Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.

Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:

De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.

I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:

Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.

Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP

Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.

I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.

Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia

Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013

Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.

Jemen: Journalister blir ansett som terrorister, løslatelsen av Abdulelah Haider Shaye

I føljetongen "nyheter som får stor oppmerksomhet internasjonalt, men lite oppmerksomhet i Norge" er vi kommet til nyheten om at den jemenittiske journalisten Abdulelah Haider Shaye endelig er løslatt fra fengsel. I fjor vår skrev jeg en lengre artikkel om Shaye som høyst sannsynlig ble fengslet siden han avslørte at et amerikansk droneangrep i Jemen rammet kvinner og barn. Ønsker du bakgrunn for Shaye-saken så bør du lese den før du går videre.

Shaye har blitt støttet av mange menneskerettighetsorganisasjoner som har krevd hans løslatelse i tre år og nå er han endelig en fri mann. Eller fri mann er å dra det litt langt. Han har fått husarrest de neste to årene, i tillegg til et tre års reiseforbud. Det innebærer at han ikke kan utøve yrket sitt og heller ikke kan reise ut av hovedstaden Sanaa. De fleste har applaudert at President Hadi har løslatt Shaye, men det er også blitt påpekt av blant annet Amnesty at det ennå er en del ting som er ubesvart. Det er allikevel noen som ikke er fornøyd med at en journalist er løslatt, nemlig USA.

Ironisk nok har USA flere ganger offentlig uttalt at rettsystemet i Jemen ikke holder mål og at hele landet er korrupt. Allikevel er de skuffet og bekymret over at en journalist som er dømt i dette korrupt og uholdbare rettsystemet er løslatt. Jeremy Scahill som jeg tidligere har nevnt her på bloggen har i en liten twittertirade sammenfattet paradoksene

Fortiden leser jeg boken "Dirty Wars" av nevnte Scahill, som slakter amerikansk utenrikspolitikk de siste 20 årene. Om bare 20 % av innholdet i boken er korrekt så er det ganske sjokkerende lesning. Scahill har også laget en dokumentarfilm med samme navn og i den filmen berøres arrestasjonen av Shaye. I dagens Democracy Now blir Scahill intervjuet om både filmen og Shaye og om det som påstas er sant så er det en ganske sjokkerende historie.

Det er en historie om en tøff journalist som på egenhånd avslører amerikanske angrep på sivile jemenitter, som blir truet med fengsel om han ikke holder kjeft og som til slutt havner i fengsel grunnet sin journalistiske gjerninger. I tillegg blir han holdt innesperret fordi president Obama personlig grep inn og ba tidligere president Saleh om det (Linken viser telefonsamtalen mellom de to). Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Democracy Now under her og gjøre opp deres egen mening:

Kort sagt er arbeidsvilkårene for kritisk journalistikk blitt verre. Saken til Shaye viser hvor tøft det kan være å jobbe for sannheten når man har en mektig fiende som Det hvite hus i nakken.

Jemen: Nytt nummer av Inspire truer med soloterrorisme mot Norge

Dagens store nyhet fra den arabiske halvøy er at AQAP har sluppet sitt nye nummer av "magasinet" Inspire, et engelskspråklig propagandamagasin som er ment å inspirere radikaliserte engelskspråklige muslimer i Vesten. De fleste hovedstadsavisene i landet har slått saken stort opp, da spesielt at Norge er nevnt en gang i bladet. Dette er det tiende nummeret av Inspire som er sluppet siden 2010 og det er ikke uten grunn at dette nummeret slippes akkurat nå. Jeg tenkte å gi en innføring i hva dette magasinet egentlig er for noe, og hva som egentlig står der.

Først en kort historisk bakgrunn. Det har tidligere vært skrevet litt om Inspire her, da i sammenheng med nordmannen som mistenktes å samarbeide med AQAP i Jemen. "Bladet" ble startet opp i 2010 og var redigert av den amerikanske muslimen Samir Khan, som flyttet til Jemen for å kjempe mot sitt hjemland. De fleste tror allikevel at hjernen bak Inspire var den amerikanske Anwar al-Awliki, kjent for å ha vært en inspirasjonskilde både for "undertøysbomberen" og skytteren på Fort Hood. Målet bak Inspire er å nå ut til engelskspråklige muslimer, hovedsaklig i USA og England, som ikke leser eller forstår arabisk og da spesielt de små radikaliserte gruppene som allerede lever i opposisjon til sitt hjemland.

