Saudi-Arabia: Gjestearbeideres stilling forverres i et forsøk på å få flere saudiere i arbeid

Gjestearbeideres situasjon i Saudi-Arabia har vært en gjenganger her på bloggen. Dette har ofte sin bakgrunn i historier om mishandlede hushjelper eller andre graverende forhold. Saudi-Arabia er i en merkelig situasjon ved at de er den største økonomien i Gulfen, men allikevel har en veldig høy arbeidsledighet blant sin egen befolkning. Offisielt ligger den på 12,5%, men det reelle tallet er trolig en god del høyere. I 2011 gikk kongefamilien inn for å forsøke å få ned arbeidsledigheten og innførte det såkalte «niqat-systemet» hvor det nå blir minimumskrav for hvor mange saudiere man må ha ansatt i bedrifter med over 30 ansatte. Som et neste steg i denne «Saudifiseringsprosessen» annonserte Kong Abdullah i april at alle ulovlige immigranter og alle som jobbet ulovlig i Saudi-Arabia hadde frem til 4 juli 2013 til å ordne papirene sine ellers ville de risikere å bli arrestert og deportert ut av landet. Det har ført til et salig kaos i Saudi-Arabia de siste månedene.

I god gammel saudisk ånd så ble denne fristen ikke så absolutt som mange hadde fryktet. I går gikk Kongen ut og utvidet fristen frem til 4 november siden det har vist seg praktisk umulig for alle berørte parter å fremskaffe dokumentasjonen innen fristen. Hovedgrunnen oppgis å være at ambassader og konsulater ikke har hatt kapasitet til å saksbehandle alle papirer og dermed er fristen utsatt. Det er i hovedsak asiatiske arbeidere fra land som India, Pakistan, Filipinene, Indonesia, Sri Lanka, Bangladesh og Nepal som er rammet, i tillegg til arbeidere fra Jemen og Egypt. Erklæringen om utsettelsen ble publisert i Arab News i går og sjeldent har det vel fantes et mer samstemt kommentarfelt som hyller en sak. Selv med denne utsettelsen så har denne «amnesti-perioden» satt fokus på gjestearbeideres rettigheter i Saudi-Arabia, rettigheter som er ikke-eksisterende. 

Avisen The National hadde i går en artikkel om de fortvilede arbeiderne som fryktet å bli kastet ut av landet. Her kommer det frem at mer enn 1,5 millioner ulovlige arbeidstakere hadde registrert seg i løpet av amnestiperioden. Man antar at over 2 millioner jobber ulovlig i Saudi-Arabia. Ved «ulovlig» er det ikke slik at de har sneket seg over grensen og jobber i skjul. Det betyr rett og slett at de enten jobber uten en sponsor eller at de jobber for andre enn sin egen sponsor. For det er slik at alle som skal jobbe i Saudi-Arabia må ha en sponsor (lokal bedrift, stor bedrift, privatperson) for å få jobbe i kongedømmet. Det å leie ut arbeidskraft som man sponser har blitt en stor forretning, siden sponsoren kan kreve deler av lønnen i «avgift» fra en arbeidstaker som jobber for andre. I følge den nye niqatloven så kan nå gjestearbeidere kun jobbe for sin egen sponsor, noe som ha ført til kaos. Mange har derfor forsøkt å finne en sponsor som kan ansette dem eller de har rett og slett forsøkt å få reisetillatelse fra sin nåværende sponsor så de kan komme seg ut av landet. Det er nemlig slik at sponsoren din tar vare på passet ditt og kan bestemme om du skal få lov til å forlate landet eller ikke.  

Redselen for mange fattige gjestearbeidere er at de vil bli arrestert uten gyldige papirer eller gyldige sponsorer og som en konsekvens bli utvist fra landet. Det vil føre til at de aldri vil ha muligheten til å returnere, noe som vil føre til økonomiske problemer for mange. Mange har kritisert denne kjappe tidsfristen satt av Kong Abdullah, så det er ingen overraskelse at kongen nå har utvidet fristen. Spesielt siden statlige eide aviser den siste uken har kjørt mange reportasjer om konsekvensen av fristen, noe de aldri ville fått lov til om ikke man viste at de ville komme en uttalelse fra kongen. 

En del saudiske økonomiske eksperter er uansett kritisk til denne «opprenskningen» i arbeidsmarkedet. De peker på at det i en del sektorer vil bli prekær mangel på arbeidskraft om det blir vanskeligere å få inn gjestearbeidere. I bygningsindustrien vil det bli vanskelig å rekruttere saudiere fordi disse jobbene ikke er "attraktive for saudiere". Det er i det hele et stort problem for saudiere at de ikke ønsker fysisk krevende jobber, en holdning som går helt opp til arbeidsministeren i Saudi som jeg har skrevet om tidligere. 

Det er antatt at rundt 350 000 gjestearbeidere og ulovlige immigranter har dratt eller allerede blitt utvist fra Saudi-Arabia i løpet av året. Til sammen er det over 8 millioner gjestearbeidere som jobber i Saudi-Arabia, hvor som sagt rundt 2 millioner av disse jobber «ulovlig» i landet. Målet til de saudiske myndighetene er å redusere antall gjestearbeidere gjennom «Niqat-systemet» med 30 %. Trolig vil det bare føre til at noen sektorer vil bli underbemannet, mens arbeidsløsheten blant saudierne vil forbli like høy. Det er i alle fall min spådom.

