Presseklipp: Det glemte Jemen

Denne kronikken er å finne i en redigert versjon i denne ukens utgave av Ny Tid. Av en eller annen grunn er jeg omtalt som professor, (noe som selvfølgelig er hyggelig) men ikke riktig. Artikkelen har dessverre ikke tatt med alle henvisningene på trykk, men de kan du finne her.

Det «glemte» Jemen

Bak Al-Qaida, droneangrep og terrortrusler finnes et land som forsøker å stable seg på beina etter den arabiske våren og hvor terrorisme er det minste av mange problemer. 

Den siste uken har Jemen igjen vært i internasjonale mediers søkelys etter at amerikansk etterretning angivelig skal ha mottatt informasjon om at Al Qaida og Al Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) har planlagt et eller flere angrep mot vestlige interesser. Ambassader, konsulater og vestlige arbeidstagere ble bedt om å evakuere landet og på samme tid ble droneangrepene mot angivelige AQAP-affilierte medlemmer trappet opp. I løpet av uken har det blitt gjennomført minst fem ulike angrep ulike steder i Jemen. Norsk og internasjonal media har hatt en bred dekning av trusler, angrep og dekket utviklingen tett, men på bakken i Jemen hvor farene angivelig skal være størst der er frykten for terror minimal. Det er kanskje ikke så rart, for sammenlignet med problemene Jemen vil møte i årene som kommer fremstår en gruppe med militante radikaliserte islamister i fjellene som det minste av mange mye større problemer. 

Den arabiske våren, som rammet hele den arabiske verden i varierende grad, traff også Jemen. Etter måneder med protester (og kamphandlinger noen steder) valgte tidligere President Ali Abdullah Saleh å fratre sin stilling etter å ha forhandlet seg frem til immunitet for seg og sine, og han overlot den til sin visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi. Hadi fikk dermed ansvar for å videreutvikle landet som kalles «det fattigste landet i den arabiske verden». 

President Hadi og styresmaktene i Jemen har enorm utfordringer om de ønsker å forbedre Jemens sosiale og økonomiske realiteter. 42 prosent av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er 64 år, 12 år lavere enn i Tunisia, 10 år lavere enn i Egypt som også har fått føle den arabiske våren på kroppen. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45,2 prosent) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. Hele 43 % av barna under fem år er underernærte, det er kun India som har et prosentvis høyere antall underernærte barn. En vei ut av fattigdom er ofte utdannelse, men kun litt over halvparten av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. (30 av % kvinnene, rundt 70 % av mennene). I tillegg antas det at tre til fem millioner barn ikke har adgang til skole.   

De økonomiske faktorene i Jemen er også nedslående og langt dårligere enn i Tunisia og Egypt som det kan være relevant å sammenligne med. BNP (kjøpekraftskorrigert) per innbygger er kun på $2.300 (sunket fra $2700 i 2010) sammenlignet med Tunisia ($9.900) og Egypt ($6.700). Arbeidsledigheten anslås til skyhøye 35 prosent offisielt, men er trolig enda høyere. Heldigvis, vil noen si, har Jemen olje og staten har vært helt avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 44. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og for 70 % av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge blant annet Chatham House (2011) så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer dyrkes det khat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger khat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette på khatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for grunnvann. Spådommen er at dette allerede kan skje om 10-15 år.

Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 400 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord (houthikrigene) og i sør de siste årene. I tillegg til de internt fordrevne flyktningene finnes det over 200 000 somaliere, eritreere og andre afrikanere med flyktningstatus som oppholder seg i landet og som oftest lever under forhold som er umenneskelige. 

Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Flere journalister og akademikere har dratt til områdene i sør hvor Al Qaida antas å ha sine kjerneområder. De har alle kommet tilbake med de samme svarene. Mange av de små landsbyene er helt eller delvis ødelagte og har som oftest en lutfattig befolkning som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det mange steder ikke tilgang på vann og lite eller ingen elektrisitet. Dette er områdene sentralmakten bryr seg lite om og det er de ulike klanene og stammene som styrer tilnærmet uavhengig fra den sentrale statsmakten.

Det er i disse områdene dronene faller fra himmelen og av og til treffer der de skulle. Flere ganger har det gått fryktelig galt, som i al-Majalah, hvor en drone drepte 41 sivile i 2009, blant dem 14 kvinner og 21 barn. Ledere for stammeføderasjonene har uttalt de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De har også påpekt at oppslutningen rundt AQAP og deres søsterorganisasjon Ansar al-Sharias ofte har en basis i at de gir unge menn et håp for fremtiden og gir dem muligheten til å forsørge sine familier. Det har kommet bekreftede historier om at ledere for disse organisasjonene har tilbudt nye medlemmer våpen og $400 i måneden for å la seg rekruttere. Slike tilbud er vanskelig å si nei til i et land hvor «alle» bør eie et våpen og ofte tjener mindre enn $2 dagen, om de i det hele tatt har inntekstbringene arbeid. 

Det tyder på at den ideologiske faktoren, som mange mener styrer alle medlemmer av AQAP, i mange områder er ikke-eksisterende. Selv om lederskapet består av radikaliserte militante islamister så er nettverket under ikke like enhetlig. Det er dessverre slik at for unge menn i noen veldige fattige distrikter i Jemen er det å bli medlem av Al Qaida affilierte organisasjoner det beste av mange dårlige muligheter. Dette er på ingen måte å unnskylde terroraktiviteter, men for å gi et bilde av at situasjonen ikke alltid er svart/hvit. 

Mye av poenget er at for å få en løsning på terrortrusselen som har fylt media den siste uken så må man inkludere «det glemte Jemen» i ligningen. Istedenfor å pøse inn penger til sentralmyndighetene som Saudi-Arabia gjør kun for å forhindre at Jemen ikke faller helt sammen, så må det fokuseres på en utvikling som er bærekraftig. Fra norsk side er det noen gode nyheter, spesielt at Flyktningehjelpen i 2012 endelig fikk innpass i Jemen og bidrar på den måten i å hjelpe og utvikle det sivile samfunnet i landet. Det å ha et kontinuerlig fokus på utvikling fremfor stadig brannslukking er en prosess som tar tid og som forutsetter at flere jobber mot samme mål. Et steg i riktig retning ville vært at USA ville behandlet Jemen som en partner og ikke kun et terrorrede, selv om det sikkert er en naiv forhåpning.

