Jemen: Terrortruslene mot vestlige mål: Hvem, hva, hvor om AQAP i Jemen.

Plutselig var Jemen tilbake i nyhetens interesse. Dessverre er det terrorisme og AQAP som er grunnen til det denne gangen også. Etter at amerikansk etterretning fanget opp det de mener er kommunikasjon om et potensielt angrep mellom Al-Qaida leder Ayman Al-Zawahiri og emiren av AQAP Nasir al-Wuhayshi så har hele den vestlige verden vært på alerten.

I følge en NRK skal Zawahiri beordret et angrep fra AQAP og Wuhayshi denne uken, og denne informasjon ble snappet opp av etterretningskilder. I følge New York Times skal slik kommunikasjon mellom to affilierte AQ grupperinger, spesielt diskusjon om mulige angrep, være høyst uvanlig. I tillegg hevder NYT at Wuhayshi skal ha blitt utnevnt til Al-Qaidas «General Manager», noe som innebærer at han bare har Zawahiri over seg i rekken. Long War Journal har i den anledning skrevet en lengre artikkel hvor de forklarer hvilket ansvar som ligger til «General Manager» i AQ, noe som blant annet innebærer å koordinere militære operasjoner (og mediakommunikasjon), i tillegg til å ha ansvar for å kommunisere med andre AQ-celler og deres allierte. Det er interessant lesning. 

I går offentliggjorde jemenittiske myndigheter en liste over de 25 mest ettersøkte terroristene i landet, en liste som både inneholdt den fryktede bombemakeren Ibrahim el-Assiri og Ibrahim Mohammed el-Rubaish AQAPs nr to og ideologiske leder (som jeg tidligere har omtalt her angående Inspire Magazine og trusler mot Norge). Merkelig nok er Wuhayshi ikke nevnt blant de 25 «farligste» terroristene, noe flere har reagert på som litt spesielt. Ironisk nok er AQAP, som befinner seg i Jemen, en organisasjon få jemenitter bekymrer seg over. De er derimot opptatt av vannforsyninger, fattigdom, arbeidsledighet, droneangrep og strømforsyninger som de største truslene. Vesten derimot ser ut til å se på AQAP som den nye «store» trusselen. 

I alt dette kaoset med ulike grupper, ulike navn og ulike agendaer så tenkte jeg å forsøke å gi en liten oversikt over AQAP (Al-Qaida in the Arabian Peninsula) og av Jemen, landet de opererer ut ifra for de som er interessert. Det vil bli en repetisjon av noe av det som tidligere har blitt publisert, men også en del nye analyser sett i lys av de siste ukers hendelser. 

I dagens Aftenposten har Åshild Eidem intervjuet Thomas Hegghammer om Al Qaida, en reportasje som fortjener mye skryt for sin dybde og interessante innhold. Hegghammer er en av verdens fremste eksperter på Al Qaida og jihadisme på Den Arabiske Halvøy noe han viser i den meget gode Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979 (Cambridge Middle East Studies). Hegghammer peker på et par viktige poenger angående Al-Qaida. De har som regel større lokale ambisjoner enn man ofte får inntrykk av:

De sterkeste al-Qaida aktørene i dag fokuserer ikke på Vesten. Svaret på hvorfor er delvis at de ikke har interesse av det. De har lokale politiske mål i stedet. Men det skyldes også at de er avskrekket. De tør ikke. De vil ikke ha amerikanske droner og spesialstyrker etter seg, sier han.

I tillegg peker han på organiseringen av Al-Qaida som en franchise, selv om organisasjonen ofte blir omtalt som en enhetlig organisasjon:

Al-Qaida-begrepet er vannet ut, og nettverket innbefatter flere aktører som har en annen agenda. Vi kan si at de har endret organisasjonsmodell, fra å være en enhetlig organisasjon til å bli en franchise-organisasjon. Jeg tror kjerneavdelingen i Pakistan nok ser på seg selv som den eneste al-Qaida. Men for å virke større og mer forent enn de egentlig er, har de lånt ut merkenavnet til aktører de vet ikke vil akkurat det samme som dem, sier Hegghammer, og sammenligner med andre sikkerhetspolitiske allianser. Al-Qaida er i dag som et jihadistisk NATO. Den består av enkeltaktører som har sine egne interesser, men som ser seg tjent med en større allianse.

Disse to poengene er helt nødvendige å ha i bakhodet når man beveger seg mer spesifikt mot Jemen og den Al-Qaida affilierte gruppen AQAP, som nå blir sett på som den nye store trusselen.

Bakgrunnen for AQAP

Oppstarten til AQAP (Navnet AQAP ble først tatt i bruk i 2009 ) og dens historie frem til i dag kan du lese i Gregory Johnsens utmerkede bok The Last Refuge: Yemen, al-Qaeda, and America's War in Arabia. Her beskriver Johnsen en organisasjon som nesten ble utradert etter det første amerikanske droneangrepet utenfor Afghanistan i 2002 da daværende leder Abu al Harithi ble drept. Da hadde allerede gruppen gjort seg bemerket ved å stå bak bombingen av USS Cole i 2000, men i etterkant av 11 september 2001 ble Al-Qaida i Jemen pulverisert og nesten tilintetgjort. Første steg mot dagens fryktede organisasjon skjedde i 2006 da en stor gjeng med fengslede Al-Qaida medlemmer rømmet fra et høysikkerhetsfengsel i Sana’a, angivelig gjennom en tunnel de selv gravde. Blant de 23 som rømmet var både nåværende leder Wuhayshi og hans nestkommanderende Qasim Al-Raymi. Det er med basis i denne gruppen AQAP senere ble dannet.

