Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 2)?

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors. (Gregory Johnsen)

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor.   (Amel Ahmed)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. I min forrige post så jeg på artikkelen i The New York Times. I denne posten går jeg inn i Frontline sin reportasje, som går inn i hjertet av hvorfor AQAP har vokst seg sterkere i Jemen.

PBS og programmet Frontline viste for noen dager siden en times dokumentar om en journalist som fikk se hvordan organisasjonen AQAP fungerte på innsiden. Filmen kan du se her, men bare om du bor i USA. Jeg har dessverre ikke fått sett den av den grunn, så om noen der ute vet hvordan jeg kan få det til, gjerne gi en lyd i kommentarfeltet. I tillegg til filmen har Frontline satt sammen et enormt stort materiale av dokumentasjon som for oss Jemen-interesserte er til å spise opp. Det er mye, det er grundig og det er nok den beste samlingen av informasjon og analyser tundt AQAP i Jemen jeg har sett på en lang stund.

I linken under kan du høre et intervju med fotograf Safa al-Ahmad om hvordan det var å befinne seg inne i AQAP land. Du kan finne mer om Safa al-Ahmad her. 
 

I tillegg har Frontline laget et meget fint interaktivt kart hvor en viser hvor de ulike drone-angrepene har truffet i Jemen de siste årene. Kartet er meget detaljert og kan finnes her.  Områdene hvor angrepene har truffet er innenfor området som jeg avgrenset i en tidligere post om AQAP og deres bakgrunn. Det meste imponerende  med Frontline sin dekning er en lang artikkel hvor de fokuserer på fem hovedpoenger. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen; Forholdet mellom Ansar Al Sharia og AQAP; Samarbeidet mellom USA og Jemen; Det amerikanske drone-programmet i Jemen og til slutt en diskusjon om det finnes andre alternativ enn droner? Jeg tenker gå kort igjennom disse fem punktene som du kan finner mer utbrodert i denne artikkelen som er en must-read for alle som har en interesse for Jemen.

De som uttaler seg om de ovennevnte punktene er mange av de samme jeg tidligere har nevnt her på bloggen. Greogory Johnsen, Michelle Shepard, Jeremy Scahill og Charles Schmitz. Greogory Johnsen har allerede skryt av Frontline på sin blogg og lagt ut hele intervjuet han gjorde på sine sider. I tillegg er det flere jemenittiske aktivister som @WomanfromYemen og @imothanaYemen. I tillegg er et par tidligere ambassadører intervjuet og sikkerhetseksperter. Den klart mest interessante personen av disse er tidligere ambassadør til Jemen Barbara Bodine som med sine erfaringer og avstand til makten gir mange meget gode betraktninger på før og nå i Jemen.

1. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen

The roots of Al Qaeda in the Arabian Peninsula can be traced back to the jailbreak in February 2006 [when] … 23 Al Qaeda suspects escaped from a maximum-security prison in Sana’a.  (Gregory Johnsen)

 Under dette punktet er Brodine intervjuet og hun sier rett ut at de ikke så på Al Qaida i Jemen som noe problem når hun kom dit i 1997. Antallet var usikker, men de var i hovedsak utlendinger. USA ble bedt om å hjelpe finansielt og militært, men avslo fordi de da ikke var en prioritert gruppe. Det var ikke før i etterkant av USS Cole bombingen de ble et fokusområde. Spesielt etter angrep fra AQ i Saudi i 2004 og 2005 hvor det ble slått hardt ned på gruppen og mange flyktet til Jemen ble det et fokus. Spesifikt fokus ble det på AQ etter den store fengselflukten i 2006.

