Nobels Fredspris: Tawakkul Karman

På lørdag deles Nobels fredspris for 2011 ut i Oslo. Denne gangen til tre modige og flotte damer, som alle har jobbet for fred, frihet og menneskeverd. Jeg vil i denne bloggposten prøve å tegne et bilde av hvem en av vinnerne, Tawakkul Karman, er og gi noen innblikk i hva som har skjedd med henne og Jemen det siste halve året. 


Allerede har en av NRK sine beste medarbeidere skrevet en meget presis og informativ profil av en av årets prisvinnere. Den bør leses og den oppsummerer det viktigste. Tomm Kristiansen har også tidligere i år deltatt i det heller tamme programmet Førkveld hvor han forklarte hvorfor Jemen er et av hans favoritt reisemål. Jeg er helt enig og anbefaler programmet. Jeg tenkte å spinne litt videre på Kristiansens profil og legge hovedfokuset på det siste året, hvor jeg personlig har hatt mye å gjøre med akkurat Jemen og Tawakkul. 


Første gang jeg i det hele tatt hørte om Tawakkul var rett etter at jeg ankom Saudi-Arabia i vår. I slutten av Januar, i etterkant av Ben Ali sin avgang i Tunisia ble Tawakkul Karman arrestert. Det er i etterkant morsomt å lese reportasjer fra den dagen, som viser hvor stor betydning denne arrestasjonen hadde. @tomfinn2 skrev denne artikkelen i januar og jeg låner noen sitater derfra.

Karman, a member of the Islamist party Islah, was seized by plain-clothed police officers in the early hours of the morning on charges of organising unlicensed demonstrations.

"The arrest of a woman in the middle of the night is something very uncommon here and it's insulting to the people of Yemen," said Abdullah al-Faqih, professor of political science at Sana'a University. "If they don't release her soon she may become a figurehead like Mohamed Bouazizi [whose self-immolation inspired the Tunisian revolt].

Al-Faqih fikk rett. Og mange ser på denne arrestasjonen som det virkelige startskuddet for revolusjonen i Jemen. For det første så arresterer man ikke kvinner på denne måten og for det andre så bruker man ikke makt mot dem. Når Tawakkul i tillegg er datter av en tidligere statsråd i Saleh sin regjering, Abdel Salam Karman, så gikk det for langt.



Tawakkul er født i Taiz, kjent for å være den intellektuelle hovedstaden i Jemen. Det er historisk sett herfra de rikeste og dyktigste handelsmennene kom fra og det er her de best utdannede jemenittene er fra. Det er ikke uten grunn at Taiz ser ut til å ha blitt sentrum for kampen mot sentralmakten i Sana'a, som jeg har skrevet om tidligere. Hun har også en kjent bror som er poet og en annen som jobber for Al-jazeera. I tillegg til at hun altså er gift og har tre barn. I etterkant av arrestasjonen så var det ikke Tawakkul det ble utøvd press mot, men mot brødrene og mannen. Det ble gjort klart fra myndighetene at om brødrene og ektemannen ikke kunne kontrollere søsteren/konen sin så kunne det "skje" noe både med dem og med Tawakkul. Det som er ganske fantastisk er at både brødrene og mannen støtter henne fullt ut, noe som er ytterst sjeldent i et samfunn som Jemen. 



Det er mye å si om årets fredsprisvinner, men jeg velger å fokusere på hva en av de journalistene som har kommet nærmest Tawakkul har sagt om henne. Michelle Shepard (@shephardm) jobber i Canadiske The Star og har ved flere anledninger både møtt, intervjuet og etterhvert blitt en god venn av årets fredsprisvinner. Hun var også en av de første til å sette fokus på Tawakkol som en katalysator for revolusjonen i Jemen, som med denne artikkelen fra 15 februar i år. The unlikely face of Yemen’s uprising. I delen under møter hun fredsprisvinneren: 

TAWAKUL KARMAN, for one, has run out of patience. She no longer believes her own party can negotiate real change and does not take Saleh at his word.

Her cellphone rings constantly, at least every 90 seconds. A former soldier calls to tell her he will join her next protest. One of the student leaders checks in. Then someone from the city of Taiz, Yemen's former capital, reports that police have arrested demonstrators and the violence seems to be increasing.

“See, it has begun,” she says excitedly.

Behind her are three large framed photos of Martin Luther King Jr., Gandhi and Nelson Mandela, alongside a family portrait in which she smiles with her husband, Mohammed, who is also a human rights worker, and her 6-year-old son and two daughters, aged 13 and 7.