I Hegghammer sin bok om Saudi-Arabia og Al-Qaida fokuserer han hovedsakelig på den saudiske delen av terrornettverket. Etter flere terroraksjoner i Saudi-Arabia på begynnelsen og midten av 2000 så ble gjenværende medlemmer av gruppen enten arrestert eller de flyktet til Jemen for å unnslippe. I løpet av noen år valgte disse to grupperingene, den jemenittiske og den saudiske, å formalisere samarbeidet og i 2009 ble AQAP formelt stiftet. For en grundigere bakgrunn av AQAP kan jeg anbefale denne artikkelen fra BBC.

Leder av AQAP, Nasser al-Wuhayshi (2 fra Høyre), nestkommanderende Said al-Shihri som i år ble drept i et droneangrep (2 fra venstre), feltleder, Mohammed al-Oufi (til høyre) og gruppens militære leder, Qassim al-Raymi (venstre) viste seg sammen i en sjelden video 24 januar 2009. Denne videoen regnes som starten på AQAP slik organisasjonen er i dag.

AQAP ble fort kjent utenfor Jemens grenser da de påtok seg ansvaret eller ble knyttet til flere forsøk på terrorhandlinger. De forsøkte å sprenge daværende sikkerhetssjef i Saudi-Arabia Prins Mohammed bin Nayef ved å skjule en bombe i rumpen på Ahmed al-Asiri, bror av bombemaker Ibrahim. Det endte med at Ahmed fikk sitt eget hode sprengt av, mens Nayef som stod en meter unna kom uskadet i fra det. De har også blitt knyttet til «underbuksebomberen» Umar Farouk Abdulmutallab og et forsøk på å sende bomber på amerikanske passasjerfly skjult i kasser hvor det lå printere. Dette ble oppdaget, men AQAP tok på seg skylden. Selv om de stod bak flere «spektakulære» aksjoner, så var AQAP i 2009-2010 et nettverk bestående av 200-300 personer. Disse var i stor grad kjent for myndighetene i Jemen, og ved flere tilfeller samarbeidet myndighetene og personer affiliert med AQAP i å kjempe mot Houthiene i Nord-Jemen og separatister i sør. Vestlige land og USA anså gruppen som en trussel, men ikke i nærheten av AQ i Pakistan for eksempel. Alt dette endret seg da den arabiske våren feiet over den arabiske verden våren 2011. 

Den arabiske våren, AQAP og opprettelsen av Ansar Al-Sharia

Tidligere president Ali Abdullah Saleh hadde i sin regjeringstid god kontroll på de AQAP elementene som fantes i Jemen. Ofte spilte han opp trusselen om terrorisme for å få mer økonomisk og militær støtte fra USA. Maktvakuumet som oppstod i Jemen før Saleh sin avgang ble utnyttet av AQAP affilierte, siden Saleh prioriterte å beskytte sin egen posisjon og ikke kampen mot terror. Plutselig dukker det opp en organisasjon i Sør-Jemen som kalte seg Ansar Al-Sharia og som erobret større landterritorier. Ansar Al-Sharia har tidligere blitt dekket grundig her på bloggen. I starten trodde man at det var en egen islamistisk organisasjon som ønsket å innføre sharia-lover i Jemen, men etter hvert har de blitt knyttet til Al-Qaida. Ansar al-Sharia som navn dukket først opp i Jemen i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av dem i et forsøk på å omdefinere (rebrand) Al Qaida og gjøre organisasjonen mer "attraktiv". Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-Nundhir al-Shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Ansar Al-Sharia navnet har som Al Qaida spredt seg rundt i den arabiske verden og tatt ulike former. De fleste jobber mot lokale politiske mål og ikke alle er direkte knyttet til Al-Qaida. 

Ansar Al-Sharia ble fort sett på som en trussel av vestlig etterretning, spesielt siden de gjorde noe jihadistiske organisasjoner tidligere sjeldent hadde gjort før dem: Erobre og styre landområder. Amerikanerne trappet opp dronekrigen mot ledere i organisasjonen, og i samarbeid med det jemenittiske militære forsøkte de å kjempe dem ned. En av de mest omtalte droneangrepene i Jemen i denne perioden var nettopp mot områder sør i Jemen hvor den amerikanske statsborgeren og terrormistenkte Anwar al Awliki ble drept. I motsetning til hva man har hørt gjennom media så hadde trolig Awliki ingen formell tilknytning til AQAP. Ansar Al-Sharia fikk mye oppmerksomhet her i Norge i en periode da det ble hevdet at en nordmann kjempet på deres side i Jemen, i tillegg til at flere dokumentarer ble laget om hvordan Al-Qaida og Ansar Al-Sharia overtok og styrte landområder sør i Jemen. 