I motsetning til hva mange tror så var ikke Awliki en ledende figur i AQAP mens han levde, men han var en meget viktig brikke i å få formidlet budskapet deres ut til nye grupper. For mens AQAP i Jemen de siste årene har hatt et lokalt fokus, hovedsaklig gjennom søsterorganisasjonen Ansar al-Sharia, så var fokuset for gruppen rundt Awliki rettet mot Vesten. Inspire og Awliki sin påvirkningskraft ovenfor vestlige radikaliserte muslimer er trolig også hovedgrunnen til at USA flere ganger forsøkte å drepe sin egen statsborger. De lyktes 30. september 2011, og i samme angrep ble Samir Khan også drept, noe som viser at disse samarbeidet tett. Men selv etter drapet på gallionsfiguren Awliki så har AQAP fortsatt å gi ut Inspire.

Så hva er egentlig dette magasinet? Jeg velger bevisst å ikke linke til kopien av Inspire, for jeg vil ikke bidra til å gi det mer distribusjon enn nødvendig. Men jeg skal gi et par eksempler på hva man kan finne der. Den første tanken som slår en når man leser igjennom Inspire er at bladet forsøker å være et moderne "Natt og Dag-aktig" blad (uten sammenligning forøvrig) ved at det er lagt masse arbeid i design, fonter og utseende. Det ser fancy ut. Innholdet derimot er ubehagelig, ekkelt og skremmende å lese. Starten er fylt med "en leder" fra redaktøren og reaksjoner fra vestlig media på tidligere utgaver. Hovedsaken er kampene som utspilte og utspiller seg i Mali mellom jihadister og franske styrker, i tillegg til et fokus på soloterrorisme. 

Deretter følger en såkalt "spørsmål og svar" spalte, og det er her Norge dukker opp. Spørsmålet dreier seg om soloterrorisme, og det kommer frem at AQAP oppfordrer til slike aksjoner av flere grunner. Jeg vil ikke utdype det her. I siste avsnitt står det:

We call all Muslims in the West in general, and in the USA, UK, France, Denmark, Norway and Italy in particular to embrace this new tactic. 

Det er alt som nevner Norge i hele magasinet på 32 sider. At man så åpent oppfordrer til terror i navngitte land er uansett noe å bite seg merke i. På mange måter er det vanskelig å ta dem seriøst, for mye av det som publiseres er så barnslig og i samme ånd som publiseres i nettavisenes debattseksjoner. Men så er det også noen trusler som er så åpenbare at det er skummelt. Jeg velger å publisere et eksempel bare for å vise hvor drøyt det egentlig er. Bare for å understreke, dette er avskyelig. 

 Og galskapen fortsetter.

Dette er ikke alt. Det finnes "annonser" for hvor galt det er gått i Vesten når homofile kan gifte seg, en hel side er satt av til slik propaganda. Ellers tar Inspire seg friheter og mener at oppstanden i den arabiske verden egentlig var til støtte til Osama Bin Laden, og at alle salafigrupperinger i disse landene støtter dem fullt ut. Alt er ren og skjær propaganda, og ekkelt å lese. Jeg mener allikevel at det ikke er noe vits å prøve å tie dette i hjel, det må frem i lyset og det må understrekes hvor virkelighetsfjernt dette er. På den andre siden må det også frem i lyset for at det skal tas alvorlig, for dette er ikke guttestreker fra et par menn i fjellheimen i Jemen. Dette er målrettet propaganda for å skremme, inspirere og bygge en merkevare. Merkevaren Al Qaida. 

Det er ikke uten grunn at magasinet kom akkurat nå. For en noen måneder siden ble det bekreftet at nestkommanderende i AQAP Sa'id al-Shahiri ble drept i et droneangrep. For et par dager siden ble det bekreftet at hans etterfølger er på plass. 

Rubaysh, tidligere fange på Guantanamo og Saudier akkurat som Shahiri, har den siste tiden publisert flere pamfletter på jihadiforumer hvor han legger ut tanker om AQAP sin ideologi videre. Av den grunn er det i følge flere eksperter på temaet ingen overraskelse at Inspire nå er ute med nytt nummer. Ledelsen i AQAP har blitt svekket det siste året, både gjennom droneangrep og gjennom kamper mot det jemenittiske militæret, og dette er deres forsøk på å vise styrke. Men at de er sterke utenfor Jemen er lite troverdig. 

