Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.

Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.

Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.

Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.

Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.

Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:

Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.

Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.

Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: En drone for Obama

I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.

I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette. 

I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig? 

This is important.  The US has carried out, by my best estimate, between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.  Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi, Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real in Yemen.  And this is causing problems and - I continue to say - is one of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.

Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.

I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare. 

Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.

“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating more militants than they can kill.”

Helt til slutt vil jeg anbefale en artikkel av Abigail Fielding-Smith som har reist rundt sør i Jemen og bemerket det samme som de ovennevnte forfatterne. Sør-Jemen, både området rundt Aden og områder i Abyan og Shabwa er lovløse i praksis. 

The army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning, manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do anything.”

I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm. 

Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.

Jemen: Dokumentar om AQ i tiden da norsk terrormistenkt skal ha oppholdt seg der

For en måned siden skrev jeg en lengre sak om en dokumentar laget av Frontline, om AQAP i Jemen. Den var på dette tidspunktet ikke tilgjengelig utenfor USA, men nå ser det ut til at den er lagt ut på nettet.

Denne dokumentaren er uhyre interessant på flere måter. For det første får man et innblikk i hvordan AQAP og Ansar Al Sharia opererer i Jaar og Azzan, i tillegg til hvordan de kjemper om innflytelse i Aden. Vi blir med inn i områder som kamerateam ikke har vært før og får se hva befolkningen i Jemen møter av problemer både fra myndigheter og AQAP. For det andre er det sjeldent blitt vist nære portrett av de som allierere seg med disse gruppene. 

Med norske øyne er det en ting som stikker seg ut. Kamerateamet besøker (halveis ut i filmen) byen Azzan, som på denne tiden var helt og fullt kontrollert av Ansar Al-Sharia. I følge ulike aviser og etterretningskilder så skal dette også ha vært byen hvor den konverterte nordmannen skal ha oppholdt seg, om kildene har rett vel og merke. Det som gjør det ekstra spennende er nettopp at i følge disse kildene så skal nordmannen befinne seg her i perioden kamerateamet er der. Det som kommer klart frem er mye av det jeg pekte på i en tidligere bloggpost, nemlig at Ansar Al-sharia og AQAP i dette området først og fremst kjemper mot lokale krefter. Etter å ha sett denne filmen, så er jeg ennå mer i tvil i hva som egentlig ligger i påstandene om at denne nordmannen skal ha vært en del av Ansar Al-Sharia i Azzan. Til det virker hele organisasjonen og folkene for paranoide til å godta utenforstående. Men jeg vet jo ikke. 

Filmen ser dere under, den er virkelig interessant!

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.

Jemen: Hva kan man tolke ut av dagens valg?

I dag har det som de fleste har fått med seg vært valg i Jemen. Eller valg er det vel litt vanskelig å kalle det, siden det tross alt bare var en kandidat å stemme på, visepresident Abo Rabdi Mansour Hadi. Etter at GCC avtalen ble underskrevet og implementert, så var et av kravene at det skulle avholdes et valg på en ny president. Så hva kan vi forvente etter dagens valg og hva kan vi egentlig tolke ut av dagens valg så langt? Jeg tenkte å gå litt gjennom det i avsnittene under. 

Valget stod altså mellom Hadi, Hadi eller Hadi. Men hvem er han egentlig? Abo R Mansour Hadi er ikke en velkjent kar, heller ikke i Jemen. Han er født i 1945 og startet sin karriere i militæret slik som mange andre maktpersoner i landet. Han er opprinnelig fra sør, men har siden borgerkrigen i Jemen støttet seg til makteeliten i nord og gruppen rundt Saleh. Mange er usikre på hvordan Hadi vil fremtre nå som han har fått makten formelt sett, om han vil bli en tydeligere leder eller fortsette å jobbe i kulissene. Trolig vil det ikke bli noen stor endring i regimet på kort sikt, for selv om Saleh er bort (iallefall for nå) så sitter mye av regimet igjen og styrer. Om du ønsker mer informasjon om Hadi så har Guardian en god beskrivelse av den kommende presidenten, og så også bloggen Waq al Waq. 

Om Hadi blir valgt, noe han nok blir siden han er eneste kandidat, så har han en tøff oppgave foran seg. Han skal etter GCC avtalen i løpet av to år ha det overseende ansvaret for å skrive en ny grunnlov og forberede valget av et nytt parlament, basert på et flerpartisystem som fungerer. Sist, men kanskje viktigst, så skal han også forsøke å restrukturere de militære styrkene som nå styres av Saleh sine familiemedlemmer. Det er når han kommer til dette punktet at vi virkelig får se om Saleh sitt regime er ferdig eller bare har tatt seg en pause. I tillegg skal han fungere som en samlende president, både for nord og sør, noe det foreløpig ikke ser ut til at han vil være. Jeg skal komme tilbake til det om litt. 

Først føler jeg det er viktig å peke på utviklingen som jeg ser på som positiv når det kommer til valget i dag. Først og fremst så er det en suksess at valget har foregått relativt rolig og uten store alvorlige hendelser. Viktigst av alt er det uansett at Ali Abduallah Saleh ble i USA og ikke kom tilbake til Jemen for å lage kluss under valget. Med Saleh borte så har det vært lettere å gjennomføre valget. For det andre så viser valget at konfliktnivået i Sana'a har roet seg ned. Det rapporteres om at veisperringer er borte, om at ulike grupper som Al-Ahmer familien, Ali Muhsin og Saleh sin slektninger alle har gått og stemt på Hadi. Gruppene som tidligere kjempet mot hverandre har, iallefall nå, valgt å legge bort våpnene og støtte en "ny" start.

