Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Jemen: Hva gjør en nordmann hos al-Qaida i Jemen? Noen ubesvarte spørsmål angående dagens nyhet.

De som har lest eller sett nyheter i dag har helt sikkert fått med seg nyheten om nordmannen som i følge flere etterrettningstjenester skal være trent av Al Qaida i Jemen (AQAP). NRK har hatt en bred dekning av saken og skrevet flere gode analyser, hvor flere av Norges fremste eksperter på terrorisme og Jemen har kommet til orde. I en sak uttaler Atle Mesøy seg om hvor verdifull denne nordmannen kan være for AQAP og han setter alt inn i en større kontekst ved å forklare hvorfor nyheten om en norsk terrorist i Jemen er sannsynlig. I et par andre saker fokuseres det på Al Qaida sitt mål om å rekruttere vestlige terrorister og at nordmannen er kjent fra PST fra før. Verdens Gang har også dekket saken grundig og setter fokus på noe som er ganske åpenbart, faren for at denne nordmannen kan bli drept enten i Jemen i kamper eller mer sannsynlig av amerikanske drone-angrep. 

Da jeg leste om denne saken tidligere i dag, så må jeg si jeg ble ganske overrasket, og stilte meg litt tvilende til hva som egentlig ligger i denne saken. Nå skal det sies at jeg ikke tviler på at det som skrives om denne nordmannen stemmer, men jeg har en del ting som ikke er blitt besvart. Det som synes å være et faktum er at det befinner seg en nordmann i Jemen, som er tilknyttet et ekstremistisk islamistisk miljø i Norge og som har oppholdt seg i landet i flere måneder. PST er klar over dette og kjenner til mannen. Denne personen skal være en konvertitt til Islam og etnisk norsk, med norsk pass. I tillegg så mener altså flere etterretningstjenestemenn, anonyme sådan, at denne nordmannen har fått trening av Al Qaida og nå er klar for å utføre oppdrag på vegne av organisasjonen. Ingen ting av dette betviler jeg, men jeg har en del spørsmål som bør besvares. 

I media høres det ut som om det bare er å bestille en flybillett til Jemen og deretter gå å banke på døren til Al-Qaida og spørre om å få lov til å bli med på trening. Sånn fungerer det ikke! For at denne nordmannen i det hele tatt skal greie å komme i kontakt med noe som kan ligne på Al-Qaida affilierte grupper, så må han ha hatt noen kontakter. Spørsmålet er da, fra hvor? Har han opprettet kontakt fra Norge? Eller over internett? Begge deler er mulig. 

En annen mulighet er at han har dratt til Jemen for å studere. Enten arabisk eller på en koranskole. Jeg vet at det er vanlig for mange "radikaliserte" unge menn å dra til Jemen for å studere. Det er dermed en mulighet for at han er blitt rekruttert den veien og dermed blitt innlemmet i organisasjonen. Hva som er svaret vet jeg ikke, men det har en god del å si om AQAP. For kan de rekruttere fra Norge så er det mye mer skummelt enn om dette har startet i Jemen. 

Så over til organisasjonen Al Qaida eller AQAP. Jeg har tidligere her på bloggen skrevet grundig om hvordan Al Qaida har bygget seg opp i Jemen så jeg går ikke inn på det her. Ønsker du mer informasjon om det kan du lese de tidligere postene om AQAP her (del1) og her (del2). Det som kort sagt var konklusjonen er at så lenge den jemenittiske økonomien ikke bedres og befolkningen sulter og ikke finner arbeid, så vil AQAP ha gode rekrutteringsforhold. Det er dette som har skjedd i Jemen det siste året ved at AQAP i mange områder har tatt over ansvaret som staten egentlig skal stå for. Men det er noen ting som må presiseres her.

AQAP er ikke en organisasjon som vi kjenner fra Norge, med medlemskort og kontingenter. De er heller ikke en samlet gruppe, hierarkisk bygget hvor alle kjenner alle. Man kan godt kalle dem et ideologisk felleskap, men ikke et fysisk ett. Man har det siste året sett mange ulike grupperinger av det man kaller AQAP som har bredt seg i Jemen, uten at disse gruppene alltid har klar tilknytning til hverandre. Derfor er mitt andre store spørsmål, hvilken spesifikk gruppering er det denne nordmannen befinner seg hos? Og hvor i Jemen befinner han seg? Kan det være at han har hatt tett kontakt med noen spesifikk stammer eller familier, som igjen er knyttet til Al-Qaida eller Ansar Al-sharia medlemmer? Eller befinner han seg sammen med gutta som leder organisasjonen som Nasir al-Wuhayshi som er lederen av AQAP i Jemen, men som ingen vet hvor er? Er denne nordmannen en egen celle eller er han tilknyttet en større celle? Dette bør man kunne finne ut. Det er med andre ord stor forskjell på om han oppholder seg i Shabwa, Marib, Abyan eller Aden. For det er forskjell på gruppene som befinner seg her. 

