Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.

Jemen: Gisler, Reuters og kaos som vanlig.

Det er mye som skjer i Jemen, selv om det ikke når opp som hovedsak på norske nyhetssendinger. Den siste uken har landet vært preget av kamper i sør, spesielt i Taiz og ennå lengre sør. Ellers har stikkordene vært gisler og Reuters.

Som jeg skrev for en drøy uke siden så virker det som om de væpnede kampene i hovedsak er konsentrert rundt Taiz. Byen som av flere og flere blir døpt Jemens Benghazi. For noen dager siden slapp den amerikanske freelance journalisten Jeb Boone en bloggpost på sin egen blogg hvor han diskuterer om Jemen er på vei mot en væpnet opprør og hva det egentlig har å si for konflikten. Jeb Boone (@jebboone) har bodd over et år i Sana'a før han dro hjem til Amerika for noen måneder siden og er av de journalistene jeg mener har dekket Jemen best, utenom Laura Kasinof. I bloggposten An armed uprising? spør han hvorfor man er skeptiske til at jemenitter tar til våpen mot styresmaktene ettersom de i et halvt år regelrett har blitt skutt ned hver gang de har forsøkt pasifistiske metoder. Meget anbefalt lesning og tankevekkende.

Ellers så har uken vært preget av at Al-Qaida (eller man tror iallefall det var dem) har løslatt tre franske hjelpearbeidere som har vært holdt fanger i over seks måneder. Løslatelsen har vært dekket i flere aviser og The Guardian hevder at Sultan Qaboos i Oman har hatt en finger med i spillet. The National har bilde av de to kvinnene og den ene mannen i sin artikkel og hevder at det ble utbetalt løsepenger for gruppen. Det er allikevel et par ting som skurrer litt for min del.

Kidnappinger i Jemen er veldig vanlig. Det er blitt brukt av stammer i rurale områder ofte for å legge press på myndighetene og de som er kidnappet er sjeldent i fare. Ofte blir man løslatt etter et par dager, når kravene er blitt innfridd. Problemet er at Al Qaida også tok i bruk kidnappinger i begynnelsen av årtusenet, men i motsetning til stammene i området så drepte de sine gisler. Derfor er det overraskende at Al Qaida nå benytter seg av muligheten til å be om løsepenger, noe som kan tyde på at kidnapperne ikke har like sterk tilknytting til AQ som man først kunne tro. Jeg har hørt flere meget artige kidnappingshistorier, jeg skal se om jeg kan finne dem igjen og gjenfortelle dem en annen gang.

Til slutt så har pressedekningen av Jemen de siste dagene vært preget av Reuters. Og dessverre ikke fordi de har laget gode saker, heller tvert i mot. Det har i flere år vært kjent av Reuters korrespondent i Sana'a også jobber som oversetter for President Saleh, men det har aldri kommet offentlig frem. Journalist Brian Whitaker i Guardian har belyst dette flere ganger i sin blogg og pekt på problemet med at Reuter ikke oppgir tilknytningen til sin journalist og dermed vil alt det de rapporterer må tas med en klype salt.

Hele historien til Mohamed Sudam, Reuters medarbeideren, startet da general Ali Muhsin tok ham til fange fordi han jobbet for president Saleh. Dette reagerte journalister i Jemen sterkt på og krevde han løslatt siden han var journalist, noe Ali Muhsin hevdet han ikke viste. Hele historien kan du lese i New York Times skrevet av alltid dyktige Laura Kasinof. Reuters har i ettertid gått ut med støtte til sin journalist, uten å egentlig svare på beskyldningene som er satt frem. På twitter har hashtagen #shameonreuters gått seg varm og demokratiaktivister har gått meget hardt ut mot pressebyrået.

Det er ikke bra for et nyhetsbyrå, spesielt når det er internasjonalt, å ha en medarbeider som også er lønnet av presidenten som er en part i konflikten han dekker. Problemet i Jemen er at ingen er nøytrale, verken pro eller anti Saleh aktivister kan berope seg nøytralitet. Det Reuters uansett må gjøre er å opplyse leserne om at Mohammed Sudam ikke er en helt nøytral nyhetsjournalist, men en medarbeider de har som dekker konflikten mens han jobber for myndighetene. Og det bør man kunne forvente av et internasjonalt nyhetsbyrå synes jeg.

Jemen: Taiz, Jemens svar på Benghazi?

Det skjer mye i Jemen fortiden. Så mye at det er vanskelig å holde oversikt over alt. Jeg skal med tiden prøve å få laget en oversikt over alle konfliktlinjene og alle parter i konflikten, men det er såpass mange at det kommer til å ta litt tid. Det som uansett ser ut til å være det viktigste å nevne nå er hva som skjer i Taiz, en by sør i Jemen, og som kan få betydning for utviklingen i hele landet.

Jemen får sjeldent mye pressedekning her oppe i nord. Og får landet dekning så er det enten fordi Saleh har sagt noe, noe angående Martine-saken eller at det har skjedd noe i Sana'a. Det er ytterst sjeldent at Taiz når nyhetene i det hele tatt, noe som er forståelig for det er vanskelig å helt få tak i hva som skjer der. Spesielt siden ingen utenlandske reportere har tilgang til området, så vidt jeg vet. Allikevel er utviklingen i Taiz såpass faretruende at det trengs en forklaring.

New York Times hadde i går en helt utmerket artikkel om hva som skjer i  Taiz, skrevet av deres reporter i Sana'a Laura Kasinof (@kasinof). Er det en utenlandsk avis og en reporter du bør følge når det kommer til Jemen, så er det NYT og Kasinof. Hun har et enormt kildenettverk og skriver artikler som både er avslørende og opplysende på samme tid. Mye av det som jeg beveger meg inn på er hentet fra henne.