Forsøket på å vise styrke faller igjennom ved at de gang på gang i Inspire forsøker å skape frykt med å forsøke å påstå at alle muslimer er potensielle soloterrorister. De vedlegger "oppskrifter" på hvordan man setter fyr på biler og lage trafikkulykker. Svakheten gjennomskues rett og slett fordi det virker som om hele Inspire er rettet mot oss "vantro", og er et forsøk på å skape frykt, og ikke et forsøk på å rekruttere eller inspirere. Hele magasinet er fylt med ideen om at terroristen lurer i nabohuset ditt, og det virker som om dette er det eneste midlet en svekket organisasjon kan ta i bruk. Det betyr ikke at man ikke skal ta dette blodig seriøst, men til sammenligning til tidligere nummer av Inspire som har hatt mer fokus på innhold enn design, så virker dette nummeret i større grad å være selv-promotering med et mål om å skape frykt. 

Det håper jeg de ikke greier. 

Bokanbefalinger: Jemen og Saudi-Arabia

Det er fredag, snart helg og da gode muligheter for å bruke tiden på å lese litt i vinterkulden. Derfor tenkte jeg å komme med noen anbefalinger om bøker jeg vil anbefale folk å lese om de har en interesse for de to landene som blir hyppig omtalt her på bloggen, Saudi-Arabia og Jemen. Bøkene er utgitt de siste månedene og har nok ikke kommet i norske bokhyller ennå, men er tilgjengelig på Kindle og andre utenlandske nettsteder.

 

Saudi-Arabia

For tiden holder jeg på å lese On Saudi Arabia: Its People, Past, Religion, Fault Lines - and Future av Karen Elliott House. House har levd og vært i Saudi i over en 20 års periode og har skrevet det man kan kalle en introduksjonsbok til Saudi-Arabia, hovedsaklig for de som ønsker større innsikt i et land som er lukket for de fleste av oss. Med et lett språk og gode strukturerte eksempler gir hun et innblikk i alle sektorer av det saudiske samfunnet. Kongefamilien, Islams plass, sosiale problemer, kvinner stilling, arbeidsmarkedet, ungdommens stilling, utdanningssystemet og den økonomiske fremtiden (som ser dyster ut). Dette er en bok som kunne fungert som en SAUDI101, en introduksjon til Saudi-Arabia. Analysene er ikke veldig dype, men forståelige og godt belagte, og boken er verdt å bruke tid på. 

Den neste boken jeg tenkte å lese, etter Elliot House sin, er The Islamic Utopia: The Illusion of Reform in Saudi Arabia skrevet av Reuters mangeårige korrespondent i Saudi-Arabia, Andrew Hammond (@Hammonda1). Selv har jeg bare lest omtaler av boken, og de har vært lysende. Hammond, som flere ganger har terget på seg kongefamilien for sine reportasjer fra Saudi-Arabia, analyserer i boken hvordan kongefamilien (Al Saud) har holdt seg ved makten så lenge, til og med gjennom den arabiske våren. 

The Islamic Utopia uses a range of sources including first-hand reporting and recently released WikiLeaks documents to examine Saudi Arabia in the decade after the 9/11 attacks, when King Abdullah’s 'reform' agenda took centre stage in public debate. It considers Saudi claims of 'exemption' from the democratic demands of the Arab Spring. Andrew Hammond argues that for too long Western media and governments have accepted Saudi leaders' claims to be a buttress against jihadist Islam and that a new policy is needed towards the House of Saud.

 Jeg tror denne er verdt å lese.

Jemen

Jeg har omtalt Gregory Johnsen mange ganger på denne bloggen, og det er ikke så rart. For han er en av de fremste ekspertene på Jemen og jihadisme, spesielt knyttet opp mot den amerikanske anti-terror politikken. Han har nylig gitt ut boken The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia som har fått enormt gode kritikker over alt. Men det er egentlig bare en eneste anmeldelse dere trenger å lese av boken, og det er av (kanskje) den beste amerikanske journalisten på Jemen, Robert Worth. I en lang og grundig anmeldelse i The New York Review of Books går han gjennom historien til Jemen de siste 30 år og knytter det opp mot Johnsen sin bok. En fantastisk god tekst, som rett og slett gir deg Jemens komplekse historie forklart på 10 sider. Worth skryter av Johnsen sin bok og spesielt hvordan han greier å få frem hvordan amerikanerne har latt seg spille av jemenittiske myndigheter i lang, lang tid. 

