Saudi-Arabia: Den "bortgjemte" fattige saudier

Fattigdom og Saudi-Arabia nevnes sjeldent i samme ordelag. Mye av grunnen er at myndighetene i Saudi-Arabia ikke ønsker å fokusere på slike "kjipe" innenrikspolitiske problemer. I tillegg er Saudi-Arabia stinn av penger grunnet oljeinntekter og media har en tendens til å dekke de enormt rike. I gårsdagens Washington Post, som jevnlig leverer gode artikler om dagliglivet i Saudi-Arabia, er det nettopp fattigdom blant vanlige saudiere det blir satt fokus på.

Jeg har tidligere omtalt de tre saudiske filmskaperne som for over et år siden lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh, for å vise at det ikke bare er velstand i landet som er dopet ned av oljeinntekter. Artikkelen, med video fra 2011, kan du se her. Bloggerne ble arrestert og så vidt jeg vet så er de ennå fengslet av saudiske myndigheter.

Washington Post har besøkt en familie som lever under fattigdomgrensen i Saudi-Arabia. Mannen har helseproblemer og kan ikke jobbe, konen får ikke jobbe pga sitt kjønn, og de har mange barn under 14 år som de må forsørge. Avisen har også laget et meget fint bildegalleri som beskriver godt hvilke forhold mange familier lever under. Og de er ikke alene

I 1970 var 6 millioner innbyggere i Saudi-Arabia, mens det nå er nærmere 28 millioner. En regner med at rundt 1/4 av alle saudiere lever i fattigdom. Det har vært en voldsom befolkningsøkning de siste 40 årene, økonomien i landet har også vokst noe enormt, men det har ikke kommet alle til gode. Man antar også at mellom 2 og 4 millioner saudiere lever under fattigdomsgrensen som er på $17 dagen. 

Det er ikke slik at staten er tom for penger, langt i fra. Staten er så rik at ingen betaler skatt på inntekt, og allikevel har alle "rett" på fri skolegang og gratis helsetjenester.

The Saudi government spends several billion dollars each year to provide free education and health care to all citizens, as well as a variety of social welfare programs — even free burials. The government also provides pensions, monthly benefits and payments for food and utility bills to the poor, the elderly, the disabled, orphans and workers who are injured on the job.

Oljen har skapt et samfunn av mennesker som forventer at staten skal fikse alt, og dermed så faller ofte dem som virkelig trenger hjelp langt bak i køen. Det har også skapt et samfunn hvor det ligger en forventning i det å være saudier, at det skal bety at man er rik og velstående. Dette er også noe som kongefamilien står som eksempel på, og det er tilnærmet tabu å omtale fattigdom og saudiere som sliter i hverdagen. Det er merkelig nok OK at gjestearbeidere fra Asia har trange kår og bor i kummerlige kår, men at etniske saudiere er fattige er tabu. Saudi-Arabia er på mange måter et rasistisk land, rett og slett fordi ideen om å være saudiere for mange er basert i at en saudiere er bedre enn alle andre og dermed skal behandles slik. 

Trolig er det slike sosiale problemer som vil være en katalysator den dagen den arabisk våren slår innover Saudi-Arabia. Tenk deg om noen år, når oljeprisen har falt og etterspørselen etter olje har sunket betraktelig. Kombiner det med økt arbeidsledighet, mer fattigdom, kvinners stilling og en kongefamilie som er gjennomkorrupt så har du en cocktail som vil føre til opprør.

Ikke nå, men det vil skje..

Det er jeg ganske sikker på. 

Saudi Arabia: Olje + opprør + Sjia = Mediestillhet

En liten nyhetsoppdatering på mandagen. I går kom det flere meldinger om at det var opprør i byen Qatif på østkysten av Saudi-Arabia. Qatif er kjent som senteret til sjiaminoriteten i Saudi-Arabia og det har vært tilløp til opprør der flere ganger det siste året. Det hele er ganske komplekst, for det er mange interesser som står i mot hverandre i dette området. Jeg tenkte jeg skulle belyse dette litt.