Det er ikke slik at jemenitter støtter terror og vold mer enn oss andre. De gjør som de fleste andre i verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjør det som må gjøres for å forsørge dem. Ved å ta tak i problemene i «det glemte Jemen» kan man nemlig ta to fluer i en smekk. Landet kan få en positiv utvikling sosialt og økonomisk, som igjen fører til at terrororganisasjoner som Al Qaida sitt eksistensgrunnlag svekkes kraftig. En slik strategi vil vise seg å være mye mer effektivt i terrorbekjempelsen enn droner i et langsiktig perspektiv. Dessverre ser det ut til USA sin strategi under Obama fortsetter med å ha fokus på kortsiktige militære mål i Jemen.  Det kan vise seg at den strategien vil være en ulykke både for jemenitter og USA.

Jemen: Journalister blir ansett som terrorister, løslatelsen av Abdulelah Haider Shaye

I føljetongen "nyheter som får stor oppmerksomhet internasjonalt, men lite oppmerksomhet i Norge" er vi kommet til nyheten om at den jemenittiske journalisten Abdulelah Haider Shaye endelig er løslatt fra fengsel. I fjor vår skrev jeg en lengre artikkel om Shaye som høyst sannsynlig ble fengslet siden han avslørte at et amerikansk droneangrep i Jemen rammet kvinner og barn. Ønsker du bakgrunn for Shaye-saken så bør du lese den før du går videre.

Shaye har blitt støttet av mange menneskerettighetsorganisasjoner som har krevd hans løslatelse i tre år og nå er han endelig en fri mann. Eller fri mann er å dra det litt langt. Han har fått husarrest de neste to årene, i tillegg til et tre års reiseforbud. Det innebærer at han ikke kan utøve yrket sitt og heller ikke kan reise ut av hovedstaden Sanaa. De fleste har applaudert at President Hadi har løslatt Shaye, men det er også blitt påpekt av blant annet Amnesty at det ennå er en del ting som er ubesvart. Det er allikevel noen som ikke er fornøyd med at en journalist er løslatt, nemlig USA.

Ironisk nok har USA flere ganger offentlig uttalt at rettsystemet i Jemen ikke holder mål og at hele landet er korrupt. Allikevel er de skuffet og bekymret over at en journalist som er dømt i dette korrupt og uholdbare rettsystemet er løslatt. Jeremy Scahill som jeg tidligere har nevnt her på bloggen har i en liten twittertirade sammenfattet paradoksene

Fortiden leser jeg boken "Dirty Wars" av nevnte Scahill, som slakter amerikansk utenrikspolitikk de siste 20 årene. Om bare 20 % av innholdet i boken er korrekt så er det ganske sjokkerende lesning. Scahill har også laget en dokumentarfilm med samme navn og i den filmen berøres arrestasjonen av Shaye. I dagens Democracy Now blir Scahill intervjuet om både filmen og Shaye og om det som påstas er sant så er det en ganske sjokkerende historie.

Det er en historie om en tøff journalist som på egenhånd avslører amerikanske angrep på sivile jemenitter, som blir truet med fengsel om han ikke holder kjeft og som til slutt havner i fengsel grunnet sin journalistiske gjerninger. I tillegg blir han holdt innesperret fordi president Obama personlig grep inn og ba tidligere president Saleh om det (Linken viser telefonsamtalen mellom de to). Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Democracy Now under her og gjøre opp deres egen mening:

Kort sagt er arbeidsvilkårene for kritisk journalistikk blitt verre. Saken til Shaye viser hvor tøft det kan være å jobbe for sannheten når man har en mektig fiende som Det hvite hus i nakken.

Jemen: Nytt nummer av Inspire truer med soloterrorisme mot Norge

Dagens store nyhet fra den arabiske halvøy er at AQAP har sluppet sitt nye nummer av "magasinet" Inspire, et engelskspråklig propagandamagasin som er ment å inspirere radikaliserte engelskspråklige muslimer i Vesten. De fleste hovedstadsavisene i landet har slått saken stort opp, da spesielt at Norge er nevnt en gang i bladet. Dette er det tiende nummeret av Inspire som er sluppet siden 2010 og det er ikke uten grunn at dette nummeret slippes akkurat nå. Jeg tenkte å gi en innføring i hva dette magasinet egentlig er for noe, og hva som egentlig står der.

Først en kort historisk bakgrunn. Det har tidligere vært skrevet litt om Inspire her, da i sammenheng med nordmannen som mistenktes å samarbeide med AQAP i Jemen. "Bladet" ble startet opp i 2010 og var redigert av den amerikanske muslimen Samir Khan, som flyttet til Jemen for å kjempe mot sitt hjemland. De fleste tror allikevel at hjernen bak Inspire var den amerikanske Anwar al-Awliki, kjent for å ha vært en inspirasjonskilde både for "undertøysbomberen" og skytteren på Fort Hood. Målet bak Inspire er å nå ut til engelskspråklige muslimer, hovedsaklig i USA og England, som ikke leser eller forstår arabisk og da spesielt de små radikaliserte gruppene som allerede lever i opposisjon til sitt hjemland.

I motsetning til hva mange tror så var ikke Awliki en ledende figur i AQAP mens han levde, men han var en meget viktig brikke i å få formidlet budskapet deres ut til nye grupper. For mens AQAP i Jemen de siste årene har hatt et lokalt fokus, hovedsaklig gjennom søsterorganisasjonen Ansar al-Sharia, så var fokuset for gruppen rundt Awliki rettet mot Vesten. Inspire og Awliki sin påvirkningskraft ovenfor vestlige radikaliserte muslimer er trolig også hovedgrunnen til at USA flere ganger forsøkte å drepe sin egen statsborger. De lyktes 30. september 2011, og i samme angrep ble Samir Khan også drept, noe som viser at disse samarbeidet tett. Men selv etter drapet på gallionsfiguren Awliki så har AQAP fortsatt å gi ut Inspire.

Så hva er egentlig dette magasinet? Jeg velger bevisst å ikke linke til kopien av Inspire, for jeg vil ikke bidra til å gi det mer distribusjon enn nødvendig. Men jeg skal gi et par eksempler på hva man kan finne der. Den første tanken som slår en når man leser igjennom Inspire er at bladet forsøker å være et moderne "Natt og Dag-aktig" blad (uten sammenligning forøvrig) ved at det er lagt masse arbeid i design, fonter og utseende. Det ser fancy ut. Innholdet derimot er ubehagelig, ekkelt og skremmende å lese. Starten er fylt med "en leder" fra redaktøren og reaksjoner fra vestlig media på tidligere utgaver. Hovedsaken er kampene som utspilte og utspiller seg i Mali mellom jihadister og franske styrker, i tillegg til et fokus på soloterrorisme. 

