Jemen: Journalister blir ansett som terrorister, løslatelsen av Abdulelah Haider Shaye

I føljetongen "nyheter som får stor oppmerksomhet internasjonalt, men lite oppmerksomhet i Norge" er vi kommet til nyheten om at den jemenittiske journalisten Abdulelah Haider Shaye endelig er løslatt fra fengsel. I fjor vår skrev jeg en lengre artikkel om Shaye som høyst sannsynlig ble fengslet siden han avslørte at et amerikansk droneangrep i Jemen rammet kvinner og barn. Ønsker du bakgrunn for Shaye-saken så bør du lese den før du går videre.

Shaye har blitt støttet av mange menneskerettighetsorganisasjoner som har krevd hans løslatelse i tre år og nå er han endelig en fri mann. Eller fri mann er å dra det litt langt. Han har fått husarrest de neste to årene, i tillegg til et tre års reiseforbud. Det innebærer at han ikke kan utøve yrket sitt og heller ikke kan reise ut av hovedstaden Sanaa. De fleste har applaudert at President Hadi har løslatt Shaye, men det er også blitt påpekt av blant annet Amnesty at det ennå er en del ting som er ubesvart. Det er allikevel noen som ikke er fornøyd med at en journalist er løslatt, nemlig USA.

Ironisk nok har USA flere ganger offentlig uttalt at rettsystemet i Jemen ikke holder mål og at hele landet er korrupt. Allikevel er de skuffet og bekymret over at en journalist som er dømt i dette korrupt og uholdbare rettsystemet er løslatt. Jeremy Scahill som jeg tidligere har nevnt her på bloggen har i en liten twittertirade sammenfattet paradoksene

Fortiden leser jeg boken "Dirty Wars" av nevnte Scahill, som slakter amerikansk utenrikspolitikk de siste 20 årene. Om bare 20 % av innholdet i boken er korrekt så er det ganske sjokkerende lesning. Scahill har også laget en dokumentarfilm med samme navn og i den filmen berøres arrestasjonen av Shaye. I dagens Democracy Now blir Scahill intervjuet om både filmen og Shaye og om det som påstas er sant så er det en ganske sjokkerende historie.

Det er en historie om en tøff journalist som på egenhånd avslører amerikanske angrep på sivile jemenitter, som blir truet med fengsel om han ikke holder kjeft og som til slutt havner i fengsel grunnet sin journalistiske gjerninger. I tillegg blir han holdt innesperret fordi president Obama personlig grep inn og ba tidligere president Saleh om det (Linken viser telefonsamtalen mellom de to). Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Democracy Now under her og gjøre opp deres egen mening:

Kort sagt er arbeidsvilkårene for kritisk journalistikk blitt verre. Saken til Shaye viser hvor tøft det kan være å jobbe for sannheten når man har en mektig fiende som Det hvite hus i nakken.

Jemen: Mellom kidnappingar og flystyrtar

Det er en ære å få presentere Den arabiske halvøys første gjesteblogger: Raymond Lidal (@rlidal). Forhåpentligvis vil dette være det første av mange innsiktsfulle innblikk fra Jemen.

Mellom kidnappingar og flystyrtar

 av Raymond Lidal, frilansjournalist busett i Sana'a.

Fyrst, eg er ikkje ein fyrstereisgut til Jemen, men viktigare: Eg er på ingen måte nokon Jemen-ekspert heller. Ikkje eingong ein Sana'a-ekspert (sjølv om det stort sett er her eg oppheld meg). Jemen er eit så samansett og komplisert land at eg ikkje torer å leggje meg på noko anna enn eit amatør-nivå. Eg kjem òg heilt sikkert til å overromantisere. Beklagar det. Sånn, det var ansvarsfråskrivinga.

---

Jemen. Kva tenkjer du då? I mitt fordomsfulle sinn tippar eg du ikkje kjem på veldig mykje positivt. Jo, Tawakkol Karman! Nei, eg tippar du eigentleg hadde gløymt kva land ho kjem frå.

Frå Jemen er det ikkje veldig stor variasjon i sakene som når internasjonal merksemd. Det er stort sett terrorisme, kidnappingar og al-Qaeda. Det er synd, fordi Jemen er mykje meir spanande enn som så. Dette innlegget kjem til å vere dels eit reiseinnlegg (frå Sana'a), dels ein klagesong over jemenittisk politikk, dels ei oppdatering på jemenittisk politikk, dels tryggleikspropaganda, dels ein klagesong over medias handtering av Jemen. Og litt kidnapping og al-Qaeda sjølvklart. 

Eg kom hit fyrste gongen i januar, 2011. Dagen etter eg landa starta dei fyrste store demonstrasjonane i Sana’a. Det viste seg jo at eg ikkje hadde noko med det å gjere. Men det var starten på ein lang og framleis uferdig revolusjon (eller ‘kaos’, alt etter kven ein spør). Julaftan 2011 kom eg attende til Noreg, men eg hadde berre så vidt byrja med Jemen. Det er eit land med ei voldsom tiltrekkingskraft. Og fantastisk grilla kylling!

Maten, luktene, qat-samlingane, vêret, naturen, gamlebyen i Sana'a. Menneska. Det er mykje å skryte av i Jemen, men menneska er grunnen til at ein kjem attende. Og menneska er grunnen til at ein verkeleg byrjar å bry seg om Jemen. Dei har gått gjennom mykje, og mykje står framleis att. Eg fekk oppleve dei og landet deira gjennom eit svært viktig år. Denne gongen håpar eg å få oppleve (litt av) endringa som så mange kjempa(r) for.

(Ta det med ro, eg skal skildre litt meir av det glade (og nydelege) Arabia lenger nede.)

Eitt av mange bilete frå taket mitt i gamlebyen.

Revolusjon og nedgang (og oppgang?)

2011 var ikkje eit bra år for den jamne jemenitt. Landet var i økonomisk og politisk oppløysing grunna opprøret. Til og med dei revolusjonære ville ha kalla situasjonen på overflaten for kaos (sjølv om opprøret var noko dei meinte var bra). Prisane på mat, gass og vatn steig kraftig. Valutaen sank tilsvarande. Det var harde kampar fleire stader i byen. Kampane førte til at folk måtte flykte og forretningar stenge. Det var uroleg, for å seie det mildt. Dog ikkje direkte farleg (unntak sjølvklart for dei uheldige som budde akkurat der kampane føregjekk; stridsdyktige soldatar; stridsdyktige stammemedlemmer; revolusjonistar på barrikadane). Mange støtta opprøret. Dei meinte at endring måtte kome. Jemen var i økonomisk krise òg før opprøret starta, og regimet til Ali Abdallah Saleh styrte landet med jernhand.