En kan dele AQ i Jemen inn i to epoker. En frem til 2002 da daværende leder Abu ali Al Harithi ble drept i et drone-angrep. Det ødela nesten hele organisasjonen. Den andre epoken starter ved fengselflukten i 2006 da blant annet nåværende leder Nasir al-Wuhayshi rømte. I følge Gregory Johnsen er flukten hvor 23 AQ mistenkte rømte starten på det vi nå kjenner som AQAP. Denne grupperingen er bygget opp av ulike celler og er ikke så sårbar mot å miste sentrale ledere som man var tidligere. Ønskes det mer om dettte punktet så les første del i Frontline sin artikkel. 

2. Forholdet mellom Ansar Al-Sharia og AQAP

 Adopting the name Ansar al-Sharia has basically been a rebranding attempt. We know that Nasir al-Wuhayshi heads both AQAP and Ansar al-Sharia. (Gregory Johnsen)

 Ansar Al-Sharia er et relativt nytt fenomen. Man hørte først om dem for et år siden da en representant fra AQAP i et interjvu nevnte at dette var navnet de brukte for å introdusere seg for folk i Jemen. I følge Johnsen så vet man nå at navnet Ansar Al-Sharia er et forsøk på å forbedre sitt omdømme og at denne organisasjonen også styres av AQAP. Jeremy Scahill er enig med Johnsen og ser på Ansar al-Sharia som merkevarebygging og gi dem et bedre navn. 

Barbara Brodine kommer med noen interessante tanker. Hun ser på forholdet mellom AQAP og Ansar al-Sharia som dette samme som Taliban og AQ. Ansar er på mange måter AQAP sin egne Talibanorganisasjon. Problemet er om dette er rett at man har to ulike trusler, som må slås ned på to ulike måter. 

 If we could get the guys who really lead, really manage, really organize AQAP, if we were somehow able to get rid of them, I think Ansar al-Sharia would still be there. And you might even be able to make the case that if the Yemenis were able to get rid of Ansar al-Sharia, you might not necessarily get rid of AQAP. So they feed on each other. They support each other. They certainly are related, but they’re not identical. (Barbara Brodine)

3. Samarbeidet mellom USA og Jemen

Saleh played the U.S. like a piano on the counterterror issue. He realized it was a cash cow that also could benefit him politically. (Jeremy Scahill)

 Mye av det som diskuteres her har jeg tidligere pekt på i denne posten om Jeremy Scahill og hans tanker om forholdet mellom de to landene. Men noe er nytt. I følge Brodine så har USA bidratt mye økonomisk og militært for å bygge opp en slagkraftig anti-terror styrke, i og med at militæret i Jemen er dårlig utstyrt og lite lojalt. Men Saleh regimet skjønte raskt at denne hjelpen var en melkeku for staten og de har brukt trusselen om AQAP for alt det er verdt. Det som er et paradoks er at det er anti-terror enhetene som får alle pengene og treningen, mens den dårlige jemenittiske hæren er den som har kjempet mot islamistene og tatt tap. Det er med på å skape dårlig moral i hæren og et hat mot staten. 

Den nye presidenten Hadi er i lomma på USA i følge både Johnsen og Scahill. Han har lite støtte på hjemmebane og derfor helt avhenging av støtten fra Saudi og USA for å ha støtte nok til å sitte på toppen. I tillegg er fokuset til USA kun på terrorisme, mens Jemen sliter med sult, mangel på vann og en enorm dårlig økonomi. Dette fokuset gjør at USA har liten støtte blant Jemens befolkning og dermed er med på å skape motstanden de selv kjemper mot. Scahill sier det enkelt:

The message the U.S. has sent to the Yemeni people is: We see how bad life is for you, but, but, but, terrorism terrorism, terrorism. And terrorism!

 Barbara Bondine er inne på samme tanker og tar selvkritikk. Hun peker på at den eneste amerikanske diplomat man ser besøker Jemen er anti-terror rådgiver John Brennan og det gir et inntrykk av at USA bare bryr seg om terrorisme. Av den grunn er det ikke så rart at Jemen spiller et spill rundt dette med terrorisme for de ser at dette er eneste mulighet å hente ut støtte fra USA. Alt vi vil gi penger til må ha en tilknytting til kampen mot Al Qaida. Det tror Brodine personlig er en feil taktikk.

