Presseklipp: Det glemte Jemen

Denne kronikken er å finne i en redigert versjon i denne ukens utgave av Ny Tid. Av en eller annen grunn er jeg omtalt som professor, (noe som selvfølgelig er hyggelig) men ikke riktig. Artikkelen har dessverre ikke tatt med alle henvisningene på trykk, men de kan du finne her.

Det «glemte» Jemen

Bak Al-Qaida, droneangrep og terrortrusler finnes et land som forsøker å stable seg på beina etter den arabiske våren og hvor terrorisme er det minste av mange problemer. 

Den siste uken har Jemen igjen vært i internasjonale mediers søkelys etter at amerikansk etterretning angivelig skal ha mottatt informasjon om at Al Qaida og Al Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) har planlagt et eller flere angrep mot vestlige interesser. Ambassader, konsulater og vestlige arbeidstagere ble bedt om å evakuere landet og på samme tid ble droneangrepene mot angivelige AQAP-affilierte medlemmer trappet opp. I løpet av uken har det blitt gjennomført minst fem ulike angrep ulike steder i Jemen. Norsk og internasjonal media har hatt en bred dekning av trusler, angrep og dekket utviklingen tett, men på bakken i Jemen hvor farene angivelig skal være størst der er frykten for terror minimal. Det er kanskje ikke så rart, for sammenlignet med problemene Jemen vil møte i årene som kommer fremstår en gruppe med militante radikaliserte islamister i fjellene som det minste av mange mye større problemer. 

Den arabiske våren, som rammet hele den arabiske verden i varierende grad, traff også Jemen. Etter måneder med protester (og kamphandlinger noen steder) valgte tidligere President Ali Abdullah Saleh å fratre sin stilling etter å ha forhandlet seg frem til immunitet for seg og sine, og han overlot den til sin visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi. Hadi fikk dermed ansvar for å videreutvikle landet som kalles «det fattigste landet i den arabiske verden». 

President Hadi og styresmaktene i Jemen har enorm utfordringer om de ønsker å forbedre Jemens sosiale og økonomiske realiteter. 42 prosent av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er 64 år, 12 år lavere enn i Tunisia, 10 år lavere enn i Egypt som også har fått føle den arabiske våren på kroppen. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45,2 prosent) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. Hele 43 % av barna under fem år er underernærte, det er kun India som har et prosentvis høyere antall underernærte barn. En vei ut av fattigdom er ofte utdannelse, men kun litt over halvparten av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. (30 av % kvinnene, rundt 70 % av mennene). I tillegg antas det at tre til fem millioner barn ikke har adgang til skole.   

De økonomiske faktorene i Jemen er også nedslående og langt dårligere enn i Tunisia og Egypt som det kan være relevant å sammenligne med. BNP (kjøpekraftskorrigert) per innbygger er kun på $2.300 (sunket fra $2700 i 2010) sammenlignet med Tunisia ($9.900) og Egypt ($6.700). Arbeidsledigheten anslås til skyhøye 35 prosent offisielt, men er trolig enda høyere. Heldigvis, vil noen si, har Jemen olje og staten har vært helt avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 44. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og for 70 % av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge blant annet Chatham House (2011) så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer dyrkes det khat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger khat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette på khatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for grunnvann. Spådommen er at dette allerede kan skje om 10-15 år.

Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 400 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord (houthikrigene) og i sør de siste årene. I tillegg til de internt fordrevne flyktningene finnes det over 200 000 somaliere, eritreere og andre afrikanere med flyktningstatus som oppholder seg i landet og som oftest lever under forhold som er umenneskelige. 

Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Flere journalister og akademikere har dratt til områdene i sør hvor Al Qaida antas å ha sine kjerneområder. De har alle kommet tilbake med de samme svarene. Mange av de små landsbyene er helt eller delvis ødelagte og har som oftest en lutfattig befolkning som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det mange steder ikke tilgang på vann og lite eller ingen elektrisitet. Dette er områdene sentralmakten bryr seg lite om og det er de ulike klanene og stammene som styrer tilnærmet uavhengig fra den sentrale statsmakten.

Det er i disse områdene dronene faller fra himmelen og av og til treffer der de skulle. Flere ganger har det gått fryktelig galt, som i al-Majalah, hvor en drone drepte 41 sivile i 2009, blant dem 14 kvinner og 21 barn. Ledere for stammeføderasjonene har uttalt de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De har også påpekt at oppslutningen rundt AQAP og deres søsterorganisasjon Ansar al-Sharias ofte har en basis i at de gir unge menn et håp for fremtiden og gir dem muligheten til å forsørge sine familier. Det har kommet bekreftede historier om at ledere for disse organisasjonene har tilbudt nye medlemmer våpen og $400 i måneden for å la seg rekruttere. Slike tilbud er vanskelig å si nei til i et land hvor «alle» bør eie et våpen og ofte tjener mindre enn $2 dagen, om de i det hele tatt har inntekstbringene arbeid. 

Det tyder på at den ideologiske faktoren, som mange mener styrer alle medlemmer av AQAP, i mange områder er ikke-eksisterende. Selv om lederskapet består av radikaliserte militante islamister så er nettverket under ikke like enhetlig. Det er dessverre slik at for unge menn i noen veldige fattige distrikter i Jemen er det å bli medlem av Al Qaida affilierte organisasjoner det beste av mange dårlige muligheter. Dette er på ingen måte å unnskylde terroraktiviteter, men for å gi et bilde av at situasjonen ikke alltid er svart/hvit. 

Mye av poenget er at for å få en løsning på terrortrusselen som har fylt media den siste uken så må man inkludere «det glemte Jemen» i ligningen. Istedenfor å pøse inn penger til sentralmyndighetene som Saudi-Arabia gjør kun for å forhindre at Jemen ikke faller helt sammen, så må det fokuseres på en utvikling som er bærekraftig. Fra norsk side er det noen gode nyheter, spesielt at Flyktningehjelpen i 2012 endelig fikk innpass i Jemen og bidrar på den måten i å hjelpe og utvikle det sivile samfunnet i landet. Det å ha et kontinuerlig fokus på utvikling fremfor stadig brannslukking er en prosess som tar tid og som forutsetter at flere jobber mot samme mål. Et steg i riktig retning ville vært at USA ville behandlet Jemen som en partner og ikke kun et terrorrede, selv om det sikkert er en naiv forhåpning.

Det er ikke slik at jemenitter støtter terror og vold mer enn oss andre. De gjør som de fleste andre i verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjør det som må gjøres for å forsørge dem. Ved å ta tak i problemene i «det glemte Jemen» kan man nemlig ta to fluer i en smekk. Landet kan få en positiv utvikling sosialt og økonomisk, som igjen fører til at terrororganisasjoner som Al Qaida sitt eksistensgrunnlag svekkes kraftig. En slik strategi vil vise seg å være mye mer effektivt i terrorbekjempelsen enn droner i et langsiktig perspektiv. Dessverre ser det ut til USA sin strategi under Obama fortsetter med å ha fokus på kortsiktige militære mål i Jemen.  Det kan vise seg at den strategien vil være en ulykke både for jemenitter og USA.

Jemen: Mellom kidnappingar og flystyrtar

Det er en ære å få presentere Den arabiske halvøys første gjesteblogger: Raymond Lidal (@rlidal). Forhåpentligvis vil dette være det første av mange innsiktsfulle innblikk fra Jemen.

Mellom kidnappingar og flystyrtar

 av Raymond Lidal, frilansjournalist busett i Sana'a.

Fyrst, eg er ikkje ein fyrstereisgut til Jemen, men viktigare: Eg er på ingen måte nokon Jemen-ekspert heller. Ikkje eingong ein Sana'a-ekspert (sjølv om det stort sett er her eg oppheld meg). Jemen er eit så samansett og komplisert land at eg ikkje torer å leggje meg på noko anna enn eit amatør-nivå. Eg kjem òg heilt sikkert til å overromantisere. Beklagar det. Sånn, det var ansvarsfråskrivinga.

---

Jemen. Kva tenkjer du då? I mitt fordomsfulle sinn tippar eg du ikkje kjem på veldig mykje positivt. Jo, Tawakkol Karman! Nei, eg tippar du eigentleg hadde gløymt kva land ho kjem frå.