Både akademikarar og Saleh-fiendtlege vil i stor grad kalle Saleh-perioden for eit diktatur. Det er rett på fleire måtar, sjølv om det ikkje nødvendigvis er heilt dekkande. Stikkord er større fridom enn i til dømes Libya under Gaddafi og Syria under Assad. Det var (og er) eit relativt ope land. Internasjonale organisasjonar/selskap kunne operere i stor grad fritt (iallfall om ein ser vekk frå korrupsjonen). Men jo, Ali Abdallah Saleh var overalt, og styrte landet til sitt eige beste – ikkje til folkets beste.

Mange var òg imot opprøret, og meinte sterke Saleh var (og er) rette mannen for Jemen. Det er ei haldning som absolutt ikkje har døydd ut.

Nattleg utsikt frå gamlebyens høgaste (trur eg) bygning, hotellet Burj al-Salaam. For øvrig eit hotell eg ikkje vil tilrå grunna nær tilknytting til Saleh-familien.

Men Saleh måtte gå av til slutt, etter totalt 33 år som Jemens president (dei fyrste tolv åra som president i Nord-Jemen. Nord- og Sør-Jemen vart til eit samla Jemen i 1990). Jemens nye president heiter Abd Rabboh Mansour Hadi (det er iallfall éin av skrivemåtane), og det er han som no leiar Jemen gjennom overgangsperioden dei er inne i. Det er ein overgangsperiode som har som mål å vere over i 2014. Då skal det haldast både parlaments- og presidentval, men fleire tvilar på at styresmaktene og dei forskjellige opposisjonsgruppene klarer å halde den tidsramma.

Etter at Hadi (for short) "kom" til "makta" har lite skjedd. (Hermeteiknforklaring: Han var den einaste kandidaten i tulle-presidentvalet i februar 2012, og folk kunne berre velje 'ja'. I tillegg er det slett ikkje han eller den nye regjeringa som har makta. Dei gamle makthavarane har framleis styringa). Lite har altså skjedd, sett vekk frå stagnasjon og ytterlegare politisk kaos. Frå overraskande mange får president Hadi skryt for i det minste å ha klart å halde Jemen samla, og styrt landet nokolunde på rett sti fram mot den nasjonale dialogen (les meir om det i min neste post). Det er skryt han ikkje får så lett frå meg. Eg meiner det skal veldig mykje til for at partane no sender kvarandre ut i borgarkrig. Det har litt med situasjonen dei er i (ein borgarkrig hadde vore absolutt katastrofalt), og litt med det jemenittiske lynnet. I tillegg er det no så mange partar involverte at ingen ynskjer det (kontra 'nord' mot 'sør' i 1994 til dømes). Jemenittar er ikkje kjende for å ty til vald som fyrste utveg. Heller mekling (styresmaktene er ei litt anna historie). Dei er eit fredeleg folk, og ynskjer mest av alt stabilitet og ro. Hadi skal altså ha mindre skryt enn Jemens øvrige befolkning.

Revolusjonen held fram, dog i litt mindre grad. Mohammed her, min gode ven, er av dei søtare innslaga i den jemenittiske revolusjonen.

Farleg(are) for somme

Likevel, samanlikna med 2011 er fleire ting heilt klart betre. Særleg på overflaten. Mangel på væpna kampar midt i hovudstaden er vel det mest openberre. (Dog, det er stadig kampar fleire stader i landet. Seinast i Aden, Jemens nest største by.) Økonomien har heller ikkje stupt ytterlegare, så dagleglivet i Sana'a går som normalt att. Vatn-, drivstoff- og straumtilførselen er sånn halvvegs stabil. Merkbart betre enn 2011. For jemenittar flest har dermed livskvaliteten auka marginalt, sjølv om politikken er i limbo. For dei aller fattigaste er ingenting betra sjølvklart. Dei må vente ein god del lenger. Og dei kan vere så mange som halvparten av innbyggjarane.

(Oppdatering! Dette innlegget er skrive over ein viss periode. Den siste tida er straumsituasjonen merkbart verre.)

Det som derimot er verre enn 2011 er tryggleiken, og særleg for to grupper: (jemenittiske) politikarar/maktpersonar og, diverre, utlendingar. Men her skal det understrekast: sistnemnde gruppe har det frykteleg mykje lettare enn fyrstnemnde. For politikarar og makthavarar sin del så er det fyrst og fremst attentat som er "utfordringa". Det har vore ei veldig auke i politisk motiverte attentat og vald. Det går sjeldan ei veke utan, og det skjer ofte i hovudstaden. (Motorsykkel og maskingevær er dei føretrekte verktøya.) Det kan vere al-Qaeda, og det kan vere at al-Qaeda-namnet berre vert brukt av styresmaktene. Oftast veit me ikkje kven som står bak. Uansett, å vere ein maktperson i Jemen i dag er for ein risikosport å rekne.

Sånn cirka nøyaktig same bilete som det fyrste, berre i dagslys. Taket mitt er flott! Dette er sånn cirka midt i gamlebyen, litt nord-vest.

Eg er jo ein utlending i dette landet, og det er kanskje difor eg legg merke til det ekstra godt. Men det er diverre ikkje til å stikke under ein stol: utlendingar er oftare eit mål enn tidlegare. Kidnappingar og kidnappingsforsøk skjer. Ikkje ofte, men det skjer. Og det skjer i Sana'a. Det er ein stor skilnad frå tidlegare. For to veker sidan fekk me likevel ei gladmelding. Den sveitsiske læraren som vart kidnappa for nesten eitt år sidan, vart sleppt fri. Éi gladmelding, men framleis sit to uskuldige arabiskstudentar (pluss kona til éin av dei) i fangenskap. Det opprører både det internasjonale miljøet og dei aller fleste jemenittar. Slike operasjonar møter veldig lite forståing blant jemenittar. (Det same gjeld oppslutning om grupper som al-Qaeda: veldig svak.)