Deretter følger en såkalt "spørsmål og svar" spalte, og det er her Norge dukker opp. Spørsmålet dreier seg om soloterrorisme, og det kommer frem at AQAP oppfordrer til slike aksjoner av flere grunner. Jeg vil ikke utdype det her. I siste avsnitt står det:

We call all Muslims in the West in general, and in the USA, UK, France, Denmark, Norway and Italy in particular to embrace this new tactic. 

Det er alt som nevner Norge i hele magasinet på 32 sider. At man så åpent oppfordrer til terror i navngitte land er uansett noe å bite seg merke i. På mange måter er det vanskelig å ta dem seriøst, for mye av det som publiseres er så barnslig og i samme ånd som publiseres i nettavisenes debattseksjoner. Men så er det også noen trusler som er så åpenbare at det er skummelt. Jeg velger å publisere et eksempel bare for å vise hvor drøyt det egentlig er. Bare for å understreke, dette er avskyelig. 

 Og galskapen fortsetter.

Dette er ikke alt. Det finnes "annonser" for hvor galt det er gått i Vesten når homofile kan gifte seg, en hel side er satt av til slik propaganda. Ellers tar Inspire seg friheter og mener at oppstanden i den arabiske verden egentlig var til støtte til Osama Bin Laden, og at alle salafigrupperinger i disse landene støtter dem fullt ut. Alt er ren og skjær propaganda, og ekkelt å lese. Jeg mener allikevel at det ikke er noe vits å prøve å tie dette i hjel, det må frem i lyset og det må understrekes hvor virkelighetsfjernt dette er. På den andre siden må det også frem i lyset for at det skal tas alvorlig, for dette er ikke guttestreker fra et par menn i fjellheimen i Jemen. Dette er målrettet propaganda for å skremme, inspirere og bygge en merkevare. Merkevaren Al Qaida. 

Det er ikke uten grunn at magasinet kom akkurat nå. For en noen måneder siden ble det bekreftet at nestkommanderende i AQAP Sa'id al-Shahiri ble drept i et droneangrep. For et par dager siden ble det bekreftet at hans etterfølger er på plass. 

Rubaysh, tidligere fange på Guantanamo og Saudier akkurat som Shahiri, har den siste tiden publisert flere pamfletter på jihadiforumer hvor han legger ut tanker om AQAP sin ideologi videre. Av den grunn er det i følge flere eksperter på temaet ingen overraskelse at Inspire nå er ute med nytt nummer. Ledelsen i AQAP har blitt svekket det siste året, både gjennom droneangrep og gjennom kamper mot det jemenittiske militæret, og dette er deres forsøk på å vise styrke. Men at de er sterke utenfor Jemen er lite troverdig. 

Forsøket på å vise styrke faller igjennom ved at de gang på gang i Inspire forsøker å skape frykt med å forsøke å påstå at alle muslimer er potensielle soloterrorister. De vedlegger "oppskrifter" på hvordan man setter fyr på biler og lage trafikkulykker. Svakheten gjennomskues rett og slett fordi det virker som om hele Inspire er rettet mot oss "vantro", og er et forsøk på å skape frykt, og ikke et forsøk på å rekruttere eller inspirere. Hele magasinet er fylt med ideen om at terroristen lurer i nabohuset ditt, og det virker som om dette er det eneste midlet en svekket organisasjon kan ta i bruk. Det betyr ikke at man ikke skal ta dette blodig seriøst, men til sammenligning til tidligere nummer av Inspire som har hatt mer fokus på innhold enn design, så virker dette nummeret i større grad å være selv-promotering med et mål om å skape frykt. 

Det håper jeg de ikke greier. 

Saudi-Arabia og USA: Når uavhengige medier blir statens beste venn.

I juli 2011 hadde den britiske avisen The Times en stor avsløring i sin avis. De avdekket flere hemmelige amerikanske drone-baser både i Oman, FAE og Djibouti. Viktigst, og mest avslørende, var nok allikevel det at drone-baser også befant seg i Saudi-Arabia. Artikkelen til The Times, er dessverre skjult bak en "paywall" og dermed så fikk den ikke det gjennomslag den burde, spesielt i USA. 

Det at amerikanerne har baser for dronene sine i Midtøsten er velkjent, men at saudiske myndighetene har gitt amerikanerne fullmakter til å fly disse dronene over saudiske luftrom og at de kan stasjoneres på saudisk jord, det er ganske sensasjonelt. Men avsløringen til The Times fikk overraskende lite oppmerksomhet. Verken saudiske medier eller amerikanske medier tok tak i saken. Fra saudisk side er det forståelig, for en avsløring av amerikanske drone-baser på "hellig" jord, ville ført til at Kong Abdullah (som er beskytter "Custodian") av de hellige byene Mekka og Medina, ville bli ytterligere diskreditert av konservative religiøse krefter. Men at amerikanske medier ikke dekket en sak som dette er merkverdig. I dag vet vi hvorfor.

I anledning av at John Brennan skal bli utnevnt til ny CIA-sjef så har droner igjen blitt et tema. Brennan, som tidligere var den ledende anti-terror rådgiveren til Obama, har også ledet det amerikanske drone-programmet i Midtøsten og skal i dag bli grillet av kongressen før han blir utnevnt formelt. Brennan har hatt sterk tilknytning til drone-angrepene i Jemen, et svært omstridt drone-program. En av de fremste journalistene med Jemen-kunnskaper, Roberth Worth, har reist til Sana'a og dokumentert hva Brennan sin drone-politikk har gjort med landet. Det er ikke lystig lesning.

Som bakteppe til utnevnelsen av Brennan så har det lekket en del informasjon om drone-programmet som bør bekymre alle som er opptatt av en fri og uavhengig presse, og som verdsetter aviser som Worth's NYT og Washington Post.

Saken som ble omtalt i The Times, var godt kjent i flere amerikanske mediehus. Både New York Times og Washington Post viste om dette, men valgte å ikke dekke saken. Hvorfor? Fordi de ble bedt om å ikke skrive om drone-basene av Obama administrasjonen for det kunne true rikets sikkerhet. Og det var ikke slik at de ikke kunne skrive om drone-baser generelt, nei det er kun omtale av basen i Saudi-Arabia som var farlig. I over et halvt år ble saken holdt unna offentligheten, før den sprakk i går. 