Bokanbefalinger: Jemen og Saudi-Arabia

Det er fredag, snart helg og da gode muligheter for å bruke tiden på å lese litt i vinterkulden. Derfor tenkte jeg å komme med noen anbefalinger om bøker jeg vil anbefale folk å lese om de har en interesse for de to landene som blir hyppig omtalt her på bloggen, Saudi-Arabia og Jemen. Bøkene er utgitt de siste månedene og har nok ikke kommet i norske bokhyller ennå, men er tilgjengelig på Kindle og andre utenlandske nettsteder.

 

Saudi-Arabia

For tiden holder jeg på å lese On Saudi Arabia: Its People, Past, Religion, Fault Lines - and Future av Karen Elliott House. House har levd og vært i Saudi i over en 20 års periode og har skrevet det man kan kalle en introduksjonsbok til Saudi-Arabia, hovedsaklig for de som ønsker større innsikt i et land som er lukket for de fleste av oss. Med et lett språk og gode strukturerte eksempler gir hun et innblikk i alle sektorer av det saudiske samfunnet. Kongefamilien, Islams plass, sosiale problemer, kvinner stilling, arbeidsmarkedet, ungdommens stilling, utdanningssystemet og den økonomiske fremtiden (som ser dyster ut). Dette er en bok som kunne fungert som en SAUDI101, en introduksjon til Saudi-Arabia. Analysene er ikke veldig dype, men forståelige og godt belagte, og boken er verdt å bruke tid på. 

Den neste boken jeg tenkte å lese, etter Elliot House sin, er The Islamic Utopia: The Illusion of Reform in Saudi Arabia skrevet av Reuters mangeårige korrespondent i Saudi-Arabia, Andrew Hammond (@Hammonda1). Selv har jeg bare lest omtaler av boken, og de har vært lysende. Hammond, som flere ganger har terget på seg kongefamilien for sine reportasjer fra Saudi-Arabia, analyserer i boken hvordan kongefamilien (Al Saud) har holdt seg ved makten så lenge, til og med gjennom den arabiske våren. 

The Islamic Utopia uses a range of sources including first-hand reporting and recently released WikiLeaks documents to examine Saudi Arabia in the decade after the 9/11 attacks, when King Abdullah’s 'reform' agenda took centre stage in public debate. It considers Saudi claims of 'exemption' from the democratic demands of the Arab Spring. Andrew Hammond argues that for too long Western media and governments have accepted Saudi leaders' claims to be a buttress against jihadist Islam and that a new policy is needed towards the House of Saud.

 Jeg tror denne er verdt å lese.

Jemen

Jeg har omtalt Gregory Johnsen mange ganger på denne bloggen, og det er ikke så rart. For han er en av de fremste ekspertene på Jemen og jihadisme, spesielt knyttet opp mot den amerikanske anti-terror politikken. Han har nylig gitt ut boken The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia som har fått enormt gode kritikker over alt. Men det er egentlig bare en eneste anmeldelse dere trenger å lese av boken, og det er av (kanskje) den beste amerikanske journalisten på Jemen, Robert Worth. I en lang og grundig anmeldelse i The New York Review of Books går han gjennom historien til Jemen de siste 30 år og knytter det opp mot Johnsen sin bok. En fantastisk god tekst, som rett og slett gir deg Jemens komplekse historie forklart på 10 sider. Worth skryter av Johnsen sin bok og spesielt hvordan han greier å få frem hvordan amerikanerne har latt seg spille av jemenittiske myndigheter i lang, lang tid. 

Worth nevner også High-Value Target: Countering al Qaeda in Yemen skrevet av Edmund Hull (tidligere amerikansk ambassadør til Jemen) i sin fantastiske tekst. Dette var en bok jeg ikke var klar over, men som også er blitt satt på ønskelisten til jul. Hull skriver i boken om sine erfaringer om hvordan man kjempet mot Al-Qaida i tiden etter USS Cole bombingen i 2000. Han var ambassadør mellom 2001-2004 og man får et unikt innblikk i hvordan den "diplomatiske" dialogen mellom USA og Ali Abduallah Saleh foregikk. Det høres spennende ut. 

Om dette ble for mye bøker, så sier jeg bare kort igjen. Om du bare vil lese en liten ting om Jemen, så er Robert Worth sin artikkel/anmeldelse så bra at det kunne vært en gave i en morsom (nerdete) julekalender!

Saudi-Arabia: Den "bortgjemte" fattige saudier

Fattigdom og Saudi-Arabia nevnes sjeldent i samme ordelag. Mye av grunnen er at myndighetene i Saudi-Arabia ikke ønsker å fokusere på slike "kjipe" innenrikspolitiske problemer. I tillegg er Saudi-Arabia stinn av penger grunnet oljeinntekter og media har en tendens til å dekke de enormt rike. I gårsdagens Washington Post, som jevnlig leverer gode artikler om dagliglivet i Saudi-Arabia, er det nettopp fattigdom blant vanlige saudiere det blir satt fokus på.