It is a world apart from her life demonstrating on the street, here in this living room oasis with a potted sunflower and the aromatic smells of lunch wafting in from the kitchen. The television is on in another room, where her husband watches news reports from Taiz.

Karman says she didn't sleep well last night — her shoulder was injured by a police baton at Sunday's demonstration.

“But I was happy. Do you want to know why?” she asks. And then quickly, she answers herself: “Because we are fighting for our freedom.”

She wants the demonstrations to remain peaceful but knows that police brutality will only help her cause and bring more people to the streets.

Sit-ins outside Sanaa University are now held daily, but each Thursday — the first day of the weekend here — Karman plans on staging mass demonstrations to march through the streets.

She is also buoyed by the news from Taiz, where the tribal influence is not as great as it is in Sanaa and the population includes more of the Facebook crowd — young and educated.

“When we have demonstrations here, all the people fear that some of the tribes will come and cause problems,” she says.

“But when Taiz is angry, they are one, and they will export it.”

Like all Yemenis, Karman is unfailingly hospitable and seems near tears when she explains she must attend a meeting and cannot sit together for lunch.

 “Tomorrow, or this week, I'll call you,” she says as she rushes into the kitchen.

Planning a revolution, she laughs, is busy work.

Shepard har også skrevet en helt utmerket bok om hvordan verden har forandret seg etter 11 september, sett fra hennes ståsted som utenriksjournalist, Decade of Fear. I denne boken er nesten hele epilogen viet opprøret i Jemen og Tawakkol. Og det som er morsomt er at jeg og Michelle var i Jemen på samme tid. For jeg hadde store planer om å treffe Tawakkol Karman når jeg reiste ned til Jemen for første gang i slutten av mars, men siden opprøret i Jemen eksploderte 18 mars, så var det vanskelig når vi kom ned uken etterpå. Som hvit utlending i Jemen på den tiden var det viktigste å holde en lav profil og å avtale et møte med Tawakkol var å gjøre det motsatte. Vi fikk vite at vi kun kunne møte henne tidlig, veldig tidlig, om morgenen, men vi ville dermed bli fulgt av myndighetene under hele vårt besøk. For å verken sette oss eller henne i fare, så valgte vi å ikke avtale noe møte.


Michelle Shepard fikk derimot tilbringe flere dager med henne når hun var i Jemen i februar. Jeg har også flere venner som har møtt Tawakkol flere gang og alle beskrev henne som enormt engasjert, god i engelsk, energisk og med store visjoner. Og frem til hun fikk fredsprisen var det mange som mente at visjonene var for store. 


I boken kjører Shepard rundt med samme sjåfør som vi brukte, en herlig Qat-tyggende Mohammad. Jeg har oversatt deler av boken for å gi et inntrykk av aktivisten og mennesket Tawakkol. Og beskrivelsene av Jemen, demonstrasjonene og folket er akkurat det samme inntrykket jeg sitter igjen med etter to besøk de siste året.  

Jeg møtte Tawakkul et par dager etter at jeg ankom Sana'a i februar 2011, etter avgangen til Ben Ali, men før Mubarak ble presset ut. Hun stod i gaten omringet av en gjeng demonstranter, og virket helt uberørt av at hun var en av bare et dusin kvinner blant flere tusen menn. Utenom et par utenlandske journalister, så var hun den eneste som ikke dekket til fjeset.

Opprøret i Jemen startet 14 Januar, dagen Ben Ali gikk av. Tawakkul la ut en melding på Facebook for å oppfordre andre til å delta i feiringen av den falne diktatoren. Det ble arrangert en marsj som endte opp utenfor den Tunisiske ambassaden i Sana'a. En uke etterpå, mens Tawakkol var på vei hjem i sin egen bil, ble bilen tvunget ut av veien av flere biler uten skilter. Det er ikke uvanlig for menneskerettighetsaktivister å bli arrester i Jemen, men det er meget uvanlig at kvinner blir det. Arrestasjonen skapte opprør og 36 timer senere var hun løslatt. Men ikke uten at Saleh selv ringte broren Tariq hvor han skal ha sagt " Kontroller din søster. Alle som ikke adlyder meg vil bli drept".

