Jemen: Mellom kidnappingar og flystyrtar

Det er en ære å få presentere Den arabiske halvøys første gjesteblogger: Raymond Lidal (@rlidal). Forhåpentligvis vil dette være det første av mange innsiktsfulle innblikk fra Jemen.

Mellom kidnappingar og flystyrtar

 av Raymond Lidal, frilansjournalist busett i Sana'a.

Fyrst, eg er ikkje ein fyrstereisgut til Jemen, men viktigare: Eg er på ingen måte nokon Jemen-ekspert heller. Ikkje eingong ein Sana'a-ekspert (sjølv om det stort sett er her eg oppheld meg). Jemen er eit så samansett og komplisert land at eg ikkje torer å leggje meg på noko anna enn eit amatør-nivå. Eg kjem òg heilt sikkert til å overromantisere. Beklagar det. Sånn, det var ansvarsfråskrivinga.

---

Jemen. Kva tenkjer du då? I mitt fordomsfulle sinn tippar eg du ikkje kjem på veldig mykje positivt. Jo, Tawakkol Karman! Nei, eg tippar du eigentleg hadde gløymt kva land ho kjem frå.

Frå Jemen er det ikkje veldig stor variasjon i sakene som når internasjonal merksemd. Det er stort sett terrorisme, kidnappingar og al-Qaeda. Det er synd, fordi Jemen er mykje meir spanande enn som så. Dette innlegget kjem til å vere dels eit reiseinnlegg (frå Sana'a), dels ein klagesong over jemenittisk politikk, dels ei oppdatering på jemenittisk politikk, dels tryggleikspropaganda, dels ein klagesong over medias handtering av Jemen. Og litt kidnapping og al-Qaeda sjølvklart. 

Eg kom hit fyrste gongen i januar, 2011. Dagen etter eg landa starta dei fyrste store demonstrasjonane i Sana’a. Det viste seg jo at eg ikkje hadde noko med det å gjere. Men det var starten på ein lang og framleis uferdig revolusjon (eller ‘kaos’, alt etter kven ein spør). Julaftan 2011 kom eg attende til Noreg, men eg hadde berre så vidt byrja med Jemen. Det er eit land med ei voldsom tiltrekkingskraft. Og fantastisk grilla kylling!

Maten, luktene, qat-samlingane, vêret, naturen, gamlebyen i Sana'a. Menneska. Det er mykje å skryte av i Jemen, men menneska er grunnen til at ein kjem attende. Og menneska er grunnen til at ein verkeleg byrjar å bry seg om Jemen. Dei har gått gjennom mykje, og mykje står framleis att. Eg fekk oppleve dei og landet deira gjennom eit svært viktig år. Denne gongen håpar eg å få oppleve (litt av) endringa som så mange kjempa(r) for.

(Ta det med ro, eg skal skildre litt meir av det glade (og nydelege) Arabia lenger nede.)

Eitt av mange bilete frå taket mitt i gamlebyen.

Revolusjon og nedgang (og oppgang?)

2011 var ikkje eit bra år for den jamne jemenitt. Landet var i økonomisk og politisk oppløysing grunna opprøret. Til og med dei revolusjonære ville ha kalla situasjonen på overflaten for kaos (sjølv om opprøret var noko dei meinte var bra). Prisane på mat, gass og vatn steig kraftig. Valutaen sank tilsvarande. Det var harde kampar fleire stader i byen. Kampane førte til at folk måtte flykte og forretningar stenge. Det var uroleg, for å seie det mildt. Dog ikkje direkte farleg (unntak sjølvklart for dei uheldige som budde akkurat der kampane føregjekk; stridsdyktige soldatar; stridsdyktige stammemedlemmer; revolusjonistar på barrikadane). Mange støtta opprøret. Dei meinte at endring måtte kome. Jemen var i økonomisk krise òg før opprøret starta, og regimet til Ali Abdallah Saleh styrte landet med jernhand.

Både akademikarar og Saleh-fiendtlege vil i stor grad kalle Saleh-perioden for eit diktatur. Det er rett på fleire måtar, sjølv om det ikkje nødvendigvis er heilt dekkande. Stikkord er større fridom enn i til dømes Libya under Gaddafi og Syria under Assad. Det var (og er) eit relativt ope land. Internasjonale organisasjonar/selskap kunne operere i stor grad fritt (iallfall om ein ser vekk frå korrupsjonen). Men jo, Ali Abdallah Saleh var overalt, og styrte landet til sitt eige beste – ikkje til folkets beste.