4. Det amerikanske droneprogrammet

Dette er mye av det jeg pekte på i Del 1, hvordan drone-programmet har utviklet seg under Obama. Der avsluttet jeg med å vise til angrepet i Majala i 2009, et angrep som drepte mange sivile. Jeremy Schill viser at den amerikanske politikken rundt drone-angrep endret seg i Jemen etter denne tabben. Nå er det ennå mer hemmelighetskremmeri og CIA står ofte bak det som skjer. Problemet ifølge Scahill er at det er mange bevis på at USA har stolt på regelrett feil etterretning som de har fått fra jemenittiske myndigheter og det har ført til at regimemotstandere har blitt drept, ikke AQAP affilierte

Barbara Brodine fortsetter denne tankegangen og jeg velger å sitere hennes kloke betraktninger: 

I think we underestimate how damaging the drone strikes are to our general level of support in Yemen, and I don’t think we’ve fully interalized what’s going on in the south, and is taking on the characteristics of an insurgency. Young Yemenis want our support until we mention the drones, which they see as killing innocents, whether or not you can make an empirical case that we’re killing the bad guys. … The[re is a] cost-benefit analysis that you always have to do with drones: Is the target worth the cost of the collateral damage? I’m not sure that the targets are high enough value to warrant the political loss. …

 Gregory Johnsen peker også tilbake til Majala og mot det Brodine sier. Han mener at videobilder av døde barn og kvinner, med missiler merket "made in US" ved siden av ikke er god reklame for USA og dette brukes for å rekruttere folk til Al Qaida.

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors.

 Scahill følger opp denne tankegangen og argumenterer for at droneangrepene gir folk en ikke-ideologisk grunn til å hate USA, noe som er farlig. Det kan bidra til at organisasjoner som Ansar Al sharia som er basert på ideologi greier å rekturtere folk som ikke støtter deres tanker, men som ønsker å kjempe mot USA og dere inngripen i Jemen. 

Michelle Shepard er også spurt om hva dronene gjør med folk i Jemen. Hun peker, i likhet med de andre, på at angrepet i Majala er en utløsende faktor for den motstanden man nå finner i Jemen. Og hun henviser til flere eksperter som mener at Ansar al-Sharia startet sin gruppe. Skaden man kan ha påført sin egen kamp for sikkerhet i USA er undervurdert av Obama-administrasjonen ifølge Shepard. I tillegg peker Shepard på en ting som altfor ofte blir oversett eller misforstått i Jemen. Stammenes rolle:

In addition to the outrage these killings evoke, there’s also the fact that tribal allegiances drive much of Yemen. Too often this is confused in the West as support for AQAP’s ideology. Take for instance the protection Awlaki enjoyed before his death. Much of that was thanks to his family’s powerful tribe connection, not support in the ideology he espoused. So if the use of “signature [strikes]” – those that target regions instead of individuals – erroneously kill tribal leaders, women or children, the blowback is an increase in anti-U.S. sentiment of which AQAP will deftly capitalize.

Det at stammene i området ikke har noen andre valg enn å støtte AQAP grupper i deres området vil føre USA inn i flere problemer. Atiaf Alwazir (alias WomanfromYemen) mener også at droneangrepene på lang sikt bare vil skade alle parter. På kort sikt så ser hun at det kan ha en effekt, men det hjelper ikke om det i lengden bare vil skape et mer ustabilt Jemen som da vil skape spillerom for ekstremistiske grupper. Hun viser også til at Anti-amerikanisme har økt betraktelig de siste årene, noe som er skummelt. I tillegg viser hun at mange innbyggere i Abyanprovinsen er fått forbud mot å forlate sine hjemområder av militante islamister. Det betyr at de er blitt fanger i sine egne hjem og går rundt hele tiden og frykter at droner skal bombe husene deres. Det sinnet som da bygger seg opp har da heller ikke noen annen vei å komme ut en å bli med i de islamistiske gruppene som Ansar Al Sharia, som da bygger seg sterkere på hatet mot USA. 