I tillegg til å vere ei krise og tragedie for dei involverte og pårørande, så er kidnappingar svært lite bra for Jemen. Det set heile landet i eit dårleg lys, skapar uvilje blant investorar (som verkeleg trengst i Jemen), og det svekkar trua på at styresmaktene kan garantere for tryggleiken til vanlege jemenittar (fordi det er ikkje berre utlendingar som vert kidnappa).

For eit par veker sidan vart òg ein britisk journalist forsøkt drepen. Òg det skjedde midt i Sana'a. Ikkje veldig hjelpsomt. Lite er kjend rundt hendinga (journalisten sjølv veit ingenting sikkert), og dermed er det vanskeleg å seie om drapsforsøk er noko fleire bør vere redde for, eller om det berre gjeld den aktuelle journalisten. Det er dog ingen tvil om at slike hendingar seier noko generelt om tryggleiken her. Han er ikkje på topp.

Toårsdagen for revolusjonen. Det vert framleis halde protestfredagsbøn kvar fredag. Dog, oppmøtet både her og ved Change Square er betydeleg mindre enn i 2011.

Media og røynda

Men er det farleg her? Det er kanskje spørsmålet eg møter oftast. Og 'nei' er framleis svaret mitt. Det finst ting her som berre kan skildrast som ekle, og det er heilt sikkert farlegare enn mange andre stader. Men framleis ikkje farleg, vil eg hevde. Andre kan finne på å vere usamde. Likevel, eg sjekkar mine omgjevnader litt oftare og betre no. Eg unngår somme stader litt meir no. Vegane eg tek er litt meir varierte. Og eg er litt meir mistenksam enn tidlegare. Ein tankegang som det er vanskeleg å unngå diverre. Det internasjonale miljøet (FN-arbeidarar, NGO-arbeidarar, journalistar) er ganske lite i Sana'a, og det har ein tendens til å hause opp den "farlege" tryggleiksituasjonen. Men sett bort frå slike forholdsreglar lever eg som normalt her. Og det er eit fint liv. Det einaste eg saknar frå Noreg er gode vener og kulturliv. Og litt kulde.

(Derimot, når det kjem til å tilrå folk å reise hit, er eg veldig forsiktig. Det hadde jo vore forbaska typisk at nettopp personen som reiste hit etter råd frå meg vart kidnappa. Og eg trur dei på ambassaden i Riyadh hadde vorte litt irriterte. Dei er allereie (programfesta) irriterte nok på dei få nordmennene som er her. Men det eg kan seie er at Jemen er fantastisk for alle ansvarlege vaksne, som veit å oppføre seg, som kanskje har reist ein del, som kjenner til Midtausten, og som veit å ta ting litt roleg. For overnervøse islamskeptikarar: vent gjerne litt.)

Jemen er ikkje eit speglbilete av medias framstilling av landet. Akkurat dét gjeld vel svært få land, men det gjeld nok litt ekstra for Jemen. Dette landet handlar ikkje om terrorisme eller fly som styrtar midt i hovudstaden. Ikkje eingong om al-Qaeda. (Dette deler for øvrig òg mine amerikanske vener her.) Jo, desse tinga er deler av det puslespelet som til slutt utgjer Jemen – og eg kjem heilt sikkert til å rapportere om dette til ein viss grad sjølv. Men dei er ikkje dei viktige bitane. Det er heller ikkje dei viktige journalistiske sakene, slik eg ser det. Her er så mykje å ta av. Mange tema er diverre tragediar, andre er positive. Dei fleste viktige. Alle fascinerande.

Men ja, gå gjennom gamlebyen i Sana'a, og prøv å tenk på al-Qaeda. Du kjem ikkje til å klare det. Drikk te med melk langs ringvegen rundt gamlebyen om kvelden. Eller inviter deg sjølv (om du av ein eller annan grunn ikkje vert invitert uoppfordra) til å tygge qat med jemenittar i stova deira. Snakk med dei om ting som verkeleg betyr noko for dei (og for deg, det kan eg love deg). Eller berre tull. Jemenittar fungerer godt til det òg.

Ein litt for ung gut tygg litt for mykje usunn qat. Ein reknar med at rundt 70 prosent av alle  jemenittiske menn (og altfor mange born) tygg qat regelmessig. Det påverkar helsa negativt, men ikkje minst påverkar det òg økonomien. For fattige familiar er qat ein stor utgiftspost.

Dra ut av Sana'a (som eg diverre gjer altfor sjeldan sjølv). Berre til fjella rundt for å få ein oversikt og ein spektakulær utsikt. Sana'a ligg 2300 meter over havet allereie. Det er ein fin tanke når ein ser ned på byen, med ei shisha attmed deg. Og dra på landet! Iallfall dei delene som er trygge. Det er der det meste av Jemen finst. Ein reknar med at to tredelar bur utanfor dei store byane. Jemen er lite urbanisert, og kontrastane mellom by og bygd er store. Men menneska er som regel like flotte.

Dei aller fleste jemenittar er dei mest fredelege og mest generøse menneska eg har møtt (og eg har vore i Syria). Eit paradoks når ein tenkjer på fattigdomen. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg er invitert til lunsj hjå folk som eigentleg ikkje burde tilby meg det. Som deler både tid og tankar og mat med meg når dei eigentleg burde tene pengar. Tala er usikre, men så mange som 50 prosent kan leve under fattigdomsgrensa i Jemen.

Som sagt, det er menneska som drog meg attende til Jemen. Det er menneska som gjer at eg føler meg trygg. Og det er menneska som gjer at eg i det lange løpet er optimistisk på Jemens vegner. Eg er derimot ikkje veldig optimistisk på den nære framtida. For dei av dykk som er interesserte i den nasjonale dialogen som snart er på trappene i Jemen (og litt meir detaljar om revolusjonen), les gjerne vidare neste veke.

Og ja, dersom nokon har spørsmål om Jemen, så skal eg prøve å svare i kommentarfeltet.

Jemen: Etter dronene så kommer.....

En kort liten oppdatering er alt jeg får tid til i dag, med tips om lesestoff for de som er interessert. 

For litt under tre uker siden så skrev jeg en liten post kalt "En drone for Obama" hvor jeg argumenterte for at drone-politkken til USA i Jemen skapte flere fiender enn den tok ut. Bakgrunnen for den posten var et drone-angrep rettet mot hjemstedet til tidligere president Ali Abduallah Saleh, Sanhan. Mannen som man ønsket å "ta ut" var Adnan al-Qadhi, en velkjent sympatisør av Al-Qaida, men ikke noen umiddelbar trussel for hverken jemenittiske eller amerikanske styresmakter. Al-Qadhi ble truffet av en drone i bilen han satt, sammen med sin sjåfør. Begge to ble drept momentant. 

I etterkant har det vært mye diskusjon om lovligheten med å ta ut folk som åpenlyst sympatiserer med terrorgrupperinger, men som hverken planlegger eller man kan bevise at har planer om å angripe vestlige og/eller jemenittiske mål. En av de få vestlige journalistene i Jemen, Adam Baron, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, har rett og slett tatt seg en tur til Sanhan for å undersøke hva som hendte med Al-Qadhi. Selve historien kan du lese her, og det er en tankevekkende historie. Det man sitter igjennom med etter å ha lest reaksjonene til  broren til Al-Qadhi er om slike angrep virkelig gjør verden tryggere. Alt familien ønsker er at Al-Qadhi skulle bli stilt for en domstol om han var skyldig i noe, men nå er han drept før hverken skyld eller annen medvirkning er bevist. Det har ført til en hevngjerrig familie som åpenlyst sverger hevn. 

I tillegg til reportasjen til Baron, så har han skrevet en personlig bloggpost på Gregory Johnsen sin meget gode blogg Waq al-Waq hvor han forteller hvor rart det er å være amerikansk journalist i et område hvor amerikanerne stort sett blir oppfattet som droner eller krigere. En meget lesverdig post fra en uredd og tøff journalist tittulert "after the drone"  som jeg vil anbefale alle å lese. Her får du også et inntrykk av hva Jemen er utenfor de større urbane sentrene og hvordan det føles på kroppen å bevege seg inn i situasjoner man er usikre på. God lesning.

Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 2)?

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors. (Gregory Johnsen)

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor.   (Amel Ahmed)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. I min forrige post så jeg på artikkelen i The New York Times. I denne posten går jeg inn i Frontline sin reportasje, som går inn i hjertet av hvorfor AQAP har vokst seg sterkere i Jemen.

PBS og programmet Frontline viste for noen dager siden en times dokumentar om en journalist som fikk se hvordan organisasjonen AQAP fungerte på innsiden. Filmen kan du se her, men bare om du bor i USA. Jeg har dessverre ikke fått sett den av den grunn, så om noen der ute vet hvordan jeg kan få det til, gjerne gi en lyd i kommentarfeltet. I tillegg til filmen har Frontline satt sammen et enormt stort materiale av dokumentasjon som for oss Jemen-interesserte er til å spise opp. Det er mye, det er grundig og det er nok den beste samlingen av informasjon og analyser tundt AQAP i Jemen jeg har sett på en lang stund.

I linken under kan du høre et intervju med fotograf Safa al-Ahmad om hvordan det var å befinne seg inne i AQAP land. Du kan finne mer om Safa al-Ahmad her. 
 

I tillegg har Frontline laget et meget fint interaktivt kart hvor en viser hvor de ulike drone-angrepene har truffet i Jemen de siste årene. Kartet er meget detaljert og kan finnes her.  Områdene hvor angrepene har truffet er innenfor området som jeg avgrenset i en tidligere post om AQAP og deres bakgrunn. Det meste imponerende  med Frontline sin dekning er en lang artikkel hvor de fokuserer på fem hovedpoenger. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen; Forholdet mellom Ansar Al Sharia og AQAP; Samarbeidet mellom USA og Jemen; Det amerikanske drone-programmet i Jemen og til slutt en diskusjon om det finnes andre alternativ enn droner? Jeg tenker gå kort igjennom disse fem punktene som du kan finner mer utbrodert i denne artikkelen som er en must-read for alle som har en interesse for Jemen.

De som uttaler seg om de ovennevnte punktene er mange av de samme jeg tidligere har nevnt her på bloggen. Greogory Johnsen, Michelle Shepard, Jeremy Scahill og Charles Schmitz. Greogory Johnsen har allerede skryt av Frontline på sin blogg og lagt ut hele intervjuet han gjorde på sine sider. I tillegg er det flere jemenittiske aktivister som @WomanfromYemen og @imothanaYemen. I tillegg er et par tidligere ambassadører intervjuet og sikkerhetseksperter. Den klart mest interessante personen av disse er tidligere ambassadør til Jemen Barbara Bodine som med sine erfaringer og avstand til makten gir mange meget gode betraktninger på før og nå i Jemen.

1. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen

The roots of Al Qaeda in the Arabian Peninsula can be traced back to the jailbreak in February 2006 [when] … 23 Al Qaeda suspects escaped from a maximum-security prison in Sana’a.  (Gregory Johnsen)

 Under dette punktet er Brodine intervjuet og hun sier rett ut at de ikke så på Al Qaida i Jemen som noe problem når hun kom dit i 1997. Antallet var usikker, men de var i hovedsak utlendinger. USA ble bedt om å hjelpe finansielt og militært, men avslo fordi de da ikke var en prioritert gruppe. Det var ikke før i etterkant av USS Cole bombingen de ble et fokusområde. Spesielt etter angrep fra AQ i Saudi i 2004 og 2005 hvor det ble slått hardt ned på gruppen og mange flyktet til Jemen ble det et fokus. Spesifikt fokus ble det på AQ etter den store fengselflukten i 2006.

En kan dele AQ i Jemen inn i to epoker. En frem til 2002 da daværende leder Abu ali Al Harithi ble drept i et drone-angrep. Det ødela nesten hele organisasjonen. Den andre epoken starter ved fengselflukten i 2006 da blant annet nåværende leder Nasir al-Wuhayshi rømte. I følge Gregory Johnsen er flukten hvor 23 AQ mistenkte rømte starten på det vi nå kjenner som AQAP. Denne grupperingen er bygget opp av ulike celler og er ikke så sårbar mot å miste sentrale ledere som man var tidligere. Ønskes det mer om dettte punktet så les første del i Frontline sin artikkel. 

2. Forholdet mellom Ansar Al-Sharia og AQAP

 Adopting the name Ansar al-Sharia has basically been a rebranding attempt. We know that Nasir al-Wuhayshi heads both AQAP and Ansar al-Sharia. (Gregory Johnsen)

 Ansar Al-Sharia er et relativt nytt fenomen. Man hørte først om dem for et år siden da en representant fra AQAP i et interjvu nevnte at dette var navnet de brukte for å introdusere seg for folk i Jemen. I følge Johnsen så vet man nå at navnet Ansar Al-Sharia er et forsøk på å forbedre sitt omdømme og at denne organisasjonen også styres av AQAP. Jeremy Scahill er enig med Johnsen og ser på Ansar al-Sharia som merkevarebygging og gi dem et bedre navn. 

Barbara Brodine kommer med noen interessante tanker. Hun ser på forholdet mellom AQAP og Ansar al-Sharia som dette samme som Taliban og AQ. Ansar er på mange måter AQAP sin egne Talibanorganisasjon. Problemet er om dette er rett at man har to ulike trusler, som må slås ned på to ulike måter. 

 If we could get the guys who really lead, really manage, really organize AQAP, if we were somehow able to get rid of them, I think Ansar al-Sharia would still be there. And you might even be able to make the case that if the Yemenis were able to get rid of Ansar al-Sharia, you might not necessarily get rid of AQAP. So they feed on each other. They support each other. They certainly are related, but they’re not identical. (Barbara Brodine)

3. Samarbeidet mellom USA og Jemen

Saleh played the U.S. like a piano on the counterterror issue. He realized it was a cash cow that also could benefit him politically. (Jeremy Scahill)

 Mye av det som diskuteres her har jeg tidligere pekt på i denne posten om Jeremy Scahill og hans tanker om forholdet mellom de to landene. Men noe er nytt. I følge Brodine så har USA bidratt mye økonomisk og militært for å bygge opp en slagkraftig anti-terror styrke, i og med at militæret i Jemen er dårlig utstyrt og lite lojalt. Men Saleh regimet skjønte raskt at denne hjelpen var en melkeku for staten og de har brukt trusselen om AQAP for alt det er verdt. Det som er et paradoks er at det er anti-terror enhetene som får alle pengene og treningen, mens den dårlige jemenittiske hæren er den som har kjempet mot islamistene og tatt tap. Det er med på å skape dårlig moral i hæren og et hat mot staten. 

Den nye presidenten Hadi er i lomma på USA i følge både Johnsen og Scahill. Han har lite støtte på hjemmebane og derfor helt avhenging av støtten fra Saudi og USA for å ha støtte nok til å sitte på toppen. I tillegg er fokuset til USA kun på terrorisme, mens Jemen sliter med sult, mangel på vann og en enorm dårlig økonomi. Dette fokuset gjør at USA har liten støtte blant Jemens befolkning og dermed er med på å skape motstanden de selv kjemper mot. Scahill sier det enkelt:

The message the U.S. has sent to the Yemeni people is: We see how bad life is for you, but, but, but, terrorism terrorism, terrorism. And terrorism!

 Barbara Bondine er inne på samme tanker og tar selvkritikk. Hun peker på at den eneste amerikanske diplomat man ser besøker Jemen er anti-terror rådgiver John Brennan og det gir et inntrykk av at USA bare bryr seg om terrorisme. Av den grunn er det ikke så rart at Jemen spiller et spill rundt dette med terrorisme for de ser at dette er eneste mulighet å hente ut støtte fra USA. Alt vi vil gi penger til må ha en tilknytting til kampen mot Al Qaida. Det tror Brodine personlig er en feil taktikk.

4. Det amerikanske droneprogrammet

Dette er mye av det jeg pekte på i Del 1, hvordan drone-programmet har utviklet seg under Obama. Der avsluttet jeg med å vise til angrepet i Majala i 2009, et angrep som drepte mange sivile. Jeremy Schill viser at den amerikanske politikken rundt drone-angrep endret seg i Jemen etter denne tabben. Nå er det ennå mer hemmelighetskremmeri og CIA står ofte bak det som skjer. Problemet ifølge Scahill er at det er mange bevis på at USA har stolt på regelrett feil etterretning som de har fått fra jemenittiske myndigheter og det har ført til at regimemotstandere har blitt drept, ikke AQAP affilierte

Barbara Brodine fortsetter denne tankegangen og jeg velger å sitere hennes kloke betraktninger: 

I think we underestimate how damaging the drone strikes are to our general level of support in Yemen, and I don’t think we’ve fully interalized what’s going on in the south, and is taking on the characteristics of an insurgency. Young Yemenis want our support until we mention the drones, which they see as killing innocents, whether or not you can make an empirical case that we’re killing the bad guys. … The[re is a] cost-benefit analysis that you always have to do with drones: Is the target worth the cost of the collateral damage? I’m not sure that the targets are high enough value to warrant the political loss. …

 Gregory Johnsen peker også tilbake til Majala og mot det Brodine sier. Han mener at videobilder av døde barn og kvinner, med missiler merket "made in US" ved siden av ikke er god reklame for USA og dette brukes for å rekruttere folk til Al Qaida.

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors.

 Scahill følger opp denne tankegangen og argumenterer for at droneangrepene gir folk en ikke-ideologisk grunn til å hate USA, noe som er farlig. Det kan bidra til at organisasjoner som Ansar Al sharia som er basert på ideologi greier å rekturtere folk som ikke støtter deres tanker, men som ønsker å kjempe mot USA og dere inngripen i Jemen. 

Michelle Shepard er også spurt om hva dronene gjør med folk i Jemen. Hun peker, i likhet med de andre, på at angrepet i Majala er en utløsende faktor for den motstanden man nå finner i Jemen. Og hun henviser til flere eksperter som mener at Ansar al-Sharia startet sin gruppe. Skaden man kan ha påført sin egen kamp for sikkerhet i USA er undervurdert av Obama-administrasjonen ifølge Shepard. I tillegg peker Shepard på en ting som altfor ofte blir oversett eller misforstått i Jemen. Stammenes rolle:

In addition to the outrage these killings evoke, there’s also the fact that tribal allegiances drive much of Yemen. Too often this is confused in the West as support for AQAP’s ideology. Take for instance the protection Awlaki enjoyed before his death. Much of that was thanks to his family’s powerful tribe connection, not support in the ideology he espoused. So if the use of “signature [strikes]” – those that target regions instead of individuals – erroneously kill tribal leaders, women or children, the blowback is an increase in anti-U.S. sentiment of which AQAP will deftly capitalize.