Jeg har tidligere omtalt de tre saudiske filmskaperne som for over et år siden lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh, for å vise at det ikke bare er velstand i landet som er dopet ned av oljeinntekter. Artikkelen, med video fra 2011, kan du se her. Bloggerne ble arrestert og så vidt jeg vet så er de ennå fengslet av saudiske myndigheter.

Washington Post har besøkt en familie som lever under fattigdomgrensen i Saudi-Arabia. Mannen har helseproblemer og kan ikke jobbe, konen får ikke jobbe pga sitt kjønn, og de har mange barn under 14 år som de må forsørge. Avisen har også laget et meget fint bildegalleri som beskriver godt hvilke forhold mange familier lever under. Og de er ikke alene

I 1970 var 6 millioner innbyggere i Saudi-Arabia, mens det nå er nærmere 28 millioner. En regner med at rundt 1/4 av alle saudiere lever i fattigdom. Det har vært en voldsom befolkningsøkning de siste 40 årene, økonomien i landet har også vokst noe enormt, men det har ikke kommet alle til gode. Man antar også at mellom 2 og 4 millioner saudiere lever under fattigdomsgrensen som er på $17 dagen. 

Det er ikke slik at staten er tom for penger, langt i fra. Staten er så rik at ingen betaler skatt på inntekt, og allikevel har alle "rett" på fri skolegang og gratis helsetjenester.

The Saudi government spends several billion dollars each year to provide free education and health care to all citizens, as well as a variety of social welfare programs — even free burials. The government also provides pensions, monthly benefits and payments for food and utility bills to the poor, the elderly, the disabled, orphans and workers who are injured on the job.

Oljen har skapt et samfunn av mennesker som forventer at staten skal fikse alt, og dermed så faller ofte dem som virkelig trenger hjelp langt bak i køen. Det har også skapt et samfunn hvor det ligger en forventning i det å være saudier, at det skal bety at man er rik og velstående. Dette er også noe som kongefamilien står som eksempel på, og det er tilnærmet tabu å omtale fattigdom og saudiere som sliter i hverdagen. Det er merkelig nok OK at gjestearbeidere fra Asia har trange kår og bor i kummerlige kår, men at etniske saudiere er fattige er tabu. Saudi-Arabia er på mange måter et rasistisk land, rett og slett fordi ideen om å være saudiere for mange er basert i at en saudiere er bedre enn alle andre og dermed skal behandles slik. 

Trolig er det slike sosiale problemer som vil være en katalysator den dagen den arabisk våren slår innover Saudi-Arabia. Tenk deg om noen år, når oljeprisen har falt og etterspørselen etter olje har sunket betraktelig. Kombiner det med økt arbeidsledighet, mer fattigdom, kvinners stilling og en kongefamilie som er gjennomkorrupt så har du en cocktail som vil føre til opprør.

Ikke nå, men det vil skje..

Det er jeg ganske sikker på. 

Saudi-Arabia: Uutdannete menn nekter kvinner med utdannelse å jobbe

I dagens Washington Post er det skrevet en meget interessant artikkel om kvinners stilling i Saudi-Arabia som fortjener oppmerksomhet. I artikkelen Saudi Arabia struggles to employ its most-educated women pekes det på at det i dag utdannes flere kvinner enn noen gang, uten at de får jobb. Dette er noe som er blitt mer synlig de siste årene og er et problem som bare vil vokse. 

Arbeidsledigheten blant saudiske kvinner som ønsker å arbeide er 34 prosent. Her må det understrekes at dette er kun blant dem som ønsker å arbeide og som leter etter jobb. Arbeidsledigheten i det hele er nok mye høyere. Av de som er arbeidsledige i Saudi og som får støtte fra staten, så er 86 prosent av dem kvinner. 40 % av disse igjen har utdannelse fra høyere utdanningsinstitusjoner. 

Det er hovedsaklig under Kong Abdullah at denne eksplosjonen i kvinner som tar utdanning har funnet sted. Abdullah har hatt utdanning som en av sine fanesaker og da spesielt for kvinner. De siste ti årene har det samlede antallet universiteter i Saudi doblet seg fra 16 til 33. I tillegg åpnet Abdullah i fjor vår verdens største kvinnelige universitet, Princess Nora Universitetet, som har plass til hele 60,000 kvinnelig studenter. (En bekjent av meg var på åpningen og Abdullah ble behandlet som en Justin Beiber av kvinnene tilstede utenfor. Ironisk nok var det kun menn tilstede under selve åpningen, selv om universitetet kun er for kvinner.)

Det er også opprettet en stipendordning for saudiere som vil studere i utlandet og i dag er det rundt 145,00 saudiere (40 000 av dem er kvinner) som studerer i utlandet. Men jobb til de som kommer hjem er det få av, spesielt for kvinner. 