Det var NBC som lakk et hemmeligstemplet notat som beviste drone aktiviteten i Saudi-Arabia. Engelske The Guardian hang seg på hylekoret og skrev en lengre artikkel hvor de kritiserte de amerikanske avisene: Newspapers accused of ‘shameful’ complicity for hiding existence of secret U.S. drone base. Andre aviser som britiske The Telegraph forsøkte også seg på kritikk, men bommet vel for det meste ved å begynne artikkelen sin slik som dette:

If the news of the base was a good story today, it would have been an even better story in 2011.  (Hvor de viser at de heller ikke har sett avsløringen i The Times halvåret før)

De amerikanske avisene gikk i forsvarsposisjon. Renommerte aviser som Washington Post og New York Times slet med å forklare seg. Washington Post forsøkte ved å henvise til rikets sikkerhet: 

The Washington Post had refrained from disclosing the specific location at the request of the administration, which cited concern that exposing the facility would undermine operations against an al-Qaeda affiliate regarded as the network’s most potent threat to the United States, as well as potentially damage counterterrorism collaboration with Saudi Arabia.The Post learned Tuesday night that another news organization was planning to reveal the location of the base, effectively ending an informal arrangement among several news organizations that had been aware of the location for more than a year.

New York Times forsøkte seg på samme taktikk: 

One of its revelations is the location of a drone base in Saudi Arabia. The Times and other news organizations, including The Washington Post, had withheld the location of that base at the request of the C.I.A., but The Times decided to reveal it now because, according to the managing editor Dean Baquet, it was at the heart of this particular article and because examining Mr. Brennan’s role demanded it.

“It was central to the story because the architect of the base and drone program is nominated to head the C.I.A.,” Mr. Baquet told me on Wednesday. In past stories, he said, the location of the base “was a footnote."

The government’s rationale for asking that the location be withheld was this: Revealing it might jeopardize the existence of the base and harm counterterrorism efforts.  ”The Saudis might shut it down because the citizenry would be very upset,” he said.

Det er mulig jeg er naiv, men å bruke argumentet om at saudierne ville bli sure, som et gyldig argument for å nekte offentligheten innsyn i statens anti-terror virksomhet er ikke godt nok. Spesielt når denne basen har blitt brukt til å drepe amerikanske statsborgere som Anwar Al-Awliki og hans sønn ved hjelp av droner. Amerikanske medier får ofte mye kritikk for å være partiske, men som oftest kan man iallefall stole på de to store, WP og NYT. Dessverre må man nå også ta det de skriver, og ikke skriver, med en klype salt. 

 

Bokanbefalinger: Jemen og Saudi-Arabia

Det er fredag, snart helg og da gode muligheter for å bruke tiden på å lese litt i vinterkulden. Derfor tenkte jeg å komme med noen anbefalinger om bøker jeg vil anbefale folk å lese om de har en interesse for de to landene som blir hyppig omtalt her på bloggen, Saudi-Arabia og Jemen. Bøkene er utgitt de siste månedene og har nok ikke kommet i norske bokhyller ennå, men er tilgjengelig på Kindle og andre utenlandske nettsteder.

 

Saudi-Arabia

For tiden holder jeg på å lese On Saudi Arabia: Its People, Past, Religion, Fault Lines - and Future av Karen Elliott House. House har levd og vært i Saudi i over en 20 års periode og har skrevet det man kan kalle en introduksjonsbok til Saudi-Arabia, hovedsaklig for de som ønsker større innsikt i et land som er lukket for de fleste av oss. Med et lett språk og gode strukturerte eksempler gir hun et innblikk i alle sektorer av det saudiske samfunnet. Kongefamilien, Islams plass, sosiale problemer, kvinner stilling, arbeidsmarkedet, ungdommens stilling, utdanningssystemet og den økonomiske fremtiden (som ser dyster ut). Dette er en bok som kunne fungert som en SAUDI101, en introduksjon til Saudi-Arabia. Analysene er ikke veldig dype, men forståelige og godt belagte, og boken er verdt å bruke tid på. 

Den neste boken jeg tenkte å lese, etter Elliot House sin, er The Islamic Utopia: The Illusion of Reform in Saudi Arabia skrevet av Reuters mangeårige korrespondent i Saudi-Arabia, Andrew Hammond (@Hammonda1). Selv har jeg bare lest omtaler av boken, og de har vært lysende. Hammond, som flere ganger har terget på seg kongefamilien for sine reportasjer fra Saudi-Arabia, analyserer i boken hvordan kongefamilien (Al Saud) har holdt seg ved makten så lenge, til og med gjennom den arabiske våren. 

The Islamic Utopia uses a range of sources including first-hand reporting and recently released WikiLeaks documents to examine Saudi Arabia in the decade after the 9/11 attacks, when King Abdullah’s 'reform' agenda took centre stage in public debate. It considers Saudi claims of 'exemption' from the democratic demands of the Arab Spring. Andrew Hammond argues that for too long Western media and governments have accepted Saudi leaders' claims to be a buttress against jihadist Islam and that a new policy is needed towards the House of Saud.

 Jeg tror denne er verdt å lese.

Jemen

Jeg har omtalt Gregory Johnsen mange ganger på denne bloggen, og det er ikke så rart. For han er en av de fremste ekspertene på Jemen og jihadisme, spesielt knyttet opp mot den amerikanske anti-terror politikken. Han har nylig gitt ut boken The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia som har fått enormt gode kritikker over alt. Men det er egentlig bare en eneste anmeldelse dere trenger å lese av boken, og det er av (kanskje) den beste amerikanske journalisten på Jemen, Robert Worth. I en lang og grundig anmeldelse i The New York Review of Books går han gjennom historien til Jemen de siste 30 år og knytter det opp mot Johnsen sin bok. En fantastisk god tekst, som rett og slett gir deg Jemens komplekse historie forklart på 10 sider. Worth skryter av Johnsen sin bok og spesielt hvordan han greier å få frem hvordan amerikanerne har latt seg spille av jemenittiske myndigheter i lang, lang tid. 

Worth nevner også High-Value Target: Countering al Qaeda in Yemen skrevet av Edmund Hull (tidligere amerikansk ambassadør til Jemen) i sin fantastiske tekst. Dette var en bok jeg ikke var klar over, men som også er blitt satt på ønskelisten til jul. Hull skriver i boken om sine erfaringer om hvordan man kjempet mot Al-Qaida i tiden etter USS Cole bombingen i 2000. Han var ambassadør mellom 2001-2004 og man får et unikt innblikk i hvordan den "diplomatiske" dialogen mellom USA og Ali Abduallah Saleh foregikk. Det høres spennende ut. 