I følge Al Jazzera, som er en av få nyhetsmedier som i det hele tatt har dekket opprøret i Qatif, så startet protestene da en prominent religiøs leder blant sjiaene ble arrestert.  Sjeik Nimr al-Nimr skal ha blitt jaget av politet under en kjøretur og deretter skadet, for så å bli arrestert. Han har tidligere vært kjent som en ganske kraftig kritikker av myndighetene og har vært arrestert flere ganger tidligere. Nyheten om arrestasjonen spredte seg kjapt via sosiale medier, mye på grunn av bildet som Al Jazeera illustrerer sin artikkel med. Der ser man en eldre mann, som skal være al-Nimr skadet i en politibil og dekket av blod.

Fra offisielt hold skal Al-Nimr og hans tilhengere ha skutt mot politiet og deretter blitt skadet da politet avfyrte skudd tilbake. Uavhengige kilder sier derimot at Al-Nimr ikke var bevepnet. I etterkant samlet flere hundre mennesker seg i gatene i Qatif for å vise sin støtte til Al-Nimr i det som var en fredelig demonstrasjon. Saudiske sikkerhetstyrker som ikke tillater demonstrasjoner overhodet åpnet ild mot demonstrantene og minst to stykker skal ha blitt skutt og drept, flere skal ha blitt skadet. Du kan se en video av demonstrasjonen, og hva som skjer når skudd blir løsnet mot dem, under. (NB:Ganske sterke bilder)

I etterkant av angrepet på demonstrantene så har det vært mye oppstuss  spesielt på twitter over at denne demonstrasjonen ikke blir nevnt i internasjonal media. I tillegg til stykket i Al Jazeera, så har jeg kun funnet et stykke hos Reuters som også nevner hva som har skjedd. Saudisk media nevner det ikke med et ord, heller ikke andre medier på Den arabiske halvøy. I internasjonal media har det også vært tyst, noe som er litt rart i og med at opprør i Saudi egentlig er en meget god nyhetssak. Hvorfor er det slik?

Svaret er egentlig ganske enkelt. I Qatif på østkysten (se kart under) så finnes sjiaminoriteten i Saudi-Arabia. På østkysten finnes også de fleste oljefeltene til Saudi-Arabia og det er derfor uhyre viktig å holde kontrollen i disse områdene slike at oljeproduksjonen ikke trues. I tillegg ligger Bahrain rett over sundet og Iran ikke så langt i fra de heller.

Sjiaene i Saudi havner mellom barken og veden. Som minoritet blir de diskriminert. De kan ikke jobbe i militæret eller i sentrale statlige stillinger og de blir behandlet som annenrangs borgere. Hver gang de protesterer og ønsker å forbedre sine levekår, så blir det sett på som en sikkerhetstrussel siden de er sjiaer. Da blir de automatisk knyttet til Bahrain sitt opprør og ikke minst til Iran. Det hjelper ingenting at demonstrantene selv er fredelige og er klare på at deres mål ikke er å kaste kongen, men å forbedre egne kår. Sjiaene blir sett på kun som en sikkerhetstrussel, ikke en minoritet som skal behandles som minoriteter i følge saudiske myndigheter. Og det blir verre.

Det er mye motstand mot den saudiske kongefamilien og hvordan de styrer landet. Men en ting er nesten hele den saudiske befolkningen enig i, at sjianene i øst er en fare og en trussel som bare bør holde kjeft. Så av den grunn så har militæret og sikkerhetsstyrkene full støtte i befolkningen til å slå hardt ned på alt som ligner på et opprør i øst. Og USA og andre vestlige land gir sin stille aksept siden det betyr at oljeproduksjonen ikke forstyrres.  Markedet er da også fornøyd, for uroligheter i Saudi kan påvirke oljeprisen.

Det er med andre ord ikke lett å være saudier og sjia, for det er tilnærmet ingen som bryr seg og som støtter deres kamp om få rettighetene som alle andre ønsker. Penger og olje har en tendens til å trumfe frihet og rettigheter. Til og med når det gjelder mediedekning.

Saudi Arabia: Den lange dagen nærmer seg slutten

En kort liten leseoppfordring denne fredagen. The Economist, som er et av de beste nyhetstidskriftene jeg vet om, har denne uken satt litt ekstra fokus på Saudi-Arabia etter Nayef sin død. Fokuset deres ligner på det jeg forsøkte å få frem i den forrige posten, problemet med en aldrende maktelite. 