Det at stammene i området ikke har noen andre valg enn å støtte AQAP grupper i deres området vil føre USA inn i flere problemer. Atiaf Alwazir (alias WomanfromYemen) mener også at droneangrepene på lang sikt bare vil skade alle parter. På kort sikt så ser hun at det kan ha en effekt, men det hjelper ikke om det i lengden bare vil skape et mer ustabilt Jemen som da vil skape spillerom for ekstremistiske grupper. Hun viser også til at Anti-amerikanisme har økt betraktelig de siste årene, noe som er skummelt. I tillegg viser hun at mange innbyggere i Abyanprovinsen er fått forbud mot å forlate sine hjemområder av militante islamister. Det betyr at de er blitt fanger i sine egne hjem og går rundt hele tiden og frykter at droner skal bombe husene deres. Det sinnet som da bygger seg opp har da heller ikke noen annen vei å komme ut en å bli med i de islamistiske gruppene som Ansar Al Sharia, som da bygger seg sterkere på hatet mot USA. 

Ibrahim Monthana (alias @IMothanaYemen) støtter denne kritikken mot dronene og peker på faren som mange har sett, nemlig at ikke-ideologiske personer blir med i en ideologisk organisasjon for å kjempe mot USA. 

Like many others in Yemen, I believe the drone program and strikes succeeded the most in the “Talibanization” of tribal areas and radicalizing people who are not ideologically related to the radical militants in the country.

5. Finnes det andre alternativer enn droner

Så hvilke alternativer finnes det til å angripe med droner? Alle ekspertene er enige i at en invasjon eller bakkekrig alias Irak bare vil gjøre vondt værre og man kan ikke la AQAP jobbe uforstyrret, for de har vist at de er en trussel mot USA gjennom "underbuksebomberen" og nå sist bomben som en saudisk dobbeltagent fikk av AQAP. 

Charles Schmitz peker på en viktig ting. At det må skje noe inne i Jemen for å få bukt med AQAP. Det må legges incentiver til rette slik at stammene ikke ser det som fordelaktig å samarbeide med disse gruppene og heller vil samarbeide med militæret i kampen mot dem. Historien viser at grupper som Ansar Al Sharia bare har hatt suksess når statlige grupper kjemper mot hverandre og de kan utnytte vakuumet. De har ikke lyktes i stor grad med å ta kontroll over områder og holde dem lenge. Schmitz mener at man i større grad må støtte jemenittiske styrker slik at de kan kjempe mot disse gruppene som man også ser i Afghanistan. Folket og stammene må få troen på at myndighetene står på deres side. 

If tribes feel that the government is fair and can be trusted then they will side with security forces against Al Qaeda. The U.S. administration claims that Yemen is an ungoverned space in which Al Qaeda can operate freely, but Yemen is not ungoverned. There is local law and local society. (Schmitz)

Scahill følger opp dette punktet. Han sier rett ut at USA ikke har nok kunnskaper om Jemen og derfor etter hans mening gjør feil etter feil. 

If the U.S. invested more in studying Yemen and developing non military ties with Yemeni groups and tribes, I believe that there are many creative paths to take to confront the relatively minor, non-existential threat of terrorism emanating from Yemen.

 Schmitz peker til slutt på at USA  har fått til mye av dette i Irak når de i sammarbeid med lokale krefter fikk dem til å kjempe mot AQ. Dette finnes allerede en del slike lokale komiteer i Abyan som kjemper mot AQAP og disse bør man innlede samarbeid med og støtte, i stedenfor å bombe de områdene hvor disse kreftene holder til. Da risikerer man at de vender seg mot USA.

I bunn og grunn så er det viktig med et fokusområde som er bredere enn bare terror. Man må inkludere alle problemene i Jemen for at man skal kunne få en slutt på disse problemene. mangel på mat, mangel på drikkevann, fattigdom og en økonomi i fritt fall fører til at ekstreme grupper får støtte. Som Amel Ahmed sier det:

Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor. 

 Så enkelt kan de sies. Dessverre er det ikke like enkelt å gjennomføre. 

Jemen: Gisler, Reuters og kaos som vanlig.

Det er mye som skjer i Jemen, selv om det ikke når opp som hovedsak på norske nyhetssendinger. Den siste uken har landet vært preget av kamper i sør, spesielt i Taiz og ennå lengre sør. Ellers har stikkordene vært gisler og Reuters.

Som jeg skrev for en drøy uke siden så virker det som om de væpnede kampene i hovedsak er konsentrert rundt Taiz. Byen som av flere og flere blir døpt Jemens Benghazi. For noen dager siden slapp den amerikanske freelance journalisten Jeb Boone en bloggpost på sin egen blogg hvor han diskuterer om Jemen er på vei mot en væpnet opprør og hva det egentlig har å si for konflikten. Jeb Boone (@jebboone) har bodd over et år i Sana'a før han dro hjem til Amerika for noen måneder siden og er av de journalistene jeg mener har dekket Jemen best, utenom Laura Kasinof. I bloggposten An armed uprising? spør han hvorfor man er skeptiske til at jemenitter tar til våpen mot styresmaktene ettersom de i et halvt år regelrett har blitt skutt ned hver gang de har forsøkt pasifistiske metoder. Meget anbefalt lesning og tankevekkende.

Ellers så har uken vært preget av at Al-Qaida (eller man tror iallefall det var dem) har løslatt tre franske hjelpearbeidere som har vært holdt fanger i over seks måneder. Løslatelsen har vært dekket i flere aviser og The Guardian hevder at Sultan Qaboos i Oman har hatt en finger med i spillet. The National har bilde av de to kvinnene og den ene mannen i sin artikkel og hevder at det ble utbetalt løsepenger for gruppen. Det er allikevel et par ting som skurrer litt for min del.

Kidnappinger i Jemen er veldig vanlig. Det er blitt brukt av stammer i rurale områder ofte for å legge press på myndighetene og de som er kidnappet er sjeldent i fare. Ofte blir man løslatt etter et par dager, når kravene er blitt innfridd. Problemet er at Al Qaida også tok i bruk kidnappinger i begynnelsen av årtusenet, men i motsetning til stammene i området så drepte de sine gisler. Derfor er det overraskende at Al Qaida nå benytter seg av muligheten til å be om løsepenger, noe som kan tyde på at kidnapperne ikke har like sterk tilknytting til AQ som man først kunne tro. Jeg har hørt flere meget artige kidnappingshistorier, jeg skal se om jeg kan finne dem igjen og gjenfortelle dem en annen gang.

