av demonstrantene, og møtte tilfeldig på Ahmed, somalier fra Seattle. Vi fikk så vidt sagt hallo før skytingen startet og sikkerhetstyrkene skøyt nå ikke i luften, men rett inn i folkemengden. Jeg kikket raskt etter Tawakkol, men kunne ikke se henne i mengden. Med frykten for at jeg ikke ville greie å løpe fra skyterne, så løp jeg inn i en restaurant, med Ahmed i hælene, rett før eieren skalket lukene. Vi la oss ned på kjøkkengulvet, mens døren ble pepret med skudd og steiner. Mens jeg lå der prøvde jeg å tvitre alt som skjedde, gjennom 140 tegn, og håpet at familien min ikke ville se dette når det skjedde. Jeg ringte min trofaste sjåfør Mohammed og han lovet å komme oss i møte. 

Rett etter at vi flyktet så ringte Tawakkol meg for å høre om vi var ok, i det hele før jeg kunne ringe henne og høre om det samme. Mens vi flyktet så vi en som ikke var ok, Bassim Abdu Othman lå i gaten og var døden nær. Han var skutt i skuldra. Dette var den første offeret for sikkerhetstyrkenes voldelige metoder under opprøret i Jemen og førte ennå flere ut i gatene.

Dette er bare et lite dårlig oversatt utdrag fra en fenomenal bok. Og jeg føler det gir et godt bilde av Tawakkol, Jemen og stemningen som var der før det smalt 18 mars. Siste gang jeg var i Jemen i Juli, så hadde mange mistet troen på Tawakkol, de fleste kvinner vi pratet med støttet henne ikke og mange mente hun hadde utspilt sin rolle. Hun var for idealistisk og for kravstor mente de, uten pragmatisk sans. I tillegg mente mange at hun legitimerte Islah og ødela for ungdomsbevegelsen. Alt dette har endret seg etter at hun fikk Fredsprisen. Nå er hun talspersonen for alle regimemotstandere, hun har satt fokus på Jemen og hun er et forbilde både for unge menn og kvinner. Hun kommer aldri i fremtiden til å bli president som norske medier har spekulert i, men takket være fredsprisen har hun blitt tatt seriøst og fått en talerstol utenfor Jemen. Jeg har sjeldent vært mer glad for en fredspris enn årets og denne prisen Tawakkol får på lørdag den 10 desember har fått og vil få enorm betydning for Jemen og protestbevegelsen der.


Det var vel nok for i dag. Har du noen spørsmål eller annet om Jemen eller Tawakkol, gjerne ta kontakt, det er ikke alt som for plass her på bloggen. Og lurer du på hvordan årets fredsprisvinner kombinerer familielivet med aktivisme, så anbefaler jeg på det sterkeste denne dokumentaren fra Al-Jazeera, som ble tatt opp før hun fikk prisen!