Taiz er en spesiell by, også i jemenittisk sammenheng. Den er sett på som det intellektuelle og kommersielle sentrum i Jemen, og de fleste rike forretningsfolk i landet er opprinnelig fra Taiz (blant annet Saher Adulhaq). Byen har alltid blitt sett på som byen med de kloke hodene, hvor innbyggerne er bedre utdannet enn de fleste andre stedene i Jemen. Taiz er kjent som byen i Jemen hvor lov og orden har fungert, og hvor det sivile samfunnet er velfungerende. Problemet som har vokst de siste årene er at innbyggerne her har følte at de allikevel er blitt behandlet som annenrangs borgere, og blitt nedprioritert i forhold til Saleh sine allierte i Sana'a. Det vises blant annet på leveranser av mat, vann og drivstoff, som har vært mye dårligere i Taiz enn Sana'a det siste halvåret. 

Et annet viktig poeng er at Taiz er fødestedet for den politiske opposisjonen i Jemen. Islah, det største islamistiske partiet som blant annet fredsprisvinner Tawakel Karman er medlem av, ble etablert her. Karman og hennes familie er alle fra Taizområdet. Også sosialistpartiet YSP ble etablert i byen. Byen er med andre ord kjent for sitt sivile samfunn, det klart største i Jemen. Når vi var i Sana'a i juli ble det understreket at de aller fleste demonstranter i Sana'a, ikke var fra byen, men innflytterer fra områdene rundt Taiz. Det er altså Taiz-ungdommer som styrer mye av det som skjer i Sana'a. 

Alt dette gjør at myndighetene har slått ned demonstrasjoner og protester i Taiz mer brutalt enn i Sana'a. Mye av grunnen er at de frykter en by ekvivalent til Benghazi i Libya, en by hvor opposisjonen kan bygge seg opp. En annen grunn er mer praktisk rett og slett at det ikke finnes journalister og annet personell som kan dokumentere overgrep i Taiz som i Sana'a. Det var i Taiz kampene først ble voldelige og myndighetene har angrepet demonstranter ved hjelp av uniformerte grupper, noe man ikke har sett mye av i Sana'a.  

Et vendepunkt kom natten til 30 mai. Da angrep myndighetene teltleiren til fredelige demonstranter i Taiz, hvor de skøyt og drepte flere demonstranter. I tillegg sier rapportene at de satte fyr på teltleiren, hvor flere demonstranter lå og sov, noe som førte til at mange brant i hjel. Guardian har enartikkel om hendelsen. New York Times som jeg allerede har skrytt av har en lang featureartikkel om hendelsen i Taiz, skrevet av Robert Worth, en av dem som har fulgt Jemen i mange år, og en av de få journalister som har vært i Taiz de siste månedene. Anbefales sterkt om du vil vite mer om Taiz! I tillegg kan du se en kort reportasje fra BCC under.

Etter dette angrepet, så endret situasjonen seg i Taiz. Ulike stammer bestemte seg for at de skulle beskytte demonstrantene og de valgte etterhvert å ta til våpen. Dette er også en stor forskjell fra demonstrasjonene i Sana'a, som med noen unntak ennå er fredelige. Stammene har rett og slett bestemt seg for å ta over byen og kjemper nå væpnede kamper mot myndighetene. Noe som igjen har ført til at myndighetene har tatt skritt som i jemenittiske sammenhenger er uhørte. De har blant annet angrepet kvinnelige demonstranter og banket dem opp, noe som førte til kraftige reaksjoner i hele Jemen. Det er kun i Taiz hvor kvinnelige demonstranter er skutt og drept, noe som ikke har skjedd andre steder i Jemen. Dette var for eksempel en av foranledningen til demonstrasjonen hvor kvinner brant sine sjal, en eldgammel tradisjon i Jemen hvor kvinner fornærmer "æren" til menn/stammer for å få dem til å beskytte kvinnene. Slike hendelser har bare forent de ulike demonstrantene slik at det er en unison front mot myndighetene i Taiz.

I løpet av de siste dagene har kampene tatt seg opp igjen. Stammene har overtatt flere offentlige bygninger og myndighetene har svart med å beskyte nabolag og områder hvor stammer har kontrollen. Gulf News rapporterer om at minst 13 sivile skal være drept i angrepene. På den andre siden drepte stammene fem soldater. Det viser at kampene i Taiz har tatt steget vekk fra fredelige protester og nå ser det mer og mer ut til en åpen væpnet kamp mellom stammegrupper og myndighetene. En slik situasjon ligner mye på hva som skjedde i Libya, hvor opprørerne tok over Benghazi og startet sin erobring av Libya med det som base.

Jeg har hørt fra de fleste kilder at et eventuelt slag om Jemen vil stå i Sana'a. Det er nok ennå korrekt, men utviklingen i Taiz gir grunn til bekymring. Enten slår myndighetene ned protestene med hard hånd, noe som vil føre til mange drepte. Ellers overtar stammegrupper byen og kan bruke den til å kjempe mot myndighetene i Sana'a. Da er det en fare for at det fredelige fundamentet som ungdomsgrupperingene har sagt revolusjonen er basert på vil sprekke.

På grunnlag av det jeg har nevnt over så mener jeg det er viktig å følge utviklingen i Taiz nøye, og forsøke å heve blikket vekk fra Saleh og Sana'a. For det kan argumenteres for at det ikke foregår ett opprør i Jemen, men to. Et fredelig basert et hovedsaklig i Sana'a, og et voldelig et som nå er å finne både i Taiz, i Abyanområdet og nord blant Houthiene. Spørsmålet er hvem som vinner. Freden eller volden?