Economist har to artikler jeg vil anbefale dere å kikke på. Den første er en kort editorial som argumenterer for at det er snart bør være tid for at andre enn den gamle eliten skal styre Saudi fremover. Du kan lese den her.

Den andre anbefalingen er en lengre og grundigere gjennomgang av Saudi-Arabia, både sosialt, politisk og økonomisk. Om du ønsker å få et innblikk i hvilke utfordringer Saudi-Arabia står ovenfor på disse områdene fremover, så bør du sette av et kvarter til å lese "the long day closes"som artikelen heter.

Jeg tenkte å oppsummere kjapt de viktigste poengene, for de interesserte. Artikelen starter med samme utgangspunkt som min forrige bloggpost om arverekkefølgen i Saudi og hvilke konsekvenser det kan få fremover. Ser man inn i fremtiden så finnes det mange potensielle problemer. Et av disse er endringer i lojalitet blant den yngre delen av befolkningen. De fleste saudiere er religiøse og er stolte av sin tilhørighet til Islam. Allikevel er det flere som stiller seg skeptiske til den Wahabistiske versjonen som det saudiske lederskapet støtter seg til. Der forkynnes det blind lydighet til landets ledere, uansett hva de gjør. Som i andre arabiske land har salafistene fått sterkere støtte, i og med at de preker det motsatte: Slutt på korrupsjon og kun et religiøst styre. Det er en skummel utvikling for kongefamilien.

Selv om landet er rikt, så er ikke befolkningen veldig rik om man ser på Saudi som helhet. BNP per innbygger ligger på nivå med Slovenia og rundt 3 millioner mennesker er regnet som fattige. Som jeg har nevnt tidligere her, så er det et tabuområde som ikke omtales i nasjonal presse. Tre filmskapere som lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh i fjor sitter ennå fengslet. I tillegg sliter landet med en meget høy arbeidsledighet, rundt 30 %, i tillegg til lav arbeidslyst. Ansatte i privat sektor tjener mindre enn statsansatte, men jobber mye mer i all hovedsak. Den yngre generasjonen reiser i større grad ut av Saudi for å studere, hvor alt (og da mener jeg alt) er betalt av staten. Om disse returnerer til Saudi, men ikke får jobb, så er det fare for opprør. I det hele så er befolkningen i Saudi veldig ung, mens lederskapet er veldig gammelt. Det er rett og slett en enorm forskjell mellom forventninger og ønsker fra befolkningen, og virkelighetsforståelsen til lederskapet. Denne figuren fra Economist er meget beskrivende: 

 

Enda er ikke olje nevnt. Saudi er avhengig av eksporten av olje for at økonomien skal holde seg flytende. Allikevel bruker de enorme summer på subsidier av bensin og drivstoff, i tillegg til å bruke enorme mengder petroleum på energi og av-salting av vann. Da jeg bodde i Saudi kostet en liter bensin 80 øre. En liter vann var dyrere. Om ting ikke endres så kan landet ende opp med å ikke ha olje å eksportere om noen tiår. Og hvem er det som skal tenke langsiktig? Mennene som alle er døde om ti år! 

Som om dette ikke var nok problemer, så har man i tillegg kvinners stilling i landet. En enorm ressurs, som nektes å bidra til statens utvikling. Heldigvis får kvinner nå lov til å ta utdanning, men sliter veldig med å få seg jobb. Ofte fordi de rett og slett ikke kan komme seg dit, fordi bilkjøring er forbudt. 

“It is easier to send 30,000 women abroad to study than to let one woman drive,” says a Saudi diplomat.

Det bobler med andre ord under overflaten og det er økende misnøye med lederskapet, men ikke på samme måte som Egypt, Libya og Tunis. En advokat fra Riyadh setter såpass gode ord på middelklassens frustrasjon i artikkelen til The Economist at jeg velger å avslutte med hans egne analyser.

“In Egypt and Tunisia people felt both oppression and humiliation. We have oppression, but monarchies are better at softening the humiliation.” However, he notes that everyone he knows avidly watched Egypt’s televised presidential debates, and envied them. Anger and resentment, he says, have become “structural”. If protests have not spread, it is partly because knowing the king and his brothers are all old men encourages a wait-and-see attitude. No one needs to act to be sure of change; it will come of its own accord.

