Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation

I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:

By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)

Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her) 

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.

Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)

Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

Jemen: Kidnappinger, kaos i distriktene og AQAP

Jemen er igjen på nyhetsradaren og dessverre er det dårlige nyheter denne gangen også. En norsk FN-medarbeider ble kidnappet i Sana’a og ført ut av byen til Marib-regionen av en stamme som ønsker å presse sentralmyndighetene til å løslate en av deres ledere fra fengsel. For dem som ønsker informasjon og følge utviklingen av denne saken så anbefaler jeg å følge hashtagen #freegert på twitter. 

Det er ikke uvanlig at utlendinger blir kidnappet i Jemen og brukt som pressmidler mot myndighetene. Så vidt jeg vet så er det veldig få eksempler på at ofrene har blitt skadet eller drept når det er stammegrupperinger som står bak. Det er noen eksempler på gisler som har blitt drept, men de har da vært holdt av islamistiske eller væpnede grupperinger, noe som ikke er tilfelle denne gangen. BT har en oversikt over kidnappinger i Jemen de siste årene som viser akkurat dette.  Det er til og med flere historier om turister som har blitt kidnappet og som senere har sagt at det var en flott og hyggelig opplevelse. «Gislene» i slike kidnappinger pleier å bli behandlet svært bra, som en æresgjest, og for dem som kjenner jemenittisk gjestfrihet så er det ikke lite. Jeg både håper og tror at dette vil løse seg, men det vil trolig ta litt tid.

Kidnappingen har fått bred dekning i norsk media, som også viser at de kan dekke Jemen grundig om de må. Både VG og Bergens Tidende har hatt flere grundige saker hvor de får frem kompleksiteten i denne kidnappingen. Foreløpig så ser det ut til at forhandlingene har gått litt i stå, men de fleste tror fortsatt på en fredelig løsning. Jeg tenkte å gi litt bakgrunnsinformasjon for å opplyse i alle fall.

Området Marib hvor den kidnappede nordmannen er ført til er et provinsområde uten noen form for sentralstyre. Her er det stammene som i det store og det hele styrer, og makten i Sana’a har lite de skal ha sagt. Spesielt etter et mislykket droneangrep i 2010 som var rettet mot Al-Qaida grupper, men som drepte guvenøren i området i stedet. Dette har i ettertid ført til at forholdet mellom sentrale myndigheter og stammegrupperinger i Marib har vært meget dårlig. Marib er også området hvor både oljeledninger og strømforsyning befinner seg og det har siden 2010 nesten vært månedlige angrep på disse installasjonene som et tilsvar på drapet på guvernøren.  Dette blir gjort med samme baktanker som kidnappingen, nemlig å presse myndighetene for penger og få innfridd krav. Under revolusjonen det siste året så har Marib i praksis vært selvstyrt og kidnappinger har nesten ikke eksistert, rett og slett fordi det ikke har vært en sterk sentralmakt å presse som tidligere. En av grunnene til at Saleh satt (og muligens ennå sitter) så lenge i presidentstolen var at han var en mester i å spille ulike stammegrupperinger opp mot hverandre og et av virkemidlene til stammene for å få hans oppmerksomhet var kidnappinger. Og kidnapping av en utlending fører til mye mer oppmerksomhet enn en jemenitt. Den siste måneden har denne typen kidnappinger eller utpressingsforsøk økt igjen i Jemen, noe som tyder på at stammene nå ser at sentralmakten i Sana’a har greid å etablere seg sakte opp igjen. Uansett så viser dette bare igjen hvor kaotisk og vanskelig Jemen er å forstå, men jeg vil bli veldig overrasket om det ikke kommer en fredelig løsning på denne kidnappingen, selv om det kan ta tid. 

Kaos i distriktene

Det som er mer skummelt fortiden er utviklingen både i sør og nord i Jemen, hvor det i mye større grad enn før er kaotisk og voldelig. Houthiene i nord har de siste månedene stadig havnet i væpnet kamp mot militære avdelinger av opposisjonsgruppen Islah, i tillegg til kamper mot regulære styrker fra myndighetene. Og tapstallene er veldig høye. I sør kjemper Ansar Al-Sharia ennå mot myndighetene i Zinjibar, i Abyan provinsen, uten at noen ennå egentlig vet hva som foregår. Ansar al-Sharia er trolig en gruppe som sympatiserer/tilhører AQAP (Al Qaida in the Arabian peninsula), uten at dette er formelt bekreftet. De har kjempet i sør i over et halvt år og de menneskelige konsekvensene er store. Flere titalls tusen er drevet på flukt og forholdene for dem som ennå er igjen i området er fryktelig. Og verre blir det.

De siste dagene har det kommet flere rapporter på at AQAP eller grupper som sympatiserer med dem har overtatt en by i Al-Baida regionen kale Rada’a, en by som tidligere var mest kjent for sine gamle fortidsminner. Og som på samme måte som i Zinjibar så er det umulig å vite hva som egentlig foregår.  I en bloggpost på Longwarjournal argumenteres det for at det er svogeren til Anwar Al-Awliki, Tareq al Dahab, som leder gruppen som nå har overtatt kontrollen i Rada’a, en by på rundt 60 000 innbyggere. De skal ha sverget sin troskap til AQ sentralt og lederen Ayman al Zawahiri. Men det er ulike forklaringer på hvordan dette har foregått.

Flere jemenittiske kilder hevder at myndighetene forlot byen og lot gruppen overta uten kamp, noe som flere hevdet også skjedde i Zinjibar. De mener dette er myndighetenes forsøk på å vise at uten dem ved makten så vil AQ ta over Jemen og gjøre landet til det nye Afghanistan. Andre mener derimot at dette er en reel trussel og at AQ i løpet av det siste året har styrket seg og utnytter maktvakuumet som er blitt etterlatt.  I tillegg så peker flere Jemen-eksperter på at kampene i Rada’a også har en stammekonflikt i seg, ved at stammeføderasjon Al Qayfah er involvert. Tareq Al Dahab er en sentral skikkelse i denne stammen, men det hevdes fra andre hold at han ikke er leder eller representerer Al-Qayfah. Kort fortalt kan det som skjer i Rada’a oppsummeres slik, etter Gregory Johnsen's ord:

@gregoryjohnsen: Anyone who tells you they know what is happening in Rada today (AQAP) probably doesn't.

For å oppsummere. Kidnappingen av den norske FN medarbeideren er tilnærmet en “normal” hendelse, som forhåpentligvis vil ende med en fredelig løsning, som det oftest gjør. Derimot er kampene både i sør, nord og nå også i Rada’a faretruende og peker på et Jemen som ikke er stabilt nok til å avholde presidentvalg allerede i slutten av februar. Fortesettelse følger, forhåpentligvis med litt mer optimisme.