Denne kronikken er å finne i en redigert versjon i denne
ukens utgave av Ny Tid. Av en eller
annen grunn er jeg omtalt som professor, (noe som selvfølgelig er hyggelig) men
ikke riktig. Artikkelen har dessverre ikke tatt med alle henvisningene på
trykk, men de kan du finne her.
Det «glemte» Jemen
Bak Al-Qaida, droneangrep og terrortrusler finnes et land
som forsøker å stable seg på beina etter den arabiske våren og hvor terrorisme
er det minste av mange problemer.
Den siste uken har Jemen igjen vært i internasjonale mediers
søkelys etter at amerikansk etterretning angivelig skal ha mottatt informasjon
om at Al Qaida og Al Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) har planlagt et eller
flere angrep mot vestlige interesser. Ambassader, konsulater og vestlige
arbeidstagere ble bedt om å evakuere landet og på samme tid ble droneangrepene
mot angivelige AQAP-affilierte medlemmer trappet opp. I løpet av uken har det
blitt gjennomført minst fem ulike angrep ulike steder i Jemen. Norsk og
internasjonal media har hatt en bred dekning av trusler, angrep og dekket
utviklingen tett, men på bakken i Jemen hvor farene angivelig skal være størst
der er frykten for terror
minimal. Det er kanskje ikke så rart, for sammenlignet med problemene Jemen
vil møte i årene som kommer fremstår en gruppe med militante radikaliserte
islamister i fjellene som det minste av mange mye større problemer.
Den arabiske våren, som rammet hele den arabiske verden i
varierende grad, traff også Jemen. Etter måneder med protester (og
kamphandlinger noen steder) valgte tidligere President Ali Abdullah Saleh å
fratre sin stilling etter å ha forhandlet seg frem til immunitet for seg og
sine, og han overlot den til sin visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi. Hadi
fikk dermed ansvar for å videreutvikle landet som kalles «det fattigste landet
i den arabiske verden».
President Hadi og styresmaktene i Jemen har enorm
utfordringer om de ønsker å forbedre Jemens sosiale og økonomiske realiteter.
42 prosent av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er 64 år, 12 år
lavere enn i Tunisia, 10 år lavere enn i Egypt som også har fått føle den
arabiske våren på kroppen. Nesten halvparten av Jemens befolkning (45,2
prosent) befinner seg under fattigdomsgrensen på $2 dagen. Hele 43 % av barna
under fem år er underernærte, det er
kun India som har et prosentvis høyere antall underernærte barn. En vei ut
av fattigdom er ofte utdannelse, men kun litt over halvparten av befolkningen
over 15 år kan lese og skrive. (30 av % kvinnene, rundt 70 % av mennene). I tillegg
antas det at tre til fem millioner barn ikke har adgang til skole.
De økonomiske faktorene i Jemen er også nedslående og langt
dårligere enn i Tunisia og Egypt som det kan være relevant å sammenligne med.
BNP (kjøpekraftskorrigert) per innbygger er kun på $2.300 (sunket fra $2700 i
2010) sammenlignet med Tunisia ($9.900) og Egypt ($6.700). Arbeidsledigheten
anslås til skyhøye 35 prosent offisielt, men er trolig enda høyere. Heldigvis,
vil noen si, har Jemen olje og staten har vært helt avhengig av oljeeksport for
å få penger inn i statskassen. Men landet er bare verdens 44. største
oljeprodusent og produksjonen faller for hvert år. Råolje står for 85 % av
eksportinntektene og for 70 % av inntektene til staten hvert år. Flere
analytikere mener at oljen kan gå tom allerede i 2015, og selv om dette er
pessimistisk, så sier det seg selv at staten må finne andre inntektskilder i
den nærmeste fremtid.
I følge blant annet Chatham
House (2011) så bruker den gjennomsnittlige jemenitt 55 % av inntekten sin
på vann, mat og energi, mens de fattigste kan bruke opp mot 70 %. Problemet for
Jemen er at de er helt avhengig av importert mat og nærmere 80 % av maten som
fortæres er importert. Dermed er man i Jemen meget utsatt for svingninger i
matvareprisene. Istedenfor å dyrke matvarer dyrkes det khat på omtrent 50 % av
den dyrkbare jorden. Det er mer lønnsomt og gir større inntekter til bøndene,
siden over 70 % av mannlige jemenitter tygger khat daglig. Problemet er
at denne typen jordbruk behøver enorme mengder vann, en ressurs som Jemen har
lite av. 90 % av vannressursene brukes på jordbruket, halvparten av dette på
khatdyrking. Landet er spådd av verdensbanken å bli det første landet i verden
hvor hovedstaden kommer til å gå tom for grunnvann. Spådommen er at dette
allerede kan skje om 10-15 år.