Ibrahim Monthana (alias @IMothanaYemen) støtter denne kritikken mot dronene og peker på faren som mange har sett, nemlig at ikke-ideologiske personer blir med i en ideologisk organisasjon for å kjempe mot USA. 

Like many others in Yemen, I believe the drone program and strikes succeeded the most in the “Talibanization” of tribal areas and radicalizing people who are not ideologically related to the radical militants in the country.

5. Finnes det andre alternativer enn droner

Så hvilke alternativer finnes det til å angripe med droner? Alle ekspertene er enige i at en invasjon eller bakkekrig alias Irak bare vil gjøre vondt værre og man kan ikke la AQAP jobbe uforstyrret, for de har vist at de er en trussel mot USA gjennom "underbuksebomberen" og nå sist bomben som en saudisk dobbeltagent fikk av AQAP. 

Charles Schmitz peker på en viktig ting. At det må skje noe inne i Jemen for å få bukt med AQAP. Det må legges incentiver til rette slik at stammene ikke ser det som fordelaktig å samarbeide med disse gruppene og heller vil samarbeide med militæret i kampen mot dem. Historien viser at grupper som Ansar Al Sharia bare har hatt suksess når statlige grupper kjemper mot hverandre og de kan utnytte vakuumet. De har ikke lyktes i stor grad med å ta kontroll over områder og holde dem lenge. Schmitz mener at man i større grad må støtte jemenittiske styrker slik at de kan kjempe mot disse gruppene som man også ser i Afghanistan. Folket og stammene må få troen på at myndighetene står på deres side. 

If tribes feel that the government is fair and can be trusted then they will side with security forces against Al Qaeda. The U.S. administration claims that Yemen is an ungoverned space in which Al Qaeda can operate freely, but Yemen is not ungoverned. There is local law and local society. (Schmitz)

Scahill følger opp dette punktet. Han sier rett ut at USA ikke har nok kunnskaper om Jemen og derfor etter hans mening gjør feil etter feil. 

If the U.S. invested more in studying Yemen and developing non military ties with Yemeni groups and tribes, I believe that there are many creative paths to take to confront the relatively minor, non-existential threat of terrorism emanating from Yemen.

 Schmitz peker til slutt på at USA  har fått til mye av dette i Irak når de i sammarbeid med lokale krefter fikk dem til å kjempe mot AQ. Dette finnes allerede en del slike lokale komiteer i Abyan som kjemper mot AQAP og disse bør man innlede samarbeid med og støtte, i stedenfor å bombe de områdene hvor disse kreftene holder til. Da risikerer man at de vender seg mot USA.

I bunn og grunn så er det viktig med et fokusområde som er bredere enn bare terror. Man må inkludere alle problemene i Jemen for at man skal kunne få en slutt på disse problemene. mangel på mat, mangel på drikkevann, fattigdom og en økonomi i fritt fall fører til at ekstreme grupper får støtte. Som Amel Ahmed sier det:

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor. 

 Så enkelt kan de sies. Dessverre er det ikke like enkelt å gjennomføre. 

Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 1)?

"You can pass a lot of laws. Those laws are not going to get Bin Laden dead." (Leiter, Head of National Counterterrorism center)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i begge artiklene. I denne delen fokuserer jeg på artikkelen i New York Times.

New York Times publiserte en grundig artikkel for et par dager siden med innblikk i hvordan Obama administrasjonen har utviklet sin egen politikk rundt drone-angrep. I artikkelen kalt Secret ‘Kill List’ Proves a Test of Obama’s Principles and Will dokumenteres det grundig hvordan Obama har gått fra idealistiske uttalelser om ingen tortur og stenging av Guantanamo-basen, til å bli en realpolitiker som ikke blir blendet av sin egen retorikk. Kort sagt så er det "pragmatism over ideology" som er slagordet for anti-terror politikken. Det er veldig mye som kan sies om artikkelen og jeg vil bare trekke frem et par ting som er relevant for denne bloggen. 

