Saudi-Arabia: En journalist returnerer til landet hvor han nesten ble drept

Det skjer mye på Den arabiske halvøy. I går kveld valgte presidenten i Jemen (Hadi) å omstrukturere hæren og sende slektningen til Ali Abdullah Saleh ut av landet som ambassadører eller militære attacheer. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere post, når jeg har satt meg litt bedre inn i helheten.

I denne lille posten vil jeg rette søkelyset mot journalistikk og farene det kan medføre for den enkelte. BBC har denne uken mange eksklusive nyheter fra Saudi-Arabia, mye takket være Frank Gardner. Blant annet har de dekket nyheten om at Saudi-Arabia ønsker å bygge et gjerde langs hele den saudiske/jemenittiske grensen for å kontrollere smugling av dop og våpen over grensen. Saudi-Arabia håper på at det vil føre til at den ulovlige immigrasjon fra fattige Jemen vil svekkes. Saken har så vidt vært omtalt i Dagbladet og Aftenposten, men har ellers fått lite oppmerksomhet. Nyheten om gjerdet kom i samme åndedrag som nyheten om at Saudi-Arabia utviser og deporterer flere tusen av jemenittiske gjestearbeidere. Dette er et tiltak for å bedre arbeidssituasjonen for egne borgere, siden arbeidsledigheten er skyhøy. Det bidrar også til at fattige Jemen, som ikke har arbeid for flertallet av befolkningen som bor i landet, nå også må forholde seg til at det returnerer masse gjestearbeidere fra Saudi. De vil føre seg inn i den lange rekken av arbeidsledige. Tidligere har gjestearbeiderne som jobbet i Saudi-Arabia tilført Jemen kapital og midler, ved at jemenitter i Saudi-Arabia sender penger hjem. Selv om ytterligere deportasjon av jemenitter uten godkjent arbeidstillatelse er utsatt, så gjør det ikke situasjonen i Jemen lettere. Der er nok ikke tilfeldig at nyheten sprenger akkurat nå om at Saudi-Arabia vil gjerde dem inne slik at de ikke kan snike seg tilbake for å jobbe. Sosial uro og arbeidsledighet skaper grobunn for ekstremisme, og et gjerde er ikke beskyttelse nok. Dessverre Saudi.

Det er ekstremisme jeg egentlig vil fokusere på i denne posten. For i 2004 dro allerede nevnte Frank Gardner til Saudi-Arabia på vegne av BBC for å rapportere om forbindelser mellom Al-Qaida og Saudi-Arabia. Mens han og hans kameramann (Simon_Cumbers) rapporterte fra det fattige området Al-Suwaidi ble de angrepet av Al-Qaida sympatisører. Gardner ble skutt flere ganger, men overlevde. Han ble lam fra livet og ned, og bruker rullestol. Simon Cumbers gikk det ikke like bra med, han døde. Nå, nesten 10 år etter angrepet, returnerer Frank Gardner til Saudi-Arabia for å lage dokumentarfilm for BCC. (Den ligger her, men kan bare sees i UK. Jeg skal legge ut link så fort jeg har funnet en). 

Hva er det Gardner finner? Et helt annet Saudi-Arabia enn det han forlot i 2004. Landet har blitt tryggere, den militante ekstremismen som boblet i 2004 er nesten helt utradert og landet fremstår som et litt shizofrent kulturprosjekt, en miks mellom vesten og konservativ Islam. Bruk 5 minutter på å lese denne artikkelen og se reportasjen til Frank Gardner. Her sitter han i en rullestol i Chop-Chop Square og forteller hvordan det er å være tilbake. (BBC tillater ikke å legge ut deres videoer på eksterne blogger dessverre). I tillegg har han kommentert og laget en reportasje om grensegjerdet som jeg har nevnt over. Den kan du se og lese her. Det som er interessant med alt dette er at Gardner, som den saudi-kjenneren han er, virkelig mener det har gått fremover med landet. Sist han var der ble han nesten drept og nå skryter han av hvor landet har beveget seg siden 2004. I en artikkel for Telegraph underbygger han dette synspunktet.

Could this really be the same place where I nearly lost my life nine years ago, and where my cameraman, Simon Cumbers, lost his? It seemed like a different world. Saudi Arabia has clearly moved on from those dark days of the insurgency. Returning after so long to this strange and often misunderstood country felt, for me, like a form of closure. I was glad to be back.

Selv med all galskapen som skjer i Saudi-Arabia, bruddene på menneskerettigheter og den religiøse konservatismen, så er det uansett et godt tegn at landet utvikler seg fremover. Selv om det er små skritt.

Saudi-Arabia: Å være hushjelp i Saudi er blant verdens farligste jobber

Vi er inne i et nytt år, men verden slik vi kjenner den i Gulfen den består. Tidligere har jeg satt fokus på fattigdom blant vanlige saudiere og hvor hardt livet kan være for mange familier. Spesielt kvinner har det vanskelig i Saudi-Arabia. Allikevel er de problemene saudiske kvinner møter daglig ikke veldig store sammenlignet med en annen gruppe: Unge kvinner fra fattige asiatiske land som kommer til Saudi-Arabia som hushjelper (tilnærmet slaver i mange tilfeller).