Ansar Al-Sharia fikk fotfeste blant befolkningen av hovedsakelig av tre grunner. De hadde et lokalt fokus, vestlige interesser var uinteressante. De tilbød innbyggerne en bedre økonomisk fremtid og tilbød potensielle medlemmer våpen og $400 i måneden (mye penger i Jemen hvor halvparten lever på under $2 dagen) om de vervet seg. I tillegg kjente organisasjonens ledere de lokale skikkene og greide å alliere seg med ulike stammer gjennom blant annet giftemål. Heldigvis (vil mange si) greide jemenittiske styrker, kombinert med amerikanske rådgivere og droner å vinne tilbake kontrollen over landområdene styrt av Ansar Al-Sharia, og gruppen trakk seg tilbake. Allikevel har AQAP og AQAP affilierte grupper vokst seg sterkere og sterkere det siste året og mye av grunnen ser ut til å være amerikanske droneangrep, men ikke minst forholdene i Jemen. 

AQAP i 2013

Fra 2009 til i dag har AQAP vokst fra å ha et par hundre medlemmer til flere tusen. I fjor skrev jeg en artikkel basert på en Frontline-dokumentar hvor man forsøkte å forklare hvorfor AQAP har vokst seg så store. Gjennom flere bloggposter har det også blitt vist hvordan det amerikanske droneprogrammet trolig har hatt motsatt effekt enn det hadde som intensjon. Paradoksalt har AQAP sin økte styrke ført til flere droneangrep, noe som igjen har styrket deres stilling i Jemen. Det er spesielt droneangrepene som har rammet sivile som har ført til mye hat mot amerikanerne i Jemen. Allikevel er hovedårsaken til at AQAP kan operere så fritt i Jemen rett og slett at Jemen som stat virkelig sliter. Det finnes lite penger, lite vann, lite arbeid, lite utdanning, ingen framtidsutsikter osv. Alt dette benytter grupper som AQAP seg av og jo verre situasjonen er flere rekrutter får de. 

Ved at AQAP nå formelt knytter seg tettere til den pakistanske varianten av AQ hvor Zawahiri er leder kan tyde på at de igjen har ambisjoner om flytte fokus fra det lokale til det mer internasjonale. Det er ingen overraskelse om ambassader i Midtøsten er målet i en terroraksjon denne uken, for AQAP har tidligere stått bak flere angrep mot den amerikanske ambassaden og mot ansatte på den britiske ambassaden i Jemen. AQAP skal ha truet ikke mindre enn 7 ganger siden desember 2009 om å angripe vestlige ambassader, hele tre av disse truslene har kommet det siste året. 

Dette var en «kort» oppsummering av AQAP sin historie i Jemen. Om det er ønskelig med ytterligere oppklaringer eller utdypninger så er det bare å gi en lyd i kommentarfelt eller på twitter.

Jemen: En drone for Obama

I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.

I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette. 

I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig? 

This is important.  The US has carried out, by my best estimate, between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.  Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi, Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real in Yemen.  And this is causing problems and - I continue to say - is one of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.

Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.

I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare. 

Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.

“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating more militants than they can kill.”

Helt til slutt vil jeg anbefale en artikkel av Abigail Fielding-Smith som har reist rundt sør i Jemen og bemerket det samme som de ovennevnte forfatterne. Sør-Jemen, både området rundt Aden og områder i Abyan og Shabwa er lovløse i praksis. 

The army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning, manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do anything.”

I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm. 

Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.

Midtøsten: Hvem er egentlig Ansar Al-Sharia?

For de av dere som har fulgt skriveriene på denne bloggen med jevne mellomrom så har dere nok merket at Ansar al-Sharia har blitt nevnt mange ganger. Det har hersket mye usikkerhet rundt hvem, hva og hvor denne gruppen kom fra, noe som jeg gjennom flere poster har forsøkt å synliggjøre. Ansar Al-Sharia som navn og organisasjon oppstod først i Jemen i april 2011, men nå har både navnet og organisasjonen blitt eksportert rundt i hele Midtøsten. Er dette bare et annet navn for Al Qaida, er det en ny jihadist-organisasjon eller er det ikke noen sammenheng i det hele tatt? 

I en artikkel  av Aaron Y. Zelin i Foreign Policy er det nettopp fremgangen til Ansar al-Sharia som blir behandlet meget grundig. I artikkelen kalt "know your Ansar al-Sharia" går han dypt inn i de forskjellige organisasjonene med samme navn som har dukket opp rundt om i Midtøsten det siste året og forsøker å forklare hva som ligger bak.