Om dette ble for mye bøker, så sier jeg bare kort igjen. Om du bare vil lese en liten ting om Jemen, så er Robert Worth sin artikkel/anmeldelse så bra at det kunne vært en gave i en morsom (nerdete) julekalender!

Jemen: Etter dronene så kommer.....

En kort liten oppdatering er alt jeg får tid til i dag, med tips om lesestoff for de som er interessert. 

For litt under tre uker siden så skrev jeg en liten post kalt "En drone for Obama" hvor jeg argumenterte for at drone-politkken til USA i Jemen skapte flere fiender enn den tok ut. Bakgrunnen for den posten var et drone-angrep rettet mot hjemstedet til tidligere president Ali Abduallah Saleh, Sanhan. Mannen som man ønsket å "ta ut" var Adnan al-Qadhi, en velkjent sympatisør av Al-Qaida, men ikke noen umiddelbar trussel for hverken jemenittiske eller amerikanske styresmakter. Al-Qadhi ble truffet av en drone i bilen han satt, sammen med sin sjåfør. Begge to ble drept momentant. 

I etterkant har det vært mye diskusjon om lovligheten med å ta ut folk som åpenlyst sympatiserer med terrorgrupperinger, men som hverken planlegger eller man kan bevise at har planer om å angripe vestlige og/eller jemenittiske mål. En av de få vestlige journalistene i Jemen, Adam Baron, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, har rett og slett tatt seg en tur til Sanhan for å undersøke hva som hendte med Al-Qadhi. Selve historien kan du lese her, og det er en tankevekkende historie. Det man sitter igjennom med etter å ha lest reaksjonene til  broren til Al-Qadhi er om slike angrep virkelig gjør verden tryggere. Alt familien ønsker er at Al-Qadhi skulle bli stilt for en domstol om han var skyldig i noe, men nå er han drept før hverken skyld eller annen medvirkning er bevist. Det har ført til en hevngjerrig familie som åpenlyst sverger hevn. 

I tillegg til reportasjen til Baron, så har han skrevet en personlig bloggpost på Gregory Johnsen sin meget gode blogg Waq al-Waq hvor han forteller hvor rart det er å være amerikansk journalist i et område hvor amerikanerne stort sett blir oppfattet som droner eller krigere. En meget lesverdig post fra en uredd og tøff journalist tittulert "after the drone"  som jeg vil anbefale alle å lese. Her får du også et inntrykk av hva Jemen er utenfor de større urbane sentrene og hvordan det føles på kroppen å bevege seg inn i situasjoner man er usikre på. God lesning.

Jemen: Ambassadestorming og andre notiser. Noen tanker etter dagens hendelser.

Det har vært en innholdsrik uke i Jemen. Den amerikanske ambassaden har blitt stormet, forsvarsministeren har blitt forsøkt drept og nest-kommandøren i AQAP i Jemen er rapportert drept for fjerde gang! (sic). Og ennå er det bare torsdag. Det er ofte etter fredagsbønnen det vanligvis skjer ting, jeg bare sier det.

Ambassadestormingen

I etterkant av stormingen av det amerikanske konsulatet i Benghazi og opptøyene foran ambassaden i Kairo så var det ikke noen stor overraskelse at opptøyene etter filmen om Mohammed flyttet seg til Jemen. Flere norske (dagbladet, Nrk )og utenlandske aviser (Al Jazeera) har skrevet om dette med krigstyper i dag, og alle knyttet det direkte til sinne mot denne filmen og mot USA. De fleste har fått med seg hendelsesforløpet, så jeg tenkte jeg skulle kikke litt bak hendelsene for å prøve å forklare litt hva som kan ligge bak. 

For alle som kjenner Jemen så vet man at første bud er at man aldri kjenner Jemen. Den som mener han skjønner Jemen, han skjønner ingenting. Det er viktig å ha i bakhodet når man leser om Jemen, også når man leser det som står her. 

Man har som alltid i konflikter utløsende og underliggende årsaker. Det er nok liten tvil om at den utløsende årsaken til opptøyene var filmen om Muhammed, hvor traileren har blitt spredd over Internett de siste dagene, med arabisk oversettelse. Allikevel er det en god del underliggende årsaker som skiller seg fra Libya og Egypt, og derfor må man være ytterst forsiktig med å putte disse tre angrepene inn i samme bås. På en side er det nok salafistgrupperinger også i Jemen som har en finger med i spillet, men de er nok ikke alene. Houthiene i nord har i følge mange kilder også vært fremtreden i dagens demonstrasjoner og for dem er dette en måte å vise styrke på. Her er det mange grupper som ønsker å vise at det er mektige og det gjør man best om man greier å angripe amerikanske interesser. 

Jeg har selv vært i nærheten av den amerikanske ambassaden i Sana'a og det er kanskje en av de best bevoktede ambassadene i verden. Ambassaden ble utsatt for et angrep av Al Qaida i 2008 og har siden blitt bedre sikret og sikkerheten er kraftig forbedret. (Er det en ting man alltid skal være forberedt på i Jemen, så er det at ambassaden din kan bli angrepet. Og det gjelder ikke bare USA) Inne på selve ambassaden har amerikanerne selv kontrollen, mens i sikkerhetssonene utenfor er det jemenittene som kontrollerer.I dette intervjuet med NRK forteller frilansjournalist Adam Baron om hvordan det opplevdes å være tilstede midt i galskapen.  I utgangspunktet skal det ikke være mulig å komme i nærheten av å storme ambassaden, derfor er det i seg selv veldig overraskende at demonstrantene kom så langt. (spesielt siden man var forberedt på at dette ville skje). De må ha hatt støtte eller hjelp, noe som etterhvert er blitt bekreftet fra kilder i Jemen.

Hvem står for mesteparten av sikkerheten i Jemen? Familie eller allierte av president Saleh. Det har lenge vært spørsmål om hvor de har sin lojalitet, hos Saleh, regimet eller andre grupper som mer konservative salafistgrupperinger. Plusser man på et enormt stigende hat mot amerikanerne i Jemen etter gjentatte droneangrep og en amerikansk ambassadør som er mildt sagt upopulær blant de fleste jemenitter (et eksempel her) så har man etterhvert mange grunner til å være sinte. I tillegg til alt dette så er det viden kjent at man kan kjøpe seg demonstrasjoner i Jemen om man har penger nok, og det er nok mulig at mange av demonstrantene har deltatt uten å vite hva de egentlig demonstrerer for eller imot, annet enn at det er mot Amerika. 