Grunnen til at jeg lurer er rett og slett fordi dette er litt viktig. De fleste husker sikkert den amerikanske statsborgeren Anwar al-Awliki som ble drept i et amerikansk drone-angrep for en stund siden. Han befant seg i Jemen sammen med Samir Khan redaktøren for magasinet Inspire Magazine da begge ble drept. Dette er et engelskspråklig magasin gitt ut for å markedsføre AQAP sin tankegang for engelskspråklige muslimer. Av den grunn ble Anwar Al-Awliki sett på som leder i AQAP, noe Atle Mesøy av en eller annen grunn også uttaler.  Dette er helt feil! Al-Awliki har aldri hatt en lederrolle i AQAP i Jemen, men har fungert som en rekrutterer mot Europa for denne typen tanker og ideer. Altså ideologiske partnere, ikke organisatoriske. Det finnes mange ulike grupper som altså støtter det ideologiske, men som ikke er underlagt det organisatoriske. Derfor er det veldig viktig å finne ut hvor denne nordmannen har vært og hvem denne gruppen som har trent ham er. Det som kan tyde på at han har en tilknytting til miljøet som Anwar al-Awliki tilhørte, og ikke den sentrale AQAP organisasjonen, er først hans etniske bakgrunn. I tillegg så rapporteres det at han var klar til å ta oppdrag, noe som tilsier at målet deres er utenfor Jemen, noe som virker til å være andre prioritet for AQAP i Jemen fortiden. 

Det er veldig mye som er uklart og mange spørsmål som nok vil bli stående ubesvart. Det siste viktige poenget jeg vil få frem er min lille skepsis om denne nordmannens klare tilknytning til AQAP. For noen dager siden leste jeg en fenomenal artikkel i CTC Sentinel, en artikkel som har blitt nevnt av flere terrorforskere i dag. Christopher Swift har i Arc of Convergence: AQAP, Ansar al-Shari`a and the Struggle for Yemen gjort et strålende arbeid med å kartlegge hva AQAP og Ansar Al-Sharia gjør i Jemen. Han har oppsummert mye av hovedpoengene i dette innlegget for Bloomberg. Om du har noen som helst interesse for Jemen, AQAP og deres utvikling så er artikkelen pensum. 

Så til poenget. I artikkelen peker Swift på tre punkter som har betydning her. Først at AQAP og deres søsterorganisasjoner som Ansar al-Sharia har et lokalt fokus. De aller fleste som nå rekrutteres jobber for lokale saker og kjemper mot det lokale militæret om kontroll over landområder. De bryr seg ikke om å skade vesten, de bryr seg om å få kontroll over egne områder.  Det leder til punkt nummer to, økonomi. I motsetning til hva du skulle tro så sier Swift at grunnen til at AQAP får større oppslutning er økonomi, ikke religiøse ideer. Unge menn trekkes til AQAP sine grupperinger fordi det gir dem håp for fremtiden, det gir dem penger og mat på bordet, og det gjør at de kan forsørge sine familier. 

Tribal leaders from Abyan, al-Jawf, Hadramout, Lahj and Marib provinces all described how insurgents lure idle young men with the promise of a rifle, a car and a salary of $400 a month --- a veritable fortune in a country where nearly half the population lives on less than $2 a day. Although tribal elders in some drought- stricken districts help AQAP recruit in exchange for new wells and food, the terrorists typically target disaffected individuals rather than tribes as a whole.

Tredje og siste punkt er at AQAP består av folk som kan de lokale skikkene, som hestehandler med stammer og gifter seg med døtrene deres for å skape allianser. De kjenner områdene bedre enn det den sentraliserte staten gjør og kan dermed forhindre at lokale stammer gjør opprør mot dem, ved å kjøpe eller forhandle seg støtte. Midt inne i dette så kommer altså denne nordmannen. Og han passer ikke inn! Det er det som irriterer meg, for jeg greier ikke helt å forstå hvilken rolle, hvilken plass og hva han da egentlig skal brukes til.