Job prospects for women are complicated by the kingdom’s severely restrictive religious culture. Under Saudi Arabia’s austere interpretation of Islam, it is considered a violation of God’s will for unrelated men and women to mingle. The most devout Saudi men find it dishonorable for others to even know the name of their wife or mother. They oppose women working or leaving their homes unaccompanied by a male relative. They believe it is an Islamic duty to honor women and protect families by having women stay at home and not be distracted by outside employment.

“Women are like pearls,” said one Saudi man. “We must protect them.”

Sitatet over er ganske symptomatisk. For mens Kongen og kongefamilien har full kontroll over landets politikk, så må de holde det religiøse maktapparatet i sjakk, og måten de gjør det på er å gi dem rett til å styre den sosiale arena. Eller kvinner som det også heter. Det betyr at det ikke skal foregå mingling mellom kjønnene noe sted. På Princess Nora Universitetet så underviser menn over videolink, hvor studentene kan se foreleseren, mens foreleseren ikke kan se de kvinnelige studentene. Det finnes noen menn på universitetet, de som vedlikeholder, fikser og ordner, men de er gjestearbeidere og regnes derfor ikke som "menn" og det er derfor ikke så farlig om de mingler med kvinnene. Men det er laget underjordiske vedlikeholds-ganger under universitetsområdet som disse "mennene" skal bruke, slik at de mingler så lite som mulig.

Kvinner kan bare arbeide i jobber hvor det ikke er fare for at de møter menn de ikke er i familie med. Det gjør jobbmarkedet ganske snevert. Dermed sitter masse kvinner med meget god utdanning uten jobb,  fordi noen uutdannete religiøse autoriteter er maktsyke. Men problemet stikker også dypere. Arbeidsminister i Saudi-Arabia Abdel Fakeih er intervjuet i saken og gir et inntrykk av at det ikke er så viktig at kvinner jobber, for de skal jo uansett tas vare på og beskyttes av menn. Individuell frihet og slikt, nei det har vi ikke hørt om:

Fakeih noted that some women don’t have a “sense of urgency” to work, because under Islamic sharia law, men are required to be financially responsible for women. Even if a woman earns far more money than her husband, he is required to pay for her needs, Fakeih said.“She can decide not to spend any of her money,” he said. “She can just keep her money to go to Hawaii or something. That’s the law.”

Om noen lurte. Kvinner trenger tillatelse fra sin mannlige verge for å få lov til å reise og til å opprette bankkonto.

Problemet rundt utdanning og kvinner blir også belyst i en saudisk blogg, Saudi Jeans, som skriver om når David Cameron besøkte Saudi-Arabia i forrige uke. Da besøkte han en kvinnelig privatskole og hilset på elevene, og kunne dermed reise hjem og si at han jobbet for kvinners rettigheter. På den andre siden så ble det opprør i det religiøse miljøet fordi denne "hvite kristne hedningen" av en statsminister både håndhilset og så ansiktene til disse jentene. 

Det som virkelig er problemet er maktkampen mellom staten og de konservative religiøse. Den eneste sfæren de konservative ennå har makt er på den sosiale arena og den makten vil de ikke gi fra seg. Og de bruker en hver anledning til å hyle høyt. Et eksempel var da en tysk professor, kvinnelig selvfølgelig, gikk inn i feil klasserom og underviste gutter, på et universitet i Dammam. Det skal, i følge konservative stemmer selvfølgelig, ført til oppstand blant guttene som løp til rektor og ba han fjerne henne fra klasserommet. Hjelp en kvinne med kunnskaper som lærer oss noe! Ahmed Al Ohmran, som driver Saudi Jeans, konkluderer:

This is one of these these issues that is a non-issue, really. But then again, it is the kind of thing that conservatives enjoy the most: an issue that involves women, especially one where they don’t have to worry about a direct confrontation with the government. In the end, it is the control of the social arena that they seek the most. As long as they don’t choose to challenge the government, the government would gladly let them have it.

About these ads

Saudi Arabia: Saudisk professor risikerer fengsel for å ytre seg om ytringsfrihet.

What are the limits of free speech and open dissent in the Kingdom of Saudi Arabia? They are often unclear and seemingly arbitrary, but there is no doubt that Dr. Mohammad al-Qahtani, a professor and activist, went well beyond them, and he knew it. He was hardly surprised when Saudi prosecutors, finally fed up with his vociferous denunciations of the regime, hit him with a long list of criminal charges. He had predicted it, and in the context of Saudi Arabia, he was asking for it.

Som vanlig på fredagen så prøver jeg å komme med et par lesetips. Denne uken er det kun en kort artikkel jeg vil fokusere på rett og slett fordi det er viktig. Det gjelder den saudiske professoren Mohammad Fahad Al-Qahtani som jeg tidligere har omtalt her på bloggen i en artikkel om indre uro i Saudi-Arabia. I en artikkel skrevet av Thomas Lippman  i Al-Monitor kommer det frem at saudiske myndigheter nå ha fått nok av den frittalende professoren. I artikkelen Saudi Professor Faces Charges After Fighting for Free Speech tegner Lippman er bilde av en mann som til stadighet har vært en torn i siden på det saudiske kongedømmet og nå har de fått nok. Nå stilles han for retten. 