Frå Jemen er det ikkje veldig stor variasjon i sakene som når internasjonal merksemd. Det er stort sett terrorisme, kidnappingar og al-Qaeda. Det er synd, fordi Jemen er mykje meir spanande enn som så. Dette innlegget kjem til å vere dels eit reiseinnlegg (frå Sana'a), dels ein klagesong over jemenittisk politikk, dels ei oppdatering på jemenittisk politikk, dels tryggleikspropaganda, dels ein klagesong over medias handtering av Jemen. Og litt kidnapping og al-Qaeda sjølvklart. 

Eg kom hit fyrste gongen i januar, 2011. Dagen etter eg landa starta dei fyrste store demonstrasjonane i Sana’a. Det viste seg jo at eg ikkje hadde noko med det å gjere. Men det var starten på ein lang og framleis uferdig revolusjon (eller ‘kaos’, alt etter kven ein spør). Julaftan 2011 kom eg attende til Noreg, men eg hadde berre så vidt byrja med Jemen. Det er eit land med ei voldsom tiltrekkingskraft. Og fantastisk grilla kylling!

Maten, luktene, qat-samlingane, vêret, naturen, gamlebyen i Sana'a. Menneska. Det er mykje å skryte av i Jemen, men menneska er grunnen til at ein kjem attende. Og menneska er grunnen til at ein verkeleg byrjar å bry seg om Jemen. Dei har gått gjennom mykje, og mykje står framleis att. Eg fekk oppleve dei og landet deira gjennom eit svært viktig år. Denne gongen håpar eg å få oppleve (litt av) endringa som så mange kjempa(r) for.

(Ta det med ro, eg skal skildre litt meir av det glade (og nydelege) Arabia lenger nede.)

Eitt av mange bilete frå taket mitt i gamlebyen.

Revolusjon og nedgang (og oppgang?)

2011 var ikkje eit bra år for den jamne jemenitt. Landet var i økonomisk og politisk oppløysing grunna opprøret. Til og med dei revolusjonære ville ha kalla situasjonen på overflaten for kaos (sjølv om opprøret var noko dei meinte var bra). Prisane på mat, gass og vatn steig kraftig. Valutaen sank tilsvarande. Det var harde kampar fleire stader i byen. Kampane førte til at folk måtte flykte og forretningar stenge. Det var uroleg, for å seie det mildt. Dog ikkje direkte farleg (unntak sjølvklart for dei uheldige som budde akkurat der kampane føregjekk; stridsdyktige soldatar; stridsdyktige stammemedlemmer; revolusjonistar på barrikadane). Mange støtta opprøret. Dei meinte at endring måtte kome. Jemen var i økonomisk krise òg før opprøret starta, og regimet til Ali Abdallah Saleh styrte landet med jernhand.

Både akademikarar og Saleh-fiendtlege vil i stor grad kalle Saleh-perioden for eit diktatur. Det er rett på fleire måtar, sjølv om det ikkje nødvendigvis er heilt dekkande. Stikkord er større fridom enn i til dømes Libya under Gaddafi og Syria under Assad. Det var (og er) eit relativt ope land. Internasjonale organisasjonar/selskap kunne operere i stor grad fritt (iallfall om ein ser vekk frå korrupsjonen). Men jo, Ali Abdallah Saleh var overalt, og styrte landet til sitt eige beste – ikkje til folkets beste.

Mange var òg imot opprøret, og meinte sterke Saleh var (og er) rette mannen for Jemen. Det er ei haldning som absolutt ikkje har døydd ut.

Nattleg utsikt frå gamlebyens høgaste (trur eg) bygning, hotellet Burj al-Salaam. For øvrig eit hotell eg ikkje vil tilrå grunna nær tilknytting til Saleh-familien.

Men Saleh måtte gå av til slutt, etter totalt 33 år som Jemens president (dei fyrste tolv åra som president i Nord-Jemen. Nord- og Sør-Jemen vart til eit samla Jemen i 1990). Jemens nye president heiter Abd Rabboh Mansour Hadi (det er iallfall éin av skrivemåtane), og det er han som no leiar Jemen gjennom overgangsperioden dei er inne i. Det er ein overgangsperiode som har som mål å vere over i 2014. Då skal det haldast både parlaments- og presidentval, men fleire tvilar på at styresmaktene og dei forskjellige opposisjonsgruppene klarer å halde den tidsramma.

Etter at Hadi (for short) "kom" til "makta" har lite skjedd. (Hermeteiknforklaring: Han var den einaste kandidaten i tulle-presidentvalet i februar 2012, og folk kunne berre velje 'ja'. I tillegg er det slett ikkje han eller den nye regjeringa som har makta. Dei gamle makthavarane har framleis styringa). Lite har altså skjedd, sett vekk frå stagnasjon og ytterlegare politisk kaos. Frå overraskande mange får president Hadi skryt for i det minste å ha klart å halde Jemen samla, og styrt landet nokolunde på rett sti fram mot den nasjonale dialogen (les meir om det i min neste post). Det er skryt han ikkje får så lett frå meg. Eg meiner det skal veldig mykje til for at partane no sender kvarandre ut i borgarkrig. Det har litt med situasjonen dei er i (ein borgarkrig hadde vore absolutt katastrofalt), og litt med det jemenittiske lynnet. I tillegg er det no så mange partar involverte at ingen ynskjer det (kontra 'nord' mot 'sør' i 1994 til dømes). Jemenittar er ikkje kjende for å ty til vald som fyrste utveg. Heller mekling (styresmaktene er ei litt anna historie). Dei er eit fredeleg folk, og ynskjer mest av alt stabilitet og ro. Hadi skal altså ha mindre skryt enn Jemens øvrige befolkning.

Revolusjonen held fram, dog i litt mindre grad. Mohammed her, min gode ven, er av dei søtare innslaga i den jemenittiske revolusjonen.

Farleg(are) for somme

Likevel, samanlikna med 2011 er fleire ting heilt klart betre. Særleg på overflaten. Mangel på væpna kampar midt i hovudstaden er vel det mest openberre. (Dog, det er stadig kampar fleire stader i landet. Seinast i Aden, Jemens nest største by.) Økonomien har heller ikkje stupt ytterlegare, så dagleglivet i Sana'a går som normalt att. Vatn-, drivstoff- og straumtilførselen er sånn halvvegs stabil. Merkbart betre enn 2011. For jemenittar flest har dermed livskvaliteten auka marginalt, sjølv om politikken er i limbo. For dei aller fattigaste er ingenting betra sjølvklart. Dei må vente ein god del lenger. Og dei kan vere så mange som halvparten av innbyggjarane.

(Oppdatering! Dette innlegget er skrive over ein viss periode. Den siste tida er straumsituasjonen merkbart verre.)

Det som derimot er verre enn 2011 er tryggleiken, og særleg for to grupper: (jemenittiske) politikarar/maktpersonar og, diverre, utlendingar. Men her skal det understrekast: sistnemnde gruppe har det frykteleg mykje lettare enn fyrstnemnde. For politikarar og makthavarar sin del så er det fyrst og fremst attentat som er "utfordringa". Det har vore ei veldig auke i politisk motiverte attentat og vald. Det går sjeldan ei veke utan, og det skjer ofte i hovudstaden. (Motorsykkel og maskingevær er dei føretrekte verktøya.) Det kan vere al-Qaeda, og det kan vere at al-Qaeda-namnet berre vert brukt av styresmaktene. Oftast veit me ikkje kven som står bak. Uansett, å vere ein maktperson i Jemen i dag er for ein risikosport å rekne.

Sånn cirka nøyaktig same bilete som det fyrste, berre i dagslys. Taket mitt er flott! Dette er sånn cirka midt i gamlebyen, litt nord-vest.

Eg er jo ein utlending i dette landet, og det er kanskje difor eg legg merke til det ekstra godt. Men det er diverre ikkje til å stikke under ein stol: utlendingar er oftare eit mål enn tidlegare. Kidnappingar og kidnappingsforsøk skjer. Ikkje ofte, men det skjer. Og det skjer i Sana'a. Det er ein stor skilnad frå tidlegare. For to veker sidan fekk me likevel ei gladmelding. Den sveitsiske læraren som vart kidnappa for nesten eitt år sidan, vart sleppt fri. Éi gladmelding, men framleis sit to uskuldige arabiskstudentar (pluss kona til éin av dei) i fangenskap. Det opprører både det internasjonale miljøet og dei aller fleste jemenittar. Slike operasjonar møter veldig lite forståing blant jemenittar. (Det same gjeld oppslutning om grupper som al-Qaeda: veldig svak.)

