Raftoprisen til BCHR: Det er kvinnene som sakte forandrer Gulfen

Foto: Lind and Lunde/Rafto Foundation

I går fikk Bahrain Center for Human Rights (BCHR) og deres fungerende president Maryam Al-Khawaja utdelt Raftoprisen for 2013 i en seremoni på Den Nasjonale Scene i Bergen. I løpet av helgen har BCHR og Maryam formidlet hvor vanskelig situasjonen er i Bahrain for MR-aktivister og andre som er motstandere av Al-Khalifa familien i landet. I tillegg er Maryam Al-Khawaja et av mange eksempler på at det er kvinnene i Gulfen som fremstår som pionerene i kampen for rettigheter. Det er en meget spennende utvikling.

Opprøret og situasjonen i Bahrain har de siste årene blitt forbigått i stillhet av både media, politikere og til og med her på bloggen. Selv om det har vært forsøk på å gi opprøret i Bahrain oppmerksomhet, som her i 2012 med "den glemte revolusjonen" så er det ikke noe å skryte av.  Revolusjonen stemplet av BCHR som "The inconvenient revolution" har ikke fått mye oppmerksomhet i vesten mye på grunn av Bahrains strategiske partnerskap med flere vestlige (og arabiske land). Saudi-Arabia og GCC har interesser i å kvele alle tegn på opprør, og USA og UK har interesser i å holde GCC og kongefamilien i Bahrain på sin side. Det har ført til at landet har "forsvunnet" fra dekningen av den arabiske våren og kampen for rettigheter er i stor grad blitt overlatt til organisasjoner som BCHR alene. Derfor er årets Raftopris så uendelig viktig og riktig. 

Det er mye som må sies om årets prisvinner. Frøy Gulbrandsen i BT kommenterte i september at årets pris var "Raftoprisen på sitt beste: Den løfter frem dem som trenger det - med et kraftig spark til dem som fortjener det. Raftoprisen har selv lagt ut en grundig og god redgjørelse for hvorfor BCHR har fått prisen:

By awarding the Rafto Prize to BCHR, we turn the spotlight on the systematic violations of human rights in a region where abuse is too often met with silence from western governments. The prize recognises an organisation that has consciously worked for the rights of Bahraini citizens and the many migrant workers in the country. BCHR has promoted non-violent protests against the current government and used digital media to spread its message in a very effective manner. (Du kan lese hele redgjørelsen og få informasjon om BCHR her)

Det var Maryam Al-Khawaja som mottok prisen på vegne av BCHR etter at leder Nabil Rajaab og tidligere leder (og hennes far) Abdulhadi al-Khawaja ble arrestert. Maryam er en sann inspirasjon.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive en oppsummering av Raftokonferansen og Raftoprisen hvor Maryam sin tale fikk stående applaus. Heldigvis kjente norsk media sin besøkelsestid og har dekket dette grundig. VoxPublica har et par meget gode reportasjer om situasjonen i Bahrain og et intervju med Maryam. BT har filmet talen til Maryam under tildelingen i går. Andre hovedstadsaviser har også dekket prisen og skrevet artikler om Maryam (på papir). Nrk har gjort en kjempejobb og skrevet flere gode artikler. Ikke minst har de laget en strålende 15 minutters reportasje om Maryams besøk i Bergen som jeg anbefaler alle å se. (Se filmen her) 

Det interessante med denne utdelingen er at det bekrefter en trend i gulflandene. Kvinnene i Gulfen (og Midtøsten) er ikke lengre kun passiviserte samfunnsborgere som mange kan ha intrykk av, nei det er kvinnene som leder jobben for forandring. I løpet av de siste to årene er det kvinnelige aktivister som er blitt talspersoner for ulike kampanjer i Gulfen. Det startet med Tawakkol Karman i Jemen som fikk Nobelprisen for sitt engasjement. Deretter valgte kvinnene i Saudi-Arabia å sette seg bak rattet og kjøre bil. En av disse kvinnene var Manal al-Sharif som ble arrestert. Hun har i etterkant reist verden rundt og fortalt om saudiske kvinners kamp for rettigheter. Sist, men ikke minst, så har man blant annet Emjan Al Nafjan som driver bloggen Saudiwoman. Emjan og hennes blogg er blitt selve symbolet på kvinners kamp for rettigheter i Saudi-Arabia, og hun er profilert i alle store nyhetshus i Vesten de siste årene. I tillegg har man jenter som Malala som har blitt verdenskjent for å kjempe for retten til utdannelse, og kanskje mindre kjente Nabila Rehman som sammen med sin familie dro til Washington for å kreve rettferdighet for familiemedlemmer drept i droneangrep.  