Det har i de siste månedene vært mye oppmerksomhet rettet mot Manal Al-Sharif og hennes kamp for kvinners rettigheter i Saudi. Spesielt etter hennes norgesbesøk så har hun stått frem som den kvinnelige forkjemperen for menneskerettigheter i Saudi. Den mannlige representanten i denne kampen for frihet er uten tvil Mohammad Al-Qathani. For mens Manal Al-Sharif ikke tar sjansen på å kritisere kongedømmet og staten som jeg tidligere har skrevet om, så er det akkurat det Al Qathani gjør.

Saudi Arabia is an autocratic monarchy in which citizens are disenfranchised, but it is not North Korea. People travel freely, have access to the Internet and are generally free to grumble about official incompetence or inadequate public services, as many do. But criticism of the monarchy, of the personal foibles of the king and senior princes, or of Islam and the religious establishment is prohibited.

Etter at den nå avdøde Prins Nayef ble utnevnt til kronprins, så har Al-Qathani og organisasjonen ACPRA vært meget kritiske. Han har uttalt at Nayef var en "kriminell" grunnet hans behandling av politiske fanger og har sendt brev til Kong Abdullah hvor han ber om at Nayef ikke er skikket til å være nr 2 i arverekken. 

Så hva er forbrytelsen hans i følge saudiske myndigheter? Han er rett og slett for ærlig. Mens mange andre aktivister også kritiserer myndighetene, så går Qathani i strupen på det hellig, kongefamilien. Andre aktivister mener at han da går for langt og setter seg selv ut for hogg, men han er uenig. 

Are we going to be quiet?” he said in a long conversation conducted openly in the lobby of a Riyadh hotel. “This regime is enslaving my people. If we keep our mouths shut, nothing will happen. Tens of thousands of people are locked up. We have to do something about this.” He said the ruling princes routinely enrich themselves through corrupt land deals, and “they control the courts and the media. Our strategy is to ‘name, shame and blame.’”

 Al-Qathani har identifisert mange politiske fanger og har også bidratt til å synliggjøre det forhatte hemmelige politiet "Mahabit" og deres forbrytelser, som ellers aldri dekkes av saudisk media. Leser man anklagene i artikkelen til Lippman så er han i tiltalt for å starte en "ulisensiert" organisasjon og i tillegg for å ha kritisert og satt i tvil autoriteten til kongefamilien og de religiøse. 

Det som er så fascinerende med Al-Qathani er at han for det første ikke benekter noen av anklagene. Han har flere ganger sagt at det bare er et tidsspørsmål før han må i fengsel. Under min tid i Saudi-Arabia var jeg så heldig å få møte han, og han er en utrolig klok og velartikulert mann. Møtte han det gjorde også Sidsel Wold, NRK sin Midtøstenkorrensponden i 2010. Det som kanskje ikke alle vet er at han jobber for den saudiske staten, ved å lære opp fremtidige diplomater for tjeneste i utlandet, samtidig som han er en av statens største kritikere. Nå jeg møtte han så var han helt klar på at han viste risikoen, men at den kunne han ikke tenke over. Av den grunn er han meget taktisk. Han pleier meget gode kontakter med utenlandske journalister, for han vet at disse kontaktene er viktig om han en dag blir fengslet. Gjennom sin jobb med diplomater, så har han mange sterke kontakter i det diplomatiske miljøet som han også vet er viktige å ha om noe skulle skje. På grunn av dette så har saudiske myndigheter vegret seg for å gripe inn mot Al-Qathani, for de er redd for oppmerksomheten det kan føre med seg. 

Derfor skriver jeg denne posten, for å gjøre akkurat det, nemlig øke oppmerksomheten rundt den forestående rettsaken. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har protestert kraftig, og Amnesty er sitert i Lippman sin artikkel. De er klare på at dette ikke er noe annet enn et forsøk på å få Al-Qathani til å holde kjeft. 

“The Saudi Arabian authorities’ trial of Mohammad al-Qahtani is just one of a troubling string of court cases aimed at silencing the Kingdom’s human rights activists,” said Philip Luther, director of the group’s Middle East and North Africa Program. “The case against him should be thrown out of court as it appears to be based solely on his legitimate work to defend human rights in Saudi Arabia and his sharp criticism of the authorities.”

Det minste man kan gjøre når folk som kjemper for frihet for liv og ytringer, er å ytre seg kritisk til dem som prøver å hindre dem i den kampen. Dette er mitt bidrag! 

Saudi Arabia: Prins Salman utnevnt til ny kronprins. Hvor går Saudi nå?

I går kom den ventede bekreftelsen på at Prins Salman nå er den nye kronprinsen i Saudi-Arabia etter Prins Nayef sin død.  Jeg tenkte å bruke denne posten på å beskrive hva dette kan bety for Saudi-Arabia fremover og i tillegg fortelle litt mer om den nye kronprinsen. Men aller først så må jeg ta dere med på en liten avisrunde i Saudi, for det er morsomt å lese statlig media i slike tider. 