Ansar betyr "tilhenger av" eller "støttespiller" på arabisk. Ansar al-Sharia er dermed "tilhengere eller støttespillere av Islamsk lov". Der hvor jihadistiske organisasjoner tidligere lagde utallige ulike organisasjoner med mange ulike navn, så er det nå en trend at de kaller seg "Ansar" et eller annet. I følge Azelin så har Ansar al-Sharia fått fornyet interesse etter ambassadestormingen i Libya fordi antas at den lokale Katibat Ansar al-Sharia stod bak. Som jeg nevnte forrige uke kan det også antas at det var organisert av jihadistiske krefter i Jemen. Ansar al-Sharia som navn dukket som nevnt opp i Jemen først i april 2011 da en av de religiøse lederne i AQAP i et intervju bekreftet at Ansar al-Sharia ble brukt av av dem i et forsøk på å omdefinere Al Qaida. Navnet kom opprinnelig fra en artikkel av Shaykh abu al-mundhir al-shinqiti som oppfordret muslimer til å opprette egne misjonærorganisasjoner i ulike muslimsk land og kalle dem Ansar al-Sharia. Foreløpig finnes det Ansar Al-Sharia organisasjoner i Tunisia, Libya, Jemen, Egypt og Marokko. 

I følge Azelin er stiftelsen av de ulike Ansar al-Sharia gruppene et bevis på at Al Qaidas unipolare jihadisme nå har returnert til en mer multipolar jihadisme, hvor de ulike gruppene kjemper i sine hjemland og ikke mot en stor felles fiende globalt. En forskjell fra tiden før Al Qaida ble opprettet er at jihadistene er mer samlet ideologisk, ved at de prater om globale mål, men de kjemper lokalt. På 90-tallet både pratet og kjempet jihadistene lokalt. I tillegg følger disse gruppene i fotsporene til det muslimske brorskap ved å fokusere på å tilby folk tjenester og være en myndighetsfunksjon. 

Det er veldig viktig at de ulike Ansar al-Sharia gruppene ikke sees på som en stor enhet, men som mange små ifølge Azelin. Det er ikke opprettet noe formelt samarbeid mellom dem og de opererer uavhengig av hverandre. Det er også ulike grader av kontakt til den "gamle" Al-Qaida organisasjonen. Hva står de ulike gruppene for? 

Ansar al-Sharia i Jemen (ASJ)

Mens de andre Ansar al-Sharia gruppene har oppstått av seg selv, så har denne gruppen en klar forbindelse til AQAP, siden den tross alt er startet som et forsøk på å forbedre AQAP sitt rykte. Gruppen har, som jeg har nevnt utallige ganger, vært en stor maktfaktor sør i Jemen det siste året. De tok blant annet over store områder i Abyan og Shabwa, og mistet dem først i sommer til styresmaktene. I følge Azelin er det meget sannsynlig at dette bare er et midlertidig tilbakeslag for Ansar al-Sharia og at de sannsynligvis vil returnere. 

Grunnen til dette er sosioøkonomisk. En av Ansar al-Sharias styrker var at de greide å tilby innbyggere tjenester de ellers ikke ville ha fått. De tok over rollen som sentralmyndighetene egentlig skulle fylle og gav innbyggere elektrisitet, vann, sikkerhet, utdanning og opprettholdt lov og orden. Dette ble opprettholdt etter en meget ekstrem og snever forståelse av sharia. Allikevel argumenteres det for at deres styre var relativt populært. Det er dermed mulig at innbyggere uten mat, vann, strøm eller sikkerhet vil ønske Ansar al-Sharia tilbake om de kan tilby det som myndighetene ikke kan.

For noen uker siden så nevnte jeg en dokumentarfilm fra Frontline om Ansar al-Sharia i Jemen. Den er endelig tilgjengelig i Norge og finnes i Nrk sin nydelig nye nett tv. Den anbefaler jeg alle å se!  

Ansar al-Sharia i Tunisia (AST)

Ansar al-Sharia i Tunisia ble startet i etterkant av fallet til tidligere president Zine El-Abdine Ben Ali. Fra våren 2011 til nå i 2012 har medlemsmassen økt fra et par hundre til opp mot 10,000. AST er ifølge Azelin schizofrene i sin ideologi. De vil at tunisiere skal følge den "rette" veien i Islam, men oppfordrer samtidig medlemmer til å bli med på jihad i andre land. Det er bevist at mange av AST sine medlemmer skal ha vært med på angrepet på den amerikanske ambassaden i Tunis for en drøy uke siden. Det er også denne gruppen som stod i bresjen for å forby visningen av filmen Persepolis på tunisisk fjernsyn. Som sine navnebrødre i Jemen så tilbyr også AST sosiale tjenester i mange byer i Tunisia. 

Ansar al-Sharia i Libya (ASB og ASD)

I Libya har man like godt to ulike Ansar al-Sharia grupper. Katibat Ansar al-Sharia in Benghazi (ASB) og Ansar al-Sharia in Derna (ASD). ASB er sett på som gruppen som stod bak angrepet på konsulatet i Benhazi som førte til at den amerikanske ambassadøren ble drept. Gruppen ledes av en tidligere innsatt i Ghaddafi sine fengsler, Muhammed Al-Zahawi. Organisasjonen ble startet i februar i år og har foreløpig et par hundre medlemmer. ASB tilbyr som de andre navnebrødrene sosiale tjenester og gjort ting som myndighetene ikke makter eller ønsker. ASD vet man lite om annet enn at de er ledet av en tidligere innsatt på Guantanamo, Abu Sufyan bin Qumu. 