I tillegg til å vere ei krise og tragedie for dei involverte og pårørande, så er kidnappingar svært lite bra for Jemen. Det set heile landet i eit dårleg lys, skapar uvilje blant investorar (som verkeleg trengst i Jemen), og det svekkar trua på at styresmaktene kan garantere for tryggleiken til vanlege jemenittar (fordi det er ikkje berre utlendingar som vert kidnappa).

For eit par veker sidan vart òg ein britisk journalist forsøkt drepen. Òg det skjedde midt i Sana'a. Ikkje veldig hjelpsomt. Lite er kjend rundt hendinga (journalisten sjølv veit ingenting sikkert), og dermed er det vanskeleg å seie om drapsforsøk er noko fleire bør vere redde for, eller om det berre gjeld den aktuelle journalisten. Det er dog ingen tvil om at slike hendingar seier noko generelt om tryggleiken her. Han er ikkje på topp.

Toårsdagen for revolusjonen. Det vert framleis halde protestfredagsbøn kvar fredag. Dog, oppmøtet både her og ved Change Square er betydeleg mindre enn i 2011.

Media og røynda

Men er det farleg her? Det er kanskje spørsmålet eg møter oftast. Og 'nei' er framleis svaret mitt. Det finst ting her som berre kan skildrast som ekle, og det er heilt sikkert farlegare enn mange andre stader. Men framleis ikkje farleg, vil eg hevde. Andre kan finne på å vere usamde. Likevel, eg sjekkar mine omgjevnader litt oftare og betre no. Eg unngår somme stader litt meir no. Vegane eg tek er litt meir varierte. Og eg er litt meir mistenksam enn tidlegare. Ein tankegang som det er vanskeleg å unngå diverre. Det internasjonale miljøet (FN-arbeidarar, NGO-arbeidarar, journalistar) er ganske lite i Sana'a, og det har ein tendens til å hause opp den "farlege" tryggleiksituasjonen. Men sett bort frå slike forholdsreglar lever eg som normalt her. Og det er eit fint liv. Det einaste eg saknar frå Noreg er gode vener og kulturliv. Og litt kulde.

(Derimot, når det kjem til å tilrå folk å reise hit, er eg veldig forsiktig. Det hadde jo vore forbaska typisk at nettopp personen som reiste hit etter råd frå meg vart kidnappa. Og eg trur dei på ambassaden i Riyadh hadde vorte litt irriterte. Dei er allereie (programfesta) irriterte nok på dei få nordmennene som er her. Men det eg kan seie er at Jemen er fantastisk for alle ansvarlege vaksne, som veit å oppføre seg, som kanskje har reist ein del, som kjenner til Midtausten, og som veit å ta ting litt roleg. For overnervøse islamskeptikarar: vent gjerne litt.)

Jemen er ikkje eit speglbilete av medias framstilling av landet. Akkurat dét gjeld vel svært få land, men det gjeld nok litt ekstra for Jemen. Dette landet handlar ikkje om terrorisme eller fly som styrtar midt i hovudstaden. Ikkje eingong om al-Qaeda. (Dette deler for øvrig òg mine amerikanske vener her.) Jo, desse tinga er deler av det puslespelet som til slutt utgjer Jemen – og eg kjem heilt sikkert til å rapportere om dette til ein viss grad sjølv. Men dei er ikkje dei viktige bitane. Det er heller ikkje dei viktige journalistiske sakene, slik eg ser det. Her er så mykje å ta av. Mange tema er diverre tragediar, andre er positive. Dei fleste viktige. Alle fascinerande.

Men ja, gå gjennom gamlebyen i Sana'a, og prøv å tenk på al-Qaeda. Du kjem ikkje til å klare det. Drikk te med melk langs ringvegen rundt gamlebyen om kvelden. Eller inviter deg sjølv (om du av ein eller annan grunn ikkje vert invitert uoppfordra) til å tygge qat med jemenittar i stova deira. Snakk med dei om ting som verkeleg betyr noko for dei (og for deg, det kan eg love deg). Eller berre tull. Jemenittar fungerer godt til det òg.

Ein litt for ung gut tygg litt for mykje usunn qat. Ein reknar med at rundt 70 prosent av alle  jemenittiske menn (og altfor mange born) tygg qat regelmessig. Det påverkar helsa negativt, men ikkje minst påverkar det òg økonomien. For fattige familiar er qat ein stor utgiftspost.

Dra ut av Sana'a (som eg diverre gjer altfor sjeldan sjølv). Berre til fjella rundt for å få ein oversikt og ein spektakulær utsikt. Sana'a ligg 2300 meter over havet allereie. Det er ein fin tanke når ein ser ned på byen, med ei shisha attmed deg. Og dra på landet! Iallfall dei delene som er trygge. Det er der det meste av Jemen finst. Ein reknar med at to tredelar bur utanfor dei store byane. Jemen er lite urbanisert, og kontrastane mellom by og bygd er store. Men menneska er som regel like flotte.

Dei aller fleste jemenittar er dei mest fredelege og mest generøse menneska eg har møtt (og eg har vore i Syria). Eit paradoks når ein tenkjer på fattigdomen. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg er invitert til lunsj hjå folk som eigentleg ikkje burde tilby meg det. Som deler både tid og tankar og mat med meg når dei eigentleg burde tene pengar. Tala er usikre, men så mange som 50 prosent kan leve under fattigdomsgrensa i Jemen.

Som sagt, det er menneska som drog meg attende til Jemen. Det er menneska som gjer at eg føler meg trygg. Og det er menneska som gjer at eg i det lange løpet er optimistisk på Jemens vegner. Eg er derimot ikkje veldig optimistisk på den nære framtida. For dei av dykk som er interesserte i den nasjonale dialogen som snart er på trappene i Jemen (og litt meir detaljar om revolusjonen), les gjerne vidare neste veke.

Og ja, dersom nokon har spørsmål om Jemen, så skal eg prøve å svare i kommentarfeltet.

Jemen: Et år etter nobelprisen er kvinner ennå usynliggjort

Det er litt over et år siden Nobels Fredspris ble utdelt til den jemenittiske journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Tawakkul Karman. En velfortjent pris mye på grunn av at Karman er en meget atypisk jemenittiske kvinne, som både er meget synlig i offentligheten, og har en ektemann og familie som støtter henne fullt ut. Jeg skrev for et år siden et innlegg om Tawakkul Karman, som fortsatt er et av de mest leste her på bloggen, hvor jeg forsøkte å beskrive denne modige og bemerkelsesverdige kvinnen fra Jemen. I forrige uke ble det trykket en meget ærlig reportasje i nettavisen The Daily Beast tittulert After the Arab Spring, Yemen’s Women Are Left Behind. Det er en reportasje som bør leses og jeg tenkte å diskutere noe av innholdet som blir presentert der, spesielt med tanke på at det i dag er to år siden Den arabiske våren "offisielt" startet ved at Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv. 

The Daily Beast har tatt turen til Al-Hudaydah som ligger på vestkysten i Jemen i tilllegg til at de besøker noen småsteder i områdene rundt. Vi blir kjent med Aisha, 12 år, som nettopp har blitt gift med en 30 år gammel slektning og som har traumer etter en bryllupsnatt hun ikke har gode minner fra. I teorien er ekteskap ulovlig for kvinner under 17 år i Jemen, men reglene blir ikke håndhevet. Jeg har tidligere skrevet om dette med barneekteskap i Jemen og hvor mye dette ødelegger for hele samfunnet på lang sikt ved kvinner ikke får muligheten til å utdanne seg. Historien om Aisha bare bekrefter dette. Moren til Aisha, som selv ble giftet bort da hun var kun ni år gammel, var forkjemperen for giftemålet.  I et land som Jemen hvor folk på landsbygden ikke kjenner annet enn tradisjoner så blir gale valg gjentatt generasjon etter generasjon.

Situasjonen for kvinner i Jemen har dessverre ikke bedret seg de siste årene, selv med økt oppmerksomhet rundt landet som feks. Nobels Fredspris. 