Til slutt så har pressedekningen av Jemen de siste dagene vært preget av Reuters. Og dessverre ikke fordi de har laget gode saker, heller tvert i mot. Det har i flere år vært kjent av Reuters korrespondent i Sana'a også jobber som oversetter for President Saleh, men det har aldri kommet offentlig frem. Journalist Brian Whitaker i Guardian har belyst dette flere ganger i sin blogg og pekt på problemet med at Reuter ikke oppgir tilknytningen til sin journalist og dermed vil alt det de rapporterer må tas med en klype salt.

Hele historien til Mohamed Sudam, Reuters medarbeideren, startet da general Ali Muhsin tok ham til fange fordi han jobbet for president Saleh. Dette reagerte journalister i Jemen sterkt på og krevde han løslatt siden han var journalist, noe Ali Muhsin hevdet han ikke viste. Hele historien kan du lese i New York Times skrevet av alltid dyktige Laura Kasinof. Reuters har i ettertid gått ut med støtte til sin journalist, uten å egentlig svare på beskyldningene som er satt frem. På twitter har hashtagen #shameonreuters gått seg varm og demokratiaktivister har gått meget hardt ut mot pressebyrået.

Det er ikke bra for et nyhetsbyrå, spesielt når det er internasjonalt, å ha en medarbeider som også er lønnet av presidenten som er en part i konflikten han dekker. Problemet i Jemen er at ingen er nøytrale, verken pro eller anti Saleh aktivister kan berope seg nøytralitet. Det Reuters uansett må gjøre er å opplyse leserne om at Mohammed Sudam ikke er en helt nøytral nyhetsjournalist, men en medarbeider de har som dekker konflikten mens han jobber for myndighetene. Og det bør man kunne forvente av et internasjonalt nyhetsbyrå synes jeg.

Saudi Arabia: Hvor mye kan man kreve av en norsk journalist som dekker Gulfen? Angående VG og Aftenposten sin dekning av Saudi Arabia sin nye kronprins

I dagens VG.no og Aftenposten på nett så finnes det en artikkel om den nye kronprinsen i Saudi-Arabia som jeg omtale her for noen dager siden. I tillegg var selve artikkelen lagt opp slik at man kunne få inntrykk av at her ville avisen eller journalisten fortelle oss lesere om hvilken betydning dette ville ha for Saudi-Arabia og omverdenen. Slik artikler er en mangelvare, altså analyser av endringer i utenrikspolitiske forhold, og jeg setter pris på at landsdekkende aviser forsøker å bedrive opplysning om verden rundt oss. Men artikkelen som dukket opp var dessverre noe av det svakeste journalistiske produktet jeg har lest på en god stund.

Artikkelen var skrevet av NTB, uten at noen journalist var oppgitt som forfatter og publisert både i Vg og Ap. VG sin artikkel ser du her, Ap.no sinartikkel her.

Det er flere ting jeg føler jeg må poengtere, og som jeg mener avishusene bør tenke over før de publiserer slike artikler. Først og fremst så lurer jeg på hvor redaktøransvaret/vaktsjef ansvaret ligger når man henter artikler fra nyhetsbyråer. Stoler man fullt og helt på innholdet eller vurderer man disse artiklene på lik linje som egenproduserte artikler? I tilfellene over, så virker det ikke som om noen har lest korrektur eller gått kritisk igjennom innholdet.

Det jeg gjør på denne siden er å skrive en blogg. Det er ofte mer subjektive meninger, ispedd analyser og tanker som ofte har form av å være objektive, men som sjeldent er det. Det er derfor dette er en blogg.

Avishus, aviser og medier bør skille seg fra blogger, ved at de forsøker å formilde det som skjer i verden og sette dette inn i en kontekst, helst så objektiv som mulig. Skal man komme med argumenter eller påstander om en sak, så bør disse være veldokumenterte og ha belegg. For at avisene skal ha en troverdighet som en pålitelig nyhetsformidler så er det etter min mening viktig at de skiller seg fra mer subjektive informasjonskanaler som blogger, twitter og andre sosiale medier. Ser man på artikkelen publisert på nettsiden til de to største avisene i Norge, så mener jeg den ser ut som et dårlig skrevet blogginnlegg. Og det svekker mest av alt troverdigheten til aviser, journalister og dem som ønsker at det å være journalist er noe mer enn å skrive hva man tror. Det innebærer research, kildenettverk, belegg på påstander og et mål om å beskrive virkeligheten slik den er. Artikkelen under mangler alt dette, og jeg skal gi dere noen eksempler. 

Aldrende kronprins overtar i Saudi-Arabia

NTB

Saudi-Arabia får ny kronprins, men noen ny kurs i det erkekonservative og strengt islamske oljelandet er det ingen som venter.

I et land der kongen nærmer seg 90 år, og den forrige kronprinsen nylig døde i en alder av 80, kommer det ikke som noen stor overraskelse at valget av etterfølger falt på en 78-åring.

Kronprins Sultan døde av kreft på et sykehus i New York sist uke, etter mer eller mindre å ha styrt Saudi-Arabia siden kongen ble syk i 1995. Ved sin side har han hatt broren Nayef, som har hatt den viktige posten som innenriksminister i snart 40 år.

Dette er en påstand som er regelrett feil. Kong Fahd, den forrige kongen ble syk i 1995 og det var en maktkamp mellom Sudayri brødrene (Sultan, Nayef) og fløyen til nåværende Kong Abdullah. Når Fahd døde i 2005, tok Abdullah over og har styrt Saudi frem til nå. Sultan har stort sett vært syk de siste ti årene og har nesten ikke vært involvert i statsadministrasjonen. Nayef derimot, har allerede før han ble kronprins tatt over mye av Sultan sine oppgaver. Det er derimot korrekt at Nayef har vært innenriksminister i 40, men det er det eneste som er korrekt. Av den grunn er denne påstanden helt feil, spekulativ og har ingen belegg. 

Steil

Torsdag kom kunngjøringen om at Nayef, som er kongens halvbror, var utnevnt til kronprins. Få tror at det bærer bud om demokratiske reformer.

Nayef har opp gjennom årene markert seg som en steil motstander av å gi kvinner rettigheter, og han har vært en ivrig sjef for mutaween, religionspolitiet som med hard hånd sørger for at ingen bryter de strenge sharialovene.