Sist, men ikke minst, så finnes det godt over 400 000
internt fordrevne flyktninger etter krigene i nord (houthikrigene) og i sør de
siste årene. I tillegg til de internt fordrevne flyktningene finnes det over
200 000 somaliere, eritreere og andre afrikanere med flyktningstatus som
oppholder seg i landet og som oftest lever under forhold som er
umenneskelige.
Det er i denne konteksten vi må forstå hva som skjer i
Jemen, både når det kommer til sikkerhetspolitikk og opprør. Flere journalister
og akademikere har dratt til områdene i sør hvor Al Qaida antas å ha sine
kjerneområder. De har alle kommet tilbake med de samme svarene. Mange av de små
landsbyene er helt eller delvis ødelagte og har som oftest en lutfattig
befolkning som ikke bryr seg om hvem som styrer, så lenge de får mat, medisiner
og sikkerhet. I tillegg er det mange steder ikke tilgang på vann og lite eller
ingen elektrisitet. Dette er områdene sentralmakten bryr seg lite om og det er
de ulike klanene og stammene som styrer tilnærmet uavhengig fra den sentrale
statsmakten.
Det er i disse områdene dronene faller fra himmelen og av og
til treffer der de skulle. Flere ganger har det gått fryktelig galt, som
i al-Majalah, hvor en drone drepte 41 sivile i 2009, blant dem 14 kvinner
og 21 barn. Ledere for stammeføderasjonene har uttalt de
ikke har noe i mot amerikanske droner, så lenge sivile blir spart. De har
også påpekt at oppslutningen rundt AQAP og deres søsterorganisasjon Ansar
al-Sharias ofte har en basis i at de gir unge menn et håp for fremtiden og gir
dem muligheten til å forsørge sine familier. Det har kommet bekreftede
historier om at ledere for disse organisasjonene har tilbudt nye medlemmer
våpen og $400 i måneden for å la seg rekruttere. Slike tilbud er vanskelig å si
nei til i et land hvor «alle» bør eie et
våpen og ofte tjener mindre enn $2 dagen, om de i det hele tatt har
inntekstbringene arbeid.
Det tyder på at den ideologiske faktoren, som mange mener
styrer alle medlemmer av AQAP, i mange områder er ikke-eksisterende. Selv om
lederskapet består av radikaliserte militante islamister så er nettverket under
ikke like enhetlig. Det er dessverre slik at for unge menn i noen veldige
fattige distrikter i Jemen er det å bli medlem av Al Qaida affilierte
organisasjoner det beste av mange dårlige muligheter. Dette er på ingen måte å
unnskylde terroraktiviteter, men for å gi et bilde av at situasjonen ikke
alltid er svart/hvit.
Mye av poenget er at for å få en løsning på terrortrusselen
som har fylt media den siste uken så må man inkludere «det glemte Jemen» i
ligningen. Istedenfor å pøse inn penger til sentralmyndighetene som
Saudi-Arabia gjør kun for å forhindre at Jemen ikke faller helt sammen, så må
det fokuseres på en utvikling som er bærekraftig. Fra norsk side er det noen
gode nyheter, spesielt at Flyktningehjelpen
i 2012 endelig fikk innpass i Jemen og bidrar på den måten i å hjelpe og
utvikle det sivile samfunnet i landet. Det å ha et kontinuerlig fokus på
utvikling fremfor stadig brannslukking er en prosess som tar tid og som
forutsetter at flere jobber mot samme mål. Et steg i riktig retning ville vært
at USA ville behandlet Jemen som en partner og ikke kun et terrorrede, selv om
det sikkert er en naiv forhåpning.
Det er ikke slik at jemenitter støtter terror og vold mer
enn oss andre. De gjør som de fleste andre i verden, de fokuserer på seg og sin
familie og gjør det som må gjøres for å forsørge dem. Ved å ta tak i
problemene i «det glemte Jemen» kan man nemlig ta to fluer i en smekk. Landet
kan få en positiv utvikling sosialt og økonomisk, som igjen fører til at
terrororganisasjoner som Al Qaida sitt eksistensgrunnlag svekkes kraftig. En
slik strategi vil vise seg å være mye mer effektivt i terrorbekjempelsen enn
droner i et langsiktig perspektiv. Dessverre ser det ut til USA sin strategi
under Obama fortsetter med å ha fokus på kortsiktige militære mål i Jemen.
Det kan vise seg at den strategien vil være en ulykke både for jemenitter og
USA.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar