Presseklipp: Det glemte Jemen

Denne kronikken er å finne i en redigert versjon i denne ukens utgave av Ny Tid. Av en eller annen grunn er jeg omtalt som professor, (noe som selvfølgelig er hyggelig) men ikke riktig. Artikkelen har dessverre ikke tatt med alle henvisningene på trykk, men de kan du finne her.

Det «glemte» Jemen

Bak Al-Qaida, droneangrep og terrortrusler finnes et land som forsøker å stable seg på beina etter den arabiske våren og hvor terrorisme er det minste av mange problemer. 

Den siste uken har Jemen igjen vært i internasjonale mediers søkelys etter at amerikansk etterretning angivelig skal ha mottatt informasjon om at Al Qaida og Al Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) har planlagt et eller flere angrep mot vestlige interesser. Ambassader, konsulater og vestlige arbeidstagere ble bedt om å evakuere landet og på samme tid ble droneangrepene mot angivelige AQAP-affilierte medlemmer trappet opp. I løpet av uken har det blitt gjennomført minst fem ulike angrep ulike steder i Jemen. Norsk og internasjonal media har hatt en bred dekning av trusler, angrep og dekket utviklingen tett, men på bakken i Jemen hvor farene angivelig skal være størst der er frykten for terror minimal. Det er kanskje ikke så rart, for sammenlignet med problemene Jemen vil møte i årene som kommer fremstår en gruppe med militante radikaliserte islamister i fjellene som det minste av mange mye større problemer. 

Den arabiske våren, som rammet hele den arabiske verden i varierende grad, traff også Jemen. Etter måneder med protester (og kamphandlinger noen steder) valgte tidligere President Ali Abdullah Saleh å fratre sin stilling etter å ha forhandlet seg frem til immunitet for seg og sine, og han overlot den til sin visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi. Hadi fikk dermed ansvar for å videreutvikle landet som kalles «det fattigste landet i den arabiske verden». 

President Hadi og styresmaktene i Jemen har enorm utfordringer om de ønsker å forbedre Jemens sosiale og økonomiske realiteter. 42 prosent av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er 64 år, 12 år lavere enn i Tunisia, 10 år lavere enn i Egypt som også har fått føle den arabiske våren på kroppen. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45,2 prosent) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. Hele 43 % av barna under fem år er underernærte, det er kun India som har et prosentvis høyere antall underernærte barn. En vei ut av fattigdom er ofte utdannelse, men kun litt over halvparten av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. (30 av % kvinnene, rundt 70 % av mennene). I tillegg antas det at tre til fem millioner barn ikke har adgang til skole.   

De økonomiske faktorene i Jemen er også nedslående og langt dårligere enn i Tunisia og Egypt som det kan være relevant å sammenligne med. BNP (kjøpekraftskorrigert) per innbygger er kun på $2.300 (sunket fra $2700 i 2010) sammenlignet med Tunisia ($9.900) og Egypt ($6.700). Arbeidsledigheten anslås til skyhøye 35 prosent offisielt, men er trolig enda høyere. Heldigvis, vil noen si, har Jemen olje og staten har vært helt avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 44. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og for 70 % av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge blant annet Chatham House (2011) så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer dyrkes det khat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger khat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette på khatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for grunnvann. Spådommen er at dette allerede kan skje om 10-15 år.

Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 400 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord (houthikrigene) og i sør de siste årene. I tillegg til de internt fordrevne flyktningene finnes det over 200 000 somaliere, eritreere og andre afrikanere med flyktningstatus som oppholder seg i landet og som oftest lever under forhold som er umenneskelige. 

Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Flere journalister og akademikere har dratt til områdene i sør hvor Al Qaida antas å ha sine kjerneområder. De har alle kommet tilbake med de samme svarene. Mange av de små landsbyene er helt eller delvis ødelagte og har som oftest en lutfattig befolkning som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det mange steder ikke tilgang på vann og lite eller ingen elektrisitet. Dette er områdene sentralmakten bryr seg lite om og det er de ulike klanene og stammene som styrer tilnærmet uavhengig fra den sentrale statsmakten.

Det er i disse områdene dronene faller fra himmelen og av og til treffer der de skulle. Flere ganger har det gått fryktelig galt, som i al-Majalah, hvor en drone drepte 41 sivile i 2009, blant dem 14 kvinner og 21 barn. Ledere for stammeføderasjonene har uttalt de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De har også påpekt at oppslutningen rundt AQAP og deres søsterorganisasjon Ansar al-Sharias ofte har en basis i at de gir unge menn et håp for fremtiden og gir dem muligheten til å forsørge sine familier. Det har kommet bekreftede historier om at ledere for disse organisasjonene har tilbudt nye medlemmer våpen og $400 i måneden for å la seg rekruttere. Slike tilbud er vanskelig å si nei til i et land hvor «alle» bør eie et våpen og ofte tjener mindre enn $2 dagen, om de i det hele tatt har inntekstbringene arbeid. 

Det tyder på at den ideologiske faktoren, som mange mener styrer alle medlemmer av AQAP, i mange områder er ikke-eksisterende. Selv om lederskapet består av radikaliserte militante islamister så er nettverket under ikke like enhetlig. Det er dessverre slik at for unge menn i noen veldige fattige distrikter i Jemen er det å bli medlem av Al Qaida affilierte organisasjoner det beste av mange dårlige muligheter. Dette er på ingen måte å unnskylde terroraktiviteter, men for å gi et bilde av at situasjonen ikke alltid er svart/hvit. 

Mye av poenget er at for å få en løsning på terrortrusselen som har fylt media den siste uken så må man inkludere «det glemte Jemen» i ligningen. Istedenfor å pøse inn penger til sentralmyndighetene som Saudi-Arabia gjør kun for å forhindre at Jemen ikke faller helt sammen, så må det fokuseres på en utvikling som er bærekraftig. Fra norsk side er det noen gode nyheter, spesielt at Flyktningehjelpen i 2012 endelig fikk innpass i Jemen og bidrar på den måten i å hjelpe og utvikle det sivile samfunnet i landet. Det å ha et kontinuerlig fokus på utvikling fremfor stadig brannslukking er en prosess som tar tid og som forutsetter at flere jobber mot samme mål. Et steg i riktig retning ville vært at USA ville behandlet Jemen som en partner og ikke kun et terrorrede, selv om det sikkert er en naiv forhåpning.

Det er ikke slik at jemenitter støtter terror og vold mer enn oss andre. De gjør som de fleste andre i verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjør det som må gjøres for å forsørge dem. Ved å ta tak i problemene i «det glemte Jemen» kan man nemlig ta to fluer i en smekk. Landet kan få en positiv utvikling sosialt og økonomisk, som igjen fører til at terrororganisasjoner som Al Qaida sitt eksistensgrunnlag svekkes kraftig. En slik strategi vil vise seg å være mye mer effektivt i terrorbekjempelsen enn droner i et langsiktig perspektiv. Dessverre ser det ut til USA sin strategi under Obama fortsetter med å ha fokus på kortsiktige militære mål i Jemen.  Det kan vise seg at den strategien vil være en ulykke både for jemenitter og USA.

Jemen: Et land uten vann

Dette er ikke første gang det blir nevnt og helt sikkert ikke siste. For er det en ting som er et gjentakende problem og som bare vil øke i omfang i Jemen så er det mangelen på vann. Jemen har nok av problemer. En svekket stat, fattigdom, underernæring, separatistgrupper osv osv. Det er med andre ord nok av problemer som må løses i det som er den arabiske verdens fattigste land. I tillegg til alle disse problemene så ser Jemen ut til å inneha den mildt sagt kjipe rekorden i å ha den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann.

Foreign Policy har den siste uken hatt flere gode artikler om de ulike problemene Jemen møter fremover. I «whose side is Yemen on», en meget lesverdig artikkel, vises FP hvordan det jemenittiske regimet motarbeider de reformer som man i utgangspunktet skal jobbe for å innføre. Jeg vil ikke gå dypt inn i artikkelen, men den er anbefalt lesning. Kort sagt så beskriver artikkelen hvordan de sentrale sikkerhetsinstitusjonene i Jemen samarbeider eller har meget tette bånd til terroristgrupperingene de er satt til å bekjempe. Her beskrives det grundig hvordan Al Qaida og Ansar Al-Sharia aldri ville oppnådd den styrken de nå har uten hjelp eller støtte i regimet. Så kan du spørre hva regimet tjener på å støtte organisasjoner som ønsker å velte dem? Svaret er enkelt, penger. For jo mer terror det finnes i Jemen, jo mer penger kommer inn i landet. Og jo mer penger som kommer inn i landet for å bekjempe terror, jo mer penger havner i korrupte hender til dem som skal bekjempe terrortrusselen. 

Hva har terror og vann til felles?