Et poeng som er litt oppsiktsvekkende er hvordan Obama-administrasjonen ser på sine fiender i land de opererer, som Jemen. Distinksjonen mellom sivil og fiende er vanskelig å finne. 

It in effect counts all military-age males in a strike zone as combatants, according to several administration officials, unless there is explicit intelligence posthumously proving them innocent.

Denne politikken vises tydelig i Jemen, hvor sivil tap sjeldent har blitt kommentert av amerikanske myndigheter. I tillegg viser det seg at Obama-administrasjonen har en egen hemmelig "kill-list" hvor kandidater nomineres og blir valgt "inn" på listen. Til slutt er det Obama selv som avgjør om målene skal angripes, basert på denne listen. Artikkelen peker også på en endring i politikk fra Bush til Obama når det kommer til å pågripe terrorister. 

Their policy is to take out high-value targets, versus capturing high-value targets,” said Senator Saxby Chambliss of Georgia, the top Republican on the intelligence committee. “They are not going to advertise that, but that’s what they are doing.”      

Dette har vist seg de siste årene med angrepene på blant annet Bin Laden og Anwar Al-Awliki. Til slutt så viser artikkelen til det famøse angrepet i Majala (2009, des) i Abyanprovinsen, som i etterkant har vært vond nøtt for hele Obama-administrasjonen. Her ble målene man ønsket tatt ut, men også to familier i nærheten ble drept, både kvinner og barn. Jeg tidligere omtalt denne saken på bloggen og da spesielt under posten om hvorfor USA ønsker å holde en jemenittiske journalist fanget. Denne journalisten er den som først rapporterte om Majala hendelsen.  Det viser seg at denne hendelsen har hatt akkurat motsatt effekt av hva man ønsket. Den kalles ofte starten på Ansar Al-Sharia sin oppbygning i Jemen. Det ble etterhvert også lagt ut videoer som viste hva amerikanske droner hadde gjort, en av dem kan du se under. (advarer mot meget sterke bilder og jeg kan ikke 100% verifisere at den er autentisk. Den er hentet fra @afrahnasser sin blogg.

Det artikkelen til NYT viser er at Obama-administrasjonen etter denne hendelsen skal ha strammet grepet rundt disse angrepene og at det ble stilt høyere krav før man kunne "ta" ut det man anså som terrorister. Men disse kravene ble etter kun et par år løst mer og mer på, både i Pakistan og i Jemen. Et eksempel er drapet på sønnen til Anwar al-awliki som ennå ikke har blitt kommentert av amerikanske myndigheter selv om han er amerikanske statsborger, mindreårig og aldri har vært involvert i "terrorhandlinger". For å få et bedre innblikk i helheten så bør du sette av en halvtime og lese artikkelen.

I del to fokuserer jeg mer på Jemen og da med fokus på hvordan AQAP har bygget seg opp i landet og hva USA har gjort for å bidra/stoppe dette de siste 20 årene. Dessverre er drone-angrepene noe som kan ha bidratt til dette og da spesielt angrepet i Majala som av mange blir sett på som et vendepunkt i negativ retning. Dette kommer jeg mer tilbake til i Del 2 som publiseres i løpet av dagen.

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.

Jemen: Den amerikanske anti-terrorpolitikken viser seg helt feilslått.

Da var det snart helg igjen og det er tid for å finne noe å lese på sammen med lørdagskaffen og helgefrokosten. Og denne uken har jeg i hovedsak lyst å fokusere på en artikkel som ble publisert for noen dager siden, som har fått stående applaus fra alle jemenkjennere på sosiale medier.