According to the World Economic Forum, Yemen consistently ranks at the bottom in the global gender gap in terms of access to education, health, economic opportunities, and decision making. A quarter of the women between the ages of 15 and 49 are severely malnourished, and girls, who are seen as an economic burden, are often married off early. There is no law specifying the age of marriage in Yemen, and more than one in two girls have been married off by the time they turn 18. In addition to denying them an education, these early marriages keep girls and women away from the rest of society, stuck in mud huts, out of sight of any men but their husbands. More than 80 percent of Yemeni women are illiterate, and less than 20 percent work outside the home, according to the antipoverty organization Oxfam.

Det er en ekteskapslov i Jemen, sitatet ovenfor tar feil der, men som nevnt så blir den ikke håndhevet. I et fattig land som Jemen er kvinner, dessverre, ofte en byrde som familien må kvitte seg med slik at man ikke trenger å forsørge dem mer. Dermed blir jenter, ofte med en gang de får mensen, giftet bort. Da slipper man å forsørge dem og i tillegg får familiene ofte penger i retur. Jentene, som ofte ikke har lært hva sex er før giftemålet, må følge sine ektemenns ønsker siden de nå er å betrakte som mannens eiendom. Ofte blir de gravide uten å riktig vite hvordan og det finnes få jordmødre til å hjelpe. Prosentvis er barnedødeligheten og mødre som dør under fødselen skyhøyt sammenlignet med de fleste andre land. 

I fjor steg håpet blant mange av Jemens kvinner i kampen under opprøret mot Saleh og myndighetene. Kvinnene var instrumentelle i kampen for frihet og kampen mot Saleh, og Tawakkul Karman ble symbolet på den sterke jemenittiske kvinnens kamp for rettigheter. Saleh forsvant og situasjonen normaliserte seg, og dermed ble kvinnene igjen satt på sidelinjen. Mye av grunnen er nok menn i maktposisjoner som ikke har jobbet for å fremme kvinner stilling og rettigheter, men den største faktoren er dessverre fattigdom. Det er få som har mulighet til å kjempe for sine rettigheter når man ikke har vann, mat eller penger. 

Velger man å gjøre opprør, enten mot staten eller mot sin voldelige ektemann, da risikerer man å havne i fengsel. Som kvinne i Jemen har man ingen rettsikkerhet siden kvinnen betraktes som mannens eiendom. The Daily Beast har i samme artikkel møtt en av disse kvinnene, nå fengslet for mord på sin ektemann. Det finnes blant annet en bildekarrusell her som er verdt å kikke på. Det er i det hele trist å lese hvordan kvinner, grunnet fattigdom, tradisjon og religion, mister sine helt grunnleggende rettigheter. Så lenge kvinner er en økonomisk og familiær byrde, så vil nok dette bare fortsette. Om det finnes muligheter for å gi disse jentene en utdannelse og familiene en økonomisk gevinst (både kortsiktig og langsiktig) om de fikk denne muligheten, så ville Jemen gradvis endret seg i positiv retning. Problemet er at jeg personlig ikke greier å se helt hva som kan føre til en slik utvikling i det fattigste landet i den arabiske verden. Det gjør meg ikke optimistisk for fremtiden. 

Saudi-Arabia: Den "bortgjemte" fattige saudier

Fattigdom og Saudi-Arabia nevnes sjeldent i samme ordelag. Mye av grunnen er at myndighetene i Saudi-Arabia ikke ønsker å fokusere på slike "kjipe" innenrikspolitiske problemer. I tillegg er Saudi-Arabia stinn av penger grunnet oljeinntekter og media har en tendens til å dekke de enormt rike. I gårsdagens Washington Post, som jevnlig leverer gode artikler om dagliglivet i Saudi-Arabia, er det nettopp fattigdom blant vanlige saudiere det blir satt fokus på.

Jeg har tidligere omtalt de tre saudiske filmskaperne som for over et år siden lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh, for å vise at det ikke bare er velstand i landet som er dopet ned av oljeinntekter. Artikkelen, med video fra 2011, kan du se her. Bloggerne ble arrestert og så vidt jeg vet så er de ennå fengslet av saudiske myndigheter.

Washington Post har besøkt en familie som lever under fattigdomgrensen i Saudi-Arabia. Mannen har helseproblemer og kan ikke jobbe, konen får ikke jobbe pga sitt kjønn, og de har mange barn under 14 år som de må forsørge. Avisen har også laget et meget fint bildegalleri som beskriver godt hvilke forhold mange familier lever under. Og de er ikke alene

I 1970 var 6 millioner innbyggere i Saudi-Arabia, mens det nå er nærmere 28 millioner. En regner med at rundt 1/4 av alle saudiere lever i fattigdom. Det har vært en voldsom befolkningsøkning de siste 40 årene, økonomien i landet har også vokst noe enormt, men det har ikke kommet alle til gode. Man antar også at mellom 2 og 4 millioner saudiere lever under fattigdomsgrensen som er på $17 dagen. 

Det er ikke slik at staten er tom for penger, langt i fra. Staten er så rik at ingen betaler skatt på inntekt, og allikevel har alle "rett" på fri skolegang og gratis helsetjenester.

The Saudi government spends several billion dollars each year to provide free education and health care to all citizens, as well as a variety of social welfare programs — even free burials. The government also provides pensions, monthly benefits and payments for food and utility bills to the poor, the elderly, the disabled, orphans and workers who are injured on the job.

Oljen har skapt et samfunn av mennesker som forventer at staten skal fikse alt, og dermed så faller ofte dem som virkelig trenger hjelp langt bak i køen. Det har også skapt et samfunn hvor det ligger en forventning i det å være saudier, at det skal bety at man er rik og velstående. Dette er også noe som kongefamilien står som eksempel på, og det er tilnærmet tabu å omtale fattigdom og saudiere som sliter i hverdagen. Det er merkelig nok OK at gjestearbeidere fra Asia har trange kår og bor i kummerlige kår, men at etniske saudiere er fattige er tabu. Saudi-Arabia er på mange måter et rasistisk land, rett og slett fordi ideen om å være saudiere for mange er basert i at en saudiere er bedre enn alle andre og dermed skal behandles slik. 

Trolig er det slike sosiale problemer som vil være en katalysator den dagen den arabisk våren slår innover Saudi-Arabia. Tenk deg om noen år, når oljeprisen har falt og etterspørselen etter olje har sunket betraktelig. Kombiner det med økt arbeidsledighet, mer fattigdom, kvinners stilling og en kongefamilie som er gjennomkorrupt så har du en cocktail som vil føre til opprør.

Ikke nå, men det vil skje..

Det er jeg ganske sikker på. 

Jemen: En drone for Obama

I går ble Barack Obama valgt til ny president i USA og skal også de neste fire årene jobbe for å beskytte USA mot ytre fiender og mot terrorangrep.

I hans presidentperiode har drone-angrepene både i Jemen, Pakistan og Afghanistan økt betraktelig og blitt kritisert i økende grad. Mens jemenitter enten feiret eller sørget over presidentvalget så kom det en gave fra USA i går, nemlig et nytt drone-angrep rett utenfor hovedstaden Sana'a, i Sanhan-distriktet. Det viste klart og tydelig at den amerikanske politikken med å "ta ut" potensielle fiender på fremmed jord vil fortsette. 

I og med at Obama nå fortsetter som president så er det betimelig å stille noen åpne spørsmål om lovlighet, strategi og resultater av dronekampanjen i Jemen. I en bloggpost av Gregory Johnsen fra i går er det nettopp det som blir gjort. Mannen som var målet for gårsdagens angrep, Adnan al-Qadhi, har som mange andre ofre for droner vært mistenkt for mye, men det finnes ingen klare beviser. Men la oss uansett si at Adnan er skyldig i "terrorvirksomhet" og dermed er ett rettmessig mål. Spørsmålet som Johnsen stiller er, hva med dem som befant seg i bilen hans da han ble truffet? Er det ok å drepe 3 uskyldige, for å treffe en skyldig? 

This is important.  The US has carried out, by my best estimate, between 37 - 50 strikes this year in an attempt to kill 10 - 15 people.  Many of those 10 - 15 people are still alive (see: Nasir al-Wihayshi, Said al-Shihri, Qasim al-Raymi, Ibrahim Asiri and so on) but people are dying in Yemen. And while we in the US may not feel or realize this, it is very real in Yemen.  And this is causing problems and - I continue to say - is one of the key reasons behind the rapid growth of al-Qaeda in Yemen.