Mange var òg imot opprøret, og meinte sterke Saleh var (og er) rette mannen for Jemen. Det er ei haldning som absolutt ikkje har døydd ut.

Nattleg utsikt frå gamlebyens høgaste (trur eg) bygning, hotellet Burj al-Salaam. For øvrig eit hotell eg ikkje vil tilrå grunna nær tilknytting til Saleh-familien.

Men Saleh måtte gå av til slutt, etter totalt 33 år som Jemens president (dei fyrste tolv åra som president i Nord-Jemen. Nord- og Sør-Jemen vart til eit samla Jemen i 1990). Jemens nye president heiter Abd Rabboh Mansour Hadi (det er iallfall éin av skrivemåtane), og det er han som no leiar Jemen gjennom overgangsperioden dei er inne i. Det er ein overgangsperiode som har som mål å vere over i 2014. Då skal det haldast både parlaments- og presidentval, men fleire tvilar på at styresmaktene og dei forskjellige opposisjonsgruppene klarer å halde den tidsramma.

Etter at Hadi (for short) "kom" til "makta" har lite skjedd. (Hermeteiknforklaring: Han var den einaste kandidaten i tulle-presidentvalet i februar 2012, og folk kunne berre velje 'ja'. I tillegg er det slett ikkje han eller den nye regjeringa som har makta. Dei gamle makthavarane har framleis styringa). Lite har altså skjedd, sett vekk frå stagnasjon og ytterlegare politisk kaos. Frå overraskande mange får president Hadi skryt for i det minste å ha klart å halde Jemen samla, og styrt landet nokolunde på rett sti fram mot den nasjonale dialogen (les meir om det i min neste post). Det er skryt han ikkje får så lett frå meg. Eg meiner det skal veldig mykje til for at partane no sender kvarandre ut i borgarkrig. Det har litt med situasjonen dei er i (ein borgarkrig hadde vore absolutt katastrofalt), og litt med det jemenittiske lynnet. I tillegg er det no så mange partar involverte at ingen ynskjer det (kontra 'nord' mot 'sør' i 1994 til dømes). Jemenittar er ikkje kjende for å ty til vald som fyrste utveg. Heller mekling (styresmaktene er ei litt anna historie). Dei er eit fredeleg folk, og ynskjer mest av alt stabilitet og ro. Hadi skal altså ha mindre skryt enn Jemens øvrige befolkning.

Revolusjonen held fram, dog i litt mindre grad. Mohammed her, min gode ven, er av dei søtare innslaga i den jemenittiske revolusjonen.

Farleg(are) for somme

Likevel, samanlikna med 2011 er fleire ting heilt klart betre. Særleg på overflaten. Mangel på væpna kampar midt i hovudstaden er vel det mest openberre. (Dog, det er stadig kampar fleire stader i landet. Seinast i Aden, Jemens nest største by.) Økonomien har heller ikkje stupt ytterlegare, så dagleglivet i Sana'a går som normalt att. Vatn-, drivstoff- og straumtilførselen er sånn halvvegs stabil. Merkbart betre enn 2011. For jemenittar flest har dermed livskvaliteten auka marginalt, sjølv om politikken er i limbo. For dei aller fattigaste er ingenting betra sjølvklart. Dei må vente ein god del lenger. Og dei kan vere så mange som halvparten av innbyggjarane.

(Oppdatering! Dette innlegget er skrive over ein viss periode. Den siste tida er straumsituasjonen merkbart verre.)

Det som derimot er verre enn 2011 er tryggleiken, og særleg for to grupper: (jemenittiske) politikarar/maktpersonar og, diverre, utlendingar. Men her skal det understrekast: sistnemnde gruppe har det frykteleg mykje lettare enn fyrstnemnde. For politikarar og makthavarar sin del så er det fyrst og fremst attentat som er "utfordringa". Det har vore ei veldig auke i politisk motiverte attentat og vald. Det går sjeldan ei veke utan, og det skjer ofte i hovudstaden. (Motorsykkel og maskingevær er dei føretrekte verktøya.) Det kan vere al-Qaeda, og det kan vere at al-Qaeda-namnet berre vert brukt av styresmaktene. Oftast veit me ikkje kven som står bak. Uansett, å vere ein maktperson i Jemen i dag er for ein risikosport å rekne.