Den statlig avisen Arab News overgår seg selv med å hylle tidligere kronprins Nayef i dag. I fire-fem artikler hylles Nayef for alle sine bragder med fokus på en viktig ting: Sikkerhet. Han er mannen som har sikret landet de siste 40 årene som sjef for innenriksdepartementet. I en av artiklene fremheves det, i tillegg til sikkerhetsfokuset, hvordan han har kjempet mot narkotika og har hjulpet pilgrimmer, i tillegg til å skremme Al-Qaida ut av landet. I en annen sies det nesten rett ut at Nayef er den som har sørget for sikkerheten i Saudi i fire tiår, nesten på egenhånd. Det nevnes selvfølgelig ikke hvordan dette har foregått med mange brudd på menneskerettigheter, mangel på en rettstat og slike ting, det hadde ikke helt gjort seg på en slik dag. Morsom lesning er det uansett når «uavhengige» aviser ensidige hyller en statsmann. 

Så over til den nye kronprinsen Salman. Etter å ha brukt mye spalteplass på den gamle kronprinsen, så er det også satt av en del tekst til å hylle den nye. Arab News har allerede argumentene klare for hvorfor Salman er perfekt i jobben og hvorfor han kommer til å gjøre det storartet. Den andre statlige avisen Saudi Gazette har, tro det eller ei, samme innstilling til Salman og legger ut om hans bragder og hvor flink han er til alt. Ikke så objektivt, men veldig artig lesning.

For å få et litt mer objektiv og analytisk bilde over prosessen så må man ta turen ut av Saudi og til aviser som ikke har de samme nasjonale interessene i saken.  FAE avisen The National er en slik en og de har skrevet en informativ sak om Salman. Salman, nå 76 år, ble utnevnt til ny forsvarsminister etter at den forrige kronprinsen Sultan døde i oktober. Før det hadde han vært guvernør for Riyadh siden 1950-tallet, med noen få års pause inne i mellom. Salman har bidratt til at Riyadh har gått fra en liten ørkenoase til å bli en storby både finansielt og fysisk, og er yngre bror av Prins Nayef. Dermed er han en av de gjenlevende Sudayri Syv, sønner av Ibn Saud sin favorittkone Hussa Ahmad Al-Sudayri. Maktbasen til det saudiske kongedømmet har ligget i denne grupperingen, selv om Kong Abdullah ikke er en del av den. Beviset på at Sudayri-gruppen ennå er viktig, ble også vist i går, da den yngste av de syv, Prins Ahmed, overtok innenriksdepartementet etter sin bror Nayef. 

Salman har en høyere anseelse enn Nayef blant befolkningen i Saudi-Arabia. Han er ikke sett på som like konservativ som sin avdøde bror og blir betraktet å støtte det samme reformsporet som Kong Abdullah, noe som taler bra for Saudi-Arabia fremover. Salman har ikke like sterke forbindelser til det religiøse maktsentret, en forbindelse Nayef pleiet litt for godt i følge mange kritikere. En av hovedgrunnene til at Salman er godt likt i Saudi er at han har tatt avstand fra korrupsjon og blir sett på som en ærlig og redelig mann, noe som ikke alltid er lett å finne i Al-Saud familien.  

På kort sikt så er stabiliteten i Saudi-Arabia sikret, men det er ikke så lenge til den kan være truet. New York Times tar nettopp opp prosessen rundt utvelgelse av etterfølgere etter Kong Abduallah. Det praktiske først. I 2006 utnevnte Kong Abduallah et «utvelgelsesråd» som skulle godkjenne alle fremtidige utvelgelser av kongelige. Det er dette rådet som nå har godkjent Salman som kronprins. Rådet består av 33 medlemmer, enten sønner av den første kongen Ibn Saud eller barnebarn (som representerer sine fedre).  Hovedpoenget i NYT sin artikkel er en problematiseringen rundt hva som vil skje når det ikke er sønner av Ibn Saud å velge i lenger. Da må Kongen velges blant barnebarna og da kan det oppstå konflikter. 

Estimates of the number of princes of the ruling clan run to more than 7,000, but critical decisions have always been tightly held among the top three or four, including the ministers of defense and the interior, who have always been sons of King Abdulaziz. Now that Prince Salman has been named crown prince, most Saudi analysts say that just two younger sons of King Abdulaziz are considered by the family to be monarch material — possessing the needed blend of shrewdness, government experience and rectitude. The roughly 10 other surviving sons are marred by ill health, a lack of ability, a whiff or worse of corruption, or a reputation for practices that violate the tenets of Islam, like drinking alcohol.

Two other potential heirs are Prince Ahmed, believed to be 71, and Prince Muqrin, in his 60s.

Det store spørsmålet som vil bli stilt oftere og oftere er hvilke barnebarn som vil bli de første som får en stilling i arverekken. Utvelgelsesrådet består av alle deler av familien og det er store muligheter for at det kan oppstå en intern maktkamp mellom ulike fraksjoner av familien når en slik utvelgelse står på trappene. Dermed er det viktig å følge med på denne typen utvelgelser, rett og slett fordi det gir indikasjoner på hvilken vei Saudi-Arabia vil gå. 