Denne tankegangen leder oss videre til et nytt punkt i Obama sin strategi. Målet med drone-angrepene er å hindre fremveksten av terroristgrupper og svekke trusselen mot USA. Ved å stadig ramme sivile og uskyldige, så virker det som om resultatet er det motsatte. AQAP har styrket seg under Obama og Jemen er tilnærmet en failed state hvor de kan operere fritt. Om det er dronene sin skyld det kan man ikke vite, men at droner fungerer på kort sikt betyr ikke at det også fungerer på langsiktige mål. Johnsen som fortiden er aktuell med en ny bok om Jemen, USA og krigen mot terror, (som er bestilt og som nok vil bli omtalt her senere), mener iallefall at USA skaper seg flere fiender enn de stopper.

I en annen bloggpost skrevet etter hans besøk i Jemen i oktober så peker han på at dronene bare gjør terrorproblemet større og verre i følge folk på bakken i Jemen. Mye av grunnen er rett og slett at amerikanske politikere og militære rådgivere ikke forstår Jemens kompliserte strukturer. Når USA dreper det de mener er en Al-Qaida kriger, så dreper de også et stammemedlem. Stammen erklærer hevn og retter hevnen mot den jemenittiske staten og USA. Ergo flere terrorister i USA sine øyne. Og slik fortsetter det bare. 

Johnsen sine betraktinger om et statsystem i oppløsning og et Jemen som ikke henger sammen bekreftes også av andre journalister på bakken i landet. Adam Baron peker i en artikkel på de samme problemene som Johnsen, nemlig at dronene ikke skader AQAP og Ansar al-Sharia, men sivilbefolkningen og den jemenittiske stat. Myndighetene i Jemen greier kun å kontrollere hovedstaden Sana'a, mens resten av landet blir overlatt til seg selv. Det er mye av grunnen til at Ansar al-Sharia greide å overta kontrollen i Abyanområdet tidligere i år, et område de nå er jaget ut av og som nå fremstår som et område uten styring i det hele tatt. Spesielt nord i Jemen så har Houthiene fått større kontroll over landområder og har innflytelse nesten helt inn til Sana'a. I sør kjemper stammer, separatister og islamister om å kontrollere hverandre når myndighetene ikke er tilstede.

“There are large portions of Yemen that are drifting away from the central government and Sana is unable to reassert control.“I say this with regret, but also with confidence,” said a prominent sheik from Mareb, a sparsely populated province in central Yemen that has long had an AQAP presence. “America’s policies in Yemen are creating more militants than they can kill.”

Helt til slutt vil jeg anbefale en artikkel av Abigail Fielding-Smith som har reist rundt sør i Jemen og bemerket det samme som de ovennevnte forfatterne. Sør-Jemen, både området rundt Aden og områder i Abyan og Shabwa er lovløse i praksis. 

The army was nowhere to be seen inside the town (Jaar) and, in the absence of any other authority, a group of locals had formed a committee to try to keep the place running. A man crossed through the souk to meet us.“It’s been a month since al-Qaeda left, and we haven’t seen any security,” he said. “We are trying to take care of garbage cleaning, manage the souks, we catch thieves – the government didn’t get in and do anything.”

I tillegg til vanlige stammer og sivile i Sør-Jemen, er det frustrasjon i Aden. Her har separatistene styrket seg og ønsker å løsrive seg fra sentralmyndigheten i nord. Men i hovedsak er det største ønsket ikke å løsrive seg for å styre selv, men bare å ha en stat som kan styre. Folk vil bare ha noen som sørger for primærbehov: Sikkerhet, mat og strøm. 

Som oftest er det eneste de ser til myndighetene når de sender militære inn for å kjempe mot islamister eller når de tillater drone-angrep fra amerikanerne, som ofte rammer sivile. Deretter trekker de seg tilbake, uten å gjøre annet enn å lage mer trøbbel for innbyggerne i området. Dermed er det kanskje ikke så rart at innbyggerne da må vende seg til de instansene som kan gi dem trygghet, mat og hevn. Og da er islamistene ofte nærmest. Langsiktig så er jeg redd at Jemen som stat og USA vil være taperen. Derfor håper jeg Obama tenker litt mer over dronene sine, med et langsiktig perspektiv de neste fire årene.

Jemen: Et land uten vann

Dette er ikke første gang det blir nevnt og helt sikkert ikke siste. For er det en ting som er et gjentakende problem og som bare vil øke i omfang i Jemen så er det mangelen på vann. Jemen har nok av problemer. En svekket stat, fattigdom, underernæring, separatistgrupper osv osv. Det er med andre ord nok av problemer som må løses i det som er den arabiske verdens fattigste land. I tillegg til alle disse problemene så ser Jemen ut til å inneha den mildt sagt kjipe rekorden i å ha den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann.

Foreign Policy har den siste uken hatt flere gode artikler om de ulike problemene Jemen møter fremover. I «whose side is Yemen on», en meget lesverdig artikkel, vises FP hvordan det jemenittiske regimet motarbeider de reformer som man i utgangspunktet skal jobbe for å innføre. Jeg vil ikke gå dypt inn i artikkelen, men den er anbefalt lesning. Kort sagt så beskriver artikkelen hvordan de sentrale sikkerhetsinstitusjonene i Jemen samarbeider eller har meget tette bånd til terroristgrupperingene de er satt til å bekjempe. Her beskrives det grundig hvordan Al Qaida og Ansar Al-Sharia aldri ville oppnådd den styrken de nå har uten hjelp eller støtte i regimet. Så kan du spørre hva regimet tjener på å støtte organisasjoner som ønsker å velte dem? Svaret er enkelt, penger. For jo mer terror det finnes i Jemen, jo mer penger kommer inn i landet. Og jo mer penger som kommer inn i landet for å bekjempe terror, jo mer penger havner i korrupte hender til dem som skal bekjempe terrortrusselen. 

Hva har terror og vann til felles?

Egentlig veldig lite, men allikevel ganske mye. For så lenge Jemen styrer etter det man kan kalle «det korrupte prinsipp», det at landets økonomi og styringsdyktighet avhenger av hvor mye penger man kan hente inn i støtte fra andre land som Saudi-Arabia, USA og andre GCC land, så vil utviklingsspørsmål stå på stedet hvil. Jemen har mengde av problemer som må løses innenfor utdanning, helse, politikk, økonomi osv, men så lenge det ikke finnes en stabil statsstruktur som kan tenke langsiktig på vegne av hele landet så vil disse problemene forbli uløste og trolig forverre seg. 

I artikkelen «Yemens Water Woes» er det nettopp dette som belyses, med fokus på vannproblematikken som egentlig eksemplifiserer den onde spiralen Jemen er inne i. I følge Verdensbanken og flere uavhengige analysebyråer så er det sannsynlig at Sana'a vil gå tom for vann innen 2020/2025. Dette er enkelt nok fordi det hentes opp mer grunnvann enn det som erstattes gjennom naturlig regn. Det meste av vannet i Jemen hentes opp av dype, meget dype brønner, gjennom pumper, enten elektriske eller ved bruk av diesel. De fleste av disse pumpene er privateide og myndighetene har ingen oversikt over hvor mange eller hvor mye vann disse pumpene henter. Eneste man vet er at det hentes mye mer vann ut enn det som blir erstattet. 

Under revolusjonen, eller opprøret som mange bare kaller det i dag, så fikk man for første gang sett hva vannmangel kan føre til. Strømmen forsvant fra store deler av Sana'a, bensinprisene steg til himmelen og vannprisene steg i like stor grad. Når man vet at halvparten av innbyggerne i Jemen lever av $2 dagen, så er det vanskelig å få tak i vann når det koster det samme som en halvliter øl i butikken i Norge. 

Så hvor går alt vannet?