Heldigvis så hjelper Swift oss litt med dette. Ut fra hans feltarbeid så mener han at tilhengere av AQAP kan deles i fire grupper. Ideologiske puritanere, politiske pragmatikere, jemenittiske salafister og "utlendingene". Nordmannen kan da altså være en del av denne siste troppen. Jeg avslutter med konklusjonen til Swift hvor han, nesten iallefall svarer på mitt siste spørsmål angående denne nordmannen. Hvilken terroroperasjon er det AQAP ønsker at han skal utføre? (understreket)

Saudi purists and foreign fighters likely favor high profile assassination and provocation operations intended for global audiences. They see local gains as a basis for waging global jihad. Yemeni pragmatists and indigenous Salafists, by comparison, emphasize the sort of attritional operations and territorial consolidation aimed at establishing a self-sustaining insurrection. Their goal is to reestablish the caliphate, village by village, district by district.

These strategies are not necessarily in conflict. To the contrary, provocative terror can serve the pragmatists’ insurgency, particularly insofar as it disrupts or discredits the Yemeni regime. Moreover, insofar as operations such as the al-Sabin Square bombing achieve both symbolic and attritional objectives, it signals deeper convergence between these two tendencies. The question now is which tendency will prevail, particularly following the Yemeni Army’s liberation of Jaar and Zinjibar on June 12, 2012.[83] To the extent that the purists predominate, Yemen will likely witness urban violence directed at government officials, foreign embassies, and other symbols of the nexus between Yemen’s transitional government and the “infidel” West. If pragmatism prevails, however, then the insurgency could shift from the southern coastal provinces to rural highlands in a bid to preserve itself—and its influence—for years to come.[84]

Spørsmålet er dermed hvilken ideologisk retning i det ideologiske AQAP universet som greier å overleve. Og om USA velger å fokusere på puritanerne og utlendingene for å ta dem ut av spill først, siden de er den klart største trusselen for verden utenfor Jemen.

Om noen har noen gode svar på mine spørsmål eller bare innspill, gjerne legg igjen en kommentar.  

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.

Jemen: Den amerikanske anti-terrorpolitikken viser seg helt feilslått.

Da var det snart helg igjen og det er tid for å finne noe å lese på sammen med lørdagskaffen og helgefrokosten. Og denne uken har jeg i hovedsak lyst å fokusere på en artikkel som ble publisert for noen dager siden, som har fått stående applaus fra alle jemenkjennere på sosiale medier.

Jeremy Scahill (@jeremyscahill) slapp denne uken en artikkel kalt "Washington's War in Yemen Backfires" som er obligatorisk å lese for alle med interesse for Jemen. Scahill har skrevet en veldokumentert artikkel og i motsetning til skrivebordssynsere (som meg selv) så har han vært tilstede i de konflikområdene han omtaler. I det store og det hele oppsummerer Scahill Jemens komplekse natur og hvordan USA kan ha bidratt til å øke rekruteringen og oppslutningen til grupper som AQAP, gjennom handlinger som hadde som uttalt mål om akkurat det motsatte.

Om du ikke orker å lese alt som jeg går igjennom under, så anbefaler jeg å se intervjuet med Scahill på Democracy Now, hvor han i stor grad peker på alle poenger jeg fokusere på under. Flink kar!

Den feilslåtte anti-terror politikken

Scahill har dratt sør i Jemen, blant annet til Abyan provisen hvor det har vært harde kamper mellom islamister som kaller seg Ansar Al-Sharia og jemenittiske myndigheter siden mai i fjor. Det har siden den tid nesten ikke vært journalister i området, men Scahill fikk muligheten til å bli med helt til frontlinjen med en general i den jemenittiske hæren. En general som på mange måter kjemper en tapt kamp, men som ikke vil gi opp.

In all, more than 230 Yemeni soldiers have been killed in battles with the militants since last May. “These guys are incredibly brave,” the general concedes, speaking of the militants. “If I had an army full of men with that bravery, I could conquer the world.”

 Det Scahill viser er at disse islamistiske gruppene ser ut til å vinne stadig mer sympati blant folk i mer rurale områder, fordi jemenittiske styresmakter og amerikanerne har feilet i sin anti-terror politikk. Og det som kanskje er det skumle, som Scahill viser, er hvordan Ali Abduallah Saleh sitt regime har lurt amerikanske styresmakter trill rundt, ved å prate dem etter munnen. Et av problemene på landsbygden er at de kun ser jemenittiske styresmakter når de blir angrepet eller når amerikanske droner flyr over husene deres. Derimot har de islamske militante organisasjonene, som Ansar Al-Sharia, tatt på seg rollen som sikkerhetsbeskytter. Men det har også sin pris for noen.