Ansar al-Sharia i Egypt (ASE) og Marokko (ASM)

Til forskjell fra gruppene nevnt ovenfor så har ikke disse gruppene gått ut offentlig og erklært at de eksisterer. ASM er således meget ung, den ble først startet for noen uker siden. Disse gruppene er foreløpig kun grupper som finnes på nettet og som operer på nettet. Det lille man vet er at gruppene har sagt at de ikke har tilknytting til andre Ansar al-Sharia grupper, men at de har samme ideologiske tankegrunnlag som basis. 

Det er med andre ord en utvikling man ikke helt vet hvor går, men det er uansett viktig å følge nøye med. Man skal ikke se bort ifra at Ansar al-Sharia som navn vil bli bedre kjent i verden i løpet av året om trenden som Azelin beskriver vil fortsette. 

Jemen: Et land uten vann

Dette er ikke første gang det blir nevnt og helt sikkert ikke siste. For er det en ting som er et gjentakende problem og som bare vil øke i omfang i Jemen så er det mangelen på vann. Jemen har nok av problemer. En svekket stat, fattigdom, underernæring, separatistgrupper osv osv. Det er med andre ord nok av problemer som må løses i det som er den arabiske verdens fattigste land. I tillegg til alle disse problemene så ser Jemen ut til å inneha den mildt sagt kjipe rekorden i å ha den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann.

Foreign Policy har den siste uken hatt flere gode artikler om de ulike problemene Jemen møter fremover. I «whose side is Yemen on», en meget lesverdig artikkel, vises FP hvordan det jemenittiske regimet motarbeider de reformer som man i utgangspunktet skal jobbe for å innføre. Jeg vil ikke gå dypt inn i artikkelen, men den er anbefalt lesning. Kort sagt så beskriver artikkelen hvordan de sentrale sikkerhetsinstitusjonene i Jemen samarbeider eller har meget tette bånd til terroristgrupperingene de er satt til å bekjempe. Her beskrives det grundig hvordan Al Qaida og Ansar Al-Sharia aldri ville oppnådd den styrken de nå har uten hjelp eller støtte i regimet. Så kan du spørre hva regimet tjener på å støtte organisasjoner som ønsker å velte dem? Svaret er enkelt, penger. For jo mer terror det finnes i Jemen, jo mer penger kommer inn i landet. Og jo mer penger som kommer inn i landet for å bekjempe terror, jo mer penger havner i korrupte hender til dem som skal bekjempe terrortrusselen. 

Hva har terror og vann til felles?

Egentlig veldig lite, men allikevel ganske mye. For så lenge Jemen styrer etter det man kan kalle «det korrupte prinsipp», det at landets økonomi og styringsdyktighet avhenger av hvor mye penger man kan hente inn i støtte fra andre land som Saudi-Arabia, USA og andre GCC land, så vil utviklingsspørsmål stå på stedet hvil. Jemen har mengde av problemer som må løses innenfor utdanning, helse, politikk, økonomi osv, men så lenge det ikke finnes en stabil statsstruktur som kan tenke langsiktig på vegne av hele landet så vil disse problemene forbli uløste og trolig forverre seg. 

I artikkelen «Yemens Water Woes» er det nettopp dette som belyses, med fokus på vannproblematikken som egentlig eksemplifiserer den onde spiralen Jemen er inne i. I følge Verdensbanken og flere uavhengige analysebyråer så er det sannsynlig at Sana'a vil gå tom for vann innen 2020/2025. Dette er enkelt nok fordi det hentes opp mer grunnvann enn det som erstattes gjennom naturlig regn. Det meste av vannet i Jemen hentes opp av dype, meget dype brønner, gjennom pumper, enten elektriske eller ved bruk av diesel. De fleste av disse pumpene er privateide og myndighetene har ingen oversikt over hvor mange eller hvor mye vann disse pumpene henter. Eneste man vet er at det hentes mye mer vann ut enn det som blir erstattet. 

Under revolusjonen, eller opprøret som mange bare kaller det i dag, så fikk man for første gang sett hva vannmangel kan føre til. Strømmen forsvant fra store deler av Sana'a, bensinprisene steg til himmelen og vannprisene steg i like stor grad. Når man vet at halvparten av innbyggerne i Jemen lever av $2 dagen, så er det vanskelig å få tak i vann når det koster det samme som en halvliter øl i butikken i Norge. 

Så hvor går alt vannet?

Det er det som er mest tragisk. Istedenfor å bruke vannet i jordbruket og produsere mat, så går nesten 50 % av alt vann til å dyrke Khat. Matjord tørker opp eller blir brukt til å dyrke narkotika, rett og slett fordi det er mest lønnsomt på kort sikt for bøndene. Jemen må dermed importere nesten all sin mat, og er veldig utsatt for svingning i de globale matprisene, i tillegg til at det ikke finnes vann. Dermed bruker flere og flere det meste av inntekten sin på å kjøpe khat for da har de iallefall noe å gjøre der de sitter uten jobb. Det øker igjen etterspørselen etter khat, det fører til at flere ser muligheten til å tjene lette penger på å dyrke khat, det fører til behovet for mer vann og det bare øker vannproblemene. Bruken av khat fører til flere helseproblemer, det samme gjør mangelen på rent vann og Jemen bare dras lenger og lenger ned i sin egen gjørme. Dere ser dette er en meget ond sirkel?

