Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Saudi Arabia: Du skulle bare vist hva de lærer på skolen

En kort post i dag om utdanningssystemet i Saudi-Arabia. En av de mest fremtredende saudiske samfunnsdebattantene (og i tillegg kvinne) Eman Al Nafjan (@Saudiwoman) har skrevet en informativ og interessant artikkel i Foreign Policy om skolesystemet og pensum i Saudi Arabia.

Hun har selv jobbet litt på skole og forteller at jobben hennes da ikke var å være lærer, men å passe på at jentene dekket seg skikkelig til. Denne praksisen er også hennes hovedbudskap, den sterke stilling Islam (konservativ islam)har i skolen og i pensumbøkene. Ennå står det i flere bøker til førsteklassinger at de ikke skal hilse på "vantro", mens 10 klassinger blir stadig "informert" om at vesten er en trussel mot Islam.

Nafjan peker også på faktumet at det religiøse establishmentet har utdanningsmakten og at det er lite som kan gjøres fra kongefamilien sin side. Selv etter 11 september, hvor fokuset på det saudiske skolesystemet var sterkt, så har lite egentlig skjedd. Det har blitt gjennomført flere reformer, men ennå finnes det pensumbøker som ikke holder mål. Jeg anbefaler å lese Eman sin artikkel om du ønsker mer informasjon.

Det store problemet med det saudiske utdanningsystemet er at elevene i stor grad bare lærer om Islam og lite annet. Dermed blir de lite skikket til å møte arbeidslivet og det er en enorm mangel på kvalifisert arbeidskraft i Saudi. Det er en av grunnen til den enorme importen av arbeidskraft. Av denne grunn (altså islamfokuset i utdanningen) sendes over 100 000 saudiere til vesten for å ta utdannelse der (hvor alt blir dekket av staten), hovedsaklig i England, USA og Canada. Dette er de samme studentene som tidligere har blitt lært å ikke hilse på vantro og frykte vesten. Rart de blir forvirret? Spådommen er at det er disse studentene som en gang vil gjøre opprør, men tiden vil vise.

Jeg husker vi også kikket på dette med utdanningssystemet når jeg var i Saudi. Det som viste seg var at det var skjedd en god del "forbedring" i lærebøkene, men mye gjenstod. Det som ikke pekes på av Eman i stor grad er læreren sin betydning. Det viste seg at hadde barnene en gjennomtenkt og klok lærer, så hadde lærebøkene liten betydning, uansett hvor graverende innholdet var. Men var læreren en konservativ, unyansert og radikalisert person, så kunne det virkelig påvirke. Derfor er det ikke så enkelt som å forandre lærebøkene, om man ikke forandrer holdningen til de som lærer bort det som står i bøkene. Saudi Arabia har med andre ord en enorm jobb foran seg med å reformere utdanningsystemet. Foreløpig får de religiøse styre denne sfæren nesten som de vil, men forhåpentligvis så vil det endre seg med tiden. For uten utdannede innbyggere så vil Saudi kollapse om noen generasjoner.

Og helt til slutt noe helt annet.

Robert Lacey, som har skrevet den fantastiske boken "inside the kingdom" (hvor han blant annet beskriver tiden hvor Osama bin Laden var Saudi sin Tore Andre Flo) har laget en liten video-snutt om hva man må tenke på om man reiser til Saudi. Gode råd å følge.

Oman: Et land hvor "den arabiske våren" har ført til positive endringer?

Oman ligger også i Gulfen. Du hører bare sjeldent om det. På østkysten, med grense både mot FAE, Saudi-Arabia og Jemen, så er det strategisk plassert. Men hvor ofte hører du om nyheter fra Oman?