Ansar al Sharia repaired roads, restored electricity, distributed food and began security patrols inside the city and its surroundings. It also established Sharia courts where disputes could be resolved. “Al Qaeda and Ansar al Sharia brought security to the people in areas that were famous for insecurity, famous for thefts, for roadblocks,” says Abdul Rezzaq al Jamal, an independent Yemeni journalist who regularly interviews Al Qaeda leaders and has spent extensive time in Zinjibar. “The people I met in Zinjibar were grateful to Al Qaeda and Ansar al Sharia for maintaining security.” While the militants in Abyan may be bringing law and order, this is, at times, enforced with horrifying tactics such as limb amputations against accused thieves and public floggings of suspected drug users.

Det har blitt hevdet AQAP har styrket seg er på grunn av at det ikke er en sterk president eller sentralmakt i Jemen etter opprøret det siste året. Det Scahill viser er at det trolig ikke er hovedårsaken til at islamistene har bygget seg opp. Derimot kan det tyde på at den økende støtten til AQAP sin ideologi er det økende raseriet fra ulike stammer i Jemen mot USA sin anti-terror politikk og støtten som er blitt gitt til Saleh sitt regime. For USA har i flere år drevet opplæring, trening og støttet opprettelsen av anti-terror styrker (CTU) i Jemen økonomisk. Disse styrkene har blitt ledet av familiemedlemmer av Saleh. Det som har provosert mange stammergrupperinger er at disse styrkene, som ble satt sammen for å kjempe mot terroristgrupperinger som AQAP i stedenfor har blitt flyttet til Sana'a for å beskytte presidenten og hans regime. Dermed har det ofte bare vært den regulære jemenittiske hæren igjen, en hær som er dårlig trent og med dårlig moral. På den måten så har USA vært med å finansiere godt trente militære styrker, som det siste året har kjempet mot sitt eget folk. Slik ting fører ikke til popularitet.

Og det blir verre. Det var under Bush administrasjonen dette samarbeidet med jemenittiske myndigheter ble startet. På den tiden var det kun finansiell og militær støtte som ble gitt, men Obama administrasjonen har tatt det et steg lenger. For i 2009 begynte man å sende ubemmanede droner inn i Jemen for å ta ut mistenkte terrorister. Informasjonen om hvor disse befant seg fikk man av jemenittiske myndigheter, som flere ganger feilinformerte for at USA skulle bombe motstandere av regimet. Noen angrep har tatt ut målene, mens andre kun har rammet sivile.

Some of the unilateral strikes have killed their intended targets, such as the CIA attack on Awlaki. But others have killed civilians—at times, a lot of civilians. And many of these have been in Abyan and its neighboring province of Shebwa, both of which have recently seen a substantial rise of AQAP activity. President Obama’s first known authorization of a missile strike on Yemen, on December 17, 2009, killed more than forty Bedouins, many of them women and children, in the remote village of al Majala in Abyan. Another US strike, in May 2010, killed an important tribal leader and the deputy governor of Marib province, Jabir Shabwani, sparking mass anger at the United States and Saleh’s government. “I think these airstrikes were based on false intelligence from the regime, because that is the nature of the contractor,” Qahtan charges. “The contractor wants to create more work in return for earning more money.”

I tillegg ble sønnen til Awlaki, en 16 åring, senere drept i et droneangrep. Sønnen er amerikansk statsborger. Gjenntatte angrep på uskyldige sivile skaper harme i befolkningen. Det som gjør disse feilslåtte angrepene ennå verre i Jemen er at du da også rammer stammesamfunnet.

The strikes “have recruited thousands.” Yemeni tribesmen, he says, share one common goal with Al Qaeda, “which is revenge against the Americans, because those who were killed are the sons of the tribesmen, and the tribesmen never, ever give up on revenge.” Even senior officials of the Saleh regime recognize the damage the strikes have caused. “People certainly resent these [US] interventions,” Qirbi, the foreign minister and a close Saleh ally, concedes.

 Dermed har de amerikanske droneangrepene, som var ment å svekke AQAP, bidratt til å gjøre det motsatte. Stammer som tidligere kjempet mot AQAP eller iallefall ikke støttet dem, ser nå i økende grad en allianse med samme gruppering som den beste løsningen i kampen mot amerikanske angrep. Og dermed er vi fremme med hovedpoenget til Scahill. At USA rett og slett har gjort en for dårlig jobb på bakken i Jemen og ikke har tatt hensyn til de spesielle samfunnsforholdene (stammesamfunnet) som landet er preget av.

The key to accomplishing anything in Yemen is navigating its labyrinthine tribal system. For years, a tribal patronage network helped bolster Saleh’s regime. Many tribes have had a neutral view of AQAP or have seen it as a minor nuisance; some have fought against Al Qaeda forces, while others have given them safe haven or shelter. The stance of many tribes toward Al Qaeda has depended on how they believe AQAP can forward their agenda. But US policy has enraged tribal leaders who could potentially keep AQAP in check and has, over the past three years of regular bombings, taken away the motivation for many leaders to do so.