Det er det som er mest tragisk. Istedenfor å bruke vannet i jordbruket og produsere mat, så går nesten 50 % av alt vann til å dyrke Khat. Matjord tørker opp eller blir brukt til å dyrke narkotika, rett og slett fordi det er mest lønnsomt på kort sikt for bøndene. Jemen må dermed importere nesten all sin mat, og er veldig utsatt for svingning i de globale matprisene, i tillegg til at det ikke finnes vann. Dermed bruker flere og flere det meste av inntekten sin på å kjøpe khat for da har de iallefall noe å gjøre der de sitter uten jobb. Det øker igjen etterspørselen etter khat, det fører til at flere ser muligheten til å tjene lette penger på å dyrke khat, det fører til behovet for mer vann og det bare øker vannproblemene. Bruken av khat fører til flere helseproblemer, det samme gjør mangelen på rent vann og Jemen bare dras lenger og lenger ned i sin egen gjørme. Dere ser dette er en meget ond sirkel?

Så hva kan gjøres? 

På kort sikt, det vil si 10-15 år er det bare to muligheter for Sana'a om ting fortsetter slik det er nå. Enten så må myndighetene finne vannforsyninger utenfor Sana'a eller av-salte vannet fra Rødehavet noe som er enormt dyrt. Den andre muligheten er rett og slett å flytte folk dit vannet finnes. Det er antydet at det koster $10 milliarder å opprettholde enkle vannforsyninger til Sana'a de neste 20 år.

Av-salting av vann er noe som gjøres i Saudi-Arabia, men det koster enormt med penger og energi, og er lite sannsynlig når man ser på Jemen sine ressurser. Det som kan oppstå, og som både er sannsynlig og et skrekkscenario på samme tid er at Sana'a om 40 år er å betrakte som en spøkelsesby. Byen ligger midt i landet, på et fjellplatå og har ingen ressurser. Alt må fraktes inn i byen, og faren er stor for at en hovedstad uten vann ikke er en levedyktig hovedstad. Stenger man alle innfartsårer, som kun er to-tre hovedveier, pluss flyplassen, så kan ulike opprørsgrupper rett og slett sulte hovedstaden i hjel. Det kan igjen føre til masse-migrasjon til andre steder i Jemen eller ennå mer sannsynlig mot grensene til Saudi-Arabia. Derfor pøser Saudi-Arabia inn penger i Jemen for det er deres stor skrekk. Flere millioner som står ved grensen til Saudi-Arabia og som ikke har andre valg enn å ta seg over, rett og slett fordi det ikke finnes vannforsyninger i landet de kommer fra.

Det vi alltid kommer tilbake til er det som ble nevnt i forrige bloggpost. Jemen er helt avhengige av at de lykkes i reformprosessene og får en statsmakt som i større grad enn tidligere kan kontrollere ressurser og folk. Det er viktig å være tålmodig i denne prosessen, og ikke bare se på landet som et arnested for terroristgrupperinger som mange land i vesten fortiden gjør. For fokuserer man kun på sikkerhetstrusselen som Jemen fremstår som, og ikke tar tak i de underliggende sosiale og humanitære problemene så risikerer man en totalt «failed state» som både er uten styring og ikke i stand til å dekke de primær behovene til innbyggerne. Da sitter man igjen med et mye større problem enn den lille gruppen med jihadister som nå henger rundt i fjellene. Det man da kan sitte igjen med er en hel befolkning på 20 millioner som desperat vil ha tilgang på ressurser vi andre tar for gitt. Det er ikke et lystig scenario. 

Jemen: En selvkritisk oppfordring til bredde i dekningen av Jemen

Det har de siste ukene og månedene vært et stort fokus på Al Qaida (AQAP) og deres aktiviteter i Jemen. Enten satt i sammenheng med amerikansk utenrikspolitikk, konflikter innad i Jemen eller som i det siste potensielle terrorister som oppholder seg under deres vinger. Jeg har på bloggen flere ganger kommet med flere forklaringsmodeller på hvordan AQAP kan svekkes og miste fotfeste, basert på tanker fra flere av verdens ledende forskere på Jemen. Dessverre kan fokuset på terror, krig og sikkerhet ofte stå i veien for det som ofte er det virkelige problemet, nemlig mangel på utvikling, fattigdom og mangel på fremtidsutsikter. Av den grunn så ønsker jeg å sette fokus på Jemen, med et helhetlig blikk, gjennom denne posten. Og i tillegg så håper jeg det kan fungere som en oppfordring til spesielt norske nyhetsmedier som har en tendens i å gå i samme fellen som meg ved å overfokusere på detaljer (AQAP, terror, droner) som i det store bildet bare er biter i et større puslespill. 

Grunnen til denne litt selvkritiske inngangen er at det de siste dagene har kommet flere artikler som peker i samme retning og mot samme konklusjon. AQAP er ikke problemet i Jemen, men bare en bivirkning av den virkelige sykdommen som plager landet. Fattigdom, mangel på utvikling og nød. Jeg skal gi en liten kontekst på dette. I følge data hentet fra CIA Factbook så er det ikke lystige fremtidsutsikter for Jemen. Landet har en befolkningen som består av nesten 25 millioner, hvor median alderen er 18 år, og hvor 43 % er under 14 år. Gjennomsnittlig levealder er ikke høyere enn 62 år. Det blir verre! Hele 43 % av barna under 5 år er underernærte, det er kun India som har et høyere prosentvis antall underernærte barn. Veien ut av fattigdom er som oftest utdannelse, men kun 50 % av alle over 15 år kan lese og skrive. Kun 30 % kvinnene, rundt 70 % av mennene.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden med BNP på $2500, en BNP som har sunket hele 2,5 % fra 2010 til 2011. Landet har en offisiell arbeidsledighet på 35 %, trolig er den nærmere 50 %, i og med at de fleste jemenitter bor på landsbygda og jobber med landbruk. I forhold til mange andre fattige land så er det kun rundt 30 % som bor i urbane strøk. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45%) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. I tillegg faller oljeproduksjonen, eksportunderskuddet øker og landet har kronisk vannmangel. Saana er av Verdensbanken spådd å bli den første hovedstaden i verden som går tom for grunnvann allerede i 2025. Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 200 000 internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord og i sør de siste årene, i tillegg til nesten 100 000 somalierer, eritreere og andre afrikanske flyktninger som oppholder seg i landet. Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Poenget, som jeg skal prøve å få frem gjennom resten av bloggen, er at det er de økonomiske incentivene som i første rekke tiltrekker folk til grupper som AQAP og Ansar Al-Sharia i Jemen.

I en analyse for Fair Observer peker Fernando Carvajal nettopp på at AQAP og Ansar Al-Sharia sin styrke ligger i å være et substitutt for staten og hjelpe innbyggerne i sine nærområder. Carvajal har jeg møtt flere ganger og han oppholder seg regelmessig i Jemen, så han vet virkelig hva han prater om. Det å vite hva man prater om er viktig i denne konteksten. For ønsket om et helhetlig fokus kommer nettopp fra dem som bor i Jemen eller som har oppholdt seg der i lengre perioder og ser med egne øyne hva som virkelig er problemet i landet. 

En annen fastboende skribent, Adam Baron, har i en artikkel i Foreign Policy beskrevet sin reise med det jemenittiske militæret til Ansar Al-Sharia sine kjerneområder, Zinjibar og Jaar. Nå kontrollert av militæret, tidligere basen for Ansar Al-Sharia og AQAP-sympatiserende grupper. Det han beskriver ligner på Carvajal sine betraktninger, nemlig at AQAP fikk fotfeste i disse områdene rett og slett fordi de gav innbyggerne hjelp som staten ikke gav dem. Han beskriver helt ødelagte byer og en lutfattig befolkningen som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner og sikkerhet. I tillegg er det ikke tilgang på vann i området og strøm finnes heller ikke. Baron konkluderer som flere og flere nå gjør, nemlig at den prekære økonomiske situasjonen for området gjør den utsatt for grupper som Ansar Al-Sharia. 

For civilians, any semblance of a return to normalcy seems almost unimaginable. Even before last spring, residents of Abyan were quick to complain of neglect from the central government, and in the wake of the militant's pullout, basic services remain all but absent in much of the province. From what I saw, the destruction of Abyan's economic and social fabric seems near total, and estimates of the financial toll of the past year cross into seven figures."Even if we've achieved victory in this battle with weapons," an opposition politician told me upon my return to Sanaa, "we can only win the war through economic progress and real efforts towards development."