Egentlig veldig lite, men allikevel ganske mye. For så lenge Jemen styrer etter det man kan kalle «det korrupte prinsipp», det at landets økonomi og styringsdyktighet avhenger av hvor mye penger man kan hente inn i støtte fra andre land som Saudi-Arabia, USA og andre GCC land, så vil utviklingsspørsmål stå på stedet hvil. Jemen har mengde av problemer som må løses innenfor utdanning, helse, politikk, økonomi osv, men så lenge det ikke finnes en stabil statsstruktur som kan tenke langsiktig på vegne av hele landet så vil disse problemene forbli uløste og trolig forverre seg. 

I artikkelen «Yemens Water Woes» er det nettopp dette som belyses, med fokus på vannproblematikken som egentlig eksemplifiserer den onde spiralen Jemen er inne i. I følge Verdensbanken og flere uavhengige analysebyråer så er det sannsynlig at Sana'a vil gå tom for vann innen 2020/2025. Dette er enkelt nok fordi det hentes opp mer grunnvann enn det som erstattes gjennom naturlig regn. Det meste av vannet i Jemen hentes opp av dype, meget dype brønner, gjennom pumper, enten elektriske eller ved bruk av diesel. De fleste av disse pumpene er privateide og myndighetene har ingen oversikt over hvor mange eller hvor mye vann disse pumpene henter. Eneste man vet er at det hentes mye mer vann ut enn det som blir erstattet. 

Under revolusjonen, eller opprøret som mange bare kaller det i dag, så fikk man for første gang sett hva vannmangel kan føre til. Strømmen forsvant fra store deler av Sana'a, bensinprisene steg til himmelen og vannprisene steg i like stor grad. Når man vet at halvparten av innbyggerne i Jemen lever av $2 dagen, så er det vanskelig å få tak i vann når det koster det samme som en halvliter øl i butikken i Norge. 

Så hvor går alt vannet?

Det er det som er mest tragisk. Istedenfor å bruke vannet i jordbruket og produsere mat, så går nesten 50 % av alt vann til å dyrke Khat. Matjord tørker opp eller blir brukt til å dyrke narkotika, rett og slett fordi det er mest lønnsomt på kort sikt for bøndene. Jemen må dermed importere nesten all sin mat, og er veldig utsatt for svingning i de globale matprisene, i tillegg til at det ikke finnes vann. Dermed bruker flere og flere det meste av inntekten sin på å kjøpe khat for da har de iallefall noe å gjøre der de sitter uten jobb. Det øker igjen etterspørselen etter khat, det fører til at flere ser muligheten til å tjene lette penger på å dyrke khat, det fører til behovet for mer vann og det bare øker vannproblemene. Bruken av khat fører til flere helseproblemer, det samme gjør mangelen på rent vann og Jemen bare dras lenger og lenger ned i sin egen gjørme. Dere ser dette er en meget ond sirkel?

Så hva kan gjøres? 

På kort sikt, det vil si 10-15 år er det bare to muligheter for Sana'a om ting fortsetter slik det er nå. Enten så må myndighetene finne vannforsyninger utenfor Sana'a eller av-salte vannet fra Rødehavet noe som er enormt dyrt. Den andre muligheten er rett og slett å flytte folk dit vannet finnes. Det er antydet at det koster $10 milliarder å opprettholde enkle vannforsyninger til Sana'a de neste 20 år.

Av-salting av vann er noe som gjøres i Saudi-Arabia, men det koster enormt med penger og energi, og er lite sannsynlig når man ser på Jemen sine ressurser. Det som kan oppstå, og som både er sannsynlig og et skrekkscenario på samme tid er at Sana'a om 40 år er å betrakte som en spøkelsesby. Byen ligger midt i landet, på et fjellplatå og har ingen ressurser. Alt må fraktes inn i byen, og faren er stor for at en hovedstad uten vann ikke er en levedyktig hovedstad. Stenger man alle innfartsårer, som kun er to-tre hovedveier, pluss flyplassen, så kan ulike opprørsgrupper rett og slett sulte hovedstaden i hjel. Det kan igjen føre til masse-migrasjon til andre steder i Jemen eller ennå mer sannsynlig mot grensene til Saudi-Arabia. Derfor pøser Saudi-Arabia inn penger i Jemen for det er deres stor skrekk. Flere millioner som står ved grensen til Saudi-Arabia og som ikke har andre valg enn å ta seg over, rett og slett fordi det ikke finnes vannforsyninger i landet de kommer fra.

Det vi alltid kommer tilbake til er det som ble nevnt i forrige bloggpost. Jemen er helt avhengige av at de lykkes i reformprosessene og får en statsmakt som i større grad enn tidligere kan kontrollere ressurser og folk. Det er viktig å være tålmodig i denne prosessen, og ikke bare se på landet som et arnested for terroristgrupperinger som mange land i vesten fortiden gjør. For fokuserer man kun på sikkerhetstrusselen som Jemen fremstår som, og ikke tar tak i de underliggende sosiale og humanitære problemene så risikerer man en totalt «failed state» som både er uten styring og ikke i stand til å dekke de primær behovene til innbyggerne. Da sitter man igjen med et mye større problem enn den lille gruppen med jihadister som nå henger rundt i fjellene. Det man da kan sitte igjen med er en hel befolkning på 20 millioner som desperat vil ha tilgang på ressurser vi andre tar for gitt. Det er ikke et lystig scenario. 

Jemen: Vi prøver å spå fremtiden

Ferien er over, regnet og høsten er tilbake, og da er det vel like greit å rette blikket mot Den arabisk halvøy igjen etter en god pause. Som de fleste har fått med seg så har det skjedd mye i området i sommerferien, såpass mye at jeg ikke ser det som noe vits å oppsummere ting som de fleste allerede har oversikt over. Istedenfor å fortelle om fortiden, så tenkte jeg å bruke første bloggpost etter ferien til å spå fremtiden. 

Chatham House som jeg omtalt flere ganger tidligere gav for en drøy uke siden ut en veldig spennende rapport, ulikt det jeg har lest fra den kanten tidligere. Vanligvis er rapportene fra den kanten grundige, faktabelagte og uten mye fokus på hypotetiske scenarioer. Denne gangen er det nettopp det hypotetiske som danner grunnlaget for rapporten som du kan lese i sin helhet her.

Etter en Workshop på Jemen så har Chatham House utgitt en rapport med fire ulike scenarioer for hvor de tror Jemen vil gå de neste fem årene. Det er spennende lesning, og det varierer fra det man kan kalle den optimistiske og idealistiske fremtiden, til total kollaps. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i disse scenarioene og siden man alltid skal håpe på det beste så vil jeg legge vekt på det mer optimistiske scenarioet 

I rapporten presenteres altså fire scenarioer; transformasjon, strategiske valg utsatt, reform gått galt og degenerasjon (motsatt progresjon).

Transformasjon

Dette er det man kan kalle det optimistiske alternativet og de deler dette opp i to faser, en kortsiktig (fram til 2014) og en langsiktig (frem til 2017). Her spår man at Saudi-Arabia og GCC spiller en viktig rolle, både politisk og økonomisk, ved at de bidrar til å styrke den jemenittiske økonomien og at president Hadi spiller en nøkkelrolle.

Jemen er i dette scenarioet på veien mot reform og en bærekraftig transformasjon av det politiske maktapparatet. Mye av grunnen til dette er altså at Saudi-Arabia og GCC har gjort et politisk valg og investert store penger i å få Jemen sin økonomi på fote, fordi de innser at det vil gagne dem selv i lengden. Dette igjen vil åpne for en bedre økonomisk situasjon for Jemens innbyggere, noe som igjen vil gi president Hadi et klarere mandat til å omstrukturere det politiske og økonomiske maktapparatet. Det vil også føre til at de ulike fraksjonene i landet, Houthiene i nord og separatistene i sør, vil ha større incentiver til å komme til forhandlingsbordet. I disse forhandlingene vil disse gruppene bli lovet større selvstyre over sine områder, mot at de jobber sammen med staten ikke mot den. Også stammesamfunnet vil etterhvert se at de har mer å tjene på å jobbe på lag med statsapparatet og at det gir økonomiske fordeler. Det vil være en gradvis prosess, som langsomt vil bedre seg.

Den gamle makteliten vil i stor grad styre de økonomiske beslutningene også under Hadi. De vil igjen bygge seg sterke, men de vil bli bedt om å velge hva de vil være involvert i. Hadi vil i fase to avsette flere av de militære ledere fra Saleh tiden, til store protester, men med bred støtte i folket. Grunnet de økonomiske interessene til disse militære lederne, så vil de måtte ta et valg om de vil kjempe militært mot staten, og dermed ødelegge de forretningene de nå har bygget opp, eller godta å bli fjernet fra makten og fortsette å tjene gode penger. De vil da velge pengene. 

Valget i 2014 vil bli utsatt i et år for å få på plass en ordentlig grunnlov, som sikrer at interessene til alle grupper i landet blir ivaretatt. Alle opprørsgrupper, både stammer, separatister, houthier og deler av den konservative islamske bevegelse innser at de vinner mer på politisk deltagelse enn på voldelig opprør. Alle velger å delta i valget.