For det tredje så virker det som om pragmatismen har vunnet over den sterke idealismen i Jemen. Folk som er i mot Saleh og mot GCC avtalen har allikevel valgt å stemme på Hadi, med håpet om at det kan bety at Saleh sin periode virkelig er over. Det at konfliktnivået har roet seg og at dagliglivet er tilbake til tilnærmet normalt har nok en betydning for at det. Til slutt, kvinner har gjennom valget i dag vist seg som den sterke kraften de er. Mange har stemt, flere på oppfordring fra Tawakul Karman, og kvinner har kanskje mer enn mange andre arabiske revolusjoner vært dem som har drevet kampen mot regimet i Jemen. I dag fikk de mulighet til å stemme Saleh ut av stolen. 

Det har vært bred pressedekning av valget og de fleste aviser legger vekt på det som jeg nevner ovenfor. TheNational skriver i sin lederartikkel at valget er langt fra bra i vestlig forstand, men at det bringer håp om en bedre framtid.  Ellers eminente Jørgen Lohne fra Aftenposten fokuserer litt for mye på Khat, og ikke valget i sin artikkel og får ikke frem viktigheten av dagens hendelse.

Andre medier er bedre. New York Times viser også at valget i stor grad er en farse, men at folk allikevel ønsker å stemme for å vise at de vil ha en ny president. I tillegg er mange trøtte og slitne av krig og demonstrasjoner og de ser dette som en ny start. The Telegraph har også fokus på Sana'a og Saleh, og mener at selv med alle manglene rundt dette valget så er det en milepæl i den arabiske våren at en president (forhåpentligvis) blir kastet gjennom valg.  Foreign Policy er også litt optimistiske og peker på en ting som skiller Jemen fra andre land som har vært påvirket av den arabiske våren.

Unlike Egypt, Yemen has a culture of multi-party competition and coalition politics; unlike Libya, Yemen has a developed parliamentary process with strong committee structures; and unlike Tunisia, Yemen has a history of a dynamic civil society that defends human rights and the freedoms of press and expression. There is a foundation upon which to build in Yemen, but democracy advocates need international assistance and support, not only financial, but moral and ideological as well.

Så da er vel alt fint? Dessverre er det nok ikke så enkelt. For det som har preget dekningen av valget er at fokuset har vært på hva som skjer i Sana'a. En ting som har skjedd i Sana'a er at folk som ikke har stemt, i en protest har farget tommelen sin rød som symbol på at regimet har blod på sine hender og at man ennå stemmer på dem. (Man dypper tommelen i blekk når man stemmer, og det røde blekket er dermed et sterkt symbol på at man er i mot hele valget). Etter min mening er hendelser i Sana'a viktig, men det er kanskje vel så viktig å følge med på hva som skjer i resten av Jemen, bort fra maktens sentrum. Og da støter vi på flere problemer. 

Det var allerede før valget klart at houthiene i nord ville boikotte valget. De har sagt at de vil kjempe mot Saleh regimet og de ser Hadi som en del av det. Det har i løpet av dagen kommet rapporter fra nord i Jemen om at velgere har slippet å dyppe tommelen i blekk når de har stemt, i frykt for at houthiene ville hevne seg på dem. I sør har det også vært problemer. BBC melder om at minst 8 soldater skal ha blitt drept ved et stemmelokale i Aden, sør i Jemen. Også andre steder i sør skal det ha vært angrep på stemmelokaler. Separatistene i Al-Hirak (Southern Movement) antas å stå bak og denne grupperingen boikotter valget og har vært krystallklare på at en stemme i valget er en stemme til "regimet i nord". Og her kommer vi til det stor spørsmålstegnet. For vil Hadi kunne greie å holde Jemen sammen slik som sin forgjenger, uten å bruke Saleh sine virkemidler som undertrykking og diskriminering av områder i sør?

Den største faren etter dagens valg er nettopp at flere områder i Jemen har blitt styrket i sin kamp om autonomi og troen på dette. Det er ikke lengre enn 1990 hvor det var både et Sør-Jemen og et Nord-Jemen, og Al-Hirak har de siste årene fått økende støtte i sør i kravet om å løsrive seg fra nord. Dessverre er jeg redd at konflikten som tidligere var i Sana'a, nå kan flytte seg til de sørlige områdene i etterkant av presidentvalget. Spesielt om grupper i sør føler at de ikke får noen innflytelse i oppbyggingen av det "nye" Jemen. Heldigvis er dette et problem alle er klar over og det er opp til makten i Sana'a å forsøke å gi opposisjonen i sør den innflytelsen de ønsker for at dette ikke skal bli en ny stor konflikt. Sørområdene og  har blitt systematisk diskriminert på mange områder under Saleh sitt styre, så tilliten til sentralmakten er meget tynnslitt The National har en god reportasje om akkurat denne motsetningen i dagens avis som er verdt å lese. 

Det er så mye mer en kunne sagt om valget, men det kan jeg komme tilbake til når man har mottatt valgresultatet og reaksjonene på det. Så gjenstår det å se hva som skjer med Ali Abdullah Saleh. Han har selv sagt at han kommer til å returnere til Jemen og lede sitt eget parti GPC. Og fremdeles er det hans støttespillere som sitter med makten. Valget i dag er et steg i riktig retning, ingen tvil om det, men fremtiden til Jemen avhenger av utviklingen utenfor Sana'a, spesielt i nord og i sør. Saleh håndterte det med hard hånd og holdt Jemen samlet. Spørsmålet er hvordan Hadi skal kunne håndtere dette gjennom legitime midler? Ellers må Hadi lære seg å danse på slangehoder akkurat som sin forgjenger og da er vi tilbake til start.