Jemen: Vi prøver å spå fremtiden

Ferien er over, regnet og høsten er tilbake, og da er det vel like greit å rette blikket mot Den arabisk halvøy igjen etter en god pause. Som de fleste har fått med seg så har det skjedd mye i området i sommerferien, såpass mye at jeg ikke ser det som noe vits å oppsummere ting som de fleste allerede har oversikt over. Istedenfor å fortelle om fortiden, så tenkte jeg å bruke første bloggpost etter ferien til å spå fremtiden. 

Chatham House som jeg omtalt flere ganger tidligere gav for en drøy uke siden ut en veldig spennende rapport, ulikt det jeg har lest fra den kanten tidligere. Vanligvis er rapportene fra den kanten grundige, faktabelagte og uten mye fokus på hypotetiske scenarioer. Denne gangen er det nettopp det hypotetiske som danner grunnlaget for rapporten som du kan lese i sin helhet her.

Etter en Workshop på Jemen så har Chatham House utgitt en rapport med fire ulike scenarioer for hvor de tror Jemen vil gå de neste fem årene. Det er spennende lesning, og det varierer fra det man kan kalle den optimistiske og idealistiske fremtiden, til total kollaps. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i disse scenarioene og siden man alltid skal håpe på det beste så vil jeg legge vekt på det mer optimistiske scenarioet 

I rapporten presenteres altså fire scenarioer; transformasjon, strategiske valg utsatt, reform gått galt og degenerasjon (motsatt progresjon).

Transformasjon

Dette er det man kan kalle det optimistiske alternativet og de deler dette opp i to faser, en kortsiktig (fram til 2014) og en langsiktig (frem til 2017). Her spår man at Saudi-Arabia og GCC spiller en viktig rolle, både politisk og økonomisk, ved at de bidrar til å styrke den jemenittiske økonomien og at president Hadi spiller en nøkkelrolle.

Jemen er i dette scenarioet på veien mot reform og en bærekraftig transformasjon av det politiske maktapparatet. Mye av grunnen til dette er altså at Saudi-Arabia og GCC har gjort et politisk valg og investert store penger i å få Jemen sin økonomi på fote, fordi de innser at det vil gagne dem selv i lengden. Dette igjen vil åpne for en bedre økonomisk situasjon for Jemens innbyggere, noe som igjen vil gi president Hadi et klarere mandat til å omstrukturere det politiske og økonomiske maktapparatet. Det vil også føre til at de ulike fraksjonene i landet, Houthiene i nord og separatistene i sør, vil ha større incentiver til å komme til forhandlingsbordet. I disse forhandlingene vil disse gruppene bli lovet større selvstyre over sine områder, mot at de jobber sammen med staten ikke mot den. Også stammesamfunnet vil etterhvert se at de har mer å tjene på å jobbe på lag med statsapparatet og at det gir økonomiske fordeler. Det vil være en gradvis prosess, som langsomt vil bedre seg.

Den gamle makteliten vil i stor grad styre de økonomiske beslutningene også under Hadi. De vil igjen bygge seg sterke, men de vil bli bedt om å velge hva de vil være involvert i. Hadi vil i fase to avsette flere av de militære ledere fra Saleh tiden, til store protester, men med bred støtte i folket. Grunnet de økonomiske interessene til disse militære lederne, så vil de måtte ta et valg om de vil kjempe militært mot staten, og dermed ødelegge de forretningene de nå har bygget opp, eller godta å bli fjernet fra makten og fortsette å tjene gode penger. De vil da velge pengene. 

Valget i 2014 vil bli utsatt i et år for å få på plass en ordentlig grunnlov, som sikrer at interessene til alle grupper i landet blir ivaretatt. Alle opprørsgrupper, både stammer, separatister, houthier og deler av den konservative islamske bevegelse innser at de vinner mer på politisk deltagelse enn på voldelig opprør. Alle velger å delta i valget.

Grunnet en stadig bedring i sikkerheten, så strømmer det inn flere investeringer fra utlandet og turistindustrien blir sakte, men sikkert, en faktor i landet igjen. Det investeres penger i å effektivisere landbruket for å spare vannressursene. 