 Feeden ovenfor viser iallefall at dette nok ikke var en spontan demonstrasjon, dette var nok godt planlagt (som Libya) hvor filmen om Muhammed nok ble brukt som et påskudd til å angripe amerikanerne. Og selv om president Hadi var raskt ute og fordømte demonstrasjonen, så viser det igjen at sentralmakten ikke har kontroll over sine egne sikkerhetstyrker, ved at demonstranter i det hele tatt fikk adgang til ambassadeområdet. Som det også er nevnt ovenfor så ble fredelige demonstranter tilsidesatt av "thugs" som kom for å lage bråk. Ser man på bildet under, tatt inne på ambassadeområdet, så ser man en gruppe som plyndrer ambassaden for teknisk utstyr. Ikke særlig ideologisk med andre ord.

 Flere bilder fra demonstrasjonen finner du her 

Det finnes også flere videoer av mobben som tar seg inn på den amerikanske ambassaden og ikke gjør så mye annet enn å drive hærverk. Som nevnt over er det ikke uvanlig med slike mobber (thugs) som operer i grupper, men det store spørsmålet er hvem som lot dem få mulighet til å ta seg inn i ambassaden. Dessverre tror jeg det er et innenrikspolitisk maktspill som ligger bak, og det har lite med filmen om Muhammed. En av filmene som finnes på Youtube beskriver klart hvor langt inne i ambassadeområdet demonstrantene kom.

Det kunne bli sagt så uendelig mye mer om dette, men dette er det jeg rekker i farten. Det som er skummelt og som er en farlig konsekvens av disse angrepene det er at ytterliggående grupper er de som tjener på det. Både i Midtøsten og USA. Et tegn som viser seg i praksis allerede er at Al Qaida sine bannere nå er blitt symbolet på opprøret og de selges åpent flere steder. Det er vel det man kaller et dårlig tegn. 

Og ja, en siste ting. Det er 13 september i dag. To dager siden 11 september. Ikke tro at det er helt tilfeldig at alt dette skjer akkurat nå. 

Andre "notiser"

Said Al Shihiri

På mandag ble det rapportert at Said Al Shihiri var blitt drept i et droneangrep. Mannen som regnes som nr to i AQAP i Jemen er saudier og ble satt på Guantanamo i etterkant av 11 september 2001. Han ble i ettertid løslatt, uten at det hjalp stort, og har siden 2009 hatt en sentral rolle i AQAP nå basert i Jemen. For å få en oversikt over lederne i organisasjonen er dette et bra sted å begynne. Om Shihiri er død er det et stort tap for AQAP, men nå har det seg slik at han er blitt drept tre ganger før, uten at det har vært korrekt, noe denne reportasjen i Foreign Policy peker på. De fleste norske og utenlandske medier tok nyheten om Shihiri sin død som god fisk, noe flere kilder i Jemen stiller seg skeptisk til. Det var en anonym jemenittiske tjenestemann som rapporterte dette, dagen før 11 september, og det har ikke kommet noen bekreftelse fra Al-Qaida på at Shihiri ble drept. I tillegg sier flere kilder, troverdig sådan, at det rett og slett bare er propaganda fra jemenittiske styresmakter. Tiden vil vise hva som er korrekt.

Attentat mot forsvarsministeren

Dette hadde fortjente en større omtale, for her lurer Saleh og hans regime i bakgrunnen. For på datoen 11 september slo noen til mot forsvarminister Mohammed Nasser Ahmed og forsøkte å sprenge ham i luften. 12 stykker ble rapportert drept, forsvarministeren var ikke en av dem. Det ble fort pekt på Al Qaida som skyldige, men ennå er det ikke avklart hvem som stod bak. Noen mener at Saleh kan ha hatt en finger med i spillet her, siden Ahmed er en av de næreste allierte til president Hadi. Angrepet førte iallefall til at Hadi tok tøffe steg og avsatte flere av de ansvarlige for sikkerheten, mange av dem allierte med tidligere president Saleh. Før dagens hendelse med ambassaden, så var det mange som trodde det brygget opp til kamp mellom den nye og den gamle makteeliten i Jemen. Den kampen er nok ennå på trappene, men er utsatt  inntil videre.

Jemen: Hva gjør en nordmann hos al-Qaida i Jemen? Noen ubesvarte spørsmål angående dagens nyhet.

De som har lest eller sett nyheter i dag har helt sikkert fått med seg nyheten om nordmannen som i følge flere etterrettningstjenester skal være trent av Al Qaida i Jemen (AQAP). NRK har hatt en bred dekning av saken og skrevet flere gode analyser, hvor flere av Norges fremste eksperter på terrorisme og Jemen har kommet til orde. I en sak uttaler Atle Mesøy seg om hvor verdifull denne nordmannen kan være for AQAP og han setter alt inn i en større kontekst ved å forklare hvorfor nyheten om en norsk terrorist i Jemen er sannsynlig. I et par andre saker fokuseres det på Al Qaida sitt mål om å rekruttere vestlige terrorister og at nordmannen er kjent fra PST fra før. Verdens Gang har også dekket saken grundig og setter fokus på noe som er ganske åpenbart, faren for at denne nordmannen kan bli drept enten i Jemen i kamper eller mer sannsynlig av amerikanske drone-angrep. 

Da jeg leste om denne saken tidligere i dag, så må jeg si jeg ble ganske overrasket, og stilte meg litt tvilende til hva som egentlig ligger i denne saken. Nå skal det sies at jeg ikke tviler på at det som skrives om denne nordmannen stemmer, men jeg har en del ting som ikke er blitt besvart. Det som synes å være et faktum er at det befinner seg en nordmann i Jemen, som er tilknyttet et ekstremistisk islamistisk miljø i Norge og som har oppholdt seg i landet i flere måneder. PST er klar over dette og kjenner til mannen. Denne personen skal være en konvertitt til Islam og etnisk norsk, med norsk pass. I tillegg så mener altså flere etterretningstjenestemenn, anonyme sådan, at denne nordmannen har fått trening av Al Qaida og nå er klar for å utføre oppdrag på vegne av organisasjonen. Ingen ting av dette betviler jeg, men jeg har en del spørsmål som bør besvares. 