Jeg har tidligere på denne bloggen vært klar på at amerikanske drone-angrep også har bidratt til å gjøre AQAP og Ansar Al-Sharia til den trusselen de er i dag. Selv om det nok har noen sannhet i seg, så vil jeg selvkritikk på at jeg nok var for kategorisk. I følge Christopher Swift, som jeg tidligere har sitert, så stemmer ikke dette med virkeligheten på bakken. I en artikkel i Foreign Affairs beskriver han sitt feltarbeid i Jemen i mai og juni, og der følger han opp både Carvajal og Baron sine konklusjoner. I følge Swift så sier stammelederne i områder hvor AQAP opererer at de ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De argumenterer i tillegg for at AQAP og Ansar al-sharia sin oppslutning er grunnet i at de gir unge menn et håp for fremtiden og de gir dem muligheten til å forsørge sine familier. 

From al Hudaydah in the west to Hadhramaut in the east, AQAP is building complex webs of dependency within Yemen's rural population. It gives idle teenagers cars, khat, and rifles -- the symbols of Yemeni manhood. It pays salaries (up to $400 per month) that lift families out of poverty. It supports weak and marginalized sheikhs by digging wells, distributing patronage to tribesmen, and punishing local criminals. As the leader of one Yemeni tribal confederation told me, "Al Qaeda attracts those who can't afford to turn away."

I et land hvor nesten halvparten av innbyggerne lever på under 2$ dagen, så er dette mye mye penger. Swift viser klart og tydelig at den ideologiske faktoren som mange i vesten tror styrer medlemmer av organisasjonen, i mange områder er ikke-eksisterende. 

"The driving issue is development," an Islamist parliamentarian from Hadramout province said. "Some districts are so poor that joining al Qaeda represents the best of several bad options." (Other options include criminality, migration, and even starvation.) A Salafi scholar engaged in hostage negotiations with AQAP agreed. "Those who fight do so because of the injustice in this country," he explained. "A few in the north are driven by ideology, but in the south it is mostly about poverty and corruption."
 

Med tanke på den norske konvertitten som har dratt til Jemen og angivelig blitt trent av AQAP celler, så er han i større grad et unntak enn regelen. Det virker nesten som om deler av organisasjonen utnytter hans ideologiske overbevisning til å gjennomføre aksjoner for dem og at vestlige ekstreme muslimer ikke skjønner hva de begir seg ut på når de drar til land som Jemen for å bedrive jihad. Det kan understrekes, ved å lese en beretning fra Sadaa, i området hvor den norske konvertitten angivelig skal oppholde seg nå, i Houthi-kontrollert område. Her eksisterer de samme problemene og unge menn blir også her fristet til å bli med i militante organisasjoner, men da i større grad Houthi-grupperinger. Dette underbygger igjen mine poeng med at AQAP og Ansar Al-Sharia i størst grad fokuserer innenriks og dermed ser på nordmannen som en nyttig idiot i denne kampen.

Swift avslutter sin artikkel med to konklusjoner. Han sier for det første at det amerikanske drone-programmet har livets rett, men med et par forbehold. For det første så må man minimere risikoen for bom-treff. Treffer man de militante, så er det få i Jemen som protesterer. For det andre så må USA i større grad gå inn i et partnerskap med Jemen, istedenfor å overkjøre dem og gjøre som de vil. Det er like mye såret stolthet som styrer følelsene. Men hovedkonklusjonen er som de ovennevnte forfatterne: 

This research also offers another lesson. Despite deeper engagement and closer coordination, Americans and Yemenis are fighting the same war from different premises. The United States emphasizes radical ideology. Yemen emphasizes endemic poverty. Washington wants immediate results. Sana'a needs long-term development. Americans fear foreign attacks on their national security. Yemenis resent foreign affronts to their national pride. Washington's drone dramas are just one example of this self-defeating disconnect. The more policymakers read their domestic debates into Yemeni politics, the less they will appreciate vital voices from the field.

Mitt håp er derfor at man i dekningen av Jemen i media, spesielt i Norge, kan gi publikum en bakgrunn for hvorfor ting er som de er. For det er ikke slik at alle jemenitter støtter terror og vold, de fleste gjør som resten av verden, de fokuserer på seg og sin familie og gjøre det som må gjøres for å forsørge dem. 

 

Saudi Arabia: Den lange dagen nærmer seg slutten

En kort liten leseoppfordring denne fredagen. The Economist, som er et av de beste nyhetstidskriftene jeg vet om, har denne uken satt litt ekstra fokus på Saudi-Arabia etter Nayef sin død. Fokuset deres ligner på det jeg forsøkte å få frem i den forrige posten, problemet med en aldrende maktelite. 

Economist har to artikler jeg vil anbefale dere å kikke på. Den første er en kort editorial som argumenterer for at det er snart bør være tid for at andre enn den gamle eliten skal styre Saudi fremover. Du kan lese den her.

Den andre anbefalingen er en lengre og grundigere gjennomgang av Saudi-Arabia, både sosialt, politisk og økonomisk. Om du ønsker å få et innblikk i hvilke utfordringer Saudi-Arabia står ovenfor på disse områdene fremover, så bør du sette av et kvarter til å lese "the long day closes"som artikelen heter.

Jeg tenkte å oppsummere kjapt de viktigste poengene, for de interesserte. Artikelen starter med samme utgangspunkt som min forrige bloggpost om arverekkefølgen i Saudi og hvilke konsekvenser det kan få fremover. Ser man inn i fremtiden så finnes det mange potensielle problemer. Et av disse er endringer i lojalitet blant den yngre delen av befolkningen. De fleste saudiere er religiøse og er stolte av sin tilhørighet til Islam. Allikevel er det flere som stiller seg skeptiske til den Wahabistiske versjonen som det saudiske lederskapet støtter seg til. Der forkynnes det blind lydighet til landets ledere, uansett hva de gjør. Som i andre arabiske land har salafistene fått sterkere støtte, i og med at de preker det motsatte: Slutt på korrupsjon og kun et religiøst styre. Det er en skummel utvikling for kongefamilien.

Selv om landet er rikt, så er ikke befolkningen veldig rik om man ser på Saudi som helhet. BNP per innbygger ligger på nivå med Slovenia og rundt 3 millioner mennesker er regnet som fattige. Som jeg har nevnt tidligere her, så er det et tabuområde som ikke omtales i nasjonal presse. Tre filmskapere som lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh i fjor sitter ennå fengslet. I tillegg sliter landet med en meget høy arbeidsledighet, rundt 30 %, i tillegg til lav arbeidslyst. Ansatte i privat sektor tjener mindre enn statsansatte, men jobber mye mer i all hovedsak. Den yngre generasjonen reiser i større grad ut av Saudi for å studere, hvor alt (og da mener jeg alt) er betalt av staten. Om disse returnerer til Saudi, men ikke får jobb, så er det fare for opprør. I det hele så er befolkningen i Saudi veldig ung, mens lederskapet er veldig gammelt. Det er rett og slett en enorm forskjell mellom forventninger og ønsker fra befolkningen, og virkelighetsforståelsen til lederskapet. Denne figuren fra Economist er meget beskrivende: 

 

Enda er ikke olje nevnt. Saudi er avhengig av eksporten av olje for at økonomien skal holde seg flytende. Allikevel bruker de enorme summer på subsidier av bensin og drivstoff, i tillegg til å bruke enorme mengder petroleum på energi og av-salting av vann. Da jeg bodde i Saudi kostet en liter bensin 80 øre. En liter vann var dyrere. Om ting ikke endres så kan landet ende opp med å ikke ha olje å eksportere om noen tiår. Og hvem er det som skal tenke langsiktig? Mennene som alle er døde om ti år! 

Som om dette ikke var nok problemer, så har man i tillegg kvinners stilling i landet. En enorm ressurs, som nektes å bidra til statens utvikling. Heldigvis får kvinner nå lov til å ta utdanning, men sliter veldig med å få seg jobb. Ofte fordi de rett og slett ikke kan komme seg dit, fordi bilkjøring er forbudt. 

“It is easier to send 30,000 women abroad to study than to let one woman drive,” says a Saudi diplomat.

Det bobler med andre ord under overflaten og det er økende misnøye med lederskapet, men ikke på samme måte som Egypt, Libya og Tunis. En advokat fra Riyadh setter såpass gode ord på middelklassens frustrasjon i artikkelen til The Economist at jeg velger å avslutte med hans egne analyser.

