Bahrain: Den glemte revolusjonen

Da er vi inne i et nytt år og det begynner også å nærme seg årsjubileer for opprørene som har brutt ut i den arabiske verden i 2011. Det har vært et hendelsesrikt år i hele Midtøsten og når historiebøkene skal skrive om den arabiske våren så vil 2011 være et sentralt år. I det store og det hele har det folkelige opprøret fått den dekningen det fortjener i lokal og internasjonal presse, med et stort unntak: Bahrain.

Avisen The National hadde i forrige uke små artikler som oppsummerte hva som har skjedd i alle land i Gulfen det siste året, med unntak av Jemen (Der har det skjedd så mye at det er vanskelig å oppsummere dette på en side). Avisen skrøt hemningsløst av UAE, landet som eier og publiserer avisen, mens den var mer kritisk innstilt til Oman, Qatar, Kuwait og Saudi Arabia. Det ble allikevel lagt mest vekt på situasjonen i Bahrain. Et opprør som har vært underrapportert og tilnærmet «glemt» med vilje av det internasjonale samfunnet.

Opprøret i Bahrain har jeg ikke nevnt så ofte her på bloggen, rett og slett fordi jeg sitter med lite kunnskap om hva som har skjedd og hva som skjer. Men nå som 2011 blir 2012 så fortjener Bahrain og de fredelige demonstrantene der oppmerksomhet. I avisartikkelen til The National om året i Bahrain legges det stor vekt på at opprøret i det lille øylandet tilnærmet er vasket kjemisk vekk fra nyhetsagendaen. Bahrain er som noen kanskje vet, nære allierte til Saudi Arabia og saudierne vil for alle del motvirke noen tegn på maktforskyvninger i det lille kongedømmet. Hovedgrunnen til dette er at flertallet av innbyggerne i Bahrain er sjiaer, mens kongedømmet er sunni. I tillegg er størsteparten av Saudi Arabia sine sjiaer bosatt på østkysten, i Qatif-området, i nærheten til Bahrain. Et opprør i Bahrain kan dermed fort smitte over på Saudi Arabia sine egne innbyggere, det tror i alle fall den styrende eliten. Saudi (og dessverre også USA) har uten bevis hevdet hardnakket at deler av opprøret i Bahrain er styrt fra Teheran. Sjia + opprør er ikke alltid = Iran. Men argumentet er blitt brukt så mye at det er blitt en sannhet, bare fordi det er blitt repetert. 

Og så må man da ikke glemme oljen, for størsteparten av Saudi sin oljeproduksjon skjer nettopp på østkysten og forstyrrelser i den vil være katastrofalt for hele verdensøkonomien.  Derfor valgte Saudierne tidlig å «låne» ut militære styrker til Bahrain slik at de kunne slå ned opprøret som begynte 14 februar 2011. Og eneste vei inn til Bahrain og ut av Bahrain går over en 22 kilometer lang bro, finansiert av Saudi og bygd akkurat stor nok til at tanks kan kjøre over. Tilfeldig? Neppe.

Selve opprøret i Bahrain ble hardt og hurtig slått ned, mens problemene som folk ønsket løsninger på ble ikke løst. Ennå jobber opposisjonelle for å innfridd kravene de stilte i fjor vår; Et konstitusjonelt monarki og viktigst slutt på det som i stor grad er institusjonell diskriminering av sjia majoriteten som bor på øya. Noe fremgang har det vært etter opptøyene, i november slapp Bahrain Independent Commision of Inquiery (BICI) en rapport som viste at arresterte demonstranter var blitt mishandlet og torturert og at overdreven maktbruk fra myndighetenes side var systematisk. Myndighetene har i etterkant opprettet en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon, men lite annet er blitt gjort. 