Å beskrive Tawakkul er som å beskrive Jemen, hvor politiske bånd og stammetilhørighet gjør det umulig å putte folk inn i ideologiske båser. Tawakkul er medlem av det islamistiske partiet Islah, det mest innflytelsesrike opposisjonspartiet i koalisjon JMP. Ettersom ukene gikk i februar så distanserte Tawakkul seg mer og mer fra partiet, for hun fryktet at ekte endring ikke ville kunne skje innenfor det politiske systemet. Hun ble dermed med i en klarere upolitisk gruppering, som verken var sekulær eller religiøs, men en gatebevegelse som vokste dag for dag. 

Demonstrasjonene i Sana'a var veldig forutsigbare i begynnelsen. De fulgte et fast mønster. Det begynte om morgenen med små demonstrasjonen hvor flere og flere demonstrerte ved å gå gjennom gatene i sentrum. Et par timer etterpå kom baltagiy eller Thugs og det ble slåssing. Dette holdt på til rundt lunsj da folk heller gikk for å spise og kjøpe Qat, som ble tygget resten av dagen. Som en demonstrant sa, " Hva tror du er Saleh sitt mest effektive våpen mot demonstrasjoner? Skudd, våpen, tåregass? neida! Det er bare å sette en qat-dealer på hvert gatehjørne!"

Den 19 februar hadde hun avtalt å prate med meg før demonstrasjonen, men på grunn av et par telefonsamtaler følte hun at hun måtte delta i protestene med en gang og valgte å reise til Universitetet. Hun hoppet inn i frontsetet på sin egen bil, med ektemannen bak rattet. Folkemengden slukte henne når vi ankom, og feiret henne ved å hyle ennå høyere: "Irhal, Saleh go". Etterhvert greide jeg å komme meg ut av menneskemengden for å ta fotografier av demonstrantene, og møtte tilfeldig på Ahmed, somalier fra Seattle. Vi fikk så vidt sagt hallo før skytingen startet og sikkerhetstyrkene skøyt nå ikke i luften, men rett inn i folkemengden. Jeg kikket raskt etter Tawakkol, men kunne ikke se henne i mengden. Med frykten for at jeg ikke ville greie å løpe fra skyterne, så løp jeg inn i en restaurant, med Ahmed i hælene, rett før eieren skalket lukene. Vi la oss ned på kjøkkengulvet, mens døren ble pepret med skudd og steiner. Mens jeg lå der prøvde jeg å tvitre alt som skjedde, gjennom 140 tegn, og håpet at familien min ikke ville se dette når det skjedde. Jeg ringte min trofaste sjåfør Mohammed og han lovet å komme oss i møte. 

Rett etter at vi flyktet så ringte Tawakkol meg for å høre om vi var ok, i det hele før jeg kunne ringe henne og høre om det samme. Mens vi flyktet så vi en som ikke var ok, Bassim Abdu Othman lå i gaten og var døden nær. Han var skutt i skuldra. Dette var den første offeret for sikkerhetstyrkenes voldelige metoder under opprøret i Jemen og førte ennå flere ut i gatene.

Dette er bare et lite dårlig oversatt utdrag fra en fenomenal bok. Og jeg føler det gir et godt bilde av Tawakkol, Jemen og stemningen som var der før det smalt 18 mars. Siste gang jeg var i Jemen i Juli, så hadde mange mistet troen på Tawakkol, de fleste kvinner vi pratet med støttet henne ikke og mange mente hun hadde utspilt sin rolle. Hun var for idealistisk og for kravstor mente de, uten pragmatisk sans. I tillegg mente mange at hun legitimerte Islah og ødela for ungdomsbevegelsen. Alt dette har endret seg etter at hun fikk Fredsprisen. Nå er hun talspersonen for alle regimemotstandere, hun har satt fokus på Jemen og hun er et forbilde både for unge menn og kvinner. Hun kommer aldri i fremtiden til å bli president som norske medier har spekulert i, men takket være fredsprisen har hun blitt tatt seriøst og fått en talerstol utenfor Jemen. Jeg har sjeldent vært mer glad for en fredspris enn årets og denne prisen Tawakkol får på lørdag den 10 desember har fått og vil få enorm betydning for Jemen og protestbevegelsen der.


Det var vel nok for i dag. Har du noen spørsmål eller annet om Jemen eller Tawakkol, gjerne ta kontakt, det er ikke alt som for plass her på bloggen. Og lurer du på hvordan årets fredsprisvinner kombinerer familielivet med aktivisme, så anbefaler jeg på det sterkeste denne dokumentaren fra Al-Jazeera, som ble tatt opp før hun fikk prisen!