“In Egypt and Tunisia people felt both oppression and humiliation. We have oppression, but monarchies are better at softening the humiliation.” However, he notes that everyone he knows avidly watched Egypt’s televised presidential debates, and envied them. Anger and resentment, he says, have become “structural”. If protests have not spread, it is partly because knowing the king and his brothers are all old men encourages a wait-and-see attitude. No one needs to act to be sure of change; it will come of its own accord.

I bunn og grunn, så sitter mange på gjerdet å venter til de gamle lederne dør, for da vil det bli forandring uansett. Men hvilken vei, det er usikkert.

 

Jemen: Den økonomiske situasjonen forverres stadig

Jemen er som mange har skjønt et komplekst land, med altfor mange problemer å løse på samme tid. I bunnen ligger økonomi og den økonomiske situasjonen i Jemen har forverret seg gradvis, i takt med opptøyene. Den uavhengige britiske tankesmien Chatham House er en av de beste resursene om man ønsker å forstå hva som foregår i Jemen og Jemengruppen deres er ledet av den eminente Ginny Hill.  I disse dager har Chatham House utgitt en liten rapport om den økonomiske situasjonen i Jemen, skrevet av Peter Salisbury og jeg tenkte å ta utgangspunkt i den for å gi en liten oversikt over hvor dårlig det står til i landet som flere spår blir den neste "failed state" i verden. Rapporten i sin helhet kan lastes ned gratis her, det anbefales!

Selve rapporten består av fire deler, med jeg tenkte å ta tak i det som muligens er mindre kjent her hjemme, den bakenforliggende økonomiske situasjonen i landet. Dette for å forsøke å gi et bilde av Jemens mange problemer, og grunnlaget for at jeg personlig er pessimistisk når det kommer til fremtiden for landet.

Tallenes tale

Rundt 43 % av befolkningen i Jemen lever på under 2$ dagen, noe som er omtrent 10 millioner mennesker. I tillegg er befolkningsøkningen på nesten 3 % årlig, noe som gjør Jemen til et av landene med høyest befolkningsøkning i verden. Kun halvparten av befolkningen kan lese og skrive, litt høyere tall for menn enn kvinner. Det er i tillegg flere millioner barn som ikke går på skole i det hele tatt. I tillegg er arbeidsledigheten skyhøy, staten mener den ligger på rundt 15 %, men det riktige tallet er trolig mellom 30-40 %. Noen observatører mener at den kan være så høy som 70 % i de urbane områdene, noe som er meget kritisk.

Jemen har olje og staten har vært avhengig av oljeeksport for å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 32. største oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av eksportinntektene og står for 70% av inntektene til staten hvert år. Flere analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i den nærmeste fremtid.

I følge rapporten til Chatham House så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer, så dyrkes det qat på omtrent 50 % av den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene, siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger qat daglig.  Problemet er at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette da på qatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden hvor hovedstaden kommer til å gå tom for vann, kanskje allerede i 2025. Av den grunn er det vanskelig å få tak i vann og vann er meget dyrt i Jemen.

Og problemene stopper ikke der. For 93 % av alle jemenitter bruker gass og kokegass som deres primærkilde til drivstoff. Noe av dette produseres i Jemen, noe importeres. På grunn av opptøyene det siste halve året så har flere raffinerier blitt ødelagt, noe som har ført til svekket produksjon og lavere tilgjengelighet, som igjen har ført til økede priser på gass. Og det rammer alltid de fattigste først. Drivstoff, som bensin og diesel, har tidligere vært subsidiert av myndighetene (som i de fleste arabiske land) en subsidie myndighetene nå har gått bort fra. 22 % av utgiftene til staten i 2009 var drivstoffsubsidier. Slike utgifter har ikke staten råd til lenger, noe som har ført til økende drivstoffpriser. Når jeg var i Sana'a i vår var en liter bensin like dyrt i Sana'a som i Oslo.

Løsninger?

Men hvor er de som skal løse dette? De utnytter systemet som bare det!

Det er en liten elite av myndighetspersoner, militærledere, stammeledere og forretningsfolk som tilnærmet styrer hele Jemens økonomi. Saleh sin familie, Ali Muhsin Al -Ahmer (den defekterte militærgeneralen), Al-Ahmer familien (ledere for Hashid) og rike foretningsfolk som Hayel-Sayed og Abdulhaq har kontroll på det meste som skjer i landet. Og for å sette det i system. Flere av disse har tjent store penger på å smugle subsidiert drivstoff til utlandet, drivstoff som staten har brukt enorme summer av befolkningens penger på å subsidiere. I følge rapporten så er enorme summer ingen overdrivelse: "In 2008, Sarah Phillips found that around 50 per cent of subsidized diesel, which cost the state $3.5bn – or 12 per cent of that year’s GDP – went to smuggling rings within Yemen. (s.12) Den rike eliten har også flyttet de fleste av sine penger til utlandet, ellers så er de regelrett "gjemt i madrassen". Dette fordi bankvesenet i Jemen nesten ikke fungerer, det kan eksemplifiseres ved at kun 4 % av befolkningen bruker banker.

Av den grunn er økonomien veldig kontantbasert og da veldig utsatt for devaluering av den jemenittiske rijalen, siden alle sitter med pengene "gjemt i madrassen". Og akkurat denne devalueringen har skjedd, rijalen har sunket fra 218 for 1$, til over 240 for 1$ på et år. Alt blir dermed dyrere, siden det meste importeres, mens inntektene synker både for befolkningen og staten. Det ser ikke lyst ut. Og mørkere blir det

Jemen er på 148 plass av 178 land i Transparency International’s 2010 Corruption Perceptions Index. Av den grunn er det få land eller privatpersoner som vil investere i landet, noe som kunne gitt Jemen er løft økonomisk. For alle selskaper eller privatpersoner som ønsker å starte opp i Jemen eller investere, må ha en lokal "kontaktperson" som enten driver selve forretningen eller "passer på den". Og for denne jobben får disse kontaktpersonene mye penger. Og de er ofte sønner, fettere eller familiemedlemmer av den eliten nevnt ovenfor. Med en slik usikkerhet så er det kanskje ikke så rart at mange tenker to ganger før de investerer i Jemen.

Opptøyene det siste halve året har bare gjort ting verre enn de var. Og det er nok ikke tilfeldig at de fraksjonene som kjemper mot hverandre er ulike eliter som alle ønsker en større del av den økonomiske kaken til Jemen. Staten er nesten tom for penger allerede og har stort underskudd på budsjettet. Handelsbalansen til Jemen gikk fra minus 1 milliard dollar i 2008, til 2,7 milliarder dollar i 2010. Og det øker fortsatt. Det er allment kjent at Saudi Arabia spytter inn mange milliarder i jemenittisk økonomi, både i form av budsjettstøtte og tilnærmet bestikkelser til stammeledere og andre allierte. Det eneste man kan spå om opptøyene i Jemen er at de som kommer seirende ut vil ha vært på Saudi-Arabia sin lønningsliste. For Saudi-Arabia er stabilitet i Jemen alfa omega og hvem som står for denne stabiliteten er mindre viktig. 

Så mens alt forverrer seg, så blir mat dyrere, vann dyrere, drivstoff dyrere. Inntektene synker og fattige jemenitter øker. Flere vil bli underernærte, flere vil flykte fra sine hjem og alle piler vil peke klarere nedover. Og FN som forsøker å hjelpe til med humanitær støtte melder om at de trenger mer penger for å kunne hjelpe alle som trenger det. Men vesten (USA, EU osv) vil ikke hjelpe ennå, de vil vente og se hva som skjer først. De krever et regimeskifte eller iallefall noe som ligner på det før de vil vurdere å hjelpe. Det høres sikkert hjerterått ut, men det er fullt forståelig. For det er en kjent sak at nødhjelp gitt til Jemen ofte forsvinner uten å nå dem som trenger det. Dette fordi man som hjelpeorganisasjon ikke kan gå inn å hjelpe alene, man er nødt å knytte seg til en lokal NGO for å få lov til å jobbe i landet. Og denne lokale NGO har som oftest bånd opp til eliten som styrer Jemen.

Nå forstår dere kanskje hvorfor pessimismen rår på denne bloggen, for jeg kan ærlig ikke se en utgang på denne konflikten som vil få Jemen opp av gjørmen, spesielt ikke økonomisk. Hva tenker dere?