Maryam Al Khawaja er nå en av disse kvinnene som utviser et mot, en kampvilje og en personlighet som det er umulig ikke å bli inspirert av. Hun er også et symbol på det som trolig vil være den største trusselen mot de sittende regimene i gulflandene. Om kvinnene reiser seg opp og krever sine rettigheter som likeverdige borgere, i tillegg til at de krever rettigheter for sine medborgere når det kommer til menneskerettigheter og ønske om en ekte rettsstat, da vil flere regimer slite med å finne mottrekk. Den største frykten for disse dynastiene er å miste makten og dermed kan disse kvinnenes konitnuerlige kamp for rettigheter gi gjennomslag om det er alternativet. Selv om det kan ta generasjoner. Maryam poengterte dette når hun understreket at MR-aktivister ikke må jobbe for rettigheter kun for å oppnå et mål. Man bør først og fremst gjøre det fordi det er den riktige tingen å gjøre.

For å få gjennomslag for sine krav så trenger disse aktivistene støtte. Det har ikke Maryam Al Khawaja fått verken fra norske eller vestlige myndigheter, annet enn klapp på skuldra.

Fak­tum er at myn­dig­he­tene i Bah­rain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­kene som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene, og de men­nes­kene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­lige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.(Maryam, i VoxPublica)

Vi får håpe at presset på Bahrain og deres allierte øker, og i det minste at vestlig media fremover vil vise en større interesse for menneskerettighetsbrudd i gulfens minste land. 

Saudi-Arabia: 26. oktober tar kvinnene over veiene i Saudi-Arabia. Forhåpentligvis.

Den arabiske halvøy vekkes til live av en hendelse som har vært annonsert en god stund, men som nå begynner å nærme seg med stormskritt. Den 26. oktober er blitt erklært som dagen kvinnene skal ta tilbake veiene i Saudi-Arabia og kjøre selv. Noe som i resten av verden ville blitt sett på som en triviell nyhet, men i Saudi-Arabia er det ramme alvor. Det som gjør det ekstra interessant er kongedømmets forbud mot alle offentlige protester og at det er landets svakeste gruppe som står bak, nemlig kvinnene. 

Den arabiske vår forsøkte å ta seg inn i Saudi-Arabia våren 2011, men takket være mye penger fra styresmaktene greide Al-Saud familien å holde sin egen befolkning i tøylene. En av bevegelsene som fikk mest oppmerksomhet denne våren var ikke opprørsgrupper eller revolusjonerende, men en gruppe kvinner som ønsket retten til å kjøre sin egen bil. Women2Drive ble kjapt et kjent begrep både i Saudi-Arabia og i resten av verden, ikke minst da en av deres talskvinner Manal Al-Sharif ble arrestert etter å ha kjørt sin egen bil. Ved hjelp av sosiale medier som YouTube, Twitter og Facebook fikk bevegelsen mye oppmerksomhet og Manal Al-Sharif ble blant annet invitert til Oslo Freedom Forum og til å holde foredrag i Bergen. (Møtet mitt med Manal Al-Sharif kan du lese om her) Kvinnens stilling i Saudi-Arabia var brennhet og retten til å kjøre bil var katalysatoren i alt dette.

Etter vår ble det høst og vinter, og det førte til at bevegelsen som kjempet for kvinners rettigheter i Saudi mistet litt av nyhetens interesse. Saudi-Arabia var igjen blitt et stabilt diktatur, mens konfliktene herjet i Syria, Libya, Jemen og Egypt. Alle protester mot regimet ble slått hardt ned og det religiøse politiet fikk økt sine ressurser for å motvirke «det moralske forfallet». Men Woman2Drive var ikke død. 

De siste månedene har det igjen blitt liv i bevegelsen som kjemper for kvinners rett til å kjøre (og økte rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia). En av frontkvinnene Eman Al-Nafjan som også driver bloggen Saudiwoman har flere ganger offentlig dokumentert at hun kjører bil. Reaksjonene fra folk hun møter på veien har vært positiv, og selv da hun ble arrestert var hun optimistisk med tanke på 26. oktober kampanjen. Igjen er internett og sosiale medier utrolig viktig i å få spredd budskapet og for å skape støtte. På YouTube kan man nå laste opp videoer hvor man tuter for å støtte de saudiske kvinnene (Honk for Saudi Woman) og det lastes jevnlig opp videoer med kvinner som kjører (se eksempler under). Det er opprettet en egen 26. oktober nettside (kun arabisk) for støtteerklæringer og det diskuteres heftig på Twitter og Facebook. Bevegelsen har også opprettet en egen engelskspråklig blogg, SaudiWomenDriving, som omtaler alle nyhetsartikler og diskusjoner om kvinner og bilkjøring i Saudi-Arabia frem mot 26. oktober. 