Worth nevner også High-Value Target: Countering al Qaeda in Yemen skrevet av Edmund Hull (tidligere amerikansk ambassadør til Jemen) i sin fantastiske tekst. Dette var en bok jeg ikke var klar over, men som også er blitt satt på ønskelisten til jul. Hull skriver i boken om sine erfaringer om hvordan man kjempet mot Al-Qaida i tiden etter USS Cole bombingen i 2000. Han var ambassadør mellom 2001-2004 og man får et unikt innblikk i hvordan den "diplomatiske" dialogen mellom USA og Ali Abduallah Saleh foregikk. Det høres spennende ut. 

Om dette ble for mye bøker, så sier jeg bare kort igjen. Om du bare vil lese en liten ting om Jemen, så er Robert Worth sin artikkel/anmeldelse så bra at det kunne vært en gave i en morsom (nerdete) julekalender!

Jemen: En drone for Obama

I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.

I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette. 

I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig? 

This is important.  The US has carried out, by my best estimate, between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.  Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi, Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real in Yemen.  And this is causing problems and - I continue to say - is one of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.

Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.

I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare. 

Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.

“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating more militants than they can kill.”

Helt til slutt vil jeg anbefale en artikkel av Abigail Fielding-Smith som har reist rundt sør i Jemen og bemerket det samme som de ovennevnte forfatterne. Sør-Jemen, både området rundt Aden og områder i Abyan og Shabwa er lovløse i praksis. 

The army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning, manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do anything.”

I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm. 

Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.

Jemen: Ambassadestorming og andre notiser. Noen tanker etter dagens hendelser.

Det har vært en innholdsrik uke i Jemen. Den amerikanske ambassaden har blitt stormet, forsvarsministeren har blitt forsøkt drept og nest-kommandøren i AQAP i Jemen er rapportert drept for fjerde gang! (sic). Og ennå er det bare torsdag. Det er ofte etter fredagsbønnen det vanligvis skjer ting, jeg bare sier det.

Ambassadestormingen

I etterkant av stormingen av det amerikanske konsulatet i Benghazi og opptøyene foran ambassaden i Kairo så var det ikke noen stor overraskelse at opptøyene etter filmen om Mohammed flyttet seg til Jemen. Flere norske (dagbladet, Nrk )og utenlandske aviser (Al Jazeera) har skrevet om dette med krigstyper i dag, og alle knyttet det direkte til sinne mot denne filmen og mot USA. De fleste har fått med seg hendelsesforløpet, så jeg tenkte jeg skulle kikke litt bak hendelsene for å prøve å forklare litt hva som kan ligge bak. 

For alle som kjenner Jemen så vet man at første bud er at man aldri kjenner Jemen. Den som mener han skjønner Jemen, han skjønner ingenting. Det er viktig å ha i bakhodet når man leser om Jemen, også når man leser det som står her. 

Man har som alltid i konflikter utløsende og underliggende årsaker. Det er nok liten tvil om at den utløsende årsaken til opptøyene var filmen om Muhammed, hvor traileren har blitt spredd over Internett de siste dagene, med arabisk oversettelse. Allikevel er det en god del underliggende årsaker som skiller seg fra Libya og Egypt, og derfor må man være ytterst forsiktig med å putte disse tre angrepene inn i samme bås. På en side er det nok salafistgrupperinger også i Jemen som har en finger med i spillet, men de er nok ikke alene. Houthiene i nord har i følge mange kilder også vært fremtreden i dagens demonstrasjoner og for dem er dette en måte å vise styrke på. Her er det mange grupper som ønsker å vise at det er mektige og det gjør man best om man greier å angripe amerikanske interesser. 