Grunnet en stadig bedring i sikkerheten, så strømmer det inn flere investeringer fra utlandet og turistindustrien blir sakte, men sikkert, en faktor i landet igjen. Det investeres penger i å effektivisere landbruket for å spare vannressursene. 

Allikevel, i 2017 så vil reformene som er innført og den økonomiske veksten ennå være skjør. Det er ennå risikabelt å investere i landet og GCC landene må ennå stå som garantist for mye av økonomien. Landet er ennå avhengig av olje fra Saudi-Arabia og hjelp til å avsalte nok vann til å møte behovet i befolkningen. Sikkerhetssituasjonen er betraktelig bedre, men ennå vil det bryte ut kamper mellom ulike stammer. De islamske fundamentalistene som Ansar Al Sharia og Al Qaida vil ennå være en trussel selv om de har liten oppslutning i folket.

Dette var det man kan kalle den optimistiske veien og jeg håper virkelig det er hvordan det vil gå. Jeg skal ikke være så pessimistisk, men Chatham har også sett på hva som kan skje om det ikke går som nevnt ovenfor.

Strategiske valg utsatt

Regimet fortsetter i dette scenarioet som det alltid har gjort, ved å opprettholde status quo. Som tidligere blir dette gjort ved å manipulere sikkerhetssituasjon mot omverdenen for å hente inn bistand og militære ressurser. Trusselen fra Al Qaida og andre opprørsgrupper vil bli overspilt og også bli brukt som unnskyldning for hvorfor reformer ikke blir gjennomført. I dette scenarioet så fortsetter President Hadi akkurat samme linje som tidligere president Saleh.  

Reform gått galt

Her har man ønsket å reformere hele landet, både politisk, økonomisk og militært altfor fort og det går rett på trynet. Myndighetene har store og ambisiøse planer for å transformere de ulike sfærene i samfunnet, men forsøker å gjennomføre dette før de har skaffet seg nok støtte fra maktbasen som blir presset til reformer. Forsøkene på å presse igjennom disse reformere, spesielt økonomiske og militære, fører til konflikter med makteliten i landet, i tillegg til ulike fraksjoner som stammer og andre opprørsgrupper. Dette fører til konflikter, som kan eskalere til større væpnede kamper som kan lede til en degenerasjon (se under) 

Degenerasjon

Her er man pessimistiske. Sikkerhetssituasjonen i Jemen blir stadig verre og mer kompleks. Flere grupper vil kjempe mot hverandre om innflytelse og makt, i tillegg til at de kjemper mot staten. Dette kan ligne en regelrett borgerkrig, men med utallige ulike grupper i kamp mot hverandre. Økonomien kollapser og den humanitære situasjon som allerede er prekær blir enda verre. Dette scenarioet kan knyttes til begge de to mer pessimistiske alternativene over, om alt går galt.

Dette er en meget enkel oversikt over alternativene, du bør lese rapporten for å få et ordentlig innblikk i hva de enkelte scenarioene inneholder. Chatham avslutter rapporten med en konklusjon som er verdt å nevne, for det er en konklusjon som sier noe om hva som må på plass for at man i det hele tatt skal kunne ha troen på at det kan skje en transformasjon. 

På kort sikt så vil maktkampen i Hashid, stammegrupperingen som Saleh, Ali Muhsin og Al-Ahmer tilhører ha stor betydning på hvordan maktbalansen i landet vil være. Hva som skjer her vil påvirke resten av landet.

Viktigst av alt er det nok at de underliggende problemene i Jemen må løses for at det skal kunne skje en positiv utvikling. Mangelen på vann og naturresurser, maktkampen mellom ulike eliter og klientismen som preger hele samfunnet er problemer som ikke kan vedvare. I tillegg må verdenssamfunnet bidra, både med kunnskap og med investeringer i landet. Det er uhyre viktig at disse investeringene ikke er rettet mot kun «anti-terror» eller sikkerhetssituasjonen, noe som vil gi myndighetene incentiver til å overdrive sikkerhetstrusselen. Det er også viktig at det ikke settes hard krav om rask implementering av alle reformer, noe som kan føre til at myndighetene innfører reformer for raskt og dermed skaper konflikter i stedet for å hindre dem.

Dette er som sagt bare spådommer og bare fremtiden vil vise hva som vil skje. Uansett må man være optimist og håpe på at Jemen gradvis greier å gå gjennom en transformasjon som vil bedre situasjonen i landet.

Dette var som sagt første bloggpost denne høsten. Det kommer nok flere etterhvert. Er det noen tema som er ønskelig å omtale, gjerne gi meg en lyd.