I media høres det ut som om det bare er å bestille en flybillett til Jemen og deretter gå å banke på døren til Al-Qaida og spørre om å få lov til å bli med på trening. Sånn fungerer det ikke! For at denne nordmannen i det hele tatt skal greie å komme i kontakt med noe som kan ligne på Al-Qaida affilierte grupper, så må han ha hatt noen kontakter. Spørsmålet er da, fra hvor? Har han opprettet kontakt fra Norge? Eller over internett? Begge deler er mulig. 

En annen mulighet er at han har dratt til Jemen for å studere. Enten arabisk eller på en koranskole. Jeg vet at det er vanlig for mange "radikaliserte" unge menn å dra til Jemen for å studere. Det er dermed en mulighet for at han er blitt rekruttert den veien og dermed blitt innlemmet i organisasjonen. Hva som er svaret vet jeg ikke, men det har en god del å si om AQAP. For kan de rekruttere fra Norge så er det mye mer skummelt enn om dette har startet i Jemen. 

Så over til organisasjonen Al Qaida eller AQAP. Jeg har tidligere her på bloggen skrevet grundig om hvordan Al Qaida har bygget seg opp i Jemen så jeg går ikke inn på det her. Ønsker du mer informasjon om det kan du lese de tidligere postene om AQAP her (del1) og her (del2). Det som kort sagt var konklusjonen er at så lenge den jemenittiske økonomien ikke bedres og befolkningen sulter og ikke finner arbeid, så vil AQAP ha gode rekrutteringsforhold. Det er dette som har skjedd i Jemen det siste året ved at AQAP i mange områder har tatt over ansvaret som staten egentlig skal stå for. Men det er noen ting som må presiseres her.

AQAP er ikke en organisasjon som vi kjenner fra Norge, med medlemskort og kontingenter. De er heller ikke en samlet gruppe, hierarkisk bygget hvor alle kjenner alle. Man kan godt kalle dem et ideologisk felleskap, men ikke et fysisk ett. Man har det siste året sett mange ulike grupperinger av det man kaller AQAP som har bredt seg i Jemen, uten at disse gruppene alltid har klar tilknytning til hverandre. Derfor er mitt andre store spørsmål, hvilken spesifikk gruppering er det denne nordmannen befinner seg hos? Og hvor i Jemen befinner han seg? Kan det være at han har hatt tett kontakt med noen spesifikk stammer eller familier, som igjen er knyttet til Al-Qaida eller Ansar Al-sharia medlemmer? Eller befinner han seg sammen med gutta som leder organisasjonen som Nasir al-Wuhayshi som er lederen av AQAP i Jemen, men som ingen vet hvor er? Er denne nordmannen en egen celle eller er han tilknyttet en større celle? Dette bør man kunne finne ut. Det er med andre ord stor forskjell på om han oppholder seg i Shabwa, Marib, Abyan eller Aden. For det er forskjell på gruppene som befinner seg her. 

Grunnen til at jeg lurer er rett og slett fordi dette er litt viktig. De fleste husker sikkert den amerikanske statsborgeren Anwar al-Awliki som ble drept i et amerikansk drone-angrep for en stund siden. Han befant seg i Jemen sammen med Samir Khan redaktøren for magasinet Inspire Magazine da begge ble drept. Dette er et engelskspråklig magasin gitt ut for å markedsføre AQAP sin tankegang for engelskspråklige muslimer. Av den grunn ble Anwar Al-Awliki sett på som leder i AQAP, noe Atle Mesøy av en eller annen grunn også uttaler.  Dette er helt feil! Al-Awliki har aldri hatt en lederrolle i AQAP i Jemen, men har fungert som en rekrutterer mot Europa for denne typen tanker og ideer. Altså ideologiske partnere, ikke organisatoriske. Det finnes mange ulike grupper som altså støtter det ideologiske, men som ikke er underlagt det organisatoriske. Derfor er det veldig viktig å finne ut hvor denne nordmannen har vært og hvem denne gruppen som har trent ham er. Det som kan tyde på at han har en tilknytting til miljøet som Anwar al-Awliki tilhørte, og ikke den sentrale AQAP organisasjonen, er først hans etniske bakgrunn. I tillegg så rapporteres det at han var klar til å ta oppdrag, noe som tilsier at målet deres er utenfor Jemen, noe som virker til å være andre prioritet for AQAP i Jemen fortiden. 

Det er veldig mye som er uklart og mange spørsmål som nok vil bli stående ubesvart. Det siste viktige poenget jeg vil få frem er min lille skepsis om denne nordmannens klare tilknytning til AQAP. For noen dager siden leste jeg en fenomenal artikkel i CTC Sentinel, en artikkel som har blitt nevnt av flere terrorforskere i dag. Christopher Swift har i Arc of Convergence: AQAP, Ansar al-Shari`a and the Struggle for Yemen gjort et strålende arbeid med å kartlegge hva AQAP og Ansar Al-Sharia gjør i Jemen. Han har oppsummert mye av hovedpoengene i dette innlegget for Bloomberg. Om du har noen som helst interesse for Jemen, AQAP og deres utvikling så er artikkelen pensum. 

Så til poenget. I artikkelen peker Swift på tre punkter som har betydning her. Først at AQAP og deres søsterorganisasjoner som Ansar al-Sharia har et lokalt fokus. De aller fleste som nå rekrutteres jobber for lokale saker og kjemper mot det lokale militæret om kontroll over landområder. De bryr seg ikke om å skade vesten, de bryr seg om å få kontroll over egne områder.  Det leder til punkt nummer to, økonomi. I motsetning til hva du skulle tro så sier Swift at grunnen til at AQAP får større oppslutning er økonomi, ikke religiøse ideer. Unge menn trekkes til AQAP sine grupperinger fordi det gir dem håp for fremtiden, det gir dem penger og mat på bordet, og det gjør at de kan forsørge sine familier. 

Tribal leaders from Abyan, al-Jawf, Hadramout, Lahj and Marib provinces all described how insurgents lure idle young men with the promise of a rifle, a car and a salary of $400 a month --- a veritable fortune in a country where nearly half the population lives on less than $2 a day. Although tribal elders in some drought- stricken districts help AQAP recruit in exchange for new wells and food, the terrorists typically target disaffected individuals rather than tribes as a whole.