Jeg har selv vært i nærheten av den amerikanske ambassaden i Sana'a og det er kanskje en av de best bevoktede ambassadene i verden. Ambassaden ble utsatt for et angrep av Al Qaida i 2008 og har siden blitt bedre sikret og sikkerheten er kraftig forbedret. (Er det en ting man alltid skal være forberedt på i Jemen, så er det at ambassaden din kan bli angrepet. Og det gjelder ikke bare USA) Inne på selve ambassaden har amerikanerne selv kontrollen, mens i sikkerhetssonene utenfor er det jemenittene som kontrollerer.I dette intervjuet med NRK forteller frilansjournalist Adam Baron om hvordan det opplevdes å være tilstede midt i galskapen.  I utgangspunktet skal det ikke være mulig å komme i nærheten av å storme ambassaden, derfor er det i seg selv veldig overraskende at demonstrantene kom så langt. (spesielt siden man var forberedt på at dette ville skje). De må ha hatt støtte eller hjelp, noe som etterhvert er blitt bekreftet fra kilder i Jemen.

Hvem står for mesteparten av sikkerheten i Jemen? Familie eller allierte av president Saleh. Det har lenge vært spørsmål om hvor de har sin lojalitet, hos Saleh, regimet eller andre grupper som mer konservative salafistgrupperinger. Plusser man på et enormt stigende hat mot amerikanerne i Jemen etter gjentatte droneangrep og en amerikansk ambassadør som er mildt sagt upopulær blant de fleste jemenitter (et eksempel her) så har man etterhvert mange grunner til å være sinte. I tillegg til alt dette så er det viden kjent at man kan kjøpe seg demonstrasjoner i Jemen om man har penger nok, og det er nok mulig at mange av demonstrantene har deltatt uten å vite hva de egentlig demonstrerer for eller imot, annet enn at det er mot Amerika. 

 Feeden ovenfor viser iallefall at dette nok ikke var en spontan demonstrasjon, dette var nok godt planlagt (som Libya) hvor filmen om Muhammed nok ble brukt som et påskudd til å angripe amerikanerne. Og selv om president Hadi var raskt ute og fordømte demonstrasjonen, så viser det igjen at sentralmakten ikke har kontroll over sine egne sikkerhetstyrker, ved at demonstranter i det hele tatt fikk adgang til ambassadeområdet. Som det også er nevnt ovenfor så ble fredelige demonstranter tilsidesatt av "thugs" som kom for å lage bråk. Ser man på bildet under, tatt inne på ambassadeområdet, så ser man en gruppe som plyndrer ambassaden for teknisk utstyr. Ikke særlig ideologisk med andre ord.

 Flere bilder fra demonstrasjonen finner du her 

Det finnes også flere videoer av mobben som tar seg inn på den amerikanske ambassaden og ikke gjør så mye annet enn å drive hærverk. Som nevnt over er det ikke uvanlig med slike mobber (thugs) som operer i grupper, men det store spørsmålet er hvem som lot dem få mulighet til å ta seg inn i ambassaden. Dessverre tror jeg det er et innenrikspolitisk maktspill som ligger bak, og det har lite med filmen om Muhammed. En av filmene som finnes på Youtube beskriver klart hvor langt inne i ambassadeområdet demonstrantene kom.

Det kunne bli sagt så uendelig mye mer om dette, men dette er det jeg rekker i farten. Det som er skummelt og som er en farlig konsekvens av disse angrepene det er at ytterliggående grupper er de som tjener på det. Både i Midtøsten og USA. Et tegn som viser seg i praksis allerede er at Al Qaida sine bannere nå er blitt symbolet på opprøret og de selges åpent flere steder. Det er vel det man kaller et dårlig tegn. 

Og ja, en siste ting. Det er 13 september i dag. To dager siden 11 september. Ikke tro at det er helt tilfeldig at alt dette skjer akkurat nå. 

Andre "notiser"

Said Al Shihiri

På mandag ble det rapportert at Said Al Shihiri var blitt drept i et droneangrep. Mannen som regnes som nr to i AQAP i Jemen er saudier og ble satt på Guantanamo i etterkant av 11 september 2001. Han ble i ettertid løslatt, uten at det hjalp stort, og har siden 2009 hatt en sentral rolle i AQAP nå basert i Jemen. For å få en oversikt over lederne i organisasjonen er dette et bra sted å begynne. Om Shihiri er død er det et stort tap for AQAP, men nå har det seg slik at han er blitt drept tre ganger før, uten at det har vært korrekt, noe denne reportasjen i Foreign Policy peker på. De fleste norske og utenlandske medier tok nyheten om Shihiri sin død som god fisk, noe flere kilder i Jemen stiller seg skeptisk til. Det var en anonym jemenittiske tjenestemann som rapporterte dette, dagen før 11 september, og det har ikke kommet noen bekreftelse fra Al-Qaida på at Shihiri ble drept. I tillegg sier flere kilder, troverdig sådan, at det rett og slett bare er propaganda fra jemenittiske styresmakter. Tiden vil vise hva som er korrekt.

