Saudi-Arabia: En journalist returnerer til landet hvor han nesten ble drept

Det skjer mye på Den arabiske halvøy. I går kveld valgte presidenten i Jemen (Hadi) å omstrukturere hæren og sende slektningen til Ali Abdullah Saleh ut av landet som ambassadører eller militære attacheer. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere post, når jeg har satt meg litt bedre inn i helheten.

I denne lille posten vil jeg rette søkelyset mot journalistikk og farene det kan medføre for den enkelte. BBC har denne uken mange eksklusive nyheter fra Saudi-Arabia, mye takket være Frank Gardner. Blant annet har de dekket nyheten om at Saudi-Arabia ønsker å bygge et gjerde langs hele den saudiske/jemenittiske grensen for å kontrollere smugling av dop og våpen over grensen. Saudi-Arabia håper på at det vil føre til at den ulovlige immigrasjon fra fattige Jemen vil svekkes. Saken har så vidt vært omtalt i Dagbladet og Aftenposten, men har ellers fått lite oppmerksomhet. Nyheten om gjerdet kom i samme åndedrag som nyheten om at Saudi-Arabia utviser og deporterer flere tusen av jemenittiske gjestearbeidere. Dette er et tiltak for å bedre arbeidssituasjonen for egne borgere, siden arbeidsledigheten er skyhøy. Det bidrar også til at fattige Jemen, som ikke har arbeid for flertallet av befolkningen som bor i landet, nå også må forholde seg til at det returnerer masse gjestearbeidere fra Saudi. De vil føre seg inn i den lange rekken av arbeidsledige. Tidligere har gjestearbeiderne som jobbet i Saudi-Arabia tilført Jemen kapital og midler, ved at jemenitter i Saudi-Arabia sender penger hjem. Selv om ytterligere deportasjon av jemenitter uten godkjent arbeidstillatelse er utsatt, så gjør det ikke situasjonen i Jemen lettere. Der er nok ikke tilfeldig at nyheten sprenger akkurat nå om at Saudi-Arabia vil gjerde dem inne slik at de ikke kan snike seg tilbake for å jobbe. Sosial uro og arbeidsledighet skaper grobunn for ekstremisme, og et gjerde er ikke beskyttelse nok. Dessverre Saudi.

Det er ekstremisme jeg egentlig vil fokusere på i denne posten. For i 2004 dro allerede nevnte Frank Gardner til Saudi-Arabia på vegne av BBC for å rapportere om forbindelser mellom Al-Qaida og Saudi-Arabia. Mens han og hans kameramann (Simon_Cumbers) rapporterte fra det fattige området Al-Suwaidi ble de angrepet av Al-Qaida sympatisører. Gardner ble skutt flere ganger, men overlevde. Han ble lam fra livet og ned, og bruker rullestol. Simon Cumbers gikk det ikke like bra med, han døde. Nå, nesten 10 år etter angrepet, returnerer Frank Gardner til Saudi-Arabia for å lage dokumentarfilm for BCC. (Den ligger her, men kan bare sees i UK. Jeg skal legge ut link så fort jeg har funnet en). 

Hva er det Gardner finner? Et helt annet Saudi-Arabia enn det han forlot i 2004. Landet har blitt tryggere, den militante ekstremismen som boblet i 2004 er nesten helt utradert og landet fremstår som et litt shizofrent kulturprosjekt, en miks mellom vesten og konservativ Islam. Bruk 5 minutter på å lese denne artikkelen og se reportasjen til Frank Gardner. Her sitter han i en rullestol i Chop-Chop Square og forteller hvordan det er å være tilbake. (BBC tillater ikke å legge ut deres videoer på eksterne blogger dessverre). I tillegg har han kommentert og laget en reportasje om grensegjerdet som jeg har nevnt over. Den kan du se og lese her. Det som er interessant med alt dette er at Gardner, som den saudi-kjenneren han er, virkelig mener det har gått fremover med landet. Sist han var der ble han nesten drept og nå skryter han av hvor landet har beveget seg siden 2004. I en artikkel for Telegraph underbygger han dette synspunktet.

Could this really be the same place where I nearly lost my life nine years ago, and where my cameraman, Simon Cumbers, lost his? It seemed like a different world. Saudi Arabia has clearly moved on from those dark days of the insurgency. Returning after so long to this strange and often misunderstood country felt, for me, like a form of closure. I was glad to be back.

Selv med all galskapen som skjer i Saudi-Arabia, bruddene på menneskerettigheter og den religiøse konservatismen, så er det uansett et godt tegn at landet utvikler seg fremover. Selv om det er små skritt.