Sånn cirka nøyaktig same bilete som det fyrste, berre i dagslys. Taket mitt er flott! Dette er sånn cirka midt i gamlebyen, litt nord-vest.

Eg er jo ein utlending i dette landet, og det er kanskje difor eg legg merke til det ekstra godt. Men det er diverre ikkje til å stikke under ein stol: utlendingar er oftare eit mål enn tidlegare. Kidnappingar og kidnappingsforsøk skjer. Ikkje ofte, men det skjer. Og det skjer i Sana'a. Det er ein stor skilnad frå tidlegare. For to veker sidan fekk me likevel ei gladmelding. Den sveitsiske læraren som vart kidnappa for nesten eitt år sidan, vart sleppt fri. Éi gladmelding, men framleis sit to uskuldige arabiskstudentar (pluss kona til éin av dei) i fangenskap. Det opprører både det internasjonale miljøet og dei aller fleste jemenittar. Slike operasjonar møter veldig lite forståing blant jemenittar. (Det same gjeld oppslutning om grupper som al-Qaeda: veldig svak.)

I tillegg til å vere ei krise og tragedie for dei involverte og pårørande, så er kidnappingar svært lite bra for Jemen. Det set heile landet i eit dårleg lys, skapar uvilje blant investorar (som verkeleg trengst i Jemen), og det svekkar trua på at styresmaktene kan garantere for tryggleiken til vanlege jemenittar (fordi det er ikkje berre utlendingar som vert kidnappa).

For eit par veker sidan vart òg ein britisk journalist forsøkt drepen. Òg det skjedde midt i Sana'a. Ikkje veldig hjelpsomt. Lite er kjend rundt hendinga (journalisten sjølv veit ingenting sikkert), og dermed er det vanskeleg å seie om drapsforsøk er noko fleire bør vere redde for, eller om det berre gjeld den aktuelle journalisten. Det er dog ingen tvil om at slike hendingar seier noko generelt om tryggleiken her. Han er ikkje på topp.

Toårsdagen for revolusjonen. Det vert framleis halde protestfredagsbøn kvar fredag. Dog, oppmøtet både her og ved Change Square er betydeleg mindre enn i 2011.

Media og røynda

Men er det farleg her? Det er kanskje spørsmålet eg møter oftast. Og 'nei' er framleis svaret mitt. Det finst ting her som berre kan skildrast som ekle, og det er heilt sikkert farlegare enn mange andre stader. Men framleis ikkje farleg, vil eg hevde. Andre kan finne på å vere usamde. Likevel, eg sjekkar mine omgjevnader litt oftare og betre no. Eg unngår somme stader litt meir no. Vegane eg tek er litt meir varierte. Og eg er litt meir mistenksam enn tidlegare. Ein tankegang som det er vanskeleg å unngå diverre. Det internasjonale miljøet (FN-arbeidarar, NGO-arbeidarar, journalistar) er ganske lite i Sana'a, og det har ein tendens til å hause opp den "farlege" tryggleiksituasjonen. Men sett bort frå slike forholdsreglar lever eg som normalt her. Og det er eit fint liv. Det einaste eg saknar frå Noreg er gode vener og kulturliv. Og litt kulde.

(Derimot, når det kjem til å tilrå folk å reise hit, er eg veldig forsiktig. Det hadde jo vore forbaska typisk at nettopp personen som reiste hit etter råd frå meg vart kidnappa. Og eg trur dei på ambassaden i Riyadh hadde vorte litt irriterte. Dei er allereie (programfesta) irriterte nok på dei få nordmennene som er her. Men det eg kan seie er at Jemen er fantastisk for alle ansvarlege vaksne, som veit å oppføre seg, som kanskje har reist ein del, som kjenner til Midtausten, og som veit å ta ting litt roleg. For overnervøse islamskeptikarar: vent gjerne litt.)