Kampanjen har fått lite oppmerksomhet i norsk media, men medier i Gulfen og USA har omtalt den jevnlig. Det nærmer seg nå den magiske datoen og alle lurer på hvordan styresmaktene vil reagere på en slik offentlig planlagt protest flere steder i Saudi-Arabia. En gang tidligere, 11. mars 2011, ble en slik offentlig protest planlagt (Day of Rage) men kun en eneste saudier turte å møte opp og protestere (Historien om han finner du her). Av den grunn er det mange som frykter at også denne protesten vil møte motstand blant styresmaktene. Men kvinnene ønsker ikke regimeskifte, kun retten til å kjøre sin egen bil, noe som er verre for styresmaktene å håndtere. 

Personlig håper jeg at kampanjen får mer oppmerksomhet også i norsk offentlighet fremover. Blir styresmaktene i Saudi-Arabia sett i kortene og holdt under oppsyn vil det styrke kvinnenes mulighet til å lykkes. Jeg krysser fingrene for at 26. oktober aksjonen forløper fredelig og blir en suksess, og jeg håper inderlig det kan bety et steg i retningen mot mer rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia.  

Eksempler på Women2Drive videoer

Saudi Arabia: Saudisk professor risikerer fengsel for å ytre seg om ytringsfrihet.

What are the limits of free speech and open dissent in the Kingdom of Saudi Arabia? They are often unclear and seemingly arbitrary, but there is no doubt that Dr. Mohammad al-Qahtani, a professor and activist, went well beyond them, and he knew it. He was hardly surprised when Saudi prosecutors, finally fed up with his vociferous denunciations of the regime, hit him with a long list of criminal charges. He had predicted it, and in the context of Saudi Arabia, he was asking for it.

Som vanlig på fredagen så prøver jeg å komme med et par lesetips. Denne uken er det kun en kort artikkel jeg vil fokusere på rett og slett fordi det er viktig. Det gjelder den saudiske professoren Mohammad Fahad Al-Qahtani som jeg tidligere har omtalt her på bloggen i en artikkel om indre uro i Saudi-Arabia. I en artikkel skrevet av Thomas Lippman  i Al-Monitor kommer det frem at saudiske myndigheter nå ha fått nok av den frittalende professoren. I artikkelen Saudi Professor Faces Charges After Fighting for Free Speech tegner Lippman er bilde av en mann som til stadighet har vært en torn i siden på det saudiske kongedømmet og nå har de fått nok. Nå stilles han for retten. 

Det har i de siste månedene vært mye oppmerksomhet rettet mot Manal Al-Sharif og hennes kamp for kvinners rettigheter i Saudi. Spesielt etter hennes norgesbesøk så har hun stått frem som den kvinnelige forkjemperen for menneskerettigheter i Saudi. Den mannlige representanten i denne kampen for frihet er uten tvil Mohammad Al-Qathani. For mens Manal Al-Sharif ikke tar sjansen på å kritisere kongedømmet og staten som jeg tidligere har skrevet om, så er det akkurat det Al Qathani gjør.

Saudi Arabia is an autocratic monarchy in which citizens are disenfranchised, but it is not North Korea. People travel freely, have access to the Internet and are generally free to grumble about official incompetence or inadequate public services, as many do. But criticism of the monarchy, of the personal foibles of the king and senior princes, or of Islam and the religious establishment is prohibited.

Etter at den nå avdøde Prins Nayef ble utnevnt til kronprins, så har Al-Qathani og organisasjonen ACPRA vært meget kritiske. Han har uttalt at Nayef var en "kriminell" grunnet hans behandling av politiske fanger og har sendt brev til Kong Abdullah hvor han ber om at Nayef ikke er skikket til å være nr 2 i arverekken. 

Så hva er forbrytelsen hans i følge saudiske myndigheter? Han er rett og slett for ærlig. Mens mange andre aktivister også kritiserer myndighetene, så går Qathani i strupen på det hellig, kongefamilien. Andre aktivister mener at han da går for langt og setter seg selv ut for hogg, men han er uenig. 

Are we going to be quiet?” he said in a long conversation conducted openly in the lobby of a Riyadh hotel. “This regime is enslaving my people. If we keep our mouths shut, nothing will happen. Tens of thousands of people are locked up. We have to do something about this.” He said the ruling princes routinely enrich themselves through corrupt land deals, and “they control the courts and the media. Our strategy is to ‘name, shame and blame.’”