Så hva kan gjøres? 

På kort sikt, det vil si 10-15 år er det bare to muligheter for Sana'a om ting fortsetter slik det er nå. Enten så må myndighetene finne vannforsyninger utenfor Sana'a eller av-salte vannet fra Rødehavet noe som er enormt dyrt. Den andre muligheten er rett og slett å flytte folk dit vannet finnes. Det er antydet at det koster $10 milliarder å opprettholde enkle vannforsyninger til Sana'a de neste 20 år.

Av-salting av vann er noe som gjøres i Saudi-Arabia, men det koster enormt med penger og energi, og er lite sannsynlig når man ser på Jemen sine ressurser. Det som kan oppstå, og som både er sannsynlig og et skrekkscenario på samme tid er at Sana'a om 40 år er å betrakte som en spøkelsesby. Byen ligger midt i landet, på et fjellplatå og har ingen ressurser. Alt må fraktes inn i byen, og faren er stor for at en hovedstad uten vann ikke er en levedyktig hovedstad. Stenger man alle innfartsårer, som kun er to-tre hovedveier, pluss flyplassen, så kan ulike opprørsgrupper rett og slett sulte hovedstaden i hjel. Det kan igjen føre til masse-migrasjon til andre steder i Jemen eller ennå mer sannsynlig mot grensene til Saudi-Arabia. Derfor pøser Saudi-Arabia inn penger i Jemen for det er deres stor skrekk. Flere millioner som står ved grensen til Saudi-Arabia og som ikke har andre valg enn å ta seg over, rett og slett fordi det ikke finnes vannforsyninger i landet de kommer fra.

Det vi alltid kommer tilbake til er det som ble nevnt i forrige bloggpost. Jemen er helt avhengige av at de lykkes i reformprosessene og får en statsmakt som i større grad enn tidligere kan kontrollere ressurser og folk. Det er viktig å være tålmodig i denne prosessen, og ikke bare se på landet som et arnested for terroristgrupperinger som mange land i vesten fortiden gjør. For fokuserer man kun på sikkerhetstrusselen som Jemen fremstår som, og ikke tar tak i de underliggende sosiale og humanitære problemene så risikerer man en totalt «failed state» som både er uten styring og ikke i stand til å dekke de primær behovene til innbyggerne. Da sitter man igjen med et mye større problem enn den lille gruppen med jihadister som nå henger rundt i fjellene. Det man da kan sitte igjen med er en hel befolkning på 20 millioner som desperat vil ha tilgang på ressurser vi andre tar for gitt. Det er ikke et lystig scenario. 

Jemen: Dokumentar om AQ i tiden da norsk terrormistenkt skal ha oppholdt seg der

For en måned siden skrev jeg en lengre sak om en dokumentar laget av Frontline, om AQAP i Jemen. Den var på dette tidspunktet ikke tilgjengelig utenfor USA, men nå ser det ut til at den er lagt ut på nettet.

Denne dokumentaren er uhyre interessant på flere måter. For det første får man et innblikk i hvordan AQAP og Ansar Al Sharia opererer i Jaar og Azzan, i tillegg til hvordan de kjemper om innflytelse i Aden. Vi blir med inn i områder som kamerateam ikke har vært før og får se hva befolkningen i Jemen møter av problemer både fra myndigheter og AQAP. For det andre er det sjeldent blitt vist nære portrett av de som allierere seg med disse gruppene. 

Med norske øyne er det en ting som stikker seg ut. Kamerateamet besøker (halveis ut i filmen) byen Azzan, som på denne tiden var helt og fullt kontrollert av Ansar Al-Sharia. I følge ulike aviser og etterretningskilder så skal dette også ha vært byen hvor den konverterte nordmannen skal ha oppholdt seg, om kildene har rett vel og merke. Det som gjør det ekstra spennende er nettopp at i følge disse kildene så skal nordmannen befinne seg her i perioden kamerateamet er der. Det som kommer klart frem er mye av det jeg pekte på i en tidligere bloggpost, nemlig at Ansar Al-sharia og AQAP i dette området først og fremst kjemper mot lokale krefter. Etter å ha sett denne filmen, så er jeg ennå mer i tvil i hva som egentlig ligger i påstandene om at denne nordmannen skal ha vært en del av Ansar Al-Sharia i Azzan. Til det virker hele organisasjonen og folkene for paranoide til å godta utenforstående. Men jeg vet jo ikke. 

Filmen ser dere under, den er virkelig interessant!

Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Jemen: Hva gjør en nordmann hos al-Qaida i Jemen? Noen ubesvarte spørsmål angående dagens nyhet.

De som har lest eller sett nyheter i dag har helt sikkert fått med seg nyheten om nordmannen som i følge flere etterrettningstjenester skal være trent av Al Qaida i Jemen (AQAP). NRK har hatt en bred dekning av saken og skrevet flere gode analyser, hvor flere av Norges fremste eksperter på terrorisme og Jemen har kommet til orde. I en sak uttaler Atle Mesøy seg om hvor verdifull denne nordmannen kan være for AQAP og han setter alt inn i en større kontekst ved å forklare hvorfor nyheten om en norsk terrorist i Jemen er sannsynlig. I et par andre saker fokuseres det på Al Qaida sitt mål om å rekruttere vestlige terrorister og at nordmannen er kjent fra PST fra før. Verdens Gang har også dekket saken grundig og setter fokus på noe som er ganske åpenbart, faren for at denne nordmannen kan bli drept enten i Jemen i kamper eller mer sannsynlig av amerikanske drone-angrep. 