Jemen er ikkje eit speglbilete av medias framstilling av landet. Akkurat dét gjeld vel svært få land, men det gjeld nok litt ekstra for Jemen. Dette landet handlar ikkje om terrorisme eller fly som styrtar midt i hovudstaden. Ikkje eingong om al-Qaeda. (Dette deler for øvrig òg mine amerikanske vener her.) Jo, desse tinga er deler av det puslespelet som til slutt utgjer Jemen – og eg kjem heilt sikkert til å rapportere om dette til ein viss grad sjølv. Men dei er ikkje dei viktige bitane. Det er heller ikkje dei viktige journalistiske sakene, slik eg ser det. Her er så mykje å ta av. Mange tema er diverre tragediar, andre er positive. Dei fleste viktige. Alle fascinerande.

Men ja, gå gjennom gamlebyen i Sana'a, og prøv å tenk på al-Qaeda. Du kjem ikkje til å klare det. Drikk te med melk langs ringvegen rundt gamlebyen om kvelden. Eller inviter deg sjølv (om du av ein eller annan grunn ikkje vert invitert uoppfordra) til å tygge qat med jemenittar i stova deira. Snakk med dei om ting som verkeleg betyr noko for dei (og for deg, det kan eg love deg). Eller berre tull. Jemenittar fungerer godt til det òg.

Ein litt for ung gut tygg litt for mykje usunn qat. Ein reknar med at rundt 70 prosent av alle  jemenittiske menn (og altfor mange born) tygg qat regelmessig. Det påverkar helsa negativt, men ikkje minst påverkar det òg økonomien. For fattige familiar er qat ein stor utgiftspost.

Dra ut av Sana'a (som eg diverre gjer altfor sjeldan sjølv). Berre til fjella rundt for å få ein oversikt og ein spektakulær utsikt. Sana'a ligg 2300 meter over havet allereie. Det er ein fin tanke når ein ser ned på byen, med ei shisha attmed deg. Og dra på landet! Iallfall dei delene som er trygge. Det er der det meste av Jemen finst. Ein reknar med at to tredelar bur utanfor dei store byane. Jemen er lite urbanisert, og kontrastane mellom by og bygd er store. Men menneska er som regel like flotte.

Dei aller fleste jemenittar er dei mest fredelege og mest generøse menneska eg har møtt (og eg har vore i Syria). Eit paradoks når ein tenkjer på fattigdomen. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg er invitert til lunsj hjå folk som eigentleg ikkje burde tilby meg det. Som deler både tid og tankar og mat med meg når dei eigentleg burde tene pengar. Tala er usikre, men så mange som 50 prosent kan leve under fattigdomsgrensa i Jemen.

Som sagt, det er menneska som drog meg attende til Jemen. Det er menneska som gjer at eg føler meg trygg. Og det er menneska som gjer at eg i det lange løpet er optimistisk på Jemens vegner. Eg er derimot ikkje veldig optimistisk på den nære framtida. For dei av dykk som er interesserte i den nasjonale dialogen som snart er på trappene i Jemen (og litt meir detaljar om revolusjonen), les gjerne vidare neste veke.

Og ja, dersom nokon har spørsmål om Jemen, så skal eg prøve å svare i kommentarfeltet.

Jemen: På innsiden av Ansar Al-Sharia og et historisk blikk på Sør-Jemen

Som vanlig så tenker jeg å komme med et par lesetips til helgen for dem som er interessert. Denne gangen dreier det seg om Sør-Jemen og utviklingen i disse områdene. Det har det siste året vært gjentatte kamper mellom islamister og myndigheter. Gruppen som det ofte refereres til er Al Qaida, eller AQAP, som er tilnavnet på AQ sin jemenittiske variant. Andre betegnelser er Ansar Al-Sharia (forkjempere for sharia) og det er også betegnelsen gruppen bruker på seg selv. Det man vet om denne gruppen og deres aktiviteter er at vi egentlig vet veldig lite.

Et fransk TV-team fra France24 dro i forrige uke til Jemen, og de sørlige områdene, og fikk et eksklusivt møte med gruppen i deres kjerneområde i Abyan-provinsen. Du kan lese om journalistenes reise inn i det som betraktes som et av de farligste områdene i verden her.

Og som ekstramateriale så bør du se denne videoen, som gir et eksklusivt innblikk i hva som skjer i sør.