Tredje og siste punkt er at AQAP består av folk som kan de lokale skikkene, som hestehandler med stammer og gifter seg med døtrene deres for å skape allianser. De kjenner områdene bedre enn det den sentraliserte staten gjør og kan dermed forhindre at lokale stammer gjør opprør mot dem, ved å kjøpe eller forhandle seg støtte. Midt inne i dette så kommer altså denne nordmannen. Og han passer ikke inn! Det er det som irriterer meg, for jeg greier ikke helt å forstå hvilken rolle, hvilken plass og hva han da egentlig skal brukes til.

Heldigvis så hjelper Swift oss litt med dette. Ut fra hans feltarbeid så mener han at tilhengere av AQAP kan deles i fire grupper. Ideologiske puritanere, politiske pragmatikere, jemenittiske salafister og "utlendingene". Nordmannen kan da altså være en del av denne siste troppen. Jeg avslutter med konklusjonen til Swift hvor han, nesten iallefall svarer på mitt siste spørsmål angående denne nordmannen. Hvilken terroroperasjon er det AQAP ønsker at han skal utføre? (understreket)

Saudi purists and foreign fighters likely favor high profile assassination and provocation operations intended for global audiences. They see local gains as a basis for waging global jihad. Yemeni pragmatists and indigenous Salafists, by comparison, emphasize the sort of attritional operations and territorial consolidation aimed at establishing a self-sustaining insurrection. Their goal is to reestablish the caliphate, village by village, district by district.

These strategies are not necessarily in conflict. To the contrary, provocative terror can serve the pragmatists’ insurgency, particularly insofar as it disrupts or discredits the Yemeni regime. Moreover, insofar as operations such as the al-Sabin Square bombing achieve both symbolic and attritional objectives, it signals deeper convergence between these two tendencies. The question now is which tendency will prevail, particularly following the Yemeni Army’s liberation of Jaar and Zinjibar on June 12, 2012.[83] To the extent that the purists predominate, Yemen will likely witness urban violence directed at government officials, foreign embassies, and other symbols of the nexus between Yemen’s transitional government and the “infidel” West. If pragmatism prevails, however, then the insurgency could shift from the southern coastal provinces to rural highlands in a bid to preserve itself—and its influence—for years to come.[84]

Spørsmålet er dermed hvilken ideologisk retning i det ideologiske AQAP universet som greier å overleve. Og om USA velger å fokusere på puritanerne og utlendingene for å ta dem ut av spill først, siden de er den klart største trusselen for verden utenfor Jemen.

Om noen har noen gode svar på mine spørsmål eller bare innspill, gjerne legg igjen en kommentar.  

Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 1)?

"You can pass a lot of laws. Those laws are not going to get Bin Laden dead." (Leiter, Head of National Counterterrorism center)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i begge artiklene. I denne delen fokuserer jeg på artikkelen i New York Times.

New York Times publiserte en grundig artikkel for et par dager siden med innblikk i hvordan Obama administrasjonen har utviklet sin egen politikk rundt drone-angrep. I artikkelen kalt Secret ‘Kill List’ Proves a Test of Obama’s Principles and Will dokumenteres det grundig hvordan Obama har gått fra idealistiske uttalelser om ingen tortur og stenging av Guantanamo-basen, til å bli en realpolitiker som ikke blir blendet av sin egen retorikk. Kort sagt så er det "pragmatism over ideology" som er slagordet for anti-terror politikken. Det er veldig mye som kan sies om artikkelen og jeg vil bare trekke frem et par ting som er relevant for denne bloggen. 

Et poeng som er litt oppsiktsvekkende er hvordan Obama-administrasjonen ser på sine fiender i land de opererer, som Jemen. Distinksjonen mellom sivil og fiende er vanskelig å finne. 

It in effect counts all military-age males in a strike zone as combatants, according to several administration officials, unless there is explicit intelligence posthumously proving them innocent.

Denne politikken vises tydelig i Jemen, hvor sivil tap sjeldent har blitt kommentert av amerikanske myndigheter. I tillegg viser det seg at Obama-administrasjonen har en egen hemmelig "kill-list" hvor kandidater nomineres og blir valgt "inn" på listen. Til slutt er det Obama selv som avgjør om målene skal angripes, basert på denne listen. Artikkelen peker også på en endring i politikk fra Bush til Obama når det kommer til å pågripe terrorister. 

Their policy is to take out high-value targets, versus capturing high-value targets,” said Senator Saxby Chambliss of Georgia, the top Republican on the intelligence committee. “They are not going to advertise that, but that’s what they are doing.”      

Dette har vist seg de siste årene med angrepene på blant annet Bin Laden og Anwar Al-Awliki. Til slutt så viser artikkelen til det famøse angrepet i Majala (2009, des) i Abyanprovinsen, som i etterkant har vært vond nøtt for hele Obama-administrasjonen. Her ble målene man ønsket tatt ut, men også to familier i nærheten ble drept, både kvinner og barn. Jeg tidligere omtalt denne saken på bloggen og da spesielt under posten om hvorfor USA ønsker å holde en jemenittiske journalist fanget. Denne journalisten er den som først rapporterte om Majala hendelsen.  Det viser seg at denne hendelsen har hatt akkurat motsatt effekt av hva man ønsket. Den kalles ofte starten på Ansar Al-Sharia sin oppbygning i Jemen. Det ble etterhvert også lagt ut videoer som viste hva amerikanske droner hadde gjort, en av dem kan du se under. (advarer mot meget sterke bilder og jeg kan ikke 100% verifisere at den er autentisk. Den er hentet fra @afrahnasser sin blogg.

Det artikkelen til NYT viser er at Obama-administrasjonen etter denne hendelsen skal ha strammet grepet rundt disse angrepene og at det ble stilt høyere krav før man kunne "ta" ut det man anså som terrorister. Men disse kravene ble etter kun et par år løst mer og mer på, både i Pakistan og i Jemen. Et eksempel er drapet på sønnen til Anwar al-awliki som ennå ikke har blitt kommentert av amerikanske myndigheter selv om han er amerikanske statsborger, mindreårig og aldri har vært involvert i "terrorhandlinger". For å få et bedre innblikk i helheten så bør du sette av en halvtime og lese artikkelen.

I del to fokuserer jeg mer på Jemen og da med fokus på hvordan AQAP har bygget seg opp i landet og hva USA har gjort for å bidra/stoppe dette de siste 20 årene. Dessverre er drone-angrepene noe som kan ha bidratt til dette og da spesielt angrepet i Majala som av mange blir sett på som et vendepunkt i negativ retning. Dette kommer jeg mer tilbake til i Del 2 som publiseres i løpet av dagen.

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.