Jeremy Scahill (@jeremyscahill) slapp denne uken en artikkel kalt "Washington's War in Yemen Backfires" som er obligatorisk å lese for alle med interesse for Jemen. Scahill har skrevet en veldokumentert artikkel og i motsetning til skrivebordssynsere (som meg selv) så har han vært tilstede i de konflikområdene han omtaler. I det store og det hele oppsummerer Scahill Jemens komplekse natur og hvordan USA kan ha bidratt til å øke rekruteringen og oppslutningen til grupper som AQAP, gjennom handlinger som hadde som uttalt mål om akkurat det motsatte.

Om du ikke orker å lese alt som jeg går igjennom under, så anbefaler jeg å se intervjuet med Scahill på Democracy Now, hvor han i stor grad peker på alle poenger jeg fokusere på under. Flink kar!

Den feilslåtte anti-terror politikken

Scahill har dratt sør i Jemen, blant annet til Abyan provisen hvor det har vært harde kamper mellom islamister som kaller seg Ansar Al-Sharia og jemenittiske myndigheter siden mai i fjor. Det har siden den tid nesten ikke vært journalister i området, men Scahill fikk muligheten til å bli med helt til frontlinjen med en general i den jemenittiske hæren. En general som på mange måter kjemper en tapt kamp, men som ikke vil gi opp.

In all, more than 230 Yemeni soldiers have been killed in battles with the militants since last May. “These guys are incredibly brave,” the general concedes, speaking of the militants. “If I had an army full of men with that bravery, I could conquer the world.”

 Det Scahill viser er at disse islamistiske gruppene ser ut til å vinne stadig mer sympati blant folk i mer rurale områder, fordi jemenittiske styresmakter og amerikanerne har feilet i sin anti-terror politikk. Og det som kanskje er det skumle, som Scahill viser, er hvordan Ali Abduallah Saleh sitt regime har lurt amerikanske styresmakter trill rundt, ved å prate dem etter munnen. Et av problemene på landsbygden er at de kun ser jemenittiske styresmakter når de blir angrepet eller når amerikanske droner flyr over husene deres. Derimot har de islamske militante organisasjonene, som Ansar Al-Sharia, tatt på seg rollen som sikkerhetsbeskytter. Men det har også sin pris for noen.

Ansar al Sharia repaired roads, restored electricity, distributed food and began security patrols inside the city and its surroundings. It also established Sharia courts where disputes could be resolved. “Al Qaeda and Ansar al Sharia brought security to the people in areas that were famous for insecurity, famous for thefts, for roadblocks,” says Abdul Rezzaq al Jamal, an independent Yemeni journalist who regularly interviews Al Qaeda leaders and has spent extensive time in Zinjibar. “The people I met in Zinjibar were grateful to Al Qaeda and Ansar al Sharia for maintaining security.” While the militants in Abyan may be bringing law and order, this is, at times, enforced with horrifying tactics such as limb amputations against accused thieves and public floggings of suspected drug users.

Det har blitt hevdet AQAP har styrket seg er på grunn av at det ikke er en sterk president eller sentralmakt i Jemen etter opprøret det siste året. Det Scahill viser er at det trolig ikke er hovedårsaken til at islamistene har bygget seg opp. Derimot kan det tyde på at den økende støtten til AQAP sin ideologi er det økende raseriet fra ulike stammer i Jemen mot USA sin anti-terror politikk og støtten som er blitt gitt til Saleh sitt regime. For USA har i flere år drevet opplæring, trening og støttet opprettelsen av anti-terror styrker (CTU) i Jemen økonomisk. Disse styrkene har blitt ledet av familiemedlemmer av Saleh. Det som har provosert mange stammergrupperinger er at disse styrkene, som ble satt sammen for å kjempe mot terroristgrupperinger som AQAP i stedenfor har blitt flyttet til Sana'a for å beskytte presidenten og hans regime. Dermed har det ofte bare vært den regulære jemenittiske hæren igjen, en hær som er dårlig trent og med dårlig moral. På den måten så har USA vært med å finansiere godt trente militære styrker, som det siste året har kjempet mot sitt eget folk. Slik ting fører ikke til popularitet.