I bunn og grunn, så sitter mange på gjerdet å venter til de gamle lederne dør, for da vil det bli forandring uansett. Men hvilken vei, det er usikkert.

 

Saudi Arabia: Det ulmer under overflaten og løsningen er "Mer religion og mer moralkontroll"

Det er en relativt rolig periode for tiden på den arabiske halvøy, så tenkte derfor å ta en liten oppsummering av litt ulike saker som har dukket opp fra Saudi Arabia de siste ukene. I stor grad dreier det seg om at det ulmer under overfalten på mange ulike områder, både når det kommer til økonomi og arbeidsløshet, energiforbruk, diskriminering og som alltid utenrikspolitikken

Det bobler under overflaten

The Economist trykket en interessant artikkel for noen uker siden som på mange oppsummerer de ulike problemene Saudi Arabia står foran. Den kan leses her. Her pekes det på at den økte velstanden i landet også fører med seg mer politisk beviste innbyggere og det vil bli en problem i lengden. Foreløpig har Saudi sluppet unna med å betale ut enorme summer til sin befolkning, i tillegg til at saudiere ikke betaler skatt og nesten får bensinen sin gratis (0,80 kr literen). Men det finnes problemer som bare vil bli større.

Arbeidsledigheten er offisielt på 10,6% (dette gjelder bare for menn), men er trolig mye høyere. Og 35 % av menn under 30 år er arbeidsledig. Når man da vet at 60 % av Saudi-Arabia sin befolkning er under 21 år, så sier det seg selv at dette bare vil bli et økende problem i fremtiden. Det må skapes flere jobber. Og det er også målet til staten gjennom det såkalte Niqat programmet, hvor bedrifter pålegges å ansette ett vist antall saudiere. Problemet er at de fleste saudiere ikke har god nok utdannelse, fordi de kun lærer å pugge koranen og islamske studier, som ikke er relevant for arbeidslivet. Dermed må det også i fremtiden være et mål om å reformere utdanningen, men foreløpig er det ikke et diskusjonsemne. 

Allikevel er det flere og flere saudiere som tar til orde for at ting må skje. I et leseinnlegg i den saudiske avisen Arab News pekes det på at Saudi Arabia må gjøre noe med sitt eget oljeforbruk. Om forbruket ikke bremses så vil det snart ikke være olje igjen å eksportere:

If you divide that total by a population of 27 million people, oil consumption would amount to about (40) barrels per person each year, the highest per capita in the world. To put that in perspective, that rate is more than four times the rate of oil consumption in the United States, five times the rate of South Korea, and eight times the rate of consumption in Japan!

Dette er et nytt dilemma for Saudi Arabia, for de er helt avhengig av eksportinntekter for å få hjulene til å gå rundt, men landet har også et voldsomt forbruk av olje som gjør at det i lengden vil påvirke deres oljeeksport. Bare det at et slikt leserinnlegg får stå på trykk viser at dette er et problem myndighetene er klar over og nok ønsker å gjøre noe med, men da må de kutte i borgerenes tilbud. Konsekvensen da kan bli protester, noe som fryktes. Dermed gjøres det ingenting.

Farene utenfor

Mens ulike problemer tårner seg opp på hjemmebane så snur Saudi Arabia, som så mange land i regionen, seg mot omverdenen for å ta vekk fokus på det som skjer hjemme. I en god artikkel i Foregin Policy pekes det på hvordan sjiaminoriteten i Saudi blir diskriminert nesten som et politisk virkemiddel for å ta vekk fokus fra andre politiske saker. Sjianene på østkysten har i mange tiår bedt om å bli behandlet som saudiske borgere, og ikke som en religiøs minoritet, men myndighetene har bare lukket øynene. Myndighetene knytter til stadighet alle protester opp mot Iran, selv om det kun er lokale demonstranter med lokale krav. Og USA følger i stor grad etter og synes det egentlig er helt greit. Det skjer jevnlig i Saudi og samme argumentasjon ble brukt når det kom til opptøyene i Bahrain. 

The behavior of the Saudi leadership only allows the conclusion that repression of the Shiites is a fundamental part of Saudi political legitimacy. The state does not want to change the position of the Shiites and Shiite protests are used by the state to frighten the Sunni population of an Iranian takeover of the oilfields with the help of local Shiites. Similar narratives have been propagated in the Gulf Cooperation Council (GCC) media for months, at the cost of further deepening the sectarian divide in the Gulf States. The GCC intervention in Bahrain has severely worsened sectarian relations in the Gulf and beyond to levels not seen since the Iranian Revolution.