Scahill viser dette ved å henvise til en intervju med en stammelder sør i Jemen:

Several southern leaders angrily told me stories of US and Yemeni attacks in their areas that killed civilians and livestock and destroyed or damaged scores of homes. If anything, the US airstrikes and support for Saleh-family-run counterterrorism units has increased tribal sympathy for Al Qaeda. “Why should we fight them? Why?” asks Sheik Ali Abdullah Abdulsalam, a southern tribal sheik from Shebwa who adopted the nom du guerre Mullah Zabara, he says, out of admiration for Taliban leader Mullah Mohammed Omar. “If my government built schools, hospitals and roads and met basic needs, I would be loyal to my government and protect it. So far, we don’t have basic services such as electricity, water pumps. Why should we fight Al Qaeda?” He says that AQAP controls large swaths of Shebwa, conceding that the group does “provide security and prevent looting. If your car is stolen, they will get it back for you.” In areas “controlled by the government, there is looting and robbery. You can see the difference.” Zabara adds, “If we don’t pay more attention, Al Qaeda could seize and control more areas.”

Det som kanskje er overraskende er at disse stammelederne ser på AQAP som en terroristorganisasjon, men definisjonsspørsmål er ikke det som opptar disse lederene mest. 

“The US sees Al Qaeda as terrorism, and we consider the drones terrorism,” he says. “The drones are flying day and night, frightening women and children, disturbing sleeping people. This is terrorism.” Zabara says several US strikes in his region have killed scores of civilians and that his community is littered with unexploded cluster bombs, which have detonated, killing children. He and other tribal leaders asked the Yemeni and US governments for assistance in removing them, he says. “We did not get any response, so we use our guns to explode them.” He also says the US government should pay money to the families of civilians killed in the missile strikes of the past three years. “We demand compensation from the US for killing Yemeni citizens, just like the Lockerbie case,” he declares. “The world is one village. The US received compensation from Libya for the Lockerbie bombing, but the Yemenis have not.”

 Det siste store poenget som må understrekes er at stammene ikke frykter AQAP. Rett og slett fordi stammene er mye mektigere enn islamistene. Det ville vært selvmord for enhver islamistorganisasjon å legge seg ut med stammer i Jemen, da ville de bli knust. Og stammene har tidligere vært sterke motstandere av disse organisasjonene for de har bidratt til å skape ustabilitet i deres egne områder. Men nå ser flere stammer det som en fordel å alliere seg med disse grupperingen, for det vil fremme deres egne interesser. Scahill viser frykten AQAP har for å legge seg ut med stammegrupper i et intervju med en stammeleder (som før intervjuet stopper for å kjøpe en sekser med Heiniken å drikke mens de kjører bil), som også viser at islamistene i større grad enn mange andre forstår hvordan man skal spille det politiske spillet:

 “Once I got stopped by AQAP guys at one of their checkpoints, and they saw I had a bottle of Johnnie Walker,” he recalls as he guzzles his second Heineken in ten minutes and lights a cigarette. “They asked me, ‘Why do you have that?’ I told them, ‘to drink it.’” He laughs heartily. “I told them to bother another guy and drove off.” The message of the story is clear: the Al Qaeda guys don’t want trouble with tribal leaders. “I am not afraid of Al Qaeda; I go to their sites and meet them. We are all known tribesmen, and they have to meet us to solve their disputes.” Plus, he adds: “I have 30,000 fighters in my own tribe. Al Qaeda can’t attack me.

Dette ble kanskje for langt for de fleste, men for å få frem poengene som Scahill så bra viser så tenkte jeg det var riktig. Artikkelen avsluttes med å konkludere med at USA sin anti-terror politikk har vært mislykket i Jemen. De har brukt masse penger og ressurser på å bekjempe terror, men resultatet har vært at Saleh sin  familie har blitt rike og organisasjonene de har kjempet mot har fått økt støtte.

The United States “should have never made counterterrorism a source of profit for the regime, because that increased terrorism,” asserts Iryani. “Saleh's regimes agenda was to keep terrorism alive, because it was their cash cow.”

Konklusjonen som er like trist, som den viser hva feilslått politikk kan føre til, er som det klart sies av en tidligere rådgiver til president Saleh.

"Jeg tror at hadde vi bare blitt overlatt til oss selv, så ville vi hatt færre terrorister i Jemen enn det vi har nå."   

 Det er ikke lystig lesning.