Og det blir verre. Det var under Bush administrasjonen dette samarbeidet med jemenittiske myndigheter ble startet. På den tiden var det kun finansiell og militær støtte som ble gitt, men Obama administrasjonen har tatt det et steg lenger. For i 2009 begynte man å sende ubemmanede droner inn i Jemen for å ta ut mistenkte terrorister. Informasjonen om hvor disse befant seg fikk man av jemenittiske myndigheter, som flere ganger feilinformerte for at USA skulle bombe motstandere av regimet. Noen angrep har tatt ut målene, mens andre kun har rammet sivile.

Some of the unilateral strikes have killed their intended targets, such as the CIA attack on Awlaki. But others have killed civilians—at times, a lot of civilians. And many of these have been in Abyan and its neighboring province of Shebwa, both of which have recently seen a substantial rise of AQAP activity. President Obama’s first known authorization of a missile strike on Yemen, on December 17, 2009, killed more than forty Bedouins, many of them women and children, in the remote village of al Majala in Abyan. Another US strike, in May 2010, killed an important tribal leader and the deputy governor of Marib province, Jabir Shabwani, sparking mass anger at the United States and Saleh’s government. “I think these airstrikes were based on false intelligence from the regime, because that is the nature of the contractor,” Qahtan charges. “The contractor wants to create more work in return for earning more money.”

I tillegg ble sønnen til Awlaki, en 16 åring, senere drept i et droneangrep. Sønnen er amerikansk statsborger. Gjenntatte angrep på uskyldige sivile skaper harme i befolkningen. Det som gjør disse feilslåtte angrepene ennå verre i Jemen er at du da også rammer stammesamfunnet.

The strikes “have recruited thousands.” Yemeni tribesmen, he says, share one common goal with Al Qaeda, “which is revenge against the Americans, because those who were killed are the sons of the tribesmen, and the tribesmen never, ever give up on revenge.” Even senior officials of the Saleh regime recognize the damage the strikes have caused. “People certainly resent these [US] interventions,” Qirbi, the foreign minister and a close Saleh ally, concedes.

 Dermed har de amerikanske droneangrepene, som var ment å svekke AQAP, bidratt til å gjøre det motsatte. Stammer som tidligere kjempet mot AQAP eller iallefall ikke støttet dem, ser nå i økende grad en allianse med samme gruppering som den beste løsningen i kampen mot amerikanske angrep. Og dermed er vi fremme med hovedpoenget til Scahill. At USA rett og slett har gjort en for dårlig jobb på bakken i Jemen og ikke har tatt hensyn til de spesielle samfunnsforholdene (stammesamfunnet) som landet er preget av.

The key to accomplishing anything in Yemen is navigating its labyrinthine tribal system. For years, a tribal patronage network helped bolster Saleh’s regime. Many tribes have had a neutral view of AQAP or have seen it as a minor nuisance; some have fought against Al Qaeda forces, while others have given them safe haven or shelter. The stance of many tribes toward Al Qaeda has depended on how they believe AQAP can forward their agenda. But US policy has enraged tribal leaders who could potentially keep AQAP in check and has, over the past three years of regular bombings, taken away the motivation for many leaders to do so.