Når jeg bodde i Riyadh så spøkte vi ofte med at Oman var landet som bare produserte agurknyheter. For det skjedde INGENTING der, iallefall ikke ifølge avisene. Du kan sjekke ut selv de tre største engelskspråklige avisene i landet, Oman Observer, Times of Oman og Muscat Daily. For å eksemplifisere den helårlige agurksesongen, så  kan vi se på dagens hovedsaker. Times of Oman sin hovedsak er at Oman Air starter Facebookside på arabisk, fransk, engelsk, italiensk OG tysk. Det er hovedsaken sin det! Oman Observer velger heller å fokusere på at Sultan Qaboos har mottatt masse hilsninger til Eid feiringen, og at det kan regne en god del de neste dagene.  Muscat Daily, som er det klart beste avisen, viser også det med å fokusere på flommen som har rammet Oman i det siste. En sak det er verdt å skrive om. Ellers som dere ser, mye agurker.

Det jeg tenkte å fokusere kort på er at det allikevel skrives noen artikler om Oman av utenlandsk nyhetspresse om situasjonen i landet. For tiden er det fokus på flommen som har rammet Oman og avisen The National mener å vite at minst 14 personer skal være drept som følge av dette. Muskat skal være verst rammet, men det ser ut til at flomsituasjonen er mer forbigående enn den man kan finne i Thailand. Det skrives også noen få analytiske artikler om Oman i etterkant av den arabiske våren. En av de mest lesverdige ble trykket i Foreign Policy for et par dager siden og tar for seg hva som egentlig har hendt i landet det siste halve året. Artikkelen finner du her.  Anbefales om du har en interesse for Oman.

Oman har vært preget av opptøyer, men på en annen måte enn mange andre arabiske land. Det har ikke vært krav om at Sultan Qaboos skal gå, men i større grad sosiale krav om flere arbeidsplasser, bedre vilkår, mer lønn osv. I tillegg har demonstrantene ønsket at laverestående tjenestemenn skal gå av og at korrupsjon må minimeres. Demonstrasjonene fant i størst grad sted i Sohar nord for Muskat og i Sur, sør for Muskat.

Oman har vært sett på som et av de mest stabile landene i den arabiske verden og Sultan Qaboos har blitt betraktet et par hakk høyere enn andre eneherskere i den arabiske verden. Unni Wikan skrev dette for et år siden, hvor hun høylytt hyller Sultanen, litt for høylytt etter min smak. Sultan Qaboos er tross alt både statsleder, forsvarsminister, utenriksminister, finansminister og har i tillegg ansvar for ulike militære- og sikkerhetsstyrker. Sultanen er ikke gift, har ingen etterkommere og ryktene går på at han er mer glad i ynge gutter enn damer. Så en del svin på skogen har han, men han fortjener også skryt (som Wikan gir ham) for at han har gjort Oman til et stabilt og fredelig land.

Sultan Qaboos valgte også å gjøre mange grep når innbyggerne demonstrerte, noe som artikkelen i FP mener kan ha bidratt til at landet har unngått å bli rammet like sterkt som andre arabiske land. Han økte minimumslønnen til alle med 1/3. Flere endringer i Grunnloven ble foreslått, hovedsaklig tanken om å følge et klarere maktfordelingsprinsipp mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Det valgte Shourarådet fikk mer makt og 1/3 av ministrene ble erstattet. Og flere toppsjefer og politikere, mistenkt for korrupsjon, fikk sparken.

På en annen side ble lovtekster som omhandlet "opprør mot staten" skjerpet og kontrollen med det omanske samfunnet styrket. Sultan Qaboos har ennå all makt i sine hender og selv med valg for noen uker siden, er det mange steg igjen mot et demokratisk samfunn som mange ønsker seg. Men det er uansett et steg i riktig retning.

For å avslutte der vi begynte, så er kontrollen over media også kraftig. Det er en grunn til at det kun finnes agurknyheter i Oman. Man skriver ikke negative ting om staten eller Sultanen. Og da er det nesten bare agurker igjen. Det kan understrekes med at tjenester som Skype er forbudt i Oman, kun omanske teleoperatører er lovlige. For Skype kan man ikke overvåke og dermed er det ikke tillatt heller. Oman har kanskje tatt et steg fremover, men landet har mange igjen.