Attentat mot forsvarsministeren

Dette hadde fortjente en større omtale, for her lurer Saleh og hans regime i bakgrunnen. For på datoen 11 september slo noen til mot forsvarminister Mohammed Nasser Ahmed og forsøkte å sprenge ham i luften. 12 stykker ble rapportert drept, forsvarministeren var ikke en av dem. Det ble fort pekt på Al Qaida som skyldige, men ennå er det ikke avklart hvem som stod bak. Noen mener at Saleh kan ha hatt en finger med i spillet her, siden Ahmed er en av de næreste allierte til president Hadi. Angrepet førte iallefall til at Hadi tok tøffe steg og avsatte flere av de ansvarlige for sikkerheten, mange av dem allierte med tidligere president Saleh. Før dagens hendelse med ambassaden, så var det mange som trodde det brygget opp til kamp mellom den nye og den gamle makteeliten i Jemen. Den kampen er nok ennå på trappene, men er utsatt  inntil videre.

Jemen: Et land uten vann

Dette er ikke første gang det blir nevnt og helt sikkert ikke siste. For er det en ting som er et gjentakende problem og som bare vil øke i omfang i Jemen så er det mangelen på vann. Jemen har nok av problemer. En svekket stat, fattigdom, underernæring, separatistgrupper osv osv. Det er med andre ord nok av problemer som må løses i det som er den arabiske verdens fattigste land. I tillegg til alle disse problemene så ser Jemen ut til å inneha den mildt sagt kjipe rekorden i å ha den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann.

Foreign Policy har den siste uken hatt flere gode artikler om de ulike problemene Jemen møter fremover. I «whose side is Yemen on», en meget lesverdig artikkel, vises FP hvordan det jemenittiske regimet motarbeider de reformer som man i utgangspunktet skal jobbe for å innføre. Jeg vil ikke gå dypt inn i artikkelen, men den er anbefalt lesning. Kort sagt så beskriver artikkelen hvordan de sentrale sikkerhetsinstitusjonene i Jemen samarbeider eller har meget tette bånd til terroristgrupperingene de er satt til å bekjempe. Her beskrives det grundig hvordan Al Qaida og Ansar Al-Sharia aldri ville oppnådd den styrken de nå har uten hjelp eller støtte i regimet. Så kan du spørre hva regimet tjener på å støtte organisasjoner som ønsker å velte dem? Svaret er enkelt, penger. For jo mer terror det finnes i Jemen, jo mer penger kommer inn i landet. Og jo mer penger som kommer inn i landet for å bekjempe terror, jo mer penger havner i korrupte hender til dem som skal bekjempe terrortrusselen. 

Hva har terror og vann til felles?

Egentlig veldig lite, men allikevel ganske mye. For så lenge Jemen styrer etter det man kan kalle «det korrupte prinsipp», det at landets økonomi og styringsdyktighet avhenger av hvor mye penger man kan hente inn i støtte fra andre land som Saudi-Arabia, USA og andre GCC land, så vil utviklingsspørsmål stå på stedet hvil. Jemen har mengde av problemer som må løses innenfor utdanning, helse, politikk, økonomi osv, men så lenge det ikke finnes en stabil statsstruktur som kan tenke langsiktig på vegne av hele landet så vil disse problemene forbli uløste og trolig forverre seg. 

I artikkelen «Yemens Water Woes» er det nettopp dette som belyses, med fokus på vannproblematikken som egentlig eksemplifiserer den onde spiralen Jemen er inne i. I følge Verdensbanken og flere uavhengige analysebyråer så er det sannsynlig at Sana'a vil gå tom for vann innen 2020/2025. Dette er enkelt nok fordi det hentes opp mer grunnvann enn det som erstattes gjennom naturlig regn. Det meste av vannet i Jemen hentes opp av dype, meget dype brønner, gjennom pumper, enten elektriske eller ved bruk av diesel. De fleste av disse pumpene er privateide og myndighetene har ingen oversikt over hvor mange eller hvor mye vann disse pumpene henter. Eneste man vet er at det hentes mye mer vann ut enn det som blir erstattet. 