 Al-Qathani har identifisert mange politiske fanger og har også bidratt til å synliggjøre det forhatte hemmelige politiet "Mahabit" og deres forbrytelser, som ellers aldri dekkes av saudisk media. Leser man anklagene i artikkelen til Lippman så er han i tiltalt for å starte en "ulisensiert" organisasjon og i tillegg for å ha kritisert og satt i tvil autoriteten til kongefamilien og de religiøse. 

Det som er så fascinerende med Al-Qathani er at han for det første ikke benekter noen av anklagene. Han har flere ganger sagt at det bare er et tidsspørsmål før han må i fengsel. Under min tid i Saudi-Arabia var jeg så heldig å få møte han, og han er en utrolig klok og velartikulert mann. Møtte han det gjorde også Sidsel Wold, NRK sin Midtøstenkorrensponden i 2010. Det som kanskje ikke alle vet er at han jobber for den saudiske staten, ved å lære opp fremtidige diplomater for tjeneste i utlandet, samtidig som han er en av statens største kritikere. Nå jeg møtte han så var han helt klar på at han viste risikoen, men at den kunne han ikke tenke over. Av den grunn er han meget taktisk. Han pleier meget gode kontakter med utenlandske journalister, for han vet at disse kontaktene er viktig om han en dag blir fengslet. Gjennom sin jobb med diplomater, så har han mange sterke kontakter i det diplomatiske miljøet som han også vet er viktige å ha om noe skulle skje. På grunn av dette så har saudiske myndigheter vegret seg for å gripe inn mot Al-Qathani, for de er redd for oppmerksomheten det kan føre med seg. 

Derfor skriver jeg denne posten, for å gjøre akkurat det, nemlig øke oppmerksomheten rundt den forestående rettsaken. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har protestert kraftig, og Amnesty er sitert i Lippman sin artikkel. De er klare på at dette ikke er noe annet enn et forsøk på å få Al-Qathani til å holde kjeft. 

“The Saudi Arabian authorities’ trial of Mohammad al-Qahtani is just one of a troubling string of court cases aimed at silencing the Kingdom’s human rights activists,” said Philip Luther, director of the group’s Middle East and North Africa Program. “The case against him should be thrown out of court as it appears to be based solely on his legitimate work to defend human rights in Saudi Arabia and his sharp criticism of the authorities.”

Det minste man kan gjøre når folk som kjemper for frihet for liv og ytringer, er å ytre seg kritisk til dem som prøver å hindre dem i den kampen. Dette er mitt bidrag! 

Saudi Arabia: Et møte med Manal Al Sharif

Denne uken har vært en spesiell uke. Veldig forsinket har jeg holdt på å lese boken "prinsessen" som er dagboknotatene til en saudisk prinsesse om hvordan det er å leve i Saudi Arabia. Dyster lesning om hvor hardt det er å leve som kvinne i et mannsdominert samfunn. I tillegg så har mange av de personene som jeg følger på twitter, og som har skrevet mye om Saudi-Arabia og Jemen, plutselig befunnet seg i Oslo på Oslo Freedom Forum. Folk som tidligere ikke har vært kjent for det offentlig Norge, får nå den oppmerksomheten de fortjener for innsatsen de har lagt inn for å fremme menneskerettigheter. Ahmed Al Omran, forfatter av den saudiske bloggen Saudi Jeans har fortalt om sine håp for fremtiden i Saudi i Dagsavisen, mens Manal Al-Sharif også er i Norge som man blant annet kunne lese i Aftenposten for noen dager siden

For min del er det ekstra spesielt fordi jeg befant meg i Riyadh når Manal for første gang ble et navn i verden, da hun satt seg i sin egen bil og kjørte, noe som ennå er forbudt i Saudi. Både i mitt miljø og blant saudierne jeg kjente ble hun sett på som en foregangsfigur. Hun ble fort et ikon i Saudi-Arabia, og i den arabiske verden generelt, og derfor var det ekstra spesielt å møte opp i går å få høre henne fortelle om sin kamp for kvinners rettigheter i Saudi-Arabia.

Det som gjør at Manal skiller seg ut fra mange andre MR aktivister i den arabiske verden er hennes fokusområde. Mens de fleste ønsker regimeskifte og politiske endringer er dette ikke fokus for henne. Alt hun vil er å gi kvinner de rettighetene de har krav på, noe som i Saudi-Arabia er en kamp mot makten og religiøse ledere. I det korte foredraget hun holdt gav hun et innblikk i livet som kvinne i Saudi, noe som for mange nok fortonet seg surrealistisk, selv om alt stemmer. Kvinner må dekke seg til, må ha tillatelse fra sin mannlige verge for å reise, føde, opprette bankkonto osv. I bunn og grunn så er kvinner ikke å betrakte som statsborgere av sitt eget land, for de er umyndiggjort.