Dette er i utgangspunkt riktig, men jeg forventer av en landsdekkende avis at man opplyser om hva man legger i ulike begreper. For det er helt feil at det er Mutaween som som «sørger for at ingen bryter lover». Det er det politiet som gjør. Det religiøse politiet har ingen politimyndighet, de ligner på vektere i vårt samfunn. De kan bare anholde folk om de har med seg politimenn. Og de har et meget lite ansvarsområde. I tillegg er det skummelt av en avis å bruke normative ord som «ivrig sjef» «hard hånd» «strenge lover». Det kan jeg bruke når jeg skriver en blogg, men en avis bør ikke uten å belegge sine påstander hevde slik ting i løse luften. 

Som innenriksminister har han også sørget for å plassere enhver antatt opposisjonell bak lås og slå, og han kommer neppe til å åpne fengselsportene, verken som kronprins eller om han en dag skulle bli konge.

Her må slike påstander dokumenteres. Når man skriver «enhver antatt opposisjonell» så forventer jeg som leser at dette kan dokumenteres gjennom noen form for belegg. Nå vet jeg at dette ikke er sant, for det finnes mange opposisjonelle i Saudi-Arabia som åpent uttrykker sin motstand mot styresettet. Et eksempel er @MFQahtani på twitter. Og hva menes med å «åpne fensgelseportene»? For hvem? Hadde journalisten her gjort jobben sin så hadde han fått med at Nayef er skeptisk til opposisjonelle krefter og belagt dette med dokumentasjon som er å finne andre steder enn i hans eget hode.

Ifølge fredagens kunngjøring fortsetter han i posten som innenriksminister, med sønnen prins Mohammed bin Nayef som viseminister.

Våkent øye

Mens andre regimer i araberverdenen har falt som dominobrikker i år, har det vært få tegn til uro i Saudi-Arabia.

Omverdenen holder alltid et våkent øye med verdens største oljeeksportør, men lukker det når regimet halshogger dødsdømte eller steiner kvinner som har «krenket» islam.

Les denne setningen og se om en slik argumentasjon er verdig en nyhetsartikkel i en avis. Hvem er omverdenen? Jeg forstår argumentasjonen, men her må da journalisten vise til eksempler, til land, til hendelser osv. Å komme med en slik spekulativ subjektiv påstand uten annet enn retoriske vinklinger er en bloggsport, ikke en journalistsport.

En stabil oljeforsyning har i Vestens øyne alltid vært viktigere enn menneskerettigheter, ikke minst sett fra USA som kjøper brorparten av landets oljeproduksjon.

Det samme her. Hadde dette vært skrevet i en subjektiv blogg, så hadde det vært dårlig, men det er tross alt en blogg. Men dette er en avisartikkel. Da kan du ikke hevde, uten å belegge deg at olje alltid har vært viktigere enn menneskerettigheter for Vesten. Hvem er vesten?

Smilende norske oljeministere har heller aldri hatt demokrati og menneskerettigheter høyt på dagsorden under sine besøk i Saudi-Arabia, som dermed har sluppet betydelig lettere unna enn andre land i regionen.

Hvordan vet journalisten at alle oljeministre som har vært i Saudi har vært smilende? Og aldri brydd seg om demokrati? Det går enda rykter om besøket til Aslaug Haga i Riyadh da hun i en tale høvlet over Saudi-Arabia og manglende menneskerettigheter når hun var der.. Diplomatisk sett en katastrofe, og en skikkelig bommert realpolitisk, men hun smilte lite. Jeg sier som tidligere, man kan ikke hevde slikt i en nyhetsartikkel om man ikke belegger seg bedre. 

Som vokter av islams to største helligdommer Mekka og Medina, nyter Saudi-Arabia også stor innflytelse i den muslimske verden. Landet bidrar dermed til å begrense Irans innflytelse, og de saudiske prinsene har derfor gode venner i Washington.

Nøkkelrolle

Mens prins Nayef trolig er en garantist for det bestående, knyttes det mer spenning til hvem han trekker med seg oppover i hierarkiet.

Observatører tror prins Salman kommer til å få en nøkkelrolle, slik Nayef har hatt siden 1970-tallet.

- Før eller siden blir han kronprins, sier en tidligere diplomat i landet til Reuters.

Prins Salman har som guvernør i Riyadh åpnet byen og landet for utenlandske turister og investorer, han er en sterk tilhenger av økt samarbeid med Vesten og omgir seg med unge og velutdannede teknokrater.

Selv om også han har passert 75 år, kan det resultere i et generasjonsskifte der kongens brødre i økende grad plasseres på sidelinja, til fordel for barnebarna, tror diplomaten.

Det i seg selv vil bli sett på som noe av en revolusjon i Saudi-Arabia. (©NTB)

Siste del, ja der gjør journalisten jobben sin. Han bruker kilder til å belegge sine påstander, noe som gjør den troverdige og han henter ikke argumenter ut fra sitt eget hode. Dette med Prins Salman er spennende og det er helt korrekt at man antar at Nayef er siste bror av Ibn Saud som vil sitte med makt, etter han vil det trolig bli barnebarn av grunnleggeren av Saudi Arabia Ibn Saud. 

Jeg må understreke at jeg vet at Saudia Arabia har mange svin på skogen når det kommer til menneskerettigheter, kvinners stilling, demokratiske reformer osv. Men skal man ta tak i slike problemer så hjelper det lite at aviser trykker slike ureflekterte artikler som verken bidrar til opplysning eller oppklaring av hva som skjer i landet. Samme hvor uenig man er i et lands styresett og politikk, så forventer jeg at man argumenterer imot dette som en journalist når man jobber i en avis, ikke som en trangsynt blogger. 

Mitt poeng etter at norske aviser ikke kan fortsette å skrive som subjektive bloggere om de vil bli tatt seriøst som nyhetskilder. Det må kunne forventes at folk som blir betalt som journalister også arbeider som journalister. Og eksemplet over er mest av alt et bevis på manglende kunnskap og ferdigheter om et emne. Og hva gjør en journalist da. Ja han eller hun gjør research for å finne informasjon. Eksemplet over er et bevis på hvordan man ikke gjør research, man henter ikke informasjon ut i fra sitt eget hode, men fra ulike kilder som kan bidra til å opplyse en sak grundigere.