Og det som er farlig er at opprøret ikke er avsluttet, det er bare satt på pause. New York Times hadde i forrige uke en fascinerende artikkel om hvordan revolusjonen nå ble planlagt på kaféer, spesielt COSTA, som er populært i Midtøsten. Selve artikkelen starter med å få frem hvordan opprøret i Bahrain er spesielt på så mange måter, for eksempel at politiet nå spaner på kafeer for å passe på at folk ikke driver «regimekritisk» virksomhet når de bestiller seg en Kaffe Latte:

MANAMA, Bahrain — The police cars were lined up across the street, staking out a hub of subversive activity. Their focus was not some underworld hangout, but a coffee shop, Costa Coffee, in a shopping mall.

There was tension in the air when, suddenly, the suspects stood up, six women, and what did they do? They smiled and posed for pictures.

The police fired their weapons, tear gas and sound bombs, and the women rushed inside, frightened, a bit, exhilarated, a bit, and very well rehearsed.

“Thank you. Thank you,” the women and dozens of other customers crowding the patio chanted sarcastically as they rushed inside. The cafe’s security guard promptly sealed the doors with tape. The person making the coffee, who had worn a kaffiyeh scarf to protect against the fumes, offered trays of lemon slices and jugs of milk, which ease the burn of tear gas. Some patrons recorded the episode on video, and posted about the event live on Twitter.

And then it was over, just like that. The doors were opened, and in 20 minutes the patio was once again crowded.

“The cake’s just spicy now,” said Fatima Abbas, as she and her two daughters plugged their noses with napkins and continued sharing a slice of blueberry cheesecake. “We’re used to the flavor.”

Dette viser med all tydelighet at man ikke skal lukke øynene for hva som skjer i Bahrain, for frustrasjonen og sinnet er ikke forsvunnet. Og selv om det gagner Saudi Arabia, USA, Europa, ja hele verdensøkonomien at man tier dette i hjel, så bør folk i Bahrain få de samme mulighetene til å uttrykke sin frustrasjon som andre innbyggere i den arabiske våren.

Jeg var i Bahrain i juni og da virket byen/landet helt normalt. Det var selvfølglig mindre turister enn vanlig og litt mer sikkerhetsoppbud, men ellers kunne man ikke merke at noe opprørsk hadde funnet sted. Helt til man satt seg inn i taxier. Taxiene kjøres nesten utelukkende av sjiamuslimer i Bahrain og alle sjåførene vi pratet med var forbanna, sinte og hadde på langt nær gitt opp kampen. Men de visste de måtte være tålmodige. De var forbanna på sin egen kongefamilie, på Saudi Arabia, på USA, på vesten, ja til og med på Al Jazeera. Og det er ikke så rart, for Bahrain har blitt behandlet annerledes enn andre land som har hatt opprør det siste året.

En liten avsluttende kommentar angående Al Jazeera English. De har i løpet av året blitt den nye store internasjonale nyhetsleverandøren, som spesielt i Midtøsten har et kontaktnettverk og kompetanse BCC og CNN bare kan misunne. Og dekningen deres av den arabiske våren har vært så bra at de var favoritter til å vinne Nobels fredspris. Den fortjener de ikke, mye på grunn av nettopp Bahrain.

For dekningen av konflikten i Bahrain har vist at AJE ennå ikke er så uavhengige som man håpet på. I begynnelsen overså de bare hva som skjedde i Bahrain. Da det ble umulig, så lagde de små informative reportasjer, sjeldent direkte og sjeldent med noen form for kommentarer og analyser. De la ut noen nettsaker på sine nettsider, men i motsetning til alle andre artikler om den arabiske våren, så ble kommentarseksjonen fjernet. Mye av grunnen til denne varsomheten var at Qatar selv sendte styrker gjennom GCC til Bahrain og dermed ble konflikten i Bahrain underrapportert. Spesielt hendelsene i etterkant med fengsling av opposisjonelle, leger og helsepersonell og maktmisbruket fra myndighetenes side ble aldri tatt opp like seriøst som når det skjedde i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. Konflikten i Bahrain viser rett og slett at det dessverre ennå finnes ulike nivåer for hvem som skal få lov til å kjempe for sine rettigheter, for mens verden har støttet tunisiere, egyptere, libyere og til en viss grad syrere og jemenitter, så har majoriteten i Bahrain blitt glemt. Kanskje er 2012 året hvor dette endrer seg.