Scahill viser dette ved å henvise til en intervju med en stammelder sør i Jemen:

Several southern leaders angrily told me stories of US and Yemeni attacks in their areas that killed civilians and livestock and destroyed or damaged scores of homes. If anything, the US airstrikes and support for Saleh-family-run counterterrorism units has increased tribal sympathy for Al Qaeda. “Why should we fight them? Why?” asks Sheik Ali Abdullah Abdulsalam, a southern tribal sheik from Shebwa who adopted the nom du guerre Mullah Zabara, he says, out of admiration for Taliban leader Mullah Mohammed Omar. “If my government built schools, hospitals and roads and met basic needs, I would be loyal to my government and protect it. So far, we don’t have basic services such as electricity, water pumps. Why should we fight Al Qaeda?” He says that AQAP controls large swaths of Shebwa, conceding that the group does “provide security and prevent looting. If your car is stolen, they will get it back for you.” In areas “controlled by the government, there is looting and robbery. You can see the difference.” Zabara adds, “If we don’t pay more attention, Al Qaeda could seize and control more areas.”

Det som kanskje er overraskende er at disse stammelederne ser på AQAP som en terroristorganisasjon, men definisjonsspørsmål er ikke det som opptar disse lederene mest. 

“The US sees Al Qaeda as terrorism, and we consider the drones terrorism,” he says. “The drones are flying day and night, frightening women and children, disturbing sleeping people. This is terrorism.” Zabara says several US strikes in his region have killed scores of civilians and that his community is littered with unexploded cluster bombs, which have detonated, killing children. He and other tribal leaders asked the Yemeni and US governments for assistance in removing them, he says. “We did not get any response, so we use our guns to explode them.” He also says the US government should pay money to the families of civilians killed in the missile strikes of the past three years. “We demand compensation from the US for killing Yemeni citizens, just like the Lockerbie case,” he declares. “The world is one village. The US received compensation from Libya for the Lockerbie bombing, but the Yemenis have not.”

 Det siste store poenget som må understrekes er at stammene ikke frykter AQAP. Rett og slett fordi stammene er mye mektigere enn islamistene. Det ville vært selvmord for enhver islamistorganisasjon å legge seg ut med stammer i Jemen, da ville de bli knust. Og stammene har tidligere vært sterke motstandere av disse organisasjonene for de har bidratt til å skape ustabilitet i deres egne områder. Men nå ser flere stammer det som en fordel å alliere seg med disse grupperingen, for det vil fremme deres egne interesser. Scahill viser frykten AQAP har for å legge seg ut med stammegrupper i et intervju med en stammeleder (som før intervjuet stopper for å kjøpe en sekser med Heiniken å drikke mens de kjører bil), som også viser at islamistene i større grad enn mange andre forstår hvordan man skal spille det politiske spillet:

 “Once I got stopped by AQAP guys at one of their checkpoints, and they saw I had a bottle of Johnnie Walker,” he recalls as he guzzles his second Heineken in ten minutes and lights a cigarette. “They asked me, ‘Why do you have that?’ I told them, ‘to drink it.’” He laughs heartily. “I told them to bother another guy and drove off.” The message of the story is clear: the Al Qaeda guys don’t want trouble with tribal leaders. “I am not afraid of Al Qaeda; I go to their sites and meet them. We are all known tribesmen, and they have to meet us to solve their disputes.” Plus, he adds: “I have 30,000 fighters in my own tribe. Al Qaeda can’t attack me.

Dette ble kanskje for langt for de fleste, men for å få frem poengene som Scahill så bra viser så tenkte jeg det var riktig. Artikkelen avsluttes med å konkludere med at USA sin anti-terror politikk har vært mislykket i Jemen. De har brukt masse penger og ressurser på å bekjempe terror, men resultatet har vært at Saleh sin  familie har blitt rike og organisasjonene de har kjempet mot har fått økt støtte.

The United States “should have never made counterterrorism a source of profit for the regime, because that increased terrorism,” asserts Iryani. “Saleh's regimes agenda was to keep terrorism alive, because it was their cash cow.”

Konklusjonen som er like trist, som den viser hva feilslått politikk kan føre til, er som det klart sies av en tidligere rådgiver til president Saleh.

"Jeg tror at hadde vi bare blitt overlatt til oss selv, så ville vi hatt færre terrorister i Jemen enn det vi har nå."   

 Det er ikke lystig lesning.