Saudierne jobber hardt for å styrke alliansen av sunni-muslimske stater, gjennom blant annet GCC (og ved å  støtte topprørere i land hvor disse gruppene "tilfeldigvis" er sunni grupperinger som feks. Syria, Libya og Jemen). Aftenposten har beskrevet Saudi-Arabia sin kamp for å styrke GCC og dermed svekke Iran sin innflytelse på Den arabiske halvøy. Den store taperen er Bahrain og andre land hvor opptøyene ikke er ledet av grupperinger som er vennligstilte til Saudi Arabia sin religiøse ideologi. 

Det finnes motstandere, men hvor er de?

Det finnes mange grupper som allikevel tør å hyle ut sin motstand. Den tøffeste av dem alle er nok Mohammad Fahad Al-Qahtani (som jeg har vært heldig å få møte, en fantastisk mann) Han har i flere å jobbet for å forbedre menneskerettighetene i Saudi-Arabia og er ikke veldig populær i maktapparatet. Denne uken vil organisasjonen han leder (ACPRA) organisere en sultestreik til støtte for politiske fanger fengslet uten dom eller rettsak.

Dessverre blir de fleste protester drept i startfasen. Som jeg tidligere har nevnt på bloggen, så ble tre saudiske filmskapere arrestert når de forsøkte å dokumentere fattigdom blant sine egne innbyggere. Andre, som Hamza Kashgari, ble fenglset fordi han kom med blasfemiske uttalelser om Islam. Og den listen er lang. Det ser dessverre ut til at måten Saudi-Arabia møter sin fremtidige problemer er det motsatte av Norges "mer demokrati, mer åpenhet", nemlig "Mer religion, mer moralkontroll". Selv om det religiøse politiet har fått en ny og "mer liberal leder" så sier mine kontakter i Saudi-Arabia at situasjonen har blitt merkbart værre. Det er mange flere Mutawwas ute på patrulje, det er mer aggressive og de har begynt å slå sin ofre med pisker eller arrestere dem om de ikke følger orde. Og det går i mye større grad ut over kvinner enn tidligere. Det er under et år siden jeg dro fra Saudi, men i følge mine kontakter så er situasjonen blitt mye verre, iallefall for kvinner som beveger seg i det offentlig rom. 

Vi nærmer oss en ny vår i verden og som artikkelen jeg viste til i begynnelsen hevder, så kan det lukte som om denne våren også vil ha politiske blomster som spirer og gror. Spørsmålet er bare om de finner et levedyktig klima i Saudi-Arabia denne våren. Det gjorde de ikke i fjor:

But the general trend is toward a hardening of rules. Prince Nayef, the crown prince and power behind the throne, believes this is no time to show weakness. Dissidents are detained or given travel bans, a favourite tactic of the regime in Syria until it started to use harsher methods in the past year. Media rules have also become tighter.

No fly appears too small to warrant swatting. Hamza Kashgari, a young blogger, fled to Malaysia after posting provocative comments about the Prophet Muhammad. The government applied all available diplomatic pressure to have him returned. Emboldened senior clerics are asking for Mr Kashgari to be executed for blasphemy.

Religion is at the heart of many conflicts. The volatile but oil-rich Eastern Province, home to many of the Sunni kingdom’s sizeable Shia minority, has witnessed frequent bouts of violent unrest in the past year. Two men were killed and several injured when police opened fire on a demonstration in February. In Qatif, the provincial capital, the walls of the main street are covered with graffiti insulting members of the royal family and asking, “Where is the oil money?”

The government accuses Iran of funding the protests. Shia leaders claim this is a convenient excuse to exclude them from politics. “The official story is always like this,” says Tawfiq al-Saif, a prominent Shia leader. “It just shows their failure to grasp the core problem.” The rhetoric on both sides is growing more poisonous. Hassan al-Saffar, a Shia cleric, denounced the royals for decrying the slaughter in Syria while repressing their own people and aiding a crackdown in neighbouring Bahrain. Meanwhile the interior ministry called protests a “new terrorism” and vowed to respond with an iron fist.

It smells like springtime.