For dere som muligens ikke er helt lommekjente i jemenittisk geografi så kan det være greit å få frem hva som menes med Sør-Jemen og de ulike provinsene. Ser du på kartet under så er alle provinsene listet opp. I nord i Sadah og Hajjah er det i stor grad houthiene som har kontrollen, mens det i sør i områdene rundt Abyan, Shabwah og deler av Adan finnes både Ansar Al Sharia grupper og separatister som ønsker løsrivelse.

  Ser dere på kartet under så har jeg forsøkt å markere (sånn cirka) området man prater om når det kommer til AQAP og Ansar Al-Sharia. Byer som har vært inntatt av disse grupperingene er Zinjibar (står på kartet over) Lahji og Lawdar. I tillegg har Rida litt nord for den røde sirkelen også vært involvert, så vidt jeg husker.

Det andre lesetipset har sammenheng med disse islamistiske grupperingene og konflikten mellom Sør og Nord-Jemen. På den utmerkede bloggen The Arabist var det for en drøy uke siden publisert en meget velskrevet artikkel om Jemen sin historie med fokus på splittelsen mellom Sør og Nord-Jemen fra Britene tok Aden som eget protektorat til samlingen av Jemen til et land i 1990. Den kan i sin helhet leses her, noe jeg anbefaler for alle som er interessert i historien til Jemen og som ønsker å få en kontekst på alt som skjer der i dag. Jeg tenkte uansett at jeg skulle oppsummere noen av hovedpunktene

Nord og Sør-Jemen har veldig ulike historier. Nord har nesten alltid vært styrt av autorative regimer, først under Imamatet og deretter militærstyrer som endte med Ali Abdullah Saleh som enehersker. Sør-Jemen derimot er mer "vestlig" og lever ennå på erfaringer fra da britene styrte. Kommunistene overtok etter britene i 1967, da også med et regime som så utover i verden etter inspirasjon, men som på mange måter var like autorativt. Kort sagt var det slik før at folk i sør så på folk i Nord som usiviliserte mye på grunn av at stammesamfunnet stod (og ennå står) meget sterkt i nord. De to landene holdt seg for seg selv helt til Sovjetunionen falt, hvor det ikke var noen annen utvei for Sør-Jemen enn å slå seg sammen med Nord for å skape et stort og sterkt Jemen. Problemet ble som jeg nevnte ovenfor at dette ikke var to like land som forente krefter:

However, the 1989 fall of the Soviet Union prevented South Yemen from being a viable entity, leaving South Yemenis no choice. The Republic of Yemen was formed on 22 May 1990.

South Yemenis immediately noted an exploitative relationship between North and South emerging in the new state. Saleh implemented counterrevolutionary policies throughout the South, particularly in agriculture. Previously nationalized land was seized and distributed to exploitative landlords and sultans. Tribalism and fundamentalism exploded as a response to this retreat of the state from public life. These groups and ideologies filled a void created by the decline of a planned economy in the South. This is mainly because Saleh, after his 1978 ascendancy to power, had precariously balanced himself on a loosely cohesive tribal state with neither central power nor infrastructure. Saleh attempted to integrate South Yemen into this dynamic, which greatly alienated the new provinces

Denne utnyttelsen av Sør-Jemen og overflytningen av stammekulturen til sør falt mange i sør tungt for brystet. I tillegg følte de at de ikke hadde den innflytelsen de ønsket på landets politikk. Kort sagt så var det mye av denne frustrasjonen som førte til at Sør allerede i 1994 ønsket å løsrive seg fra nord og borgerkrig var et faktum. Sør-Jemen tapte så det sang og mange i sør sier at det er årsaken til at Sør-Jemen blir utnyttet kraftig den dag i dag. Mange føler at myndighetene i nord rett og slett har bedrevet kollektiv avstraffelse.

Ved innførselen av sterkere stammekultur i sør og klientforhold så fikk stammene i sør mye mer innflytelse enn de tidligere hadde, men ikke alle hadde like gode kontakter inn i statskassen som stammene rundt Sanaa. Av den grunn tydde flere av dem til kidnappinger for å få myndighetenes oppmerksomhet og penger. I samme tidsrom, midten av 2000 tallet, så flyktet de resterende Al Qaida cellene i Saudi Arabia til Jemen og slo seg sammen med celler i Jemen. Dermed var AQAP dannet og de befant seg geografisk i samme områder som de sør jemenittiske stammene. Flere stammer så muligheten til å presse staten for mer ressurser og allierte seg med AQAP krigere, ved å blant annet gifte bort døtre. Det har aldri vært en stor konflikt mellom stammer i sør og AQAP, de har begge sett fordeler i samarbeid.