Da jeg leste om denne saken tidligere i dag, så må jeg si jeg ble ganske overrasket, og stilte meg litt tvilende til hva som egentlig ligger i denne saken. Nå skal det sies at jeg ikke tviler på at det som skrives om denne nordmannen stemmer, men jeg har en del ting som ikke er blitt besvart. Det som synes å være et faktum er at det befinner seg en nordmann i Jemen, som er tilknyttet et ekstremistisk islamistisk miljø i Norge og som har oppholdt seg i landet i flere måneder. PST er klar over dette og kjenner til mannen. Denne personen skal være en konvertitt til Islam og etnisk norsk, med norsk pass. I tillegg så mener altså flere etterretningstjenestemenn, anonyme sådan, at denne nordmannen har fått trening av Al Qaida og nå er klar for å utføre oppdrag på vegne av organisasjonen. Ingen ting av dette betviler jeg, men jeg har en del spørsmål som bør besvares. 

I media høres det ut som om det bare er å bestille en flybillett til Jemen og deretter gå å banke på døren til Al-Qaida og spørre om å få lov til å bli med på trening. Sånn fungerer det ikke! For at denne nordmannen i det hele tatt skal greie å komme i kontakt med noe som kan ligne på Al-Qaida affilierte grupper, så må han ha hatt noen kontakter. Spørsmålet er da, fra hvor? Har han opprettet kontakt fra Norge? Eller over internett? Begge deler er mulig. 

En annen mulighet er at han har dratt til Jemen for å studere. Enten arabisk eller på en koranskole. Jeg vet at det er vanlig for mange "radikaliserte" unge menn å dra til Jemen for å studere. Det er dermed en mulighet for at han er blitt rekruttert den veien og dermed blitt innlemmet i organisasjonen. Hva som er svaret vet jeg ikke, men det har en god del å si om AQAP. For kan de rekruttere fra Norge så er det mye mer skummelt enn om dette har startet i Jemen. 

Så over til organisasjonen Al Qaida eller AQAP. Jeg har tidligere her på bloggen skrevet grundig om hvordan Al Qaida har bygget seg opp i Jemen så jeg går ikke inn på det her. Ønsker du mer informasjon om det kan du lese de tidligere postene om AQAP her (del1) og her (del2). Det som kort sagt var konklusjonen er at så lenge den jemenittiske økonomien ikke bedres og befolkningen sulter og ikke finner arbeid, så vil AQAP ha gode rekrutteringsforhold. Det er dette som har skjedd i Jemen det siste året ved at AQAP i mange områder har tatt over ansvaret som staten egentlig skal stå for. Men det er noen ting som må presiseres her.

AQAP er ikke en organisasjon som vi kjenner fra Norge, med medlemskort og kontingenter. De er heller ikke en samlet gruppe, hierarkisk bygget hvor alle kjenner alle. Man kan godt kalle dem et ideologisk felleskap, men ikke et fysisk ett. Man har det siste året sett mange ulike grupperinger av det man kaller AQAP som har bredt seg i Jemen, uten at disse gruppene alltid har klar tilknytning til hverandre. Derfor er mitt andre store spørsmål, hvilken spesifikk gruppering er det denne nordmannen befinner seg hos? Og hvor i Jemen befinner han seg? Kan det være at han har hatt tett kontakt med noen spesifikk stammer eller familier, som igjen er knyttet til Al-Qaida eller Ansar Al-sharia medlemmer? Eller befinner han seg sammen med gutta som leder organisasjonen som Nasir al-Wuhayshi som er lederen av AQAP i Jemen, men som ingen vet hvor er? Er denne nordmannen en egen celle eller er han tilknyttet en større celle? Dette bør man kunne finne ut. Det er med andre ord stor forskjell på om han oppholder seg i Shabwa, Marib, Abyan eller Aden. For det er forskjell på gruppene som befinner seg her. 

Grunnen til at jeg lurer er rett og slett fordi dette er litt viktig. De fleste husker sikkert den amerikanske statsborgeren Anwar al-Awliki som ble drept i et amerikansk drone-angrep for en stund siden. Han befant seg i Jemen sammen med Samir Khan redaktøren for magasinet Inspire Magazine da begge ble drept. Dette er et engelskspråklig magasin gitt ut for å markedsføre AQAP sin tankegang for engelskspråklige muslimer. Av den grunn ble Anwar Al-Awliki sett på som leder i AQAP, noe Atle Mesøy av en eller annen grunn også uttaler.  Dette er helt feil! Al-Awliki har aldri hatt en lederrolle i AQAP i Jemen, men har fungert som en rekrutterer mot Europa for denne typen tanker og ideer. Altså ideologiske partnere, ikke organisatoriske. Det finnes mange ulike grupper som altså støtter det ideologiske, men som ikke er underlagt det organisatoriske. Derfor er det veldig viktig å finne ut hvor denne nordmannen har vært og hvem denne gruppen som har trent ham er. Det som kan tyde på at han har en tilknytting til miljøet som Anwar al-Awliki tilhørte, og ikke den sentrale AQAP organisasjonen, er først hans etniske bakgrunn. I tillegg så rapporteres det at han var klar til å ta oppdrag, noe som tilsier at målet deres er utenfor Jemen, noe som virker til å være andre prioritet for AQAP i Jemen fortiden. 