Allikevel, i 2017 så vil reformene som er innført og den økonomiske veksten ennå være skjør. Det er ennå risikabelt å investere i landet og GCC landene må ennå stå som garantist for mye av økonomien. Landet er ennå avhengig av olje fra Saudi-Arabia og hjelp til å avsalte nok vann til å møte behovet i befolkningen. Sikkerhetssituasjonen er betraktelig bedre, men ennå vil det bryte ut kamper mellom ulike stammer. De islamske fundamentalistene som Ansar Al Sharia og Al Qaida vil ennå være en trussel selv om de har liten oppslutning i folket.

Dette var det man kan kalle den optimistiske veien og jeg håper virkelig det er hvordan det vil gå. Jeg skal ikke være så pessimistisk, men Chatham har også sett på hva som kan skje om det ikke går som nevnt ovenfor.

Strategiske valg utsatt

Regimet fortsetter i dette scenarioet som det alltid har gjort, ved å opprettholde status quo. Som tidligere blir dette gjort ved å manipulere sikkerhetssituasjon mot omverdenen for å hente inn bistand og militære ressurser. Trusselen fra Al Qaida og andre opprørsgrupper vil bli overspilt og også bli brukt som unnskyldning for hvorfor reformer ikke blir gjennomført. I dette scenarioet så fortsetter President Hadi akkurat samme linje som tidligere president Saleh.  

Reform gått galt

Her har man ønsket å reformere hele landet, både politisk, økonomisk og militært altfor fort og det går rett på trynet. Myndighetene har store og ambisiøse planer for å transformere de ulike sfærene i samfunnet, men forsøker å gjennomføre dette før de har skaffet seg nok støtte fra maktbasen som blir presset til reformer. Forsøkene på å presse igjennom disse reformere, spesielt økonomiske og militære, fører til konflikter med makteliten i landet, i tillegg til ulike fraksjoner som stammer og andre opprørsgrupper. Dette fører til konflikter, som kan eskalere til større væpnede kamper som kan lede til en degenerasjon (se under) 

Degenerasjon

Her er man pessimistiske. Sikkerhetssituasjonen i Jemen blir stadig verre og mer kompleks. Flere grupper vil kjempe mot hverandre om innflytelse og makt, i tillegg til at de kjemper mot staten. Dette kan ligne en regelrett borgerkrig, men med utallige ulike grupper i kamp mot hverandre. Økonomien kollapser og den humanitære situasjon som allerede er prekær blir enda verre. Dette scenarioet kan knyttes til begge de to mer pessimistiske alternativene over, om alt går galt.

Dette er en meget enkel oversikt over alternativene, du bør lese rapporten for å få et ordentlig innblikk i hva de enkelte scenarioene inneholder. Chatham avslutter rapporten med en konklusjon som er verdt å nevne, for det er en konklusjon som sier noe om hva som må på plass for at man i det hele tatt skal kunne ha troen på at det kan skje en transformasjon. 

På kort sikt så vil maktkampen i Hashid, stammegrupperingen som Saleh, Ali Muhsin og Al-Ahmer tilhører ha stor betydning på hvordan maktbalansen i landet vil være. Hva som skjer her vil påvirke resten av landet.

Viktigst av alt er det nok at de underliggende problemene i Jemen må løses for at det skal kunne skje en positiv utvikling. Mangelen på vann og naturresurser, maktkampen mellom ulike eliter og klientismen som preger hele samfunnet er problemer som ikke kan vedvare. I tillegg må verdenssamfunnet bidra, både med kunnskap og med investeringer i landet. Det er uhyre viktig at disse investeringene ikke er rettet mot kun «anti-terror» eller sikkerhetssituasjonen, noe som vil gi myndighetene incentiver til å overdrive sikkerhetstrusselen. Det er også viktig at det ikke settes hard krav om rask implementering av alle reformer, noe som kan føre til at myndighetene innfører reformer for raskt og dermed skaper konflikter i stedet for å hindre dem.

Dette er som sagt bare spådommer og bare fremtiden vil vise hva som vil skje. Uansett må man være optimist og håpe på at Jemen gradvis greier å gå gjennom en transformasjon som vil bedre situasjonen i landet.

Dette var som sagt første bloggpost denne høsten. Det kommer nok flere etterhvert. Er det noen tema som er ønskelig å omtale, gjerne gi meg en lyd.