Så kom den arabiske våren til Jemen. Saleh fryktet for seg og sin maktposisjon og trakk ut alt som var av militært personell fra Sør for å beskytte Sana'a og andre strategiske byer som Ibb og Taiz. Da stod plutselig noe få soldater med lojalitet til sør igjen. Resultatet var at islamistiske grupper, som Ansar Al-Sharia, utnyttet situasjonen og tok kontroll over flere områder. Mange argumenterer for at Saleh sin tilbaketrekking av styrker var gjennomtenkt. På den ene siden ville han ha flere styrker rundt seg til å slå ned opprøret og i tillegg ville han invitere grupper som Ansar Al-Sharia til å utnytte situasjonen. Når det da skjedde så kunne han argumentere for at uten seg selv som president så ville AQAP og lignende grupper ta over. Noe som fikk USA til å skjelve i buksene. Det er derfor ikke uten grunn at USA har trappet opp droneangrepene i sør det siste året, rett og slett fordi jemenittiske styrker ikke vil, eller evner, å nedkjempe opprørerne. 

Det var kort fortalt en liten oppsummering. Jeg skal senere komme tilbake med en klarere oversikt over Sør-Jemen sin historie, men er det noe som er uklart så bare legg igjen en beskjed.

Jemen: Kidnappinger, kaos i distriktene og AQAP

Jemen er igjen på nyhetsradaren og dessverre er det dårlige nyheter denne gangen også. En norsk FN-medarbeider ble kidnappet i Sana’a og ført ut av byen til Marib-regionen av en stamme som ønsker å presse sentralmyndighetene til å løslate en av deres ledere fra fengsel. For dem som ønsker informasjon og følge utviklingen av denne saken så anbefaler jeg å følge hashtagen #freegert på twitter. 

Det er ikke uvanlig at utlendinger blir kidnappet i Jemen og brukt som pressmidler mot myndighetene. Så vidt jeg vet så er det veldig få eksempler på at ofrene har blitt skadet eller drept når det er stammegrupperinger som står bak. Det er noen eksempler på gisler som har blitt drept, men de har da vært holdt av islamistiske eller væpnede grupperinger, noe som ikke er tilfelle denne gangen. BT har en oversikt over kidnappinger i Jemen de siste årene som viser akkurat dette.  Det er til og med flere historier om turister som har blitt kidnappet og som senere har sagt at det var en flott og hyggelig opplevelse. «Gislene» i slike kidnappinger pleier å bli behandlet svært bra, som en æresgjest, og for dem som kjenner jemenittisk gjestfrihet så er det ikke lite. Jeg både håper og tror at dette vil løse seg, men det vil trolig ta litt tid.

Kidnappingen har fått bred dekning i norsk media, som også viser at de kan dekke Jemen grundig om de må. Både VG og Bergens Tidende har hatt flere grundige saker hvor de får frem kompleksiteten i denne kidnappingen. Foreløpig så ser det ut til at forhandlingene har gått litt i stå, men de fleste tror fortsatt på en fredelig løsning. Jeg tenkte å gi litt bakgrunnsinformasjon for å opplyse i alle fall.