På en veldig pedagogisk måte forklarte hun sitt liv fra å være det hun selv kalte en religiøs ekstremist, til der hun var i dag. Historien begynner i 1979 året hun ble født og et merkeår i Saudisk historie. Dette var året Profetens moske i Mekka ble beleiret, noe som ennå er risset inn i Saudisk historie som en skamplett. Juhayman al-Otaibi og hans følge beleiret moskeen i tre uker før saudiske myndigheter grep inn med våpen og fikk dem pågrepet. Grunnlaget for beleiring var at Juhayman mente at Al-Saud familien hadde mistet legitimiteten sin ved at de vendte seg for mye mot vesten og for lite mot Islam. Konsekvensen etter 1979 ble at det religiøse establishmentet fikk mer makt og kontrollen med innbyggerne ble sterkere. Og det gikk selvfølgelig ut over kvinnene.

Ønsker du å høre Manal sin egen fortelling om hennes opplevelse av Saudi fra 1979 og frem til i dag, så se talen hennes fra Oslo Freedom Forum under:

Det som gjorde møtet med Manal ekstra spesielt var at hun fremførte akkurat de samme tankene som man kan finne i boken Prinsessen. Men heldigvis så er ikke Manal en anonym figur, slik prinsesse Sultana er i boken. Hun har turt å stå frem med ansikt og fullt navn i sin kamp for sine rettigheter. Noe som har kostet henne mye. Hun fortalte oss tilhører om at hun var en aktivist ved et uhell, hun hadde ikke andre tanker enn å gjøre det hun mente hun hadde rett til, nemlig å kjøre en bil.

Det var mulig å åpne for spørsmål, noe jeg benyttet meg av. Men i motsetning til meg, så hadde ikke Manal glemt at hun skal returnere til Saudi-Arabia. For når jeg spurte om hvordan hun så på fremtiden i Saudi, etter Kong Abdullah, så beklaget hun og sa at det kunne hun ikke svare på. Noe jeg selvfølgelig burde ha skjønt på forhånd. For grunnen til at Manal er en strålende aktivist og et vanskelig problem å hanskes med for den saudiske staten er nettopp fordi hun ikke kritiserer kongefamilien og landet. Hun uttaler ofte at hun elsker Kong Abdullah, at han er en reformator og at hun elsker sitt land. Hun er klar og tydelig på at hun ikke ønsker regimeskifte og at hun derfor heller ikke kan kategoriseres som en del av den arabiske våren. Alt hun gjør er å kreve de rettighetene hun mener kvinner har krav på, nemlig likebehandling og å bli betraktet som borgere på lik linje med menn.

Det som kanskje få vet er at Manal har sterk støtte blant deler av kongefamilien. Problemet er det religiøse establishmentet som ikke vil miste sin makt og tviholder på den makten de har. De er moralpolitiet og utøver sin makt ved å stenge kvinner ute fra samfunnet. Mutawwaene er forhatte, men ennå har ikke kongefamilien turt å gå i mot dem for de frykter opprør. Og hvorfor tør de ikke ta fra dem makt? Jo da vender vi tilbake til 1979. 

For det var akkurat det som skjedde under beleiringen av Mekka. Kongefamilien forsøkte å svekke de religiøse sin makt i landet og en gruppe svarte med å angripe det uangripelige, det meste hellige i verden for en muslim, Profetens moske og Kabaaen i Mekka. Legitimiteten til Al-Saudi familien ligger i at de styrer med legitimitet fra gud og er beskyttere av av den hellige moske, Profetens moske.

 

Manal sitter til høyre, med sjal. 

Uansett var det en stor ære å få møte Manal personlig og høre henne dele sin tanker. Hele sesjonen ble avsluttet med at hun ønsket å vise en video laget av en venninne hun kalte Mia. Ikke store greiene tenkte vi, men det var det derimot. For videoen som ble vist, er MIA sin video til Bad Girls, som jeg postet her på bloggen for litt siden. Det viser at Manal inspirerer også utenfor sine grenser og har en gjennomslagskraft som man ikke skal undervurdere. Når en av verdens mest grensesprengende artister lager en video som en ren hyllest til Manal Al-Sharif da vet du at denne damen ikke forsvinner med det første. En viktig, klok og tøff stemme som fortsatt må gis rom for å bli hørt.

MIA sin video, laget som en hyllest til Manal Al-Sharif

Videoen som viser hva MIA baserer seg på, #onlyinsaudi