Under revolusjonen, eller opprøret som mange bare kaller det i dag, så fikk man for første gang sett hva vannmangel kan føre til. Strømmen forsvant fra store deler av Sana'a, bensinprisene steg til himmelen og vannprisene steg i like stor grad. Når man vet at halvparten av innbyggerne i Jemen lever av $2 dagen, så er det vanskelig å få tak i vann når det koster det samme som en halvliter øl i butikken i Norge. 

Så hvor går alt vannet?

Det er det som er mest tragisk. Istedenfor å bruke vannet i jordbruket og produsere mat, så går nesten 50 % av alt vann til å dyrke Khat. Matjord tørker opp eller blir brukt til å dyrke narkotika, rett og slett fordi det er mest lønnsomt på kort sikt for bøndene. Jemen må dermed importere nesten all sin mat, og er veldig utsatt for svingning i de globale matprisene, i tillegg til at det ikke finnes vann. Dermed bruker flere og flere det meste av inntekten sin på å kjøpe khat for da har de iallefall noe å gjøre der de sitter uten jobb. Det øker igjen etterspørselen etter khat, det fører til at flere ser muligheten til å tjene lette penger på å dyrke khat, det fører til behovet for mer vann og det bare øker vannproblemene. Bruken av khat fører til flere helseproblemer, det samme gjør mangelen på rent vann og Jemen bare dras lenger og lenger ned i sin egen gjørme. Dere ser dette er en meget ond sirkel?

Så hva kan gjøres? 

På kort sikt, det vil si 10-15 år er det bare to muligheter for Sana'a om ting fortsetter slik det er nå. Enten så må myndighetene finne vannforsyninger utenfor Sana'a eller av-salte vannet fra Rødehavet noe som er enormt dyrt. Den andre muligheten er rett og slett å flytte folk dit vannet finnes. Det er antydet at det koster $10 milliarder å opprettholde enkle vannforsyninger til Sana'a de neste 20 år.

Av-salting av vann er noe som gjøres i Saudi-Arabia, men det koster enormt med penger og energi, og er lite sannsynlig når man ser på Jemen sine ressurser. Det som kan oppstå, og som både er sannsynlig og et skrekkscenario på samme tid er at Sana'a om 40 år er å betrakte som en spøkelsesby. Byen ligger midt i landet, på et fjellplatå og har ingen ressurser. Alt må fraktes inn i byen, og faren er stor for at en hovedstad uten vann ikke er en levedyktig hovedstad. Stenger man alle innfartsårer, som kun er to-tre hovedveier, pluss flyplassen, så kan ulike opprørsgrupper rett og slett sulte hovedstaden i hjel. Det kan igjen føre til masse-migrasjon til andre steder i Jemen eller ennå mer sannsynlig mot grensene til Saudi-Arabia. Derfor pøser Saudi-Arabia inn penger i Jemen for det er deres stor skrekk. Flere millioner som står ved grensen til Saudi-Arabia og som ikke har andre valg enn å ta seg over, rett og slett fordi det ikke finnes vannforsyninger i landet de kommer fra.

Det vi alltid kommer tilbake til er det som ble nevnt i forrige bloggpost. Jemen er helt avhengige av at de lykkes i reformprosessene og får en statsmakt som i større grad enn tidligere kan kontrollere ressurser og folk. Det er viktig å være tålmodig i denne prosessen, og ikke bare se på landet som et arnested for terroristgrupperinger som mange land i vesten fortiden gjør. For fokuserer man kun på sikkerhetstrusselen som Jemen fremstår som, og ikke tar tak i de underliggende sosiale og humanitære problemene så risikerer man en totalt «failed state» som både er uten styring og ikke i stand til å dekke de primær behovene til innbyggerne. Da sitter man igjen med et mye større problem enn den lille gruppen med jihadister som nå henger rundt i fjellene. Det man da kan sitte igjen med er en hel befolkning på 20 millioner som desperat vil ha tilgang på ressurser vi andre tar for gitt. Det er ikke et lystig scenario.