Området Marib hvor den kidnappede nordmannen er ført til er et provinsområde uten noen form for sentralstyre. Her er det stammene som i det store og det hele styrer, og makten i Sana’a har lite de skal ha sagt. Spesielt etter et mislykket droneangrep i 2010 som var rettet mot Al-Qaida grupper, men som drepte guvenøren i området i stedet. Dette har i ettertid ført til at forholdet mellom sentrale myndigheter og stammegrupperinger i Marib har vært meget dårlig. Marib er også området hvor både oljeledninger og strømforsyning befinner seg og det har siden 2010 nesten vært månedlige angrep på disse installasjonene som et tilsvar på drapet på guvernøren.  Dette blir gjort med samme baktanker som kidnappingen, nemlig å presse myndighetene for penger og få innfridd krav. Under revolusjonen det siste året så har Marib i praksis vært selvstyrt og kidnappinger har nesten ikke eksistert, rett og slett fordi det ikke har vært en sterk sentralmakt å presse som tidligere. En av grunnene til at Saleh satt (og muligens ennå sitter) så lenge i presidentstolen var at han var en mester i å spille ulike stammegrupperinger opp mot hverandre og et av virkemidlene til stammene for å få hans oppmerksomhet var kidnappinger. Og kidnapping av en utlending fører til mye mer oppmerksomhet enn en jemenitt. Den siste måneden har denne typen kidnappinger eller utpressingsforsøk økt igjen i Jemen, noe som tyder på at stammene nå ser at sentralmakten i Sana’a har greid å etablere seg sakte opp igjen. Uansett så viser dette bare igjen hvor kaotisk og vanskelig Jemen er å forstå, men jeg vil bli veldig overrasket om det ikke kommer en fredelig løsning på denne kidnappingen, selv om det kan ta tid. 

Kaos i distriktene

Det som er mer skummelt fortiden er utviklingen både i sør og nord i Jemen, hvor det i mye større grad enn før er kaotisk og voldelig. Houthiene i nord har de siste månedene stadig havnet i væpnet kamp mot militære avdelinger av opposisjonsgruppen Islah, i tillegg til kamper mot regulære styrker fra myndighetene. Og tapstallene er veldig høye. I sør kjemper Ansar Al-Sharia ennå mot myndighetene i Zinjibar, i Abyan provinsen, uten at noen ennå egentlig vet hva som foregår. Ansar al-Sharia er trolig en gruppe som sympatiserer/tilhører AQAP (Al Qaida in the Arabian peninsula), uten at dette er formelt bekreftet. De har kjempet i sør i over et halvt år og de menneskelige konsekvensene er store. Flere titalls tusen er drevet på flukt og forholdene for dem som ennå er igjen i området er fryktelig. Og verre blir det.

De siste dagene har det kommet flere rapporter på at AQAP eller grupper som sympatiserer med dem har overtatt en by i Al-Baida regionen kale Rada’a, en by som tidligere var mest kjent for sine gamle fortidsminner. Og som på samme måte som i Zinjibar så er det umulig å vite hva som egentlig foregår.  I en bloggpost på Longwarjournal argumenteres det for at det er svogeren til Anwar Al-Awliki, Tareq al Dahab, som leder gruppen som nå har overtatt kontrollen i Rada’a, en by på rundt 60 000 innbyggere. De skal ha sverget sin troskap til AQ sentralt og lederen Ayman al Zawahiri. Men det er ulike forklaringer på hvordan dette har foregått.

Flere jemenittiske kilder hevder at myndighetene forlot byen og lot gruppen overta uten kamp, noe som flere hevdet også skjedde i Zinjibar. De mener dette er myndighetenes forsøk på å vise at uten dem ved makten så vil AQ ta over Jemen og gjøre landet til det nye Afghanistan. Andre mener derimot at dette er en reel trussel og at AQ i løpet av det siste året har styrket seg og utnytter maktvakuumet som er blitt etterlatt.  I tillegg så peker flere Jemen-eksperter på at kampene i Rada’a også har en stammekonflikt i seg, ved at stammeføderasjon Al Qayfah er involvert. Tareq Al Dahab er en sentral skikkelse i denne stammen, men det hevdes fra andre hold at han ikke er leder eller representerer Al-Qayfah. Kort fortalt kan det som skjer i Rada’a oppsummeres slik, etter Gregory Johnsen's ord:

@gregoryjohnsen: Anyone who tells you they know what is happening in Rada today (AQAP) probably doesn't.

For å oppsummere. Kidnappingen av den norske FN medarbeideren er tilnærmet en “normal” hendelse, som forhåpentligvis vil ende med en fredelig løsning, som det oftest gjør. Derimot er kampene både i sør, nord og nå også i Rada’a faretruende og peker på et Jemen som ikke er stabilt nok til å avholde presidentvalg allerede i slutten av februar. Fortesettelse følger, forhåpentligvis med litt mer optimisme.

Jemen: Gisler, Reuters og kaos som vanlig.