Beklager sterke bilder. Dette er bildet av Sumiati Binti Salan Mustapa på sykehuset etter at hun hadde blitt mishandlet av sin "herre" og hans kone. De slapp straff, etter først å ha blitt dømt, ved å hevde av Sumiat var gal og at man ikke kunne utelukke at skadene var selvpåførte. (Foto: Al Arabiya)

De får passet sitt konfiskert av sin "herre" ved ankomst Saudi-Arabia, og får ikke reise ut av landet før "herren" sier at det er ok. Derfor er det enormt med historier om hushjelper som blir mishandlet og misbrukt, ofte også snytt for penger og lønn. I tillegg finnes det historier om familier hvor "herren" henter en hushjelp som fort blir til en ufrivillig sexslave både for "herren" og hans sønner. Dessverre har hushjelpenes stilling fått fornyet fokus etter at Saudi-Arabia henrettet en srilankisk hushjelp forrige uke, en hushjelp som var 17 år når ugjerningen hun trolig ikke har begått skjedde. Det er ikke første gang og det kommer nok til å skje igjen.

Saken har fått enormt mye oppmerksomhet i utenlandsk media, mens den ikke har fått like stor oppmerksomhet her hjemme. CNN har en artikkel om saken, og ABC news har også en lengre sak om hva som skjedde. Den meget gode bloggen Crossroads Arabia har også omtalt saken og fokuserer på at det er 45 hushjelper som er dømt til døden i Saudi-Arabia. 

Skal du lese deg litt opp på hva som er realitetene så er denne artikkelen (A Maid’s Execution) fra The New Yorker obligatorisk. Det er en historie som bare er trist, om en menneskeskjebne hvor ting ikke gikk som planlagt. Rizana Nafeek, fra en fattig landsby på Sri Lanka, dro med forfalsket pass til Saudi-Arabia som 17 åring for å jobbe som hushjelp for å skaffe penger til familien. 22. Mai 2005 forsøkte hun å gi en av ungene hun hadde ansvaret for melk gjennom en flaske, men ungen ble kvelt og døde. Familien beskyldte henne for å kvele babyen og hun ble fengslet. Deretter gikk det fra vondt til verre.

Hun ble stilt for retten uten forsvarer. Det  ble aldri foretatt en obduksjon av babyen, og om det ble gjort, har ingen hørt om resultatet. Rizana, som var mindreårig når ulykken skjedde, ble dømt som voksen, pga av et forfalsket pass som saudiske myndigheter trodde mer på enn hennes egen fødselsattest. Selv med protester fra utlandet, fra myndighetene på Sri Lanka, vårt eget Utenriksdepartement og menneskerettighetsorganisasjoner så ble hun henrettet forrige uke, uten at verken familie eller myndigheter fra Sri Lanka ble underrettet på forhånd. 

The Guardian har også omtalt saken og setter saken inn i et større perspektiv. Hovedsaklig er det indonesiske kvinner som er hushjelper i Saudi-Arabia, men også kvinner fra andre fattige land som Sri Lanka, Filipinene, India, Etiopia og Bangladesh jobber som hushjelper. Til sammen er det 1.5 millioner utenlandske hushjelper i Saudi-Arabia. The Guardian er klar på at ikke alle hushjelper blir behandlet dårlig, men det er mange som har det meget vanskelig: 

Migrants are at high risk of being victims of spurious charges. A domestic worker facing abuse or exploitation from her employer might run away and then be accused of theft. Employers may accuse domestic workers, especially those from Indonesia, of witchcraft. Victims of rape and sexual assault are at risk of being accused of adultery and fornication."

Migrants are also said to struggle to gain access to lawyers and translators and it is not uncommon, according to Human Rights Watch, for the Saudi authorities to prevent those arrested from contacting their embassies.

Beklager for sterke bilder. Men dette skjer dessverre så ofte at det ofte er eneste måten å beskrive galskapen på. Dette er bildet av en indonesisk hushjelp som var en av de "heldig" som kom seg på sykehus for behandling etter å ha blitt mishandlet av sin husfrue. (Al Arabiya)

Det finnes eksempler på hushjelper som er voldtatt gjentatte ganger av både far og sønn i huset. Noen ganger har de forsvart seg eller slått tilbake, noe som har ført til dødsfall hos familien de jobber hos. Andre har blitt mishandlet hver dag, som oftest av kvinnene i husholdet, og har tatt til motmæle. Det finnes ikke rettsikkerhet for denne gruppen i Saudi-Arabia. De er kvinner, fattige og asiatiske. I det saudiske hierarkiet er det så lavt man kan komme. 

Indonesiske myndigheter har tatt tak i dette problemet og nektet sine borgere å reise til Saudi-Arabia. Uten at det hjelper, for mange reiser uansett fordi det er penger å tjene. Jeg har tidligere skrevet om gjestearbeidere her på bloggen, og hushjelpene har det verst av alle. Det er viktig å spre informasjon om hvor fælt de har det og legge press på Saudi-Arabia ved å få frem at rettsystemet de har må modifiseres. Det må lages en kodifisert lov og den må gjelde både for saudiere og andre innbyggere.

Da jeg bodde i Saudi-Arabia fikk vi klar beskjed om at vi ikke burde bevege oss til sentrum av Riyadh fredag morgen, for da ble folk henrettet. Det skjer alltid i offentlighet ofte i området kalt "Chop-Chop square" på folkemunne. Her blir tilfeldige forbipasserende tvunget til å stå å se på, og dukker det opp noen hedninger som oss så blir vi tvunget til å stå fremst når henrettelsen skal skje. Hvorfor? Jo fordi det siste den dødsdømte skal se er hedninger før hodet blir kuttet. For ja, henrettelse skjer offentlig med sverd. Og det var nettopp det som skjedde med Rizana. 

Slik kan man bare ikke akseptere!