Det er veldig mye som er uklart og mange spørsmål som nok vil bli stående ubesvart. Det siste viktige poenget jeg vil få frem er min lille skepsis om denne nordmannens klare tilknytning til AQAP. For noen dager siden leste jeg en fenomenal artikkel i CTC Sentinel, en artikkel som har blitt nevnt av flere terrorforskere i dag. Christopher Swift har i Arc of Convergence: AQAP, Ansar al-Shari`a and the Struggle for Yemen gjort et strålende arbeid med å kartlegge hva AQAP og Ansar Al-Sharia gjør i Jemen. Han har oppsummert mye av hovedpoengene i dette innlegget for Bloomberg. Om du har noen som helst interesse for Jemen, AQAP og deres utvikling så er artikkelen pensum. 

Så til poenget. I artikkelen peker Swift på tre punkter som har betydning her. Først at AQAP og deres søsterorganisasjoner som Ansar al-Sharia har et lokalt fokus. De aller fleste som nå rekrutteres jobber for lokale saker og kjemper mot det lokale militæret om kontroll over landområder. De bryr seg ikke om å skade vesten, de bryr seg om å få kontroll over egne områder.  Det leder til punkt nummer to, økonomi. I motsetning til hva du skulle tro så sier Swift at grunnen til at AQAP får større oppslutning er økonomi, ikke religiøse ideer. Unge menn trekkes til AQAP sine grupperinger fordi det gir dem håp for fremtiden, det gir dem penger og mat på bordet, og det gjør at de kan forsørge sine familier. 

Tribal leaders from Abyan, al-Jawf, Hadramout, Lahj and Marib provinces all described how insurgents lure idle young men with the promise of a rifle, a car and a salary of $400 a month --- a veritable fortune in a country where nearly half the population lives on less than $2 a day. Although tribal elders in some drought- stricken districts help AQAP recruit in exchange for new wells and food, the terrorists typically target disaffected individuals rather than tribes as a whole.

Tredje og siste punkt er at AQAP består av folk som kan de lokale skikkene, som hestehandler med stammer og gifter seg med døtrene deres for å skape allianser. De kjenner områdene bedre enn det den sentraliserte staten gjør og kan dermed forhindre at lokale stammer gjør opprør mot dem, ved å kjøpe eller forhandle seg støtte. Midt inne i dette så kommer altså denne nordmannen. Og han passer ikke inn! Det er det som irriterer meg, for jeg greier ikke helt å forstå hvilken rolle, hvilken plass og hva han da egentlig skal brukes til.

Heldigvis så hjelper Swift oss litt med dette. Ut fra hans feltarbeid så mener han at tilhengere av AQAP kan deles i fire grupper. Ideologiske puritanere, politiske pragmatikere, jemenittiske salafister og "utlendingene". Nordmannen kan da altså være en del av denne siste troppen. Jeg avslutter med konklusjonen til Swift hvor han, nesten iallefall svarer på mitt siste spørsmål angående denne nordmannen. Hvilken terroroperasjon er det AQAP ønsker at han skal utføre? (understreket)

Saudi purists and foreign fighters likely favor high profile assassination and provocation operations intended for global audiences. They see local gains as a basis for waging global jihad. Yemeni pragmatists and indigenous Salafists, by comparison, emphasize the sort of attritional operations and territorial consolidation aimed at establishing a self-sustaining insurrection. Their goal is to reestablish the caliphate, village by village, district by district.

These strategies are not necessarily in conflict. To the contrary, provocative terror can serve the pragmatists’ insurgency, particularly insofar as it disrupts or discredits the Yemeni regime. Moreover, insofar as operations such as the al-Sabin Square bombing achieve both symbolic and attritional objectives, it signals deeper convergence between these two tendencies. The question now is which tendency will prevail, particularly following the Yemeni Army’s liberation of Jaar and Zinjibar on June 12, 2012.[83] To the extent that the purists predominate, Yemen will likely witness urban violence directed at government officials, foreign embassies, and other symbols of the nexus between Yemen’s transitional government and the “infidel” West. If pragmatism prevails, however, then the insurgency could shift from the southern coastal provinces to rural highlands in a bid to preserve itself—and its influence—for years to come.[84]

Spørsmålet er dermed hvilken ideologisk retning i det ideologiske AQAP universet som greier å overleve. Og om USA velger å fokusere på puritanerne og utlendingene for å ta dem ut av spill først, siden de er den klart største trusselen for verden utenfor Jemen.

Om noen har noen gode svar på mine spørsmål eller bare innspill, gjerne legg igjen en kommentar.