Det er mye som skjer i Jemen, selv om det ikke når opp som hovedsak på norske nyhetssendinger. Den siste uken har landet vært preget av kamper i sør, spesielt i Taiz og ennå lengre sør. Ellers har stikkordene vært gisler og Reuters.

Som jeg skrev for en drøy uke siden så virker det som om de væpnede kampene i hovedsak er konsentrert rundt Taiz. Byen som av flere og flere blir døpt Jemens Benghazi. For noen dager siden slapp den amerikanske freelance journalisten Jeb Boone en bloggpost på sin egen blogg hvor han diskuterer om Jemen er på vei mot en væpnet opprør og hva det egentlig har å si for konflikten. Jeb Boone (@jebboone) har bodd over et år i Sana'a før han dro hjem til Amerika for noen måneder siden og er av de journalistene jeg mener har dekket Jemen best, utenom Laura Kasinof. I bloggposten An armed uprising? spør han hvorfor man er skeptiske til at jemenitter tar til våpen mot styresmaktene ettersom de i et halvt år regelrett har blitt skutt ned hver gang de har forsøkt pasifistiske metoder. Meget anbefalt lesning og tankevekkende.

Ellers så har uken vært preget av at Al-Qaida (eller man tror iallefall det var dem) har løslatt tre franske hjelpearbeidere som har vært holdt fanger i over seks måneder. Løslatelsen har vært dekket i flere aviser og The Guardian hevder at Sultan Qaboos i Oman har hatt en finger med i spillet. The National har bilde av de to kvinnene og den ene mannen i sin artikkel og hevder at det ble utbetalt løsepenger for gruppen. Det er allikevel et par ting som skurrer litt for min del.

Kidnappinger i Jemen er veldig vanlig. Det er blitt brukt av stammer i rurale områder ofte for å legge press på myndighetene og de som er kidnappet er sjeldent i fare. Ofte blir man løslatt etter et par dager, når kravene er blitt innfridd. Problemet er at Al Qaida også tok i bruk kidnappinger i begynnelsen av årtusenet, men i motsetning til stammene i området så drepte de sine gisler. Derfor er det overraskende at Al Qaida nå benytter seg av muligheten til å be om løsepenger, noe som kan tyde på at kidnapperne ikke har like sterk tilknytting til AQ som man først kunne tro. Jeg har hørt flere meget artige kidnappingshistorier, jeg skal se om jeg kan finne dem igjen og gjenfortelle dem en annen gang.

Til slutt så har pressedekningen av Jemen de siste dagene vært preget av Reuters. Og dessverre ikke fordi de har laget gode saker, heller tvert i mot. Det har i flere år vært kjent av Reuters korrespondent i Sana'a også jobber som oversetter for President Saleh, men det har aldri kommet offentlig frem. Journalist Brian Whitaker i Guardian har belyst dette flere ganger i sin blogg og pekt på problemet med at Reuter ikke oppgir tilknytningen til sin journalist og dermed vil alt det de rapporterer må tas med en klype salt.

Hele historien til Mohamed Sudam, Reuters medarbeideren, startet da general Ali Muhsin tok ham til fange fordi han jobbet for president Saleh. Dette reagerte journalister i Jemen sterkt på og krevde han løslatt siden han var journalist, noe Ali Muhsin hevdet han ikke viste. Hele historien kan du lese i New York Times skrevet av alltid dyktige Laura Kasinof. Reuters har i ettertid gått ut med støtte til sin journalist, uten å egentlig svare på beskyldningene som er satt frem. På twitter har hashtagen #shameonreuters gått seg varm og demokratiaktivister har gått meget hardt ut mot pressebyrået.

Det er ikke bra for et nyhetsbyrå, spesielt når det er internasjonalt, å ha en medarbeider som også er lønnet av presidenten som er en part i konflikten han dekker. Problemet i Jemen er at ingen er nøytrale, verken pro eller anti Saleh aktivister kan berope seg nøytralitet. Det Reuters uansett må gjøre er å opplyse leserne om at Mohammed Sudam ikke er en helt nøytral nyhetsjournalist, men en medarbeider de har som dekker konflikten mens han jobber for myndighetene. Og det bør man kunne forvente av et internasjonalt nyhetsbyrå synes jeg.