Det som man kan tolke ut av utnevelsen av Prins Salman som kronprins og Prins Ahmed som innenriksminister er at Kong Abdullah sin «sakte» reformpolitikk står sterkere nå enn når Nayef var under ham. Kongen har nå folk i arverekken som er mer populære blant befolkningen enn det som tidligere var tilfellet. På en annen side så har Saudi-Arabia mistet en mann som har viet sitt liv til å sikre Saudi-Arabia fra indre og ytre trussler, og som har hatt mye støtte blant den religiøse makteliten i Saudi-Arabia. Med Nayef borte så mister de religiøse en støttespiller og det kan i lengden føre til et høyere konfliktnivå mellom den statlige og religiøse makteliten i landet. Det er en konflikt ingen ønsker, fordi man ikke vet hvem som vil gå seirende ut av den. Bare tiden vil vise hva som vil skje og jeg skal selvfølgelig følge med.

Saudi Arabia: Nummer to i arverekken Prins Nayef er død

I dag kom den overraskende nyheten om at Prins Nayef er død. Nayef ble utnevnt til kronprins i oktober, da tidligere kronprins Sultan døde. Jeg kommer tilbake med en klarere analyse av hva som kan skje i Saudi-Arabia nå som Nayef er død, men her er iallefall litt info som kan være greit å lese.

I Oktober så skrev jeg en lengre post om hva som kunne være utfallet om Nayef overlevde Abdullah og tok over som konge. Hovedpoenget er at Nayef var sett på som mye mer konservativ og var fryktet av mange saudiere. Av den grunn så tror jeg at den jevne saudier ikke er så lei seg for at Nayef døde før Abdullah, for Nayef er ikke veldig populær blant folk. Men han er derimot høyt aktet av USA og mange andre allierte av Saudi-Arabia. Han er tidligere sjef for innenriksdepartementet og har hatt ansvar for at Saudi-Arabia ikke har et indre opprør. Derfor kommer det rapporter fra øst provinsen, i Qatif, om at befolkningen der feirer over at Nayef nå er død. Han har tidligere ikke lagt noe i mellom i kampen mot sjia-minoriteten i øst.

I tillegg skal Nayef tatt over "jemen-porteføljen" fra Sultan når han ble kronprins og det blir spennende å se hvem som blir Saudi sin kontaktperson mot Jemen, nå som de eldre kongelige dør som fluer. Mitt tips er på Nayef sin sønn Mohammed, som tidligere har fulgt i sine fars fotspor i innenriksdepartementet og i etterretningen.

Det er tippet at Prins Salman vil bli den nye kronprinsen etter Prins Nayef. De brødre og begge er del av "The Sudayri Seven", som er tilnavnet på de syv guttebarnene som ble født av Abdullaziz Al Saud sin favorittkone. Reuters har skrevet en fin artikkel om hvordan utvelgelsen av tronarvinger fungerer i Saudi. Dette valget vil på mange måter avgjøre fremtiden for det saudiske kongedømmet, om det vil fortsette med moderniseringsprosessen sakte eller gå veien Nayef ønsket, nemlig å fokusere på det gamle og det konservative. Crossroads Arabia, den beste bloggen jeg vet om Saudi-Arabia, har en liten diskusjon om dette på dagens bloggpost. 

Om du har lyst å vite mer om den potensielle kronprinsen så kan du blant annet lese denne bloggposten om hvordan det er å møte en full og ufin Salman når man er sykepleier og han har veldig lyst å gjør ting som man vanligvis spør om først.

Det var kort om Prins Nayef i dag, jeg kommer tilbake med en fyldigere tankerekke når man sjokket i Saudi-Arabia har lagt seg.

Saudi Arabia: Et møte med Manal Al Sharif

Denne uken har vært en spesiell uke. Veldig forsinket har jeg holdt på å lese boken "prinsessen" som er dagboknotatene til en saudisk prinsesse om hvordan det er å leve i Saudi Arabia. Dyster lesning om hvor hardt det er å leve som kvinne i et mannsdominert samfunn. I tillegg så har mange av de personene som jeg følger på twitter, og som har skrevet mye om Saudi-Arabia og Jemen, plutselig befunnet seg i Oslo på Oslo Freedom Forum. Folk som tidligere ikke har vært kjent for det offentlig Norge, får nå den oppmerksomheten de fortjener for innsatsen de har lagt inn for å fremme menneskerettigheter. Ahmed Al Omran, forfatter av den saudiske bloggen Saudi Jeans har fortalt om sine håp for fremtiden i Saudi i Dagsavisen, mens Manal Al-Sharif også er i Norge som man blant annet kunne lese i Aftenposten for noen dager siden

For min del er det ekstra spesielt fordi jeg befant meg i Riyadh når Manal for første gang ble et navn i verden, da hun satt seg i sin egen bil og kjørte, noe som ennå er forbudt i Saudi. Både i mitt miljø og blant saudierne jeg kjente ble hun sett på som en foregangsfigur. Hun ble fort et ikon i Saudi-Arabia, og i den arabiske verden generelt, og derfor var det ekstra spesielt å møte opp i går å få høre henne fortelle om sin kamp for kvinners rettigheter i Saudi-Arabia.

Det som gjør at Manal skiller seg ut fra mange andre MR aktivister i den arabiske verden er hennes fokusområde. Mens de fleste ønsker regimeskifte og politiske endringer er dette ikke fokus for henne. Alt hun vil er å gi kvinner de rettighetene de har krav på, noe som i Saudi-Arabia er en kamp mot makten og religiøse ledere. I det korte foredraget hun holdt gav hun et innblikk i livet som kvinne i Saudi, noe som for mange nok fortonet seg surrealistisk, selv om alt stemmer. Kvinner må dekke seg til, må ha tillatelse fra sin mannlige verge for å reise, føde, opprette bankkonto osv. I bunn og grunn så er kvinner ikke å betrakte som statsborgere av sitt eget land, for de er umyndiggjort.

På en veldig pedagogisk måte forklarte hun sitt liv fra å være det hun selv kalte en religiøs ekstremist, til der hun var i dag. Historien begynner i 1979 året hun ble født og et merkeår i Saudisk historie. Dette var året Profetens moske i Mekka ble beleiret, noe som ennå er risset inn i Saudisk historie som en skamplett. Juhayman al-Otaibi og hans følge beleiret moskeen i tre uker før saudiske myndigheter grep inn med våpen og fikk dem pågrepet. Grunnlaget for beleiring var at Juhayman mente at Al-Saud familien hadde mistet legitimiteten sin ved at de vendte seg for mye mot vesten og for lite mot Islam. Konsekvensen etter 1979 ble at det religiøse establishmentet fikk mer makt og kontrollen med innbyggerne ble sterkere. Og det gikk selvfølgelig ut over kvinnene.

Ønsker du å høre Manal sin egen fortelling om hennes opplevelse av Saudi fra 1979 og frem til i dag, så se talen hennes fra Oslo Freedom Forum under:

Det som gjorde møtet med Manal ekstra spesielt var at hun fremførte akkurat de samme tankene som man kan finne i boken Prinsessen. Men heldigvis så er ikke Manal en anonym figur, slik prinsesse Sultana er i boken. Hun har turt å stå frem med ansikt og fullt navn i sin kamp for sine rettigheter. Noe som har kostet henne mye. Hun fortalte oss tilhører om at hun var en aktivist ved et uhell, hun hadde ikke andre tanker enn å gjøre det hun mente hun hadde rett til, nemlig å kjøre en bil.

Det var mulig å åpne for spørsmål, noe jeg benyttet meg av. Men i motsetning til meg, så hadde ikke Manal glemt at hun skal returnere til Saudi-Arabia. For når jeg spurte om hvordan hun så på fremtiden i Saudi, etter Kong Abdullah, så beklaget hun og sa at det kunne hun ikke svare på. Noe jeg selvfølgelig burde ha skjønt på forhånd. For grunnen til at Manal er en strålende aktivist og et vanskelig problem å hanskes med for den saudiske staten er nettopp fordi hun ikke kritiserer kongefamilien og landet. Hun uttaler ofte at hun elsker Kong Abdullah, at han er en reformator og at hun elsker sitt land. Hun er klar og tydelig på at hun ikke ønsker regimeskifte og at hun derfor heller ikke kan kategoriseres som en del av den arabiske våren. Alt hun gjør er å kreve de rettighetene hun mener kvinner har krav på, nemlig likebehandling og å bli betraktet som borgere på lik linje med menn.

Det som kanskje få vet er at Manal har sterk støtte blant deler av kongefamilien. Problemet er det religiøse establishmentet som ikke vil miste sin makt og tviholder på den makten de har. De er moralpolitiet og utøver sin makt ved å stenge kvinner ute fra samfunnet. Mutawwaene er forhatte, men ennå har ikke kongefamilien turt å gå i mot dem for de frykter opprør. Og hvorfor tør de ikke ta fra dem makt? Jo da vender vi tilbake til 1979. 

For det var akkurat det som skjedde under beleiringen av Mekka. Kongefamilien forsøkte å svekke de religiøse sin makt i landet og en gruppe svarte med å angripe det uangripelige, det meste hellige i verden for en muslim, Profetens moske og Kabaaen i Mekka. Legitimiteten til Al-Saudi familien ligger i at de styrer med legitimitet fra gud og er beskyttere av av den hellige moske, Profetens moske.

 

Manal sitter til høyre, med sjal. 

Uansett var det en stor ære å få møte Manal personlig og høre henne dele sin tanker. Hele sesjonen ble avsluttet med at hun ønsket å vise en video laget av en venninne hun kalte Mia. Ikke store greiene tenkte vi, men det var det derimot. For videoen som ble vist, er MIA sin video til Bad Girls, som jeg postet her på bloggen for litt siden. Det viser at Manal inspirerer også utenfor sine grenser og har en gjennomslagskraft som man ikke skal undervurdere. Når en av verdens mest grensesprengende artister lager en video som en ren hyllest til Manal Al-Sharif da vet du at denne damen ikke forsvinner med det første. En viktig, klok og tøff stemme som fortsatt må gis rom for å bli hørt.

MIA sin video, laget som en hyllest til Manal Al-Sharif

Videoen som viser hva MIA baserer seg på, #onlyinsaudi